Nattevakt i Timorsjøen

Det er en vidunderlig, stille natt i havet. Skuta duver lett. Japaneren knurrer blidt og slurper diesel. Fokken er rullet inn. Månen er i ne og ligger på ryggen. Den gylne båten. Lyser opp havsletten. Trikoloren i mastetoppen tegner underlige mønstre på nattehimmelen. Dekket er tørt og lufta er behagelig varm.

Det er varmt under dekk. For ikke å si hett. Japaneren avgir mye varme, og det den ikke klarer å få ned, går i retur til tanken, som ligger som et varmemagasin under styrbord køybenk. Skipperen iført meget lett antrekk i cockpit. Gnisten sover i akterkøya, trolig enda lettere antrukket. Hun har en liten elektrisk vifte å svale seg med. Skipperen svaler seg så godt han kan: har dristet seg til å åpne forluka. Fy, å fy! Det er nok første gang det har hendt på vår odysse. Risikoen for brottsjø over dekk kalkuleres som lav i natt. De små delfinene som kom på besøk ved solnedgang, og som boltret seg rundt baugen lenge, har dratt sin vei.

Vi er i skipsleden. På kryssende kurs, som det heter, dukker et frakteskip opp. To topplanterner og grønn sidelanterne forut. 360 fot langt, fart 11 knop. AIS er en fin ting å ha…

Til le for oss, om man kan bruke det uttrykket når det er omtrent vindstille, ligger to seilere på samme kurs og speiler sine lanterner i havet mellom oss. Det er kanadiske Exit Strategy, og australske CG. De ville gjerne være i følge med oss over havet til Kupang, Indonesia, som i skrivende stund ligger 350 nautiske mil rett vest, omtrent. 281 grader i kompasset.
Når vi ankommer, ser vi fordelen av å være flere ved innsjekkingen. Nabobåtene er avhoppere fra en av flere flotiljeseilaser fra Australia til Indonesia på grunn av tekniske problemer. Indoneserne er interessert i å stimulere til økt turisme og har gjort en betydelig innsats for å forenkle byråkratiet for turister som oss. Nå går papirarbeidet på data, på nettet, mens visa må søkes med frammøte i en av landets representasjoner. Vi fikk våre visa i Noumea, Ny Kaledonia. Men. Det er alltid et men. Indonesia er med god grunn kjent for å være korrupt, og offentlige tjenestemenn unnser seg ikke å gjøre all slags krumspring for å spe på lønna. Vi håper å gjøre dette vanskeligere for dem ved å være flere i en flokk. Trolig går det hele bra, men det får tiden vise.

Tiden, ja det er også en sak. Vi er kraftig forsinket i forhold til opprinnelig plan. De par ukene vi ventet på været før avreisen fra Ny Zealand i midten av mai har vi dratt med oss, tross lange, effektive overseilinger. For fjorten dager siden var alt klappet og klart for avreise til Indonesia, da vi ved en tilfeldighet oppdaget faretruende skader på riggen. Vi skulle bare justere masteloggen og hadde slakket riggen for å flytte mastefoten litt forover. Da oppdager vi kraftige bulker i toppvant og mellomvant under nedre saling på styrbord side. Sammenhengen gikk i samme øyeblikk opp for skipperen. Da Hans Olav og skipperen måtte forlate skuta i Tasmanhavet for ett år siden under relativt dramatiske omstendigheter, slo riggen inn i skutesiden på tankskipet som plukket oss opp. Normalt går masten over bord i slike situasjoner, sier folk som vet mer. Bulkene ble i alle fall ikke oppdaget ved inspeksjonen etter at skuta var berget og satt på land. Kanskje har vi seilt mer enn 3000 nautiske mil med en tikkende bombe, i form av en svekket rigg.

Men bulker i riggen, er det så farlig, kan man spørre? Det skumle er at rodrigg som vår, som er en tykk ståltråd, ikke gir noen signaler om svekkelser før den ryker tvert av. Når riggen er utsatt for kraftige sideslag, kan strekkbelastningene bli enorme og nær bruddgrensen. Et mastehavari ute i det veldige Indiske hav kunne fått fatale konsekvenser. Om riggen ryker, knekker masta som oftest. Det kunne i verste fall ført til at vi hadde mistet båten. Forsikringsselskapet forsto i alle fall problemet og etter faglige konsultasjoner i både Danmark og Australia, ble det besluttet å skifte alle vant, dvs all tverrskips stående rigg. Det er vi takknemlige for. Usikkerhet om riggen ville holde, ville vært som en torn i kjødet, eller en skarp stein i skoen for Gnisten og skipperen.

Rodrigg er sterk og lett, men i Darwin har de lite erfaring med slikt og slett ikke verktøy til å lage ny. Riggeren overtalte oss derfor til å erstatte rod med wire, som er mye enklere å reparere og som sier fra i god tid dersom den er svekket ved at kordelene, trådene den er spunnet av, trevler seg opp i terminalene, endestykkene den er presset fast til. Men ikke alt er på lager, og i Australia har de langhelg.

