På reise i ”den lange hvite skyens land”

Tittelen er lånt fra Sarah Lark: Den lange hvite skyens land. (Maorienes navn på New Zealand)

NZ SI Abel Tasman national park På tur under litt av den lange, hvite skyen…

Boken fikk vi av Hilde Goa og vi leste den ved starten på vår reise og ga oss en drøm om å se stedene boka beskriver. Boken forteller om de tidlige britiske bosettere som kom med båt til Christchurch på Sørøya rundt 1850. Søkte litt på internett og  til min store glede så jeg da at det er kommet to bøker til som oppfølgere, som absolutt står på ønskelisten når vi kommer hjem. Er det noen som har lest og bare har bøkene stående, tenk på oss !! Titlene er: Maorienes sang og Kiwien kaller.

NZ SI Arthurs pass 5 Bilder fra Alberts pass

NZ SI Arthurs pass 4 Veien klorer seg fast til fjellsiden

NZ SI Arthurs pass 2 3 lokomotiv  må til  i bakkene

NZ SI Arthurs pass Elveslette med snødekte fjell

NZ SI Arthurs pass 1

Og så kom vi hit. Har kjørt over Alberts pass,passerte Darfield der historien fortelles:

NZ SI Darfield Darfield i dag, som en liten westernkulisse

NZ SI veteranbil i Darfield Folk tar vare på gamle biler

NZ SI vetrean med ekte kulehull med ekte kulehull…

og kom midt på dagen til byen med det merkelige navnet Christchurch.

NZ SI ødelagt katedral Torget med ødelagt katedral

NZ SI blomsterprakt Blomster liver opp

Byen gjør inntrykk. For fem år siden ble byen rammet av tre kraftige jordskjelv og ikke et hus i 40 mils omkrets var uberørt. Mange hus raste sammen, 158 mennesker omkom. Til tross for tragedien og frykten disse menneskene lever med, bygges byen opp på nytt ved hjelp av danske arkitekter. Nå 5 år etter ser vi en moderne by reise seg, men dessverre er det mangt som minner oss om hva som skjedde overalt.

NZ SI rydding av tomt Rivingstomt saneres

NZ SI riving og gjenoppbygging Ubrukelige høybygg

NZ SI reparasjon Historiske bygg forsøkes reddet

NZ SI skadede hus Ikke ett hus unngikk skader…

NZ SI jordskjelvsikret 2 Jordskjelvsikring i nybygg

NZ SI gammelt og nytt 2Gammelt og nytt

NZ SI gammelt og nytt i en flat og vidstrakt by

NZ SI tricky glasshus Trikkestasjonen innglasset på et torg

NZ SI valgets kvaler Venstre eller høyre. Valgets kval?

NZ SI trikkEldgamle trikker,  en attraksjon

NZ SI morsom hobby Kjekk pensjonisthobby

NZ SI queen's seat ..vi også, den 17.november 2015

NZ SI old stuff Morsom teknikk

NZ SI more old stuff

NZ SI pigen paa broen Pigen ved broen midt i byen

Men det jeg egentlig ville fortelle om er hvordan det er å være på biltur etter å ha levd i båt i nærmere halvannet år.

NZ SI bil og motelferie Bil- og motellferie

En helt annen hverdag. Det er mye mer luksus vi kan unne oss nå. Hver kveld dumper vi ned i en stor, myk, god seng med reint sengetøy og et stort bad, med masse varmt vann.  Hver morgen kan vi tusle inn i dusjen, sitte ved et bord og innta morgen-te, brød og pålegg. Vi pakker sakene våre i plastikkbager fra Søstrene Grene, siden kofferter ikke er en aktuell artikkel om bord i Lovinda. Etter frokost bærer vi bagene ut i den bitte, lille bilen som ikke trenger mer bensin enn motorsykkelen i garasjen hjemme, og bensintanken er heller ikke vesentlig større. Så bærer det av gårde til neste destinasjon.

Men aller først er vi innom et vidunderlig sted kalt ”I –site”, stedets informasjonssenter. Der kan vi bestille og betale for neste overnatting på neste sted og med på kjøpet får vi masse gode anbefalinger om severdigheter vi kan få med oss på veien. Og hvilken vei som er den beste å kjøre, hvor lang tid det tar og hva vi må passe på.

Veiene  her er gode. Fartsgrensen er 100km utenom tettbygd strøk nesten uansett veistandard. I hver sving er det angitt anbefalt fart. Det er ikke så mye telehiv her, det er ras og regn som ødelegger veiene og gjør at vi rett som det er må stoppe for veiarbeidere.

NZ utglidning Veien over elva undergraves

Skipperen er blitt en utmerket venstresidesjåfør. Jeg, Gnisten, savner nok den gode kartplotteren vi har i båten. Jeg er blitt henvist til papirkart og bøker og av og til går det litt fort for meg. Da kjører vi feil, må snu og begynne på nytt ved siste sted vi visste hvor vi var. Heldigvis blir jeg ikke bilsyk og kan lese kart og informasjonsbøker underveis. Fikk en veldig god en av jentene: Reisen går til New Zealand, på dansk , det er jo nesten som norsk.

Vi finner nye steder å reise til hver dag. Det er spennende og kjekt. Dessverre har alle høreapparatene til skipperen blitt ødelagt i det salte miljøet vi har vært i så lenge, så kommunikasjon er ikke alltid like enkelt. Men jeg har funnet ut at å bruke hendene går veldig bra. En lett berøring av sjåførens arm og tydelig vise med hånden hvilken vei han skal svinge eller hvilken fil han skal velge går helt utmerket.

