Resume 5.May-22.May 2016

After leaving Opua , New Zealand 5.May, Lovinda too was bound for Noumea, New Caledonia. Headwinds and motorsailing eastwards to start with, and when the wind started turning into the east, we were gradually on track, picking up good sailing speed.

On  7.May, about 320 nautical miles north of Opua  we celebrated my crewmate’s 55 year anniversary with cream cake(!) and present. The sailing conditions were excellent, reaching at about 7 kts in 13-15 kts relative winds and about 1 meter swell.

At about 01.40pm, we heard a tremendous crack, like a falling tree, and then the autopilot gave up steering the boat. Turning the steering wheel, but no action, we realized that the rudder was broken. A glimpse over the transom proved most of the rudder hanging under the hull in an awkward position. Before too long, after trying to free and capture the debris, the broken rudder drifted off.

We called Hovedredningssentralen/The Norwegian rescue operations, at Sola, Stavanger, to let them know about our situation. Our insurance company was also informed. Not before too long, RCCNL from New Zealand called back on our satelite telephone. We were out of reach from rescue helicopters or rescue vessels, but were offered redirecting merchant ships in case need of assistance.

We managed to turn the boat around with adding much motor and started returning in the direction of Opua. The boat was very hard to steer, weeming into the increasing contrary winds and breaking waves, and a few seconds later bearing off. We kept on until dark, but without being able to seeing the waves, we decided to heave to with a drogue during the 12 hours of darkness.

Bouncing up and down in the breaking waves the boat started leaking in the middle of the night.

Without knowing the development and source of the leaks, we decided to call for assistance. We found our situation too risky. This was also supported by our insurance company. The boat was made ready to be abandoned. The life raft and grab bags with passports, ships documents and log book were made ready. We called mayday on the VHF and activated the EPIRB. Shortly after we were contacted by LPG/C Bougainville, a Japanese gas tanker with ETA about 11 am in the morning.

In the meantime we managed to find the source of leaks, which was in the chainplate skin fitting of the backstay at the transom, above the waterline. Then we knew that the boat was not sinking. We took measures to seal her off for a later salvage, and marked her to prevent her from being a danger at sea to other, minor vessels. The automatic bilge pump was running and the sea cocks closed, the AIS and anchor lantern activated.

Boarding the “Bougainville” went without problems, and we were soon taken care of by her very friendly and skilful crew. “Bougainville” was heading for Fiji.

When arriving Suva, Fiji 5 days later, we were informed that the insurance company had arranged with a small fishing vessel to pick her up and towing her back to Opua.

My crew flew home from Fiji and I returned to Opua to assist the surveyor with the haulout.

The rudder was broken just below the waterline, revealing the internal metal framework broken in the weldings. What caused this incident, we will probably never know. The surveyor indicated hitting a whale, being attacked by a big fish, or even being hit by a submerged submarine …

For the moment the insurance company is working to prepare repairs and providing a new rudder.

The time factor is vulnerable. If not ready within reasonable time, we have to lay up the boat in NZ until next sailing season, due to the threat of the coming hurricane season. Under these circumstances, I prepared the boat for a long time storage on the hard and flew home, awaiting the development of repairs.

Kind regards

Svein

Hjemreise på ubestemt tid…

Med utsikter til minst to måneder på land, uten muligheter for å kunne foreta seg noe særlig fornuftig, valgte skipperen å heller reise hjem inn til videre. Forsikringsselskapet har overtatt ansvaret for båten og skipperen har gjort henne klar for et langtidsopphold på land.

Klær og sengetøy vasket. Forpiggen fylt med gitar, puter og ymse båtting. Kjølsvinet rengjort og dørkene vasket.

Kjøla er tømt for bedervelige matvarer. Vakuumpakket ferdigstekt kylling og kjøttdeig, nok til å holde liv i Gasten og skipperen fram til Australia, ble samlet i noen bærenett sammen med pølser, skinke, ost, fløte på sprayboks og kilovis med løk fra nettet under targabøylen. På krysserklubben i Opua forsvant det hele som dugg for solen da skipperen satte fram det hele, vær så god og forsyn dere! Skipperen, hvis foreldre opplevde de harde 30-årene og siden okkupasjonen der alle ressurser måtte tas vare på, er oppdratt til ikke å kaste mat.

