En natt i Biscaya

Som var det ildfluens nattlige dans

tegnet vår mastetopps lanterne

underlige mønstre

over evighetens gnistrende stjernehimmel

Blant galakser, stjerner og planeter,

ett og annet støvkorn fra tidenes morgen

som flammende piler, i korte glimt.

Var det rester av Big Bang

eller lommerusk blant  Vårherres klinkekuler?

Når natten senker seg

og himmel og hav ble som ett,

stjernetåker i vårt morildsprakende kjølvann.

Da var vårt lille skip som

ett med dem.

Vindstille kveld i Biscaya

En dag i Biscaya

Dagen begynner sånn litt før 6. Det er varmt og jeg våkner av at dagslyset kommer inn vinduet der jeg sover bak i båten! Det er på tide med vaktbytte. Skipperen vokter oss om natta på det svarteste. Jeg sier vi kan dele ,men til nå vil han ha det slik og da blir det det.

Svein legger seg  i den varme senga, han er nok litt kulsen av natteklam luft og trøtt kropp. Det er altså min tur til vakt de neste timene.  Først er det et blikk på havet, det er rolig som i går. Motoren surrer på lavt turtall, storseilet slår innimellomm, vi ønsker oss mer vind, men det blir det visst  ikke i dag heller. Etter at jeg  har skannet hele horisonten , ingen båter, kryper jeg ned under teppet i vaktkøyen med eggeklokka  ved øret.  20 min bevilgerer jeg meg til neste utkikk.

Kveldsvakt Kveldsvakt

Kl 06 skriver jeg bestikket i loggbok og markerer hvor vi er i papirkartet vi har fått låne av FRIDA og sender de en vennlig tanke der de ankommer Kvitsøy idag etter 3 år på seilas jorda rundt.

Det er litt tidlig med frokost kl 06, venter litt til sola har kommet, er fortsatt litt trøtt selv om jeg har sovet med sov i ro i ørene fra kl 00.30. Motoren kverner hele tiden, siden vi ikke kommer fram ved vindkraft.

Men i ni tida vil jeg opp, setter på tevann, finner brød, der kom skipperen og, fikk visst ikke sove lenger. Vi spiser frokost sammen, setter oss ut i cockpiten med hver vår kopp med grønn te og undrer oss over vinden som ikke kommer. Sola varmer som  det skulle være overfart fra Kapp Verde til Barbados vi var på, ikke midt i det beryktede Biscaya.

Vi  trenger ikke mye klær på oss, truse og bh holder lenge, Svein sier jeg må få bort det hvite bh- stripene. Ja ja han får det som han vil. Det er jo bare oss her, ingen andre, vi er visst utenfor alle skipsleder.

Jeg har mange ting å holde på med. Leser i boka  En mann ved navn Ove, en herlig lettlest roman som får smilet og latteren fram støtt og stadig. Så strikker jeg litt på mariusgrytelappene, de blir nok ferdige i dag selv om jeg tok opp det jeg gjorde i går kveld. Må gjøre det fint, kan ikke slurve, det ville læremestrene mine, mor, farmor og mostrene mine ikke godtatt!!

Klokka nærmer seg 12 ganske fort, det er tid for nytt bestikk, kjekt å se at vi beveger oss sydover på kartet. Vi har sett en stor båt på vei nordover til den engelske kanal . Vind er det fortsatt lite av. Vi må fylle diesel på tanken slik at vi har nok til resten av turen. Vi har 200 l diesel på dekk i gule og orange kanner. Vi må være begge til dette arbeidet, må ikke søle diesel, verken i havet eller på dekk.

Full tank er resultatet. Svein er i det skrivende humør. Hhan har fått nok sol på kroppen for dagen og setter seg ved pc-en. Og der blir han til han får servert lunsj, rester fra i går, grønnsaksuppe med små kotelettbiter i.

Etterpå vasker jeg opp og tar meg en rusletur på dekk. Med boka og pute. Svein kontrollerer at jeg ikke faller over bord. Alltid er en som ser når den andre beveger seg på dekk. Jeg leser en stund, men det blir for for varmt.

