Panamakanalen

 

For anker ved Las Perlas Til anker på Contador

I skrivende stund befinner vi oss på Contador, i las Perlas-øygruppen. Dette er vårt første strandhogg på en øy i dette veldige havet. Vi fyller opp siste kanne med diesel før vi legger ut for Fatu Hiva i Marquesasarkipelaget, Fransk Polynesia. Ca 3.800 nautiske mil å seile i ekvatoriale farvann. Antatt varighet ca 1 måned til sjøs…

Så har vi altså krysset Mellomamerika i en jafs, forlatt Atlanterhavet og befinner oss ved Stillehavets porter. Panamakanalen består av 3 sluser ved byen Colon opp til en kunstig innsjø, Gatunsjøen, der det ble hugget en renne i regnskogen der trærne fortsatt står og lurer under vann, og så 3 sluser ned til Panama City og Stillehavet.

For motor over Gatunsjøen På Gatunsjøen

Det er store dimensjoner på slusene som kan ta skip LxBxD 293X32X12meter Kanalen er en pengemaskin. Pengene fosser inn i kanalselskapets kasse. Avgift er i størrelsesorden 1.3 millioner NOK avhengig av skip og last. Alternativet ville være 12.000nm omvei via kapp Horn….På reden i begge ender av kanalen ligger en mengde lasteskip og containerskip og bilskip. Det går en jevn strøm av skip inn og ut av kanalen.

Vi har ordnet oss med en grei og dyktig agent, Erick. Han tar seg av alt det praktiske med avgifter, papirer, stempler, måling, fendere og tauverk mm. Topp service. Kanalselskapet krever 800USD, men med alt det andre dobler beløpet seg.

Doris rigged and ready Doris av Bergen

Marius, Kristian og Henrik Marius, Kristian og Henrik

 

Klar for slusing Klar for slusing…

I Shelter bay avtalte vi å få hjelp av mannskapet på Doris av Bergen, en Oksø 32 fra begynnelsen av 1970-tallet. Tre kjekke velutdannede menn på eventyrferd til Australia før arbeidslivet setter inn. Marius, Kristian og Henrik. De ble våre linehandlers. Vi var så heldige å få hengas med en stor Swan, slik at vi bare justerte framdrift/kurs med vår egen maskin, fortøyd til vår egen “taubåt”.

Rafting up Taubåten..

I slusene er det webkamera og flere hjemme og i Danmark fulgte oss slik. Større skip trekkes fram med lokomotiv. På land går det taukastere som med stor presisjon lander en tynn trekkeline ombord for å trekke tilbake selve fortøyningene.

Trekkdyrene Lokomotiver i lange baner

Linepresisjonskasting Presisjonskasting

 

Panamakanalen er en stor inntektskilde for dette landet. Men det er misnøye med at de som jobber i kanalsystemet kanaliserer uforholdsmessig mye penger ned i egen lomme, samt at de fleste pengene havner i Panama City, mens Colon er i forfall. Panama City framstår som et Manhattan skyline, wannabe. Shipping er en stor næring og sysselsetter mye folk. Men landet har et fordelingsproblem. En kanal-los tjener gjerne 300.000USD i året. De fleste andre bare småslanter.

Panama City skyline Panama city skyline

Mudring og utvidelse av kanalen Mudringsfartøy

 

Panamakanalen er under utvidelse. Varestrømmen mellom Asia, Amerika og Europa er så sterkt økende at kanalen har blitt for liten. Nå skal det anlegges ekstra sluser i begge ender, med helt ny teknologi der båtene forflyttes sidelengs i store kammer som vil spare store mengder vann og tid. I tillegg blir kanalen mudret opp , utvidet i bredden og svinger rettet ut. Arbeidet er imidlertid flere år forsinket allerede.

Gravd ut med spett og spade    En gang gravet for hånd….

Ved stillehavets port Stillehavet der ute….

Hjem på barselvisitt

Vi fikk to barnebarn i  januar. Vi visste selvsagt at de skulle komme og det var lenge bestemt at da måtte mormor en tur til Norge. Etter besøk av Anne Bente og Tryggve kom Hans Olav og holdt Svein med selskap mens jeg fløy hjem.14 dager. Det skal sies jeg liker å fly, og nå ble det riktig lang tur. Først 9 timer til Paris og til Oslo etterpå ble det nesten bare en svipptur.

Jeg tilbrakte dagen på Orly mens jeg ventet på det ene flyet som gikk derfra til Oslo i kveldinga. Observerte veldig mange militære og sivile vakter, bombetrusler i Europa var svært så aktuelt , det smalt i Belgia samme dag jeg var i Paris. Men heldigvis var alt rolig hele dagen jeg satt der og ventet.   Med tidsforskjell så ble reisen ganske lang, men koselig var det å komme til Fornebu og møte den nyfødte jenta som allerede hadde fått navnet sitt, Signe Irene.

Etter koselige dager i Oslo med gjensyn både med Birgitte og Olav, Solveigs svigermor Berit, og besøk på nye nautisk forlag , kjøp av vinterlige klær så var det jammen flytur igjen til Haugesund. Signe Irene og Solveig var med og Signe Irene fikk sin første flytur bare 14 dager gammel. Vi landet i Haugesund med vannrett vind og regn og SigneIrene fikk plass under mormors lånte dunjakke i fullt firsprang inn i ventehallen. Jeg synes nok Haugesund lufthavn også må få sånne tuber å gå i !!! Men i ventehallen står det fire jenter med norsk flagg og venter på mormor og tante. For et gjensyn !! Tårer trillet og vi strålte om kapp med regnværet!

??????????????????????????????? Noah Åsgeir og Signe Irene

Så ble vi fraktet til Barlindveien der frokostbordet var dekket med sølv og porselen. Og jeg listet meg inn på kjøkkenet og fikk se Noah for første gang, en liten våken pjokk som glimtet til med smilet sitt, siden han allerede hadde rukket å bli tre uker!

??????????????????????????????? De stolte mødre.