Her fikk skipperen sagt farvel til nederlandske Menno fra “Kairos” og tyske Ilja og Stefan fra “Sabir” som venter på værvindu for retur til varmere strøk.  Kjekke mennesker Gnisten og skipperen har hatt lag med det siste året. Menno seiler opp til Fiji og returnerer til Whangarei på slutten av året. Han er oppsatt på å fullføre sin ensomseilas jorda rundt. Ilja og Stafan som drømte om å bygge opp en restaurant på New Zealand, har fått kaldt vann i blodet. New Zealendere feirer ikke på samme måte som tyskerne på Nordeney. Det brukes mindre penger på restauranter og fest. Dermed en mer usikker inntektskilde. Litt desillusjonerte har de valgt å seile nordover mot Tonga og Fiji og tilbringe neste vinter i Sydney, Australia der deres australske venner,  fiskeglade Shelley og Drew fra “Firefly” holder til. Drømmer om, noe skipperen for lengst har slått fra seg, å feire ellevilt nyttår 2017 i selveste Sydney og siden seile hjemover mot Tyskland i 2018.

Hvem vet, kanskje sees vi igjen? Hvem møter vi på vår videre ferd? Ryktene går om at en annen norsk Baltic-båt er på vei ut i Stillehavet denne sesongen. Kanskje blir vi ikke eneste norske båt mot SørAfrika allikevel?

En langturseilers planer er som skrevet i sanden på lavvann….

Slik kan det også bli for skipperen og Gnisten. Gjøre om på planen om å komme hjem neste sommer? Kanskje blir det nødvendig å utsette videre seilas fra New Zealand med ett helt år. Gnisten blir pensjonist innen den tid, og velger da i tilfelle å returnere til Lovinda too for å seile henne hjem  i 2017-2018 sammen med skipperen. Fullføre jordomseilingen allikevel. I mellomtiden avventer hun hva som skjer med båten.

Tidsfaktoren i forhold til kommende orkansesong i sydhavet blir avgjørende. Dersom reparasjonen av båten tar for lang tid, blir tidsvinduet for seilas til SørAfrika for lite. Verken skipperen eller forsikringsselskapet vil ta risikoen på farlig seilas. Det springende punkt ser ut til å bli om Baltic Yachts i Finland eller Douglas Peterson i USA kan frigjøre tegningene til roret. New Zealanderne har en avansert båtproduksjon og står klar til å lage nytt ror. Om finnene og designeren  ønsker å holde på sine rettigheter, vil prosessen trolig ta lenger tid. Det gunstigste var om det bare er å børste støvet av et reserveror finnene kanskje kan ha liggende på hyllene i Bosund. Da blir det rask retur til Opua! Det gjenstår å se….

 8 år gamle Ingrid Sofie har skjønt hva som har skjedd!

I mellomtiden reiste altså skipperen hjem.  Med buss fra Opua til Auckland fredag ettermiddag, vente over natten på flyplassen. Neste morgen fly til Melbourne. Vente 3 timer, så 9 timer videre til Bangkok og en ny natt på flyplassen før han kunne sette seg om bord i en av de nye Dreamlinerne ( Boeing 787) til Norwegian, 12 timer til Oslo , og så ettermiddagsflyet til Sola. Ikke sov han lenge natta før avreisen, og delvis uvitende og delvis svimete forsto han heller ikke konsekvensen av å legge noe håndverktøy i håndbagasjen.

I sikkerhetskontrollen på flyplassen i Auckland og siden Melbourne forsvant resten av skipperens superdyre superborsett for rustfritt stål, det hendige pipesettet for motorsyklene og skyvelæret og kjørneren han skulle bruke til å lage noen nye beslag mens han er hjemme. Helt tydelig skjerpede sikkerhetsregler for luftfarten. Ryggsekken endevendt av behanskede hender. En stund fryktet han at satelittelefonen og begge VHF-håndsettene han ikke turde langtidslagre i båten, skulle gå samme veien.  Men på den andre siden lærte han leksen sin. skipperen følte seg ikke høy i hatten mens heller bryske tjenestemennesker gjorde jobben sin. Ingen pardong!  En liten pris å betale for å kunne fly sikkert, men fryktelig irriterende!

