Lørdagshilsen fra Whangarei !

En uke har vi vært her. På en måte var det godt å komme hit. Aller helst ville vi vært klar til å dra nordover over havet mot ekvator, starte turen videre, men i stedet la vi kursen 100 nm sydover. Vi hadde mange ting som måtte ordnes på Lovinda selv om verftet hadde lovet oss at skuten var klar til å seiles. Så er ikke tilfelle. Det har vært en uke med flere utfordringer. Heldigvis er vi her der det meste av våre behov finnes, i gangavstand.

Sist lørdag da vi startet fra OPUA, blåste det lett fra nordvest, solen skinte og vi gledet oss til å sette seil. Vel ute av stakeleia og klare til å dreie sydover, ruller skipperen ut genoaen. Etter at to meter er ute , ser han på meg med et spørrende uttrykk: De må ha tatt genoaen av og satt den feil på , nei ,nei revelinen er kappet, og der sto han med to meter reveline i stedet for 12. Vår konklusjon er at de som berget båten trengte nok et sterkt tau og tok det første og beste de fant.
Så mandag venter vi på rigger som kan spleise tau mot wire!!! Så får vi se om han kommer,da…..

Autopiloten visste vi var død da vi startet på turen sydover. Den pep ynkelig, Robert ville ikke vise ansikt. Helt død i blikket!
Noen lurer kanskje på om det er så viktig med autopilot. For meg er det det. Spesielt om natten når vi er bare oss to om bord. Vi kan ha stilt inn vindroret fint før mørket kommer, men så kommer det vinddreining , økning eller minking og i stummende mørke er det ikke lett å stille inn på nytt. I alle fall ikke for meg. Da benytter jeg meg av muligheten til å sette på autopiloten i stedet for å vekke Skipperen. I lite vind og når vi går med motor har vi det ganske behagelig om bord der vi kan lese, jeg kan strikke, og Robert styrer. Men nå satt vi der på pidestallen og håndstyrte, ble vi faktisk både kalde og trøtte utover kvelden!!

Ny mail tll den lokale forsikringsagenten vår, Gerry. Hjelp! Vi trenger reparatør! Da påskehelga var omme, fikk vi kontakt med Ben elektriker. Han stilte på båten kl 07 om morgenen og erklærte nærmest umiddelbart at Robert autopilot hadde fått nådestøtet i kamp med overmakten, havet, da skuten seilte sin egen sjø. Sjøvann i elektronikken. Ny ble bestilt og vi lurte fælt på hvor lang tid det ville ta.
Ben er en pålitelig kar. Kan mye, også om vindinstrumenter. I går morges i nærmest øsende regnvær, sto han igjen på kaien med et stort smil og sa han hadde pakke til oss. Nye komponenter til autopiloten som passer til det som er igjen av den gamle. Det vil si utskifting av all elektronikk, mens det elektrisk-hydrauliske systemet som arbeider med roret fortsatt er i god stand. Det forenkler jobben betydelig. Han var så stolt fordi firmaet hans i Auckland hadde enhetene vi trengte på lager. En annen kunde hadde latt være å hente pakken i tre uker. Dermed kunne vi sikre oss de delene autopiloten treger for å kunne kjøre igjen!! Så nå bruker Skipperen helgen på å strekke kabler og montere det han kan før Ben kommer tilbake og sluttfører verket !! Godt at vi allerede hadde lagt til rette for framtiden før vi dro hjemmefra. NMEA2000 nettverk. Dermed er det kun plug and play, som det heter.

