Gjensyn med Skottland
På formiddagen rundet vi Kintyre med Paul MacCartney og sekkepiper i musikkanlegget. Passerte Sanda ytterst på sørsiden. Var det Sandøya i vikingruta til isle of Man og Dublin i vikingtida? kan man tenke…. Vi ætlet oss inn til Campbelltown på sørsiden av Kintyre, prøvde å finne ly før nordvestkulingen satte inn for fullt.
Sol fra klar himmel og kald blæst møtte oss i den nye marinaen. Anlegget er helt nytt og den stolte harbourmasteren sto i oransje oljeklær og høyttrykkspylte flytebryggene. For her bor måsene. Langs piren vis a vis ligger matfatet: de svartmalte fiskebåtene. Så dukket Paul opp. Vår venn som hadde forsynt oss med værmeldinger mer eller mindre daglig siden Cocos Keeling-øyene i det Indiske hav. Det ble et hjertelig gjensyn som endte med at han sov over til neste dag. Paul bor utenfor Aberdeen, men har båten liggende i Creobh utenfor Crinan, 4 timers biltur for å pusse rust og male kjølsvinet. Nå kunne vi få takke ham personlig for den svært verdifulle hjelpen han bidro med på veien hjemover, mens Paul slapp å ligge ombord i egen båt i løsemiddeldamp fra det tredje strøket med maling..
Etter en natt stopp i idylliske Tarbert, la vi kursen inn mot Aidrishaig og Crinankanalen som går gjennom rota av Kintyrehalvøya. Det er bare endeslusene som er bemannet. Resten må man ordne selv. Åpne sluseportene som består av to L-formede rektangulære trelemmer som vender mot hverandre med armer av lange, grove tømmerstokker. Så fylle eller tappe vann ved å sveive opp eller ned to kraftige sluseventiler. Vannet kommer fra elva som ligger like ved kanalenMennene ombord og damene med tauene på land. I eldre tider ble fartøyene trukket av hester langs veien som går parallellt med kanalen. Ved slusene er det bygget små, koselige vokterboliger i stein. I dag et turistmål, og vi blir gjenstand for oppmerksomhet av ulike forbipasserende lokale og turister. Kanalen er kort, men passeringen tok oss to dager, siden godværet fikk svingbroene til å sette seg fast som følge av temperaturutvidelser i metallet. Vel framme i Crinan ble vi liggende på brygga bak et kullfyrt dampskip som lå og lunket kjelene til neste dags ukes-cruise med turister. Kullrøyken stakk i nesa og sotflakene tok av og til svingen over kanvasen vår når vinden snurret.
Neste dag, en time før høyvann ble vi sluset ut i havet og satte kursen for det fryktede Sound of Luing og Oban, den største byen i dette området. Strømmen gikk stri, men med oss. Strømvirvlene slet oss snart hit, snart dit. Tidlig på ettermiddagen seilte vi den hyggelige kanalen mellom Kerrera og Oban og snart lå vi fortøyd i den splitter nye marinaen inne i byen. Oban er en hyggelig og travel liten kystby som har hyppige ferjeanløp til øyene utenfor, deriblant Skye og Tobermory som lokket i det fjerne.
Vi besøkte pubben fra vårt forrige besøk her i 2009, men de gamle britiske marinefolkene som hadde hentet ut kongefamilien fra Tromsø i vårdagene i 1940 var ikke lenger å se.. Øya Kerrera rett utenfor Oban var base for norskopererte flybåter som patruljerte Nordsjøen i krigsårene, og daværende kronprins Olav besøkte basen ved en eller flere anledninger.
Godværet var kommet til Skottland og i herlig, men litt kjølig vær fikk vi endelig anledning til å besøke fargerike Tobermory. Liten, intim og sjarmerende. Men det er
turismen som holder liv i byen. Busslaster med passasjere fra ulike verdensdeler oversvømmer området, men om kvelden er det stille og fredelig i den lune bukta.
Det fine været hadde vi tenkt å utnytte til å komme oss gjennom Kaledoniakanalen fra Fort William i vest til Inverness i øst. Vi møter en strøm av norske og svenske båter for vestgående, hvorav Jan Inge og Gunnar fra Stavanger som vi tilbringer en hyggelig kveld sammen med i Fort Augustus. Det er fortsatte problemer med broer som kiler seg fast i varmen, og når anledningen byr seg, sluser vi like godt ut på lavvann og setter kursen hjemover mot gamle Norge, først som sist.
Jordomseiling 2014-18 