Godt at vi har en liten dusj på hekken. Den benyttes til  avkjøling og vask av varme kropper! Ren luksus, synes vi!

Planlegge middag. Alle ting tar lenger tid enn hjemme! Det er liten plass i byssa, så alle ting må planlegges godt, og så må alt sikres med skliduk ellers farer det på dørken i takt med en bølge!  Middag pleier vi å ha før kl 18, så har vi tid til å vaske opp, rydde og filosofere litt over dagen før skipperen tar kvelden. I dag er det taco lefser med masse godt inni. Svein er ekspert på å kutte opp tomat, agurk, løk og så har jeg forberedt med å brune opp kjøttdeig før vi dro fra Irland.

I kveld er det litt overskyet, men fortsatt varmt. Jeg har  lest ut boka, jeg har gjort ferdig gryteklutene, jeg følger med på kartplotteren om det dukker opp skip, og jeg stikker hodet opp og skanner horisonten hvert 10 min i kveld, vi nærmer oss skipsleden fra kontinentet til  den engelske kanalen.

Passasjerskip i natten Passasjerskip i natten

Skipperen sover, og jeg koser meg med å nedtegne en dag på havet. Jeg beregner ankomsttid til La Coruna i Spania hvis vi har samme fart som nå, skjønner at det blir en natt til i sjøen og det gjør ikke noe.  Jeg finner en ny bok i morgen, det er nok å ta av, til og med de spanske kursbøkene fra noen  år tilbake kan muligens friske opp noen spanske gloser.

Det er stup mørkt ute, ikke et lys utenom topplanternen vår. Det er ikke måne, almanakken sier helt svart i dag,søndag 27. Juli 2014, stjernene kommer ikke fram  før litt senere i kveld. Vinden er som i hele dag fra nord, men bare 5 knop, altså fartsvind og ingenting å fylle seilene med. Til de som måtte lure: Stroseilet er oppe, har vært det på hele turen, selv om det ikke er seilvind støtter det båten og vi er lettere å se av andre ferdende på sjøen. Men det er ikke mange her !

En flokk delfiner ble observert i dag, men de var ikke interessert i oss, for nordover i full fart med finnene til værs!

En stor tankbåt til gled forbi på vei til Gøteborg sto det  kartplotteren vår. Vi får beskjed om alt , kompasskurs,fart, størrelse  ankomssted og tid. Det blir muligens en spennende natt med mer aktivitet.

Så er det tid for å sette nattlys på kartplotteren og slå av alt lys ellers, slik at det går an å observere mellom himmel og hav i nattemørket. Og om en god time er det  jeg som kan krype i køyen og få meg litt søvn igjen!

 

Ebb tide. Tidevann

Noen av oss er gamle nok til å huske the Pussycats.  The last time, Let me stay og mange andre mer eller mindre rufsete skandaler. Men sterkest for en gitarplukkende ungdom i 60 årene, den smektende instrumentalen Ebb tide. Forestillende lavvann, måkeskrik, solglitrende strandfjære. I allefall i mitt lille musikalske univers.

Vi er ute i verdens største elv. Det uendelige Havet. Selv i skrivende stund, 200 kilometer fra land ute i Biscaya, settes vårt lille skip hit og dit i jevne skiftninger.  Vi er i tidevannets grep. Som en usynlig hånd løfter månen og sola havvannet etter luggen, og  ved hjelp av jordas egen rotasjon forflytter vannet seg som en enormt bred bølgetopp  fra pol til pol, fra kontinent til kontinent, en  bølgetopp på hver side av jorda. Midt i mellom, en bølgedal. Høyvann og lavvann. Flod og fjære. Hver tolvte time. Cirka. Ebb tide.

