Safari

I mellomtiden har vi leid oss bil og vært på to dagers safari sammen med familien Hovland Dalen. Safari er stort her i RSA, og landet har flere flotte nasjonalparker der vi får nærkontakt med, ja nettopp Dyrene i Afrika.

Neshornet, giraffen, elefanten, løven, bøffelen, villsvin, ulike hjortedyr, apen, krokodillen og flodhesten.

Her er noen smakebiter fra besøkene i St.Lucia og Hluhluwe Nasjonalparker:

Sør Afrika

Så er vi altså endelig kommet fram til det forjettede land, eller kanskje det er mer passende å si mulighetenes land?

Vi har vært her i ei uke. I Madibas rike. Nelson Mandelas land. En stor helt for skipperen.

Men det er andre tider nå. Helten er død og det er andre krefter som styrer. Ikke nødvendigvis til beste for folk flest. Nepotismen råder, og enorme svinn i landets inntekter går til den herskende slektens familier. De fattige opplever å ha det verre nå enn tidligere. Enda så rikt landet er på det meste. Vi befinner oss i Zululand, i den store havnen Richards Bay, som skiper ut store mengder kull, titanoksid, trevirke og mye annet. Gruveindustrien er formidabel i RSA. Skipene dreier av mot venstre, babord og Østen så snart de har forlatt havnen. Det er her de store markedene ligger.

Vi sjekket inn uten vanskeligheter av noe slag. Høflige tjenestemenn/kvinner. Ingen korrupsjon. Ingen penger rett i lomma. Snart hadde vi ordnet oss plass i Zululand Marina som ligger i en fredelig kanal.

Her treffer vi båter vi har hatt følge med over havet, og her treffer vi folk vi har vært sammen med i Stillehavet. Som den norske katamaranen Explorer med familien Hovland Dalen og deres 3 barn, som vi har hatt følge med over hele havet fra La Reunion, som Joshua som gikk den rette, direkte ruten, som Sabir som har hatt store problemer med rigg og motor underveis, men likevel klarte å halte seg i land før vinden snudde. Imponerende gjort!

Her treffer vi Arianna af Valleviken og Sofia av Cowes. Lasse Ljung har brukt det siste året på en sving innom Vanuatu, Solomonøynene, Papua Ny Guinea og Indonesia, mens Sofia gikk direkte fra Darwin i Australia til Christmas Island før vi dro nordover til Indonesia. Det blir middag om bord her for Lasse og familien Hovland Dalen. Bacalao og Trines kjøttgryte. Nelly på Explorer er ikke lite av en grytesvinger selv, og den generøse familien har flere ganger hatt plass til to ekstra ved bordet i sin romslige katamaran.

Her får vi slikket våre sår. Lasse hjelper oss med sin blytunge Sailrite symaskin som klarer tykk seilduk med et smil, og snart er vår genoa reparert og klar til bruk.
Vi har en lekkasje i dekk og har mistenkt lukerammene for ikke å være 100 % tette mot dekk. Vann kommer kun inn når vi seiler hardt og det kommer mye vann spylende over dekk mens båten krenger.
Vår hydrauliske akterstagstrammer begynte å lekke da vi hentet båten på New Zealand. Nå er den tom for olje, og må demonteres for å få påfylling.
Et par dykkere har skiftet anodene, og skal komme tilbake senere og rense skroget der skipperen ikke har kommet til. For her er det både hai og krokodille, og skipperen er litt pinglete når det gjelder slikt, så han går nødig i gang med dykking før vi er trygt tilbake i Karibia.

Og skroget blir polert av Hebron, en blid og beskjeden sørafrikaner som tilbyr sine tjenester for en billig penge. Egentlig er polering skipperarbeid med maskin i Jåttåvågen, men her så Gnisten og skipperen en mulighet til å drive litt aktivt bistandsarbeid. Så nå er Hebron i gang med en to-tre dagers jobb å få skroget blankt og fint igjen. Hardt håndarbeid. Livsfarlig å bruke elektrisk verktøy i jolla. Gnisten forer ham med varm lunsj og forsyner kona hans med dameklær hun ikke lenger trenger, og litt forskjellig annet som vi ikke trenger. Stor takknemlighet i heimen! Men underdanigheten er der. Har opplevd apartheid på kroppen og en far som jobbet gratis for landeieren. Håndtrykket er en dau fisk og han ser meg ikke i øynene. Og det er Sir.

