Sangen ved reisens slutt

DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

DECKSPOJKEN
När jag var liten pojke
så hade jag en dröm
om att en dag få gå ombord
och segla ut på sjön.
Jag ville stå vid relingen
när båten gled från land,
och jag ville se allt det som fanns
där bortom havets rand
.
Jag ville en dag bli kapten
på världens största skepp.
Den djärvaste och stoltaste
kapten man nå’nsin sett.
Och jag skulle ta oss trygt i hamn
i storm og regn og snö.
Och mitt namn skulle viskas överallt
där klippa möter sjö.

Det är få av oss som blir kapten,
men många blir nå’t stort.
Jag blev en däckspojk,
men jag är stolt för det jag gjort.
För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …

För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …
Bjørn Alfselius/Åge Aleksandersen

Ett år på tur

I disse dager er det ett år siden vi dro fra Grødem for å seile verden rundt. 24. Juni 2014 kastet vi loss. Innpakket i sommerull og vindklær i en bris fra nordvest satte vi seil. Tungt å si farvel til alle, men med mange gode ønsker for turen, så hjalp det på.

Ett år grødem Mor i Topaskroken vinker oss av gårde

Ett år Tungenes Sommerbekledning i Norge…

Ett år Runding av Tungenes Tungenes fyr farvel

I dag spør vi oss selv, hva har dette året gitt oss? Hvilke opplevelser sitter igjen i minnet som ekstra spesielle? Noen av de minnene ønsker jeg å dele med leserne:

Det var veldig godt å starte mykt i Inverness med besøk av Bjørg og alle jentene. Gode, late dager gjennom Caledoniakanalen.

Ett år Inverness Sjøslusen i Caledoniakanalen

Ett år Rakettane Bjørg og di små rakettanne i Neptuns Staircase

Mitt neste minne er da vi møtte Ti Sento med Agnes og Bas ombord i Kilmore Quay,Irland. Det viste seg etter hvert at de ble våre svært gode seilervenner helt til våre veier skiltes i Karibien. De er på sin tur, med sine mål, vi på vår. Nå holder vi kontakten med SMS og mailer.

Ett år Ti Sento Tåkefast i Kilmore Quay med TiSento

Ett år julemiddag m Agnes og Bas Bas og Agnes julegrøt på Bequia

Over Biscaya ble det varmt og stille. Så varmt at vi ikke kunne gå barbeinte på dekk, og det ga oss en forsmak på varmen som har fulgt oss siden. Sjøklær ble pakket ned i Caledoniakanalen og nedpakket har de vært siden.

Ett år Fødelsdagstårta Fødelsesdagstårta. Grattis!

 

Ett år Pia og Ulf Hjertelige og trivelige Pia og Ulf

Jeg ble 60 år i Lisboa og det er klart at det var en spesiell dag for meg som jeg lenge vil huske. De vi var sammen med, svenskene Pia og Ulf, samt Annette og Lennart, laget fest for meg og gjorde det til en flott dag. Pia og Ulf dro hjem for vinteren, men er nå på farten igjen, med sør-Amerika som mål.

Ett år den yngste Oslofolket

Ett år rakettanne Haugesundfolket

Ett år familiebesøk Ålgårdsfolket

Så ble det mange besøk på Kanariøyene. Begge døtrene med sine familier kom,bror Olav og svigerinne Lillian, samt Vigdis og Tore fra Farsund, som feiret sin 70-årsdag sammen med oss. Mange gode minner sitter vi igjen med.

Ett år Tore 70 Tore på 70-årsdagen

Ferden gikk videre og vi var nok spente på Atlanterhavskryssen. Den ble tregere enn forventet, mindre vind og vi begynte å ane at det kanskje kunne være værendringer som gjorde at passatvinden ikke var så sterk som før.

Ett år i havet For spridde seil mot vest

Jeg har nok nevnt det tidligere, men skriver det gjerne igjen: Watermaker er en god ting å ha om bord. Når varmen er trykkende, er det utrolig godt å kunne dusje seg med ferskvann.

Ett år Anne Bnete og Tryggve Anne Bente og Tryggve på Barbuda

I Karibien fikk vi oppfriskende vennebesøk av Anne Bente og Tryggve som sto om bord i 2 uker, og vi ble besteforeldre til to flotte barnebarn, Noah og Signe Irene.

En snartur hjem til Norge i 14 dager var også flott, men det var tungt å si farvel igjen. Flyturen tilbake til Colombia var et eventyr det også, ble aldri enig med meg selv hvor mange timer turen tok, men jeg reiste fra Frankrike og kom til Colombia på samme dato i alle fall!

Colombia var for meg det første ukjente stedet på turen. Inntil da hadde vi seilt i sporet fra 12 år tilbake, og nå var vi veldig spente på nye, ukjente opplevelser.  Sammen med Hans Olav, som hadde mønstret på da jeg reiste hjem, fikk vi oppleve Casablanca og San Blas øyene før han dro tilbake til Norge fra Panama.

Ett år Hans Olav og gnisten Hans Olav og Grnisten i Santa Marta

Jeg hadde grudd meg til forsering av Panamakanalen, byråkratiet og slusene som virket enorme. Og så blåste det hardt. Det har vel aldri blåst mer på hele turen til nå enn det gjorde mellom Aruba og Panama, Shelter bay marina, der vi lå fortøyd. Godt at vi fikk en dyktig agent som loset oss gjennom kanalens byråkrati på beste vis. Til alt hell møtte vi Doris, en båt fra Bergen med de tre kjekke guttene, Marius, Kristian og Henrik om bord. De hjalp oss gjennom kanalen som lineholdere og jeg kunne sitte på dekk og vinke til web- kamera og hilse til dere der hjemme.

Ett år Team Doris Team Doris av Bergen

Det ble en lang Stillehavskryssing. Det var himmel og hav i 33 dager, fortsatt lite vind, men bølger som gjorde overfarten litt jumpete. Lite regn, og mye overskyet vær. Å komme fram til grønne øyer, som kom til syne som bratte klipper, var godt, men vi var ikke utslitt av å være på havet. Dessuten var ingenting gått i stykker på båten, den var bare blitt utrolig skitten både over og under vannlinjen.  Å nyte landlivet på de frodige Marquesasøyene var godt, men lysten til å seile videre ligger alltid på lur.

Fatuhiva ankomst Trolsk stemning på Fatu Hiva

Og så kom vi til Tuamotus-atollene i Fransk Polynesia og her er vi fortsatt. Vi nærmer oss langsomt Tahiti og en litt mer urban tilværelse om en ukes tid eller så, og godt er det, båtens gjemmer blir langsomt tømt for både vått og tørt, så nå må det snart påfyll til.

Fakarava Luft 7

Fakarava fra drone, Lovinda too båt nr 2 fra venstre

De siste ukene har vi hatt selskap av norsk båt. Astahaya. Det har vært veldig kjekt å kunne snakke norsk og ha godt lag med nordmenn igjen. Båten er stor, Oyster 56 fra 2008, og mennene om bord, Tom og Christian, er meget spandable med flott mat, ditto oppdekking og godt selskap. I tillegg har en 30 fots amerikansk båt, Freya, med norsk flagg blitt med oss, Øyvind fra Vik i Sogn og Tina fra Moss. To herlige, nyforlovede som har spart til båt og tur og blir i Stillehavet i to sesonger.