På våre sydnorske kyster er det få som bryr seg om tidevannet. Lenger nord i vårt langstrakte land, er tidevann av langt større betydning. Folket langs de britiske, franske og hollandske kyster lever i tidevannets vold. Tidevannstabeller leses med største selvfølgelighet og respekt.  Når vi fosser ut trange sund i 10-11 knops fart, grøsser vi ved tanken på om vi var der 6 timer før, eller senere.  Havet går i store evjer, sirkler som river båten  hit og dit. Uten motor eller vind som gir båten tilstrekkelig  framdrift, kan man forestille seg  båten feid inn over grunner uten sjanse til å unnslippe, og timer senere ligge på tørt land eller hogget i stykker av bølgeslag mot fjell og stein.  Under tidevannets skiftninger endrer kystlandskapet seg. Brun tangfjære eller  milelange sand og mudderbanker  avdekkes. Større bukter ligger som små poller på lavvann. I disse pollene kan man finne de lokale oppankret eller på bøyer, moringer som det gjerne kalles. Ebb tide.

Tidevann

Når tidevannet fosser en vei, og vinden går motsatt vei, blir sjøen urolig. Bølgene reiser seg høyere og blir krappere.  Dramatisk blir det der farvannet er grunt eller trangt eller begge deler. Som Pentlandsstredet mellom Skottland og Orknøyene, ett av de områder småbåter må utvise stor aktsomhet, som det heter. Det kan oppstå stående bølger, altså en bølge med skummende topp som står stille og velter kaskader med vann over et stakkars skipsdekk. Huff!

Men selv det stilleflytende tidevannet, eller bare strøm som vi gjerne kaller det hjemme, kan være lumskt når man ferdes på norskekysten. Det er stille og fint, man setter gjerne på kjelen, finner seg  en god bok  og slumrer i solen mens autopiloten styrer. Autopiloten er en tro tjener. Den styrer en kompasskurs. Men den har ingen øyne. Så flyter tidevannet eller strømmen i en noe annen retning, og før man aner det kan man bli satt inn over grunt og farlig vann. Hvis man ikke våkner før det smeller….

Der det er mye strøm, er det gjerne mye fisk. Fisken trives der maten flyter forbi, stående i undervannselven.  Det har fiskerne alltid visst.  Det later til at både hobbyfiskere og yrkesfiskerne gjerne setter sine redskaper midt i skipsleden, eller midt i leden der småbåtfolket ferdes fra havn til havn. Det har hendt mer enn en gang når man putrer av sted for motor at fiskebøyer har passert uhyggelig nær. Nær nok til å bli fanget av en snurrende propell, en kjøl eller et ror.  Nær nok til å skaffe en uoppmerksom rorvakt masse bryderi. Eller en fisker bokføre tapt redskap. Mens redningsselskapet gnir seg i hendene.

Men kan man forestille seg en verden uten tidevann? Der alt vann var stillestående? Bukter og kyster. Råtnende av organisk avfall. Tilgrodd av havets planter?  Grumsete og stinkende? Badeliv? Fisking? Tidevannet er havets store renovatør. Den store røresleiven i livets suppe. Oksygenfattig vann blandes med oksygenrikt, alger og krepsdyr tilføres næring,  hele næringskjeden fra plankton til fisk, og sjøpattedyr derav.

Havets betydning for verdens befolknings matfat må ikke undervurderes. Ville det årtusengamle Lofotfisket, verdens rikeste torskefiskerier, eksistert uten tidevann? Neppe. Ville havbrukslaks vært Norges viktigste eksportartikkel, etter olje og gass vel å merke? Neppe.

Det kan være mange ulike meninger om livets tilblivelse. Oppsto livet i havet? Evolusjon eller skapelse? Ville menneskeheten eksistert uten tidevannet? Ville vi ennå levd i havet som lavtstående organismer? Ikke vet jeg.

Nattevakten sender en takk til månemannen og Ebb tide ……

I tåka

Ett ord de fleste båtfolk har ubehagelig erfaring med og frykter. Når tåka kommer veltende og senker skyene ned over båt og mannskap og man mister retningssansen, senker også uhyggen seg, med god grunn.  Mange har tullet seg bort i tåka. Gjerne ingen vind å orientere seg i forhold til. Det sies at man gjerne går i ring. Kompasset og et godt kart har berget mange. Min far som var kystskipper i sin ungdom, innprentet meg som fersking i båt: Du må alltid vite hvor du er i kartet! Han beskrev en gang for meg hvordan de gikk med frakteskøyte fra Trondheim og nordover på kompass og klokke i tåka. Kompasset angav retningen og klokka angav distansen med en gitt omdreining på motoren. Så tok de seg fram fra holme til holme, fra stake til stake i leia. Det hadde neppe jeg hatt mot til. Tror forresten ikke den tåka kunne vært grauttjukk.  Det er gode grunner til å holde seg i land når tåka ligger der.