Skipperen skjemmes og ber om forbedringer. Det er nye tider og den svarte mann må rette ryggen, mener skipperen. Så han har et lite prosjekt her.

Jobbsesongen på fanteskuter som vår, er kort, så det gjelder om å smi mens jernet er varmt. Og vips hadde han fått en jobb til, fordi naboen spurte hva det kostet. Men hardt fysisk arbeid for en 53-åring kostet ham en verkende arm, så han skulle komme tilbake i morgen og fortsette. Skipperen har polert båt i mer enn 30 år, så han vet hva stive lemmer er. Men det blir ingen betaling før jobben er gjort, slik at skipperen er fornøyd, og Hebron er stolt over godt utført arbeid.

Vi har det godt her i Zululand marina. Staben er blid og hjelpsomme. Området er gjerdet inne og det er portvakt. Så vi opplever at sikkerheten er god. Inne på området er det oppstillingsplass for båterog biler, travellift, verksteder og en velassortert båtbutikk. Her er toaletter og dusj, søppelhåndtering, kontor med minibank, enkel restaurant som serverer gode måltider til en rimelig penge. Det er store plener, lekeplass for barna og svømmebasseng. Så her går det an å ha det godt lenge. Butikk vi kan sykle til på gode veier i dagslys.

For når mørket senker seg, er det ikke lenger trygt å ferdes utenfor gjerdet og portvakten. Fattigdom, arbeidsledighet og sosial nød har sine nesten naturgitte konsekvenser. Kriminalitet, vold, rusmisbruk og prostitusjon. Den som har, skal miste, den sterke har sin rett, ungjenter selger kroppen sin for 10 kroner like utenfor gjerdet. Men det er lyspunkter. Som Hebron. Om dagen prøver folk å tjene penger på sin oppfinnsomhet. En treskjærer tryller fram de lekreste dyrefigurer med machete og tollekniv. En stabel bildekk blir til fluktstoler. Frukt selges fra primitive boder i veikanten ved motorveiene, som forøvrig ikke står det minste tilbake fra de hjemlige. Og handlesenteret likeså.

Vi tenker vi blir her til over jul. Da skulle været være mer stabilt og vindene fra NØ mer framherskende. Så får vi sjekke ut fra Cape Town i januar. Denne byen har litt av hvert å by på, så vi håper på en tur til Robben island der Madiba satt fengslet i mange år, og komme oss opp på Table mountain for å nyte den berømte utsikten over Kappstaden derfra.

4 spennende dager II

Alt vel ombord!

Det er lørdag kveld om bord. En nydelig, klar dag med knallrød solnedgang over Afrikas kyster, ned under horisonten i vest.En stor flokk delfiner besøkte oss, men ville ikke leke med propellen og forsvant med en gang. I hekken bygger vinden seg opp. Vi har rullet ut en flik av fokken, og slakket av på fortilgangen for japaneren. Greit nok, tenker han nok i sitt hete indre. Du får hva du betaler for! Bak oss bygger vinden seg opp. Nørdøst kuling er på vei.

Snart kan vi sette japaneren på stallen og la vinden og strømmen bære oss ned mot Richards Bay. I skrivende stund er det 266 nautiske mil igjen. Det bør vi klare med god margin innen vinden igjen snur på tirsdag.


Strømkart

Den spente, nervøse stemningen om bord, er byttet ut med optimismen. Dette kommer til å gå fint! Nå stålsetter vi oss for friske fraspark fra vinden bak oss. Bevegelsene i båten er blitt merkbart livligere på kort tid. Sjøen bygger seg opp. Hui hvor det går!

Rart det der. Nå bygger spenningen seg opp igjen. Hvordan blir bølgene og vinden inne ved land når vi nærmer oss målet? Når vi må tett på land og finne riktig innseilingspunkt, mens strømmen setter oss friskt sidelengs innover. Som å lande i sterk sidevind på Sola, kan man tenke.