Da bagasjen ble sjekket inn på nytt i Bangkok, var skipperen ikke sen om å ommøblere innholdet i bagasjen sin….. Når han om en uviss tid returnerer med nytt verktøy, har han nok lært leksen sin!

På vei gjennom ankomst- tunnellen på Sola, oppdager han små 17.mai- flagg viftende blant hodene foran seg i køen.  Snart ser han små hender og kjente, smilende fjes i enden på flaggene. Jammen har ikke Bjørg og di små rakettanne kommet ned fra Haugesund  for å ta i mot! Stor plakat med Velkommen hjem, morfar! i gilde farger! Stor gjensynsglede! Flere klumper i halsen. skipperen svelger. Blanke øyne. Gnisten, og skipperens mor på 92 år, nå oppsatt med rullator etter hoftebrudd 3 dager etter at skipperen ankom New Zealand for to måneder siden, ventende i bakgrunnen. Så bar det hjem til Grødem, til fest med pizza og fløterull og friske jordbær med sjampis! Slikt varmer. Ivrige barnehender som vil snurre, og snurre mer med morfar. Godt å kjenne at man hører hjemme et sted, at man er omgitt av godhet og at det er noen som bryr seg om en skipbrudden skipper. Et riktig godt plaster på såret.

Jo, det kjennes godt å leve!

Gnisten har tatt mediatrøkket mens Gasten og skipperen led skipbrudd. Etter som dagene gikk, stilnet det av, akkurat slik skipperen håpet. Nyheter er ferskvare. Drama selger. Imorgen er det avtalt nytt intervju med Bygdabladet.

Snart agurktider? …

Tusen takk!

 Mannskapet på LPG/C Bougainville som reddet oss fra en uviss skjebne 500 kilometer fra Opua. En fantastisk gjeng, flinke folk!

Det er ellers på sin plass å takke alle dere som på ulikt vis har bakket oss opp midt oppi alle vanskene Gasten og skipperen kom oppi på vår seilas mot NyKaledonia. Det har varmet virkelig!

“Menneskene lever i ly av hverandre,” står det under et bilde av et vindskeivt tre bak en steingard, som henger hjemme hos oss. Det har jeg sitert mer enn en gang.

Tusen takk!

Hipp Hurra!

På denne norskeste av alle dager, selveste 17.mai, kan skipperen meddele at Lovinda too er berget, satt på land og inspisert av forsikringsselskapets representant. skipperen fryktet at hun var så skadet at hun måtte kondemneres, men den gode nyheten er altså at båten blir reparert!

Det var lite igjen av roret. Metallrammen inni rorbladet, som skal forsterke og ta opp kreftene roret utsettes for, hadde brukket i sveisene, nærmere bestemt nederst på rorstammen og ytterst på øvre støttebrakett for rammen. Selve rorbladet er laget av to symmetriske halvdeler av plast som er limt sammen og hulrommet imellom fylt med skum. Teorien til besiktigelsesmannen var at roret må ha blitt truffet av noe i sjøen, en stor fisk, en hval, eller sågar en neddykket ubåt!!!

Skroget har fått seg noen skrammer der det meste sannsynligvis lar seg polere vekk, targabøylen må tas av og rettes på verksted. En antenne, vindgeneratoren og masten til vindgeneratoren må fornyes og solseilet/biminien må til seilmaker.

Den store utgiftsposten blir nytt ror. Siden egenandelen på forsikringen er ganske høy når man seiler world-wide som oss, blir det et solid innhogg i reisekassen, men vi er glade for å ha fått båten tilbake og at vi kan seile videre med den, trolig ut på sommeren en gang. Da er det vinter her og risiko for dårlig vær vesentlig redusert. Hvis det imidlertid drøyer for lenge, slik at værvinduet mot neste orkansesong blir for kort, håper vi at båten bare kan stå på land her i Opua fram til neste sesong.

Synd for de 4 bolde menn som hadde meldt seg som mannskap, og som nå trolig må avskrive reisene sine. Force majeure. Men dersom det blir avreise denne sommeren, må skipperen enten seile alene, eller håpe på at noen kan tenke seg å bli med på eventyret mot SørAfrika…..

I mellomtiden reiser skipperen hjem. Det er lite han kan bidra med de neste ukene uansett. Etter alt dette styret, kjennes det ut som det skal bli godt!

Gratulerer med dagen!

Vel berget.

