Treffpunkt Karibia

IMG_1052.JPG

Etter 6 ukers havkryssing fra SørAfrika til Martinique i Karibia via St.Helena, med over 5.800 nautiske mil langt kjølvann, var det godt å slippe kroken ut på 5 meters dyp utenfor StAnne ved Le Marin, søndag formiddag den 11.mars.

Grønt vann over sandbunn og le for storhavsdønningen under en stødig østlig passatvind ut fra land. En og annen regnbyge feier over øylandskapet og sørger for at det er grønt og frodig over alt. Noen av dem har siktet seg inn på oss og vi må i hui og hast søke dekning for ikke å bli pisket av iskaldt regn. Smekke igjen lukene som sørger for en behagelig gjennomtrekk når lufta holder 31 grader. Opp med duken som dekker over sprayhood og biminien. Opp med teltet som dekker over forluka.

Vi blir minnet om regnets velsignelse etter dager og uker mellom regndråpene siden vi forlot Darwin i Australia for et halvt år siden.

Nå kan vi tillate oss å sløse med vann igjen. Vi kan sette watermakeren i dvale for en stund og sette kursen inn i marinaen i Le Marin. Vi har forhandlet oss fram til plass ved brygge. Slangevann og strøm og franske baguetter og andre herligheter av beste sort.

Men først er det bading, uten redsel for hai og krokodiller. Gnisten ned badeleideren og padlende smilende rundt båten igjen. Så må skipperen til med maske og snorkel og skrape skroget for blindpassasjerene som henger under buken på skuta. Andeskjell i ulike størrelser. Skipperen undrer seg på hvordan det er mulig for slike skapninger å bite seg fast i vannstrømmen rundt et kopperbelagt, giftig skrog, som beveger seg relativt hurtig gjennom vannet. Det er kun i akterskipet disse skapningene klarer å klore seg fast. Kanskje er det undertrykk og oksygenrikt vann pisket inn under baugbølgen? Uansett: vekk med dem! Først skrape, så gryteskrubben så grønskeskyen står i vannet. Vannlinja først, så undervannsskroget så dypt det lar seg gjøre uten for store anstrengelser. Siden , når skipperen igjen går til verket, dypere under skroget, er andeskjellene vekk. Kanskje de ikke trives når skuta ligger i ro, eller kan det være småfisken som har spist seg mett?

Nå skal vi ligge ei ukes tid inne i marinaen og nyte roen noen dager, tråle båtbutikkene for reservedeler , fikse, ordne, reparere, vaske klær og skute, og kanskje treffe folk?

Det ligger om lag tusen båter her i området. Ute på ankerplassen speider vi etter norske flagg, skandinaviske flagg. Har noen av våre følgesvenner fra fjernere farvann kommet fram? Vi ser ett annet norsk flagg, men ingen vi kjenner. Flere svenske. De også ukjente.

IMG_1081.JPG

På bøyene utenfor selve marinaen ligger Sofia av Cowes med Ann og Jonathan vi traff første gang på Makemo-atollen i Stillehavet. Så snart vi har fortøyd til brygga kommer de på besøke og vi opplever det som bare pauseknappen har vært trykket ned. Nå er det Play! Og så får vi melding fra Sørlandet om at den franske halvsøsteren til fyrmesteren på Lista fyr var i havna med katamaranen sin. Det blir et minneverdig møte med Anny og Bernard. Vi finner raskt tonen selv om Bernard ikke er like flink med engelsken som Anny. Kjekt var det, rett og slett! Verden er ikke så stor…

IMG_1067.JPG

IMG_1083.JPG

Etter mange års bruk og flere titalls tusen nautiske mil er det mye som må fornyes. Skjøter, kanvas og seilduk. Toalettpumpa er utslitt. Trykktanken til ferskvannet har sprukket og lekket ferskvann ned i kjølsvinet i lengre tid uten at vi var klar over det. Steikeovnen virket bare på laveste nivå og brødsteikingen i havet kunne ta to timer. Vi så for oss en ny og lekker utgave, men til nesten dobbel pris av tilsvarende hjemme. Det ble litt for dyrt og føltes som sløsing å kassere en ellers relativt ny komfyr. Så da blir det mekking med hodet inne i steikovnen. Når skipperen hadde avdekket brenneren og stukket opp hullet i dysa med en av Gnistens sikkerhetnåler, og enda til fått jobben godkjent av Morten svigersønn med landets høyeste tekniske kompetanse, virker regulatoren på alle trinn igjen. Gnisten strålende fornøyd. Lommeboka også, forresten. Men å bytte den franske gassflaska vi hadde byttet på franske NyKaledonia, blånektet de på Martinique….

