Portugal. Lexioes til Figueira do Foz

Mellom disse to havnene i Portugal er det nær 70 nm, altså en god dagsreise. Vi har ventet på god bør og endelig så det ut til å lykkes, vinden skulle være nordlig og passe styrke, sola skinte og alt lå til rette for en vellykket seilas.

Vi sto opp tidlig , 0600, og dro ved morgengry ca halv sju. En liten bris og sola som kom opp i øst akkurat kl 07. Med motor og genoa gled vi gjennom blank sjø mens forkost ble fortært, gode rundstykker fra lokal baker.

Det ble stillere og stillere og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å rulle inn seilet og kjøre på med mer motor. Skulle jo fram før mørket seg på.

Og så kom skyene og tåken. Tett tåke, på med radar, slik at vi kunne se andre sjøfarende. Slik ble det noen timer. Svein krøp under dekk, under mormorteppet med en god bok mens jeg satt under kalesjen og strikket nytt sett grytekluter (skal bli gave til koselige svenskenaboer).

Reinhekla gryteklut

Mens jeg strikket stirret jeg uavlatelig etter det vi kaller flaggmenn, dvs portugisiske fiskeredskap som står i sjøen akkurat der vi har tenkt å seile. Jeg hadde et øye på strikketøyet og et på havet og lot tankene fly:

I morgen er Johannes to år, minste barnebarnet enn så lenge. Døvingjentene er på Oslo-tur , håper de har funnet en fin gave fra oss til Johannes. Da han ble ett år,var vi på besøk hos de på Fornebu, men nå må møtet vente til oktober til treff på Kanariøyene. Det ser vi fram til!!!Så håper vi familien får en fin dag med to års- feiring.

Tankene farer videre, det er stille og godt å ha en lang dag på sjøen. Når vi er i marinaer, skjer det alltid så mye og vi har så mange å slå av en prat med. I Lexios traff vi den første norske båten på lenge, en Hanse 35, som er på årstur til Karibien, Skipperen avspaserer overtid fra omtrent 1980, forteller han.

Når tåken etter hvert letter, ser jeg hvite strender så langt øyet rekker. Her kunne en spasert langt på strendene hvis en ønsket, hele kystlinjen vi seilte langs, var hvit av sand.

Plutselig ser jeg noe rart på det lille brettet Svein har laget i cockpiten. Skal til å ta det bort, men ser plutselig at det er en liten fugl. Jeg roper forsiktig på Svein , du må komme opp ta med deg kamera, en knøttliten sivsanger ? har fulgt med oss til havs. Den flyr opp på storseiltrekket for å komme litt bort fra oss, kommer tilbake, kryper inn akter i storseilet og blir der.

Hvis eg ser ein liten fuggel...

Roen er tilbake, jeg strikker og Svein leser . Det blåser litt mer nå, kunne heist storseilet, men der bor jo den lille pip- pipen, og det er ikke så langt til land, vi kjører på med genoa og litt motor. Pang, sier det i skutesiden, jeg ser fendere på hekken flytter seg, og før jeg har fått sukk or meg har vi altså kjørt på en flaggmann. Heldigvis dupper den like fint og vi har ikke fisket med oss verken snører eller fiskeredskap. Kan love at jeg er ennå mer årvåken etter dette møtet.

Jeg fortsetter å tenke på det jeg har skrevet nå, mon tro det er noen som synes det er kjekt å lese reisebrev fra oss?? Det var mange som ytret ønske om å følge oss på reisen. Nå er vi her, har fått vår hjemmeside, ser at det er over 1000 besøk. Takker for tilbakemeldinger som noen få av dere har gitt. Det er veldig koselig og vi hører gjerne fra flere. Vi har en e-postadresse: willingno@yahoo.no eller det går an å legge inn en kommentar på wordpress hvis det er enklere. Dess lenger bort vi kommer fra Norge jo kjekkere er det å høre livstegn fra dere og vi hører gjerne om hverdagen hjemme.

Det er mest naturlig for oss at det er jeg som skriver de korte innleggene og hvor vi er og hvor vi tenker oss. Svein liker bedre å skrive om et tema som kan være av interesse for andre som sysler med drømmer om langtur eller bare drømmer! Det er ved å lese andres beretninger vi har lært og lærer hele tiden og vi gjør dette også for at vi kan dele våre erfaringer med andre!!

Så send gjerne en tilbakemelding hvis det passer, det gleder vi oss til!!

Vi nærmer oss målet for dagen, Svein kommer opp for å hjelpe til med kursendring og jibbing av seil. I fin ettermiddagsbris seiler vi inn til havn , moloen er passert og jeg vil rulle inn seilet før vi kommer inn til marinaen. Det er som å snakke til et døvt øre, langt igjen, sier skipperen. Så plutselig sier han slipp skjøtet og skal til å rulle inn. To rull, så er det stopp, motor blir slakket opp, en kjapp tur på dekk og beskjed om at seilet må tas ned,revelinen har ballet seg i snellen, alt dette mens vi nærmer oss marinaåpningen. Plutselig måtte alt skje fort, tau og fendere skulle festes, seil måtte legges på dekk og så var kaien der. Puh! Svett skipper og gnist!!! Men det varer ikke lenge, snart er både reveline og snelle fikset og seilet rullet opp som det skal være!!

Og så er alt som vanlig igjen,svenskevennene kommer om bord til velkomst, slik er det når vi møtest,må alltid høre hvordan seilasen har vært for de andre også!!

Gjensyn med Bayona

Nordmenn er opp tatt av været. Og vi om bord er intet unntak. Så sant vi får tilgang til wi-fi, så er yr.no førstevalget. Og det skal yr-folkene ha , de er flinke til å varsle rett, både når det gjelder vind , sol og regn.

