En revolusjon har funnet sted

Det er natt. Det er da nattdyrene er aktive. Også selveste Knotte-nattdyret, skipperen, som slumrende nattevokter gir seg hen til tankens frie flukt, over og gjennom tastaturet.Vi nærmer oss slutten av etappe 3 av kryssingen av det Indiske hav. Vinden har løyet kraftig gjennom de siste timene og vi siger langsomt gjennom natten for bare fokken. En og annen dønning får masta til å svaie, fokken til å blafre og skjøtene til å smelle. Skuta rister. Ikke helt bra for duken, men skipperen er en tålmodig sjel. Kikker på vindinstrumentet, sjekker vind mot båtfart og kurs. 3.5 knop over grunnen. Skal vi heller starte motoren, sette japaneren i sving, og la ham svette litt? Rulle inn fokken og spare duk, skjøter og rigg? 

Skipperen har vært oppe i luka og sjekket. Havet er ikke flatt, men månen kaster sine gylne flak foran baugen og stjernene funkler matt. Om noen timer har måneskipet seilt seg under horisonten og stjernehimmelen er atter seg selv igjen, sprakende. Men da har skipperen gått av vakt og Gnisten overtatt.

Skipperen har nettopp sendt av gårde e-post til Paul i Skottland som holder oss oppdatert på været, posisjonsrapport hjem til døtrene som oppdaterer oss med nytt hjemmefra og holder hjemmesiden oppdatert for den som har interesse av å følge oss på ferden mot nye horisonter, mot Rodrigues, Mauritius og Reunion, øyene like øst for Madagaskar, og lenger bak: Afrika!

Men altså. Over oss, blant stjernene på himmelen suser de i rasende fart: satelittene. Et våkent øye kan kanskje observere dem som hurtige lyspunkters flukt over stjernehimmelen. Noen er geostasjonære og derfor umulige å få øye på. 

Noen holder øye med oss. De militære. Storebror ser oss. Eller skal vi si Storebrødrene? Noen av dem gir oss vår posisjon med fabelaktig presisjon. GPS. Militært det også. Bomber og raketter skal treffe sine mål. 

Kommunikasjonssatelittene. Telefon. Internett. Noen har gitt oss tilgang til fotografier av hele kloden. Huset hjemme. Båten i støa. Mer nøyaktig enn noe kart. Google Earth.

En enorm revolusjon har funnet sted. Vitenskapelig framdrevet, med enorme sidevirkninger for Hvermannsen. 

I skipperens barndom, Sputnik som sendte sine Bip-bip signaler fra verdensrommet. Vi lyttet på radioen. Vi speidet opp på nattehimmelen. Laika, hunden som den første kosmonaut, siden mennesket. Jurij Gargarin, Valentina Tereskova. Russiske pionerer. Skipperen satt andektig klistret foran TV-skjermen og fulgte forbløffende sendinger fra romfartens pionertid med Erik Tandberg og Jan P Jansen som veivisere. Gemini, Apollo, månelandingen og de nesten uvirkelige scenene da astronautene kjørte bil på måneoverflaten, kosmisk støv virvlet opp fra de spinnende nettinghjulene. På direkten. Linket via satelitter jorda rundt. 

A small Step for a Man, a giant Leap for Mankind.

Så kom en bror en dag hjem med en liten, blank pakke, pakket ut en tynn, cellofanlignende, speilblank folie i blankt og gull. Et overlevelsesteppe. Til å speile kroppsvarmen i ekstremsituasjoner. Et romfartsprodukt. Skipperen som på den tiden var oppsatt med regnestav og kalkulerte alskens matteoppgaver, fikk nyss i kalkulatoren, som akkurat var kommet i handelen. Til eventyrlige priser. HP. Made in the United States of the USA. Tall som syltynne glødende tråder i grønt eller gult som viste beregninger raskere enn det var mulig å taste. Med så mange desimaler som helst. Som magi. Et romfartsprodukt. 

Dette var i den tiden universitet og næringsliv opererte med hullkort og datamaskiner så store som hus, med regnekapasitet som knapt kunne måle seg med kalkulatoren du har på telefonen din i dag. Lenge visste vi at de kompliserte beregningene av banene, glidevinkler og hastighet, måtte finkalkuleres om bord på romfartøyene med små regnemaskiner, programmerte datamaskiner. Derav framtvunget krav til krympet størrelse og vekt. Miniatyrisering av regnemaskiner var kommet for å bli. Utviklet i Silicon Valley of California. Mikroprosessoren var oppfunnet. Chipsen. De magiske svarte brikkene. Et romfartsprodukt.