IMG_1130.JPG

Lørdag 17.mars sto vi spente på brygga og speidet etter taxien fra Lementin-flyplassen. Datter Solveig, Morten svigersønn og Johannes (5) og Signe Irene (3) på utvidet påskeferie fra Oslo. Uten beksømsstøvler, Bergansmeis og ski, riktig nok. Fulle av forventninger. Stor gjensynsglede, selv om vi var hjemme på juleferie et par uker. Mer enn påskebrune var de når de dro hjem igjen!

IMG_1141.JPG

IMG_1129.JPG

IMG_1123.JPG

Herlige dager med badeliv, strandliv fulgte. Ankringsøvelser for den relativt ferske skipperen fra Oksenøya Marina. Det gikk noen dager før barna var helt kvitt jetlag, men de var snart fortrolig med det meste ombord. Det var artig for oss besteforeldre å se hvordan barna sine grenser i forhold til vann ble tøyet under oppholdet. Særlig overraskende var det å se femåringen snorkle og oppdage fargerike småfisk utenfor stranda. Selv om ingen av dem kunne svømme og begge var oppsatt med redningsvest, så vi gode tilløp til hundesvømming for den minste og crawling for den største. Fint å være sammen døgnet rundt og følge stemningskiftene som følger i små barns liv. Seilturen rundt i vikene på lesiden av Martinique var rammen for ferien deres. Barna ble ikke sjøsyke eller redde ombord. De fikk se havskilpadder, delfiner og knølhval med dykkende spord. Den flyinteresserte femåringen som fikk en eske tørkede flygefisk da han kom ombord, kunne oppleve å se svermer av flygefisk rundt båten da han satt i baugen. Forhåpentligvis er grunnlaget for vellykkede båtferier i hjemligere farvann lagt. I skrivende stund er s/y «Rebekka» (Comfortina 32) sjøsatt etter den første ordentlige vårpussen og snart klar for sommerseilas i Oslofjorden igjen. Det oppleves som en stor glede for Gnisten og skipperen, at døtrene og barnebarna finner gleden ved båt og strandliv, enten det er i travle Oslofjorden eller lune viker på Nedstrand.

Etter å ha vinket farvel til påskegjestene, fulgte en travel uke for oss. Gnisten hadde bestilt hjemreise for å ta farvel med sin syke mor som hun besøkte ved juletider, men rakk ikke hjem i tide. Hun kom likevel tidsnok hjem til å få delta i planleggingen og gjennomføringen av begravelsen og et gildt minnesamvær etterpå. Sørgelige omstendigheter, og hektisk ble det også. I skrivende stund har hun forlengst kommet ombord igjen. Synes det er rart ikke å kunne ringe til mor lenger. Dette var noe vi fryktet da vi la ut fra Skiftesvik i 2014. Prisen man må betale for å gjennomføre en drøm som vår, er at noen kan falle fra mens man er langt hjemmefra. Heldigvis skjedde dette ikke mens vi var mange uker fra nærmeste havn.

Mens Gnisten var hjemme i sørgelig oppdrag, fikset skipperen videre på FORD’en (Fiks, Ordne og Repareres Daglig). Stell av dekk, motor og mye annet. Vår hydrauliske bomvang, kick, (en anordning som både holder storseilbommen vannrett i havn og kontrollerer at storseilet får riktig fasong på unnavindsseilas), hadde satt seg fast i en stilling og var ikke til å rikke. Da vi ankom Le Marin første gang, tok skipperen med seg dette tunge beistet til riggeren med spørsmål om de kunne fylle på olje og sjekke funksjonaliteten. 3 uker senere var fortsatt ingen ting gjort. Riggere har det travelt når det er høysesong som nå og køen av båter med riggproblemer er lang. Til slutt tok de seg i all vennlighet tid til å kikke på innretningen. Kjørte pumpa og dermed var den blitt noen cm for kort til at bommen gikk klar hindringer i cockpiten. Våre itelienske naboer Roberto og Giordiano hjalp til som best de kunne med å dytte bommen oppover for å strekke ut hydraulikksylinderen. Ikke om det smalt om 3 relativt sterke menn løftet alt det ryggene kunne klare. Roberto som hadde visse erfaringer med kicken sin som var av samme fabrikat, bare en smule større, fant fram kompressoren sin og så ble lufttrykket i sylinderen satt hardt. Ikke tale om at den lot seg rikke! Vi flushet hydraulikkolja slik at det som kom ut var rent og fritt for vann.

