Videre mot Selskapsøyene

Det er søndag 28.juni. Været er vakkert, men svake østlige vinder. Vi tar sikte på å forlate Fakarava og Tuamotos-atollene med kurs for Tahiti og Selskapsøyene mandag morgen, når vindene ser ut til å friske litt. Distansen er i underkant av 300nm, og antatt ankomst Papeete ca 1.juli.

Se Gnisten snorkler!

DCIM100MEDIA

Etter en tids trening og overvinnelser, snorkler Gnisten. Ustoppelig, som et barn som har lært å sykle. Hun har tidligere ikke vært komfortabel med å holde ansiktet under vann og puste med snorkel. En ny verden har nå åpnet seg for henne. Ikke minst takket være en god venn som laget og tilpasset innsatsbriller i dykkermasken hennes før vi reiste hjemmefra. (Man kan få kjøpt masker med inn til +5, men +7/8 lages ikke. – er derimot ikke noe problem i det hele tatt)

Vi hadde uforglemmelige snorkleopplevelser på korallknoller inne på grunnere vann i en lagune ved ankerplassen i nærheten av sydpasset på Fakrarava. Det var som å svømme i et akvarium! Uten hai.

Dette bildet av Gnisten er tatt av tyske Stefan på Sabir med et GoPro action-kamera. Dessverre egner kameraet seg dårlig for fotografering av de små fiskene vi snorklet med. Gule, blå, sorte, hvite spettede mm. Det myldret rundt oss. Beiter på de levende koralldyrene, eller i strømmen av næringsemner som kommer med vannet over revet fra havet utenfor.

Innevokst i korallknollene lå skjell med sikk-sakk kjefter i nydelige blåfarger.  Inn i hulrommene smatt fiskene, og under lå en sort grouper, større fisker med digert hode og kort, fet kropp og jaktet på det som måtte komme forbi….

Over oss terner og havsuler som jakter på godbiter som er synlige fra luften.

Kampen for tilværelsen. Survival of the fittest.

Opplevelsen var “En højdare”, slik søta bror ville sagt det…..

Besøk på perlefarm

Våre båtnaboer, Tom og Christian, inviterte oss med på besøk på en perlefarm. Det viste seg å være en turistfelle, selvfølgelig, men det er en annen sak.

Vi fikk en ganske interessant innføring i produksjonen av de sorte stillehavsperlene. Utgangspunktet er den lokale østersen som fanges opp som yngel og dyrkes fram til perleproduserende voksen. Perler kan oppstå naturlig som sandkorn som finner vei inn i østersen og som kapsles inn av perlemor, mens den ruller fritt inni østersen. Slike perler er som regel små, men perfekt runde. Dyrkede perler lages ved at perfekt runde kuler av skjellmateriale implanteres på et spesielt sted i den levende organismen og settes ut i havet for å godgjøre seg i 18 måneder. Dette er ekspertarbeid. Østersen kan bare åpnes ca 1 cm uten å skade lukkemuskelen. Det er boret et lite hull i østersskallet slik at den kan bindes fast med fiskesene til et tau som er festet til en bøye. Utenfor er det en sylinderformet kapsel av grov plastnetting som beskytter østersen mot angrep fra fisk.  Det hele senkes ned på ca 6 meters dyp.

Fakarava perleøsters Demoøsters

Fakarava perleimplantat Implantater i ulike størrelser

 

Så setter østersen i gang med å kapsle inn det implanterte fremmedlegemet i perlemor. 1500 tynne lag, eller 3 lag om dagen. I løpet av disse 18 månedene utgjør det et ca 0.8mm tykt lag sort perlemor utenpå den hvite skjellkula.Så en dag tas det hele opp, skallet bendes forsiktig opp og eksperter sjekker om det befinner seg en perle der. For det er et hvis. Ca 50% av implanteringen er mislykket. Men der det er en innekapslet perle i en liten organisk sekk, blir den forsiktig tatt ut og erstattet av en ny hvit rund kule av nøyaktig samme størrelse som perlen som ble tatt ut. Denne prosessen kan gjentas inn til 4 ganger. Siste gangen lager de største perlene. Siden vil østersen fortsette å lage kjerneløse perler, som får svært ulik form, nesten som rosiner.

Fakrava kjerneløs og usymmertrisk perle Kjerneløs/assymetrisk

Perlene blir så sortert i ulike klasser etter rundhet og overflate. Ca 5% oppnår A-klasse. De perfekte. Men de fleste perlene vil ha dråpeform, asymmetrier,  eller ujevnheter. Omtrent som blant oss, vanlige dødelige.

Så gjenstår verdiskapingen, der perlene blir stelt og montert på ulike vis i armbånd, ørepynt og kjeder, gjerne i kombinasjon med polert perlemor av ulike fasonger.  Til ulike priser, selvfølgelig. Noe for enhver lommebok, og noe altså for hvermannsens…

Fakrava perlearmbånd

Fakrava perlekjeder

Om de spiser østers? Nei, det gjør de ikke. Om de er edanes, vites ikke, men om så var, skulle de kunne hatt et nytt eksportprodukt til verdensmarkedet…..