Riggerne Gary og Trevor plukker ned undervantene. Dagene går. En dag monterer de nye undervant. Flere dager går. De plukker ned toppvantene. Borer tykkere hull i enden på salingene, tverrstokkene i masta. Neste dag er toppvantene på plass. Så ankommer ikke hele bestillingen på riggdelene til mellomvantene når de skal. Vi river oss i håret, mister vi mer tid nå, må vi kanskje droppe hele Indonesia. Vi får beskjed om å belage oss på venting til over helga. Tirsdag. Fredag ettermiddag kommer ekspresspakke fra Sydney, og en time senere henger Gary i båtmannstolen igjen, mens Trevor hjelper til fra dekk med sending av bøtte opp og ned med verktøy og riggwire. Så er bolten for kort. Ikke plass til endebeslagene til lensetaklene som stiver masta opp akterover. Heldigvis har de en passende gjengestang som blir tilpasset på lengden og påsatt to selvlåsende muttere.

Nå er rådyrene er gode, pleier vår venn Hans,-jeger, å si. Ikke forfatteren, men den riktige Jegeren! Nå slapp vi enda en gang å måtte droppe avtalen med Customs om utsjekk. Vi heiv oss på syklene og for til byen. Skipperen for å betale riggerregningen, Gnisten for å berede grunnen. Men da Gnisten ankom kontoret, ble hun møtt med streng beskjed om at avtalen var at tjenestemennene skulle komme om bord. Stikk motsatt av det vi fikk beskjed om for to uker siden. Og e-posten de hadde sendt oss om dette, kunne vi ikke se at vi hadde mottatt! (Men det hadde vi, bare gjemt i kjeden av e-poster fra samme avsender)

skipperen som hadde hevet sykkelen inn i en taxi han praiet på gaten, får betalt regningen hos Nautical supplies i en fart, mens taxien venter, og returnerer på sykkel til Customs i god tro, blir møtt av en viftende Gnist som kommanderer ham sporenstreks å returnere til båten der øvrigheten venter. Hvaaa? Ingen pardon, takk! Jahwohl!
Halsende på sammenleggbar sykkel over kryss og rundkjøringer og fortauer, peiser han av gårde tilbake til havnen. A man has got to do what a man… Heldigvis er Darwin en liten by og trafikken ikke stor. Men på kaien står to relativt blide unge damer i uniform…. Puh!

I mellomtiden jobber Gary og Trevor med riggen. Strammer opp strekkfiskene til toppvantene og undervantene. Måler avstanden inni strekkfiskene med skyvelær. Sikter oppover langs mastesporet. Slakker på den ene siden og strammer på den andre. Sikter igjen. Masta skal stå snorrett. Røsker i vantene. Ingen avanserte riggspenningsmålere, her i gården. Strammer toppvantene litt til og slakker mellomvantene. Røsker igjen. 30 års erfaring i båtmannsstolen i aksjon. skipperen noterer seg knepene. Kan komme til nytte en vakker dag…

Og vips er det vaktskifte i Timorsjøen! Gnisten står plutselig der med bustehår og mumler: Du vekte meg ikkje!

For slik går vaktene….

Om sosiale medier og ferietid.

Vi har vært i Darwin i snart tre uker. Det er juli/august og ferietid hjemme i Norge. Jeg har nevnt dette før og sier igjen: Tre uker på denne reisen vi er på, er bare et lite stopp på veien, mens da vi var i arbeid var det de tre sommerukene vi så fram til og kunne planlegge gjennom nesten hele året.

På Facebook ser vi bilder ruller over skjermen fra fjern og nær, til fjells og til vanns, innland og utland. Alle samler vi på minner, gode minner som formidles. Vi har stor glede av å følge med dere andre i deres liv og gjøren.

Da vi kom til Darwin møtte jeg Lizzi, fra Melbourne som bor i en velbrukt katamaran hun og mannen kjøpte i fjor for å ha her i området vinterstid. Hun tilbød meg skyss til sentrum av byen slik at jeg kunne få gjort innkjøp. De hadde kjørt bil fra Melbourne og hit med en stor campingvogn på slep. Det er over 3000 km å kjøre, så de trengte overnattingssted på veien. Det er langt mellom tettstedene i Australia spesielt innlands og nordover. Hun fortalte at det er en motorvei som begynner i Darwin og slutter i Adelheid, Stuart Highway, altså tvers over dette store kontinentet.

Lizzi og jeg fikk ordnet med Sim-kort til I-pad’en min, så da ble det fart i internettilværelsen vår. 10GB oi , oi, så mye har vi knapt hatt før. Men 10 GB gikk fort, og nå har vi plusset på med 10 nye, pluss lokal telefon slik at reparatørene kan få tak i oss.