NZ fjord på SI Innseiling i fjorden til Picton

NZ SI fiskeoppdrett Fiskeoppdrett her også

NZ SI i Picton Store ferjedekk

NZ SI eldste hus i Nelson Historisk bygg i Nelson, hit Abel Tasman kom da han oppdaget Neiuw Zeeland

NZ SI NelsonHyggelige bymiljøer

NZ SI Neslon gatekunstner Kunstner i aksjon

Som oftest har vi smurt nistepakke til lunsj, da kan vi stoppe hvor som helst når magen sier lunsjtid. Så unner vi oss heller en middag når vi kommer fram til dagens overnattingssted.

NZ SI Mapua resirkulert kjølelager Gjenbruk. Fryselager blir god butikk

Så er det internett de fleste steder. Vi kan følge med i det meste som skjer både hjemme og her, tv på rommet har ført oss tilbake til verdens alvorlige hverdag.

Nicola and Barnaby 2 Barnaby og Nicola vi møtte på ferja

Som når vi er på båttur, så treffer vi ofte nye spennende mennesker å snakke med. Det er mange andre som oss som drar fra sted til sted for å bese dette flotte landet. For flott er det. Absolutt å anbefale som feriemål, hvis det er en skikkelig langtur en ønsker å dra på. Vi er jo omtrent så langt fra Norge det går an å komme. Her er det lite fjell, hele landet er bebodd og det er alt overveiende jordbruk, innbefattet grønnsaker og vinproduksjon som gir arbeidsplasser. Det er så mange kyr og sauer som jeg aldri har sett i hele mitt liv. Bøndene har gjerne 700 – 1000 kyr.  De som kom hit da det ennå var mulig å bosette seg her, måtte ha funnet et eventyr. Ingen steiner i jorda, bare vidde etter vidde. Og skog, skog og atter skog.

NZ SI bæææ-di Sau i enga

NZ SI haleløse sauer Rase uten hale

NZ SI melkestasjon Melkestasjon i et land der kyrene er frittgående hele året.

NZ SI Riwaka druer i lange baner Vingård

NZ SI Riwaka druekart i november Druekart

NZ SI Riwaka epletrær i lange banerEplehage i le bak Tujiahekk

Turisme er stor inntektskilde  på New Zealand. Alle kategorier mennesker kommer hit og bruker penger. Unge og eldre, ungdommer og barn. Alle kan finne noe spennende å oppleve. Og de som bor her er svært hyggelige og imøtekommende mot turistene og ønsker oss hjertelig velkommen.

NZ SI pancake rocks The pancakes

NZ SI pancake rocks trollene Pannekaketrollene

NZ SI Paparoa nasjonalpark Vestlige strender på den baskere vestkysten

NZ SI selsomt.. Fotogene sel..

NZ SI selsomt 2…. vasker seg i brenningene

NZ SI Cape farewell Ved Kapp Farvel på South Island

NZ SI Cape farwell too skipperen trenger også støtte en gang i blant….

NZ SI Farewell spitThe Farewell spit der Abel Tasman fant le da han som første europeer kom til NZ, og møtte Maoriene…

NZ SI fyret ved Cape foulwind Fyret på Westpoint der mange gullgravere forliste under gullrushet boka beskriver.

Det som er mest påfallende for oss i det daglige er alle de rene og pene spisesteder. Pleier å ta meg en tur på toalettet for å se hvordan det ser ut. Det er alltid rent og pent, alltid toalettpapir, vaskeliste på veggen og oppslag om å si fra hvis noe ikke er tilfredsstillende. Til og med på bensinstasjonene er det samme renhet. Det er en fryd!

NZ SI måke i rødt Rødpyntet renovatør

NZ SI sulten fugl under bilen Sulten, ganske stor, ukjent fugl under bilen

Matbutikkene er åpne 7 dager i uken og det er den samme orden overalt. Vi får alt vi trenger og mye mer. Det er en veldig stor forskjell til hva vi har opplevd i Stillehavet. Det er tankevekkende at forskjellen på hvordan mennesker har det, er så stor. Heldigvis så er de fleste fornøyd der de bor og ser fordelene med det de har i sin egen hverdag. Og vi har nok inntrykk av at det er litt slik at det en ikke vet noe om, savnes heller ikke. Men de unge i dag reiser fra de mindre siviliserte stedene til sentrale strøk, prøver å få seg utdanning og kommer ikke tilbake før som pensjonister. Så hva det skal bli med de små samfunnene på alle de øyene vi har vært, er ikke så lett å se for seg.

I dag har vi opplevd seniorpris for første gang. Bestilte billett på ferjen tilbake til Nordøyen og da spurte en kjekk ung dame om vi var over 60. Ja, da fikk vi prisreduksjon på ferjen. Så sånn er det, alderen kommer til oss !!!

NZ SI østkystØstkysten er i le for framherskende vinder. Her trives druer og epler.

NZ SI lun vik Lun bukt før Picton

NZ SI Picton 5 Mange båter oppankret på reden ved Picton

NZ SI Picton 2 Fiskebåt av tre

NZ SI Picton Skiltet en studie verdt…

NZ SI Picton 6 En fredelig by ved havet.