Ett år på tur

I disse dager er det ett år siden vi dro fra Grødem for å seile verden rundt. 24. Juni 2014 kastet vi loss. Innpakket i sommerull og vindklær i en bris fra nordvest satte vi seil. Tungt å si farvel til alle, men med mange gode ønsker for turen, så hjalp det på.

Ett år grødem Mor i Topaskroken vinker oss av gårde

Ett år Tungenes Sommerbekledning i Norge…

Ett år Runding av Tungenes Tungenes fyr farvel

I dag spør vi oss selv, hva har dette året gitt oss? Hvilke opplevelser sitter igjen i minnet som ekstra spesielle? Noen av de minnene ønsker jeg å dele med leserne:

Det var veldig godt å starte mykt i Inverness med besøk av Bjørg og alle jentene. Gode, late dager gjennom Caledoniakanalen.

Ett år Inverness Sjøslusen i Caledoniakanalen

Ett år Rakettane Bjørg og di små rakettanne i Neptuns Staircase

Mitt neste minne er da vi møtte Ti Sento med Agnes og Bas ombord i Kilmore Quay,Irland. Det viste seg etter hvert at de ble våre svært gode seilervenner helt til våre veier skiltes i Karibien. De er på sin tur, med sine mål, vi på vår. Nå holder vi kontakten med SMS og mailer.

Ett år Ti Sento Tåkefast i Kilmore Quay med TiSento

Ett år julemiddag m Agnes og Bas Bas og Agnes julegrøt på Bequia

Over Biscaya ble det varmt og stille. Så varmt at vi ikke kunne gå barbeinte på dekk, og det ga oss en forsmak på varmen som har fulgt oss siden. Sjøklær ble pakket ned i Caledoniakanalen og nedpakket har de vært siden.

Ett år Fødelsdagstårta Fødelsesdagstårta. Grattis!

 

Ett år Pia og Ulf Hjertelige og trivelige Pia og Ulf

Jeg ble 60 år i Lisboa og det er klart at det var en spesiell dag for meg som jeg lenge vil huske. De vi var sammen med, svenskene Pia og Ulf, samt Annette og Lennart, laget fest for meg og gjorde det til en flott dag. Pia og Ulf dro hjem for vinteren, men er nå på farten igjen, med sør-Amerika som mål.

Ett år den yngste Oslofolket

Ett år rakettanne Haugesundfolket

Ett år familiebesøk Ålgårdsfolket

Så ble det mange besøk på Kanariøyene. Begge døtrene med sine familier kom,bror Olav og svigerinne Lillian, samt Vigdis og Tore fra Farsund, som feiret sin 70-årsdag sammen med oss. Mange gode minner sitter vi igjen med.

Ett år Tore 70 Tore på 70-årsdagen

Ferden gikk videre og vi var nok spente på Atlanterhavskryssen. Den ble tregere enn forventet, mindre vind og vi begynte å ane at det kanskje kunne være værendringer som gjorde at passatvinden ikke var så sterk som før.

Ett år i havet For spridde seil mot vest

Jeg har nok nevnt det tidligere, men skriver det gjerne igjen: Watermaker er en god ting å ha om bord. Når varmen er trykkende, er det utrolig godt å kunne dusje seg med ferskvann.

Ett år Anne Bnete og Tryggve Anne Bente og Tryggve på Barbuda

I Karibien fikk vi oppfriskende vennebesøk av Anne Bente og Tryggve som sto om bord i 2 uker, og vi ble besteforeldre til to flotte barnebarn, Noah og Signe Irene.

En snartur hjem til Norge i 14 dager var også flott, men det var tungt å si farvel igjen. Flyturen tilbake til Colombia var et eventyr det også, ble aldri enig med meg selv hvor mange timer turen tok, men jeg reiste fra Frankrike og kom til Colombia på samme dato i alle fall!

Colombia var for meg det første ukjente stedet på turen. Inntil da hadde vi seilt i sporet fra 12 år tilbake, og nå var vi veldig spente på nye, ukjente opplevelser.  Sammen med Hans Olav, som hadde mønstret på da jeg reiste hjem, fikk vi oppleve Casablanca og San Blas øyene før han dro tilbake til Norge fra Panama.

Ett år Hans Olav og gnisten Hans Olav og Grnisten i Santa Marta

Jeg hadde grudd meg til forsering av Panamakanalen, byråkratiet og slusene som virket enorme. Og så blåste det hardt. Det har vel aldri blåst mer på hele turen til nå enn det gjorde mellom Aruba og Panama, Shelter bay marina, der vi lå fortøyd. Godt at vi fikk en dyktig agent som loset oss gjennom kanalens byråkrati på beste vis. Til alt hell møtte vi Doris, en båt fra Bergen med de tre kjekke guttene, Marius, Kristian og Henrik om bord. De hjalp oss gjennom kanalen som lineholdere og jeg kunne sitte på dekk og vinke til web- kamera og hilse til dere der hjemme.

Ett år Team Doris Team Doris av Bergen

Det ble en lang Stillehavskryssing. Det var himmel og hav i 33 dager, fortsatt lite vind, men bølger som gjorde overfarten litt jumpete. Lite regn, og mye overskyet vær. Å komme fram til grønne øyer, som kom til syne som bratte klipper, var godt, men vi var ikke utslitt av å være på havet. Dessuten var ingenting gått i stykker på båten, den var bare blitt utrolig skitten både over og under vannlinjen.  Å nyte landlivet på de frodige Marquesasøyene var godt, men lysten til å seile videre ligger alltid på lur.

