Oppdatert Rapport fra landkrabbene i Bangkok

 Megamoderne julestemning..

 Julaften før ribba

 ……

 Svømmetur i 13.etasje

I skrivende stund befinner vi oss igjen i Bangkok, en sydende og pulserende travel megastorby i det ville østen. Go east, go east,man! For det er her i verden den økonomiske veksten er størst på kloden. Det synes også. Hit kommer storkapitalen fra Japan, Kina og den gamle og nye verden. Norge med.Telenors logo. dtac er stor her.

Biltrafikken er enorm og Toyotaer og Hondabiler i varianter vi aldri har sett hjemme dominerer. Ikke bare biler forresten, men mopeder og motorsykler Honda har produsert i svimlende antall for hvermannsen i hele østen.

 Fornøyd taxikunde

 Rally lyskryss…

Motorsykkeltaxier snor seg fram der trafikken står stille. Når det gjelder å ta seg fram skys ingen midler. Det gjelder bare som fotgjenger å kjenne sin plass, for her tas også fortauene i bruk! Ja, ikke bare av motorsykler , men også alskens økonomisk aktivitet. Utbrettboder, mobile tohjuls restauranter med kjøkken og grill, bønder som vingler med krokete knær og rishatter avsted med svaiende børtre av frukt og grønt.

 Friskpresset limejuice

Friske frukter males til saft og helles på direkten over på små drikkeflasker hvilende i is. Kortreist drikke. Gatas elendige dormer under bæresøylene til Skytrain, de reisendes alternativ til trafikkork i solsteikende bygater. Landkrabbene beveger seg sidelengs som var vi …nettopp det.

Skyskrapere tårner opp fra det som for ikke lenge siden var rismarker. Matjord viker plassen for byggegrunn i det som i dag er en av verdens største byer.

 Store pusterom

Gedigne, futuristiske handelspalass

Her finnes markeder for en hver smak og for enhver lommebok. Japanske sushirestauranter dominerer her i strøket vi bor.  Her er kjøpesentere for alt fra Rolls Royce og MacLaren til kopier av Rolex og TagHeuer. Her finnes Zara og Hennes og Mauritz, Hilton og det sagnomsuste Oriental hotel. Alt er tilsalgs. Fugler, fisk, øgler og hunder. Mennesker. I de utallige red light district, om man våger seg dit, blir den sosiale tragedien mer enn sjokkerende nærgående.

 Mangfoldig,enormt marked

 Guttedrømmen? Red lights, soon….

Det er voldsomme kontraster bak mammons skinnende fasader. I bakgatene falleferdige rønner der vedlikehold ser ut til å være et ukjent begrep.

Men det er billig å leve her for båtfanter på vei hjem.  Hotell om man ikke er for kresen til noen få hundrelapper, et velsmakende måltid på fortausrestauranten på hjørnet til 20-30 kroner, og Skytrain tar oss fra den ene enden av byen til den andre for noen få kroner.

 Vår favoritt: Kylling, sitrongress og cashewnøtter i peanøttsaus.

Folket her er svært vennlige. Vi står ikke lenge og vender på bykartet før noen kommer til og forklarer oss veien. En dag vi satte oss ned på på en benk i et kjøpesenter, spurte en av de lokale hvor vi kom fra? Norge. Hvor i Norge? Stavanger. Jo, der hadde han vært for noen år siden. Broren driver Thai-restaurant i Stavanger! Ja, det er en liten verden!

Bangkok har mye by på:

  Våre utmerkede verter og omvisere, Christian og Tom

 Flere julegjester

 Skyskrapere dominerer bybildet

 Kanalbuss i vill fart

 Bangkok ligger i et elvedelta med kanaler over alt

 hvor Hvermannsen lever

 Sluser gir vern mot flom Pagoder og templer over alt ved elva

 Fra kokong til silketråd

 Et smilende og vennlig folk

 Gourmet-mat

 Kongens portrett over alt

 Omvisning i kongens palass

 Jo,det er gull som glimrer!