Hva gjør vi så i Darwin på tredje uken? Hvordan er hverdagen vår? Kanskje noen lurer på det?
Cullen Bay er ikke det største stedet i området, et havnested knyttet nært til Darwin sentrum, med buss ca en gang i timen. Det er bare tre km å gå til sentrum, men det er strevsomt nok i 32 varmegrader uten skygge, så vi foretrekker bussen. Bussjåførene smiler når vi kommer og gir oss gratistur uten seniorkort. Vi er da gjester, sier de.
I sentrum har vi spasert langs waterfronten, som er et yndet utfartssted for lokale og turister. Det er gressplener, sandstrand, hoppeslott i sjøen, hypermoderne Aker Brygge-lignende restaurantrekker langs sjøfronten og utenfor ligger cruiseskipene.

Vi må til sentrum for å handle på supermarked. Da er det veldig godt å ha IKEA-trallen jeg sa vi hadde plass til om bord før vi dro. Den har plass både til det som tynger og det som fyller. Triller inn på bussen,- og vips så er vi i marinaen. Kjølekapasiteten om bord er relativt bra, så vi trenger ikke handle annet enn hver tredje dag. Vi lager mat på induksjonsplaten vår, siden vi er koblet til strøm. Prøver å spare så mye som mulig på gass, slik at den kan vare til vi kommer til ”frankrikeland” igjen. Det er franske flasker vi har. Noen prøver seg med å fylle flasker selv og sier det går helt utmerket, men vi er litt usikre på om det er vår stil. Vi liker å være litt på den sikre siden der….
Her i Cullen Bay er det fine parkområder vendt mot sjøen i flere retninger. Når det nærmer seg solnedgang, trekker mange mot stranden i vest for å nyte de siste strålene med dagslys. Barna løper på gressplener og koser seg sammen med foreldre og andre voksne. Og vi er der også. Drømmer litt om hvordan det hadde vært å ha hatt våre små springende rundt på plenen. I stedet tusler vi tilbake i Lovinda, setter på cockpitlampen, lager middag og så er det Skype-tid. Vi er 9,5 timer foran Norge-tid, men i ferien har døtrene hatt tid til å prate med oss midt på dagen. Vi får følge med i deres daglige liv gjennom telesamtaler, Snapchat og Whatsapp. Vi er spesielt glade i Whatsapp, der bildene og videosnuttene automatisk legger seg i bildemappen på telefonene våre.

Nå har vi også greid å tømme telefonene for bilder og lagret dem på harddisk. Mye som må læres når det er nødvendig. Men Bjørg veileder oss gjennom det vi ikke har gjort før, og da går det så fint så !!!

Vi får følge med på Ida Marie som er blitt stor jente og tenåring i sommer, Ingrid Sofie som har fått lesebriller og skal begynne i 5.klasse. Og som får overta Ida Marie sin lærer som har skjegg og langt hår, spiller gitar og er Elvis-fan.
Og så Iris Linnea som skal begynne i 1. Klasse. Hun har fått lærer som brakk foten før sommeren og møtte elevene med gips på foten. Morfar fikk beskjed på skype: Morfar, du må høre godt etter nå: Jeg skal begynne på SFO på tirsdag og har fått lov å ha den nye ranselen med, så det så !!!!


Noah-gutten som er to og et halvt og stor arbeidskar, jobbemann, som pappa, med hammer og spiker og strever fælt. Alles sjarmtroll og en flott lillebror med tre søstre som har omsorg for han.
I Oslo er Johannes blitt av de største i barnehagen, og det medfører ansvar. Så nå er det han som bærer sekkene til seg selv og søsteren når de tusler av gårde om morgen. Og Signe Irene som plutselig ikke ville ha bleie mer, dvs de gikk tom for bleier på båttur med ”Molly”(Comfortinaen vi fikset til dem), og da måtte hun bruke doen, og det gikk helt utmerket.
Slike opplevelser gjør at avstanden i vår lille familie ikke blir så stor, vi får være med i deres hverdag og deres liv på et vis. Og vi i deres…

Med så godt internett vi har her, fristes vi til å telefonere brødre og mødre. Hører at det går bra med de eldre, det gleder oss. Vi snakket med Torfinn en kveld, møtte han da på tur i båthavna, det blåste og vi kunne knapt høre noe, men de indre bildene våre ble sterke og gode. Eivind kom forbi på vei til ”Betelgeuse”, vi hørte et Hei fra han og. Vi får høre litt nytt om vennene våre, og hva som er viktig for dem i hverdagen deres. Hans, som har hjulpet oss så mye med alt mulig før vi dro, ønsket vi å prate med. Fikk fortsatt drøfte mulige løsninger og får gode råd på veien videre. Vi ringer til Stein som er på Finnøy og koser seg som pensjonist sammen med Anne Gro, og vi minnes alle de kjekke mandagsturene vi hadde det året vi var hjemme, vi forstyrrer Arvid på jobb, men der er det visst også sommertid og han avser minutter til oss. Vi får høre om ferieminner og hverdager. Vi slår av en prat med Elisabeth i Farsund, får høre nytt derfra. Også gode samtaler med Olav og Birgitte i Oslo som nå pakker båten og snart er klar for samme rundtur som oss.