Akkurat nå er det lørdagskveld her i Suva, hovedstaden på Fiji-øyene. Vi sitter i foyeen på det smule falmede Southern Cross Hotel og venter på at immigrasjonsoffiseren skal komme og stemple passene våre, dvs innvilge oss turistvisum. Han var innom her i morges og vi trodde saken var biff, men ikke en gang ertesuppe, som en viss humorist uttalte en gang i dinosaurtiden, da skipperen var en smule yngre. Det drar seg mot mørke og natten. Hvis han dukker opp og formalitetene lar seg ordne, tar skipperen kveldsbussen til den internasjonale flyplassen Nadi for retur til New Zealand i morgen, mens Gasten gir seg igjen her og blir en smule inkognito i området de neste dagene før han reiser hjem onsdag i neste uke.

Vi har fått melding fra venner og forsikringsselskapets håndgangne menn at Lovinda too er slept i land i Opua som vi la ut fra, og har blitt meddelt gledelige nyheter om at båten ser rimelig bra ut etter det den har vært gjennom. Forsikringsselskapet har bedt skipperen om å reise til Opua så snart som mulig for å ta seg av båten og verdisakene ombord. En tysk venn kommer også til å holde øye med båten inntil skipperen kan komme. Det er planlagt slippsetting tirsdag for inspeksjon av båten. Er spent på hva konklusjonen blir, men forsikringsselskaper prøver å helle kaldt vann i blodet på skipperen i forhold til tiden som vil medgå å få skaffet et nytt ror. Er vi heldig, har de et ror på lager i Finland. Er vi uheldig må roret lages først, er vi riktig uheldig har ingen kapasitet til å lage nytt før om lenge. skipperen frykter at værvinduet i forhold til orkansesongen kan bli lukket på nytt. Da blir det ingen seilas i 2016. Det vil utsette hjemkomsten med ett helt år.  Det vil være svært uheldig for Gnisten og skipperen.

skipperen takker alle dere som har engasjert dere i våre nyeste tildragelser, det være seg via vår epost eller via fjesboka, eller bloggen. Tusen takk, det varmer!

Vi er begge i fin form. Gasten returnerer til Klepp og skipperen returnerer til en mer uviss framtid. Kan båten istandsettes raskt, blir han værende på New Zealand for videre avkortet reiseopplegg mot Bali, i motsatt fall kommer han hjem for en lengre periode. Det kan være fint, det også…

Time will show.

Snipp, snapp, snute?

….Lovinda too er forlatt i havet med brukket ror…..
Med utsikter til en rask seilas nordvestover til NyKaledonia, forlot vi Opua NZ om formiddagen torsdag 5.mai. Lite visste vi da at vi i denne skrivende stund befinner oss om bord i et japansk gasstankskip på vei til Fiji, i dag, søndag 8.mai.

Mens vi feirer Gasten, Hans Olav’s 55 årsdag på fin sløreseilas nordvestover i havet, ca 300nm nord for Opua, hører vi et brak, som når et tre brekker ved felling. Båten lar seg plutselig ikke styre av autopiloten. -Vi har mistet roret! hører skipperen, midt i oppvasken, Gasten rope. En rask titt under akterspeilet sier alt: Her ligger nesten hele roret og flyter under båten. Et lite øyeblikk lamslått. Skipperen kryper inn i enden av akterlugaren og konstaterer at rorakselen snurrer lett, er hel og at det ikke kommer vann inn i dette området. Kryper ut igjen, en smule lettet. Hva nå? Vi kaver for å få slått tau rundt vrakrestene for eventuell senere reparasjon. Skipperen står nederst i badeleideren i underbuksa, sikret med vest og sele. Prøver først å sparke løs roret, som vi frykter kan slå hull i skroget, siden legge en løkke rundt for å kunne berge restene. Løkka bare glipper i vannstrømmen. Snart flyter vrakrestene unna. Langsomt går det opp for oss at her er det bare å snu. Dette er farlig. Vi varsler Gnisten via satelittelefonen og hun i sin tur HRS på Sola og forsikringsselskapet.

Om litt ringer de fra Redningssentralen på New Zealand…..

