Julehilsen hjemmefra

Vi hadde lenge lekt med tanken om å reise hjem til jul fra SørAfrika. Som tenkt, så gjort. Veldig motiverende når vi hadde utfordrende, endeløse hav foran oss å krysse. Billetter kjøpt på Christmas Island, av alle steder……. Vår egen julepresang gigante, til oss selv.

Nå sitter vi på toget til Stavanger og reiser gjennom et frossent vinterlandskap. Nordagutu neste stopp, lyder det over høyttaleranlegget. Winter wonderland. Vi nyter en smule julelkortstemning så lenge den varer, for værutsiktene for Vestlandet er regn og atter regn. As usual.

For en drøy uke siden sa vi farvel til Lovinda og seilervenner i Richards Bay og bega oss ut på reisen hjem. Leiebil til Durban, fly til Cape Town og tre netter på hotell midt i bykjernen. Fly via Dubai til Gardermoen og tog til Lysaker. En ukes stopp hos datter Solveig på Fornebu, bursdagsfeiring og nå altså på vei hjem, til våre gamle mødre, vår eldste datter Bjørg i Haugesund, di små rakettanne og overraskelsesselskap for vennene våre i kveld. Men det er altså en liten hemmelighet…

Hvis noen har lagt merke til det: grunnen til at det har vært tørke på bloggsiden og på fjesboka. Ingen indikasjon på at vi har forlatt Lovinda i Richards Bay. Alt for å kunne overraske i kveld!!!!!

Siden vi besluttet å legge båten igjen i Richards Bay, har vi kunnet nyte fine dager i Richards Bay. Vi har fått hilse på vår gode værmann Des Cason, vi har syklet på turer, hatt besøk av andre seilere og det har vært godt å slippe å tenke på værvindu for en periode. Lovinda trengte også litt julevask og rengjøring etter mange tusen mil siden New Zealand i mai. Nå hadde vi god tid til alt…

Vi returnerer til SørAfrika over jul, seiler båten ned til Cape Town og sjekker ut derfra for StHelena og overfarten til Karibia. Strekningen Richards Bay-Cape Town kan by på værmessige utfordringer, som kan bety en del venting mellom lavtrykkene som passerer hver 3-5 dag. Men derfra venter forhåpentligvis veldig gode seilingsforhold utenfor vest-Afrika.

Vi ønsker bloggens lesere en riktig god jul!

Gnisten og skipperen
Team Lovinda

Robben Island

Skipperen tar av seg lua. Stiger med en viss andektighet inn i cellegangen. Celle nr 3 til høyre. Vi stiller oss i køen foran sprinkledøren som har et lite vindu ved siden av døren og et oppe på veggen som vender ut mot den lukkede gårdsplassen. Cella måler 2X3 meter. En rød bøtte til venstre. Et lite bord. En sammenrullet matte på gulvet. Ikke mye rom for privatliv her. Her tilbrakte Madiba 18 år av sitt liv som politisk fange i det avskyelige apartheidstyret i SørAfrika. Vi gyser ved tanken.

Vi er i Cape Town og har tatt turen ut til Robben Island som ligger tre kvarters båttur ute i bukten. Sola steiker, men det er iskaldt i lufta. Smeltevann fra Antarktis bringer kalde havstrømmer inn mot Afrikas kyster. En glad gjeng pyntede svarte damer holder et hoia liv. Synger og danser og får alle til å smile og le med dem. De fleste på vei ut hit er svarte. Middelklasse. Ser ut til å leve bra. Og noen hvite turister som oss. Som vil oppsøke dette berømte og beryktede sted. Fangeøya ingen klarte å rømme fra. Ikke-voldens hellige gral.

