Drømmen

Skipperen og Gnisten   Bildet tatt et sted der det pleier å være vind….

Et steds fødes drømmer, noen for å realiseres, andre for å forbli bare drømmer. (Noen ganger er akkurat det kanskje det beste….)

For oss var det drømmen om Sydhavet, Stillehavet, og konsekvensen: å måtte seile jorda rundt for å komme hjem igjen (medvindsseilas).

Båt hadde vi. Seilt hadde vi gjort lenge. Men hadde vi råd? Selge hus og hjem og leve av kapitalen, var uaktuelt for oss. (Vi syntes vi måtte ha noe å komme hjem til.) Lønningene i det offentlige gir ikke store rom for nedsylting av midler. Spekulere med familieøkonomien turde vi ikke heller. Så vi valgte å forbli slaver av 7 til 3-4 livet. I mellomtiden fortsatte vi å investere i båt og utstyr, mens vi drømte videre om å komme ut å seile igjen, oppleve Sydhavet.

Til en dag skipperen kunne ta ut AFP ved fylte 62 år, sommeren 2014. Gnisten fikk innvilget 2 års permisjon uten lønn, men måtte forplikte seg til å komme hjem og arbeide de siste 3 månedene før hun fylte 62, det vil si reise hjem fra New Zealand eller der omkring om et par år. Da får hun full pensjon. AFP er ikke fett, så Gnisten tok oppdraget med å rydde og klargjøre hus for utleie, mens skipperen brukte all ledig tid til båtprosjektet. Stavangerdistriktet, et Mekka for husspekulanter, viste seg å ha falmet en del. Da vår tid for å snuse på markedet kom, var prisene på full fart nedover. Men Gnisten var aktiv på Finn.no og snart kom den ene etter den andre på visning. Den andre slo til for ett år. Så får vi se om kontrakten blir forlenget. Utleiemegleren skal ha sitt, skattefuten og kommunen. Forsikring, alarm og bredbånd også, men fortsatt en pen sum igjen. Sammen med AFP- der nesten halvparten forsvant i skatt, bør vi ha til det daglige brød for noen år framover.

Hva koster det å seile? Vinden er gratis, men vinden som kjøpes på dieselpumper, er priset som hjemme, eller vel så det. Mat må man ha, uansett. Til nå har matprisene vist seg langt hyggeligere enn hjemme. Havneavgifter tar et dypt innhogg i budsjettet, til nå 15-43 Euro pr natt. Prisene stiger når vi nærmer oss større byer, uten at havnene nødvendigvis er bedre. Når vi kommer på den andre siden av havet, der det kun er mulig å ligge på anker, betaler man gjerne en mindre avgift for en lengre tidsperiode. Og vi betaler med et smil.

Hvis man lever nøkternt, ikke flotter seg med å spise ute ofte, eller gjør stadige avstikkere på land, lever man greit for 4-500 kroner dagen, dvs mat og havnepenger, altså 12-15.000 kroner måneden langs Europas kyster. Så antar vi at det blir billigere etter hvert.

Båten skal ha sin del til vedlikehold, utstyr og forsikring. Inn i mellom vil det komme større utgifter, som hvis det må gjøres reparasjoner, båten må på land, noen må reise hjem, eller når forsikringspremien stiger over på den andre siden av havet.

Men livet er her og nå. Man må leve mens man gjør det. Det er nok av folk som har utsatt det de ville gjennomføre til de ble pensjonister. Så sviktet livet, helsen, motet, eller… lysten. Vi har begge jobbet hardt, i et langt yrkesliv, og kunne sikkert fortsatt med det en del år til. Da Herbjørn Sørebø plutselig sa opp jobben sin i NRK, på høyden av sin karriere, ble han spurt hvorfor? -”Kjyrkjegardane er fulle av uunnverlege menneskje”, svarte han så treffende. Har tenkt mye på det siden. Etter oss kommer erstattere som vil gjøre en minst like god jobb, sannsynligvis bedre. Så vi har tatt sjansen på å komme oss av gårde mens vi ennå har lyst, enda ser mulighetene mer enn problemene, og mens vi fortsatt har bra helse, enn si: fortsatt er i live….

Gnisten fikk, da hun gikk ut i permisjon, en rosa bluse av kollegene sine, påtrykt teksten ”Just do it!”. Ikke så dumt slagord?

Kanskje det kan være vårt motto?

Just do it!

Just do it!