Fatuhiva ankomst Trolsk stemning på Fatu Hiva

Og så kom vi til Tuamotus-atollene i Fransk Polynesia og her er vi fortsatt. Vi nærmer oss langsomt Tahiti og en litt mer urban tilværelse om en ukes tid eller så, og godt er det, båtens gjemmer blir langsomt tømt for både vått og tørt, så nå må det snart påfyll til.

Fakarava Luft 7

Fakarava fra drone, Lovinda too båt nr 2 fra venstre

De siste ukene har vi hatt selskap av norsk båt. Astahaya. Det har vært veldig kjekt å kunne snakke norsk og ha godt lag med nordmenn igjen. Båten er stor, Oyster 56 fra 2008, og mennene om bord, Tom og Christian, er meget spandable med flott mat, ditto oppdekking og godt selskap. I tillegg har en 30 fots amerikansk båt, Freya, med norsk flagg blitt med oss, Øyvind fra Vik i Sogn og Tina fra Moss. To herlige, nyforlovede som har spart til båt og tur og blir i Stillehavet i to sesonger.

Ett år norsk møte Tom, Øyvind, Christian

Tina, vertinne Lisa, Gnisten og skipperen

Så sitter jeg her på ei palmeøy i Stillehavet og tenker på året som har gått. Er det virkelig bare ett år siden vi dro? Det virker veldig lenge siden, men det er nok fordi vi har opplevd så mye. Vi har tatt steget ut av det mer rutinepregede livet mellom hjem og jobb. Hver eneste dag byr på nye opplevelser, nye møter med nye mennesker, nye landskaper, nye scenerier. Det er i alle fall veldig langt fra Grødem, vi har tilbakelagt ca 15000nm og begynner å nærme oss halvveis.

Det som har forundret oss litt, er de få norske eller for den del nordiske båter vi har møtt. Ikke en eneste annen norsk båt seiler jorden rundt, Norge-Norge, denne sesongen. Noen norske har vært på vei, men har av ulike årsaker forandret planene.

Båten vår har til nå oppført seg eksemplarisk, og Skipperens behov for å mekke får han tilfredsstilt på alle ankerplasser om bord i andre båter. Jeg liker ikke når ting om bord ikke er i orden, og det vet skipperen, så han er kjapp med å fikse det som måtte være nødvendig.

Vi har det godt om bord i Lovinda too. Vi sliper fortsatt kanter etter snart 40 års ekteskap, men det har ikke vært behov for aleneturer på land for å lufte verken aggresjon eller irritasjon. Skipperen pleier å si at Gnisten holder kruttet tørt og det tenner av og til, men går veldig fort over. Vi er sammen om det meste og Gnisten er fortsatt veldig fornøyd når skipperen rører i middagsgrytene.

Som på forrige tur er det møte med andre mennesker som krydrer turen. Naturen er mangslungen og flott, men det blir mye kjekkere når flere deler gleden. Det også å kunne dele mat og drikke, gode ord, gir oss mye begge. Det gir oss nye horisonter og gjør oss godt. Lokalt vertskap på holmer og øyer har lært oss mye. De tilbyr lokal mat til billig penge, inviterer oss seilere inn i deres hjem, vi sitter på plaststoler og bord er dekket med voksduker i gilde farger. Og de er så glade for at vi kommer!

Hjemlengten kommer også innimellom. Da er det tid for å finne fram cd- spilleren, sette på Bjørn Eidsvåg, Vamp, Ryfylke, Sigvart, Tønes og mye annet . Trekke fram pc-en, finne bilder av alle dere hjemme, og så mimrer vi litt!!!

Vi takker for alle som har fulgt oss på reisen til nå, og vi vil fortsatt prøve å formidle noe av det vi opplever i tekst og bilder. Det er mye av Stillehavet vi ennå ikke har sett, og vi gleder oss til nye steder å komme til.

Fakarava korallstrand Korallgrus på stranden

Ett år seilas i lagunen

Seilas inne i lagunen på Fakarava

Tanker fra en ankerplass i et sydhavsparadis

Fakarava sunset2

Vi ligger oppankret som var vi inni en diger smultring. Lagunen er som et hav. Enden ligger under horisonten. En lav og smal stripe land foran oss gir oss le og skiller lagunen fra havet som drønner inn over revet utenfor, og lager en tordnende lydkulisse på ankerplassen.

Fakarava strandboere2

Lave hus og enkle brygger langs stranden på innsiden. Pent og ordentlig. Høye palmekroner svaier i vinden, som hele tiden står i varianter av øst.  Foran oss, inn mot land ser vi de mørke skyggene av korallknoller mot det lysegrønne vannet over sandbunnen.  Båten ligger på 8 meters dyp. 35 m 8mm kjetting og et 15 kilos Bruce-anker sørger for å lenke oss fast til havbunnen. Vannet er klart, men ikke krystallklart her vi ligger. For mye næring i vannet så nær folk. Under båten halvmeterlange, slanke, elegante fisker som kan være ganske nysgjerrige når vi bader. Av og til koker det når en lynrask jeger jakter småfisk i stim. Kamp på liv og død. Det gjelder å unnslippe. Småfisken her er ikke flygefisk, selv om det nesten ser slik ut. Drama. Svarte havsuler med hvite hoder stuper som prosjektiler ned i vannet og fanger seg en godbit eller to. Hvite terner med sine karakteristiske stakkato vingeslag og sitt skarpe mål konkurrerer med havsulene om godbitene. De større fregattfuglene patruljerer like over og er klar til å plage de andre av luftens jegere til å gulpe opp sitt bytte. Survival of the fittest.