Ett år norsk møte Tom, Øyvind, Christian

Tina, vertinne Lisa, Gnisten og skipperen

Så sitter jeg her på ei palmeøy i Stillehavet og tenker på året som har gått. Er det virkelig bare ett år siden vi dro? Det virker veldig lenge siden, men det er nok fordi vi har opplevd så mye. Vi har tatt steget ut av det mer rutinepregede livet mellom hjem og jobb. Hver eneste dag byr på nye opplevelser, nye møter med nye mennesker, nye landskaper, nye scenerier. Det er i alle fall veldig langt fra Grødem, vi har tilbakelagt ca 15000nm og begynner å nærme oss halvveis.

Det som har forundret oss litt, er de få norske eller for den del nordiske båter vi har møtt. Ikke en eneste annen norsk båt seiler jorden rundt, Norge-Norge, denne sesongen. Noen norske har vært på vei, men har av ulike årsaker forandret planene.

Båten vår har til nå oppført seg eksemplarisk, og Skipperens behov for å mekke får han tilfredsstilt på alle ankerplasser om bord i andre båter. Jeg liker ikke når ting om bord ikke er i orden, og det vet skipperen, så han er kjapp med å fikse det som måtte være nødvendig.

Vi har det godt om bord i Lovinda too. Vi sliper fortsatt kanter etter snart 40 års ekteskap, men det har ikke vært behov for aleneturer på land for å lufte verken aggresjon eller irritasjon. Skipperen pleier å si at Gnisten holder kruttet tørt og det tenner av og til, men går veldig fort over. Vi er sammen om det meste og Gnisten er fortsatt veldig fornøyd når skipperen rører i middagsgrytene.

Som på forrige tur er det møte med andre mennesker som krydrer turen. Naturen er mangslungen og flott, men det blir mye kjekkere når flere deler gleden. Det også å kunne dele mat og drikke, gode ord, gir oss mye begge. Det gir oss nye horisonter og gjør oss godt. Lokalt vertskap på holmer og øyer har lært oss mye. De tilbyr lokal mat til billig penge, inviterer oss seilere inn i deres hjem, vi sitter på plaststoler og bord er dekket med voksduker i gilde farger. Og de er så glade for at vi kommer!

Hjemlengten kommer også innimellom. Da er det tid for å finne fram cd- spilleren, sette på Bjørn Eidsvåg, Vamp, Ryfylke, Sigvart, Tønes og mye annet . Trekke fram pc-en, finne bilder av alle dere hjemme, og så mimrer vi litt!!!

Vi takker for alle som har fulgt oss på reisen til nå, og vi vil fortsatt prøve å formidle noe av det vi opplever i tekst og bilder. Det er mye av Stillehavet vi ennå ikke har sett, og vi gleder oss til nye steder å komme til.

Fakarava korallstrand Korallgrus på stranden

Ett år seilas i lagunen

Seilas inne i lagunen på Fakarava

Tanker fra en ankerplass i et sydhavsparadis

Fakarava sunset2

Vi ligger oppankret som var vi inni en diger smultring. Lagunen er som et hav. Enden ligger under horisonten. En lav og smal stripe land foran oss gir oss le og skiller lagunen fra havet som drønner inn over revet utenfor, og lager en tordnende lydkulisse på ankerplassen.

Fakarava strandboere2

Lave hus og enkle brygger langs stranden på innsiden. Pent og ordentlig. Høye palmekroner svaier i vinden, som hele tiden står i varianter av øst.  Foran oss, inn mot land ser vi de mørke skyggene av korallknoller mot det lysegrønne vannet over sandbunnen.  Båten ligger på 8 meters dyp. 35 m 8mm kjetting og et 15 kilos Bruce-anker sørger for å lenke oss fast til havbunnen. Vannet er klart, men ikke krystallklart her vi ligger. For mye næring i vannet så nær folk. Under båten halvmeterlange, slanke, elegante fisker som kan være ganske nysgjerrige når vi bader. Av og til koker det når en lynrask jeger jakter småfisk i stim. Kamp på liv og død. Det gjelder å unnslippe. Småfisken her er ikke flygefisk, selv om det nesten ser slik ut. Drama. Svarte havsuler med hvite hoder stuper som prosjektiler ned i vannet og fanger seg en godbit eller to. Hvite terner med sine karakteristiske stakkato vingeslag og sitt skarpe mål konkurrerer med havsulene om godbitene. De større fregattfuglene patruljerer like over og er klar til å plage de andre av luftens jegere til å gulpe opp sitt bytte. Survival of the fittest.

Fakarava regnbue

Det er vær her også. Noen tror at sola skinner fra morgen til kveld. Men her er vinter i syd-Stillehavet. Varm og god vinter så nær ekvator, riktignok. Men fortsatt altså vinter. Mørke, tunge skyer  feier inn fra øst og det er bare å skalke lukene. Så styrtregner det. Noen ganger noen minutter, andre ganger stadig vekk i timesvis. På land samler de da takvann. Noen seilere samler regnvann i egnede presenninger, andre legger en sokk som demning i bue rundt påfyllingsstussen til vanntanken og lar dekket samle vann som renner dit. Før bygene kommer det kraftige vindkast. Willy-vindgenerator hyler da som en F-16 og ampere’ne fyker inn på batteribanken. For det blåser også. Jo åpnere ankerplass, jo mer. Og jo mer bølger som får båten til å gynge lett. Det synger i riggen og rasler i ankerkjettingen.

Men for det meste skinner altså sola, og månen og stjernene vakkert om natta….

 

Uro

Skrape, rasle, skrangle. Gadong! Støy fra ankerkjettingen som har lagt seg over korallknollene når båten har fått svaiet seg litt. Kalk mot galvanisert stål. Lyden mottas over baugrullen og forsterkes med forpiggen som resonanskasse. Av og til et kraftig smell. Skrekkscenario: brudd i ankerkjettingen! Derfor er skipperen aldri særlig beroliget når vi ligger oppankret mot lo kyst. Det er lite som da skal til før vi driver på land. Havari som konsekvens. Bråslutt på vår eventyrreise. Verst er det om nettene. skipperens hørsel er ikke slik den en gang var, men Gnisten hører ennå det meste. Ligger med store øyne i nattemørket, mens hun hører skipperens fredsommelige snorking fra skipets aktre gemakker.

Bang! Skipperen våkner med et høylytt smell. Hva var det? Noen som har drevet på oss i natten? Har vi dregget? Så var det bare forluka som smalt igjen.

 

Hete

Det er varmt i sola. Det er varmt i sjøen. Det er enda varmere under dekk. Til og med om natten. Om dagen holder vi oss for det meste på dekk, det vi si i cockpiten. Under biminien. Den kan vi ikke få lovprist nok. Når sola står lavt morgen og kveld, steker det godt inn under. Da hekter vi på en sideskjerm som går ned til vindskjermen på rekka. Men som her når vinden er østlig, finner sola inn bak hekken og steker oss om kvelden. Mot dette har vi lite å stille opp med. Bakskjørt av kanvas ville vært en god ide. Det får bli neste investering.

