Julehilsen hjemmefra

Vi hadde lenge lekt med tanken om å reise hjem til jul fra SørAfrika. Som tenkt, så gjort. Veldig motiverende når vi hadde utfordrende, endeløse hav foran oss å krysse. Billetter kjøpt på Christmas Island, av alle steder……. Vår egen julepresang gigante, til oss selv.

Nå sitter vi på toget til Stavanger og reiser gjennom et frossent vinterlandskap. Nordagutu neste stopp, lyder det over høyttaleranlegget. Winter wonderland. Vi nyter en smule julelkortstemning så lenge den varer, for værutsiktene for Vestlandet er regn og atter regn. As usual.

For en drøy uke siden sa vi farvel til Lovinda og seilervenner i Richards Bay og bega oss ut på reisen hjem. Leiebil til Durban, fly til Cape Town og tre netter på hotell midt i bykjernen. Fly via Dubai til Gardermoen og tog til Lysaker. En ukes stopp hos datter Solveig på Fornebu, bursdagsfeiring og nå altså på vei hjem, til våre gamle mødre, vår eldste datter Bjørg i Haugesund, di små rakettanne og overraskelsesselskap for vennene våre i kveld. Men det er altså en liten hemmelighet…

Hvis noen har lagt merke til det: grunnen til at det har vært tørke på bloggsiden og på fjesboka. Ingen indikasjon på at vi har forlatt Lovinda i Richards Bay. Alt for å kunne overraske i kveld!!!!!

Siden vi besluttet å legge båten igjen i Richards Bay, har vi kunnet nyte fine dager i Richards Bay. Vi har fått hilse på vår gode værmann Des Cason, vi har syklet på turer, hatt besøk av andre seilere og det har vært godt å slippe å tenke på værvindu for en periode. Lovinda trengte også litt julevask og rengjøring etter mange tusen mil siden New Zealand i mai. Nå hadde vi god tid til alt…

Vi returnerer til SørAfrika over jul, seiler båten ned til Cape Town og sjekker ut derfra for StHelena og overfarten til Karibia. Strekningen Richards Bay-Cape Town kan by på værmessige utfordringer, som kan bety en del venting mellom lavtrykkene som passerer hver 3-5 dag. Men derfra venter forhåpentligvis veldig gode seilingsforhold utenfor vest-Afrika.

Vi ønsker bloggens lesere en riktig god jul!

Gnisten og skipperen
Team Lovinda

Verdenssensasjonen

Dagen etter befinner vi oss i hjertetransplantasjonens hellige gral.

Vi har tatt turen opp til Grote Shuur hospital og til museet som viser det sensasjonelle gjennombruddet i hjertekirurgi, da et operasjonsteam ledet av professor Christiaan Barnard gjennomførte verdens første hjertetransplantasjon i 1967.

På museeet er denne banebrytende operasjonen gjenskapt i silikonmodeller og utstyr som ble brukt den gang. Det ble en svært interessant formiddag, spesielt for Gnisten som mimret om den gang hun som ung operasjonssykepleier benyttet samme type oppdekking og instrumentarium.

Guiden vår hadde arbeidet ved hospitalet i årevis på laboratoriet og var tydelig stolt av å vise fram alt det de hadde samlet og dokumentert om den historiske verdenssensasjonen.

Da vi kom og guiden fikk vite at vi var norske, minnet de oss om nyvinningen som ble gjort på Hardangervidden tidlig 80- tall, der reinmose inneholder en medisin som forebygger avvisning av organer som er transplantert.

Robben Island

Skipperen tar av seg lua. Stiger med en viss andektighet inn i cellegangen. Celle nr 3 til høyre. Vi stiller oss i køen foran sprinkledøren som har et lite vindu ved siden av døren og et oppe på veggen som vender ut mot den lukkede gårdsplassen. Cella måler 2X3 meter. En rød bøtte til venstre. Et lite bord. En sammenrullet matte på gulvet. Ikke mye rom for privatliv her. Her tilbrakte Madiba 18 år av sitt liv som politisk fange i det avskyelige apartheidstyret i SørAfrika. Vi gyser ved tanken.

Vi er i Cape Town og har tatt turen ut til Robben Island som ligger tre kvarters båttur ute i bukten. Sola steiker, men det er iskaldt i lufta. Smeltevann fra Antarktis bringer kalde havstrømmer inn mot Afrikas kyster. En glad gjeng pyntede svarte damer holder et hoia liv. Synger og danser og får alle til å smile og le med dem. De fleste på vei ut hit er svarte. Middelklasse. Ser ut til å leve bra. Og noen hvite turister som oss. Som vil oppsøke dette berømte og beryktede sted. Fangeøya ingen klarte å rømme fra. Ikke-voldens hellige gral.