Det er alltid noe…!


Hvis eg ser ein liten foggel

Vamp hadde suksess med den låten for noen år siden. Men det første Gnisten ser da hun drar opp hovedluka i går morges, var en liten, forpjusket svale som flakset unna. A-ha! Blindpassasjer, tenkte skipperen.

Det er vanskelig å ta seg opp i cockpit uten å bruke hovedluka, men vi syntes synd på stakkaren og prøvde å holde oss under dekk så lenge som mulig. Når vi dro opp luka igjen, satt den der på brodekket og balanserte på storseilskjøtet og kikket nervøst mot oss. Skipperen måtte en tur ut i cockpit og justere autopilot og seil og kikke horisonten rundt etter andre båter. Svalen gjemte seg i kroken ved redningsflåten. Det er skvettseilas, siden vi prøver å stå litt høyt i vinden.  Like etter at skipperen hadde returnert til kartbordet, der han holder til på sine vakter, kommer svalen susende inn i salongen og slår seg ned på skottet ved vasken, videre mellomlanding på sargen , før den flakser videre over til kartbordet og setter seg på sargen der, like foran skipperen. Foto-session! Gnisten sender forsiktig over kamera, og så blir den lille skapningen fotomodell. Stunden er en smule spesiell, men snart over. Når skipperen prøver seg med en liten, forsiktig tilnærmelse, tar den flukten og Gnisten begynner å flakse med luffene, hun også. Synes ikke dette er særlig stas. Få den ut!, kommanderer hun. Skipperen åpner luka, og den vesle luftakrobaten søker på nytt tilflukt ute på brodekket. Skipperen drar igjen luka, så bare den smale sprekken mellom rammen og luka er åpen. Men det er ingen hindring for en liten luftkakrobat. Snart sitter den igjen under dekk. Synes visst det er tryggere her. Ingen vind og ingen sjøskvett. Varmt og lunt også. Hva skal vi gjøre? Er det en trekkfugl, en havsvale eller en stakkar som har blitt tatt av vinden og så har gått tom for drivstoff? Skipperen antar at menyen er insekter, så det kan ikke bli noen servering. De siste insektene her ombord var vel knotten som beit i La Reunion. De gamle kakerlakkene fra et par år tilbake, har sporløst forsvunnet. Ikke et lik å se.

Akrobaten har tatt ny oppstilling på et av trinnene i leideren. Skipperen klarer å lure hånden under trinnet og griper tak i det flygende objektet bakfra. Stakkaren skriker til. skipperen har en liten rosin på lur. Om det kunne passe? I allefall mye energi i slikt. Skipperen har lite peiling på ornitologi og har ikke utstyr til,  eller kunnskap om tvangsmating av luftakrobater. Den frihetsberøvede nekter å åpne nebbet, så skipperen må gi opp. Selv ble han tvangsforet med sau i sin oppvekst og har derfor en viss sympati med akrobaten. Best å slippe fangen fri. Opp i luka. Akrobaten tar til vingene og tar en sving ut i havet. Skipperen tenkte: God tur og lykke på reisen! og gjeninntar sin faste posisjon ved kartbordet.

Vender tilbake til Dostojevski. Forbrytelse og straff. Fabelaktig diktning. Ikke før har han bladd opp boka på I-paden, så begynner Gnisten å flakse med luffene igjen. ÅÅÅH!. Vekk med deg!

Return to sender! Akrobaten leter etter landingsplass. Ta det med ro. Stakkaren er mye reddere deg enn du er, sier skipperen leende! Våre døtre hadde undulater i Skipperveien da de var enda yngre, og undulatene fløy mye rundt i fri flukt der. Det ble en del fuglelort på av-veie på den måten. Gnisten, som har hygiene som fag, så for seg fuglelort overalt. Ikke minst der man arbeider med mat. Få dyret ut! Skipperen utviklet på den tiden, det vil si i tidenes morgen, i dinosaurtiden, visse ferdigheter i fuglefanging.  Nå ble luka satt åpen, skipperen lurte høyre pekefinger forsiktig under buken på akrobaten, som lydig grep sjangsen til å sette seg på vaglen. Skipperen løfter stakkaren forsiktig opp i luka og setter den forpjuskede stakkaren ned på brodekket. Smeller igjen luka.