Etter en siste natt på godt motell på Sørøya, var vi klare grytidlig for første morgenferje over Cookstredet. Men så skjedde det som vi ikke ønsket. Etter noen få hundre meter stoppet bilen og ville ikke kjøre videre. Det hele endte med at bilen ble igjen på verksted for reparasjon av et eller annet feil i bensintilførselen, og vi måtte ta en senere ferje med alt vårt pickpack.

NZ SI Picton 3 Vår kjekke lille Micra har fått rusk i forgasseren eller noe slikt, og blir tatt vare på inn til videre.

NZ SI betuttet skipper på verksted Ingen utsikt til reparasjon på en uke, og ingen erstatningsbil å få tak i. Betuttet skipper vil hjem til Lovinda.

NZ SI betuttet Gnist på ferja Gnisten, en smule betuttet hun også, strikker på ferja over Cook strait til Wellington..

NZ SI videre med buss  Buss fra Wellington, via Auckland tilbake til Whangarei i gråvær og regn.

Så ble det 15 timers busstur fra hovedstaden Wellington tilbake til båten i Whangarei.  Så vil sikkert alle synes det var bare å få tak i en ny bil. Men det lille firmaet vi hadde leid bil av i Whangarei hadde ingen biler på Sørøya, heller ikke i Wellington, så da var eneste forslaget deres enten å vente på bilen i en uke til den var reparert eller ta offentlig kommunikasjon tilbake.

NZ Hjulbåt på elva Hjuldamper med dieselmotor?

Så nå er vi tilbake i Lovinda, til varmen og sola. Det var nemlig kaldt sørpå. Nesten minusgrader om nettene og en isende kald sørlig vind. Godt vi hadde sommerull med oss, det var på helt til vi kom tilbake hit.

Slutter som vi gjorde på skolen om sommerens ferietur: Vi er enige om at det var en veldig kjekk biltur og vi er glade for at vi kom hjem til båten uten uhell etter mange mil på veien.

I morgen går turen til utleiefirmaet…………………

Walkabout i NZ

NZ på vei sørover På vei sørover

Siden vi har kort tid på oss til å se NZ sammen, leide vi oss en liten Nissan Micra med automatgir og gav oss veiene i vold. Skipperen ba utleieren om en runde rundt kvartalet, siden han aldri hadde kjørt på feil side av veien før. Ikke bare feil side av veien, i bilen også. Når retningsviseren ble vindusvisker, og krysse veien til høyre ble litt skremmende. Left side is the right side of the road, sier britene. Men trafikantene her er tålmodige og hensynsfulle når de ser en bil som fortvilet blinker med vindusviskeren og prøver å skifte fra feil felt. Hva den vettskremte utleieren tenkte da hun vinket skipperen av gårde, kan han lett forestille seg. Dette går aldri bra…..

NZ Wellington bybilde 4 Wellington waterfront

I skrivende stund sitter skipperen og Gnisten på et enkelt hotellrom i Wellington, hovedstaden på NZ. I morgen tidlig tar vi ferja over til Southland. Vi har kjørt Northland fra nord til sør. En kjempeopplevelse! Gnisten navigerer og skipperen, som er erklært Venstre-mann, har klart oppgaven sin forbausende bra til nå, uten særlig vingling….

New Zealand ble befolket av maoriene, et polynesisk folk som kom fra Samoa og hit på 800 tallet. Hollenderen Abel Tasman oppdaget øyene  i 1642 og gav landet navnet. Britene koloniserte landet som ble uavhengig i 1947. Det bor ca 4.4 millioner mennesker her, hovedstaden, Wellington er på størrelse med Stavanger, ca 130.000 innbyggere , mens Auckland er  landets største by med 1.4millioner innbyggere.

NZ Auckland skyline Auckland skyline

Men for et land! Fra veiene er inntrykkene begrenset, men vi har sett mye. Rykende varme kilder, snødekte vulkankjegler, canyons, elver, enorme sanddyner, fjorder og bratte kyster, kokende havstrømmer, grønne daler, vide skoger, humpeland og flateland.

NZ snødekte fjell Snødekte fjell

NZ elveløp Små og større elver

NZ ferje over elva som forseres med ferje

NZ fjordlandskap 2 Fjorder

 

NZ sumplandskap Havbukter

NZ du store bregne NZ Kauritre Kjempebregner. Kauritreet som kan bli til:

NZ no this is a plank en slik plank…

NZ timber Mye tømmer til eksport

NZ bølgende landskapBølgende landskaper

NZ landskap Daler

NZ beiteland 1 Flatt land

NZ der to hav møtes Havet i kok

NZ mellom to hav Tasmanhavet til venstre, Stillehavet til høyre ved fyret på Kapp Ruinga

NZ strand havet møter strand

NZ blomstrende tre Et land i blomstring

De første som kom hit må ha hatt fantastiske muligheter. Fiskerikt hav. Lettdyrket jordbruksland. Ingen steiner. Bare jord og sand. Rikelig med brensel og byggematerialer. Rent vann. Når vi farer gjennom landskapet i 100 km/t, nikker vi gjenkjennende til landskaper som likner Norge, Danmark, Holland, Skottland, og sikkert mye annet vi ikke har sett før til å sammenlikne med. Noen nordmenn fant veien hit. Etter krigen var landet fortsatt åpent for innvandring. Skipperens far var en av dem som lekte med tanken på å emigrere hit. Drive fiske.