Dette gjør at vi kjenner at vi ikke er alene, men tilhører en flokk som bryr seg om oss og vi om dere.
Av og til tenker vi på hvordan det var før å være på tur på denne måten. Vi har reiseskildringer som er tiår gamle, og vi vet at da kunne det gå lang tid mellom hver kommunikasjon med de der hjemme. Det som er kjekt er at stedene er de samme, vi har nytte av å lese erfaringene som andre har gjort før oss, men den sosiale medieutviklingen som har vært de siste år er så stor at det kan nesten ikke beskrives. Vi snakker med dere hjemme nesten som om dere satt i nabobåten, med både bilder og lyd.
Så senker natten seg i havnen, lydene fra alle utestedene rundt havnen forstummer, lysene slukkes, vi titter opp og ser at Sydkorset er på plass, månen som ligger på ryggen øker for hver kveld, og jeg håper så inderlig at vi får klar båten til neste uke. Da det er fullmåne og mye kjekkere å seile om natten.

Det er fortsatt varmt, skikkelig godt og varmt. Om dagen er det 33 i skyggen, om natten 27-28. Det er vanskelig å finne roen og sove uten noen form for kjøling. Men en liten vifte vi fikk av Solveig og Morten før vi dro, har gjort susen nå. Den sendte en svak vind i akterlugaren akkurat nok til at jeg slapp å ta puta med meg på vandring inn i salongen der det er litt mer luft, slik jeg har måttet gjøre i ukene her.

Natten er ganske lang, vi står ikke opp før ved åtte tiden. Lager oss en enkel frokost, koser oss med å lese nytt hjemmefra, aviser, meldinger og andre ting som nettet kan by på. Som vanlig er det fullt av småting som fyller dagen, klesvask, jeg liker å ”sotla med vatn” når tilgangen er god. Sengetøy og håndkle tar Rosie på vaskeriet seg av, resten blir vasket i bøtter på kaien. Kjolene mine er tørre på et par timer. Svein har gått over til å bruke kortarmede skjorter som gir mer luft enn T-skjortene og de er også kjapt tørre. Eneste aber er at jeg må nok fram med strykejernet, men det er med, det også !!!
I går fant vi fram syklene igjen. De har ikke vært i bruk på lenge, og måtte sees over og repareres litt. De er nå 15 år, så litt spraymaling gjorde susen på rustflekker på skjermer og stenger. Her er gode sykkelmuligheter med sykkelfortau, så nå tror jeg vi bruker helgen på å sykle litt. Jeg prøver å få meg en daglig spasertur på rundt 4-5km, men nå blir det oppatt og oppatt samme veien, så jeg ser fram til sykkeltur.

I dag er vi av de pensjonerte danskene vi har møtt, invitert til museumsbesøk. De henter og bringer oss, så vi er både glade og takknemlige for at de vil bruke litt tid på oss!

Og slik kommer nye dager, mens vi må se på telefonen hvilken dag det er i dag…..

-Gnisten

Darwin, Northern Territory

Det ble 5 dagers rask medvindsseilas fra Thursday Island til Darwin.

Vi ankom Darwin i mørke, inngående strøm og lavvann. Blant røde, grønne og hvite blinkende bøyer fant vi, med lett skjelvende knær, veien inn til Darwin og Cullen Bay Marina. Det er alltid med en viss spenning vi tar oss inn til ukjente havner i mørket. Med moderne navigasjonsmidler som kartplottere og nettbrett er det ikke lenger så utfordrende som det var. Ikke så mye vanskeligere enn å gjøre det samme med bil, egentlig.

Det er bare konsekvensene som er mer dramatiske med båt. Som å gå på feil side av de to grønne bøyene ytterst i innløpet, for eksempel. Kaste kroken på 4-5 meter vann, gå i bingen og finne oss selv liggende på siden i mudderet neste morgen. Til allmenn spott og spe. For det er ganske mye tidevann her. Standard 4.5meter, men under visse omstendigheter opp til 7 meter. Så det så.

Men heldigvis fikk vi hjelp av Robbie, sjefen i Cullen Bay Marina, som var på vakt torsdagskvelden vi ankom, etter å ha seilt drøye 700 nautiske mil på 5 døgn, en av våre raskeste seilaser på denne jordomseilingen. Det siste stykket inn i marinaen er grunt og kronglete. Blinkende fyr og svake, blå overettmerker like inn i innseilingen, før vi kunne tørne 90 grader og gå inn til ei stor flytebrygge, der katamaranene som trafikkerer det brede sundet utenfor ligger om natten. Med VHF-radio i hånda og viftende med ei lommelykt, loset han oss inn helt innerst på flytebrygga. Hvilken service, Robbie!