I dag derimot er tåke noe man kan håndtere uten å gå seg vill. Ved hjelp av GPS som gir deg en nøyaktig posisjon til enhver tid, og kart eller elektroniske kartplottere vet man hvor man er til en hver tid. På meteren.. Dette kan kontrolleres ved hjelp av radar, noe som ser ut til å ha blitt allemannseie blant småbåtfolket.

Ved hjelp av radar, og til en viss grad med AIS, kan man se hvor andre fartøyer befinner seg. Kollisjon i tåke er noe av det jeg frykter mest. Store skipskatastrofer har funnet sted i tåke. På norskekysten har jeg i tåke kalt opp kystovervåkningen og bedt dem varsle skip i området om at vi krysser deres led. Det har vært greie, hjelpsomme karer, og så kan vi høre på radioen stasjonen kalle opp ferjene i Boknafjordsambandet om at båt med angitt posisjon, kurs og fart nærmer seg.  Betryggende.

Kartplotter og radar er en god ting å ha. På vei langs Irlands kyster har vi hatt stor nytte av slik moderne teknikk om bord.  Vi hadde gått fra Dublin tidlig om morgenen i nydelig vær, men lite vind. På ett tidevann (6timer medstrøm) vurderte vi å hoppe over Arklow og gå direkte til Kilmore Quay som ligger som et  grunt kapp på sørkysten.. Det medførte 2 knops motstrøm i mange timer. Det gikk sakte framover og det begynte å bli kveld. To lave øyer, the Saltees,  lå noen mil framme i kveldsdisen og markerte innseilingen til Kilmore Quay. De som har vært der før, vet at innseilingen er meget grunn og meget smal. Skrekkslagen ser jeg at den ytterste av øyene blir oppslukt av tåke, deretter forsvant lysene inne på land. Det er grunt, det er strøm og det er tåke. Foran oss ser vi en tidevannsbølge, som markerer kraftig strøm over grunt vann. Hjelp!

Tåkenatt i Kilmore Quay

Dette er noe for karer med hår på brøstet, (noe jeg er lite utstyrt med.)På med radaren! Gnisten, som Irene gjerne kalles siden det er hun som har god hørsel om bord og selvskreven telegrafist, sitter pal på radaren under dekk, jeg pal på kartplotteren ved rattet. En rød og en grønn bøye markerer åpningen i revet, lenger fram en midtledbøye som markerer begynnelsen på leden inn til Kilmore Quay inne i tåka. Tidevannsbølgen fosser i det vi passerer tidevannsterskelen på 4 meter, dreier av 90 grader ved ledbøyen og begir oss inn i den smale renna, omgitt av stein og sand. Strømmen skummer og drar oss sidelengs vekk fra leden. Korte ordre fra Gnisten, litt mer styrbord! Sånn ja. Mer styrbord! Snart ser vi overettlysene ( to kraftige lys som står på en lav stolpe foran og en høy stolpe lenger bak )som markerer den eksakte leden inn. Når vi slakker farten på slutten for å dreie av inn i en meget smal og høy molovegg, hogger tidevannet til og holder på å feie oss inn i babord molo. Full fart på motoren. I neste øyeblikk er vi inne, trygt bevart blant større og mindre fiskefartøyer, noen få gjestende lystbåter og en flyvende hollender.  (det er en annen sak)Putrende aggregater fra trålere, yr fra lyktestolper. Et trolsk sceneri som tatt ut av den engelske maleren Turner’s marinemalerier.  Neste dag oppsøkte vi havnemesteren, som ble storøyet da han forsto at vi hadde kommet oss inn i tåka og mørket kvelden før. Vi var i allefall tilfreds med oss selv. Alternativet? Ankre opp på grunt vann og vente på dagslys, slakt vann og tåka skulle lette. Eller fortsette å kjøre motor i tåka mellom fiskeredskaper videre mot Dunmore East 6-7 timer lenger vest. Det hadde blitt en slitsom tur.