Tenk å bli besteforeldre til to på samme tid. Jeg sendte nok mange tanker vest over havet til Svein Dette skulle vi opplevd sammen. Men valget hadde vi gjort og begge hadde forsonet seg med det.  Og hvor glad jeg var for at Hans Olav var der og var mer enn moralsk støtte der de skrudde på motor og prøvde å få båten ship shape igjen.. Jeg takker så mye for at jeg fikk muligheten til å reise hjem , og vet dere , jeg fikk tilbud om hushjelpjobb både i Oslo og Haugesund. Jeg skulle få seng, mat og litt lommepenger og , så det var bare å bli!!!!

Men jeg ville jeg gjerne hjem til Randaberg også en tur. Der ventet en hektisk periode. Men med god planlegging så ble det hele helt perfekt, jeg rakk både å sjekke tennene, kroppen , frisøren, besøkt mor og bror med familie på Ålgård samt få gode råd og middag fra Frank og Wenche som har gjort seilasen før oss ! En god kveldsstund hos Hilde og Torfinn fikk jeg også tid til. Farmor (svigermor) hadde ordnet med seng og mat og hyggelig velkomst de tre dagene jeg kunne være der. Det ble mange inntrykk på kort tid og jeg takker dere alle for uforglemmelige dager som jeg nå prøver å formidle til Svein. Daglig kommer det nye drypp, har jeg fortalt det og det og det ……..

???????????????????????????????  Og slik var det på Nedstrand…

Etter noen ekstra dager i Haugesund og Oslo var jeg klar for retur. I den tiden jeg var hjemme hadde Lovinda too forflyttet seg omtrent med tusen nautiske mil vestover mot Panamakanalen. Vi satset på å treffes i Santa Marta, Colombia, som var et anbefalt sted å reise til både til lands og til vanns. Nå fikk jeg en virkelig lang flytur med tre flybytter og reise i nær et døgn. Jeg følte meg ikke veldig høy i hatten der jeg sto på Lysaker stasjon og hadde reisen foran meg. Men det gikk bra. Jeg kan snakke norsk, engelsk og litt spansk og med et unnskyldende smil så fikk jeg gratis overvekt på flyet ( takk til  Iberia). Det ble mange rulletrapper opp og ned, tog fra ”gate til gate” i Madrid, men heldigvis traff jeg en person fra Colombia som bodde i Paris og var på vei hjem for å besøke sine nærmeste. Dermed fikk jeg hjelp til hvor jeg skulle gå , hva jeg skulle skrive på innigrasjonsskjema og da vi landet i Bogota etter ni timer var jeg helt klar for å vise pass, skjema og nedbrakte bevis for at jeg skulle til Lovinda too. Hele tre ganger måtte jeg vise pass og billett. Men endelig fikk jeg beskjed, velkommen til Colombia. Lettelsen var stor da jeg fikk beskjed om at båten var kommet fram til havn og jeg kunne bare ta en taxi så skulle de hente meg i porten i Marina Santa Marta.. Bagasjen jeg hadde sjekket inn i Paris hadde jeg ingen forhåpninger om hadde fulgt med på to flybytter, men jo da. Overvektsbagen kom og håndbagasjen som var mye mer enn håndbagasje kom og. Guttene sto klar og jeg fikk kjempevelkomst i 29 graders varme.

Å hvor godt det var å komme fram, føle seg velkommen , krype inn i køya der de kjente armene tok i mot meg …

Gjester ombord. Inn i det Karibiske hav

Det er ikke alltid like lett tilgang til godt internett og heller ikke alltid tid nok heller. Siden sist har vi hatt besøk av venner ombord i to omganger. Først hygget oss med Trygve og Anne Bente i 14 dager, og siden Hans Olav i snart 14 dager. Han var mannskap ombord i gamle Lovinda da vi seilte regatta som verst på 1990-tallet.

Hyggelig middag med gjerster ombordDrepende vulkan i 1902

Mr Seacat, Rosseau DominicaFro anker i st Anne, GouadeloupeFor noen blir aldri båten stor nok....For anker 11 mile beach, Barbuda

Og gjestene skrev i gjesteboken:“Hei igjen! og Taaak for sist! Det var bare en fantastisk opplevelse! Har ingen problemer med å skjønne prosjektet deres! Vi må leve våre egne liv og ta våre egne valg. Det er verre å angre når det er for sent : ). Alle har ikke de samme drømmene , heldigvis, da hadde det blitt altfor mange på sjøen 🙂.Det har imidlertid aldri hersket tvil om hva som er deres drøm. Tøft at dere da realiserer den. Vi fikk en pitteliten smakebit og elsket det. Vi fikk seile med som mannskap og gjester fra sydspissen av Martinique og videre til,Les Saintes, Guadeloupe, Antigua, Barbuda og

retur. Øyene var langt mer forskjellig enn forventet, men alle sjarmerende.Vi badet i krystallklar sjø, snorklet etter skilpadder og ble belønnet med å svømme bare 1-2 meter over et av eksemplarene. Vi var på land i såpass eksotiske forhold på Domenica at hjertet hoppet over noen små hakk, da vi alle følte oss ørlite utrygge på vei inn til landsbyen.Det gikk raskt over. Langs kysten bor familier svært så enkelt, og vi må passe oss for å vise tegn til rikdom, men fotoapparatet klarte jeg ikke å holde unna 🙂.
Vi fikk også med oss en båttur inn i regnskogen. Det var litt av et skue. Majestetiske palmekroner langt der oppe mot den blå himmelen. Vi har sett det før, men kontrasten til mørket ved skogbunnen og den rolige elven gjorde synet enda mer spektakulært. Jeg må også nevne Babuda. En liten flat palmeøy med fantastiske strender. Å sleppe ankeret på to meter og ta jollen inn til en strand blottet for mennesker. Det er langt mellom slike paradis!
Ombord i båten ble det mye latter og leven, som vi sier i Bergen. God mat, god drikke og godt selskap. Aldri skuffende ombord i Lovinda Too. Klem til dere, og lykke til videre!”