Uheldigvis tippet bøtta med olje på dekk og det fløt ut flere liter hydraulikkolje utover teakdekket. Hjelp! Katastrofe! Heldigvis kunne italienerne trø til med kokhett vann og masse oppvaskmiddel mens skipperen lå på dekk og desperat tørket opp oljesølet med det han kunne finne av kluter og gamle pussefiller. I tumultene som oppsto veltet bøtta en gang til, men da var dekket vått og det gikk lettere å få tørket opp det nye sølet. Klossmajor,skipperen! Heldigvis oppdaget skipperen at en ventilnål med fjær hadde fulgt med oljen ut av pumpehuset. Tilbake til riggeren. Om de kunne gjøre ett nytt forsøk på å få strukket sylinderen tilbake i riktig lengde? Forsøket mislyktes og skipperen fikk tilbudet om å slenge hele innretningen til kanskje 20.000 blanke norske kroner på den omfattende skrothaugen utenfor og gå over til gammeldags løsning med tau og blokker. Men skipperen er som kjent litt av en skrotnisse, og ved hjelp av to toggles (metallbøyler) i riktig lengde fra skrothaugen og et par riggbolter, sitter kicken igjen tilbake på sin vante plass med forlengelsene. Man kan jo ikke gi seg så lett. Når vi kommer hjem, får skipperen oppsøke noen av sine venner på verksteder i området og spørre tynt om de ser syn på å fikse den igjen. Hva har man båt til?

Litt stusselig ombord uten Gnisten, men Roberto forbarmet seg første kvelden etter innledende runder med språklige øvelser i «stokkafisso di Noruega» og prøvesmaking av Mills kaviar på Ryvittaa knekkebrød, til prøvesmaking av italienske spesialiteter ombord i den digre salongen i den eldre Oyster 64-foteren han hadde pusset opp. Spaghetti med tomatsaus, tørket fiskerogn og knallhard sauemelksost. Skipperen kvitterte med sardiner, makrell i tomat og en tube kaviar som Roberto syntes var for salt men som Giodiano som var betalt mannskap ombord slo kloa i da skipperen forlot skuta etter et glass hvitvin, eller var det to? og forsiktig gjesping hos verten. Vennskap etablert. Bare man tør by litt på seg selv.

IMG_1175.JPG

Mye småfiks ombord i de neste dagene, og lørdagskvelden var det klart for nytt besøk ombord i 10 dager. Vårt gamle mannskapsmedlem fra regattatiden med Willingen, Arvid og min gamle kollega Eva mønstret på for seilas videre nordover til Gouadeloupe der Gnisten skulle mønstre på igjen kommende lørdag. Arvid er en utmerket kokk og skipperen kunne slappe litt av i forhold til visse eskapader i byssa. Gildt å møte gode venner igjen og kunne gi besøket en liten smak av hva båtlivet i Karibia har å by på. Etter forsiktig avklimatisering for anker utenfor stAnne, bar det videre nordover til Grand Anse og Anse Mitan, der det var gode muligheter til å komme i land, gå turer, bade og nyte den lettere avslappede og delvis autentiske Karibiske atmosfæren.

IMG_1189.JPG

IMG_1201.JPG

Vi ankom den gamle hovedstaden stPierre like før solnedgangen og etter å ha blitt bedt om å ankre lenger unna en kanadisk båt, begynte problemene som endte med at skipperen la ut for lite ankerkjetting i marbakken. Da han våknet opp i grålysningen neste morgen, lå skuta ei nautisk mil ute i bukta på over 70 meters dyp. Og vi hang fast! I hva? Skipperen fryktet det verste i form av at vi hadde hukket oss fast i riggen til ett av de mange skutene som sank på havna katastrofedagen i 1902 da hovedstaden ble utslettet av en hetebølge som veltet nedover fjellsiden under vulkanen Mont Pelee. På sekunder brant hele byen opp med 30.000 mennesker og skipene på reden utenfor. Skipperen startet motoren og kjørte forsiktig opp mot vinden med ankerspillet i gang. 40 meter kjetting veier litt og vinsjen slet nok tyngre enn skipperen likte. Til slutt gikk den i stå. Ville ikke mer. Skipperen satte seg på dekk og dro i kjettingen til ankeret kom opp med en kraftig fiskeline i kloa. Arvid trådde til unnsetning og snart hadde vi kippet av fiskelina. Men ankervinsjen ville ikke reagere på kommando og skipperen måtte innse at den var kassabel fordi det ikke lenger går an å få tak i ny motor. Resten av ferden fikk vi gå fra bøye til bøye.