Fakarava regnbue

Det er vær her også. Noen tror at sola skinner fra morgen til kveld. Men her er vinter i syd-Stillehavet. Varm og god vinter så nær ekvator, riktignok. Men fortsatt altså vinter. Mørke, tunge skyer  feier inn fra øst og det er bare å skalke lukene. Så styrtregner det. Noen ganger noen minutter, andre ganger stadig vekk i timesvis. På land samler de da takvann. Noen seilere samler regnvann i egnede presenninger, andre legger en sokk som demning i bue rundt påfyllingsstussen til vanntanken og lar dekket samle vann som renner dit. Før bygene kommer det kraftige vindkast. Willy-vindgenerator hyler da som en F-16 og ampere’ne fyker inn på batteribanken. For det blåser også. Jo åpnere ankerplass, jo mer. Og jo mer bølger som får båten til å gynge lett. Det synger i riggen og rasler i ankerkjettingen.

Men for det meste skinner altså sola, og månen og stjernene vakkert om natta….

 

Uro

Skrape, rasle, skrangle. Gadong! Støy fra ankerkjettingen som har lagt seg over korallknollene når båten har fått svaiet seg litt. Kalk mot galvanisert stål. Lyden mottas over baugrullen og forsterkes med forpiggen som resonanskasse. Av og til et kraftig smell. Skrekkscenario: brudd i ankerkjettingen! Derfor er skipperen aldri særlig beroliget når vi ligger oppankret mot lo kyst. Det er lite som da skal til før vi driver på land. Havari som konsekvens. Bråslutt på vår eventyrreise. Verst er det om nettene. skipperens hørsel er ikke slik den en gang var, men Gnisten hører ennå det meste. Ligger med store øyne i nattemørket, mens hun hører skipperens fredsommelige snorking fra skipets aktre gemakker.

Bang! Skipperen våkner med et høylytt smell. Hva var det? Noen som har drevet på oss i natten? Har vi dregget? Så var det bare forluka som smalt igjen.

 

Hete

Det er varmt i sola. Det er varmt i sjøen. Det er enda varmere under dekk. Til og med om natten. Om dagen holder vi oss for det meste på dekk, det vi si i cockpiten. Under biminien. Den kan vi ikke få lovprist nok. Når sola står lavt morgen og kveld, steker det godt inn under. Da hekter vi på en sideskjerm som går ned til vindskjermen på rekka. Men som her når vinden er østlig, finner sola inn bak hekken og steker oss om kvelden. Mot dette har vi lite å stille opp med. Bakskjørt av kanvas ville vært en god ide. Det får bli neste investering.

Men under dekk, særlig om natten, er det hett. Og Gnisten enda hetere. Så het at hun får lufte seg som best hun kan i salongen, mens skipperen kan breie seg i akterkøya. Akterkabinen er ikke det ideelle hvilested for varme strøk, da heller forpiggen. Forluka er stor, og en vindmann i åpningen kan virkelig gjøre susen, bokstavelig talt. Men forpiggen bruker vi som lager når vi ikke har gjester om bord. Så slipper vi å ha alt mulig synlig rot over alt. Fotoveske, gitar, kasser med bøker, hermetikk, frukt og grønt, tørrvarer. Så ligger vi og svetter og peser, vrir oss i hver vår ende av vårt lille skip. Siden det kommer kraftige regnbyger i blant, dag som natt, er det risikabelt å la lukene stå vidåpne. Før en riktig har blitt våken, kan alt være klissvått. Ferskvann tørker heldigvis. Sjøvann er det verre med. Salt lar sengetøy alltid føles klisset og fuktig.

Hvis vi har kjørt motor, er dieseltanken blitt god og varm. Gjett hvem som ligger og sover på toppen av den? Gnisten selvfølgelig!

Boff! Eg verte så heit’e!

 

Heimlengt

Det er det såre punkt. Vi har så lenge drømt om å komme hit. Vært svært målbevisst i planlegging og gjennomføring. Gitt avkall på det sikre og trygge i tilværelsen. Nå er vi her, midt i drømmen. Som ikke lenger er en drøm, men ren og skjær virkelighet. Vi tar oss i å si til hverandre; Tenk nå er vi her! Men det er alltid et men…..

…. for ofte faller vi i tanker om alle de der hjemme, foreldre, søsken, barn og barnebarn. Gode venners lag. Klart det trekker! Vinteren og alt regnet som bøtter ned halve året savner vi ikke, men nå som det stunder mot sommer og landet er på sitt fagreste, ja da må vi innrømme en viss hjemlengt. De lyse sommernettene, fuglesang, angen av nyslått gras. Her er nettene kullsvarte, lite fugleskrik å høre, kanskje noen terner, og små grastuster som trimmes med illsint knatrende trådklippere blir ikke tørket til dyrefor. Ikke lukter det det samme, heller.