Gnisten derimot, som ekta bondejenta fra Jæren, har sett de sværeste kuflokker på hundrevis dyr som beiter på flatt beiteland, kjelver på flere hundre mål. Men driftsbygningene synes hun er putlete. Små melkestasjoner og lave skur, siden dyrene opplagt går ute året rundt. Skipperen, som synes sauer er ålreite dyr som ikke bør serveres som menneskemat, har frynt ved synet av ulldotter i enorme mengder ute på markene.

NZ kuflokk Atskillige hundre kyr på beite

På brygga i Wangarai møtte vi Sue(55) og Osvald Rokstad (76), kristiansunder fra Bergen, sjømannen som gikk i land her på 1960-tallet og slo seg opp på fiske. Crey-fish og Snapper i enorme mengder ble dratt opp av teiner, liner og garn. Da de fikk vite at vi ville bese oss på øya, inviterte de oss promte til å komme og bo hos dem så lenge vi ville. Og hvilket sted de hadde slått seg til da Osvald solgte båten og ble hobbygartner på sine eldre dager! Nytt hus for 10 år siden, og jammen hang det et norsk flagg på stangen da vi kom. Visstnok første gang de hadde hatt nordmenn på besøk. Stor stas. Sue et grepa kvinnfolk, et rivjern som både kunne svinge opp med gryter og kar og hvilken hage! Stort sett selvforsynt med alt frukt og grønt. Osvald synes han har hatt et godt liv her på Northland.

NZ Sue og Ossie kalr for bocciakamp Sue og Ossie klare til lokal Boccia-kamp

NZ Syn oss hagen din ei morgonstund... ….møt ikkje med hotande hand, gøyande hund, men syn oss hagen din ei morgonstund (O.H.Hauge)

NZ Ossies hus Luftig stue

…..og morgen tidlig går ferja til Southland. …

New Zealand, noen første inntrykk

Maikalde, lave kyster i  November:

 

 

NZ første landkjenning På vei sørover langs land

NZ øyer øyer i øst

NZ sjøfugler i massevis Rikt fugleliv

brrr, det er kaldt. Maikaldt. Sola skinner, men det er kjølig i skyggen. Regnet vi fikk på veien oppover elva var iskaldt. Mon tro det var nummeret før sludd? Det var meldt snø over 400 meter den dagen.

NZ kkkald morgen Gnisten pakker seg inn i mormortepper

NZ siste nes Trollet med ryggsekken i fjellet…

Landet er grønt og kupert. På land virker det svært velordnet og rent. Dette ser ut som et rikt samfunn. Hyggelige, nysgjerrrige mennesker. Fram med neven og hilser. Faste grep. Ingen døde fisker å ta i så langt, nei. Når folk går forbi på brygga, er det mange av dem som stopper opp og slår av en prat. Hvor kommer dere fra? Hvor lenge har dere seilt? Hvor skal dere videre? Reisende fotturister fra ulike land, lokale, ja og til og med et par norske ungmøer, utvekslingsstudenter som tar videregående skole her nede.

Vi treffer nye folk og treffer igjen gamle bekjente og venner. Noen ligger med båten sin her, andre på andre siden eller lenger nede i elva. Som Jonathan og Anne fra Sofia, som Attila fra Dora. I morgen kommer tyske Stefan og Iljya fra Sabir med bil fra Opua lenger nord, og om en stund svenske Lasse i Arianna af Valleviken, og kanskje også vi ser igjen Astahaya, selv om de skal legge opp båten i Auckland. Det er de som har invitert oss til å feire jul i Bangkok.

Vi var tidlig ute og fikk ordnet med plass her inne i Town Basin Marina, der vi har tilgang til alle tenkelige herligheter i denne koselige byen. Her får man tak i det meste. Stort supermarked like ved kaien med et bugnende utvalg som overgår langt det man er vant med hjemme.

Seilmaker skal gå over forseilet, og lage oss en ordentlig stackpack, (storseiltrekk) Trolig må vi skaffe oss ny varmtvannsbereder. Elektriker kom i går og kontrollerte det elektriske anlegget i båten. Landstrømskabelene med sertifikat for de neste 4 år. Tror vi skal få det greit her det neste halve året.

NZ elvemarinaen Town Basin Marina, WangaraiNZ pæleparkering Langtidsopplag på pæler i elva

NZ Dora og Lovinda Town Basin Marina Ungarske Dora og Lovinda utenfor resepsjonsbygget. Byen på sletten i bakgrunnen.

NZ Attila Attila som bygde Dora har tilbrakt flere kvelder ombord hos oss. Reiser snart tilbake til Ungarn. Savner familien sin veldig.

NZ Middag i Sofia Middag ombord i britiske Sofia av Cowes sammen med hollendere. Jonathan til venstre er en utmerket kokk. Flotte mennesker!

flere bilder kommer senere….

 

Overfarten til New Zealand

Spenning i lufta, vol I. Uvær i vente

Det er søndag 25.oktober. Posisjon 25.57 S og 171.37 Ø.

Vi er over halvveis til New Zealand. Har vært underveis i over 5 døgn. Vi følger rådene til vår meteorolog-guru og har styrt mot 27 grader Sør, 170 grader Vest, i retning Norfolkøya. Ei avsidesliggende fange-øy, forresten. Har tatt sikte på å møte sydvestlige vinder fra et vestlig utgangspunkt.

