Pantarei

Det var i den tiden man fortsatt hadde bokhylle og flittig brukte leksikon. Før Wikipedia, egentlig også før Internett. En båteier skipperen kjente hadde kalt båten sin Pantarei. Nysgjerrigheten drev ham til å finne ut hva et såpass ukjent og heller kryptisk båtnavn kunne bety. Det viste seg å være ganske så passende navn på en båt. Gresk om han ikke husker feil. Alt flyter.

IMG_5456 Ikke mye som kan flyte her på lavvann…

Båten flyter, og når man kikker seg rundt i skipets i ndre gemakker, blir navnet mer enn ensbetydende.  Periodevis kan en båt se ut som det reneste kaos. Ikke bare denne, forresten, men skipperen har sett flere lignende tilfeller der luka har stått åpen og åpenbart mye rart som skjuler seg under dekk. Flere han har snakket med har ikke vært i stand til å finne igjen viktige gjenstander som er stuet vekk, til og med i form av en brødbakemaskin! Jo større båt, jo verre. I denne skuten er gjemmene så små at slike avanserte innretninger er bare å glemme.

 

Men nå er det nesten velstand om bord. Det meste av store og små jobber er gjort, verktøy og utstyr  er tilbake på sine vante plasser. Piggen må ryddes, for snart kommer Gasten! Det blir atter trangt i akterkabinen når gitaren flytter inn i skipperkøya, siden Gnisten er hjemme. Hun har nok gjemt en del saker og ting som skipperen aldeles ikke husker hvor er, om han i det hele tatt vet han har om bord..

IMG_7274

…og Lovinda flyter igjen. Har fått ny, dypvannsplass på pontong D, Town Basin Marina. Her når ikke pælemakken opp til kjølen (eller kjølen ned til pælemakken), sier Brian, som er storesjefen her i havnen.  Lovinda (too som hun heter siden skipperen elsker ordspill) ligger atter blank og fin i pelsen og skinner, ytterst på flytebrygga. Bunnmalingen som er 8 år gammel, har fått litt sliping og litt flekking, roret ser ut som nytt, aksel og propell satt inn med lanolinfett. Så får vi se hvor lenge det varer. Lanolin kan smøres på under vann. (Lovinda har nå fått seg slangedykkerutstyr, på størrelse med nevnte brødbakemaskin forresten, så nå kan skipperen oppholde seg leeenge under vann, som når skrogets edlere (metall) deler må skrubbes eller besmøres en gang i blant.)

Begroing av rur er et voldsomt problem her i Whangarei og i Opua der mange andre langtursseilere befinner seg. Lenger sør i landet har vifteorm fra Middelhavet spredt seg som rene pesten. Båter som kommer opp fra Auckland eller der om kring, må på land for spyling straks de ankommer dette området. I bakgrunnen trues det med heftige bøter. Det er gjengs her i landet. Statskassen skal fylles i år, sa Fatter’n. (Lettere omskriving a la Øystein Sunde.)  La syndere får svi på pungen! Vifteormen vokser så tett og blir så tyngende at det har ført til at flytebrygger synker.

Uansett bunnstoff, type og fabrikat, gror det altså heftig med rur her. Deler av båten så ut som et flytende rev da den ble løftet på land etter 4 måneders landligge. Verst var aksel og propell. Båten som lett kommer opp i 7 knops fart for motor, klarte ikke mer enn drøye 4 på vei til slippen. På hardt bunnstoff sitter kalkfoten igjen, selv om rurkrateret kommer lett av med høytrykksspyler. For skipperens del ventet helskraping av skroget. Lettere går det på selvpolerende bunnstoff.