I mellomtiden har vi seilt fra Martinique  via Dominica, Les Saintes, Gouadeloupe, Antigua, Barbuda og tilbake. Underveis tilbake oppdaget vi en lei oljelekkasje i motorrommet som medførte at båten måtte på land og motoren delvis demonteres. Årsaken viste seg å være en eksosslange som hadde gnagd hull i motorens bunnpanne. Men Hans Olav som er en rev til å mekke biler, visste råd. Motoren ble jekket opp tilstrekkelig til at bunnpannen kunne tas ut og bli sveist. Samtidig fikk vi tid til å skifte akselhylse og anoder, samt polert skuten.

Eksotisk slipping

I tillegg gikk watermakeren i stykker. Ved et lykketreff fikk vi tak i nye, kurante deler , som ved en mindre ombygging igjen har fått den til å fungere aldeles utmerket.Watermakeren gjenoppstår

Mens Gnisten er hjemme og hilser på den nye slekt (Noah i Haugesund og Signe i Oslo) har Hans Olav og skipperen flyttet skuta ca 500nm videre inn i det Karibiske hav der vi i øyeblikket befinner oss på Aruba. Rett utenfor stuedørene her ligger store oljefelt og mye minner om det man kan se midt i Nordsjøen. I dag har vi opplevd nasjonaldag og karneval og bringer et knippe bilder siden sist.

I morgen drar vi videre til Santa Martha i Colombia der vi plukker opp Gnisten midt i uka, ca 300 nm vider innover i det karibiske hav.

Her er noen rykende ferske bilder:

Tamme flamingoer på stranden

solnedgang på arubakarneval er moro karneval cool Karneva lking      Karnevalqueen     en hyggelig liten familie  bra motto

 

Sommer i januar.

Det er sommer for oss. Karibisk passatvind, sol, skyer og i blant høljende regnvær. Vi har akkurat blitt besteforeldre for 5. og 6. gang til gutten Noah født 10. Januar og jenta Signe født 21. Januar. Vi vil så gjerne se dem og hilse på de nyfødte. Heldigvis er det både minnepinner og skype som gjør kommunikasjon med våre kjære lettere. Og så venter det en tur til vinterlandet for mormor om ikke så lenge. Jeg har strikket og strikket og nå er alt pakket og klart i reisebagen. Ingen tvil om at jeg ser fram til en 14 dagers hjemreise.

Mens vi venter....    Fryktelig spente besteforeldre i st Pierre…

Og så vi har fått besøk på Lovinda. Anne Bente og Tryggve kom til Martinique den 15. Januar og vi skrøt uhemmet av velstanden om bord med nok av strøm og vann, mat og alskens goder. Og hva skjedde: Da vi entret båten hadde watermakeren ikke produsert en liter med vann, kun noen dråper. Samme hva skipperen fant på og prøvde, så nyttet det ikke. Watermakeren har tatt kvelden. Så nå jakter vi på ny. I mellomtiden må både vi og gjestene spare på vann og lese nøye i pilotbøkene hvilke havner det er mulig å få vann i. Men gjestene tar det sporty. Vi koser oss og nyter gjestenes gode kokekunster. Vi er nå på vei nordover i det som heter Leeward Islands, for oss gjensyn med vakre steder og for gjestene en ny verden både på land og på sjø. Om kvelden har vi funnet fram kortstokken og den som vinner, blir truet av de andre med å bli kjølhalt så hun får roet seg litt ned !!!

Morgenmad for anker i Grand Anse  Morgenmad i Grande Anse, Martininque

Sundowner i st Pierre  Like før solen går ned i st Pierre, den tidligere hovedstaden på Martinique

Vi har planlagt å seile nordover i ca 10 -12 dager for så å seile sørover igjen til Martinique til 1. Februar da neste besøkende kommer. Hans Olav vil seile med Svein når Gnisten er hjemme og hilser på alle små og store der.

Syd ved Diamanten  For seil syd om Diamanten, som franskmenn og engelskmenn kjempet om i århundrer

Og seile kan vi gjøre. Vinden er konstant øst, nordøst og blåser nå i januar akkurat passe. For bare 14 dager siden blåste det så mye at vi kunne bare ha en liten flik av seilet oppe, mens nå kan alle kluter settes og vi pusler de 30 nm det er mellom hver øy. Vi håper gjestene våre får opplevelser de sent vil glemme, og for oss er det et godt avbrekk i vår tilværelse og vi er veldig takknemlig for at de reiste den lange veien for å besøke oss.

Drepende vulkan i 1902 I 1902 tok denne vulkanen 30000  liv. Kun byens kjeltring i det dype fangehull overlevde..

Og gjestene skrev i gjesteboken:“Hei igjen! og Taaak for sist! Det var bare en fantastisk opplevelse! Har ingen problemer med å skjønne prosjektet deres! Vi må leve våre egne liv og ta våre egne valg. Det er verre å angre når det er for sent : ). Alle har ikke de samme drømmene , heldigvis, da hadde det blitt altfor mange på sjøen 🙂.Det har imidlertid aldri hersket tvil om hva som er deres drøm. Tøft at dere da realiserer den. Vi fikk en pitteliten smakebit og elsket det. Vi fikk seile med som mannskap og gjester fra sydspissen av Martinique og videre til,Les Saintes, Guadeloupe, Antigua, Barbuda og

retur. Øyene var langt mer forskjellig enn forventet, men alle sjarmerende.Vi badet i krystallklar sjø, snorklet etter skilpadder og ble belønnet med å svømme bare 1-2 meter over et av eksemplarene. Vi var på land i såpass eksotiske forhold på Domenica at hjertet hoppet over noen små hakk, da vi alle følte oss ørlite utrygge på vei inn til landsbyen.Det gikk raskt over. Langs kysten bor familier svært så enkelt, og vi må passe oss for å vise tegn til rikdom, men fotoapparatet klarte jeg ikke å holde unna 🙂.
Vi fikk også med oss en båttur inn i regnskogen. Det var litt av et skue. Majestetiske palmekroner langt der oppe mot den blå himmelen. Vi har sett det før, men kontrasten til mørket ved skogbunnen og den rolige elven gjorde synet enda mer spektakulært. Jeg må også nevne Babuda. En liten flat palmeøy med fantastiske strender. Å sleppe ankeret på to meter og ta jollen inn til en strand blottet for mennesker. Det er langt mellom slike paradis!
Ombord i båten ble det mye latter og leven, som vi sier i Bergen. God mat, god drikke og godt selskap. Aldri skuffende ombord i Lovinda Too. Klem til dere, og lykke til videre!”