Øya er flat og bekranset av kratt. Selve fangeleiren utgjør bare en liten del av øya, som historisk var etablert som forvisningssted for den første muslimske imanen som grunnla islam i landet på 1600-tallet. En liten moske med grønt tak vitner om dette. Siden ble øya en Lepra-koloni, der alle spedalske ble internert og sykdommen fikk dø ut siden kvinner og menn ble holdt strengt atskilt. En stor kirkegård vitner om dette. Under andre verdenskrig satt franske! krigsfanger her. Da krigsfangene ble satt fri, omgjorde myndighetene øya til fengsel for tunge kriminelle og interneringsleir for politiske fanger. Til enhver tid satt ca 250 politiske fanger innesperret her. Noen kom aldri bort herfra, men i 1991 ble alle fanger satt fri. Da hadde ANC-ledelsen med Nelson Mandela i spissen lenge forhandlet med apartheidstyret om en løsning på den spente situasjonen i landet, som var truet av katastrofal borgerkrig.

Her blir vi tatt med i buss og vist rundt på området. Inne i leiren, bak piggtråd og høye gjerder møter vi omviseren, fange nummer 604 som satt her i 6 år. Lavmælt tar han oss inn i brakkene og forteller sin historie. Må oppleves litt absurd å ha sitt gamle fengsel som arbeidsplass. Hva han tenker oss som aldri har behøvd å kjempe for retten til likeverd og rettferdighet, røper han ikke med en mine.

Da vi til slutt får anledning til å stille noen spørsmål, sier han at som fange opplever han sitt bidrag til frihetskampen glemt og null verdsatt. Han får tårer i øynene når det blir spurt om situasjonen i SørAfrika i dag. Om hvordan ANC som makthavere har sviktet sitt folk. Et styre der korrupsjon og nepotismen råder, og der fattigfolk opplevde å ha det materielt bedre under apartheid enn nå.

Han var svært urolig for framtiden.

På tur i Cape Town

Vi er i Cape Town. Uten båt. Bereder grunnen for å komme hit sjøveien om en måneds tid.

Vi bor på hotell midt i sentrum av denne travle byen som ligger nær Kapp det gode håp, helt syd i Afrika. En millionby nesten på størrelse med hele Norges befolkning ligger omkransende en stor bukt og med det berømte Table Mountain i ryggen. Ute i bukta en flat øy blant oppankrede containerskip. Den nærmest ikoniske Robben Island. Fangeøya der Nelson Mandela satt internert i 18 år.

Været skifter raskt her. Sjøvannet er kaldt. Lavtrykkene fra Sørishavet passerer nokså uhindret. Det er grått og det regner ganske tett når vi forlater hotellet og stiger på en rød sightseeingbuss. Fleecejakker og regntøy. Fin dag å sitte på bussen, tenkte vi. Table Mountain ligger innhyllet i skyene og inviterer ikke til besøk denne gang.

Med høyttalere på øret får vi vite mye mer om denne byen og dens historie. Om kvegbøndene som ble jaget vekk av hollandske settlere. Om landsbyer som ble jevnet med jorden for å gi plass til nybygg i de svale, men solrike og fruktbare fjellsidene. Om vingårdene, om slumbyene utenfor de hvite bosetningene. Om kontrastene mellom fattig og rik. Om arbeidsledighet, kriminalitet, kampen for tilværelsen. Fattigfolket sveket av sine egne.

Opp bakke, ned bakke. Gjennom luksus villastrøk, tette skoger, arboreter, bratte fjell og ned til de vakre strendene ved Hout Bay, der vi planlegger å komme hvis vi må søke havn før vi ankommer Cape Town. For været skifter fort her, som nevnt. Nå skinner sola og vi letter litt på antrekket. Hopper av bussen og ser oss om i havna. Det lukter fisk. Treffer en aldrende hollender som har blitt dårlig til beins og vil selge sin HR34. Men det er dårlige tider og vanskelig å selge. Vi treffer et svensk par i åttiårene som har vært her mange ganger. Sønn som arbeider i landet. Vi snakker med formannen i seilklubben. For ikke lenge siden var det over 50 knops vind inne i havnen. To katamaraner sank ved enden av bryggene. Fiskeriene går dårlig. Det er tjuvfangst av creyfish (languster). Arbeidsledigheten er høy. Luksusboliger i Solbakken. Blikkskur i Granlia.