Men under dekk, særlig om natten, er det hett. Og Gnisten enda hetere. Så het at hun får lufte seg som best hun kan i salongen, mens skipperen kan breie seg i akterkøya. Akterkabinen er ikke det ideelle hvilested for varme strøk, da heller forpiggen. Forluka er stor, og en vindmann i åpningen kan virkelig gjøre susen, bokstavelig talt. Men forpiggen bruker vi som lager når vi ikke har gjester om bord. Så slipper vi å ha alt mulig synlig rot over alt. Fotoveske, gitar, kasser med bøker, hermetikk, frukt og grønt, tørrvarer. Så ligger vi og svetter og peser, vrir oss i hver vår ende av vårt lille skip. Siden det kommer kraftige regnbyger i blant, dag som natt, er det risikabelt å la lukene stå vidåpne. Før en riktig har blitt våken, kan alt være klissvått. Ferskvann tørker heldigvis. Sjøvann er det verre med. Salt lar sengetøy alltid føles klisset og fuktig.

Hvis vi har kjørt motor, er dieseltanken blitt god og varm. Gjett hvem som ligger og sover på toppen av den? Gnisten selvfølgelig!

Boff! Eg verte så heit’e!

 

Heimlengt

Det er det såre punkt. Vi har så lenge drømt om å komme hit. Vært svært målbevisst i planlegging og gjennomføring. Gitt avkall på det sikre og trygge i tilværelsen. Nå er vi her, midt i drømmen. Som ikke lenger er en drøm, men ren og skjær virkelighet. Vi tar oss i å si til hverandre; Tenk nå er vi her! Men det er alltid et men…..

…. for ofte faller vi i tanker om alle de der hjemme, foreldre, søsken, barn og barnebarn. Gode venners lag. Klart det trekker! Vinteren og alt regnet som bøtter ned halve året savner vi ikke, men nå som det stunder mot sommer og landet er på sitt fagreste, ja da må vi innrømme en viss hjemlengt. De lyse sommernettene, fuglesang, angen av nyslått gras. Her er nettene kullsvarte, lite fugleskrik å høre, kanskje noen terner, og små grastuster som trimmes med illsint knatrende trådklippere blir ikke tørket til dyrefor. Ikke lukter det det samme, heller.

Man kan ikke få både i pose og sekk. Slik er det vel med det meste her i livet. Vi nyter dagene, badevannet, fargene, friheten, gleden over å se nye og ukjente steder, treffe nye og ukjente mennesker, så vel som de kjente.

Samtidig vet vi at alle reiser er en omvei hjem. Og det er en lang vei hjem som venter oss.

Vi stusser stadig over at alle de norske vi har truffet til nå skal selge båten ett eller annet sted og fly hjem. Ingen som skal seile hjem til Norge, eller utlendinger til Europa for den saks skyld. Slipper unna de mer utfordrende og lange havseilasene, som over det indiske hav, rundt Sør-Afrika og opp syd-Atlanteren.  Og  hvorfor forlate  selve paradiset, Stillehavet, vil kanskje folk spørre?

Men vi har altså tenkt oss hjem.

Siden Gnisten må hjem og jobbe sommeren 2016, blir skipperen overlatt til seg selv i Australia eller New Zealand, der han har ca 7 måneder på seg til å flytte båten til Sør-Afrika henimot jul. Så hvis noen som leser dette skulle kjenne på lysten til å oppleve eksotiske farvann som the Great Barrier Reef, Australia, Mauritius osv, deler eller det hele, må de gjerne ta kontakt, selv om det ligger ett år fram i tid ennå.

 

Min båt er så liten…

Overraskende mange kjøper båt i Kroatia og USA for videresalg i Australia, der en 30-foter sies å være en stor båt. (Der er lenge siden Ola Nordmann var der.)

Vi opplever stadig at vi seiler rundt i den minste båten. Både her, og i ikke ubetydelig grad også hjemme. Har vi satset på en for liten båt? Noen mente visst det da vi dro, og har kanskje rett i det. Hvis det hadde blitt en ny tur, kunne vi nok latt oss friste til en større båt, nyere, mer stuveplass, flere kabiner, kanskje aircondition, fryseboks, dieselaggregat osv.

Fakarava Astafaya Oyster 56 s/y Astafaya

Skjønt når vi ser ulempene, skal vi kanskje være glade for at båten er stor nok for oss to…  Ikke mye som har gått i stykker til nå. Størrelsen er håndterlig, ingen hissig knurring i baugpropellen når vi går inn i trange havner, og vi kverner inn fokken med et lite smil. Uten elektrisk hjelp. Enn så lenge…..

 

Tidens tann.

Her om dagen rundet skipperen de 63. Er han virkelig blitt så gammel? Rett som det er blir han minnet om sin forgjengelighet. Det knirker i maskineriet. Ryggen småkrangler av for mye sitting. Antydning til sittesår i bakenden etter 34 døgn i havet. Knærne verker når han sitter for lenge ved bordet. Som tannpine under kneskålene. Når han går lange turer på land, verker det skikkelig rundt hoftene. Da føler han seg som en giktbrudden, gammel ku. (Eller skal vi si stut?) Venstre langfinger verker på gitaren. Lettere skamfert av sirkelsagen. Ryttere danser foran øynene når han leser. Må ha briller for hånden hele tiden. Søren, hvor ble det av de brillene, Gnisten? Skipperen har ufrivillig ofret ett par, samt ett glass til Kong Neptun. Hørselen og tinnitusen er jo en katastrofe i seg selv og blir neppe bedre. Se å få på deg høyreluren!, brøler Gnisten når skipperen vender det døve øret til. Når han vil være i sin egen verden. Som når han sitter fordypet i noen godbiter fra skipsbiblioteket, for eksempel.

Sola steiker hardt i panna, der pelsen ikke står like tett som før. Glissent solfilter, kan man si. På Aruba syntes skipperen han var blitt litt vel langhåret. Praktisk å slippe hårvask hele tiden. Men det fins råd. Den godeste Hans Olav grep til skipperens skjeggtrimmer, og om litt lå det meste av pelsen til skipperen og fløt i havnebassenget. Skipperen skulle visst se mye yngre ut etter dette. Siden har det grodd til igjen, omtrent som før. Han prøver å beskytte issen og nesa med sin langnebbede caps, som om han var blitt skallet. Men altså ikke helt, ennå. Men prosessen startet for opp til flere tiår siden og går sin ubønnhørlige, langsomme gang, ser det ut til. Skjegget som skipper Gråskjegg hadde samlet siden Panama, måtte til slutt falle. Det klødde som besatt. Sår og utslett under. Skipperen følte seg nesten som en skabbete hund. Så nå er han tilbake til sitt gamle 3-dagers. Praktisk i alle fall.  Noen mente sågar at skipperen var blitt minst 10 år yngre. Snakk om å trekke seg selv opp etter hårene! Men bortsett fra påminningen om tidens tann, er skipperen ganske fornøyd med fortsatt å være i live og kunne fryde seg over tilværelsen. Hver dag. For hva hadde vel vært alternativet?

Og Gnisten later til å være fornøyd. Hun har i alle fall ikke ytret frampå om å mønstre av, ikke riktig ennå i alle fall….