 

Jul på Bequia

Sist gang vi seilte over til Bequia, måtte vi kjøre motor det meste av veien. Denne gangen hadde vi vår fulle hyre med å holde oss fast. Ute på det åpne havet kommer bølger og vind for det meste fra samme hold, og båten oppfører seg noenlunde pent. Nå kom det kryssende sjø fra både nord, øst og sør samt strømsjø som satte opp kaotiske og krappe sjøer. Vind av kuling styrke.

Om natten kunne vi etter hvert se lysene fra Tobago i sør og stVincent i vest. Men det er fascinerende når målet materialiserer seg ved daggry. Vindroret styrer fabelaktig støtt og ble ikke korrigert på hele overfarten på 90 nautiske mil: Vi styrte midt inn i passasjen mellom stVincent og Bequia. Øystaten heter stVincent og Grenadinene, som består av en større og en rekke mindre øyer sørover til Union island.

Admirality bay  Admirality bay

Bequia er velsignet med en stor og trygg ankerplass, med plass til flere hundre båter, en intim og rustikk tettbebyggelse og en vennligsinnet befolkning. I det vi rundet godt klar av staken på the Devils table, et grunt rev til babord i innseilingen, ble vi møtt av passbåten Phat Shag, en av de lokale som ville selge oss en ankerbøye. Da vi var her sist, kunne vi ankre hvor vi ville, sa vi, noe som ble kraftig imøtegått med at det ikke var tillatt lenger. Vel, vi visste hvor vi ville ligge og fulgte Fitz, som han het, og ble snart fortøyd til en bøye rett utenfor Frangipani restaurant, som før. Han skulle ha 50 ECDollars (ca 125 kroner pr natt, noe vi syntes var dyrt, men kunne gi oss spesialpris på 40 ECD siden vi ville bli minst en uke, over både jul og nyttår.

Frangipani  Frangipaniutsikt

Jollelanding

Bequia walking

Handlegate Bequia

Ikke alle bor slik  Ikke alle bor slik….

Så bar det i land til immigrasjonsmyndighetene. Slikt skal man ta på alvor! Man klarerer ut fra forrige havn og angir neste havn. Når man ankommer, etterspørres papirer fra forrige havn. Først står man i kø for å få papirene som skal fylles ut, navn på båt, hjemmehavn, tonnasje, mannskap, passnummer osv. Så går man til en benk og fyller ut dokumentene. Så tilbake i samme kø og leverer de utfylte formularene, dokumenter fra forrige havn, samt skipspapirer og pass. De skyves over til offiseren ved siden av, og så må man begi seg til neste kø foran hans plass. Når man endelig, for det er mange som ankommer om morgenen og skal sjekke inn samtidig, kommer fram i køen, blir man avkrevd et gebyr på 70ECD/27USD, som det blir skrevet sirlig kvittering på, før man så må inn i køen til tolleren som skal se alle papirene på nytt, samt ber meg fylle ut en tolldeklarering om våpen, harpungevær, tobakk, brennevin og andre slags flytende nytelsesmidler. Man smiler pent, kler seg i hvit skjorte og side bukser. Bar overkropp og bikini er ikke akseptabelt i offentlige sammenhenger her, ei heller på offentlig sted. Utveksler høflighetsfraser med øvrighetspersonene (og smiler diskret overbærende over langsomme formaliteter til naboene i køene) Så er det ut i sola og møte deilig karibisk bris om pannen, som Evert Taube formulerte det.

IMG_6827

På immigrasjonskontoret sto det et oppslag om at havnemyndighetene fraskrev seg et hvert ansvar for følgene av å bruke moringsbøyene. Dette vekket min interesse. Jeg spurte en av tjenestemennene om det virkelig var forbudt å ankre opp inne i bukta. Det visste han ingen ting om, men ba meg snakke med havnefogden. Underveis traff jeg flere uniformerte som heller ikke kjente til noe ankringsforbud. Omsider fikk jeg tak i havnefogden, som på det bestemteste avviste at det var et ankringsforbud, så lenge man holdt seg unna leden for nyttetrafikk. Hvem som hadde sagt det? Jeg navnga personen. That man is a liar, sa han.  De lokale har i forståelse (men ikke med tillatelse) med havnemyndighetene fått anledning til å legge ut bøyer, men har ingen rett til å nekte folk å ankre opp der de måtte ønske. Jeg kunne droppe ankeret nøyaktig der jeg ville, til og med ved siden av en moringsbøye, så lenge jeg ikke brukte den. Her er det altså geskjeftige lokale som slår en plate i gjester og skaper en myte om ankringsforbud om til en blomstrende forretning. Det er massevis av bøyer her, og båter som Phat Shag, Da Rock, Flamingo, What’s my name? og andre ligger etter tur ute i havkjeften og kaprer kunder. Så kommer en tykkfallen svart mann de kaller the boss ut med sin Caribejolle og samler inn kollekten etter som dagene går. Det må være et kartell som samarbeider og deler på fortjenesten, som i løpet av en sesong må utgjøre en formue.