Man kan ikke få både i pose og sekk. Slik er det vel med det meste her i livet. Vi nyter dagene, badevannet, fargene, friheten, gleden over å se nye og ukjente steder, treffe nye og ukjente mennesker, så vel som de kjente.

Samtidig vet vi at alle reiser er en omvei hjem. Og det er en lang vei hjem som venter oss.

Vi stusser stadig over at alle de norske vi har truffet til nå skal selge båten ett eller annet sted og fly hjem. Ingen som skal seile hjem til Norge, eller utlendinger til Europa for den saks skyld. Slipper unna de mer utfordrende og lange havseilasene, som over det indiske hav, rundt Sør-Afrika og opp syd-Atlanteren.  Og  hvorfor forlate  selve paradiset, Stillehavet, vil kanskje folk spørre?

Men vi har altså tenkt oss hjem.

Siden Gnisten må hjem og jobbe sommeren 2016, blir skipperen overlatt til seg selv i Australia eller New Zealand, der han har ca 7 måneder på seg til å flytte båten til Sør-Afrika henimot jul. Så hvis noen som leser dette skulle kjenne på lysten til å oppleve eksotiske farvann som the Great Barrier Reef, Australia, Mauritius osv, deler eller det hele, må de gjerne ta kontakt, selv om det ligger ett år fram i tid ennå.

 

Min båt er så liten…

Overraskende mange kjøper båt i Kroatia og USA for videresalg i Australia, der en 30-foter sies å være en stor båt. (Der er lenge siden Ola Nordmann var der.)

Vi opplever stadig at vi seiler rundt i den minste båten. Både her, og i ikke ubetydelig grad også hjemme. Har vi satset på en for liten båt? Noen mente visst det da vi dro, og har kanskje rett i det. Hvis det hadde blitt en ny tur, kunne vi nok latt oss friste til en større båt, nyere, mer stuveplass, flere kabiner, kanskje aircondition, fryseboks, dieselaggregat osv.

Fakarava Astafaya Oyster 56 s/y Astafaya

Skjønt når vi ser ulempene, skal vi kanskje være glade for at båten er stor nok for oss to…  Ikke mye som har gått i stykker til nå. Størrelsen er håndterlig, ingen hissig knurring i baugpropellen når vi går inn i trange havner, og vi kverner inn fokken med et lite smil. Uten elektrisk hjelp. Enn så lenge…..

 

Tidens tann.

Her om dagen rundet skipperen de 63. Er han virkelig blitt så gammel? Rett som det er blir han minnet om sin forgjengelighet. Det knirker i maskineriet. Ryggen småkrangler av for mye sitting. Antydning til sittesår i bakenden etter 34 døgn i havet. Knærne verker når han sitter for lenge ved bordet. Som tannpine under kneskålene. Når han går lange turer på land, verker det skikkelig rundt hoftene. Da føler han seg som en giktbrudden, gammel ku. (Eller skal vi si stut?) Venstre langfinger verker på gitaren. Lettere skamfert av sirkelsagen. Ryttere danser foran øynene når han leser. Må ha briller for hånden hele tiden. Søren, hvor ble det av de brillene, Gnisten? Skipperen har ufrivillig ofret ett par, samt ett glass til Kong Neptun. Hørselen og tinnitusen er jo en katastrofe i seg selv og blir neppe bedre. Se å få på deg høyreluren!, brøler Gnisten når skipperen vender det døve øret til. Når han vil være i sin egen verden. Som når han sitter fordypet i noen godbiter fra skipsbiblioteket, for eksempel.

Sola steiker hardt i panna, der pelsen ikke står like tett som før. Glissent solfilter, kan man si. På Aruba syntes skipperen han var blitt litt vel langhåret. Praktisk å slippe hårvask hele tiden. Men det fins råd. Den godeste Hans Olav grep til skipperens skjeggtrimmer, og om litt lå det meste av pelsen til skipperen og fløt i havnebassenget. Skipperen skulle visst se mye yngre ut etter dette. Siden har det grodd til igjen, omtrent som før. Han prøver å beskytte issen og nesa med sin langnebbede caps, som om han var blitt skallet. Men altså ikke helt, ennå. Men prosessen startet for opp til flere tiår siden og går sin ubønnhørlige, langsomme gang, ser det ut til. Skjegget som skipper Gråskjegg hadde samlet siden Panama, måtte til slutt falle. Det klødde som besatt. Sår og utslett under. Skipperen følte seg nesten som en skabbete hund. Så nå er han tilbake til sitt gamle 3-dagers. Praktisk i alle fall.  Noen mente sågar at skipperen var blitt minst 10 år yngre. Snakk om å trekke seg selv opp etter hårene! Men bortsett fra påminningen om tidens tann, er skipperen ganske fornøyd med fortsatt å være i live og kunne fryde seg over tilværelsen. Hver dag. For hva hadde vel vært alternativet?

Og Gnisten later til å være fornøyd. Hun har i alle fall ikke ytret frampå om å mønstre av, ikke riktig ennå i alle fall….