Hendelsen ble umiddelbart rapportert hjem til Gnisten som straks gjorde sin ankomst på Maritim i Stavanger. Dagen etter ankom vinsjen med ekspressfrakt fra lager i Arendal og så var plutselig bagen til Gnisten 23 kilo tyngre…

 

Det ble en frisk seilas mellom Martinique og Dominica. Gjestene fikk føling med seilas i åpent farvann, storhavet som velter inn fra øst med krapp sjø og skumsprøyt. Men ingen ble sjøsyke.

IMG_1214

Dominica ble rammet av orkanen Irma som slo hardt til i denne delen av Karibia i begynnelsen av september. Skrøpelige hus og brygger ble smadret og hustakene fikk hard medfart. Båter ble slynget på land og telefonstolper knakk som fyrstikker.

 

 

 

Uten fungerende ankervinsj grep vi tilbudet om bøye i Portsmouth, bestilte ferskt brød og så bar det i land. Der fikk vi med egne øyne se litt av ødeleggelsene. En av de lokale ba oss ta bilder og fortelle omverdenen hvilken situasjon den hardt prøvede befolkningen befinner seg i. 

 

 

 

Lettere rystet vendte vi tilbake til skuta og neste morgen bar det videre nordover mot Gouadeloupe og de vakre Les Saintes-øyene under roligere forhold enn dagen før. Mindre vind, bølger og en gunstigere retning.

 

Vi fant også her en ledig bøye og her ville vi nyte noen dager mens vi ventet på at Gnisten skulle mønstre på. Det er en livlig båttrafikk mellom Gouadeloupe og Isles des Saintes. Passasjerbåter går i skytteltrafikk og ikke så rent få turister drar ut hit på dagstur eller overnatting. Tilbudet er ganske stort og stedet meget hyggelig. Intimt, rent og rustikt. I det kuperte terrenget slynger smale veier seg opp og ned. En del av trafikken er elektrifisert med golfbiler og sykler, men knallerter kommer fykende rundt gatehjørner og man må passe på å holde seg på fortauene. Her finner man små salgsboder, kafeer og restauranter. Velstelte hager og frodige blomstrende busker vitner om et godt liv.

 

Under rolige forhold tok vi oss opp til Basse Terre, en travel by i sørvestre Gouadeloupe. Vi kunne komme inn i marinaen, til kai, vann og strøm, dusj og toaletter og ikke minst vaskemaskiner. Gnisten vasket klær. Arvid og skipperen monterte ny ankervinsj. Med leiebil et par dager fikk vi anledning til å se oss litt om på øya, før vi kjørte gjestene helt til døren på flyplassen i Pont a Pitre som ligger på den flate, østre halvdelen av denne store øya, som er delt i to av en kanal. Små, intime badeviker, sjarmerende og rustikk bebyggelse fra koloniens storhetstid, frodige skoger og sukkermarker. Sukkeret har vært grunnvollen i de karibiske øyenes økonomi. Svære områder med sukker-rør som gjerne svis av før det hugges ned og fraktes bort til pressing. Sluttprodukter blir sukker eller rom.

 

Litt stusselig etter herlige dager med gjester ombord. Men det kjennes godt at noen der hjemme har lyst og anledning til å besøke oss. Se hvordan vi har det og oppleve Karibisk passatvind om pannan, som Evert Taube så treffende beskrev det. Referanser som gjør at vi lettere kan formidle inntrykk og opplevelser.

 

Når sengetøyet var vasket og tørt, dro vi opp til Deshaies nord på Gouadeloupe. Her i et skikkelig blåsehull av en havn fikk vi godt ankerfest på 5 meters dyp og den nye ankervinsjen gav oss handlefriheten tilbake, for bøyer er en knapphetsressurs i Karibia.