Bak flytebrygga ligger en stålvegg med sluseporten som leder inn i selve marinaen. Gjennom denne løftes båter inn og ut hele dagen. Men inn ville ikke Robbie slippe oss. The fisheries first. Biosecurity. Neste dag skulle vi få skroget inspisert og desinfisert. Kanskje Gnisten, ja til og med skipperen var spedalske? Robbie utstyrte oss i alle fall omgående med adgangskort til dusjene…

Ut på dagen fredag kom tre mann med tralle og dykkerutstyr. Så skulle skroget inspiseres. Meget pluss til Særdeles i følge øvrigheten. Så skulle alle skroggjennomføringer forgiftes før avstengning i 10 timer. Til og med den stakkars forpinte japaneren i motorrommet fikk en solid dose lyserød, skummende gugge å fordøye over natten.
Siden vi var ankommet Australia forrektigt, som man sier i byen nærheten av der Lovinda too slumrer i vinternettene, ble det tur på land med diverse herligheter, og når alle sjøvannsventiler ble stengt til neste dag, ble planlagte eskapader i byssa avlyst. Isteden ble det ytterligere tap av pekuniære midler til restaurantbransjen. Gnisten logrer og tar los, og skipperen halser etter som best han kan. Litt luksus får man jammen unne seg når man har klamret seg fast som best man kan i flere dager på rappen i sitt rullende hjem!

Omsider kunne japaneren spytte ut gugga med forpinte knurr, sjøvannsventilene kunne kvitte seg med sine ukjente lik, og vi kunne løftes opp i Cullen Bay Marina. Stedet der Fiffen bor. Kunstig anlagt marina med nesten Aker brygge på den ene siden, og de tusen hjem, eller skal man heller litt sosialkritisk si de flere titalls hjem for de bemidlede? Om man disponerte en lun vik i nærheten av vår hjemlige hovedstad, så skipperen for seg at her kunne man tjent et par(hundre millioner)kroner. Minst.

Men Darwin er en hyggelig by, også for de mindre bemidlede. Tur-retur med bussen til byen koster 18 kroner. (For oss pensjonister er det faktisk gratis..)Taxi fem kilometer til seilklubben 70-80 kroner. Det sies det er dyrt i Australia. Men mat i butikken koster ikke særlig mer her enn hjemme, og man får et godt måltid mat for to avec for en femhundrelapp. Det samme hjemme ville lett kostet 2-3 ganger mer. Så skipperen lar gjerne Gnisten logre, med et fett flir.
Men Australia er et digert land. Et kontinent. Bare det å fly over dette enorme landet fra Melbourne i retning Bangkok tok oss fem timer sist vinter!

Vi er i Northern Territory. Det klinger litt av villmark. Darwin er hovedstaden og ble i sin tid navngitt av et av mannskapene på ”Beagle”, ekspedisjonsfartøyet til Charles Darwin som hadde anløpt stedet lenge før det ble en by. Darwin var utgangspunktet for en telegraflinje til Indonesia som videre gav Australia telegrafforbindelse til London i 1870-årene. Litt av en teknologisk prestasjon når man tenker på tusenvis av kilometer lange sjøkabler og ditto luftlinjer!
I dag er Darwin en hyggelig by omtrent på størrelse med Stavanger, med et klart definert sentrum med høyhus og forbløffende lite trafikk, og sitt lokale Forus noen kilometer utenfor der alle de kjekke mannebutikkene og verkstedene ligger. I sentrum; klær, sko og mat, og nogo attåt, som i vår hjemlige by på ”Velstandet”, som skipperen ynder å si.

Men utenfor er det villmark. Enorm villmark. Våtmark og elver. Kenguru og aboriginere. Saltvannskrokodiller i tusentall. O skrekk og gru! Aboriginere ser vi allerede på flytebrygga. De bor ute på øyene utenfor byen og kommer med ferjene til byen. De bor i buskene og i parkene rundt i byen og på gatene. Noen, i likhet med indianerne i USA, ligger under for alkoholen og prøver å overleve i byen som tiggere. Sover på bare bakken i sin elendighet, på fortauene og i parkene. Sitter på bakken og slår på harde trepinner. Synger. Sikkerhetsvakter holder dem under oppsikt der vi tar bussen fra utenfor det største kjøpesenteret. Men noen er rene og pene i tøyet, snakker i mobiltelefonen og gjør som folk flest. Men det er opplagt en kulturkollisjon mellom steinalderkultur og virtual reality. Det tar tid å hoppe over tusener av års sivilisasjon. Gå på skole, lære seg et yrke, gå på jobb og tjene sine penger til livets opphold. Mange lever kun på sosialstønad, og det er det de bidrar med til det moderne samfunnet.

Dette er et samfunn med store kontraster mellom fattig og rik. Gruveindustrien og oljeutvinning har gjort mang en hvit mann svært velstående. Det reflekteres i høyt lønnsnivå, høye priser, nye, digre biler, lekre båter og prangende hus. Men for tiden er det dårlige tider her i egnen. Prisene på råvaremarkedet har falt, det er mer arbeidsledighet. Folk blir forsiktige med pengene. I området overlever man på innenlands turister som rømmer unna vinterkjølen sør i landet. De som ikke har råd til å reise utenlands. Det er dette de lever på resten av året, for da er ikke Darwin et fullt så hyggelig sted. Det blir fuktig og smellvarmt. Uutholdelig varmt, sier noen.