Makemo skipperen 63

 

F-O-R-D

Vi har aldri eid en Ford. Men den er sikkert langt bedre enn sitt rykte. En vittig sjel forklarte hva FORD står for: Fikses Og Repareres Daglig. I så måte har alle langturseilere en Ford. Daglig er det ett eller annet som har gått i stykker eller henger og slenger. En moderne båt er en kompleks innretning som består av en mengde saker og ting som har gått i stykker, eller som kommer til å gå i stykker. Hvis ikke, hadde det vært best om det gikk i stykker, i følge Murphy.

Skipperen, som mener å være en riktig skrotnisse, har lesset skuta ned med verktøy, fikseting og reservedeler. Slikt kan komme til nytte en vakker dag, som da Øystein Sunde raljerte med bygdetullinger og skrotnissene i visa Kjekt å ha. I alle fall var en bit ståltråd kjekt å ha da våre norske naboer fikk problemer med å starte generatoren. En vinkelsliper med flappeskive til å slakte en brent solenoide, og en liten Honda-generator til å gi strøm til vinkelsliperen. Og vips, lot generatoren seg både starte og stoppe på gamlemåten. Uten solenoide.

Men her om bord er det ett og annet å fikse. Teakpropper til dekksskruer som langsomt kommer til syne blir det neste prosjektet. Epoxy og spesialbor ligger på lur i skuffen. I går var det elektrikerjobb. Lyset i kompasset var dødt. En syltynn kabel hadde knekt. Så viste oljetrykksmåleren skyhøyt oljetrykk. En terminalmutter hadde skrudd seg av. Letejobb under motoren. Så begynte vår hjemmelagede utelampe å blinke. Laget på vår forrige tur av et lite glass Apetitt-sild og en liten halogenpære, med hjemmeheklet  lampeskjerm.  Ser ut til å være en vakkel. Metalltretthet i hengekabelen. Kutte kabel og lodde pæreholderen på nytt. Er ikke sikker på om det er kappet nok. Så det blir sikkert mer arbeid med den kabelen… Heldigvis har vi kabel, loddebolt, loddetinn, terminaler, reservepære, så her er det bare å vakle….

Vi er så heldige å ha en watermaker om bord. Riktignok elsker Gnisten å søle med vann, men problemet er at produksjonen har blitt kraftig redusert. Det resulterer i at den må gå mye lenger enn før for å gi samme mengde ferskvann, som igjen fører til at batteriene blir hardere belastet, som igjen fører til at solceller og vindgenerator ikke klarer å opprettholde balansen mellom forbruk og lading. (men i går ble den fikset og går nå som den skal) Det er bra med futt i vindgeneratoren, men det fordrer at vi ligger oppankret der det blåser mye og jevnt. Noe vi altså ikke gjør for tiden. Kanskje må vi krype til korset. Enten dra i snora til Honda-generatoren eller vekke den slumrende Yanmar’en til live. Det går en skvett diesel, men varmt vann er heller ikke å forakte… en slags joint venture?

Så ruster det rustfrie. Tro det eller ei. Ikke originalvaren fra Finland, men nye rekkestøtter fra Biltema. Ei heller port-bøylene, pelikankrokene til sjørekka og targabøylen fra Danmark. Trolig er ikke stålet av tilstrekkelig høy kvalitet. Rustfritt er ikke nødvendigvis helt rustfritt. Så ble Gnisten en dag irritert på skipperens manglende tiltakslyst på dekk, og svingte seg med pussemiddel og ditto fille. Det gikk greit å komme på talefot med rustflekkene, men nederst hadde det dannet seg et hvitt belegg ”som sidder som heia”, som de blide sørrlendinger kanskje ville uttrykt det. Her måtte den smule gnistrende gi seg. Vi har også rustrender langs skutesiden og på akterspeilet. Men skrotnissen vet råd. Når vi kommer til Tahiti skal vi kjøpe oksalsyre eller fosforsyre. Det bør gjøre susen.

Doen er et kapittel for seg. Etter noen ukers daglig drift, begynner det å bli tilbakeslag i potta. Det står noen liter vann i utløpsslangen som er ført opp under dekket. Fare for at det skvalper over når vi seiler. Gnisten knurrer. Skipperen har frynet en stund. Da er det bare å ta mot til seg. Ut med pumpa, tilbakeslagsventilene må renses. Gufne greier. Belagt med et kalkaktig skall av urinsalter. But a man has got to do what a man has… Kraftig skrubbing. Smører inn komponentene med silikonfett. Så blir rengjøringen lettere neste gang.

En dag begynte babord genoawinsj å hyle. Vi hadde siden forrige smøring på KapVerde seilt for det meste for babord halser, slik at styrbord vinsj hadde vært kontinuerlig i bruk. Da babordwinsjen ble demontert, var den full av salt i de nederste lagre. Riktignok var seilasen fra Aruba til Panama den salteste til nå. Ting går ikke i stykker, de står i stykker…

Folk har problemer med riggene sine. Vant og stag som brekker. Riggwire som knekker i terminalene. Moderne rigger med kompliserte konstruksjoner, der undervantene er sjaklet inn over salingene. Særlig undervantene er problembarn.  Vanskelige å komme til og kontrollere. Når de ryker, begynner masta å svaie. Da er faren for at masta knekker ganske overhengende. Det skremmende er at også wire kan knekke uten forvarsel i form av opptrevling. På vår forrige tur hadde vi med reserve undervant og toppvant og akterstag, samt to forstag. Nå er vi hjelpeløse. Det nytter ikke å ha med seg reserve rod-rigg, som må kveiles i store kveiler. Men vi spanderte mye penger på å kjøpe nytt før vi dro hjemmefra. Riggen er trimmet inn etter håndbok. Spent og strukket til 15% av bruddstyrken. Vi kan imidlertid trimme riggen fra dekk. Rod er sterkt, men gir ingen varsel på metalltretthet. Det er litt nifst. Den gamle riggen sto i 30 år, selv om den er anbefalt å byttes hvert 12.år. Her må det altså være store sikkerhetsmarginer. Får vi håpe. Vi har også åpnet beskyttelsen for strekkfiskene og kontrollert at splittpinnene er på plass.

Sola gnager på sømmene i alle tekstiler. Har måttet sy fast stroppen til Lazy-jackene. Storseiltrekket som var sandfarget, har inntatt en mer offwhite farge. Sidetrekkene er medtatte. Trolig må vi gjøre noen fornyelser når vi går i bøyene sydpå, mens det er orkansesong i sydhavet.

Dekket ser fortsatt bra ut. Natingen av alcoxysilikon holder stand. Stefan fra Sabir ble forbauset da han oppdaget at natingen vår ikke var klissete. Det er visst et vanlig problem i solsteiken.

Ellers ser vi at vannlinja vår er for lav. Når båten er nedlesset og det skvalper så pass mye som det gjør, blir det lett belegg på fribordet, samt at det setter seg grønt sjøgress i kanten mellom bunnstoff og fribord. Derfor må vannlinja skrubbes hyppig. Bunnstoffet vårt holder bra stand mot rur og slikt, men slim og sjøgress må skrubbes regelmessig. Det gror mest der sollyset trenger gjennom, som forskipet og på roret. Som hjemme. Skipperen snorkler og dykker det han orker med diverse verktøy. En bred sparkelspade for gjenstridige saker, og en rustfri gryteskrubb til resten. Til å motvirke Newtons 3.lov, actio=reactio, bruker han en kraftig sugekopp med håndtak når det skal brukes krefter i vannet. Gryteskrubben antas også å frigjøre mer kopper i bunnstoffet.