Neste stopp var Antigua, som ligger en dagsreise lenger nord og ganske høyt i vinden. Vi startet ved daggry og unngikk dermed den hardeste aksellerasjonssonen av vind på nordsiden. Men med motor og seil, må vi passe på å holde god utkikk for fiskeredskaper som det er en hel del av på kontinentalsokkelen rundt øyene. Karibiske fiskere bruker ikke flaggmenn som portugiserne, så de små markeringsbøyene kan være leie å få øye på. Tau i propellen er ikke noe stas.

IMG_1325.JPG

 

IMG_7731.JPG

IMG_7734.JPG

IMG_1352.JPG

IMG_7721.JPG

Vel framme i Nelsons Dockyard på Antigua kunne vi treffe Stavangerbåten 2K med Kaia Samuelsen og Kjell Dreyer som også er på langtur. Vi hadde møtt hverandre på Utsira for noen år siden og det ble et kjekt gjensyn. Vi var sammen et par kvelder og kunne oppleve Antigua Classic Race Week, der klassiske båter mønstrer til kappseilas hvert år i farvannene like utenfor ankerplassen vår. I English harbour ligger nydelige båter på rad og rekke i skinnende teak og krom og høyglanset, blankpolert lakk. Megayachter som kan ta pusten fra noen og enhver vitner om at godene i verden er høyst ulikt fordelt. Fint derfor å oppleve at lokale, enkle bruksbåter får mye oppmerksomhet. Lowtech for Hvermannsen gir et visst perspektiv på det hele.

IMG_7728.JPG

Vi var på vei til Sint Maarten og Kaia og Kjell seiler videre inn i det Karibiske hav før de legger opp båten på et orkansikkert sted. Derfra drar de ut på nye eventyr opp under jul, når orkansesongen er over. Stillehavsdrømmen lever der ombord og kanskje ga vi dem næring til drømmene….

IMG_1449.JPG

IMG_1426.JPG

Nå ligger vi inne i lagunen på Sint Maarten. Her slo orkanen Irma hardt til i september i fjor. Hollenderne her har kommet godt i gang med opprydningsarbeidet. Hustakene har fått hard medfart. Bølgeblikket er flekket av på mange tak og rundt i lagunen ligger båtvrakene strødd omkring grunner og strender. Det gjør vondt å se på. Her ligger mange knuste drømmer og triste skjebner. Mange av båtene er hevet og ligger som spøkelsesskip dekket med grått mudder, mer eller mindre fullstendig ødelagt. Noen er slengt på land. Brukne master stikker opp av vannet. Noen steder er sunkne vrak merket med bøye. Her har mange mistet alt de eier. Båten var huset, hjemmet. Gjerne uforsikret også, siden det er det billigste. Andre, skjødesløse båteiere ser ut til å ha latt være å sikre verdiene sine og lar forsikringsselskapene punge ut når uværet slår til. Det kommer det til å bli slutt på. Selskapene har tapt store summer og vårt eget selskap fraskriver seg nå ansvaret om båten ikke er tatt på land og rigget ned hvis et uvær med navn nærmer seg i et nærmere definert utsatt område.

IMG_1454.JPG

IMG_1438.JPG

I skrivende stund rykker det friskt i ankerkjettingen i vindkastene. Vindgeneratoren durer. Dette er siste stopp i Karibia. Neste havn er Horta på Azorene som ligger 2-3 ukers seilas mot nordøst.

Vi er definitivt på vei hjem. Paul i Skottland har studert værbildet og mener at det er ingen spesiell grunn til å vente med å komme seg avsted. Vi kjenner det knyter seg litt i magen ved tanken, nå når vi i ettermiddag legger ut på denne mer utfordrende delen av hjemturen.

Kjekt at det er noen som heier på oss.

Jacta alea est

The Doldrums / Stillebeltet

I går, torsdag 22.januar, ved middagstider forlot vår trofaste følgesvenn over syd-Atlanteren oss. Den stødige sørøst passaten, 12-15 knop dag ut og dag inn ville ikke følge oss lenger på veien nordover mot ekvator.

Ned med kryssfokken og spristakene. Inn med rullegenoaen og inn i stallen og jage ut hestene. Hai,Nippons sønn! Den bolde japaner har lenge vært forberedt på dette. Det er nå det gjelder. Massevis av for i kanner på dekk. Hypp hypp! Knurre knurre, mumler japaneren og spytter i nevene.