Vi treffer folk fra hele verden her. Turister, men også innvandrere. Mange innvandrere. Svensker, dansker, irlendere, tyskere, sørafrikanere. Drosjene kjøres stort sett av folk fra India og omegn, som i data og telefonbransjen for øvrig. Frisøren en hyggelig ung dame fra Skottland, mange sørafrikanere med god utdanning rømte landet for flere tiår siden, og en dag stoppet sågar en eldre dansk herre ved båten. Det var Jørgen og hans australske kone Gail som hadde bodd her i byen i 40 år. Han hadde solgt sin båtutstyrsforretning for 12 år siden og kunne nå nyte pensjonisttilværelsen i et bedre boligstrøk inne i byen. Savnet absolutt ikke Danmark! De inviterte oss hjem og vi fikk se hvordan de lever. De viste oss foto av hvordan det så ut etter at boligområdet ble rammet av en tropisk syklon i 1974. Store deler av byen ble mer eller mindre jevnet med jorden. Heldigvis ytterst sjelden dette skjer her på disse kanter.

Vi leide oss en bil og dro på en liten 3 dagers walkabout i bushen ut i nasjonalparkene Kakadu og Lightfield. Det er lange avstander og området ytterst tynt befolket. Milelange strekninger uten et hus, bare trær og busker og flatt land, avbrutt av inntørkede elvefar, bekker og elver. I nærheten av vann, advarselskilt om krokodiller. I veidumper advarselsskilt om oversvømmelser, og målestikker som viser vannivået i dumpa. I regntiden er store deler av marsklandet oversvømt og delvis uframkommelig med bil.

De fleste bilene er utstyrt med firehjulstrekk og snorkel. Enda godt dette er i den tørre årstid!
Jordsmonnet er rødt og bilene røde av støv. Jernholdig støv, skulle man anta. Et mineralrikt område. Urangruver. Gullrush. Bonanza med høye priser på verdensmarkedet, med smiene i Kina som hovedavtaker. Flere folk vi har møtt kjøper nyere båter i Middelhavet og seiler til Australia for videresalg med god fortjeneste i det som var et kjøpesterkt marked…

I regntiden trekker krokodillene bort fra elvene og ut i flomvannet på jakt etter mat. Krokodillene var for få tiår siden på det nærmeste utryddet på grunn av jakt, men etter fredningspåbud og avlsprosjekter, har bestanden tatt seg kraftig opp. Krokodillen kan bli opp til 200 år gamle, veie tusen kilo og bli 7 meter lang. La deg ikke lure av dens late adferd, for den har skarpe sanser og vet at du er der lenge før du ser den og er lynrask eksplosiv i sine bevegelser når den angriper. Så rask at det nytter ikke å løpe unna. I vannet glefser den tak i byttet sitt, trekker det under vann til det drukner og gjemmes på lager til passelig modning. Siden krokodillene på nærmeste var utryddet, ble det satt i gang storstilte prosjekter med klekkingsanstalter som alet opp krokodiller for senere utsetting. Krokodiller har et verdifullt skinn, eggene er spiselige og krokodillekjøtt skal smake som kylling. Vi ble forresten tilbudt krokodilleburger et sted, men motet strakk ikke til. Arborginerne jakter krokodiller om natten. De ser refleksen fra øynene og blinder dem med lange spisse trespyd.

Men arborginerne holder seg skult i buskene. Vi ser dem sjelden. Når vi treffer dem prøver vi å hilse og få øyekontakt. Det er vanskelig. Føler de skam, underlegenhet, eller har de dårlige tanker om folk som oss? Skipperen har ikke oppgitt tanken om å kontakt og kanskje ta noen bilder.

Her treffer vi andre seilere. Som Magne Risa og hans japanske kone Naoko på vei mot Indonesia og Thailand. Magne er lokalt kjent som skipsfører på utrangerte norske ferjer og nyttefartøyer som blir formidlet til øyer i Karibia og Stillehavet. Noen husker kanskje program på TV for noen år siden om ett av disse prosjektene?

Her blir det også gjensyn med engelske Ann og Jonathan på ”Sofia” av Cowes. De skulle på slippen med sin Malø 42 etter sammenstøt med korallhoder på Fiji. Skipperen bidro med litt råd og dåd med påføringen av Coppercoat, det bunnstoffet vi bruker og som har stått i 9 år. Det ble utvekslet middager i Lovinda og Sofia. Jonathan er en utmerket kokk og serverte treretters middag før de dro videre til Tipperary- havnen lenger oppe i elva.

To dager før planlagt avreise herfra til Indonesia får vi oss en støkk. Vi skulle justere masteloggen og slakket ut riggen for å kunne flytte mastefoten litt framover. Da oppdager vi at det er to parallelle bulker i styrbord toppvant og mellomvant. I neste øyeblikk ser vi sammenhengen. Dette er skader påført i sammenstøtene med skrogsiden på den japanske tankeren ”Bougainville” som plukket opp Hans Olav og skipperen i Tasmanhavet, da roret brakk for ett år siden. Dette ble ikke oppdaget under besiktigelsen etter at båten ble berget. Vi tar fotografier og oversender forsikringsselskapet i Danmark. I mellomtiden dukker den lokale riggeren Gary opp og kan raskt konstatere at riggen er skadet og bør skiftes. Vi ser for oss et mastehavari langt ute i det Indiske hav. Å miste masten kan bety å miste båten. Vi priser oss lykkelige for at vi oppdaget skadene i tide og at vi har et forsikringsselskap som stiller opp omgående. Nå er vi blitt forespeilet å få ny rigg laget her i Darwin innen en ukes tid. Rodrigg (heltrukket ståltråd) er komplisert å få erstattet med ny, siden kompetansen og verktøyet befinner seg flere tusen kilometer unna i Brisbane eller Sydney. Her i Darwin kan de lage ny rigg av wire som er lett å erstatte overalt i verden. Ikke like lett og sterk som rod, men et sikrere alternativ i visse sammenhenger.