Siden kom en jevn strøm av produkter som har sin opprinnelse i romfarten. Til glede for deg og meg. I stort og smått. Som tekstiler, komposittplast, den allesteds henværende mikrochipsen, styringsteknikk, mobiltelefoni, fjernkontroller, mikrobølgeovnen, Pc’en, mobiltelfoni, kartplotteren. Kraftfulle verktøy i arbeidsliv og fritid.

IT-revolusjonen, for ikke å si kommunikasjonsrevolusjonen, Internett, og Smarttelefonen, som på forbløffende kort tid har forandret hverdagen for de fleste mennesker på kloden. 

Og altså vår latterlig gammeldagse satellitt-telefon. 

Over hodet på skipperen i denne natten, Iridium-satelitter kretsende over klodens avkroker. Som her, over det Indiske hav. Langt ut på havet. Tusenvis av kilometer fra folk. Flere titalls kilometer over hodene våre, raser en av dem over himmelen til en hver tid. I svimlende fart. Knytter verdens avkroker sammen, Antarktis til K-2 i Himalaya, veiløse outback’en i Australia til Tierra el Fuego. Vårt lille skip til vår hjemlige familie.

To-tre-fire, snart fem streker på skjermen. Satelitten er klar. Vi er Online. Så kan skipperen kople seg opp og sende sin posisjonsrapport på e-post til døtrene der hjemme. Motta nytt hjemmefra, hente GRIB-filer med værinformasjon. Ta en telefon til sin gamle mor. I nøden kan han kalle opp Hovedredningssentralen på Sola. Eller i sin ytterste nød utløse sin nødpeilesender, og straks vet noen hvem vi er, hvor vi er og at vi trenger hjelp. 

En revolusjon har funnet sted. I det stille. Takket være romfarten! 

Vi har bare sett begynnelsen….

Half way to Rodrigues

A bit bumpy today and the predicted gale arrived quite accurately on time.
We were a bit overpowered during the night, and just after break of dawn we dropped the mainsail and eased the genoa furling somewhat. This gave much better balance for the windwane, which has been steering pretty accurate all day. Before dark we are sailing with about 1/3 of the genoa. This gives more pleasant sailing, although the speed could have been a bit better. Tomorrow morning we should be around half way to Rodrigues.
It has not been possible to sit out in the cockpit today due to rain and spray. we have been reading and relaxing almost all day.

For lunch today we had crepes and fried bacon, but for supper only a few biscuits….
Our position at sunset (13.20 UTC) 16.28 S / 81.32 E Distance to go 1050nm.


Wind gusting 28-30kts, but quite stable at 23kts. Boat speed around 6.4kts. waves 3-4m

all well aboard. 

Kind regards
Team Lovinda

Third day at sea

Twice a day, in the morning and in the evening we are talking with our French friend Patrice on s/y Alter of Toulon on the VHF. Its an Ovni 43. He is a solo sailor. We are exchanging positions and some small talk. What we have been having for dinner. The wind and the waves and the forecasts. On the menu for today was pasta with ham, garlic, olive oil, egg, parsley and cream. 

Patrice is ahead of us and slowly advancing away from us with full sail wardrobe, while we are only flying the genoa. The weather reports we are getting from Paul in Scotland are looking good and promising for the rest of the crossing, which actually is between two continents, Asia and Africa. It is still a long way to go. We are low risk takers and trying to keep a reasonable good speed without pushing the boat and gear. If the wind drops too much, we will hoist the mainsail to add more power. The genoa is quite big, and if the wind is coming too much from behind, the mainsail is killing the wind that hits the genoa and making it flapping. Running into the night with too much sail area is also a risk. Because the wind is gusty, and if the boat is overpowered, it starts running into the wind with flapping sails. If so, you may be quite sure to finding a darker cloud around the boat. Because some stronger winds are expected in a couple of days, we have positioned the boat a bit to the south of the rhumb line, so that we are prepared to bear off slightly if necessary.

During the days we are living under the bimini roof in the cockpit. At least when the weather is nice and spray rarely is thrown up against us. Irene, the Gnisten, is working with knitting or with the hook, or reading electronic books on her cellphone. The skipper is reading too, doing some small talk. Or just studying the changing skies, the pattern of the waves or the colours. In the rather rounded clouds of the trade winds, there is a world of recognizable forms and shapes. Like cartoon figures, monsters, trolls, human profiles and shapes, torsos and animals. In the morning you will collect the nights catch of flying fish on the decks. Up to 30 one morning. Mostly quite small. There is no moon, making our nights quite dark, but the sparkling stars above us are giving a scarce backlighting during the night watches. Further on we will have the benefit of the rising moon. There are still 10 to 12 days to go if the winds are good.