Sola og saltet tærer på gelcoaten. Den blå vannlinja er blitt noe blass. Skroget trenger en omgang polering. Forhåpentligvis kan vi få det til på Tahiti. En regnskur kan vanne en liten skrogvask fra jolla. Så er det bare å gå i gang….

Kanskje skulle vi hatt et jobbeglass om bord? Et glass der man legger lapper med forefallende jobber.  Så trekker man en lapp når man har seget for dypt ned i godstolen, sofabenken, eller har falt for dypt i egne tanker?

Men la oss prøve påstanden: de fleste har en FORD?

Langt hjemmefra

Mother and child reunion. En gammel Paul Simon-tekst renner skipperen i hu.

Polyneserne bor i spredte, små øysamfunn, fra noen titalls, til noen hundre sjeler. Den oppvoksende slekt får et lokalt skoletilbud opp til 11-årsalderen. Videre skolegang er delvis sentralisert, til de større øysamfunn, mens høyere skolegang er lagt til Papeete på Tahiti.

Dette innebærer at mødrene må sende sine barn til internatskoler på mer eller mindre fjerntliggende øyer. Noen ganger flytter en av foreldrene med, gjerne moren. Å reise hjem i helger/helligdager er for dyrt, enten det skulle være med fly eller med båt. Kun jul, påske og sommerferie. Da blir det satt opp et ekstra fly hjem. På Raroia var det bare mindreårige og voksne å se. Ingen ungdommer. De er her på Makemo. I pinseferien. Spiller fotball i den åpne ballhallen, boccia på grusen ved fyret bak kirken. Bortenfor byen, på veien mot flyplassen ligger et større skolesenter med internatbygninger og aktivitetspark.

Hva skjer med disse ungdommene? Mange søker lykken i storbyen Papeete, der de finner likesinnede, arbeidsplasser og en større del av samfunnskaka. Et fåtall vender tilbake til hjemplassen. Hva det gjør for en redd liten 11-åring å forlate familien, hjemmet, lokalsamfunnet, de trygge rammene, vet vel bare de som har prøvd.

Vi kjenner det gjør oss vondt å tenke på….

”Drama” i jolla.

Vi ligger oppankret i lagunen på Raroia. Like ved et rev som utgjorde fundamentet til den gamle, lange trepiren. Ytterkantene markert av hvitmalte påler. Uten lys. Betongblokker med skarpe, bortrustede jernbjelker. Innenfor rev med skarpe koraller. Perfekt til å flerre opp bunnen i gummijolla med. Ankerplassen i lagunen ligger utsatt for vind og bølger som kan bygge seg opp over flere nautiske mil. Så ligger vi og dupper opp og ned i bølgene.

Vi ble, som tidligere nevnt, invitert over til naboene en kveld og mens vi var der hadde det blåst opp en del og det var ganske anstrengende bare å komme seg om bord i jolla uten å falle over bord. Men vi kom oss om bord. Motoren startet på to trekk, og vi hadde med oss vanntett sekk og kraftig lykt. Det bar utover i nattemørket. Kvapsete motsjø. Stummende mørkt. Vi kjenner Lovinda på den svaiende ankerlanternen og den hjemmehekla lampen i cockpit, men har bare en omtrentlig peiling på hvor revet befinner seg. Ikke har vi vester om bord, og i vannet er det hai. Hjelp hvordan skal dette gå? Vi kjører forsiktig utover. Bølgene slår i baugen og skvetter over Gnisten, siden hun sitter med lykta og speider foran skipperen som fører påhengsen med ustø hånd. Vi klarer ikke få øye på pålene som merker revet, trass i en aldeles utmerket lykt.

Redselen begynner å gripe tak i Gnisten. Skipperen holder maska. Prøver å roe det hele ned. Vi må bare huske på å ta gode svinger, som Frida-Frank rådde oss til, sier skipperen. Uling i området. Jeg vil ikke drukne, sier Gnisten. Pisseredd. Redd for at vi skal kjøre oss opp på revet og forlise jolla. Jeg klarer ikke svømme fra revet og til båten i de bølgene, hulker Gnisten. Skipperen tar en enda større sving utover. Så legger vi kursen langsomt i bue laangt utenfor det imaginære, monstrøse revtrollet, som sikkert hadde blitt 5 ganger så stort underveis.  Vi dreier av og surfer innover mot Lovinda og det trygge lyset fra den hjemmehekla lampeskjermen i cockpit. På skjelvende knær klatrer Gnisten om bord, våt til skinnet. Reddet fra nattens redsler….

Godt vi hadde lykt og vanntett sekk til våre verdisaker. Neste gang glemmer vi ikke vester og bærbar VHF. Kanskje et nødbluss også? Og aldri mer et rev mellom oss og hyggelige mennesker!

Og skipperen fikk seg kanskje en aldri så liten lærepenge….

Big bang-tragedien

Vi er i skrivende stund på atollen Makemo, som ligger ca 80nm vest av Raroia.  Makemo er noe større enn Raroia, de bebodde øyene er større og det bor ca 300 mennesker her i et bylignende samfunn.

I går kveld var vi samlet på land, folk fra flere av båtene som ligger på svai her i le like bak kaipiren. I den åpne, takoverbygde ballhallen sto det noen stoler vi håpet vi kunne låne til å sitte på ute på kaien. I stedet kom Gnisten tilbake med uforrettet sak, men med invitasjon til en filmkveld. Jo, det hørtes interessant ut. Tema Polynesia.

Det ble en sterk opplevelse.

Vi fikk se en dokumentarfilm fra Turaia, naboatollen til Mururoa lengst syd i Tuamotos, noen hundre mil herfra. For den uinnvidde drev Frankrike atomprøvesprengninger her i 30 år. Nærmere 200 i tallet, hvorav om lag 40 i atmosfæren, de resterende i berggrunnen under selve lagunen. Folket på Mururoa ble fordrevet av franske myndigheter. Kun militært personell fikk oppholde seg her.

Selve Mururoa-atollen er gjennomhullet av atomsprengningene, der berggrunnen er påført dype sprekker og hulrom, som har gjort atollen geologisk ustabil. Forskere frykter at atollen skal kollapse, rase ut i havdypet og forårsake en tsunami. En tsunami vil ramme naboatollene hardt. Turaia har ingen tilfluktsrom mot en flodbølge, og varslingstiden er kun 10 minutter. Utfallet kan man bare forestille seg.

Atomsprøvesprengningene etterlot seg store mengder Plutonium, verdens farligste stoff, bare en ørliten dose, det er snakk om mikrogram, er dødelig. Radioaktivt nedfall etter prøvesprengninger i atmosfæren har spredt for eksempel Strontium 90 over hver eneste kvadratmeter på hele kloden. Nedfall ligger i jordsmonnet der det dyrkes kokos og frukt. Livsgrunnlag for høner, griser og mennesker.

Franske myndigheter gjorde en opprenskning i nærområdet i atollen og deponerte det høyradioaktive mudderet i betongsylindere som ble gravd ned og forseglet i bakken på øya. Øya er i praksis gjort ubeboelig de neste 250 000 år. Det er fare for at sjøvannet allerede har vasket ut mye av de radioaktive stoffene i den oppsprukne berggrunnen, noe som uvegerlig fører til utvasking og spredning til det marine miljøet i havområdene rundt atollen. Giftstoffene konsentrerer seg høyere opp i næringskjeden, med polynesierne på toppen gjennom en spiseseddel i stor grad bestående av fisk og kokosnøtter.