Vi fryktet at vi ville miste så mye tid at vi er nødt til å hoppe over Indonesia, men med utsiktene til hurtig reparasjon av riggen, satser vi på å seile til Kupang og videre til Bali tidlig i neste uke… Takket være fagfolk og sjefer som ser situasjonen vi er kommet i og som slipper det de har i hendene for å hjelpe. Vi er meget takknemlige!

Ute i det indiske hav ligger svenske ”Arianne af Valleviken” med vår venn Lasse og slikker sine sår etter en rufsetur fra Christmas island til Cocos Keeling. Ødelagt autopilot og skadet vindror er ikke å spøke med for ennsamseglaren Lasse. En riktig trivelig pensjonær med glimt i øyet. Vi håper å feire jul med ham i Cape Town etter hvert.

På vei hit er våre tyske venner Ilja og Stefan i ”Sabir” som valgte å gå direkte fra Ny Kaledonia til den Australske østkysten og videre seile nordover på innsiden av det store Barriererevet. Med våre forsinkelser, rekker vi kanskje å treffe dem før vi drar videre.

Det er som en seilende familie her i havnene og ute på havene. Vi møtes, hygger oss og seiler plutselig en dag videre. Hver båt på sin tur.

Kanskje møtes vi igjen, kanskje ikke.

Slik er seilerlivet.

OBS: Fotografiene vi har lagt ut denne gangen er høyoppløselige. Gi tilbakemelding om du har problemer med dette.

Torrestredet

Mellom nordenden av Australia og sydenden av Papua ligger Torresstredet, som er oppkalt etter oppdageren Luis Vaez de Torres.
Torres seilte ut fra Callao i Peru som kaptein på skuta ”San Pedrico” til Espiritu Santu, Vanuatu i 1606. ”San Pedrico” ble feid ut på havet (i et uvær?) og endte siden i Mexico, uten at Torres visste dette. Han trodde skipet hadde forlist og dro sammen med den akterutseilte delen av mannskapet ut med et annet skip for å lete etter ”San Pedrico”. I søket etter dette skipet kom han til Louisiadene øst for Papua og seilte siden vestover langs sydkysten av Papua til han fant en åpning i det store barriererevet, uten å vite det, og kom seg videre til Indonesia, der han slo seg ned i Manila. Det var først i 1762, da man kom over skipsdokumentene og rapporten Torres siden skrev om denne ferden, at han fikk sin anerkjennelse ved at passasjen han fant, ble oppkalt etter ham.

Men stredet inneholder mer historisk dramatikk enn man skulle tro. Innseilingspunktet fra øst kalles the Bligh Entrance og er oppkalt etter den uforlignelige, briljante navigatøren og despotiske skipssjefen på det legendariske ”Bounty”, William Bligh. Etter mytteriet ved Tahiti, ble kaptein Bligh og hans lojale undersåtter overlatt en livbåt, sekstant, mat og vann for 5 dager. I løpet av 6 uker, 5.800 km og umenneskelige strabaser klarte Bligh og hans menn å seile vestover til Timor i Indonesia, mens han kartla deler av nordøstkysten av Australia. En sjømannsprestasjon av enorme dimensjoner. Resten av historien er vel kjent for de fleste.

Torrestredet er en 150-200 nautiske mil bred, 20 meter dyp terskel mellom Korallhavet i øst og Arafurasjøen i vest, og altså Australia i sør og Papua i nord. Stredet består av 274 små øyer og massevis av rev. Befolkningen her er melanesere, i alt 48.000, hvorav de fleste bor nord på det australske fastlandet i Queensland.