Vel, vi dro da ut bøyetauet neste morgen og la oss på anker nøyaktig der vi hadde avtalt med havnefogden. Ganske snart var Fitz der på plassen og sa at vi hadde ikke lov til å ankre opp her. Jeg viste da til havnefogden. Han pilte inn til land og skulle snakke med havnefogden personlig og omgående. Ikke lenge etter kom han tilbake noe rød i fjeset og sa at jeg hadde fortsatt ikke lov til bruke anker her, at jeg måtte ha misforstått noe, men at jeg skulle få lov til å ligge på anker allikevel. Nå får vi se hva som skjer. En brite som ligger på bøye rett bak oss fortalte at han hadde hjulpet disse karene å legge ut moringene og at det var mye rubbish på bunnen her. Kanskje sitter vi nå godt oppankret i gammelt skrot og får trøbbel med å få opp ankeret når vi skal dra herfra? Men Fitz hilser pent og smiler når han freser til og fra med sin Phat Shag. Stolt etterkommer etter hvalfangerne som håndharpunerte hvaler her i gamle dager.

Ankerplass mot nord

 

Catamaran heaven

 

Vi ankom altså lille julaften og tok oss en tur i jolla for å hilse på andre norske båter. For de fleste norske lå nederst på ankerplassen der det ikke er noe ”ankringsforbud”, rett utenfor stMargareths bay, en riktig så innbydende sandstrand. I nordre enden har det kommet et nytt etablissement der de fleste norske tydeligvis hadde tenkt å feire jul. (Vi hadde bestilt buffet på Frangipani, siden vi ikke visste om noe bedre.) Om det var bedre her, visste vi ikke, men nesten dobbelt så dyrt var det i alle fall. De fleste norske båtene, mer enn 10 i tallet, var jolleforlatt, antakelig var de vel inne på stranden. Flere av båtene hadde barn om bord, etter hva vi kunne forstå. Denne ankerplassen er nok langt roligere i forhold til båttrafikk enn der vi ligger, men mer åpen og utsatt for svell. Vi fikk i alle fall hilst på mannskapet på Ellida av Haugesund som hadde seilt ARC.

Julegrøt  Julegrøt

Julaften kom og Gnisten hadde pyntet skuten til jul, med enkle remedier fra en liten eske medbrakt hjemmefra. Våre hollandske venner Bas og Agnes ble invitert over på norsk risgrøt med sukker, kanel og strørosiner på toppen, og så slaktet vi marsipangris til slutt. Marsipangrisen var den perfekte avslutningen på adventskalenderen som våre døtre hadde laget til oss.

Steelband  Steelband

Om kvelden spiste vi julebuffet på Frangipani sammen med hollenderne og mannskapet fra Villvind. Riktig godt smakte det med grillstekt Maimai-fisk for min del og allslags deilige salater med brød og herlig fruktsalat til dessert. Et steelband spilte i bakgrunnen og skapte den helt spesielle atmosfæren denne restauranten er kjent for. Delvis under tak, skyggefulle kokospalmer, små sandflekker mellom steinsatte gangveier og brede, hvitmalte hagestoler, med de oppankrede seilere som bakgrunn.

Forrige gang vi var her, levde norsk-svenske Mariann Palmborg som pleide invitere alle skandinaver hjem til seg i ”Holmenkollåsen”, et hus hun leide i bakkene over havnen,  til julegløgg og pepperkaker.  Nå mangler det samlende element. For de uinnvidde seilte Mariann og Peter i sin selvbygde Colin Archer ”Fredag” ut fra Oslo på en fredag. Skuta forliste på Union island, ble hevet og etter noen år havnet den i Haugesund som en del av en institusjon for uartige børn. Mariann og Peter skilte lag etter hvert og bosatte seg på hver sin haug her i bukta med hvert sitt lille firma. Peter som Fixman og Mariann som Why knot?  For å spe på økonomien reiste Mariann hver sommer hjem til Oslo der hun satt portvakt i en av båthavnene i byen. Peter har skrevet boken ”Kakerlakkenes død”, som omhandler historien om Fredag og en del andre elleville fortellinger.

Men her sitter vi altså oss to om bord i vår lille skute og feirer jul langt hjemmefra. Som norske sjøfolk har gjort i generasjoner. Ikke fritt for at vi savner familie og venner hjemme. Lukten av juleribbe, glade barnestemmer, kosen rundt bordet med både de yngre og eldre. Det er noe av prisen man må betale ved å begi seg ut på et slikt prosjekt som vårt.  I et langtursregnskap havner det så avgjort på tapskontoen. Et lite plaster på såret er det jo å kunne logge seg inn på Skype og se di små rakettanne, døtre og svigersønner på direkten, samt 91 år gamle ”Mater familas” på juleferie hos skipperens bror i Fredrikstad. For å bøte på det verste savnet, laget Gnisten skikkelig julesteik med alt tilbehør og inviterte Bas og Agnes på juledagsmiddag og siden juleknask som sjokolade, tørkede frukter og nøtter, nesten som hjemme.

Her er mormor og morfar  Her er mormor og morfar!

Juleflesket ble trimmet av med en fottur til Friendship Bay som ligger ca 4 km mot øst, oppoverbakke og nedoverbakke i solsteiken. Her er en lang og fredelig strand som har et lite, men eksklusivt hotell i enden. Vi sjekket døgnprisen: 300 USD pr stk (2.250 NOK)  Så det ville nok neppe passet vår lommebok.

Friendship bay  Friendship bay  og Mustique i bakgrunnen

 

Brødfrukt  Brødfrukt

Når vi er på tur som oss, er det viktig å formidle til lokale aktører som vil tjene penger på oss, at det charterturister bruker av midler til flybilletter, båtleie, restauranter og diverse i løpet av 2-3 uker, lett kan tilsvare det vi må klare oss med opp mot et helt år.  For slike er en bøye bare lommerusk.