We rarely see any marine traffic. We saw the lights from a Chinese freighter to the south last night. The AIS is giving us more details. 

In front of us we have the Joshua and Alter, behind us the Maria, Elsa and Sabir. All heading for Rodrigues which to us lies 1584 nautical miles ahead of us at 02hrs, Wednesday 20.th of September.

Position 14.14 S /90.28 E COG 272 degrees Wind 13kts, SOG 5.6kts

Klar for Det Indiske Hav 

Cocos Keeling
Det er lørdag 16.september. Snart frostnetter hjemme. Rart å tenke på. 

For 4 måneder siden forlot vi New Zealand. På denne tiden har vi rukket over ganske mye. Ny Kaledonia, Lojalitetsøyene, Vanuatu, Papua Ny Guinea, Australia og Indonesia. Vi befinner oss nå på det ytterste punkt av australsk jurisdiksjon, som det visstnok heter, Cocos Keeling atollen. Den er ca 10 nautiske mil vid. En gang i tiden var det en vulkan her, som gjennom tidene har sunket tilbake i havet og etterlatt en grunn havslette med en ring av korallrev rundt. Noen steder er det bare rev, men inn i mellom, halvmåneformede, flate sanddynger med kokospalmer. Mot havet, glattere revstrukturer og hauger med korallgrus som havet har kastet i land. På innsiden i lagunen, fin, pudderaktig, hvit korallsand nederst, og her og der korallgrus øverst på stranden. Mellom øyene der revet er flatt, skylles sjøvann over og inn i lagunen. Det renner en frisk strøm med flere knops fart her og der.

Dykker man under havflaten, er det et yrende liv. Levende koraller, store muslinger med blå sikk-sakk kjeft innvokst i korallene. Korallenes farger og form er svært variable. Noen som gulgrønne fotballer, andre som brune flak, andre som grener på et Bonsai-tre. Noe rødt. Hardt som betong. I det næringsrike sjøvannet som skylles over revet, finner vi et stort artsmangfold av fisk. Større eller mindre akvariefisklignende skapninger. De små, flaskeblå, de større hvite og gulstripede vi har fotografert tidligere. Berggylter, hvitblanke litt flate og noe større fisk i mindre stimer. En svart rugg lar meg ikke komme nærmere. 

På litt dypere vann, der båten ligger, får vi av og til besøk av småhai. Ca meteren lange. Black tipped. Det vil si at ryggfinnen og halen har en svart flekk. De er brunlige å se til fra oven. For vi har ikke tatt mot til oss å hilse på disse havets renovatører. De skal være litt nysgjerrige, men helt ufarlige. Men så skal man heller ikke prøve å mate dem med fiskeavfall, dersom fiskelykken skulle ha vært god. Om lag 10 stykker fulgte etter oss inn til ankerplassen. Starter vi motoren, er de der. De lokale klasker hule hånden mot vannflaten. Da stikker de av. Kanskje klarer vi å få lurt et kamera ned i vannet når de kommer på besøk….

Fargene her er bare ubeskrivelig vakre og sterke. Med polariserte solbriller blir det nesten overveldende. Hvite skydotter i horisonten over knallblå himmel. På grunna antar sjøen ulike avskygninger fra mørkeblått til lyseblått, for så å bli turkis som går over i nesten hvitt før sjøen bryter stranden. Havvannet, som er krystallklart, gir fantastisk sikt nedover. Det er nesten som man skulle tro vi berørte bunnen, og så er det kanskje 10 meter dypt eller mer. Slikt man sjelden opplever hjemme.  

Øyene er selvstyrte, men altså som nevnt underlagt Australia. Øyene er et såkalt Shire. De fleste bor på West Island, hovedøya som er forbundet med de andre øyene med en passasjerkatamaran. Befolkningen på naboøya Home Island som ligger en sjømil unna, består av Malaysiere, som er muslimer. 500 sjeler. Kvinnene går heldekket og bader heldekket. Samfunnet virker velorganisert og husene av ensartet utforming plassert i nøyaktige, vinkelrette strukturer. Det er flotte lekeplasser, minigolf, tennis-, badminton, og fotballbaner som omkranser et fint skoleanlegg.