Gjennom stredet løper sterke strømmer, så man bør helst vite hva man gjør når man nærmer seg smale passasjer. På kartet ser ruta ganske trang ut, så det var med en viss spenning vi nærmet oss etter en ganske så frisk seilas ut fra Port Moreby på Papua Ny Guinea. Grov sjø og hard vind det første stykket, men etter som avstanden mot land ble større, avtok vinden, og da vi nærmet oss åpningen, forsvant det meste av havdønningen, som nok hadde blitt knust på revene sørøst for oss.
Vi ankom fyrlykta ved The Bligh Entrance om kvelden etter 2 døgns seilas, og den første delen av passasjen er nokså åpen med få hindringer som en grei nattseilas. Neste dag en fin sløreseilas på nesten flatt vann sørvestover langs lave øyer med palmer og hvite strender. Ett og annet handelsskip underveis i begge retninger. De fleste bulkskip og containerskip av mellomstor størrelse. Med AIS blir man gjensidig opplyst om navn, kurs og fart, og den påfølgende natten ble vi oppkalt flere ganger av passerende skip der leia var på det trangeste. Det er dybden som er mest kritisk for slike skip, så når dybden kryper under 10 meter, er det bare å gi plass, selv om vi som seilfartøy har retten til veien. Vi merker nervøsiteten hos de profesjonelle. Vil sikre seg at det ikke oppstår fare for kollisjon. At vi har oppfattet situasjonen. David og Goliat. Vi er på alerten. Spenningsnivået er høynet. Gasten og skipperen konstant på vakt i cockpit med i-Pad og Navionics kart, mens Gnisten sørger for kvalitetssikringen, kan man si. Det blinker hvitt, rødt og en sjelden gang grønt. Mye rødt. Leia er godt merket. Vi er særlig opptatt av at strømmen ikke skal lure oss og sette oss inn på grunt vann.

I den siste svingen i leia ser vi på AIS’en at et militært fartøy nærmer seg oss med høy fart. Ser begge sidelanternene som betyr at de styrer rett mot oss. Skal vi bordes, tenker vi? Australske myndigheter er kjent for rigid grensekontroll. Narkotikasmugling og ulovlig innvandring er hovedutfordringen. Skipperen kaller opp de militære og oppgir navn, kurs og destinasjon. De takker høflig for opplysningen og dundrer videre i leia. Trolig har de full kontroll på oss.
Australske myndigheter krever fulle opplysninger på e-post minst 96 timer før ankomst, og at alle mann skal ha gyldig visum til landet. Trusler om enorme bøter. Hvis et mannskap ikke har papirene i orden, blir både mannskapet og skipper ilagt skyhøye bøter. Men med AIS’en vår påskrudd, har de nok fulgt oss via satellitt siden Port Moresby.
Da vi ved daggry seg langsomt inn over grunnene ved Thursday island på slakt vann (svak strøm) og passerte nåløyet på terskelen i sundet, og vi kalte opp Mønndihedanne, som de sier på Sørrlanne’, var det åpenbart at de visste om oss! Vi seg sakte inn på ankerplassen ved Horn Island og slapp kroken på 6-7 meter. En utskipningskai og en pir og noen få hus på land. Mangroveskog og langgrunn gjørmestrand. Vi ble omgående av forbipasserende advart om ikke å bade, for en stor saltvannskrokodille bor inne på stranden… Øæææ, tenkte vi. Da blir det dusjing på hekken i stedet.
Mellom oss og Thursday island på den andre siden av det 2-3 mil brede sundet ligger to smale, langstrakte rev. Thursday island har dårlige ankringsforhold med sterk strøm, bølger og vind. I sundet går små personferjer. Vi får satse på den, tenkte vi.


Leseren lurer kanskje på navnet Thursday island? Jo, ganske riktig, det er visst øyer hele uka full i dette området, men vi fant bare Tuesday, Friday og Wednesday island på kartet vårt…..

I løpet av en time ankom Biosecurity, og like etter immigrasjonen. Uniformerte og bevæpnede. Korrekte og høflige saumfor de båten med Gnisten som veiviser i de indre gemakker. Effektivt. De spurte og vi svarte. Når man kjenner reglene, er det som regel få problemer. Australierne, i likhet med Ny Zealenderne, er svært opptatt av at vi ikke skal ta med oss inn i landet deres levende materiale som kan spre nye landeplager til et vanskelig kontrollerbart landskap og en sårbar biosfære. Skipsapoteket ble også grundig inspisert, for første gang på turen, faktisk. En stund fryktet Gnisten for livsviktige medisiner, men vi appellerte til common sense, og slik ble det.

Så var vi sjekket inn i Australia. Men ikke helt. Vi måtte love å melde oss i god tid når vi kom til Darwin. Skrogsjekk.
Vi satte oss på ferja og ”beså oss litt på øyanne”, nesten som Reinert me’ beine’. Besøkte biblioteket på Thursday island og Gasten fikk tilgang til internett, slik at han kunne skaffe seg flyreise til Bali, der han hadde avtalt å treffe fruen. Han kunne ikke ta sjansen på å bli med videre til Darwin i frykt for å komme for sent til avtalt henting av fruen på flyplassen i Bali, Indonesia, forståelig nok.

Dermed mønstret Gasten av dagen etter og fløy til Cairns for videre reise til Indonesia.

Så satt vi der om bord igjen, ensomme og forlatt. Det blir et tomrom når et mannskap har stått om bord så lenge som Hans Olav. Litt stusselig. Vi tenkte: Vi handler og drar videre straks! Sola skinner, vinden er god, og vi skal lenger enn langt.
Som tenkt, så gjort. Snart ble vi feid med strømmen i friske 10 knops fart rundt Thursday island, gjennom Prince of Wales-kanalen og ut i Arafurasjøen på tilnærmet flatt, turkisfarget vann.


Darwin, here we come!