I skrivende stund blåser det ganske friskt her på ankerplassen. Vindgeneratoren snerrer og dytter masse strøm inn på batteriene. Watermakeren dunker sitt stempel i pentriet og sender en tynn vannstråle inn på vanntankene, som gjør at Gnisten kan søle med vann og skipperen spyle salt av seg etter en liten svømmetur. Det regner en del om natten, slik at vi må være forsiktig med å la fordekkslukene stå åpne uten tilsyn. Gnisten har flyttet inn i forpiggen der det er mest luft under luken. I vindrossene knaker det i avlastingstauene til ankerkjettingen, det plasker rundt baugen og båten svinger ganske mye fra side til side. Skipperen sover ikke så godt da. Ser opp på stjernehimmelen og ser skyene drive forbi. Siden det er mørkt i ca 12 timer, og ikke alltid like mye å ta seg til, blir det gjerne til at skipperen tar kvelden tidlig, mens Gnisten sitter ute og strikker barnetøy etc.

Etter snart to uker på ankerplassen, med hylende kastevind dag og natt, er skipperen blitt noe rastløs. Vinden er litt trøttende når man sitter ute i cockpit hele dagen. (Særlig når skipperen tråkket på en spiker på stranda for et par kvelder siden og må ta det med ro mens penicillinkuren skal ta knekken på eventuelle basselusker.) Snart kaster vi nok loss og seiler nordover mot stVincent, stLucia og Martinique der vi skal plukke opp mannskap for noen uker, og der Gnisten skal reise hjem fra i februar for å hilse på den nye slekt.

Begge døtrene er få dager fra antatt fødselstermin. Vi venter i spenning og håper at alt skal gå bra….

Barbados

Vi ankom altså Carlisle bay, Barbados 18.desember etter drøye 16 døgn i havet.  Det hadde regnet kraftig, himmelen var blygrå og havet blankt. Saltet på teakdekket ferdig spylt fra oven. Vi tok en liten runde blant båter med norske flagg på hekken, før vi etter deres gode råd kastet kroken på 6 meters dyp. Dyp, hvit sand og nesten krystallklart vann. Sist vi var her lå vi lenger syd på ankerplassen. Nå er gjestende båter anvist den nordre del av stranden.

Barbados ankerplass

Ikke lenge etterpå kom mannskapet fra Villvind svømmende over. Vi bød sporenstreks på tapas fra kjøleboksen, manchego-ost, serranoskinke, stekte chorizopølseskiver, norske sardiner, brie og dadler servert med kjeks aveq. Det ble en herlig, trivelig aften og vi utvekslet våre historier og erfaringer til sene kvelden.

Neste morgen ble det bading. Herlig når vannet er klart og termometeret står på 28 grader. En liten svømmetur rundt båten avslørte at båten er omgjort til et flytende korallrev, dvs betydelig begrodd med andeskjell fra kjølen og bakover. Ca 2cm lange med sugefot til skroget. Akkurat som på forrige tur. Hvordan slikt i det hele tatt kan feste seg på en båt som beveger seg relativt raskt, er forunderlig. Dermed ble det en lengre økt med skraping og børsting av skroget, iført maske og snorkel, og med en sugekopp til å holde seg fast med. Newtons 3.lov, actio=reactio blir svært anskuelig når man skrubber skrog, kan man si. Tilslutt kommer utfordringen å dykke ned under buken av båten. Da skipperen var yngre, trente han mye på å være lenge under vann, men det er lenge siden, viste det seg. Nå er det meste skrapet vekk, men skipperen har planer om å gå helt ned når vi finner en helt rolig ankerplass uten bølgeskvulp og galninger med motoriserte farkoster i området.

For stranden innenfor viste seg å være landingsplass for utleie av vannscootere til cruiseturister. Dermed føk scootere skeinende mellom båtene og badende seilere i 20-30 knops fart. Å snakke til førerne var som å skvette vann på gåsa. Til slutt smalt to av de hissigste sammen etter noe som lignet på to husfluers paringsdans, etterfulgt av massiv plystring inne fra land.

Da vi var her forrige gang, brukte vi piren til strandklubben som brygge for jollene og dermed var jollene trygt beskyttet mot tyveri, ved at vi brukte den bevoktede hovedporten til klubben mot gata som inngang. Våre andre norske naboer prøvde seg på det samme, men ble da på bryskt vis bedt om å pelle seg vekk eller betale 40 dollars, ellers ville de bli anmeldt til politiet. Klubben leier ut parasoller og strandstoler til cruiseskipspassasjerer og påsetter kundene armbånd, som gir tilgang til klubbens øvrige faciliteter.

For the times they are a changing…

Så ble det pumpet luft i jolla, påhengsen motvillig forsøkt startet etter 6 måneder til tørk på hekken, men en liten bensinskjenk eller to i luftfilteret gjorde susen, nesten som på den gamle Marna’en til min salige fader. Så freste vi over til TiSento, som ankom utpå dagen. Da begynte det å ose så kraftig fra påhengsen at toppdekselet måtte av for lufting umiddelbart. Gnisten var klar i sin tale: Her skal det kjøpes ny påhengs! Men skipperen, som antakelig kan beskrives som både døvhørt, sta og en smule fingernem, ville ikke gi seg med første sverdslag, nei. Det ble fort konstatert at kontrollstråle fra kjølevannet var ikke-eksisterende. Derfor ble motoren overopphetet. Ville den være til å redde?

Etter nye utvekslinger av erfaringer fra overfarten om bord hos de glade, men slitne hollendere, putret vi tilbake til vår lille skute med halen en smule mellom beina. Påhengsen behørig heist om bord igjen. (Ja, for vi har en aldeles utmerket liten påhengsheis på hekken.) I og med at påhengsen, tosylindret, totakter 4 hk av merket Johnson og ganske lett, var relativt ny, men herpet da vi kjøpte den til forrige tur, og siden den alltid har vært svært startvillig, ble den istandsatt før vi dro hjemmefra denne gang. Tabben var at  kjølevannet ikke ble sjekket hjemme i kjelleren mens alt lå i lett tilgjengelige enkelte faktorer vinteren som var. Nå måtte den stakkars propellsnurrende innretningen demonteres på nytt, det vil si at motor, stamme og undervannshus skilles fra hverandre.