NZ seilet og himmelen

Det er rolige værforhold og vi har motorseilt det meste av distansen så langt, men fredag fikk vi bra bør og seilte vi det meste av dagen. Nå har det stilnet av og vinden har gått over i syd. Vi har økt turtallet på motoren for å holde god fart. I skrivende stund 5.5 knop for motor og storseil. Trolig en halv knops motstrøm, dessverre.

Værmeldingene har utviklet seg annerledes enn forutsagt, og vi har nå to muligheter sett fra guruens ståsted: seile langsomt mot Norfolkøya og ta en stopp der, eller vende ved ca 27 grader sør og gå østover for å møte sørvestlig vind som kommer opp mellom NZ og Australia.

NZ uværet underveis Vi er i den grå firkanten midt i bildet.

Vi har lastet ned Grib-filer i dagevis, og ingen sier det samme når vi kikker et stykke ut i neste uke. Vi har besluttet å gjøre pinen så kort som mulig: Gå direkte sør-sørvestover med så høy fart som vi kan. Det ser ut til at ved å sette opp farten til 135 nm i døgnet eller mer, kan vi innen 3 døgn ha tilbakelagt 400 nm, dvs mellom 6 og 7 breddegrader, hvis vi er heldige. Da vil vi være ca 170nm fra Opua, NZ, med et vestlig utgangspunkt når det et døgn setter inn med sterkere vind fra sørvest. Kuling tvers, om vi klarer å posisjonere oss riktig. Da kan vi reve godt ned og seile med kryssfokken, falle av i kastene og forhåpentligvis klare å komme oss sørøstover og i le av storhavet etter hvert. Om det skulle bli for tøft, får vi legge bi og la vinden blåse fra seg. Guruen sier at vi ved denne strategien vil minimalisere den tiden vi blir utsatt for hardt vær. Tirsdag forventes god bør fra nord-nordvest, men onsdag ser vinden ut til å gå over i sør. Det er her og den neste dagen vi kan forvente mer vind, mens vi er i en nordvestlig posisjon relativt nær NZ. Håper vi. Det vil gå med litt ekstra diesel for å komme i en gunstig posisjon slik det ser ut til i dag i alle fall, men gevinsten vil være god om vi lykkes.

Time will show. Om et par dager kan det hele se helt annerledes ut.

Det blir spennende å følge værmeldingene de neste dagene….

Tirsdag 27.oktober kl 19.30.

Nå ligger vi her og duver. Siger sakte av sted for en bikiniflik av fokken og to rev i storseilet i den lette vinden. Bølgene klasker lett under hekken.

NZ solnedgang

NZ fullmåne til havs Fullmåne under nattseilas er en fordel.

Fullmåne. Steg opp da solen gikk ned. Det har vært en nydelig dag, men båten gjort klar for uvær. Dekket rensket for dieseldunker, og bimini fjernet. Under dekk er det stuet for storm. Forsøket på å komme oss sørover i en fart mislyktes. Det satte inn med relativt frisk sørlig vind og farten for motor ble langt mindre enn forventet. Kunne ikke bruke opp alt drivstoffet på lite framdrift. Vi kan komme til å trenge den senere. Har brukt halve beholdningen på 300 liter. Resten må vi ha på lur, som skipperens mor pleier å si. For sikkerhets skyld. Så prøvde vi å krysse sørover, for babords halser sørvestover gav en kurs på 220 grader, for styrbords halser 120 grader, mens peilingen til veipunktet på NZ var167 grader, og ca 450 nautiske mil unna. Ikke mye avansement der, nei. Mye slit for lite gevinst. Å komme seg i le av Norfolkøya før uværet braker løs, 230 nautiske mil sørvestover, er for langt unna. Vi vil ikke rekke fram tidsnok. Så vi forberedte oss for å seile gjennom uværet. Opp til flere ganger til dagen lastet vi ned værfiler for å vurdere situasjonen. I dag så det noe bedre ut, syntes skipperen. Vi er i daglig kontakt med værguruen. I dag kom han opp med gode nyheter. Ved å vente her på 28.breddegrad, vil vi ikke få mer enn 25 knops vind i ett døgn. Liten kuling. 4 meter bølgehøyde. Det syntes vi hørtes interessant ut. Skulle vi seile fram og tilbake i den sørvestlige vinden, eller bare ta ned seilene og drive? Ta ned seilene og les en god bok, sa værguruen. Legge bi, eller bruke drivanker? tenker skipperen. Hvorfor ikke?

NZ maksvær …les en god bok, sa værguruen

NZ drivanker settes elendig drivanker settes…

Vi har aldri brukt drivanker før. Nå kan vi få anledning til å prøve. Skaffe oss erfaring. Drivankeret ble hentet opp fra kistebenken. Pakket ut. Ubrukt. Ganske stort egentlig. Vi har to lenker på 50 meter 20mm flytetau pluss en kraftig trålerline på 50 meter. Men hvordan skal slikt utstyr brukes? Sjekket i Nødhåndbok for båtfolk. Kontaktet vår svenske venn Lasse på Arianna, som ligger i en lun vik på Fiji. Kort tid etter tikket det inn e-post med svar. 100-150 meter tau, sier han. Helst bør drivankeret og båten ha en avstand på 2 bølgetopper. (Antar at det demper rykk og belastninger) Fest drivankertauet i baugen. Legg ut en midtskipsline med kasteblokk slik at båten kan ligge litt på skrå mot bølgene. I morgen får skipperen se nærmere på teknikken.