Makemo skipperen 63

 

F-O-R-D

Vi har aldri eid en Ford. Men den er sikkert langt bedre enn sitt rykte. En vittig sjel forklarte hva FORD står for: Fikses Og Repareres Daglig. I så måte har alle langturseilere en Ford. Daglig er det ett eller annet som har gått i stykker eller henger og slenger. En moderne båt er en kompleks innretning som består av en mengde saker og ting som har gått i stykker, eller som kommer til å gå i stykker. Hvis ikke, hadde det vært best om det gikk i stykker, i følge Murphy.

Skipperen, som mener å være en riktig skrotnisse, har lesset skuta ned med verktøy, fikseting og reservedeler. Slikt kan komme til nytte en vakker dag, som da Øystein Sunde raljerte med bygdetullinger og skrotnissene i visa Kjekt å ha. I alle fall var en bit ståltråd kjekt å ha da våre norske naboer fikk problemer med å starte generatoren. En vinkelsliper med flappeskive til å slakte en brent solenoide, og en liten Honda-generator til å gi strøm til vinkelsliperen. Og vips, lot generatoren seg både starte og stoppe på gamlemåten. Uten solenoide.

Men her om bord er det ett og annet å fikse. Teakpropper til dekksskruer som langsomt kommer til syne blir det neste prosjektet. Epoxy og spesialbor ligger på lur i skuffen. I går var det elektrikerjobb. Lyset i kompasset var dødt. En syltynn kabel hadde knekt. Så viste oljetrykksmåleren skyhøyt oljetrykk. En terminalmutter hadde skrudd seg av. Letejobb under motoren. Så begynte vår hjemmelagede utelampe å blinke. Laget på vår forrige tur av et lite glass Apetitt-sild og en liten halogenpære, med hjemmeheklet  lampeskjerm.  Ser ut til å være en vakkel. Metalltretthet i hengekabelen. Kutte kabel og lodde pæreholderen på nytt. Er ikke sikker på om det er kappet nok. Så det blir sikkert mer arbeid med den kabelen… Heldigvis har vi kabel, loddebolt, loddetinn, terminaler, reservepære, så her er det bare å vakle….

Vi er så heldige å ha en watermaker om bord. Riktignok elsker Gnisten å søle med vann, men problemet er at produksjonen har blitt kraftig redusert. Det resulterer i at den må gå mye lenger enn før for å gi samme mengde ferskvann, som igjen fører til at batteriene blir hardere belastet, som igjen fører til at solceller og vindgenerator ikke klarer å opprettholde balansen mellom forbruk og lading. (men i går ble den fikset og går nå som den skal) Det er bra med futt i vindgeneratoren, men det fordrer at vi ligger oppankret der det blåser mye og jevnt. Noe vi altså ikke gjør for tiden. Kanskje må vi krype til korset. Enten dra i snora til Honda-generatoren eller vekke den slumrende Yanmar’en til live. Det går en skvett diesel, men varmt vann er heller ikke å forakte… en slags joint venture?

Så ruster det rustfrie. Tro det eller ei. Ikke originalvaren fra Finland, men nye rekkestøtter fra Biltema. Ei heller port-bøylene, pelikankrokene til sjørekka og targabøylen fra Danmark. Trolig er ikke stålet av tilstrekkelig høy kvalitet. Rustfritt er ikke nødvendigvis helt rustfritt. Så ble Gnisten en dag irritert på skipperens manglende tiltakslyst på dekk, og svingte seg med pussemiddel og ditto fille. Det gikk greit å komme på talefot med rustflekkene, men nederst hadde det dannet seg et hvitt belegg ”som sidder som heia”, som de blide sørrlendinger kanskje ville uttrykt det. Her måtte den smule gnistrende gi seg. Vi har også rustrender langs skutesiden og på akterspeilet. Men skrotnissen vet råd. Når vi kommer til Tahiti skal vi kjøpe oksalsyre eller fosforsyre. Det bør gjøre susen.

Doen er et kapittel for seg. Etter noen ukers daglig drift, begynner det å bli tilbakeslag i potta. Det står noen liter vann i utløpsslangen som er ført opp under dekket. Fare for at det skvalper over når vi seiler. Gnisten knurrer. Skipperen har frynet en stund. Da er det bare å ta mot til seg. Ut med pumpa, tilbakeslagsventilene må renses. Gufne greier. Belagt med et kalkaktig skall av urinsalter. But a man has got to do what a man has… Kraftig skrubbing. Smører inn komponentene med silikonfett. Så blir rengjøringen lettere neste gang.

En dag begynte babord genoawinsj å hyle. Vi hadde siden forrige smøring på KapVerde seilt for det meste for babord halser, slik at styrbord vinsj hadde vært kontinuerlig i bruk. Da babordwinsjen ble demontert, var den full av salt i de nederste lagre. Riktignok var seilasen fra Aruba til Panama den salteste til nå. Ting går ikke i stykker, de står i stykker…