  Kunstskatter

Byttevarer fra Kina

RIVER KWAI

I romjula dro vi på utflukt til River Kwai. Det ble en tankevekkende opplevelse…

 Turbodiesel er tingen…

 Longtailbåt for full fres       Flytende hotell på River Kwai

 På solsiden

Hotellet besto av mange flåter i en lang kjede. Vi bodde i stråhytter uten elektrisitet. Det var hengekøyer på framsiden og baksiden. Skipperen som var litt varm i pelsen, slengte seg oppi i skyggen på baksiden med ei god bok. Plutselig kom en elefant vaggende ned til elvebredden for å drikke og bade, 5-6 meter unna. Støtte i trompeten. Oppasseren på ryggen.

På skyggesiden…

 Omvisning i landsbyen bak hotellet.

 Monfolket, burmesiske stammefolk som bor i skogen ved hotellet og jobber der. (Filmen “Gran Torino” med Clint Eastwood handler om møtet med Hmong, et nabostammefolk..)

 Elefanten, skogstraktor og turistopplevelser

Vi fikk også oppleve å krysse elva over og under broen og siden gå gjennom Hellfire-passet. Alt bygget av lokale arbeidere og allierte krigsfanger som levde under forferdelige forhold i japansk fangenskap.  415 km jernbane ble bygget gjennom  jungelen på 20 måneder for å skaffe den japanske krigsmakten tilgang på verdifulle naturressurser i Burma. Det kostet 100 000 mann livet. Filmen “The Railway Man”(Colin Firth) handler om dette. I skipperens oppvekst kunne alle plystre melodien til filmen “Broen over Kwai” som ble spilt i Ønskekonserten hver søndag ettermiddag mens vi ennå hadde dampradio, mellombølge og Tandberg Sølvsuper. Den japanske krigsmakten viste ingen respekt for sine krigsfanger, som døde som fluer i dampende hete og malariamygg uten nok mat og medisiner. Det gjorde vondt å se glisende japanske selfies-turister valfarte i det samme området….

 Den berømte broen

 Vi krysser river Kwai

Hellfirepasset. Her arbeidet krigsfanger og slavearbeidere dag og natt, i steikende sol og i nattens flammende bål..

 Det kostet dyrt…

 Krigsgraver i tusentall

 Mineringsverktøy

 Togtur på den berømte jernbanen

 Krevende bygging

 Vakkert, i dag…

 Gjennom fruktbart landskap

Når vi har feiret nyttår og vel så det, flyr vi til Chiang Mai nord i Thailand der vi skal leie bil og kjøre litt rundt i grenseområdet mot Myanmar og Kambodsja langs Mekongelva. Deretter flyr vi til Ankorwat i Kambodsja, det historiske senteret for hele Indokina, før vi vender tilbake til Bangkok 13.januar. Vet ikke hva som møter oss der. Håper å slippe å se hauger av hodeskaller fra det forbryteriske Røde Khmers skrekkregime. En påminnelse om at intet varer evig, heldigvis.

Vi ønsker bloggens lesere, venner og familie et riktig godt nytt år!

 Gnisten på Hemingway

 Neste nyttår: Cape Town……?

 Megastore,sømløse dataskjermer

PS: Klikk på bildene!

Julehilsen fra Whangarei

I morgen tidlig begynner vi på hjemreisen med fly fra Auckland via Melbourne til Bangkok. Vi vil feire jul og nyttår der sammen med våre norske venner Tom og Christian før vi fortsetter hjem i midten av januar. Vi gleder oss virkelig til å komme hjem en tur mens båten ligger i opplag her i Whangarei. skal bli godt å treffe familien, ikke minst å bli kjent med de sist ankomne barnebarn, og kanskje blir det tid til å hilse på venner også før skipperen returnerer til New Zealand tidlig i mars. Gnisten blir altså hjemme til hun mønstrer på i Cape Town ved juletider neste år.

Lovinda too seiler i begynnelsen av mai videre vestover med skipperen og nytt mannskap de neste 7 månedene.  Vi er glade og lettet over at det har ordnet seg med godt mannskap. 3 norske og en brite har bekreftet at de blir med på ferden videre vestover. Ruta er foreløpig bare en grov skisse, men det er planlagt mannskapsbytte i Darwin i Australia, Bali i Indonesia og Mauritius før Cape Town i Sør Afrika. Sikkerhetssituasjonen gjør at den mye kortere nordlige ruten hjem via Suez er uaktuell.