På en langtur som vår, kan slippsetting være et problem. Varer bunnstoffet lenge nok, eller virker det i det hele tatt? Skipsbunnstoff er så giftig at det kan stå i 4 år eller mer. Det brenner på huden hvis man kommer i nærkontakt med det. Men når man kommer til Australia, blir det en annen dans. Dykkere tar prøver av bunnstoffet, som forlanges overmalt hvis det er av den giftige sorten. Vi valgte derfor miljøvennlige Coppercoat, som ikke smitter av, og som ikke forurenser utsatte havner og sårbare økosystemer.

IMG_5416 Menno fylte 47 og måtte fjerne all bunnmaling fra Panama.

Herved deles det ut en advarsel til de som tenker å få gjort arbeid på båten i Panama eller ellers i sørAmerika. To navngitte båter, Kairos og Arianna, opplever at dyr bunnmaling faller av på grunn av dårlig utført arbeid. Så må både grunning og bunnmaling slipes av og legges på nytt. Fagmessig og nøye, etter produsentens spesifikasjoner. Her sprøyter man bunnstoffet på. Fribordet tildekkes, lett sliping der det er nødvendig, og malejobben gjøres på en- to- tre. Lite søl. Kanskje noe man skal tenke på hjemme?

Apropos Panama. En båteier leverte inn redningsflåten sin til sertifisering i Panama. Han la deretter fortrøstningsfullt ut på Stillehavet og opplevde eventyret i 3 år. Så syntes han det var tid for å sertifisere flåten på nytt, og leverte den inn her på verksted i New Zealand. Da han skulle hente flåten til avtalt tid, var den ikke klar. Hvilken flåte, spurte de? I flåtecontaineren fant verkstedet kun en stor plastsekk med sand…..

IMG_5551

Skipperen ser at Lovinda flyter tyngre i vannet. Hun var egentlig en skikkelig lettvekter, fødselsvekt kun 6.5 tonn. Men han har sine mistanker. Konspiratorisk medskyldig, riktignok. Han har fødd henne godt, er han redd. Stuet hennes gjemmer fulle. Å spørre en hunkjønnsperson om hennes alder, regnes som ufint blant mennesker som kommer fra møblerte hjem, men drister man seg så lang som til å komme med antydninger om hennes vekt, kan det bli blodig alvor! Men så tungt Lovinda nå ligger i vannet, forlangte skipperen henne opp på vekta, da hun i et beleilig øyeblikk hang i krana før sjøsetting.  Nå er hun altså avslørt: 10.2 tonn, takk! Selv uten brødbakemaskin, diesel og forsyninger. Skipperen grøsset. Ikke rart skipperen må trimme livlinjen hennes for marine dyr og andre uhumskheter rett som det er. En smule over bikiniranden, kan man kanskje driste seg til å si. Men når hun kommer hjem, blir det en alvorlig slankekur! En annen dans! Lynkur, riktignok. Men det blir nok noen billass og noen dagers arbeid. Godt at ikke huset flyter, i alle fall. Da hadde det blitt en smule slagside i kjelleren…

Om det skulle bli en Neste gang, må det bli med en mye større båt, gjerne kalt Pantarei for den saks skyld, men det blir det vel neppe noe av….

IMG_7287  Dyktig lavvannsjeger på jakt i ettermiddag….

 

Alone again,naturally.

En strofe fra en av  Gilbert O’Sullivan’s 70-talls landeplager renner skipperen i hu. Rett og slett stusselig å være alene, i en båt, i et fremmed land. På land til og med. Så langt hjemmefra det nesten går an å komme. Down under.

Gnisten er hjemme og gjør god nytte for seg. Tar seg av den yngre garde, og etter at skipperens 92 år gamle mor brakk lårhalsen i svingdøra på et lokalt kjøpesenter, kom Gnistens sykepleierfaglige innsikt virkelig til nytte. Så intet er så galt at det ikke er godt for noe…. Det kjennes tungt å ikke kunne være tilstede og være til støtte for sin gamle mor en slik situasjon.  Bare få dager etter skipperen sa farvel til henne i døra på Grødem. Tungt var det å by henne farvel. Så lite man vet om framtida!