Her ligger man ikke fra seg en båt ubevoktet. Tyver sniker seg inn i havna om natten og bryter seg inn i båter i marinaen. Men havna er vakker og miljøet sjarmerende. Likevel kanskje greit å gå rett til Cape Town?
Bussen går videre langs vakre viker ved sjøen der det er tett bebygget med luksusboliger ned over fjellskråningene og mot strendene. Noe kan minne om Monaco, noe om California. Biler med surfebrett. Nybygde restauranter. Frisk kapital for den gryende turistindustrien.


For det er billig å være turist i SørAfrika. Hotell, mat og drikke til en liten brøkdel av norske priser. Utmerket standard. Maten velsmakende. Rent og pent. Det er nesten sånn at en gjennomsnitts norsk pensjonist kan begynne å innbille seg at han er blitt kakse.

Kanskje noe av det viktigste bidrag vi kan gi til å få økonomien på fote, er å komme hit som turister. Og jo før, jo heller.

Før det beste er blitt ødelagt. Som ellers i verden.

Safari

I mellomtiden har vi leid oss bil og vært på to dagers safari sammen med familien Hovland Dalen. Safari er stort her i RSA, og landet har flere flotte nasjonalparker der vi får nærkontakt med, ja nettopp Dyrene i Afrika.

Neshornet, giraffen, elefanten, løven, bøffelen, villsvin, ulike hjortedyr, apen, krokodillen og flodhesten.

Her er noen smakebiter fra besøkene i St.Lucia og Hluhluwe Nasjonalparker:

Sør Afrika

Så er vi altså endelig kommet fram til det forjettede land, eller kanskje det er mer passende å si mulighetenes land?

Vi har vært her i ei uke. I Madibas rike. Nelson Mandelas land. En stor helt for skipperen.

Men det er andre tider nå. Helten er død og det er andre krefter som styrer. Ikke nødvendigvis til beste for folk flest. Nepotismen råder, og enorme svinn i landets inntekter går til den herskende slektens familier. De fattige opplever å ha det verre nå enn tidligere. Enda så rikt landet er på det meste. Vi befinner oss i Zululand, i den store havnen Richards Bay, som skiper ut store mengder kull, titanoksid, trevirke og mye annet. Gruveindustrien er formidabel i RSA. Skipene dreier av mot venstre, babord og Østen så snart de har forlatt havnen. Det er her de store markedene ligger.

Vi sjekket inn uten vanskeligheter av noe slag. Høflige tjenestemenn/kvinner. Ingen korrupsjon. Ingen penger rett i lomma. Snart hadde vi ordnet oss plass i Zululand Marina som ligger i en fredelig kanal.

Her treffer vi båter vi har hatt følge med over havet, og her treffer vi folk vi har vært sammen med i Stillehavet. Som den norske katamaranen Explorer med familien Hovland Dalen og deres 3 barn, som vi har hatt følge med over hele havet fra La Reunion, som Joshua som gikk den rette, direkte ruten, som Sabir som har hatt store problemer med rigg og motor underveis, men likevel klarte å halte seg i land før vinden snudde. Imponerende gjort!

Her treffer vi Arianna af Valleviken og Sofia av Cowes. Lasse Ljung har brukt det siste året på en sving innom Vanuatu, Solomonøynene, Papua Ny Guinea og Indonesia, mens Sofia gikk direkte fra Darwin i Australia til Christmas Island før vi dro nordover til Indonesia. Det blir middag om bord her for Lasse og familien Hovland Dalen. Bacalao og Trines kjøttgryte. Nelly på Explorer er ikke lite av en grytesvinger selv, og den generøse familien har flere ganger hatt plass til to ekstra ved bordet i sin romslige katamaran.