Først i tredje akt, etter flere nye gjesteopptredener på scenen i kahytten med blandet applaus, når Gnisten setter luka på vidt gap og vifter artisten av scenen i det siste da capo, tar den flukten.

Så, endelig var den vekk. Vi puster lettet ut og håper at vår lille gjest klarer seg på flukten videre, finner seg en ny landingsplass på fraktebåten som krysser vår kurs akterut, eller en ny tilværelse i en skog ved en innsjø, der det står en overflod av flygende insekter på menyen….

If you are in doubt, stay out

Det er 16 november. Vi har vært 10 dager i sjøen siden vi forlot La Reunion ved midnatt tirsdag den 7. Vi ligger og ruller i dønning fra alle kanter og kjører motor i sørvestlig retning. Vinden er slakk og vi har rullet inn fokken. Prøver å posisjonere oss for å møte en front som setter opp kraftig sønnavind sør for oss. I Skottland sitter Paul Caldwell og forer oss med detaljer om værutviklingen. I SørAfrika sitter Des Cason og følger med på det store bildet. Sitter med erfaring og kjennskap til lokale forhold på disse kyster. Oppdaterer oss med anbefalt veivalg for å unngå dårlig vær. Vi har tatt en ekstra omvei 150 nm lenger nord enn planlagt da det ble klart at en ny front lå klar straks vi hadde lurt oss rundt toppen av den forrige sør om Madagaskar. Nå prøver Des å lure oss rundt toppen av denne fronten også. Det er bare et men, klarer vi å komme oss inn til Richards Bay før neste front kommer snikende?

Det er en nervøs stemning om bord. Til Richards Bay er det om lag 518 nautiske mil. Værmeldingen tyder på at vi må være i havn innen middag tirsdag den21.november. Hvis vi klarer 120 nm eller mer i døgnet, går det så vidt. Det er 5 knop i snittfart. Det høres ikke så mye ut. Men når strømmen setter imot, blir 5 knop lett til 4 knop. Vi skal igjennom en natt med sønnavind som setter oss vestover. Vi må passe på både høyde og fart. Prøve å unngå å bli satt for mye nordover, siden målet ligger i sørvest. Det er meldt 20 knop, 10m/s. Ikke så mye kanskje, men det gjelder å ha riktig seilføring inn i natten. Vi har strøket storseilet etter at vi hadde mer enn 20 knops vind i natten som var. Det ble litt i meste laget for autopiloten når brytende sjø setter båten for mye ut av kurs og vi i tillegg har litt i overkant med duk oppe, selv med to rev og en flik av fokken. Da er fokken lettere å regulere når det blåser friskt.

Hvis det går slik Des sier, får vi denne sønnavinden om to timer og den vil vare hele natten. Da skal fronten ha passert og siden er vinden ventet å dreie i østlig retning utover lørdag, og siden dreie helt over i nordlig retning utover søndag. Inn mot kysten av Afrika går den mektige, sørgående Agulhasstrømmen. Hvis vi er heldige og litt dyktige, klarer vi å plassere oss inn i den. Det vil gi et solid ekstra skyv i riktig retning. Det vi ikke vet er om vi klarer å holde høy nok fart. Om vinden er sterk nok, om motoren kan gi tilstrekkelig ekstra fart om vinden svikter. Om den nye fronten kommer raskere nordover enn forventet…

Rømningsmulighetene er små når vi nærmer oss. Maputo sør i Mozambique er nærliggende, men et sted vi vil forsøke å unngå. Kriminalitet, korrupsjon og ikke særlig lovende ankermuligheter i noe som ligner et grunt elvedelta.

Ikke har vi lyst til å ri av en ny front, drivende i åpen sjø utenfor kysten, heller. Det er ikke tilrådelig å gå inn mot land, når sterk sønnavind møter den kraftige Agulhasstrømmen. Uberegnelig og farlig brytende sjø er noe det advares sterkt i mot.

If you are in doubt, stay out, sier britene…

Det er 4 spennende døgn som ligger foran oss.