Så var det det med vindinstrumentene. Gnisten, jeg, vil gjerne vite hvor mye det blåser , fra hvilken retning og om vinden øker eller minker. Jeg vet at vi godt kan greie oss uten, men jeg vil gjerne ha de hjelpemidler som er gode å ha når vi er langt til havs. Spesielt når vi bruker vindroret, er vindinstrumentene gode hjelpemidler. Da kan jeg se om kursen er rett med bare et blikk på instrumentet. Ikke så enkelt ellers når det er hav og himmel overalt og ingen faste merker annet enn stjernene da. Sydkorset er et sikkert navigasjonspunkt om natten, men jeg liker nå å se vindpilene også. Det gjør meg mer komfortabel, og det skal man jo helst være….?
Vi hadde gamle instrumenter som skipperen hadde svært vanskelig for å kvitte seg med. Med litt kos, klapp (ikke klem) og lirking har de tidvis virket/ikke virket helt fram hit. Men nå er det slutt. Det nyttet ikke med noen triks lenger. 35 års tjeneste i masten under alle slags forhold er ikke så lite. Da vi hadde masten nede før vi dro fra Stavanger, trakk vi ny kabel til nye vindinstrument og mente det bare ville være plug and play når behovet kom. Instrumentene ble innkjøpt for et år siden, liggende klar i eskene sine om bord.
Torsdag denne uken entret skipperen masten for å koble ny vindsensor. Ikke tale om at det gikk å trekke kabel de nødvendige centimeter ut av masten. Kabelen satt bom fast. Kontakten på den gamle kabelen ble kuttet og jeg fikk beskjed om å dra det jeg maktet for å få den ned, men ingenting hjalp. Får klare oss uten vindinstrument da, var Skipperens konklusjon. Men det er her Ben elektriker kommer oss til hjelp. Det finnes skjøtestykker, helt sikkert, ingen problem, så i skrivende stund er Gnisten optimistisk til at jeg skal få mine høyt ønskede vindinstrumenter på plass!!!
Så er det siste utfordring, foreløpig, må jeg vel skrive. I går kveld kom det e-post fra forsikringsagenten vår. Redningsflåten er kondemnert.

Vi satt der i hvert vårt hjørne i salongen og var nok litt betuttet begge to. Det ble mange tanker om hva som kan ha skjedd der ute på det store havet. Båten ble forlatt drivende på tvers i stor sjø ute i dårlig vær. Det må ha vært mye vann i cockpiten fra brytende sjøer. Skipperen mener at det er en bekreftelse på antakelsen om at sjøvann skvalpende rundt i cockpiten også har ødelagt styreenheten til autopiloten.

Hun må ha fått ganske mye juling en periode, denne tapre damen vår og vi blir enda mer takknemlige over å ha fått henne tilbake. Jeg mumler til Skipperen at det er da enda godt at du ikke var om bord drivende uten styring i dårlig vær, men kom deg i sikkerhet…
I dag, mens jeg skriver dette, har skipperen skrevet til firmaet som sjekket flåten og bedt om pris på ny. Så får vi håpe at leveringstiden ikke er for lang.

Men vi har da hatt tid til annet også denne uken. Vi fikk raskt gjensyn med Monica og Stig, to mycket trevliga svenska pensjonærer som har varit kvar her i tre år nu. De har renovert båten selv, fjernet teakdekket ,reparert råteskader og malt dekket, og mye annet. I går var en stor dag, båten deres kom på vannet etter 3 år på land.

Dagen før var de på middag hos oss sammen med Sharron som styrer havnen her, kjenner alle og er primus motor. Sharron har fortid i Sverige, kom dit som 20 åring, giftet seg og fikk to barn. Etter 15 år flyttet de til New Zealand til hennes hjemland, men oss skandinaver ønsker hun spesielt hjertelig velkommen til havnen og snakker svensk med oss. Det ble en svensk aften der Skipperen ønsket velkomna med ”Skeppspoiken” på gitarren.


Monica og Stig har vært på reise i 8 år, sa hun, men Stig korrigerte og sa at nå har du sagt 8 år så lenge at nå tror jeg snart det er 9!!! Det blir kanskje slik når tiden kommer til oss!! De har seilt Middelhavet rundt, vært på de stedene som vi nå hører om i media som bombes sønder og sammen, for 8-9 år siden var det flotte byer der gammelt og nytt var fredelig forent. De har gått gjennom Panamakanalen ,seilt over Stillehavet til Tonga, og derfra videre hit. I Stillehavet møtte de danske Havanna som det er laget film om og de mener de er med på flere av snuttene fra Tahiti. Vi får ha en filmkveld og se. Vi har i hvert fall filmene. Men den berømte “Nordkaperen” fikk vi hilse på før den stakk av gårde til Fiji. Nå uten Truels Kløverdal, men overtatt av en danske stiftelse. Skipperen en ung snelle!