Kanskje syndet vi mot seilerens hovedregel: If you are in doubt, stay out!?

Og den flyvende hollender? Bare et hollandsk par på tur som oss. Buzz og Agnes. Fikk bygget sin flotte båt  i Polen for syv år siden.TiSento. I sandwich og epoxy,  til omtrent samme pris som en masseprodusert båt. Senkekjøl med torpedo og to små ror med elegant hardtop doghouse i typisk hollandsk stil . Noe som så ut til å seile fort. Da vi kom i prat med dem, viste det seg at de eneste hollenderne vi kjenner, var deres beste venner! Bauk og Elma som vi møtte i Irland for 11 år siden.

It’s a small world!

Irland

Det er tåke i dag. Vi  i Lovinda og mange andre ligger i havn. Ingen bør være på sjøen når tåken ligger som tykk bomull over havn og hav. Vi er i en liten fiskerlandsby på det sørøstre hjørnet av Irland, Kilmore key. Vi kom hit i går kveld etter en lang dag på sjøen, 14 timer.  Her er svært mange fiskebåter, store og små og noen lystbåter med og uten mast, mest med.

Vi seilte over Irskesjøenfra Skottland for noen dager siden. Med god bør kom vi inn til Bangor, Belfast, etter det vi syntest var en ok tur, vind aktenfor tvers, men det var ganske mye regn, men det er vi jo vant til. Det var ikke så mange andre enn oss utpå der , men vi kom trygt til havn. Dansken fra Inverness lå rett over oss og kom ombord for å få den praten vi aldri rakk tidligere.

Skipperen ville videre, Biscaya lokker, så neste dag var det bare å hive seg rundt og dra videre. Ardglass er mindre enn Randaberg og havnesjefen ønsket oss velkommen der vi kom sigende inn i kveldsdisen(les tåken). Vi har ikke mye vann under kjølen på disse stedene. Vi stikker 2.20m og mange steder viser dybdemåleren mindre enn 3 m. Skipperen liker seg ikke da, og vil helst forlate havnen på høyvann. Nente havnesjef var sikkert over 80, hadde bukselinningen langt oppunder armene, sa koden på døra til havna , 1963, og så hadde vi en lang prat om det som skjedde det året!

Men i går kom vi hit til Kilmore Key etter en laaaang dag. Den startet så flott i sol og medstrøm fra Dublin, båten danset nedover kysten og da vi kom til dagens mål, Arklow, var kl bare 13, altfor tidlig å stoppe var vi begge enige om.

Ytrefilet av Dublin Ytrefilet av Dublin

Vi dro videre, farten sank og sank og sank og vinden økte rett i mot, været ble overskyet. Seilere kom  imot  og fosset avgårde mens vi lå der og kom nesten ikke av flekken. Vi er enige om at dette er ganske tullete, men nå  er vi her og får gjøre som best vi kan. Jeg krøp  under dekk, laget ertesuppe til en kald og sulten skipper. Det hjalp. Vi fikk etter hvert mindre og mindre motstrøm og før vi  nådde Tuskar rock, så fosset vi avgårde i 8 knops fart. Men så skjedde det altså: Vi så havna vi skulle til, vanskelig å entre, med bare en smal renne vi kunne komme inn på, mellom to staker, mye verre enn inn til Kvitsøy. Jeg var klar for å komme i havn, hadde ryddet båten for alle ting jeg hadde holdt på  med underveis, boka mi, strikketøyet( nå er det marius grytekluter det går i ), tekopper og klær. Svein roper ned: du må sette på radaren og ais, jeg ser ingenting. Tåka kom altså som kastet ut av en sekk mindre enn 0,5 nm fra der vi skulle og akkurat på det vanskeligste stedet. Til alt overmål gikk strømmen sterk så det gjaldt å styre med sikker hånd.   Heldigvis var det ikke lavvann så vi hadde litt mer enn de berømte to metrene under kjølen. Svein fant noen ledelys på land da vi nærmet oss, tåka lettet altså litt, jeg stirret uavlatelig på radar og kartplotter og ropte heiarop om at dette går fint! Vi kom til land, fikk fortøyd utenpå en hollands seilersom hadde lagt seg.