Folk har problemer med riggene sine. Vant og stag som brekker. Riggwire som knekker i terminalene. Moderne rigger med kompliserte konstruksjoner, der undervantene er sjaklet inn over salingene. Særlig undervantene er problembarn.  Vanskelige å komme til og kontrollere. Når de ryker, begynner masta å svaie. Da er faren for at masta knekker ganske overhengende. Det skremmende er at også wire kan knekke uten forvarsel i form av opptrevling. På vår forrige tur hadde vi med reserve undervant og toppvant og akterstag, samt to forstag. Nå er vi hjelpeløse. Det nytter ikke å ha med seg reserve rod-rigg, som må kveiles i store kveiler. Men vi spanderte mye penger på å kjøpe nytt før vi dro hjemmefra. Riggen er trimmet inn etter håndbok. Spent og strukket til 15% av bruddstyrken. Vi kan imidlertid trimme riggen fra dekk. Rod er sterkt, men gir ingen varsel på metalltretthet. Det er litt nifst. Den gamle riggen sto i 30 år, selv om den er anbefalt å byttes hvert 12.år. Her må det altså være store sikkerhetsmarginer. Får vi håpe. Vi har også åpnet beskyttelsen for strekkfiskene og kontrollert at splittpinnene er på plass.

Sola gnager på sømmene i alle tekstiler. Har måttet sy fast stroppen til Lazy-jackene. Storseiltrekket som var sandfarget, har inntatt en mer offwhite farge. Sidetrekkene er medtatte. Trolig må vi gjøre noen fornyelser når vi går i bøyene sydpå, mens det er orkansesong i sydhavet.

Dekket ser fortsatt bra ut. Natingen av alcoxysilikon holder stand. Stefan fra Sabir ble forbauset da han oppdaget at natingen vår ikke var klissete. Det er visst et vanlig problem i solsteiken.

Ellers ser vi at vannlinja vår er for lav. Når båten er nedlesset og det skvalper så pass mye som det gjør, blir det lett belegg på fribordet, samt at det setter seg grønt sjøgress i kanten mellom bunnstoff og fribord. Derfor må vannlinja skrubbes hyppig. Bunnstoffet vårt holder bra stand mot rur og slikt, men slim og sjøgress må skrubbes regelmessig. Det gror mest der sollyset trenger gjennom, som forskipet og på roret. Som hjemme. Skipperen snorkler og dykker det han orker med diverse verktøy. En bred sparkelspade for gjenstridige saker, og en rustfri gryteskrubb til resten. Til å motvirke Newtons 3.lov, actio=reactio, bruker han en kraftig sugekopp med håndtak når det skal brukes krefter i vannet. Gryteskrubben antas også å frigjøre mer kopper i bunnstoffet.

Sola og saltet tærer på gelcoaten. Den blå vannlinja er blitt noe blass. Skroget trenger en omgang polering. Forhåpentligvis kan vi få det til på Tahiti. En regnskur kan vanne en liten skrogvask fra jolla. Så er det bare å gå i gang….

Kanskje skulle vi hatt et jobbeglass om bord? Et glass der man legger lapper med forefallende jobber.  Så trekker man en lapp når man har seget for dypt ned i godstolen, sofabenken, eller har falt for dypt i egne tanker?

Men la oss prøve påstanden: de fleste har en FORD?

Videre seilas i atollene

Kauehi landing

Så har vi besøkt Kauehi før vi satte kursen for Fakalava. Kauehi er en noe mindre atoll med gode navigasjonsforhold inne i lagunen som gjerne holder dybder på 20-40 meter. Ankerplassen ved landsbyen ligger på motsatt side og for første gang ankret vi opp i le av noe. Det betyr at det er vind, men minimalt med bølger. Vi må passe på å unngå korallhoder. Likevel klarte lekteren til forsyningsskipet å kjøre over ankerbøyen vår og trekke ankeret vårt med seg oppover, helt til det raslet kraftig i kjettingen om bord, og lekteren bråstoppet. Da hadde vi vært oppankret i 5 minutter. Men det gikk bra til slutt. Kauehi atollen huser om lag 100 sjeler og mengdevis med fluer og andre ekle insekter som satte seg rundt cockpitlampen om kvelden. På grunn av langgrunne, måtte vi ankre opp forholdsvis langt ute. Den samme langgrunna gjør strendene til et paradis for badende barn. Noe en dansk båt som besøkte øya for noen år siden satte svært høyt.

kauehi vaktbikkje

Kauehi handel

Kauehi perlefarmbygging

Kauehi og skipperen

Kauehi skoletid

Kauehi rådhus

Kauehi fotball

Kauehi kokosankring

Kauehi strand

På land møtte vi eks-skipperen på et av forsyningsskipene. Han hadde i 3 måneder vært på verftet i Kina for å følge opp byggingen av nytt skip. Da skipet ankom Tahiti ville ikke franske myndigheter godkjenne skipet, som fortsatt ligger i bøyene. Skipet skulle vært bygd i Frankrike! (Aner vi en viss form for proteksjonisme?) Da gadd han ikke mer tøys og gikk av med pensjon som 51-åring…

Kauehi skipper

Kauechi var et hyggelig sted. Vi inviterte Tom og Christian, mannskapet på den norske nabobåten Astahaya til norsk aften med kjøttkaker i brun saus avec, og Firkløver som dessert.

Vi fikk opp ankeret uten større problemer, siden skipperen hadde snorklet over kjettingen og visste hvordan det lå an på bunnen. Ikke så klart vann som på Makemo, men fortsatt mulig å se ankeret tydelig på 8 meters dyp.