Hilsen fra havet

Så er vi i gang med den siste og mest krevende etappen over det Indiske hav. Bak oss, under en avlang hvit skystripe, ligger La Reunion. Vi er for langt ute nå til å se vulkankjeglen som gaper mot himmelen.
Vi forlot Port Oueste like etter midnatt og har seilt så seint det går an, nesten. Ved å gå om natten får vi roligere værforhold og unngår at termikken rundt de høye fjellene fillerister oss utenfor kysten.

Det har vært en fin natt og en vidunderlig dag på havet. Vulkanøya som et svinnende bakteppe og foran oss helt klar himmel. Under og rundt oss azurblått hav med noen hvite hester her og der. Late dønninger ruller forbi fra sør. Flyvefisk skeiner ut foran oss, og en flaksende, hvit Tropic bird jakter på himmelen.

Vi hviler oss nå mest mulig. Prøver å komme i rytme med vaktene. I disse farvannene kan vi påregne betydelig skipstrafikk, så nettene krever mer av vår oppmerksomhet enn tidligere.

Vi fikk i går morges klarsignal fra Des Carson i SørAfrika som har vært så snill å veilede seilere som planlegger og gjennomfører denne seilasen. Det kommer et lavtrykk opp langs kysten av Afrika og setter opp motvind rundt sørspissen av Madagaskar. Ved å seile ca 100 nm i døgnet, har vi muligheter til å posisjonere oss der så snart lavtrykket har passert og vinden går over fra vest, via sør til øst. Da gjelder det å gampe på vestover for alt det er verdt. Krysse Mozambiquekanalen før neste lavtrykk melder seg. Om vi lykkes med dette, vil tiden vise.

Skulle vi være uheldige og ikke rekke inn til lands innen så skjer, er det tryggest å vente der ute, legge bi og drive langsomt med vinden. Den kraftige Agulhasstrømmen som går sørover utenfor kysten, vil, når den møter motvind fra sør, sette opp svært grov sjø som vi er nødt til å unngå. Men det er lenge til ennå. 

I dag har vi hatt alle måltider i cockpit. Vi gumler franske baguetter i metervis, og har nettopp vasket opp etter Gnistens nydelige kyllingrett i kveld. Vi har tent lanternene og natten senker seg over oss. Om litt kommer månen, som er i ne, opp i øst. Rundt oss har vi en rekke seilere som er på vei som oss, men med ulike strategier. En tysker damper forbi i 6 knop, og vil hvis han fortsetter med det, ha store sjanser til å få atskillig motvind i snuten lenger sør. Vi stoler på Des og følger oppsatt plan. 100 mil i døgnet langs en oppsatt rute. 

I Skottland sitter Paul og følger med. Gir oss oppdateringer på værsituasjonen. Han har så langt vært svært treffsikker. Des har lokalkunnskapen. Vet mer om lokale forhold rundt kysten av RSA. Han loset forrige bøling i forrige værvindu i havn i grevens tid, som det heter.

Skuta ruller lett. Duver opp og ned. Det skrangler litt i skjøtevogna når fokken, som er revet for å redusere farten, røsker i skjøtet. Vinden er nordøstlig 11-12 knop. Kursen 240 grader. 


Gnisten hilser fra sjøkøya i le. Lader opp til 9 til 12 vakta…. 

Jacta alea est….

Tro det eller ei, men vi er fortsatt på La Reunion. Henimot en uke forsinket etter en smule dramatikk og påfølgende reparasjoner.

Tirsdag 31.oktober legger vi i vei med godt mot i følge med vår franske venn Patrice for SørAfrika. Til å begynne med i rolig vind for to rev i storseilet og full genoa, og autopilot til å styre. Etter et par timer møter vi veggen, bokstavelig talt. En bratt vegg av brytende bølger og stiv kuling kommer veltende i mot oss. Vi rekker å rulle kraftig inn på fokken og slakker på storseilet, og med litt stikk i skjøtene dundrer vi avgårde i god fart på riktig kurs. Vi har kommet inn i aksellerasjonssonen som omgir slike øyer. En sone der vinden på grunn av soloppvarming går opp til kuling styrke og vel så det. Sjøene blir bratte og steile. Hvite hester over alt. Det samme fenomenet som man kan oppleve mellom Kanariøyene.