Dokumentaren viste til et uhyggelig antall krefttilfeller på naboøya Turaia, som ligger ca 60nm (100 kilometer) unna. De fleste tilfellene var kreft i skjoldbuskkjertelen, dernest lungene, ellers tarm, mage, livmor og bukspyttkjertel. Unger med medfødte misdannelser. Franske myndigheter underkjenner disse fakta. Ingen påviste skadevirkninger, uttalte forsvarministeren fra talerstolen i det franske parlamentet….

Polynesierne krever at Frankrike skal ta ansvar i forhold til denne problematikken, men avgitte løfter koker bort i realpolitikken. De krever lokal legetjeneste, men det sier franske myndigheter blir for dyrt. Det later liten tvil om at polynesierne sitter igjen med svarteper etter Frankrikes stormaktsambisjoner under, og etter den kalde krigen. Om moderlandets betydelige subsidiering av økonomien på disse i alt 90 øyene som utgjør fransk Polynesia, er et uttrykk for dårlig samvittighet, skal være usagt…. Knapper og glansbilder?

Vi tuslet i alle fall meget betenkte og tause tilbake til jolla og båten….

Just to let you know.

Om månemannen og Karlsvogna med mer

Her vi befinner oss, midt i Stillehavet, ser nattehimmelen noe annerledes ut enn hjemme. I sene nattetimer hender det at fantasien løper litt løpsk…

Månemannen bukke ikkje djupt og stiligt lenger. Han har lagt seg helt på ryggen. I hengekøya si. Vannrett. Nyter det gode liv? Smiler et Mr Smiley himself smile. Så eser han ut, natt etter natt, og ser riktig fornøyd ut en stund. Rund og god. Så skifter stemningen. Begynner å henge med geipen. Så galen og sinna at han tar kvelden med et skikkelig surefjes. Til slutt sitter vi igjen med nattevakter i svarte natten. Som en liten, billedlig Svarteper.

Kanskje er han lei seg for at kompisen på nattehimmelen, Vognmannen Karl har gått helt av skaftet. Har han hatt en ulykke? Jammen ser det ikke ut som om vogna har tippet rundt og ligger med hjulene i været! Og lasten, selve nattehimmelens juvel, Stella Polaris har tippet i havet… Men vi vet hvor hun gjemmer seg! Vi lar oss ikke lure så lett!

Vi har funnet oss nye venner på nattehimmelen, Sydstjernen. Sydkorset. Southern cross. Ligger som en rombe på høykant med 4 markante hjørner som antyder endene av et kors. Det er også en 5.stjerne på høyre side, men mindre markant. Sydkorset er avbildet på nasjonalflaggene til både New Zealand og Australia, samt flere av øystatene i Oceania.

Melkeveien snor seg som et bulkete lyshav over himmelen. Stjernetåkene som syntes vanskelig å få øye på hjemme, framtrer svært tydelig her vi er uten bakgrunnslys fra sivilisasjonen. Kun forstyrrende lys fra ildfluen i mastetoppen som lyser opp windex’en.

Noen himmellegemer er så lyssterke at de i måneløse netter speiler seg i havet, som minimåner. Det finnes app’er til smarttelefoner som via innebygd gps temmelig presis gir oss navnene på de himmellegemer man retter skjermen mot. Med et tastetrykk kommer tegningene av de greske mytologiske figurene opp. De gamle grekerne må ha hatt en viss fantasi…. Imponerende teknologi for Hvermannsen, synes skipperen.

Det er få flyruter som krysser sydlige Stillehav, ser det ut til. Om natten pleier vi se flyenes røde og grønne lanterner selv i stor høyde. Satelitter er lyssvake, men beveger seg ganske raskt over nattehimmelen. Trolig er de lettest å få øye på i mørket en tid etter solnedgang og før soloppgang. Kanskje har vi gått glipp av mye som flyr over nattehimmelen i de lange, mørke nattevaktene, men vår utmerkede bimini tar det meste av utsikten oppover både dag og natt. En gang i blant flammer stjerneskudds lysende spor i et glimt over oss.

Hiva Oa

Vi har funnet oss en riktig kremplass her på Atouna, Hiva Oa. Innerst i en bukt, bak moloen som sluker den verste dønningen. 4-5 meters dybde, og hardt, sort mudder for ankeret. (Sort fordi det er vulkansk sand.) Det vil si ankerne, for det er ikke svaierom blant alle båtene. Vi må derfor legge ut hekkanker også. Når vinden dreier, forblir båten i noenlunde samme posisjon. Første morgenen her våknet vi ved at båten lå rett oppå sin egen ankerbøye. Hekkankeret og hovedankeret befant seg på omtrent samme sted. Heldigvis hadde vi ikke dunket borti noen av nabobåtene i den stille natten. Vi hadde dregget. En advarsel. Hekkankeret er blitt noe riktig hekkan, som man sier i Stavanger. Når båten løfter seg på dønningen som dreier inn i bukta, og vinden kommer fra siden, dregger ankeret langsomt, men sikkert, og etter en dag eller to må vi trekke det opp og legge ut på nytt. Vi har tatt den enkle løsningen, legge ut anker uten kjetting og heller mye tau. Fordi vi ikke har mer kjetting. Uten kjetting graver ikke ankeret seg ned, selv om det er et relativt tungt, 15 kilos Bruceanker.  De som gjør det skikkelig med en gang, slipper problemer slik vi har. Vi vil gå til innkjøp av en ekstra lengde kjetting til hekkanker så snart vi får tak i. Ryktene sier at det har de til rimelige priser på jernvaren i landsbyen. For nødtørftigheter som brød, smør og ankerkjetting er visst subsidiert av de franske myndighetene…

Vannet er grumsete. Hvorfor vet vi ikke helt. Bølgeslag mot stranda innenfor hvirvler opp fine sandpartikler. Kanskje renner kloakken ut her og gir kraftig algevekst? Når det regner blir vannet rødlig. Kanskje skylles det røde jordsmonnet ut i bukta.  Det vrimler av småhai vi ikke ser. Rokker gjør kast i luften. Har vært uti og skrubbet vannlinje og skrog, men da en større grå fisk dukket opp rundt beina mine, forsvant badelysten…. Må innrømme at skipperen liker å se bunnen på grunt vann og propell og kjøl når skipperen dykker under båten.

En dag vi kom tilbake fra landsbyen, måtte vi gni oss i øynene, for da lå det en fransk båt ankret opp mindre enn en skroglengde ved siden av oss. Dette syntes vi ikke noe særlig om. At båter ligger så tett betyr at faren for sammenstøt er overhengende. Det ble kommunisert , men kontant avfeid av de franske. Arrogant syntes vi. Så vi så ikke noen annen råd enn å trekke oss opp på ankerkjettingen nok til å komme klar nabobåten. Siden viste de oss bare en kald skulder. Snudde seg en annen vei osv. Utrivelig atmosfære. En lærdom til oss til neste gang.