Så satte vi kursen for Fakalavaatollen der vi er i skrivende stund, stive og støle etter 3 mils sykkeltur på våre sammenleggbare sykler. Noen atoller har virkelig lange øyer,riktignok bare noen få hundre meter brede, men altså milelange. I passet fikk vi 4 knops motstrøm, som fikk det til å koke rundt oss…

Kauehi-Fakarava

Fakarava nordpass i 4 knops motstrøm

Fakarava atollringbredde

Fakarava strandboere

Fakarava vulkansk strand

Fakrava nasjonalsport

Fakarava sunset Fakarava sunset

Fakarava sykkeltur På 3 mils sykkeltur

Fakarava fornøyd Gnist Vannhull i et resort-hotell

Fakarava resort

Fakarava nather day in paradise

Fakarava snyltevekst Snyltevekst

Fakrava kokosnøtter i ulike stadier! kokosnøtter i mange stadier

Fakarava korallstrand Strandgrus av koraller

Fakarava Tina og Øyvind fra Freya Øyvind og Tina fra Freya som om litt skal bli bønder i Vågå….

 

Skipperen har hatt bursdag.

Vi valgte å bli på Makemoatollen, der vi hadde nettilgang og kunne snakke med døtre og barnebarn da skipperen rundet 63. Skype og sånn..

Et par dager før, dro de fleste andre rundt oss videre, men det kom snart nye båter inn, deriblant en båt som seilte med britisk flagg og London som hjemmehavn, Astahaya, viste seg å være norsk. Et vakkert skip, Oyster 56. Vi hadde sett båten før og tenkte at det var sikkert en nordmann blant det britiske mannskapet. Men om bord er Tom og Christian, ( ikke  Tom og Jerry, slik skipperen antydet da Tom presenterte seg), Tom fra Oslo og  Christian fra Tromsø.

Makemo kanelboller i Astahaya

Vi dro over og hilste på , og fikk vite at generatoren om bord var ødelagt og de kunne dermed ikke lage vann. De var ikke spesielt happy. Laber stemning, og rask- seilas- videre- til- verksted-i-Papeete l blikket. Men da gjør skipperen som så ofte før, engasjerer seg i problemet , finner ut hva som er feil. Og vips så finner skrotnissen noe ståltråd , en vinkelsliper og med vår lille håndbårede generator. Jollen til land , fikse en provisorisk ombygging av restene av  den elektriske stopperen, som hadde brent opp, og tilbake i Oysteren. Montering,  og der sveiv generatoren!!

Jeg hadde i mellomtiden skjønt at guttene trengte en oppmuntring der de sto på hodet i motorrommet, og jeg laget kanelboller som jeg rodde over med. (Ja, nå ror Gnisten!) Gjett om det var tre karer som smilte fra øre til øre. Dette var altså dagen før dagen. Mens vi satt der og spiste varme kanelboller og vi fikk smake helt utmerket cappuchino, så ville oysterguttene vite hvor gamle vi var. Som vanlig forsnakket jeg meg og fortalte blidt at skipperen er 63 i morgen !! Og dermed ble det planlegging. Skipperen ønsket absolutt ingen bursdagsfeiring, men da Gnisten hadde sluppet katta ut av sekken, tok han til vettet og foreslo å lage bacalao, og hvis Oysteren kunne være hotellskip for oss, så var det fantastisk. For da kunne vi inkludere andre kjente i havnen. Og slik ble det.

Makemo bursdag

Bursdagsfest

 

 

8 personer ble invitert til kl 1700, og vertene om bord på Astahaya viste seg å være svært så vant med å traktere andre. Regnet ut etterpå at hver av oss hadde nok fått servert noe å drikke i 8 ulike glass av fineste krystall, og i tillegg flotte porselenskopper til kaffen etter bacalaoen. Fra Norge hadde jeg fått med bursdagspresanger fra jentene og der var det både ballonger, norske flagg og servietter med happy birthday på. Før  middagen, mens vi var bare norske om bord, vartet skipperen og Gnisten opp med både Reinert med beinet, Deckspojken og Tir na noir. Snart ankom de utenlandske gjestene Mannskapene fra britiske Sofia, tyske Sabir, og altså oss norske.Det ble en svært hyggelig kveld for oss alle.  I bakgrunnen palmekroner i silhuett mot dyprød solnedgang..

Raroia sunset2

Vi hadde planlagt å dra dagen etter og skulle gjøre de siste innkjøp. Det viste seg da at butikkene var tomme for all ferskvare. Årsaken var et storstilt bryllup. Dette måtte vi jo få med oss. Og bildene under viser nok hvilken fest det var. Vi ble invitert inn i kirken under vielsen og jeg kan love leserne at det var ikke noen mumlende røster som sang salmene i det bryllupet. Det var som taket løftet seg og rene flotte sangstemmer lød over hele området, langt utenfor de åpne kirkedørene. Kvinnene med nydelige blomsterkranser i håret.

Makemo bryllup1

Makemo bryllup2

Makemo bryllup3

 

Da vielsen var over, listet vi oss ut, satte kursen for havna og gjorde sjøklart. Det viste seg at vi fikk følge av både britiske Sofia og Astahaya til Kauehi , den neste atollen vi ville besøke. Det var overnattseilas,og det var riktig koselig å se kjente lanterner i mørket der vi seilte med en liten flik av genoaen for ikke å komme for tidlig fram.