Det er nå full sommer på New Zealand, selv om været er svært variabelt. Trær og planter står i full, fargerik blomstring nå ved juletider.  I går steikte sola, i dag regner det.

 Hjemme hos Sharron

 Jorbær og Kiwimarengs

Vi hadde bryggefest og spleiselag i går kveld hjemme hos Sharron, som styrer med det meste her i havnen, og vandret tilbake til båten i den varme og stjerneklare sommernatten.

 Santa Claus is coming to town

 Litt Kardemommeby?

 Sangglade Maoriungdommer

 Landets historie visualisert på bakken

 Solur ved klokkemuseet

 Storbandjulekonsert

 Julemarked

 Kaistemning

Vi har begynt å forberede avreisen for en stund siden, pakket i bag’er og gjør nå båten klar for opplag. Høy UV stråling tar hardt på det meste. Dekke til luker og cockpit med presenning, stenge bunnventiler, tømme kjøla og åpne lufteventiler. Siste glass gaffelbiter fra Sildakongen donert til Sharron, likeså 15 liter bensin vi ikke turde ha lagret om bord i solsteiken.  Stue vekk de tomme dieseldunkene.  Koble vekk gassflasken. Konservere watermaker. Legge smertinger på fortøyningene, fendre godt opp mot brygga, legge pels på fenderne mot nabobåten. Det gror kraftig på skroget i det grumsete brakkvannet.   Hollandske Menno ligger fortøyd på utsiden og skal holde et våkent øye med båten. Han dykket ned og pakket også vår propell inn i plast. Greit å vite at foldepropellen ikke er låst av skjellvekst når skipperen kommer tilbake.

Båt er kontinuerlig vedlikehold og oppgradering. Løpende, for ikke å si galopperende kostnader. Ting slites og ting forgår. Ny varmtvannsbereder installert i forgårs. Nye vindinstrumenter og zippack-trekk til storseil bestilt.  Fokken levert inn til reparasjon. Slitasje i akterliket. Godt var det at vi hadde med den gamle fokken i reserve. Den gjorde nytten fra Fiji og hit. Brukt slangedykkersett kjøpt inn. Vil forenkle tilgangen til begroing på skrog og vedlikehold av anoder og  propell.

Vi har bestilt tidlig slippsetting, mandag 14.mars. Ville være sikker på at det er nok tid til å møte forsinkelser og til å få båten klargjort for videre seilas innen 1.mai.

Vi vil med dette ønske dere som har fulgt med oss via denne kanalen en riktig god jul og et godt, nytt år!

Julehilsen Gnisten og skipperen

Førjulstider “down under” og havneliv i Whangarei

 Det fylles opp i havna

Det er langt i fra kaldt, og fra oven kommer det kun sol, en smule UV og for lengst smeltede iskrystaller. Fra naturens side er det ingen ting som minner om at julen er nær forestående. I morgen er det 6.desember og andre søndag i advent. I fjor feiret vi jul på Bequia i Karibia, dette året i Bangkok, og neste år trolig i Cape Town.  Nå får vi et lite innblikk i hvordan andre nasjoner, andre folkeslag forholder seg til jul.

Ingen julenisser å se i butikkvinduene, ikke ennå i alle fall. Men plastjuletre i uilke størrelser og kvaliteter. På torget ved promenaden langs elva troner et digert juletre i metall og plast. Et høytragende metallskjelett kledd med seksjoner av imiterte barnåler og store, blanke kuler i rødt og hvitt.  Om kvelden skinner lyslenkene vakkert ut over havneområdet. Båteierne er blitt oppfordret til å pynte båtene sine. Kanskje ikke noe for oss, siden vi ikke er så pyntete av oss, og siden vi reiser bort før jul og blir lenge borte.

 gode forsetter?

Apropos julenisser: det nærmeste vi har kommet så langt var da det lokale idrettslaget kom joggende mannsterke, menn som kvinner og barn, langs promenaden et par ettermiddager siden. Litt uvirkelig. De virket litt ekstra svette forresten, da de kom pesende med nisseluer og løsskjegg, iført nissedraktene sine. Ikke noe for skipperen, dette, som vanligvis må spille rollen som julenisse hjemme i snøskavler og regn.  Men Gnisten traver havnebassenget rundt. Hver morgen. 4-5 km. Juleforberedelser, det også?  (skipperen ler i skjegget)

I går ettermiddag var det julekonsert i paviljongen på kaikanten.  Whangarei  District Brass band. Dirigenten het for øvrig  Lundberg og var tredje generasjons svensk-nyzealender. Bestefaren maskinist som slo seg ned her. Samspill med en hardtblåsende sekkepiper,  ikledd kilt med alt tilbehør.