Til slutt i denne lille beretningen er det to dager senere, tåka lettet og vi fikk en grei videre tur til Kinsale. Sol, men manglende vind gjorde at maskinisten gjorde jobben i hele 79 nm,avstanden er omtrent som fra Farsund til Grødem.

Kinsale varter opp med strålende sol , varme de nesten ikke har opplevd her, det krydde på badestranda og de vanlige blåhvite beina vi ser på de lokale her, er blitt rosa!
Sailorboy in Kinsale Sailerboy in Kinsale
Riverdance in Kinsale Riverdance in Kinsale

Kinsale head... Kinsale head

Nå er det 490 nm som venter med passe nordlig vind. Vi er så forberedt vi kan, alle kammer er fylt opp og  det  kribler litt, lenge siden sist vi har vørt så lenge til sjøs uten å se land !!

La Coruna , Spania neste!!!!

Just do it! Just do it!

Hilsen Irene

Skottland

Det regner på kalesjen i dag. Været skifter veldig fort her i vest. Skottene er like opptatt av vær som oss nordmenn , og i tillegg lever de livet i forhold til tidevannet som skifter hver 6 time.  Vi tror vi har lært oss hvordan vi skal lese tabellene nå.

Vi har vært på tur i tre uker nå og  båtlivet begynner å ta form.  Det har vært mange farvel og noen gjensyn også.  Vi er ennå i godt kjent farvann  og føler oss nesten som hjemme.

Transportetappe

Det er godt å ha en trygg start på en lang ferd, til og med Nordsjøen ønsket oss velkommen med sol og passe vind. Det var selvsagt tungt å si farvel til alle hjemme, men vi visste at det ville være slik og da er det godt å ha en hel Nordsjø å svelge klumpene i halsen på. Da vi kom til Inverness ble det gjensyn med seilervenner som dukket opp hver eneste dag, så det ble en sammenhengende festuke. Så en uke med familiebesøk i strålende vær der jentene våre fra  Haugesund fylte båten med latter og liv.


I går fikk jeg erfare det skotske helsevesenet på Mid Argyll Community Hospital i Lochgilphead. At det var jeg som skulle trenge helsehjelp var uventet, jeg liker meg mye bedre på andre siden av hjelpeapparatet. Men slik hendte det:

Tidlig søndag morgen, solen skinte og jeg skulle bare gå med søppel . Plutselig snublet jeg i en sementkant , falt rett mot slusearmen og pang så traff panna og brillene trestokken. Jeg sank sammen  og plutselig var det svært mange rundt meg.Blodet silte og de rundt meg sa at øyelokket var kuttet opp.  Noen mente kuttet måtte sys, andre sa det gikk fint. Så lenge brillene var hele og jeg kunne se,var jeg likeglad, men da jeg fant speilet så så jeg med en gang at her må plaster eller sting til. Det mente også den lokale medical her i Crinan hvor vi er. Slusevokteren kom med pizzabilen sin og tok meg med til nevnte hospital 10 minutter unna. Et nytt moderne sykehus og helsesenter der de bare ventet på meg. Etter at skjema med navn adresse og fødselsdato var fyllt ut, bar det rett inn på skiftestuen. Legen var klar , renset og stripset øyelokket og vips så var jeg ute igjen med formaning om å ta det med ro resten av dagen.Betaling, nei det var det ingen som gjør for sånn hjelp i dette landet. Slusevokteren ventet på meg med pizzabilen og kjørte meg trygt tilbake til båten. Jeg har summet meg og  forært han norsk melkesjokolade og en flaske vin.

Dette livet er godt selv i regnvær. Idag er vi alene og det kjennes godt. Har akkurat vinket farvel til FRIDA  fra Stavanger som er på vei hjem etter tre års jordomseiling. Vi har vært sammen to dager her nå og vi har fått ta del i erfaringer de har gjort seg underveis. Alltid noe nyttig å ta meg seg.