Gnisten gnir seg i hendene. Nå blir det ladet batterier, laget ferskvann og masse varmt vann i dusjen. Hårvask. Luksusliv om bord!

I løpet av kort tid slo vinden rundt i nord-nordvest. Ut med rullegenoaen, stramme inn skjøtene. Peter vindror blir avløst av Robert, autopilot, som er glad i ampere, men en rev til å holde stø kurs. Rundt oss dønning fra flere retninger på en gang. Vær og fjerne uvær setter sine avtrykk på havspeilet  og vi løftes og senkes i utakt etter som det ene bølgesystemet krysser klinger med det andre og tredje.

Vinden dreier over i nordvest, og når vi følger den, står vi lavere kurs enn vest. Ingen som helst framdrift mot ekvator. Inn med fokken igjen. Her må vi bare kjøre på, presse oss fram mot krysningspunktet to dagsreiser lenger framme. 32 grader vest. Kommer vi for langt vest, risikerer vi å måtte kjempe for å holde høyden resten av turen mot Martinique.

Nå ligger ekvator kanskje mer enn to dagsreiser unna, forresten, for farten er dårlig. Bare 4 knop over grunnen. Plotteren sier 1.8 knop motstrøm som går mer eller mindre rett i mot. Ikke bare motvind, men altså motstrøm i tillegg. Forbasket uheldig! Vi får sette lit til japaneren og at det er nok for i kannene til å holde det gående til det går an å seile igjen med akseptabel fart. Uten motor ville vi vært prisgitt å seile med 2 knops fart eller mindre på kryss og tvers i skiftningene det vil være mange av her. Da kan turen virkelig bli lang.

I Skottland sitter Paul og studerer værsituasjonen. Han er med oss på reisen, den godeste Paul. Skulle nok gjerne gjort dette selv. I morgen, fredag får vi skiftende vinder, men fra lørdag vil et mer stabilt vinddrag fra øst-nordøst etablere seg. I løpet av mandag lover han oss litt mer vind, og i de neste dagene vil nordøst-passaten på den nordlige halvkule være etablert. Men det er langt fram før vi er der…

Vi er kommet til the Doldrums. Det beryktede stillebeltet under ekvators brennende sol, der alt kan skje. I seilskutetiden kunne skipene bli liggende her og drive i dagesvis og ukesvis. Vindstille avløst av voldsomme regnskyll og brå, kortvarige kulinger fra alle kanter. En sjømanns prøvelse, for ikke å si skrekk. I dette området er været særdeles ustabilt. Området er under skiftende påvirkning av vind og værsystemer fra begge halvkuler. Varmen gjør at det er mye energi på ville veier. Innen  ITCZ,  som meteorologene kaller den, kan alt skje.

Her vi damper nordvestover for motor på nesten blankt hav i stille natten, med et par sekundmeter vind i snuten, hvelver stjernehimmelen seg over oss, omkranset av en skybanke, som løfter seg bak oss og sender kraftige lynblaff mellom skyene. Tordenvær på gang? Ikke det kjekkeste man kan tenke seg ute på åpent hav og med masten som det høyeste punktet på jordoverflaten rundt oss. Hvis så skjer, samler vi alt vi har av sårbar elektronikk og legger i steikovnen.  Stålkassen rundt fungerer som et Faradays bur der lynet følger metallet på utsiden. Egentlig er masten og riggen også et Faradays bur, så vi som befinner oss innefor, skulle kunne føle oss relativt trygge så lenger vi ikke holder oss fast i noe av metall. Et lynnedslag vil ikke være morsomt uansett, og faren for at hele det elektriske anlegget slås ut permanent er til stede, likeså faren for å slå hull i båten. Heldigvis er det sjelden slikt hender.

To dager senere skriver vi lørdag 24.februar. 2 uker siden vi forlot St.Helena. Om ca 4 timer, rundt om kl 21 UTC, etter mørkets frambrudd, vil vi krysse ekvator og vende tilbake til vår hjemlige, nordlige halvkule. Havet er blankt. Av og til en liten krusning i den slappe dønningen. Blå himmel og haugskyer som tårner seg opp med mørke øyenbryn veksler omkring oss. En overraskende kraftig og lei motstrøm har sluppet litt av taket. Ikke noe som er kjent i bøker eller kan leses ut av kartet.  Opp til 2 knop. Kjipt når vi brenner drivstoff for harde livet for å komme oss i riktig retning.