 Kjente toner

Minner oss om at en stor del av folket her er av britisk avstamming. New Zealand har forresten verdens høyeste forekomst av hudkreft, noe som trolig ikke bare tilskrives at ozonlaget er tynt her omkring, men kanskje også den tandre, britiske hud?

 Rocking around the Chrstsmas tree

Danseklubben hadde oppvisning med swingdans i beste Satuday night fever-stil. Mest imponerende kanskje 6-åringen som svingte i vei med faren til allmenn jubel.

 Maorienes håpefulle ungjenter

Lokal talentiade på et gatehjørne uten den helt store publikale oppslutning. Blomstrende blomster i bed, plener og på trær.

I går, mens Gnisten var et lite ærend på land, knakket det på skroget. Tenkte det var henne som ville meg noe. Men, nei, der sto en norsk nordmann fra Norge i dress og hvit skjorte og liten stresskoffert.

Brynjulv Kløve, Statoil-direktør på NZ og gammel jordomseiler  fra slutten av 1970/begynnelsen av 1980-årene. Han hadde en liten avtale med ordføreren, men en time senere var han der igjen. Hjemmehørende i Bærum, hver 6.uke-hjem pendler. Det drives oljeleting utenfor Northland, i nordvest og sørøst. Foreløpig bare seismikk, men Statoil har teknologien for dypvannsboring/oljeproduksjon og eierinteresser i disse områdene. NZ har for øvrig produsert olje i over hundre år på land. I små mengder, riktignok. Årsproduksjonen, 48.000 tønner, tilsvarer 1 av de mange brønnene på Statfjord…. Han fortalte om sin jordomseiling på Anne Kathrine, en Nicholson 39. De seilte gjennom Panama, til New Zealand og tilbake rundt sør-Amerika via  Kapp Horn, før de seilte direkte til Azorene  fra Rio. Hele Atlanteren på langs for styrbords halser. NTH-studenter med dårlig tid byttet mannskaper på Tahiti og amerikansk Samoa. Voldsomme sjøer og en knockdown på vei til kapp Horn. Vi var unge og visste ikke konsekvensene av det vi foretok oss, sa han. Ville ikke gjort det samme i dag.

Så en dag stakk våre tyske venner Stefan og Ilja fra Sabir innom en snartur. De drømmer om å bygge en ny framtid her. Etablere seg med egen restaurant etter hvert. Bo i båten de neste 4 år mens de er på utkikk etter noe som trenger nytt blod. Nå har de kjøpt seg campingbil og skal se øyene de neste dagene. Godt å se dem. Kanskje treffer vi de aldri igjen. Kjekke og livlige mennesker vi vil savne. Men slik er seilerlivet.

Så også med Ann og Jonathan på Sofia. Hjemme i England for julen, og trolig reist videre når skipperen kommer tilbake. Også folk vi vil savne.

Men i morgen kommer nederlandske Nimmo, som skal fortøye utenpå oss. Han seiler alene og vil sikkert synes det er kjekt å treffe kjente, han også.

Det ramler inn katamaraner i mengdevis nå om dagen. Store og svært plasskrevende i trange havner, som her.  En bølge av kanadiske og amerikanske båter, visstnok fordi tidene har bedret seg i Obama-land. Dollaren har styrket seg kraftig fordi USA ikke lenger er avhengig av import av olje. En av de trivelige yankee’ene vi har møtt, og som åpenbart har økonomi-bakgrunn, sier at oljeprisen ikke kommer til å overstige 70USD fatet de neste 20 år. Et vaklende USA er ikke verden tjent med, ei heller en norsk oljeindustri  nede med brukket rygg. Så får vi se…