Da vi bestemte oss for å dra til Bayona, var det meldt gråvær, litt regn og sørlig vind. Det vil si et vær som kunne minne om en norsk vårdag.

Vi hadde sett fram til å komme til Bayona, minnene derfra var sterke og gode. Vi ankom i regn og dis, fant oss en bryggeplass, og tuslet inn til kontoret for å registrere oss. Vi var hjertelig velkommen og fikk alt det vi måtte trenge, strøm , vann , dusj og anledning til å vaske tøy. Mellom regnbygene ble nyvasket tøy tørt på mindre enn to timer!

Da vi var her sist, krydde det av båter, det var langturseilere, regattaseilere og andre. Nå var det to gjestende båter på brygga vi lå, en irsk pensjonist og oss.

En ny havn på andre siden av havna , var etablert de siste år av EU- midler, og noen få langturseilere lå der, men det var heller ikke mange. En norsk skøyte, Elise Kristine fra Sortland på vei til Karibien, med en ensom seiler om bord. Mannskapet hadde dratt hjem, og han syntes de lange havstrekk var utfordrende alene. Nå måtte han ha tenkepause …..

Men slik er det blitt, den økonomiske nedgangen i Europa har ført til at det ikke er så mange som har anledning til å ha båt , til å dra på tur og vedlikeholdet på havneanlegg står i stil med manglende inntjening.

Byen Bayona var lik den vi husket , det kryr av lokale spanske turister, byen er feriemål for mange spanjoler. Det er flotte sandstrender som er i ly for alle slags vinder, et tett sentrum med utallige spisesteder. Alle er ute, barn og voksne til langt på kveld. De små sover i fanget il foreldre eller besteforeldre med en lite skjerf rundt seg og ser ikke ut til å mangle noe !Bayona sentrum, kopi av Pinta Bayona, gatemiljø

 

Byen er omkranset av en stor borg fra 1500-tallet som er holdt godt ved like og en vandretur opp dit gir et praktfullt utsyn over byen.

Etter noen dager med vekslende gråvær og regn sa yr at nå kom vinden fra nord. Da var det tid for videre seilas. Og seilas fikk vi, den flotteste på lenge. Skipperen ble inspirert til å fortelle om Den tredje mann (eget notat). Vi seilte i 5 timer og ankom tili Viana do Castillo i Portugal i en forrykende ettermiddagskuling inn under land. Godt å komme til havn, og i tillegg møte dansker som hadde fulgt i kjølvannet vårt nesten hele dagen. En ny historie begynner……………

Spania. Galicia,

Galicia, Spania.

Tiden går fort i godt selskap! Og godt selskap har vi fått. Det er noe av det som er så spennende når vi er på en slik reise vi er nå . Hvem treffer vi i neste havn, er det noen vi har sett før eller er det noen nye vi kan bli kjent med? Vi hilser på alle når vi går fra båten til land på mange ulike språk! Spansk,fransk, engelsk og tysk, men det er oftest begrenset til en hilsen og et smil i forbifarten.

Det er ikke mange norske båter å se her. I La Coruna var det en norsk katamaran , en pensjonert SAS flyver og frue om bord.De har reist på tur uten bestemt mål eller tidshorisont. Ellers en norsk båt på vei hjem etter 3 år på Korfu, og et koselig par i en Fisher motorseiler ca 30 ft med norsk flagg på hekken, mannen snakket dansk, og fruen var fransk, men de hadde bodd 40 år i Bergen. Nå visste de ikke hvor lenge de skulle være på tur.

Og det gode selskap, jo, det er Agnes og Bas fra Holland. Vi har holdt følge siden vi møtte hverandre i Irland. De har en flott van der Stadt-båt på 44 ft, Ti sento. Nå er det blitt slik at vi gjerne lager og spiser middag sammen om kvelden, lærer hverandre bedre å kjenne og utveksler erfaringer. Agnes er en reser på internett og hjelper Svein med oppdateringer. De var sammen med oss da vi markerte bryllupsdag i La Coruna, samt at vi var sammen på en flott tur til Santiago de Compostilla samme dag.

Galicia er en drøm for oss nordmenn. Her er alt billig, mat, drikke,gass og det vi måtte trenge av diverse. Folk er hyggelige og når vi nå har seilt fra marina til marina, synes det for oss som EU har gitt mye midler til oppgradering av havner både til lystfartøy og fiskere. Å ligge med båten i marina er derimot ganske dyrt, men de fleste marinaene har inkludert strøm, vann og gode dusjmuligheter. Til nå har vi benyttet oss av muligheten til å ligge i marina, det er enkelt og komfortabelt.

Nå har vi rundet Kapp Finisterre, noe vi gjorde i motvind, motstrøm og tåke. Men da vi kom innover neste Ria som det heter her i stedet for fjord, skinte sola opp og vips så var det smellvarmt. Byen vi kom til, Muros, er veldig gammel og for oss er det alltid kjekt å ta en tur på land og se oss om. Her dyrket de det de trengete av grønnsaker og frukt i en liten hageflekk, det er grøderikt ,men vi tror de fleste har inntektene sine av fiske, og husene hadde meget enkel standard, ingenting tyder på melk og honning her!

Vi har ikke badet i sjøen ennå, her i Nord-Spania er sjøen kald selv om landet er varmt.

Akkurat nå er vi på vei til neste havn, Ribeira, etter en koselig kveld i går da Svein lagde baccalo til oss , han er veldig god til å få det til og denne gangen var baccalaoen akkurat passe salt og passe sterk .