VM-finale i Crinan VM finale i Crinan
Wenches fridag i Frida Wenches fridag i Frida

God tur hjem, Frida! God tur hjem Frida

Foran oss  har vi Crinan canal med  ca 14 sluser som vi må sluse oss gjennom selv. Men siden det regner så drøyer vi det litt. Etter det er neste mål  Nord –Irland, og videre sydover til Cork/Kinsale der vi vil  vente på lagelig vær til å krysse Biscaya.

Treffsted i Kaledoniakanalen

Når man er ute på seilas og ankommer en havn, hender det ofte at man treffer venner,   eller man skaffer seg nye bekjente, og derigjennom nye venner. Mye av båtlivets gleder ligger nettopp i dette. Litt hjelp med å ta imot nykommere, eller selv å bli hjulpet med å feste fortøyninger til en kai eller brygge. En uskreven regel er å by hjelperen eller nabobåtens mannskap om bord til en liten ankerdram. Man er nødt til å by på seg selv, ellers får man sitte for seg selv og bare nyte ensomheten eller beskue det øvrige sosiale liv, uten å ta del i det.  Noen ganger kan man gå fra havn til havn i sitt eget land uten å treffe noen.

Men når man ferdes utenfor landets grenser, kan de mest forunderlige ting skje. Som da vi ankom Seaport marina i Kaledoniakanalen etter tre døgns seilas fra Randaberg og etter farvel med familie og venner. Noen endatil kommende fra sør i Danmark ens ærend for å by oss farvel, Bent og Else Marie Juul Madsen fra Kolding som vi møtte i Bayona på vår forrige tur for 12 år siden. Slikt gjør sterkt inntrykk.

Over nordsjøen

Så sitter vi altså i Seaport marina i Inverness, etter en fin overfart på 55 timer og kraftig sidevind inn i sjøslusen, kjempende med fortøyningene med hvitnende knoker. Skulle bli godt å komme i havn. Spyle båten og fylle tankene.Vi siktet oss inn på en pontong med utlagt vannslange.  En eldre herremann med bølgende hvitt hår og veltrimmet skjegg, høye, brungrønne cordbukser med høyde på linningen omtrent som Trond Viggos ubetalelige vaktmesterkarrikatur, bukseseler, flanellskjorte, og propell, spratt ut av den heller slitne motorseileren i nabostøa og hjalp oss med tampene.  Akademiker,  tenkte vi. Gentleman.  Svak i armene, men sterk i viljen. Han ble sporenstreks invitert om bord. Slangen var hans. På grunn av EU-reguleringer får ikke kanalselskapet lov til å legge ut slange på bryggene. Fare for at slangen i berøring med kanalvannet kan føre til forurensing av skipets vanntaker. Så nå må man medbringe sin egen slange. Den stilige eldre mannen, som het Jojian (Ian) viste seg ganske riktig å være akademiker. Indremedisiner på det lokale sykehuset i 45 år. Waliser og en ytterst hyggelig og vennlig person. Ikke før hadde vi gitt ham et glass appelsinjuice, så ser jeg en kvinne gående langs kanalen og setter seg ned ved siden av en kar som sitter med mørke solbriller på en benk. Det lignet da veldig på Wenche! Og ganske riktig, mannen kunne da ikke være noen annen enn Terje! Terje Hall Torgersen som har seilt med oss 2 ganger i North Sea Yacht race, i 2007 og 2008. Det ble ropt over, og mannen reagerte umiddelbart. Med vantro. Naturligvis.  Like etter var de om bord, like himmelfalne som oss. Backpackere som bare skulle ta en liten titt på kanalen. Båten deres var lånt bort til svigersønn Peer Moberg, som for øvrig er en av landets aller mest meritterte seilere. Derfor til fots i Skottland. Det endte med Fish and chips på the Filling Station, et hyggelig sted inne i sentrum av Inverness, en svært hyggelig by liggende oppetter dalsidene langs River Ness. For vi må alltid ha en porsjon med denne britiske nasjonalretten når vi ankommer disse farvann. Gjerne servert i et stykke avispapir og fortært med fingrene som gaffel. Neppe særlig sunt. Fettdryppende, men velsmakende.  Så får det heller bli en stund til neste porsjon…