Her vi befinner oss på det østligste hjørnet av SørAmerika, har vi i går og i dag observert skipstrafikk for første gang siden lenge før vi ankom StHelena. I går observerte vi halvstor fisk som spratt i stim bak oss. Ryggen på ett eller annet sjødyr også. Kanskje ei havskilpadde? Utenfor StHelena observerte vi de fryktede Portugisiske krigsskip, lyserøde plastikkaktige, små seilende maneter med fryktinngytende tentakler hengende under, der den minste berøring kan ta livet av det meste..

En drikkevannsflaske driver forbi. Minner oss om hvilken gigantisk avfallsdynge havet er blitt for plastavfall. La oss håpe at verdens nasjoner kan klare å få kontroll på dette problemet før vi forpester alt marint liv og til syvende og sist oss selv med mikroplast

Siden det er lørdag og vår andre og siste ekvatorpassering på denne reisen, og samtidig halvveis til Martinique, blir det en liten markering om bord med vår siste boks med hermetiske kjøttkaker i brun saus, poteter, gulrøtter og ertestuing. Nogo attåt blir det vel også, om skipperen kjenner Gnisten rett. Hun har mye på lur i sinne gjemmer rundt i båten. Vi gjorde et forsøk på å supplere proviantlageret for minneverdige øyeblikk, og trålet butikkene da vi var hjemme ved juletider, men hermetiske kjøttkaker ser ut til å ha forsvunnet fra butikkhyllene…

Gnisten gjorde en opptelling i dag på hvor mange ulike land vi til nå har besøkt. 45 i tallet. Noen øystater assosiert med et oversjøeisk moderland, riktignok medregnet. Man alle disse har eget flagg. Noe vi for øvrig har behørig sikret oss.

I en slik stund, er det med en viss vemodighet vi forlater den sørlige halvkule og Sydhavet. Målet for denne lange reisen. Vi kjenner oss rike på opplevelser og inntrykk fra en del av verden vi nå vet bitte litt mer om. Egentlig ganske overveldende når man tenker etter. Vi har gjennom våre skrivelser og gjennom fotolinsene forsøkt å spikre inntrykkene fast. Mest for vår egen del, for familien også. Men vi har velvillig delt med alle som ville se og høre.

Litt spøkefullt kan vi vel nå fastslå at jorda er rund. Ingen konspirasjonsteori kan frata oss dette faktum.

Hva som venter oss når vi i kveld krysser ekvator, er foreløpig  et åpent spørsmål. Vi vet at vi kommer til å krysse vårt spor i nærheten av Barbados og deretter vil gjøre landfall på Martinique der vi har vært flere ganger før, og der Gasten og skipperen la ut fra da vi forlot Karibia med kurs for Aruba for 3 år siden.

Videre vet vi at vi kommer til å møte Nordøst-passaten om et par dager, som forhåpentligvis vil gi oss god bør og rask seilas siste halvdelen av overfarten fra StHelena.

Vi skriver mandag 26.februar i kalenderen. 4 døgn i the Doldrums. Etter to døgn har vinden gått over i nordøst, omtrent som forventet. Men det er lite av den. I går natt seilte vi for to rev i storseilet og full genoa i 2.5-4 knops fart i vind av 4-8 knops styrke. I dag har vi motorseilt hele dagen. Nå, etter mørkets frambrudd motorseiler vi fortsatt. Og  i morgen ser det ikke alt for lovende ut.

I går, ved daggry fylte vi på 88 liter drivstoff fra kanner på dekk i håp om at det skulle holde, men nå er vi ikke sikre lenger. Ikke i det hele tatt. Trolig får vi enda en dag med svake vinder, men onsdag, da kommer vinden! Så får vi se. Vi har vært godt vant. Hatt nok vind til å kunne holde 5-6 knops fart. Vi er litt engstelige for at vi kan komme til å ha for små dieselreserver. Man vet aldri hva som kan skje på en reise som dette. Vi har derfor tatt ut alle rev i storseilet og lar japaneren småputre i vei på lavt turtall. Bare noen få hester i er sving. Resten slumrer i stallen.