I mellomtiden klarer vi ikke snu båten for seilene, så storseilet rives ned straks, prøver å få fokken til å presse baugen vekk fra vinden, uten at det hjelper. Nødstyring vurderes. Styring med lange slepetau utelukkes som farlig i forhold til propellen. En kryssfinerplate på spribommen har andre erfart nesten umulig å kontrollere på grunn av store vrikrefter. Så får Gasten en ide: Starte motoren og kjøre opp farten for å få mer vannstrøm over den lille stumpen som er igjen av roret. Vi klarer å snu båten! Kan vi få situasjonen under kontroll? Så starter vår vinglete ferd tilbake i retning New Zealand. Dette vakre landet, som altså ble vår seilas’ Nemesis. Det rattes febrilsk. Båten skjærer opp i bølgene, for i neste øyeblikk å lense unna. Det friskner til mot natten, og håndstyre mot vinden og bølger man ikke ser, må oppgis i nattemørket. Autopilot og vindror kan ikke hjelpe her.

Vi beslutter å legge bi, setter ut drivanker mens båten ruller delvis på tvers i brytende sjøer. Så oppdager vi at det kommer vann oppå dørkplatene i le. Lesepumpa kjøres manuelt for å få skvalpevannet vekk. Slår oss til tåls med at vannet må ha kommet inn gjennom masta. Vi prøver å få i oss litt tomatsuppe. Tror ikke det smakte særlig godt. Ikke nå som vi hadde planlagt kongemiddag: Kjøttkaker med ertestuing, gulrøtter, brun saus og poteter. Det er jo Hans Olavs 55årsdag. Tidligere på dagen hadde vi markert med fløtekake og presang. Nå prøver vi å hvile oss på køya og gjøre forsøk på å komme oss videre søndag morgen. Men akk, for mange tanker i hodet på en gang.

Det blir en urolig natt. En riktig huskestue. Kasteball i køya. Ikke blund på øyet.

Ut på natten hører skipperen en ny lyd han ikke har hørt før. Det er sildrelyder i akterskipet. Han kryper inn i enden av akterkøyen med hodelykta og konstaterer at vann sildrer ut av et nesebor i forsterkningen rundt rorstammen. Har akterskipet sprukket som følge av rorhavariet? Det lenses vann ut av motorbrønnen. Vi sjekker slik mengden av vann som kommer inn.

Det sildrer mer etter som akterenden slamrer ned i sjøen når baugen løfter seg. Vi fjerner hele innholdet i den aktre styrbord kistebenken. Fendere, oljekanner, vannslanger og redningsvester. På hodet nedi med lykt. (Hvis noen husker historien med gutten skipperen lånte på Jåttå for å teite opp noen bolter til vindroret han ikke kunne komme til, så var det der) Da ser vi at det kommer en slump vann inn gjennom skroggjennomføringen til akterstaget hver gang akterskipet får seg en klask. Vi ser på hverandre. New Zealandske myndigheter har tilbakemeldt at vi er utenfor rekkevidden til helikopter og redningsbåter, men at de kan omdirigere et skip som er i området. Dette er vanskelig for skipperen å må gå til det skritt å be om assistanse, men det opplagte å forlate båten for å sikre liv, ikke minst mannskapets, er et valg som sier seg selv.

Klokka 11 i dag står vi på et glatt skipsdekk omgitt av blide indiske sjøfolk. Under oss slingrer Lovinda langsomt langs jernskroget og ut i friheten igjen. Noen skrammer, men fortsatt hel. Ingen knuselyser. Targabøylen får seg kilevink på veien og vindgeneratoren blir litt vindskeiv. Motoren som vi glemmer å stanse, blir til et lite kraftverk så lenge det er diesel på tanken. Det vil ta sin tid….

Det var hardt å se Lovinda drive hjelpeløst ut i det enorme Stillehavet, lettere skamfaren etter en omgang med japanske jernplater. Skipperen er en skikkelig blautfisk. Klump i halsen og tårer i øynene. Minnene strømmer på. Alle de fantastiske seilasene til Skottland, Orknøyene, Shetland, Lofoten, Kolding, Ryfylke, Kvitsøy, Skartveit og Nedstrand, alene på natteseilas til Farsund. Varmt og koselig i ruffen i godt vennelag. På seilas i Kaledoniakanalen med Bjørg og de små rakettanne fra Haugesund. Så selveste eventyrreisen jorda rundt. Krona på verket. Den ultimate seilerdrømmen. Blir det kun halve jorda rundt? Må jordomseilingen oppgis? Kan hun berges? Repareres? Hun er forseglet og kan drive rundt til noen finner henne, med EPIRB, AIS, tent ankerlanterne, automatisk lensepumpe og et lite kraftverk. Dette har vi overlatt til forsikringsselskapet å avgjøre. De snakker om å prøve å sende ut bergningsfartøy fra New Zealand. Ikke bra som fare for skipsfarten heller.