Johnson

Lang tenkepause fulgte. Gnisten strikket og skulte skeptisk på svidde, oljedryppende påhengsdeler og en skipper, for anledningen ekstra blank i pelsen, som hadde bredt seg ut over det meste, som han pleier. 6 timer senere var den gamle amerikaneren, (US made in Mexico, viste det seg), igjen klar til oppstart. Feilen lå i at impelleren (hjulet i vannpumpen) ikke var kilt fast til drivakselen. Dermed levde impelleren sitt eget hensovnede liv, mens motoren ble heitere og heitere i toppen, bokstavelig talt. Nå var det plutselig varm kontrollstråle, (noe vel kun skipperen ellers kunne skryte på seg), og skipper og Gnisten ditto strålende fornøyd, mens skipperens etterhvert frynsete selvbilde antas noenlunde gjenopprettet.

Som ikke det var nok, så vår utmerkede japanske gummijolle nokså begredelig ut på dekk neste dag. Den ene pontongen var blitt litt slakk i pelsen i løpet av natten. Hypalon sies å være det beste materiale en gummijolle kan lages av, siden det tåler sol suverent i forhold til PVC.  Skipperen, eller skrotnissen, som Gnisten kanskje ville kalle ham, søkte på Finn.no og fant en eldre, men nærmest ubrukt, grå Achillesjolle til en rimelig penge, siden den ikke kunne være mørkerød eller mørkeblå solfangere som de nyere modellene. (Nye er ikke å få tak i og skipperen er redd for å få ræven svidd på mørke, solsteikte gummipontonger.) Da jollen ble pakket ut og pumpet opp hjemme, viste den seg å ha et bittelite hull på den ene pontongen, som ble på selgers regning dyrt og profesjonelt lappet hos Vulken A/S. Med mistanke om at reparasjonens kvalitet ikke sto i forhold til regningens størrelse, ble pontongen gitt kunstig åndedrett og lappen vasket med såpevann. Ganske riktig. Hissig fresing fra japanerens indre organer under hjørnet av lappen. Heldigvis hadde skipperen gått til innkjøp av tokomponents spesiallim for slike anledninger, og etter nitidig lesing av bruksanvisning, noen timers herding under en limtvinges! jerngrep i solsteiken, ble japaneren forsiktig pumpet opp igjen. Siden har den holdt tett. Så får vi se.

En seilers hverdag er i ikke ubetydelig grad preget av stadige reparasjoner og småfiks. Ulempen er selvfølgelig at omfattende verktøy og reservedeler tar plass og utgjør en ikke ubetydelig vekt, som igjen svekker båtens fart under seil. Så rådet er: Kjøp nytt!

Etter disse viderverdigheter bordet skipper og Gnisten forventningsfullt jolla og kom seg helskinnet i land i Bridgetown. Som det framgår, er det en bro der. Inne i et lite elveløp omkranset som en kanal av kaifronter og brygger med promenader med rekkverk. Som et lite veneziansk under på en flat liten tropeøy. Utrolig hva et vannspeil gjør for oppfatningen av en by. Hva kunne vel ikke byer som Arendal og Stavanger vært i dag om man hadde tilbakeført de gjenfylte kanaler?

Broer i Bridgetown

Den første broen er til å åpne, slik at når plassen tillater det, kan man faktisk seile båten helt inn i byen og ligge der midt i vrimmelen. (Selv oppdaget jeg forøvrig at London har en fantastisk, liten, sjarmerende båthavn ved Tower.)

Bridgetown er en travel by. En stor molo gir utmerket beskyttelse for turistskip som besøker øya og setter sving på økonomien. En flom av turister legger igjen mye penger. Prisene er absolutt ikke billige, men så lenge man stort sett slipper unna med norske priser, får man ikke klage.   Ferskvarer er vanskeligere å få tak i, dvs fisk og kjøtt, som som regel befinner seg i frysediskene. Tørrvarer er det rikelig av og maten er riktig god, den.

Bridgetown marked

Markedsplass i Bridgetown

Lokal skjønnhet

Det er førjulstid i byen. Folk er på julehandel. Noen ikledd røde nisseluer. De fleste svarte. pent kledd, og deres utvalgte gener lyser av mannlige muskler og yppige hunkjønn. Lokalbefolkningen er etterkommere etter slavene på sukkerplantasjene på øya.  Et flott folk med en tragisk forhistorie. Likevel vennlige og smilende. Men her griner også fattigdommer og rusmisbruket mot deg. Alkisen i strålende humør og fillete klær, med en halvfull flaske rom på kaikanten, hilser alle som går forbi. Skitne og slitne har enkelte installert seg sovende på benkene i parken. Noen gjennomsøker avfallet jollefolket fra ankerplassen har satt fra seg ved siden av en overfyllt avfallsdunk. Men ingen vi møtte tigget åpenlyst, slik vi opplevde i Mindelo på KappVerdeøyene. På torget og i parkene kunstige juletre som er vakkert lyssatt i kveldstiden. Juletrær ser vi ikke noen kommer bærende med. Folk kjøper knipper med lange pinner, kunstige blomster som de kanskje pynter sine hjem med. Vi har en mistanke om at de barna som fulgte sine foreldre på julehandel neppe kunne håpe på brøkdeler av det våre egne barn fant under juletreet i sin oppvekst for flere tiår siden. Alle butikker har sikkerhetsvakter. Over alt. Våkne øyne som følger med. Vi antar at tyveri er svært utbredt. Håndtering av betaling skjer gjerne via en sentral kasse godt avskjermet fra det handlendes blikk.  Å betale med våre kredittkort går ganske greit.

Juletre i Bridgetown

Over alt blir du blidt praiet av taksier som vil kjøre deg dit du vil. Igjen og igjen. Vi svarer at vi har dinghy (jolle) Da smiler de og ler. Vi har sittet stille i båten i 16 døgn og trenger virkelig å få bevege litt på skrotten.