Ergerlig at det skulle bli så vanskelig å komme seg sørover. Men under en så lang overseilig som dette, må man være forberedt på litt av hvert. Minnes hva de lokale sa da vi måtte gi opp å komme i land på Palmerston øya fordi det var for høy sjø og farlig: Mother Nature rules…

Gnisten, som har gjort en stor jobb med å stue for storm under dekk, ligger på køya med hodelykt og leser.

Hun ser ganske fornøyd ut……

Onsdag 28.oktober:

Det er kveld. Det rykker litt i båten. Vi ligger litt på tvers i bølgene. Drivankeret er lagt ut for lengst. 50 meter tau og en liten kulefender til å markere hvor ankeret ligger. Foreløpig kjører strømmen sterkere enn vinden. Drivankeret ligger 70-80 grader til babord, og båten ruller en del. Antar at det retter på seg når vinden øker i morgen tidlig. 13 knop akkurat nå.

Ankerlanternen tent! Litt absurd her vi ligger, langt til havs og med flere tusen meter vann under oss…

3X50 meter tau ligger klar på dekk. Vi er klar, vi også. Spente på hvordan dette virker. Det neste døgnet blir litt røft. Værguruen sier at det blir ca 25 knops vind. Ikke så mye som vi hadde fryktet, men det blir ganske høy sjø. Opp til 4.7 meter i følge hans prognoser.

NZ middag i havet

Gnisten har bakt brød i dag. Nybakt brød med makrell i tomat ble middagen i kveld. På tide å tørne inn. Prøve å få oss litt søvn.

…zzzz

Torsdag 29.oktober

Ut på natten økte vinden og vi syntes linen til drivankeret var litt slakk. Kunne drivankeret ha sagt takk og farvel? Lå vi der og drev kun etter tauet? Best å sjekke. På med dekkslyset. Ut på dekk. Hale og dra på et humpende dekk. Til slutt dukket de sørgelige restene av et drivanker opp, kun hengende i 2 av fire stropper. Det var bare å få vraket om bord og finne på noe annet. Nødhåndboken nevnte at man kunne også bruke et seil som drivanker. Bruk stormfokken, slo det ned i skipperen! Snart var den oransje stormfokken knyttet til linen med tre like lange tau, koplet til en kulefender, og over bord med det. Prøvde å rykke i tauet. Jo, her var det mer motstand! Vi slo oss til tåls med at nå var vi bedre foreberedt til å møte uværet.

NZ grisevær i emning Bi med stormfokken som drivanker.

Så braket det løs. Først fra øst, så nord, siden vest. Hele sirkelen rundt drev vi i løpet av det neste døgnet.  Sjøen bygde seg langsomt opp, bølgene større, dypere, brattere etter som vinden økte. Stor dønning fra sør bar det hele. Vitnet om enda mer vær i vente. Hvite brott, men lite grønn sjø over dekk. Det meste rullet under båten eller smalt inn i skroget. Vi trodde at drivankeret ville holde baugen opp mot vinden. Det gjør det hvis roret låses i midtstilling. Da vil sjøen lettere komme brytende inn over dekk. Det er ikke ønskelig. Vi forsøkte derfor å låse roret til lo. Da la båten seg til på tvers i bølgene. Låste vi roret til le, snudde bare båten seg over til den motsatte siden, fortsatt på tvers. Det vi skulle ha gjort, var nok å låse roret midtskips og så sette på et åk med kasteblokk midtskips til å regulere vinkelen mot bølgene med, slik vår svenske venn hadde foreslått, men å trekke opp drivankeret nå syntes skipperen var litt for slitsomt og risikabelt.

NZ Gnisten skriver i ruffen Gnisten skriver

Vi hadde det relativt komfortabelt om bord med uværet sto på. Det blir veldig skumpete under dekk, båten hiver kraftig på seg, men fra køya har man det overraskende bra. Ikke ble skipperen sjøsyk heller. Ikke mye matstell riktignok. Gnisten hadde nok med sitt. Bråket utenfor er formidabelt. Det uler i riggen. Bølger slår inn i skroget, store med ganske kraftige drønn, mindre med kraftige kakk. Det skummer og klukker og bruser mot skutesiden. Når båten ligger og duver, slår det flate aktre delen av skroget hardt i mot sjøen som bryter mot undersiden. Det rister i hele skroget. Man kan tydelig fornemme bølgens sirkulære bevegelse uten å se den. Opp, bakover, nedover, forover tilbake. Til å begynne med lite vann over dekk. Men sjøen slår inn i cockpit når baugen går opp og hekken presses nedover. Kommer fossende opp over hekken og slenger vann inn bakfra. Noen ganger en bøtte eller to.

Dagen gikk og natten med. Vinden gikk opp i 30-35 knop. Noen kast over 40. Bølgene bygde seg opp til omtrent de 5 meter som varslet. Mest på slutten. Men i det store og hele følte vi oss trygge.

Vi har sett slike ting før. For eksempel i North Sea Yacht race i 1993, da bare 11 av 35 båter fullførte. Vi var en av dem.

 

Spenning i lufta vol II. Skuta lekker!…. Lekker skuta?