Det er tid for å sette vindroret til å styre, men først må vindfløyen monteres og roret stilles inn. Gnisten tar rattet som hun pleier. Mens skipperen henger halvveis ut over akterspeilet, hyler Gnisten at hun klarer ikke å styre båten! Autopiloten har låst seg. Før skipperen klarer å reagere, går båten inn i en sving og storseilet jibber ukontrollert med slakt skjøte. Pang! Når skipperen snur seg, lander fillene av biminien, solseilet vi har over cockpiten, ned over oss, med de lettere forvridde stålbøylene i kaos i tillegg.

Hva skjedde? Trolig hadde skipperen spent borti kontrollboksen for autopiloten i det han smøg seg forbi Gnisten, slik at den låste seg i FU, following up, med roret låst i en tilfeldig vinkel.

Vi får raskt frigjort autopiloten og igjen kontroll over situasjonen, mens vi legger båten tilbake på kurs. Vi fjerner restene av biminien som ikke har vært nede på over et halvt år. Samler sammen stålbøylene og fester dem på hekken der de normalt er parkert når de brukes til cockpitkalesjen. Samtidig får vi bedre sikt mot storseilet, og snart oppdager vi til vår fortvilelse at 4 mastesleider er knekt, med en hel igjen i midten. Snart ryker to til og til slutt en tredje vi ikke var oppmerksom på. Nedre del av storseilet henger ikke lenger fast til masten!

Nå var rådyrene gode… Hva gjør vi nå? Vi er 20 nautiske mil ute med kurs syd om Madagaskar. Kan vi klare oss uten bimini og storseil på en seilas mellom 1600 og 1900 nautiske mil? Avgjørelsen kommer lett. Sola steiker hardt. Vi er varme og svette i pelsen. Å sitte ute betyr stor fare for å bli brent av sola. Særlig skal skipperen være forsiktig med slikt. Selv om vi bruker genoen mye mer enn storseilet, vil det være svært nyttig i svake vinder og når det gjelder å seile raskest mulig mot trygg havn før neste uvær treffer. Kan vi tørre å ta sjansen på det?

Vi snur!

Det er ikke ofte vi snur. Det har vel knapt hendt siden vi gjorde vårt første forsøk på å runde Lista på vei mot Egersund i 1984. Med Albine, vår inngangsport til seilingens verden.

Siden vi står høyt i vinden, er det lett å returnere uten å måtte krysse tilbake i grov sjø og brytende bølger. Vi blir minnet om kreftene som ligger i brytende sjøer, som rett som det er smeller inn i forskipet og sender kaskader av sjøsprøyt mange meter opp i lufta. En god del kommer klaskende nedover skipperen som ikke har kommet seg helt etter fadesen og slett ikke passet på å sette seg inn under sprayhooden. Snart er han våt til skinnet. Vrenger av seg vått tøy. Til slutt bare i underbuksa. Gnisten vasker dørkene under dekk der sjøvannet skvalper rundt etter at det stadig kommer skvetter inn i luka, mellom sprayhooden og dekk. Dekkslukene lekker i pakningen.skipperen glemte å smøre pakningen med vaselin før vi dro. Heldigvis kommer det ikke sjøvann direkte ned i sofaputene. Situasjonen med stress, steikende sol og skvett er en smule kvalmende. Det skal bli godt å komme i havn igjen. Vi har lenge seilt i medvind. Vendt oss til late dager, lensende unna hvite brott uten større problemer. Dette er også seiling. Vått og salt og kvalmende.