Her får vi slikket våre sår. Lasse hjelper oss med sin blytunge Sailrite symaskin som klarer tykk seilduk med et smil, og snart er vår genoa reparert og klar til bruk.
Vi har en lekkasje i dekk og har mistenkt lukerammene for ikke å være 100 % tette mot dekk. Vann kommer kun inn når vi seiler hardt og det kommer mye vann spylende over dekk mens båten krenger.
Vår hydrauliske akterstagstrammer begynte å lekke da vi hentet båten på New Zealand. Nå er den tom for olje, og må demonteres for å få påfylling.
Et par dykkere har skiftet anodene, og skal komme tilbake senere og rense skroget der skipperen ikke har kommet til. For her er det både hai og krokodille, og skipperen er litt pinglete når det gjelder slikt, så han går nødig i gang med dykking før vi er trygt tilbake i Karibia.

Og skroget blir polert av Hebron, en blid og beskjeden sørafrikaner som tilbyr sine tjenester for en billig penge. Egentlig er polering skipperarbeid med maskin i Jåttåvågen, men her så Gnisten og skipperen en mulighet til å drive litt aktivt bistandsarbeid. Så nå er Hebron i gang med en to-tre dagers jobb å få skroget blankt og fint igjen. Hardt håndarbeid. Livsfarlig å bruke elektrisk verktøy i jolla. Gnisten forer ham med varm lunsj og forsyner kona hans med dameklær hun ikke lenger trenger, og litt forskjellig annet som vi ikke trenger. Stor takknemlighet i heimen! Men underdanigheten er der. Har opplevd apartheid på kroppen og en far som jobbet gratis for landeieren. Håndtrykket er en dau fisk og han ser meg ikke i øynene. Og det er Sir.

Skipperen skjemmes og ber om forbedringer. Det er nye tider og den svarte mann må rette ryggen, mener skipperen. Så han har et lite prosjekt her.

Jobbsesongen på fanteskuter som vår, er kort, så det gjelder om å smi mens jernet er varmt. Og vips hadde han fått en jobb til, fordi naboen spurte hva det kostet. Men hardt fysisk arbeid for en 53-åring kostet ham en verkende arm, så han skulle komme tilbake i morgen og fortsette. Skipperen har polert båt i mer enn 30 år, så han vet hva stive lemmer er. Men det blir ingen betaling før jobben er gjort, slik at skipperen er fornøyd, og Hebron er stolt over godt utført arbeid.

Vi har det godt her i Zululand marina. Staben er blid og hjelpsomme. Området er gjerdet inne og det er portvakt. Så vi opplever at sikkerheten er god. Inne på området er det oppstillingsplass for båterog biler, travellift, verksteder og en velassortert båtbutikk. Her er toaletter og dusj, søppelhåndtering, kontor med minibank, enkel restaurant som serverer gode måltider til en rimelig penge. Det er store plener, lekeplass for barna og svømmebasseng. Så her går det an å ha det godt lenge. Butikk vi kan sykle til på gode veier i dagslys.

For når mørket senker seg, er det ikke lenger trygt å ferdes utenfor gjerdet og portvakten. Fattigdom, arbeidsledighet og sosial nød har sine nesten naturgitte konsekvenser. Kriminalitet, vold, rusmisbruk og prostitusjon. Den som har, skal miste, den sterke har sin rett, ungjenter selger kroppen sin for 10 kroner like utenfor gjerdet. Men det er lyspunkter. Som Hebron. Om dagen prøver folk å tjene penger på sin oppfinnsomhet. En treskjærer tryller fram de lekreste dyrefigurer med machete og tollekniv. En stabel bildekk blir til fluktstoler. Frukt selges fra primitive boder i veikanten ved motorveiene, som forøvrig ikke står det minste tilbake fra de hjemlige. Og handlesenteret likeså.

Vi tenker vi blir her til over jul. Da skulle været være mer stabilt og vindene fra NØ mer framherskende. Så får vi sjekke ut fra Cape Town i januar. Denne byen har litt av hvert å by på, så vi håper på en tur til Robben island der Madiba satt fengslet i mange år, og komme oss opp på Table mountain for å nyte den berømte utsikten over Kappstaden derfra.