Så ble det fredag 30.oktober, vinden løyet ned til 20-25 knop og vi kom oss av gårde ut på ettermiddagen. Snart sprinter vi sørøstover for kryssfokk og 2 rev i storseilet. Det gjelder å utnytte vinden mens den ennå står i sør-vest. Vi holder høy fart. Kryssfokken er svært effektiv når det blåser litt. Vi har en triradial med spiler. En avansert blade-form.  Optimismen rår. Sjøvannstemperaturen har falt til 23 grader og det er nordsjø-kaldt i lufta. På med ullstilongs og lette sjøklær. Skipperen står til rors, håndstyrer for å følge den ennå ganske så krappe motsjøen. Styre opp mot bølgene, falle av like før. Unngå at båten skyter ut i løse luften og lander med et klask nedi bølgedalen. Hoi, hvor det går! New Zealand, here we come! The viking warriors are coming, maoris!

Etter et par timer er sjøen mindre krapp. Skipperen er gjennomkald. Nå kan autopiloten overta. Den styrer en helt presis kurs. Skipperen kryper nedi køyen. Gnisten pakker på ham ullsokker og flere lag tepper. Han faller inn i døs. Livet i ruffen er absolutt ikke å forakte.

Men hvor lenge var Adam i paradis?

Ut på natten, søndag 1.november, observerte vi vann over dørken i le ved kartbordet. Opp med dørkplaten. Joda, ganske riktig. Mye sjøvann skvalper rundt. Fram med den lille lensepumpa og ut med det vi kunne få sugd opp. Så opp med hovedørkene. Masse vann!  Mye mer enn det som kommer som sjøskvett inn gjennom masta. Har vi sprunget lekk? Febrilsk inspeksjon av alle skroggjennomføringer fulgte. Knapt en dråpe vann å se noe sted. Skrekken jog gjennom ryggraden. Skuta lekker! Vi må se og få tømt kjølsvinet! Mer enn 20 liter ble tømt ut. Deretter opp med alle dørkplatene. Fjerne vannet som skvalpet mellom kjølstokkene og ut av de hule profilene med svamp. Hvor kunne vannet komme fra? Spenningen steg. Når alt var tørket vekk, piplet det fortsatt vann ut fra neseborene, dreneringshullene i kjølstokkene. Skipperen begynte å frykte det verste. Kunne noen av kjølboltene være brukket? Ville det være fare for å miste kjølen? Var en skikkelig katastrofe under oppseiling?

Vi valgte derfor å kontakte forsikringsselskapet i Danmark omgående. Satelittelefon er godt å ha. Ferdig innlagte nødnumre. Det tok sin tid innen noen svarte. Å forstå dansk på dårlig linje, var ikke helt enkelt, men beskjed om situasjonen ble gitt muntlig og siden skriftlig via e-post. Vi ble enige om å kontakte HRS på Sola. Hvis vi skulle forsvinne ute på havet, visste i alle fall noen om det. Snart var kontakt med myndighetene på NZ etablert. Utrolig effektivt! Hvis vi trengte omgående assistanse, skulle vi utløse nødpeilesenderen. Vi avtalte å holde kontakt ved å rapportere posisjonen hver 3. time.

Nå motorseiler vi i sørlig retning i avtakende sørøstlig vind. Belaster riggen og kjølen forsiktig. Vi har drivstoff nok for flere døgn og håper å komme oss inn til Wangarai i løpet av tirsdag, bare en Nordsjøkryssing unna nå. Gnisten tørket opp 4-5 liter vann til som lekker ut av neseborene i kjølstokkene. Vil lekkasjene bli større? Måler opptørket vann per tidsenhet.  Siden 4-7 dl pr time et par timer framover. Vi er engstelige, men fattet.

NZ grabbagene klare Grab-bagene klare til bruk

I mellomtiden har vi gått gjennom sikkerhetsutstyret og prosedyrer, hvis så galt skulle skje at kjølen sier takk for seg og skuta tipper rundt. Redningsflåten, Grab-bag med nødpeilesenderen, dokumenter, mat og vann, flytevester, overlevingsdrakter, nødraketter.

Vi fokuserer på oppgavene. God medisin mot psykisk stress.

Vi er urolige, men håper på det beste.

Når vi kommer til land, må båten inspiseres av forsikringsselskapets representanter. Antakelig må vi ta båten på land. Hvor lenge, aner vi ikke. Kanskje må kjølen av og da må vi nok flytte ut av båten.

Heldigvis er det lenge til vi skal seile videre i april-mai en gang. Neste år.

Vi som hadde håpet å kunne komme oss rundt på hovedøyene og mer til før vi reiser hjem, risikerer nå å få alle planer kullkastet…..

Mandag 2.november

Vi kjører motor over oljeblankt hav. Mener at vi så landstrukturer i dimman til babord. Ca 50 nautiske mil mot vest. Vi har observert enda en albatross. Diger seiler. Leer knapt på vingene. Helt hvite på undersiden. Grå over. Litt butt fugl. Ser ut som en kjempestor havhest. Oppfører seg likedan. Snitter bølgetoppene og bølgedalene med lav margin. Hele tiden på jakt etter noe å spise.

Underveis får man i en slik situasjon god anledning til å tenke.

Etter at vi sluttet å seile og båten krenger mindre, har det lekket mindre og mindre vann ut av kjølbjelkene.  Har lekkasjen stoppet? Er det bare oppdemmet vann i de hule bjelkene som har langsomt sluppet fri?  Var det en lekkasje i utgangspunktet?

Hvor kan vannet ellers ha kommet fra?

Da vi lå for drivanker på tvers i den grove sjøen, slo sjøen opp under akterspeilet med stor kraft. Så kraftig at vann slo oppetter akterspeilet og inn i cockpiten til stadighet. Under akterspeilet ligger utløpet for lenseslangene om bord.