Slår av en prat med en haltende kvinne som forsiktig går forbi båten vår. Hun har tydelig vondt. Jeg spør forsiktig og får en skrekkens fortelling. Hun gled på noen glatte steiner før jul, tråkket over ene ankelen og slo det andre kneet. Dette var i et tynt befolket område, men hun fikk hjelp til å komme til landsbylegen. I følge henne ga han ordre om å ikke belaste verken ankel eller kne før røntgenbilder ble tatt. Midt i julehelgen var alt stengt og dette var ikke Øyeblikkelig hjelp. Før kvinnen fikk bedre råd hadde det gått 1,5 mnd. Ankelen var stokk stiv og kneet ubrukelig. Det var ingenting brukket og nå begynte en hard gjenopptrening. Svømmebasseng og krykker måtte til. Hun greier nå å gå ca 5 km med tårer i øynene, mens oppholdet her på NZ ble noe helt annet enn det de hadde tenkt seg !

Vi har fått bryggeplass i Catamaran heaven. Omgitt av digre katamaraner. Foran oss ligger en katamaran på 53 fot lang og nesten like bred. I karbon. Jeg dristet meg til å snakke litt med han som gikk med slange og gnikket og vasket. Jo, han passet båten for en australsk eier som var om bord en mnd eller to i sesongen. Resten av tiden brukte denne mannen og konen på å vedlikeholde og vaske båten til neste besøk. Denne jobben hadde han og konen hatt i 5 år. Nå skulle båten på land for vedlikehold og da fikk de fri i 6 mnd og gledet seg til å reise hjem til USA på ferie.

Og slik er dagene for oss, fylt av nye utfordringer og oppgaver, men også kjekt samvær med andre !!

Back on the water, da-da-da, dada-dada…..

(skipperen prøver seg på en lett omskriving av ” Smoke on the water”. )

Pantarei. Skuta flyter igjen. Stemningen er høy. Gnisten gliser. Skuta logrer igjen med halen, dvs det nye roret som måtte tilpasses litt i lagrene før reparasjonen kunne sies å være godkjent. Det er som man hører Peter, den tredje mann, vindroret, og Robert, autopiloten puste lettet ut der bak i hekken. Nå trenger de ikke svette og stønne og frykte at de ikke skulle klare å holde skuta på kurs over havene.

Vi kom oss ut av opplagsplassen tirsdag før påske. Som planlagt.

Ja, så var det det med planlegging, da.
Man kan si mye bra om newzealenderne. De er kjekke, forekommende og dyktige, krever moderate lønninger, men de lover gjerne mer enn de er i stand til å holde. Særlig i forhold til tid og tidsfrister. Oppfølging av avtaler. Da vi ankom var batteriene ikke oppladet, lekkasje fra vinduene ikke oppdaget og forebygget, roret montert i oktober, men ingen hadde reagert på motstanden i rattet. Som å kjøre bil uten servostyring.

I går, onsdag, ble de resterende erstatningsdelene levert om bord, fendere med rett farge og i rett størrelse denne gang, vindgeneratoren, for ikke å nevne internettantennen som skulle vært om bord og montert for lenge siden. Ikke hadde noen tenkt på festeanordning heller. Men det er vel prisen skipperen må betale når han valgte å reise hjem i stedet for å følge opp reparasjonene på egen skute…..

Båten hadde de satt så hardt på kjølen at det ble altfor stort bend på propellakselen og akseltetningen i girkassa. Giroljen har så hatt nesten et år på dryppe ned i motorbrønnen. Får håpe å være kvitt problemet når båten igjen er i sitt rette element. I skrivende stund er Robert ikke i form. Han piper og uler og vil ingen ting. Store utgifter i vente? Gruff!! Og vi som verken drikker kaffe eller har Ali om bord.