Men nå sitter vi altså her på hver vår lugar mens en kjempeladning LPG, kokegass, er på vei til Fiji i grov sjø. Skipet er 2 år gammelt. Eid av japanske investorer og drevet av et indisk selskap med hel-indisk mannskap. De landet oss om bord med stor dyktighet. Vi ble møtt av blide, høflige og respektfulle mennesker. Umiddelbart ble vi invitert opp på broen til kapteinen, der det ble satt fram stoler til oss slik at vi kunne ta farvel med vårt lille fartøy. Først da de forsto at båten ikke ville gå ned, satte de i gang propellen.

Bildet av den gilde, vakre skuten som ruller forlatt på tvers i solsyningen fra broen, har brent seg inn på netthinnen. Hun gir seg ikke så lett, hun og skipperen. De var et bra team. Tror ikke skipperen kommer til å glemme dette synet så lenge han er ved sine fulle fem. (Hvis han i det hele tatt noen gang har vært det.) Tror Gasten vil minnes sin dramatiske 55-årsdag en stund framover.,

Blir det reparasjon på NZ, eller blir hun den nye flygende hollenderinnen, eller skal vi si finnen?

Det var vel ikke slik det store eventyret, skipperens og Gnistens våte drøm, skulle ende?

Underveis…

Med siste rest av bytes fra New Zealand er vi pålogget nettet ytterst i Bay of Islands. Vi stevner nordøstover og ut i Stillehavet for motor, revet fokk og ett rev i storseilet. Fart ca 5.5 knop.Vinden står i nord her langs kysten, men forventes å dreie langsomt over i øst etter hvert som seilasen skrider fram. Vi planlegger å stå noen timer ut i havet, for å komme oss godt vekk fra land og deretter gå baut og videre holde en liten overbuet østlig kurs mot Ny Kaledonia, som ligger i ca 330 grader og ca 870 nautiske mil fra vår nåværende posisjon. Hans Olav holder orden på seilingen mens skipperen knotter i vei.

Med dette ønsker vi familie, venner og bloggens øvrige lesere riktig fine vårdager i kanskje verdens vakreste land!

Homeward bound

Det er siste kvelden her på New Zealand. Skuta ligger for anker i Opua, Bay of Islands. Det er en stille aften. Gasten har tatt kveld og roen har senket seg.  Ankerlanterner rundt oss lyser som planeter lavt på himmelen. I morgen sjekker vi ut, fyller opp drivstoff og legger kursen mot Ny Kaledonia, ca 900 nautiske mil i nordlig retning. Har hentet ned værmelding i kveld som sier at det vil være fine og rolige værforhold for overfarten, som vil ta en ukes tid eller der omkring om alt går bra….

Grovt sagt gjenstår det ca 20.000 nautiske mils seilas før vi regner med å være hjemme igjen om ett års tid.  Stillehavet var turens mål. Vi er omtrent så langt hjemmefra som det går an. Vi er ved et slags vendepunkt. Selv om vi skal besøke flere land og øysamfunn underveis, har vi på sett og vis begynt hjemreisen, når vi gir oss i vei i morgen. Homeward bound.

I dag har vi kjørt opp til Cape Reinga, det nordligste punktet på Nordøya. Lasse (Lars Ljung) var så snill å låne oss bilen sin. Det ble en fin tur gjennom et variert landskap. Kyst, beiteland, skog, daler og sletter, byer og tettsteder.

I kveld har vi vært i seilkubben og spist middag og spilt dart. Stefan fra tyske Sabir utfordret oss til å prøve. Det gikk heller dårlig for uøvde hender. Soleklar jumbo!

Dersom du skulle få lyst til å sende oss en melding mens vi er ute i havet, går det an å logge seg inn på hjemmesiden iridium.com. Herfra kan du sende SMS gratis til vår satelittelefon. Oppgi i tilfelle nummer 881631523875