Rømningshus på solide stålfundament som kan bringe befolkningen i sikkerhet i tilfelle sykloner eller Tsunami.

En moske med gul kuppel og halvmåne. Vi hilser på en eldre, tynn herre med hvit kalott. Han lar seg villig fotografere. Vi utveksler noen få ord. Var det imamen, mon tro? Snart hører vi han synge i høyttaleranlegget som kringkaster ett eller annet fra moskeens tak.


Noen smågutter i en liten båt på lekeplassen. Kaster med stang. Gjett hva de øver på! Det er et supermarked med tørrvarer, og frosne kjøttvarer. Langtidsbrød som ser ut til å ha kommet hit med fly. Mer eller mindre frisk frukt og grønt. Befolkningen oppleves som meget vennlige og hyggelige. Da vi hadde betalt vår havneavgift, 50 dollar for 5 netter på ankerplassen, kunne vi sjekke ut hos det føderale politiet. Så nå kan vi dra når vi måtte ønske det. 


Vi følger nøye med på værutviklingen ute i havet. Vi forbereder oss på etappe 3 over det Indiske hav, den 1900 nautiske mil lange strekningen fra Cocos Keeling til Rodrigues øst for Madagaskar. Syd for oss ligger the Roaring forties, the Hauling fifties og the Furious sixties, der lavtrykkene nord for Antarktis kan løpe uhindret kloden rundt og sette opp voldsomme uvær, enorme bølger som skyver opp store havdønninger fra sør. Heldigvis for oss har vi nå passert den tiden på kalenderen da været er på det friskeste, så vi håper på en god overfart uten altfor store utfordringer. Men vi har lenge kjent på spenningen ved å legge ut på dette havstykket.

Vår svenske venn Lasse i ”Arianna af Valleviken”, som er en måned tidligere enn oss i løypa, fikk nok av juling med kuling, for ikke å si det som verre var. Ødelagt utstyr, revnet fokk og vann inn i båten når ventiler sto åpne og en uventet brottsjø fylte hele cockpit. O skrekk og gru! 

Snart trekker vi opp kroken og gir oss i vei. Sannsynligvis blir det i morgen, søndag 17.september. Værutsiktene ser bra ut. Vår venn, Paul Caldwell, sitter hjemme i Skottland og følger med på værutviklingen fra ulike kilder. Han vil gi oss oppdateringer på vær som vi ikke har tilgang til underveis. Vi henter ned Grib-filer via satelittelefon og epost, men det gir ikke hele bildet. Det er langt å seile og værmeldinger blir mer og mer usikre jo flere dager som går etter utgivelsen. 

Å vite om ugunstig vær tidlig nok, er den virkelige utfordringen. Tidlig nok til å kunne legge om kursen og holde avstand nok for det verste, i alle fall. Værsystemene flytter seg raskere enn båten. Vår franske venn Patrice, vil også videresende informasjon til oss underveis, siden han har tilgang på annen informasjon hjemmefra og har studert meteorologi grundig gjennom sin 7år lange reise jorda rundt, hvorav mye alene, siden hans kone ikke liker seg på havseilaser.  

Vi er en del båter her på ankerplassen. Alle nyter livet her og seiler videre om kort tid. To svenske båter ankom i løpet av det siste døgnet, Maria av Stockholm og Elsa av Helsingborg. Tyske Sabir og franske Alter har vi hatt følge med siden Christmas island. Hver kveld møtes vi inne på stranden der det er laget til benker og bord under tak og en utegrill. Det utveksles informasjon. Vi er på ett vis en slags seilende familie, og vil sikkert treffes her og der på veien videre vestover og hjemover. I palmene henger oppfinnsomt varierende små hilsener fra tidligere besøk. Også norske. Som fra Stavangerbåten ”Saphir”, og ”Det gode liv” som var her for ikke lenge siden.

Uheldigvis er det ufred i Midtøsten og Rødehavet som ville vært en perfekt rute for oss, er stengt. Muligheten av å få oppleve Middelhavet på denne reisen glipper for oss. Risikoen for piratangrep er for stor. Intet forsikringsselskap vil dekke seilas i disse farvannene. Vi har livet kjært og tar ikke store sjanser. Så det blir en skikkelig omvei å seile sør av Afrika og over til Amerika for å finne vind til å seile tilbake til Europa på. Men vi tar det som en utfordring og håper på mange fine opplevelser framover, og ikke minst god bør på reisen som ligger foran oss.