Øya er flat og bekranset av kratt. Selve fangeleiren utgjør bare en liten del av øya, som historisk var etablert som forvisningssted for den første muslimske imanen som grunnla islam i landet på 1600-tallet. En liten moske med grønt tak vitner om dette. Siden ble øya en Lepra-koloni, der alle spedalske ble internert og sykdommen fikk dø ut siden kvinner og menn ble holdt strengt atskilt. En stor kirkegård vitner om dette. Under andre verdenskrig satt franske! krigsfanger her. Da krigsfangene ble satt fri, omgjorde myndighetene øya til fengsel for tunge kriminelle og interneringsleir for politiske fanger. Til enhver tid satt ca 250 politiske fanger innesperret her. Noen kom aldri bort herfra, men i 1991 ble alle fanger satt fri. Da hadde ANC-ledelsen med Nelson Mandela i spissen lenge forhandlet med apartheidstyret om en løsning på den spente situasjonen i landet, som var truet av katastrofal borgerkrig.

Her blir vi tatt med i buss og vist rundt på området. Inne i leiren, bak piggtråd og høye gjerder møter vi omviseren, fange nummer 604 som satt her i 6 år. Lavmælt tar han oss inn i brakkene og forteller sin historie. Må oppleves litt absurd å ha sitt gamle fengsel som arbeidsplass. Hva han tenker oss som aldri har behøvd å kjempe for retten til likeverd og rettferdighet, røper han ikke med en mine.

Da vi til slutt får anledning til å stille noen spørsmål, sier han at som fange opplever han sitt bidrag til frihetskampen glemt og null verdsatt. Han får tårer i øynene når det blir spurt om situasjonen i SørAfrika i dag. Om hvordan ANC som makthavere har sviktet sitt folk. Et styre der korrupsjon og nepotismen råder, og der fattigfolk opplevde å ha det materielt bedre under apartheid enn nå.

Han var svært urolig for framtiden.

På tur i Cape Town

Vi er i Cape Town. Uten båt. Bereder grunnen for å komme hit sjøveien om en måneds tid.

Vi bor på hotell midt i sentrum av denne travle byen som ligger nær Kapp det gode håp, helt syd i Afrika. En millionby nesten på størrelse med hele Norges befolkning ligger omkransende en stor bukt og med det berømte Table Mountain i ryggen. Ute i bukta en flat øy blant oppankrede containerskip. Den nærmest ikoniske Robben Island. Fangeøya der Nelson Mandela satt internert i 18 år.

Været skifter raskt her. Sjøvannet er kaldt. Lavtrykkene fra Sørishavet passerer nokså uhindret. Det er grått og det regner ganske tett når vi forlater hotellet og stiger på en rød sightseeingbuss. Fleecejakker og regntøy. Fin dag å sitte på bussen, tenkte vi. Table Mountain ligger innhyllet i skyene og inviterer ikke til besøk denne gang.

Med høyttalere på øret får vi vite mye mer om denne byen og dens historie. Om kvegbøndene som ble jaget vekk av hollandske settlere. Om landsbyer som ble jevnet med jorden for å gi plass til nybygg i de svale, men solrike og fruktbare fjellsidene. Om vingårdene, om slumbyene utenfor de hvite bosetningene. Om kontrastene mellom fattig og rik. Om arbeidsledighet, kriminalitet, kampen for tilværelsen. Fattigfolket sveket av sine egne.

Opp bakke, ned bakke. Gjennom luksus villastrøk, tette skoger, arboreter, bratte fjell og ned til de vakre strendene ved Hout Bay, der vi planlegger å komme hvis vi må søke havn før vi ankommer Cape Town. For været skifter fort her, som nevnt. Nå skinner sola og vi letter litt på antrekket. Hopper av bussen og ser oss om i havna. Det lukter fisk. Treffer en aldrende hollender som har blitt dårlig til beins og vil selge sin HR34. Men det er dårlige tider og vanskelig å selge. Vi treffer et svensk par i åttiårene som har vært her mange ganger. Sønn som arbeider i landet. Vi snakker med formannen i seilklubben. For ikke lenge siden var det over 50 knops vind inne i havnen. To katamaraner sank ved enden av bryggene. Fiskeriene går dårlig. Det er tjuvfangst av creyfish (languster). Arbeidsledigheten er høy. Luksusboliger i Solbakken. Blikkskur i Granlia.

Her ligger man ikke fra seg en båt ubevoktet. Tyver sniker seg inn i havna om natten og bryter seg inn i båter i marinaen. Men havna er vakker og miljøet sjarmerende. Likevel kanskje greit å gå rett til Cape Town?
Bussen går videre langs vakre viker ved sjøen der det er tett bebygget med luksusboliger ned over fjellskråningene og mot strendene. Noe kan minne om Monaco, noe om California. Biler med surfebrett. Nybygde restauranter. Frisk kapital for den gryende turistindustrien.


For det er billig å være turist i SørAfrika. Hotell, mat og drikke til en liten brøkdel av norske priser. Utmerket standard. Maten velsmakende. Rent og pent. Det er nesten sånn at en gjennomsnitts norsk pensjonist kan begynne å innbille seg at han er blitt kakse.

Kanskje noe av det viktigste bidrag vi kan gi til å få økonomien på fote, er å komme hit som turister. Og jo før, jo heller.

Før det beste er blitt ødelagt. Som ellers i verden.