Vi melder oss i havna. Jerome, marinasjefen, venter på oss og hjelper til med å fortøye foran ARC-flåten. Vi finner fram vannslange og strømkabel. Gjør oss klare til å klarere inn på nytt. Jerome tar en telefon til immigrasjonen. Snart får vi vite at siden vi ikke hadde vært i noen ny havn, behøvde vi ikke sjekke inn på nytt. Og vi kunne ta ned det gule karanteneflagget og gjeninnta båtplassen vi hadde hatt i marinaen. Jerome tar i mot oss på nytt der og låner oss en kabelskjøt vi var så uheldig å miste i sjøen. (En ulykke kommer sjelden alene) Det er allehelgensdag i morgen. Stor helligdag i Frankrike. Alt er stengt. Men Jerome tar telefonen til seilamkeren som ikke er så nøye med slikt, for nå er det høysesong for istykkrerevne seil og penger å tjene. Kort tid etter er den blide seilmakeren der. Hadde jobbet som klovn i København og var godt kjent både på Strøget, og i Kristiania. Tjente en masse penger der. (skipperen som er klovn uten å vite det helt selv, har her kanskje uante muligheter inn i pensjonistalderen?) Sverige var han også kjent med. Vi utvekslet noen gloser på dansk og svensk før han sprettet en hel sleide ut av storseilet og dro avgårde på scooteren. Peugeot, selvfølgelig! Neste dag kom han innom med en neve nye sleider, stappet restene av biminien ned i en handlebag og lovet å reparere det hele innen neste ettermiddag. Torsdag.

I mellomtiden seiler vår franske venn Patrice der ute. Båten er som en vaskemaskin, melder han på epost. Vi er glade vi er i land og kan vente på neste værvindu, for våre hjelpere i Skottland og i SørAfrika melder om at et kraftig lavtrykk er på vei oppover…

Men lavtrykkene her er ikke som andre lavtrykk. Noen slakker av på farten, demper seg litt og spenner oss på pinebenken. For det er pinefullt å vente. Vi har ventet lenge nok, synes vi. Gjorde oss klar til å gå natt til søndag. Sjekket ut fredagen før og ville gå om natta. Så ser vi at vi vil ankomme sydspissen av Madagaskar alt for tidlig. Få vestavind rett i snuten. Kraftige saker også. Vi utsetter avreisen en dag til. Ser på mulige strategier, prøve å finne en måte å seile sørover på som gir enklest mulig seilas. Det krever litt kløkt og taiming. Under forutsetning av at værmeldingen er nøyaktig riktig. (Noe den neppe er, eller var ment å være?) Kjøper oss en stor pizza, spiser det vi orker og legger resten på kjøla. skipperen sjekker siste værmelding om kvelden. Oppdager at den forventede lavtrykkspasseringen lørdag neste uke er ytterligere forsinket. Konfererer med Des i SørAfrika og Paul i Skottland som gir oss værvurderinger vi trenger underveis ute i havet. Forstår at det er best å vente til mandag morgen og neste oppdatering av værmeldinger. Des frykter en overraskende værutvikling siden været ikke er helt som det pleier på denne tiden av året. Det er høyttrykkene i sørAtlanteren som styrer lavtrykkene som kretser rundt Antarktis og hindrer dem fra å sige oppover langs kysten av SørAfrika. Det er nede vest for Cape Town det hele begynner.

Nå er det mandags morgen. Vi har sjekket ut på ny. Gjort opp vår skyld og gjeld. Betalt for oss i marinaen. Handlet inn siste ladning ferskvarer. Gnisten har stekt og vakuumpakket kjøttdeig. Stekt kylling. Ferske hamburgere ligger på kjøla og pizzarestene fra i går.

I natt legger vi ut på etappe 6 av vår kryssing av det Indiske hav. Det er nå det gjelder. Til nå har vi stort sett bare hatt medvindsseilas. Nå kan vi få hva som helst. Men vi har som Askeladden, gode hjelpere, og en liten heiagjeng hjemme, så vi satser på å komme oss velberget gjennom dette, som trolig er det mest utfordrende vi kommer til å gjøre på denne jordomseilingen. Distansen til Richards bay er ca 1600 nautiske mil. Vi skal puste lettet ut når vi kommer fram dit om ca 12 dager. Er vi riktig heldige, prøver vi å komme oss lenger sør, mot Durban eller enda lenger. 1900 nautiske mil.

Om vinden er god….

Vi vil ikke være alene ute på havet. Det er en voldsom skipstrafikk. Noen av dem uten AIS….


Bildet viser skipstrafikken rundt Madagaskar. Den rosa gruppen ved La Reunion er WorldARC-flåten. Snart går de inn et skikkelig grisevær syd om Mdagaskar….