IMG_5044  Oldis, Gnisten, skipperen og alle barnebarna samlet i Barlindveien i Haugesund

Men ting går framover, her Down under. Glenn båtbygger har reparert kjølskaden, som viste seg å være mindre enn forsikringsselskapets besiktigelsesmann hadde antatt (= god båt), og nå er det roret som gjelder. Roret er strippet for bunnstoff og grunning. Nå skal det tørkes og repareres slik at det blir helt tett og slik at bunnstoffet som siden kommer på, vil sitte fast.

IMG_7218 Carl konstaterer at her har pælemakken tatt godt for seg av kjølen

IMG_7233 Glenn båtbygger teiter opp kjølboltene

IMG_7226 Riggeren Matthew Smith, var med da NZ vant Americas cup og i 3 Whitbread round the world race. A true National Hero!

De siste dagene har det regnet voldsomt. Det pipler vann inn gjennom lekke pakninger i vinduene og rundt røstjernene i dekk.  Lekkasjer er aldri kjekt, så dette må tas tak i så snart det blir tørt i været igjen. Dette er nå fikset. Autopiloten voldte oss en del problemer de siste stykket mot New Zealand. Lekkasjer i hydraulikksylinderen. Olje som hele tiden måtte etterfylles. Pakninger må byttes, hvis nye kan skaffes. Etter litt om og men fant den lokale båtbutikken nytt pakningssett i Europa. Leveringstid 2-3 uker.

Båt er kontinuerlig vedlikehold. Tror skipperen forresten har nevnt det et par ganger før. Litt av aldringen gir seg utslag i at skipperen tar seg selv i å gjenta seg selv, kanskje til og med oftere enn han helt aner. Nesten som et karaktertrekk? Faren(eller moren?) for å bli en levende karrikatur av seg selv, er overhengende, er han redd.

Skipperen bor altså alene om bord og befinner seg mellom 3 og 4 meter over bakken. I øvre høgdi, så å si. Han må klatre opp en stige som er bundet fast til en av støttene til krybba båten står i. Han passer på, så godt han kan,  at han  holder seg fast slik at han ikke tar snarveien tilbake til bakken under,  om uhellet skulle være ute. Skal komme levende hjem, er målet. Det gynger når båten svaier i vindkastene, som river og rusker i båt og rigg.

IMG_5273 Bolig, verksted og arbeidsbrakke..

Det er så som så med matstellet. Det er 15 minutters gange til Pak’n Save, supermarkedet som ligger rett over veien der vi har hatt tilhold før båten kom på land. Etter en stund blir man litt lei av halvgrovt brød med skinke og ost, eller skinke og tomat, eller skinke tomat og majones. Skipperen traver av gårde til byen med ryggsekk på såre bein og en fot som vel aldri blir helt det samme etter et fall på dekk 17.mai.  Biter tennene sammen og langer i vei. Av og til skeier han ut med litt varm kveldsmat. Men skipperen har bedrevet Buddha-building i Thailand, Kambodjsa, Oslo, Haugesund og Stavanger. Nå kommer den sure svie: Blubbefettet skal vekk! Trur han…

Skipperen holder det gående, fra morgen til kveld. Mye som skal på plass i F-O-R-D’en. Alle slags småjobber som har en tendens til å ta hele dagen og vel så det. Lekkasjer er nevnt og fikset. Rulleforstaget har vært tregt en stund. Nå er det blitt orden på den etter en runde eller to med vinkelsliperen. Ankerrullen i baugen var utslitt. En ny innkjøpt og montert.  Storseilbommen trengte en ny akselforing i bronse.  Sår i gelcoaten er slipt ut , sparklet i flere  omganger. Skroget renset og polert. Alt som måtte demonteres da masta måtte løftes, er på plass igjen. Propellen demontert, renset og smurt. Settes så inn med Lanolin mot begroing. Anoder er montert.