Det har vært nok en vidunderlig dag ute i havet. Doven dønning og lett krengning når vinden stryker gjennom  lett slaskende seil. Sola steiker og termometeret viser opp til 31 grader. Den brennende sola står høyt på himmelen midt på dagen. Vi priser vår bimini som beskytter oss mot kraftig UV-stråling. Som gjør det mulig å oppholde seg ute uten å bli helstekt julegris. Vi smører oss inn med solkrem og sunblockers. Gnisten tåler det meste, men har blitt litt vablete på ryggen. Skipperen er redd for nesa og kan minne om en zombie der han sitter med hvitkalket snyteskaft, solfaktor 50. Da er det fint å kunne trekke seg tilbake til køya under dekk. Under den åpne dekksluka med soltrekk over som sender en behagelig bris ned i de indre gemakker. En av fordelene med lite vind er at det også er fravær av skvett over dekk., som gjør det mulig å ha ei luke stående åpen. Døra til forpiggen står åpen. Ellers kunne det lett bli rene bakerovnen der inne. Hver dag er skipperen der inne og snur pakkene med egg. I dag hadde vi kokt egg og juleansjosfilteter på brødet til lunsj. I kveld laget Gnisten et lass pannekaker. Vi setter pris på vår fortsatte tilgang på ferskvarer. Vi har ennå gulrot og potet, løk og epler. Men tomater og paprika er slutt. For et par dager siden slo kreativiteten til da skipperen fant en boks med tomater. Etter diverse tømming av saft og finkutting ble det brushetta til lunsj under Gnistens store bifall.

Gnisten baker brød. St.Helena-brødet har holdt seg forbausende bra i kjøla, men i dag røk siste rest på havet. Vi har problemer med at det er lite futt i steikovnen. Det lar seg ikke gjøre å regulere opp varmen. Det tar to timer å steike brød. Gnisten har også prøvd seg med ei stor gryte på komfyren som steikovn, men det ble litt for hett. Muligens lever komfyren et farlig liv når vi kommer fram til båtutstyrsbutikken på Martinique…

Men nå er det klarvær og måneskinn ute over nesten blankt hav. Hvite skydotter i horisonten. Gule vegg tilvegg-tepper av drivtang driver sakte forbi, det rasler i blokker etter som båten siger langsomt framover og dønningen slår lufta ut av seilene. En mild, lett svalende bris i cockpit. Under dekk er det 31 grader. Returdieselen skaper dieseltanken om til et skikkelig varmemagasin under køya til Gnisten. Hun har rømt over i akterkabinen og g koser seg med en morsom bok under lysskjæret fra pannelykta og kjører en liten elektrisk vifte som svaler en svett kropp. Skipperen slukker Pc’en. Slukker taklyset og ætler seg til en liten stund for seg selv ute i den vidunderlige natten.

Siden har vi fylt på diesel en gang til, heist storseil og rullet ut genuaen i optimistiske øyeblikk, stoppet motoren, og for en stakket stund seilt noen timer, ja gjerne en natt i 3-4 knops fart, før seilene begynner å slå og bølgen klaske under akterskipet. Starte motor. Motorseile skamløst i time etter time nordvestovert i 300 graders kurs. Sett bygeskyer tårne seg opp i horisonten og legge kursen rett mot oss. Kraftige regnskyll spyler dekk og cockpit for salt og smitt og smule.

Hele 6 døgn skulle det gå før vi endelig fant Nordøst-passaten tidlig i morges. Endelig kom vi oss gjennom stillebeltet.  Nå begynner skuta å sparke fra igjen og vi kan holde kursen direkte mot Le Marin på Martinique. Nå 295 grader, sier GPS’en.

Vi satte to rev i storseilet og rullet litt inn på fokken for å sikre oss at skuta var i balanse og for at Peter vindror ikke skulle få for mye å bakse med. Fast is good, but safe is better, minnes vi Des Casons formaninger. Vi presser ikke båten mer enn nødvendig. Vi vil helst komme fram med båten i ett stykke. Unngå å få ødelagt utstyr som stjeler krefter, tid og penger når vi kommer i havn.

Det begynner igjen å bli hyggelig å sette ut døgndistanse i kartet. Om vinden fortsetter å holde seg på dette nivået, 12-15knop litt aktenfor tvers, burde det være mulig å seile restdistansen på rundt 9-10 døgn.  Vår svenske venn Lasse i Arianna af Valleviken ligger 450nm lenger vest  og klager over lite vind. Han har brukt 8 døgn på å slite seg gjennom the Doldrums med sine 47 fot, så da skal vi ikke klage…