Kjøpmennene i sentrum domineres av hvite, men også asiater i Kinabutikker som selger alt som tenkes kan fra sytråd til Iphone ladere, og kjortelkledde indere/pakier som har spesialisert seg på tekstiler og klær. Man får tak i det meste her. Restauranter langs vannspeilet tilrekker seg de mest kjøpesterke, men vi våget oss inn i de livlige bakgatene der de lokale handler. Det utbydes bønner fra en kjeftsterk kvinnelig gateselger. Rastafolk selger tørket frukt, nøtter. Noen tilbyr deg hjemmebrente CD’er med Reggaemusikk. Gir seg ikke.

Vi oppgraderte bloggen vår på spisesteder. Nettet fungerer overraskende bra. Telefonbruk er til dels svært dyrt.  Mye dyrere enn å bruke satelittelefonen. Men teknologien har blitt mye mer avansert siden siste vi var her. Nå gleder vi oss til å Skype med familien.  Sist gang måtte vi gå på telegrafen, som i gamle dager og bestille utenlandssamtale til en liten formue. Nå er det bare noen tastetrykk på PC’en eller smarttelefonen som skal til.

Det er rart å tenke hvor raskt verden endrer seg. Hvordan det utenkte og utenkelige er blitt virkelighet. Forrige gang måtte vi lære oss å sende tekstmeldinger på Nokia-vis. Nå kan vi med trådløst nettverk i havnen og vår spesialantenne kommunisere direkte fra båten til de fleste verdenshjørner. Vi er teknologi-takknemlige, selv om vi av og til trenger noen krykker for å få det til (takk, Morten). For øvelse gjør mester.

Kalenderen viste 22.desember. Vi hadde handlet det vi trengte av ferskvarer/frysevarer. Om ettermiddagen heiste vi anker, Gnisten kjører opp båten mot vinden og skipperen tar inn slakken på ankerkjeden ved hjelp av trådløs fjernkontroll til ankervinsjen. (Veldig fornøyd med denne innretningen!)

Så rullet vi ut fokken og satte kurs for Bequia, ca 90 nautiske mils medvindsseilas videre vestover. Beregnet ankomst ved daggry.

Det ble en rufsete natt…

Rufsetur

Førjulshilsen fra Atlanterhavet

Det nærmer seg julaften. Vi ser det på kalenderen. Vi minnes på det også hver morgen når vi får åpne en ny pakke fra våre omtenksomme døtre som har laget adventkalender til oss. Det har vært et høydepunkt i en ellers nokså stille og ensformig tilværelse de siste 16 dagene. Vi har både ledd og tørket tårer. Fine tegninger fra barnebarn, bilder, julekort med gode ord på, mormor og morfarkrus, til og med garn og strikkeoppskrift. Jeg er ikke arbeidsledig. Ellers er det litt vanskelig å skjønne at det snart er jul. Men savnet fra å være sammen med våre nærmeste vet vi av erfaring, kommer. Men nå er det slik dette året og vi får ta det igjen når vi kommer tilbake til heimen igjen.

I kveld er det 100 nautiske mil igjen til Barbados og det er mulig vi ser lys fra land før det lysner i morgen tidlig. Alltid forventning når vi nærmer oss land. Vi er enige om at så langt har det vært en rolig tur. Lite vind, litt gråvær, og motorkjøring nå siste dagene. I dag så havet ut som Nedstrandssfjorden en vakker sommerdag, vi savnet bare landkjenning!!!!

Det har vært god tid til planlegging videre, til å være sammen bare oss to. Det har vært godt og vi er vant til hverandres luner og vaner. Vi trenger ikke alltid si så mye.

Vi har fått den vidunderlige watermakeren som lager 5 liter vann i timen og har gjort disse siste dagene uten vind og mye varme at vi kan ta en dusj på hekken når vi ønsker det. Vi har ingen båter i nærheten, så vi trenger ikke være sjenerte. Vi lar vinden tørke kroppene etter dusjen, det svaler litt.

Investerte i bimini med solide stålrør som gjør at den kan være oppe selv når vi seiler og det har vært nyttig. Vi kan sitte i skyggen mesteparten av dagen ute i cockpiten. Svein leser eller bare sitter der og tenker, jeg leser og strikker. Så baker jeg seks rundstykker hver 3.dag. Vi har bare to måltid på de tolv timene det er lyst, frokost og middag. Og masse vann innimellom. Avslutter dagen med en kopp te, som oftest en SMS på iridium fra en av jentene og en sjokoladebit. To ganger har vi fått julemarsipan i adventkalenderen og nå er det spist opp. Sånt er jo best før jul!!!!

Etter noen få dager på Barbados drar vi videre til Bequia, en liten øy i Windward øyrekken. Der samles veldig mange seilere til jule- og nyttårsfeiring og vi håper på å treffe igjen flere av dem vi tidligere har møtt på ferden. Våre venner fra Nederland som vi har hatt følge med ganske lenge nå, Agnes og Bas på Ti Sento kommer også inn til Barbados før helgen, og vi har planlagt å feire jul sammen på Bequia. Vi har holdt kontakten via Iridium på hele overfarten og gleder oss til gjensyn snart.

IMG_6711  Slik ble vi mottatt av Villvind…

IMG_6713 Dagen etter kom Ti Sento

 

IMG_6709  Innsjekking i Port St. Charles. We did it!

Så er det jul og vi ønsker alle dere som følger med oss på siden vår en riktig god jul og vi vil benytte anledningen å takke alle dere som har sendt oss mail, kommentert på hjemmesiden, sendt SMS og ellers oppmuntret oss. Det er veldig kjekt for oss å følge med litt hva som skjer hjemme hos dere også, det er i fellesskap med andre at vi lever livet.

Hva det neste året vil bringe er vi særdeles spente på. Vi planlegger å seile i et farvann som vi kun har lest om, og det er maaaange historier. Nå vil vi lage vår historie. Men aller først i det nye året må mormor en tur til Norge for å hilse på familien. Det blir først en tur til Oslo, så Haugesund og Randaberg og så Oslo igjen. Det blir nok travle 14 dager men jeg gleder meg veldig !!  Imens tenker Svein på å flytte båten mot Panamas kyster og trenger mannskap i en 14 dagers periode (se eget innlegg ).