IMG_7241 Ziggy i gang med å flå roret. Hardt arbeid!

Roret holdt ikke på bunnstoffet. Det ble mer omfattende enn tenkt. Å fjerne bunnstoffet og all gammel kjemi , ble for tungt å baske med. Skipperen måtte rett og slett kjenne sin begrensning. Det tok Simon og Ziggy noen timer å flekke av det hele med stålskraper, noe som ellers ville tatt skipperen dagevis uten ordinært slipeverktøy. For det er ikke spøk å fikse båt her. New Zealenderne har strenge regler for hva som er lov og ikke. For å håndtere slipeverktøy, må det brukes støvsuger, tildekking på bakken og rundt båten, for å hindre støv i å unnslippe og forurense grusen båtene står på. Heldigvis har skipperen alliert seg med Glenn båtbygger i fht støvsuger, og noen naboer som lånte ut presenningene sine til nødstelte som skipperen. 1000 NZ-dollar i bot vanker for den som forsømmer seg. Hvis miljømyndighetene dukker opp og finner syndere å flå. Det kan virke som staten her bruker store bøter som avskrekking mot det meste.  Nå er roret ferdig reparert, sparklet og slipt. Snart klar for maling og nytt bunnstoff. Men tørking  mellom epoxy-grunning og bunnmaling tar nesten ei uke til.

Her på opplagsplassen står det et 20-talls båter. Ganske mange tyske, et par sveitsiske, noen USA-båter, en australsk og en svensk. Svenskene er hemma i Folkhemmet, mens båten står på land på andre året for tørking av all slags reparasjoner. Noen seiler opp til Fiji og ned til New Zealand hvert år og kommer ikke lenger. De har funnet sitt Paradis. Svenske Lasse blir ett år til i sødra pasifiken. Nederlandske Menno tar en runde til Fiji og tilbake. Noen seiler opp i Indokina. Der har vi vært som turister ved årsskiftet.

Lovinda og skipperen er en av de få som har tenkt oss videre vestover. Mot Sør-Afrika,  og så den lange veien videre hjem til Europa. Atlanteren fra syd til nord. Dit skal også trivelige tyske Rosie og Claus i stålbåten Salmon av Peenemunde. For øvrig rakettforskningens Houston i Hitler-Tyskland. Men Salmon minner lite om en V-2 rakett. Det nærmeste måtte vel være et mini lommeslagskip. Bygd som en Hallberg-Rassy i dobbelkrumme stålplater. Rosie er en rev med slipeverktøy og malekost.

Små og større prosjekter observeres i området. Reparasjoner og vedlikehold. Bunnbehandling. Sliping av rust. Løsemiddel-eimen ligger tungt over opplagsplassen når det er malevær. Skipperen har fått sin dose, han også. Skipperen, som lærte litt tysk ”mens han var enda yngre”, som den aldrende lektor Gjessen på Svithun pleide å si med et smil, har fått børstet støvet av skoletysken. Ikke alle moderne tyskere er like drillet i engelsk, viser det seg. Ach, Du lieber! Det lånes verktøy og hender.   Erfahrungen ausvechslen und Problemen løsen! Mann er manns gaman. I oldtid som i nåtid. Mennesker lever i ly av hverandre…

Det kjennes godt å tenke på at man tross alt ikke er helt alene i verden. Varme tanker sendes til dere som hadde tid og anledning til å fylle på ”tanken” mens skipperen var hjemme!  Når skipperen tar seg selv i å smile litt ekstra, er nettopp dere grunnen.

Den 27.april mønstrer Hans Olav på igjen. Det skal bli gildt å få selskap om bord.  Gjesteflagg for Ny Kaledonia, Vanauatu, Solomonøyene, Papua Ny  Guinea og Australia er kjøpt inn.

Så får skipperen håpe at han ikke strekker seg lenger enn fellen rekker.

1.juli står Eirik på kaien i Darwin og vil mønstre på…