Her ligger trivelige folk nok ellers. Hollandske Aura med Simon og Anita om bord. Bodd i båten siste 8 år. Seilt norskekysten fra ende til annen. Simon, pensjonert helikoptertekniker,  jobbet flere måneder  på norske flyplasser og lærte seg atskillig norsk. Hollenderne er et språkmektig folkeslag. Anita er fra Surinam og halvt indianer. Høyreist, stolt og flott dame på alle mulige måter. Utdannet i hotellfag. Har sågar jobbet som fengselsbetjent mens ungene var små og jobb i hotell- og restaurantbransjen ikke lot seg kombinere.

På den andre siden ligger det en sliten katamaran. Om bord en mann som ser ut til å leve et asketisk liv. Amerikaner viste det seg. Hadde bodd i båten i 40 år, de siste 20 her på Marquesasøyene. Hver morgen folder han ut sitt klappbare aluminiumsbord, setter seg ned på sin skallstol av plast  og spiser andektig av sin skål med mat. Om morgenen ser vi en viftende arm eller fot fra gymøvelser i cockpit. En og annen kveld ser vi blålige lysblaff når han ser film på PC’en i cockpit. Han feiler ett eller annet , tror vi. Tynn, svak stemme. Hadde vært i riggen et par dager før. Med boremaskin. Totalt utslitt. Vi bød ham på middag, men han orket ikke. Om han ikke savnet selskap? Han hadde bare vært alene om bord de siste 2 år. Kunne vært interessant å høre hans historie….

Ellers rundt oss båter av ulike nasjonaliteter. Bak oss en svensk katamaran med 8 mann og en hund om bord. Bruker jolla som taubåt på styrbord side. (Hvis du får motorhavari, nytter det ikke å taue båten med jolla, men hvis du binder jolla fast langskips, gjør det susen, til og med med en 4 hester om været er rolig, sier Hans Olav.) Katamaran pleier å ha en motor i hvert skrog. Det viste seg at svensken hadde bare en motor i drift. Den andre hadde sprengt topp-pakningen. Konsekvens av manglende kjølevann og overopphetning av motoren. Slikt er ikke spøk heromkring. En ting er å få tak ny pakning og skifte den, noe ganske annet om topplokket har vridd seg.  Svensken, det vackra fruntimret og lilla hunden, seiler rundt med 6 betalende passasjerer som skal av på Tahiti i juni. Er avhengig av å ha inntekter på båten for å holde det gående. Det sliter hardt på båten sier han. Och det ska bli skønt att vara ennsamma igjen, sukker han. En atletisk kar i 35-års alderen, fysikk som en toppsvømmer. Glad for å få låne litt verktøy til å rense skroget og  håndbøker med havneinformasjon til planlegging av turen videre. Han skulle fotografere av sidene med mobilkamera og overføre til PC’en, eller datorn, som svenskene sier.

I andre enden av havnen finske Markus, på vei alene rundt jorden i sin Laurin 28, Himmene av Okkula. Vi traff ham i Oranjestadt på Aruba og siden utenfor Balboa i Panama. Han har seilt ganske raskt etter 48 timers stopp på Galapagosøyene. Trolig raskere enn oss. Han er stolt av det. Full pakke med genoa, storseil og spinnaker. Finsk sisu. Hyvvee Suominen!  Finnen er mekaniker, så nå er det håp for svensken!

Bak oss ligger også en rød, kanadisk stålbåt. Trivelige folk om bord. Båten sjøsatt for 3 år siden og seilt hitover via mellomamerika siste 2 år. Selvbygg. 15 år har det tatt. Imponerende finish. Ingen rustflekker.  Ingen bulker eller knekk i skroget. Eieren fortalte at basert på den kjente Bruce Roberts tegninger, hadde han fått alt metall data-laserskåret i Danmark og transportert til Canada der han hadde sveiset sammen alt selv. Jeg trodde platene var valset dobbeltkrumme, men danskene har andre metoder! Om bord 1 tonn teakplank til innredningen, det meste ferdig nå.  Mange dyktige mennesker rundt omkring. Men noen kommer aldri lenger enn til den perfekte båten….

Denne havnen er stort sett amerikansk. The star sprangled banner vaier fra de fleste akterspeil. Gjerne kjennetegnet av grønn kanvas over dekk og kanohekk. Amerikanerne holder sammen. Social calls everywhere.

Sammenleggbare joller, Portaboote, er populære blant dem. En av dem putrer rundt med en Lehr påhengsmotor, 4-takter drevet av små campinggassflasker! Mange gummibåter har store hjul på akterspeilet. Hjulene flipper rundt og vips er jolla blitt to-hjuls trillebår når den landes. Sparer nok jollebunnen for slitasje og mannskapet for krefter når jolla skal opp landingen. Jolleanker er også nødvendig for å hindre jolla å bli liggende å hogge i kaier med spiker og bolter, eller oppetter skarpe steiner og koraller.

Men østeuroperne kommer! I Skottland møtte vi 2 russiske skipsmannskaper i leide båter. Hyggelige folk i 20-årene. I Panama en mindre nyere Hanse-båt med polsk flagg. I går kom det en polsk båt inn. Foran oss ligger en tysk Baltic 42 bygd i Sør-Afrika. Når finnene faset ut gamle båtformer, havnet de i Sør-Afrika, kanskje som et håndslag til å bygge opp økonomien i landet. Tyskeren hadde en diger tunfisk liggende på dekk som de prøvde å vifte fluene vekk fra. I mellomtiden har flere tyske båter kommet til. En Bavaria, en Dehler og en amerikansk skonnert.

En stund lurte vi på hvor alle Bavariaene var blitt av. Ingen å se siden Shelter Bay. Så dukket det altså opp en med fransk flagg for noen dager siden og i går en med tysk flagg. Men ingen norske. Ennå.

Av norske båter har vi her møtt vi Milla av Tønsberg (Comfort 30) med trivelige ungdommer om bord, Kjell og Lise. Seilte først båten til vestindia og hjem, snudde hjemme og seilte tilbake til vestindia og Panama, der båten ble lagt opp noen uker på land. Da de kom tilbake var båten mer eller mindre ødelagt inni. Sterk varme og høy luftfuktighet hadde  medført kraftig muggdannelse, plast smuldret opp, metall korroderte i stykker. Det medførte kraftig klorvask, utskifting av det elektriske anlegget der isolasjonen datt fra hverandre. Bensinaggregatet falt også fra hverandre og måtte kastes. Oh, skrekk og gru! Milla skal til Australia og selges der. I likhet med Doris av Bergen (Oksø 32). Med Maruis, Henrik og Kristian om bord. De er ventet framme her på Marquesasøyene om noen få dager.

Så møtte vi Imagine (HR49) med norske Tor fra Rjukan og Louise fra St.Helena som betalende mannskap, en ung forfatterinne på seilende skrivebord. Tor kjøpte båt på Fiji for 3 år siden, mens kona flyttet hjem til Stavanger og kjøpte hus på Engøy. Hun liker ikke å seile og ville prioritere sin gamle mor på Egenes, mens Tor lever ut drømmen om å seile jorda rundt, Fiji-Fiji. Han er snart i mål, men gir seg neppe med det før han flytter til Engøy. Han hadde kjente over alt. Slik blir det vel med oss også etter hvert som vi siger hjemover mot vest. De fleste gjør jo det.