 Rudolph the red nosed reindeer

Om kvelden var det trommet sammen til treff for gjestende seilere i området.  Rikholdig buffet med lokale retter. Deilig mat. Julepyntet lokale. Levende musikk. Noen kjente fjes. Vi fikk etterpå overnattingsbesøk av Tina og Øyvind fra Freya, som vi møtte første gang på Fakarava-atollen. Tina er toppseiler fra landslaget i 4.70-jolle og skipper, Øyvind er fokkeslask og snart bonde i Vågå. Begge høyere utdannet innen naturforvaltning på Ås. Nå er Freya til salgs og de reiser hjem for å skaffe seg jobb og drive gård. Neste år vil de dra på loffen i Australia med bil. Et sporty par med masse eventyrlyst i en svært behagelig innpakning.

 Øyvind og Tina på Fakarava.

Fordi vi ligger så strategisk til, har Gnisten praktisk engelskundervisning hele tiden, her i enden av gangbrua. Masse folk som går forbi og stopper for en liten prat. Hun er et sikkert blikkfang, der hun sitter med strikketøyet sitt, mens det ene barneplagget etter det andre stappes ned i reisekofferten.

Skipperen derimot har jobbet med diverse under dekk. Gnisten trenger bil når hun kommer hjem. Vedlikehold og oppgradering av båt og utstyr.  Ny varmtvannsbeder skal anskaffes etter at den gamle ble reparert på Tonga. Baugrullen er utslitt av løpende kjetting og parkert anker. Våre gamle, men ypperlige,  vindinstrumenter er ustabile når de har stått på noen uker i ett strekk og nærmer seg nok snart en fornying. Godt at ny mastekabel er trukket og at vi har NMEA 2000 nettverk ferdig forberedt for flere givere og instrumenter.  AIS’ en blir trolig også byttet til en aktiv, slik at Gnisten hjemmefra kan følge med hvor vi befinner oss, og at andre sjøfarende kan se vårt lille skip, når vi ønsker det.

Nå har vi godt internett, mange nye venner på den aldeles overveldende og farlig altoppslukende fjesboka, og altså reisebrev som skal forfattes og formidles. Skipperen har lært seg å skaipe. Må trene seg til han blir alene om bord og må holde kontakt med omverdenen helt på egen hånd. Han observeres for øvrig til stadighet på vei til butikken for å kjøpe flere bytes…  Gnisten knurrer litt, vil at skipperen skal være mer sosial. Hun har selvfølgelig rett. Som alltid.

 Skipperen, storforbruker av bytes

Rart å tenke på at hun skal mønstre av om en ukes tid. Mønstrer ikke på igjen før i Cape town neste jul eller deromkring. Hun forbereder sitt fravær, styrer og ordner slik at skipperen lettere skal finne alle gjemmeplassene hennes. For i en båt er det mange! Mannfolk er vanligvis ikke særlig flinke til å lete heller, og skipperen er ikke noe unntak!

Det er også gledelig å oppleve at Lovinda too og skipperen ikke behøver frykte for å måtte seile alene til Sør-Afrika neste år. Mannskapskabalen ser i skrivende stund ut til å ha gått opp.  4 staute, kjekke mannfolk, alle folk vi kjenner rimelig godt fra før.  Har laget en grovskisse for ferden med mannskapsskifte i Darwin, Bali, og Mauritius.  Gnisten er lettet. skipperen også. Soloseilas ville neppe forsikringsselskapet satt pris på, heller…

Nå gleder vi oss til jul- og nyttårsfeiring i Bangkok med Tom og Christian, og siden hjemreise midt i januar. Skal bli godt å treffe familien igjen. Hilse på den nye slekt. Kanskje treffe venner og bekjente.  Verden går videre. Det er tross alt halvannet år siden vi forlot Skiftesvik og gamlelandet den 24.juni 2014.

 Runding av Tungenes 24.juni 2014

Folk blir eldre. Men vi kommer altså hjem litt yngre. Vår tidsmaskin har seilt oss inn 1 dag i livet da vi krysset datolinja for litt siden.  Vår amerikanske venn på 74 år, den høyt dekorerte Vietnam-veteranen Fred…! , har for øvrig gjort tre runder rundt jorda til nå, og er altså følgelig blitt 3 dager yngre i løpet av 17 år. Tenk det!

  Ett glimt fra tidsmaskinen…