Vannet her i elveosen i Opua er brunt og lite appetittlig. Stokker og greiner, blader og allslags vrakrester fanget av flytebryggene som ligger på tvers i elevstrømmen og vitner om drama lenger inne på land. Store nedbørsmengder og meldinger om flom i store deler av Northland. Stengte veier. Vi befinner oss i nedslagsfeltet av den tropiske syklonen Cook som har herjet området mellom Vanuatu og Fiji. De lokale sier at det har ikke vært verre siden 1968. Vått over dekk, men lunt i ruffen. Nesten som om var vi på Vestlandet en høstdag. Men temperaturen er god.

Back in business

Regnet trommer på dekket mens vi sitter i ruffen og luner oss foran vifteovnen nesten 4 meter over bakken. Når sola skinner, derimot, blir det med ett stekende hett og våre hvite armer og bein står i blendende kontrast til andres armer og bein som omgir oss på opplagsplassen her i Opua, Northland, New Zealand.

Det er søndag morgen her og høst, mens dere der hjemme har begynt å slukke lysene lørdagskvelden og våren godt i gang. Vi ligger 10 timer, og et halvt år, foran livet hjemme. Vi har nettopp ryddet frokostbordet. Gnisten har funnet en god løsningsstrategi og dukker ned i Sudokuheftet det eldste barnebarnet lot henne inspirere til å ta med seg hjemmefra, mens skipperen prøver å feste noen tanker til harddisken, til et nytt reisebrev.

Litt uvirkelig at vi oppholder oss her i båten, på den andre siden av jorda. Et mentalt Jetlag. Kroppen her, men tankene hjemme og til det livet vi forlot for bare 5 dager siden. Som lot oss bli kjent med nye slektsledd og lot oss ta vare på de gamle så godt vi kunne. Som lot oss lege våre sjelelige sår. Sørge for fornyede lagre av opplagsnæring. Tungt å si farvel til flokken vår, gamle og unge, og vennene som fortsatt gir oss ly når vi trenger det. Men situasjonen vi er i, er en konsekvens av valg vi gjorde for mange år siden. Uhell og tekniske problemer er noe de fleste seilere vil oppleve før eller siden. Men vi hadde ikke forestilt oss at oppholdet her på New Zealand skulle vare i 18 måneder da vi kom hit for å søke ly for orkansesongen. Kanskje noen mener at vi burde bare solgt båten og blitt hjemme for godt? Her i Opua svirrer rykter om at båten er tilsalgs. Absolutely not, svarer vi!

Noen betrakter hunden og katten som familiemedlemmer. Kanskje vi gjør det samme med båten? Det var godt å se henne igjen øverst på opplagsplassen der langtidslagrede båter står. Litt solbleket og matt i pelsen. Nytt ror påmontert, targabøylen korrigert og skrogsiden renset for japanske malingsflekker fra Tasmanhavet for nesten ett år siden. Hun logret ikke med halen, akkurat da vi kom. Roret sitter hardt og rattet er tregt. Forhåpentligvis vil en omgang med fettpressen og justering med mekanikerhjelp gjøre susen. Men vi tar høyde for at hun kan komme på vannet på høyvann om tre dager. Så slipper vi å drive risikosport i stigen. Resten av arbeidet som gjenstår er bare småtterier som kan tas på vannet.

Ett år uten eiertilsyn setter et visst preg på båten. Det luktet mye båt da vi kom om bord med våre blytunge vesker og sekker. Vann fløt på toppen komfyren, og skapene under vinduene luktet mugg. Sola har jobbet kraftig med vinduspakningen, og et voldsomt regnvær dagene før vi kom, forøvrig restene av syklonen som herjet Australia de siste ukene, har utsatt utetthetene for mer enn de kunne tåle. Tørkepapirlageret, Gnistens solblekede bikinier med pels, mugne bøker og strikkegarnet søkkvått og illeluktende. Alt gikk rett i søppelcontaineren. Uæææh. Her skal kjøpes nytt, slår hun fast!. Tabber skipperen gjorde ved å pakke klesskapet fullt slik at mekanikerne skulle få fritt leide til akterkabinen og roret. Gnisten vet å gjøre vei i vellinga. Mens skipperen gikk løs på skroget, har Gnisten fått sving på indretjenesten. Skuffer og skap, bestikk og glass. Dørker og puter. Sengetøy og tepper. Alt skinnende rent og ”blyet” fra reiseveskene har funnet sin plass i skipets ulike gjemmer. Hvitt belegg på skott og dører der skipperen ikke hadde gjort grundig nok rent før han dro. Men nå er mugglukta borte vekk.