Avreise fra Kokosøyene 

Vi har sjekket ut herfra og drar på søndag. Vår gode venn, Paul Caldwell i Skottland, har sendt oss ”klarsignal” med ok vind og værmelding. Vi er helt klare for å dra nå. 


Her er utrolig vakkert, litt som Tobago Keys, hvis du kan huske da dere var på besøk i Karibia. Kokospalmer. Kritthvite strender, krystallklart vann. Vi ligger som i et gedigent, grønt svømmebasseng. Vi kan se hele kjølen på avstand. Blacktip småhai patruljerer rundt båtene. Ca 1 m lange og lysebrune fra oven. Havets renovatører. Skal være helt harmløse… 


Jeg blir nok aldri en erfaren snorkleperson, men skal prøve meg i dag. 
Vi skal også forberede oss på mulige uhell, f. eks. seil som kan revne. Reservegenoa og stormseil skal ligge klar i forpiggen. Jollen pakker vi under dekk, så den ikke kan rives løs og skylles over bord av en uventet brottsjø. 


Nå har vi vært på svømmetur og snorkletur. Jeg hadde fått med meg gal maske så det ble svømming på meg og snorkling på pappa. Etterpå ordnet vi forpiggen så nå ligger reserveseil klar til bruk , værmelding er ok , så nå er det bare å seile av gårde på søndag. Da blir det korte meldinger fra oss framover. 
Beste hilsen mamma og pappa

Bare oss og havet

En liten beretning fra Gnisten.
Det er andre natt i havet på vei til Cocos Keeling. 11.september. Månen lyser opp himmelen i øst, men jeg kan ennå ikke se den. Skuten duver på bølgetoppene, skyter fart og Gps farten viser støtt 7-7,5 knop. Vi har aldri seilt så fort så lenge før. Har ikke rørt seilet siden vi rullet det ut, justerer kursen innimellom, men det er ikke ofte det heller. Vinden er også justert til vårt behov. Mellom 10 og 20 knop, alt etter om det er en liten topp. Det blir selvsagt litt humpete under dekk. Alt er surret fast, og svell fra sørvest gjør at vi får noen ukontrollerte bevegelser. Å lage mat er en utfordring, men vi har våre knep, så det blir ingen slankekur på denne overfarten heller. 


Jeg lar tankene fly litt der jeg sitter og studerer bølger og stjernehimmel. Vi har snakket om mange ting i dag. Vi pleier å repetere litt av det vi har opplevd på land siden sist vi var på havet. Denne gang Christmas Island. 

Menneskene vi møtte der, hva vi gjorde og hvem vi møtte. Mennesker er som en sammensatt blomsterbukett. Ikke alle blomster er like, men sammen utgjør de en fin bukett. Slik er det med oss også. Noen mennesker får vi bedre kontakt med enn andre. Noen er svært utadvendte og prater med alle. Andre er litt mer reserverte og det tar tid å bli kjent med disse. Men hvis en viser interesse for andre og lytter mer enn en snakker selv, blir det ofte gode relasjoner og en får lyst til å møte disse menneskene igjen i neste havn.

Vi snakker sammen om hyggelige mailer og bilder vi har fått hjemmefra fra slekt og venner. Vi kan ta mailene fram selv om det ikke er netttilgang her ute på havet, vi leser høyt for hverandre, lar budskapet vi har fått gli inn i tankene våre. Vi ser på bilder, jeg feller gjerne en tåre da, jeg lengter jo til alle våre, både de små og de store rakettene. Men det føler jeg er naturlig og ikke noe å skamme seg for.

Selvsagt er det også mye snakk om hvordan vi må planlegge ferden videre. Vi var spente på denne overfarten vi er på nå, nr 2 av 6 i det indiske hav. Andre har fått ødelagt både båt og utstyr på dette havet og vi vil så gjerne unngå mer uhell nå. Det ser ut som at vi er heldige denne gang. Det kan rett og slett ikke bli bedre. Vi skjønner i dag at det er mulig å rekke fram til ankerplassen før mørket i morgen. Vi teller og beregner, må gjøre det, for det er helt uaktuelt å ankomme stedet i mørke. Så nå klokka 12 skipstid, tas avgjørelsen om å peise på eller rulle inn og slakke av farten. Det ser ut som det blir å peise på!!!