Kan det ha vært slik at de voldsomme slagene har hamret en liten vannsøyle opp gjennom lenseslangene, over svanehalsen under dekk, ned gjennom håndpumpene og deretter funnet veien til kjølsvinet, som langsomt har blitt fylt opp uten at vi har skjønt det? Så har vannmengden etter hvert blitt så stor at de hule kjølbjelkene har blitt fylt med vann. Når kjølsvinet ble lenset, har så vannet inni bjelkene langsomt funnet veien ut der det er mulig? Noe vann har kommet den direkte, lette veien ut gjennom neseborene, resten via smale passasjer i bunnrammen, som det egentlig er snakk om? Så har vi tenkt worst case: lekkasje gjennom kjølboltene, mens vannet i virkeligheten bare har lagt og kost seg i skipets indre gjemmer og brukt litt tid på å skvalpe seg fram?

Vi får forhøre oss når forsikringsselskapets folk kommer om bord.

I skrivende stund damper vi av gårde mot Wangarai der vi altså skal sjekke inn i morgen rundt middagstider.  Gnisten har kontroll på matforsyningene om bord. Alt bedervelig må enten spises før det går over bord, eller leveres til NZ-myndighetene. De er nøye på slikt. Ingen landsbruksprodukter skal kunne ta med seg uønskete frø eller smitte inn i den New Zealandske fauna. Poteter, løk, kjøttvarer. Alt kan gjerne i utgangspunktet ha vært produsert her på NZ, videre eksportert til Fiji, Tonga, Niue eller fransk Polynesia. Vekk skal det uansett. Så vi gomler og tygger det vi kan orke. Risgrøt vi ikke har spist siden jul. Pizzahorn med kjøttdeig. Nybakt brød med nydelig kokt og røkt skinke og friske tomater. Egg og bacon. I morgen formiddag går resten over bord. Mel, ris, egg, poteter, løk, kjøttvarer.

NZ vi mater fiskene Fiskefor

Myndighetene her er strenge og er nøye med å fortelle at de er det. Bøtenivået er skremmende. Haikende insekter, sjøvekster under skroget, virus og bakterier i mat kan spre seg som en pest. NZ og Australia har smertelig fått erfare gjennom historien hvordan importerte dyr og plantevekster uten naturlige fiender kan spre seg som en pest. Og forbli en pest og plage til evig tid. Vi har ingen problemer med å forstå eller respektere dette. Fritidsbåter er en risikogruppe.

Vi støtter deres kamp for å opprettholde/beskytte sin egen biosfære.

Men det store spørsmålet er altså: Lekker skuta?

NZ innseiling marsden cove marina Innseiling til Marsden Cove Marina

Etter innsjekk i Marsden Cove Marina, bar det neste dag videre til Riverside Drive Marina, der de kunne løfte oss opp for inspeksjon.

NZ seilehabitt Bikkjekaldt oppover elva

Kontakt med besiktigelsesmann var allerede opprettet. Grundig inspeksjon av båten innvendig avslørte ingen synlige skader. Utvendig kontroll avslørte at det har vært bevegelse i pakningsmassen mellom kjøl og skrog, og to mindre sprekker i kjølkassen ble oppdaget. Vann pipler ut gjennom pakningen på styrbord side. Tiltrekking av kjølboltene vil avsløre om det er brudd i noen av dem.

Nå håper vi at det kan gå i orden med reparasjon før vi reiser hjem, mens det ennå er sommer her….

Lovinda ankommer New Zealand

Hei dere.
Det er kveld her, ca 23.30 lokal tid. New ZZealand-tid.
Vi er nå kommet opp under land på Nordlandet, New Zealand. Den nordligste av de to hovedøyene. Vi seiler i landbrisen sørover langs østkysten i stjerneklare natten. Vi kan se fyrlys som glimter inne på land, og lys fra tettsteder lyser opp flekker på horisonten, ca 3-4 landmil fram på styrbord side. Det er fralandsvind, vi kan kjenne lukten av land helt her ute. Grønn lukt. Annerledes enn den ramme havlukten. Det er vår/forsommer her i opp-ned verden. Kanskje står åkrene i full skrud. New Zealand forsyner hele stillehavet med grønnsaker og friske frukter. Og kjøtt. Særlig sau. Bææææ…
Gleder oss til å se og oppleve landet og folket her. 
Foran oss er den en båt på vei inn til Opua. Kommer fra New Caledonia. Lenger bak oss en båt vi ikke har identifisert ennå. Målet vårt, Wangarai ligger ca 75 nautiske mil lenger syd. Regner med å være framme på formiddagen i morgen\, tirsdag 3.november.Men først skal vi runde noen nes, rev og småøyer før vi tørner rundt og går inn til Marsden Cove Marina der vi skal sjekke inn i landet. Innenfor ligger Wangarai Town Basin Marina, der vi skal legge båten i opplag det neste halve året, mens orkanene raser lenger nord i Stillehavet. Mens vi tenker reise litt rundt på øya, siden til Indokina før vi altså flyr hjem fra Bangkok midt i januar. Midt i den New Zealandske sommeren…
Det har vært en lang og seig seilas i motvinden sørover fra Fiji. Mer enn to uker har det tatt. 
Det skal bli godt å komme til lands igjen. Her skal vi være lenge..  
Hilsen Lovinda too