Da skipperen skulle sjekke batteriene, ble han forskrekket. Måleren viste kun 12 volt, som indikerer at det er bare 20% igjen av kapasiteten, som forøvrig ikke bør være under 50%. Dette på tross av at skipperens gjennomgang av vedlikeholdsprosedyrer medl Mike som skulle passe på båten. Var de 3 år gamle batteriene defekte, kortsluttede, bare til å kassere? En ikke ubetydelig utgift, men utsiktene til framtidige batteriproblemer langt fra folk ville være verre.
Etter en natts opplading og belastningstesting med profesjonell hjelp, kunne vi puste lettet ut. Batteriene er friskmeldt! Om uhellet hadde vært ute, viste det seg at en lokal leverandør kunne skaffet oss identiske nye batterier. Er det noe langturseilere virkelig er opptatt av, er det batterier og lading. Uten strøm kan man ikke holde maten kald og produsere vann….

Luftfart er åpenbart storindustri. Tilbudene er mange og vi kom oss hit for bare 10.000 kroner. Halve jorda rundt. Det er billig å fly. For billig hvis man tenker på miljøkonsekvensene. Når man kommer til Østen og ser størrelsen på flyplassene, skjønner man mer av omfanget av flytrafikken i verden. At all bagasjen ankom sammen med oss, uskadet til og med, synes vi er imponerende.

Å komme til New Zealand uten returbillett, er ingen spøk. Det fikk vi erfare da vi skulle gå på flyet fra Singapore til Auckland. Innkalling til skranken. Fram med pass og reisedokumenter. Telefonering. Knotting på skjermer. Vi fryktet problemer, men syntes vi var godt forberedt. Heldigvis hadde skipperen sørget for omfattende dokumentasjon som kunne bevise at vi var eiere av en båt som befant seg på nærmere angitt sted. Uten slike forhåndsregler hadde vi ikke kommet med flyet videre…. Gnisten rapporterte at skipperen gliste bredt da han kom tilbake fra skranken.

Vel framme i Auckland, etter drøyt 24 timer i luften. Godt å ha fast grunn under føttene. Man vet aldri helt når man flyr… Etter passkontrollen og bagasjeutlevering, bar det gjennom det siste nåløyet. Biosecurity. På forhånd hadde vi fylt ut og signert erklæring om at innholdet i bagasjen vår var innenfor reglene. Med trusler om mer enn 2000 kroner i bot, setter myndighetene seg en smule i respekt. Så ble bagasjen, som ikke inneholdt skitne fjellsko, fjøsstøvler, frukt og grønt, kjøtt, fisk eller melkeprodukter skannet. Ingen bacalaofisk, eggesild eller kaviar. Sukk! Kun en anseelig mengde Freia sjokolade, som gikk glatt igjennom. Det hadde vi prøvd før.

New Zealand i likhet med Australia er livredde for innførsel av all slags smitte, planter og dyr som kan true vegetasjon og fauna . Det omfatter også det marine miljøet. Det har de god grunn til.

Skipperen har for øvrig nevnte nasjoner mistenkt for å praktisere omfattende proteksjonisme. New Zealand leverer landbruksprodukter til hele Stillehavsområdet og aksepterer kun innførsel av egne eller australske produkter….

Vi kjenner oss helt klar til å ta fatt igjen. Båten er ikke laget for å stå på land, og skipperen og Gnisten har ikke tenkt å bli landkrabber for godt. Ennå, i alle fall….

Ett år går fort. Hva det neste året bringer, vet vi lite om.

Med dette ønsker vi bloggens lesere en riktig god påske!