Vi er uvitende om den store snakkis i Norge i går. Hvordan valget gikk. Det får vi ikke vite før noen sender oss beskjed om det. Men vi har ikke stemt og politikk i Norge er ikke høyaktuelt for oss her vi er på det mest forlatte hav på hele kloden tror jeg. Ingen båter, ingen fiskeredskaper, ingen uopplyste fiskebåter om natten, det er rett og slett bare oss og havet.

Juleøya

Skipperen og gnisten er sjekket ut, og setter seil i morgen søndag mot Kokosøyene. Begrenset Internett gjør at dette reisebrevet er fritt fortalt fra Haugesund, ispedd noen tilsendte bilder. 


Juleøya er mest kjent for de røde krabbene. 

Les mer om disse her: 

https://www.dagbladet.no/tema/nar-det-naermer-seg-desember-farger-naturen-juleoya-rod/60499853

Skipperen og Gnisten har utforsket øya med bil i et par dager, og dermed fått både gjort nødvendige innkjøp og sett seg rundt. 










Robber krabbe (stjeler mat fra andre, derav navnet) 

På den knøttlille ankerplassen på Christmas Island ble vi kjent med franske Patrice fra Alter av Toulon, og svenske Christina og Olle, og Maria og Bjørn fra Elsa og Maria. Tyske Sabir med Ilja og Stefan har vi ofte truffet siden Hiva Oa. Alle på vei hjem. Noen etter 7 år, hovedsaklig i Stillehavet.


Nå setter skuta seil mot eksotiske Kokosøyene, og sakte men sikkert avkortes avstanden hjem til Norge. 

Gnisten 63 år

Gnisten takker så mye for hjemlige hilsener på sin 63 aars dag!

Hun befinner seg i akterkabinen der hun nettopp har gaatt på sin frivakt kl 06.

Det er i graalysningen. Sola har kastet sine foerste skjaer over horisonten. Foran oss liggger 324 nautiske mil til Christmas Island, og bak oss 250 nautiske mil fra Serangan, Bali. Kurs 262 grader, posisjon 09.42,35 grader Syd, 111.04,58 Oest. Vi seiler langs Jawa, paa skraa ut fra land. Jawa ligger ca 85 nautiske mil til styrbord, vestre Australia ca 700 nautiske mil om babord.

IMG_0707.PNG

Det er rolige seilforhold her ute. Nesten flatt hav inn i mellom. Vind i varierende mengder fra 8 til 15 knop fra soervoestlig retning. Slapp havdoenning fra syd. Det ser ut til at vi nå har plukket opp den sydekvatoriale havstoemmen, som gir oss et pent lite skyv i vestlig retning.

Vi forsoeker aa seile sloer med ett rev i storseil og full genoafokk. Vindroret styrer godt, men vinden har dreid mer i oest, som gjøer at fokken av og til kommer i skyggen av storseilet hvis vi skal holde riktig kurs. Da slamrer fokken med skjoetene, og dert klakker i skjoeteloeperen paa dekk. Helst burde vi nok lagt kursen litt mer soerover slik at vinden fikk bedre arbeidsforhold mot fokken.

Fiskebaater observeres i horisonten dag og saerlig om natten-arbeidslys paa dekk. Flygefisk i flukt om dagen. Ingen paa dekk ennå.

Som regel litt mer skyer om morgenen som forsvinner ut over dagen. Gloedende solnedganger over baugen i vest.

Maanen som naa er lstigende og litt mer enn halv, gaar ned like etter klokka 3. Lyser godt opp over havslettene. Når maanen gaar ned, spiller morilden opp og det skinner fra en og annen brytenede bølge, vaar egen baugbølge og i kjoelvannsstripen bak oss. Det kommer smaa lynglimt i toalettslangen naar det pumpes i toalettet.

Kraftverket gir bra med stroem og paa dagtid lager Gnisten vann.

Vi er i gang med foerste etappe av seks fra Bali til Soer Afrika.

Vi tar sikte paa veien aa besoeke Christmas Island, Cocos Keeling, begge australske, og siden Rodrigues, Reunion og Mauritius som alle er franske. Vi regner med at alle disse oeyene vil bli en unik opplevelse som vi gleder oss til.

Siden det er foedselsdag ombord i dag, faar vi finne paa noe ekstra i matveien. Litt ble markert paa forhaand paa Bali, resten blir nok feiret naar vi kommer fram til Christmas island om 2-3 dager.
Om vinden er god.

Dere hoerer mer fra oss etter hvert.

skipperene paa vakt og Gnisten paa frivakt.


Dette bildet er tatt noen dager senere da vi markerte dagen hennes på restaurant med en solid biff på Christmas Island.