Alle som ankommer fransk Polynesia sjekker inn her på Hiva Oa eller på Nuku Hiva. Amerikanere og andre ikke-vestueropeere må garantere for flybillett hjem. Vi trodde vi også måtte det. Derfor en hyggelig oppdagelse at nordmenn og EU-borgere er fritatt fra denne regelen! Gendarmeriet, eller politiet viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Høflige og engelsktalende gjorde innsjekkingen avslappet. Da svensken bak oss troppet opp på kontoret , han och frun, med 8 pass, ble det en liten utfordring. Øvrighetspersonene måtte fysisk se de øvrige 6 personasjene. Løsningen ble at gendarmene kjørte svenskene ned på brygga, kaptenen holdt opp ett pass ett og, mens mannskapet ute på katamaranen troppet opp en og en på dekk og ble godkjent uten pardong, som man sejer på norska!

Det har vært drama ute i havet. På vei fra Galapagosøyene får den kanadiske båten Nirvana Now alvorlige tekniske problemer. I svak vind og relativt høy dønning ryker først forstaget. Masse kav med å få sikret masten mot å falle ned. Så ryker styrekablene og roret begynner å slamre fra side til side. På ned nødrorpinne rett på rorakselen. Den knekker som en fyrstikk. Mer slamring med roret. Endestopperne ryker av og rorkvadranten løsner. Roret begynner å slå inn i skroget som gradvis begynner å delaminere. Etter  en stund begynner vann å strømme inn og de må sette i gang nødprosedyrer. De vet at båten kommer til å gå ned. En USA-båt 200 nautiske mil unna hadde hatt kontakt med havaristen via SSB-radio siden de begge forlot Galapagosøyene og gikk til unnsetning. Nærmeste redningsfartøy var på Galapagos-øyene et par tusen mil unna. Marquesas-øyenes egne redningsbåter har kun en rekkevidde på 60 nautiske mil. USA-båten kommer til unnsetning før havaristen går ned. Mannskapet går i aluminiumsjolla i stedet for å gå i flåten. Ombord i havaristen ligger nyinnkjøpt utstyr for 60.000 USD i esker og kasser, uforsikret. Eieren var teknisk inspektør i et rederi. Vant til å ha alt teknisk på stell. De hadde hatt båten i 18 år. Så ryker riggen og styrekablene. Kanskje det man minst tenker på til vanlig. Kanskje det man minst bruker penger på i båtregnskapet? Mannskapet , mann og kone,kom inn her til Hiva Oa for noen dager siden, men var allerede reist til Tahiti da jeg fikk nyss om hendelsen. I havnen ligger en Local Hero too! Det var ham som ga meg historien.

Når vi ligger på ankerplasser så lenge, henger vi et trekk over spinnakerbommen på fordekket som gir skygge til dekk og dekkslukene. Teakdekket blir gløsende varmt å gå på i solsteiken. Skulle sikkert vært vannet flere ganger daglig, men det medfører at det blir salt over alt.  Vi har et trekk av aluminisert duk over området bak masta, som sørger for å skjerme dekk og hovedluke. For ikke å nevne biminien som har hengt oppe siden kappVerde-øyene.  Den er laget slik at den kan stå oppe mens vi seiler, også med storseil. Den gir oss solskygge og  litt le for småskvett fra oven. Beskytter huden mot UV-stråling.  Sol blir det nok av. Når vi ligger på ankerplasser i fri vind, som gjør at båten vender mot øst, har vi et avtagbart sidetrekk til biminien som skjermer mot solen om morgenen, og som vi flytter til motsatt side om kvelden. Til rattet har vi et trekk som gjør at maten på cockpitbordet skjermes mot akterlig vind og sol.

Men det regner også. Til gagns. Svarte skyer siger inn over fjellene over oss og regnet bøtter ned. Vi samler regnvann i bøtter (fint ordspill?)under kanten av biminien og slår direkte på tanken. Det hender at lukene ikke er skikkelig lukket og det blir fukt i puter og sengetøy. Hva gjorde vi så med det? Tro det eller ei: Vi kjørte varmeapparatet i timesvis. God lunk og tørt sengetøy ble resultatet. Vi kjører forresten varmeapparatet månedlig for å prøve å unngå at det står i stykker…..

Og om bord har vi Kakerlakker. Den tyske typen. Ca 1 cm lange. Brune. Piler rundt i mørket og er særlig aktive i søppelspannet og steder der det er noe spiselig. Om dagen holder de seg helst i skjul.Skipperen driver klappjakt på dem om natten.  Klask. Så gørra skvetter. Gnisten fryner, ikke som var det mus om bord, men hun liker det absolutt ikke! Harmløse, redde insekter, men likevel ikke kjekt å ha.Vi har sprøytet med gift. Vi har et lite lager av spraybokser. Hjelper en stund. Så kommer en ny generasjon. Nå har vi gått over til pulver fra tyske Bayer. Det virket godt på mauren under hellene hjemme. Nå får vi se. Av våre hollandske naboer fikk vi et kinesisk vidundermiddel. Hvis det tyske ikke virker, går vi over til det kinesiske. Det virker visst slik at kakerlakkene spiser seg i hjel av stoffet, og blir i neste omgang så  kannibalisert av sine egne som også elsker stoffet.

Hvordan kom krapylene seg om bord? Trolig som bitte små yngel i emballasje. De elske å gjemme seg i papp eller andre skjulesteder. Vi har nok hatt sviktende rutiner her. En lærepenge hvis vi klarer å bli kvitt dem. En kald vinter hjemme vil i alle fall gjøre susen. Men det er en stund til det….

Godt nytt år!

???????????????????????????????

Vi her om bord vil først og fremst ønske bloggens lesere et riktig godt, nytt år! 

Vi er glade for at vi har kommet så langt uten uhell eller ubehageligheter av noe slag.

Det er et stort prosjekt å legge ut på en slik tur, der forberedelser får et høyt fokus, samtidig som det kan være en stor utladning når man omsider har kastet loss og gitt seg Nordsjøen i vold.

Til nå har vi stort sett gått opp sporene våre, men om ikke lenge legger vi turen videre vestover mot Panama og det ukjente. Det pirrer oss, og herfra er det i utgangspunktet ingen retrett lenger. Så den egentlige turen, med Stillehavet som mål, begynner på en måte her i Vestindia.

Som tidligere nevnt har vi mange å takke for sine bidrag i 2014, og sikkert lenge før.

Som de som hver på sitt vis bidro til at båten fungerer som den skal.

Som venner og familie, som har tatt seg tiden og kostnaden ved å komme og besøke oss.

Som de av bloggens lesere som legger igjen tilbakemeldinger og gjerne beretter litt om hverdagen hjemme.

Som de som sender en liten SMS når det er naturlig.

Som bidrar til opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, opplevelsen av at det er noe å komme tilbake til hjemme en dag.

Som til og med viser omtanke for de vi har reist fra hjemme.

Som laget avskjedsfest på arbeidsplassen som ennå ryster de sjelelige grunnvoller.

Som reiste fra utlandet for å ta farvel med oss.

Som vi møtte på veien i Skottland, Irland, Spania og Portugal og på Atlanterhavsøyene.

Og de som vi vet tenker på oss.

Vi ønsker dere alle et herlig, opplevelsesrikt og godt nytt år!

Nyttårsbilde