Dagen etter får vi tekstmelding fra Toviti, en båt vi møtte på Shetland for 2 år siden. Vi ankom etter frisk seilas i tåke inn mot Bressay  og våte og kalde lette vi etter et sted å fortøye.  Det ble Toviti og snart ble vi kjent med dem. Torhild og Øyvind Johannesen fra Bergen. Hun med bakgrunn som sakbehandler i skoleadministrasjonen og han som teknisk direktør i shipping og gammel ubåtmann. Det viste seg raskt at vi hadde felles kjente både fra forrige langtur og igjen med  min tidligere sjef Anne Bente Fosse og Trygve som lå tilfeldigvis i samme forblåste havn i Lerwick.

Om vi var i Kaledoniakanalen? De lå i marinaen i River Ness og var på vei opp i kanalen. Snart ankom de, og like etter var det gjensyn. Vi hjalp til med tampene og ble snart invitert om bord i deres gedigne, moderne og romslige båt. Hyggelig samvær i flere dager ble det før de dro videre opp i slusene, mens vi ventet på familiebesøk, vår eldste datter Bjørg og di små rakettane fra Haugesund. 3 livlige jenter i alderen 3-6 og 9 år.

Irene ble litt rastløs og med en av våre kjekke, sammenleggbare sykler som allerede var utpakket og vasket(det er en annen historie)  dro hun langs kanalen veien til sjøslusen. Etter en stund kom hun tilbake. Vi får besøk av kjentfolk,  sier hun begeistret. Så er det altså Truls Hauge, en naturalisert haugesunder fra Sandnes og kone på vei mot Hebridene. Truls har vi møtt flere ganger på Nedstrand der vår datter Bjørg har et landsted. Han seilte også det siste North Sea Yacht race i 2008 som mannskap på en annen Stavangerbåt. Husker godt at han hang høyt til værs hengende i en båtmannstol for å fikse ett eller annet på masten like før starten utenfor Banff i Skottland.

Mens de er her skulle jeg bare et ærend på butikken. På veien tilbake langs kaien, hvem andre enn Jan Jørgensen fra Oslo kommer der gående med kone Dordi som har studert i Gøteborg med min bror og sønn Mads. Da hadde jeg allerede sett  båten det kun er to av i Norge. Jan kjente Irene godt fra den tiden Jan var selger av medisinsk utstyr på sykehuset i Farsund. Jan og Dordi har vi møtt 2 ganger de siste somrene. Først hos Olav og Birgitte Hasselknippe som vi møtte på langtur for 12 år siden i Lisboa. Hassleknippene har et landsted i Gamle Hellesund. I fjor sommer møter vi dem først i Sæby og siden i Skagen. Mens vi lå for anker i Soufriere utenfor  Fort de France på Martinique for 11 år siden, knakker det på skroget. Havnepenger!, lød det. Hvem andre enn Jan, mannskap hos en Oslovenn i megayacht, sitter flirende i en diger gummibåt opp etter akterspeilet vårt tidlig en morgen!

(I denne sammenheng kan det kanskje nevnes at mens vi lå på Bequia  og feiret jul i 2002, og skulle putre over til en Oslobåt i fødselsdagsselskap, blir vi ropt på: E’ det någen fra Randaberg her? Så var det Arild Tvedt med familie i leiebåt som hadde oppdaget oss. Arild var for øvrig mannskap på Capricornus som seilte ut fra Stavanger på jordomseiling på 1980-tallet.)

Litt senere samme dag kommer så våre gode venner Paul Caldwell og Janet om bord. Paul seilte regattamannskap med oss tilbake på 1990 tallet da han hadde et kortere opphold i Stavanger. Paul er ingeniør med sikkerhet som spesialfelt og driver sitt lille enmannsfirma i oljebransjen, mens Janet er miljøingeniør og arbeider med ulike prosjekter innen EU-systemet. Begge kommer fra sydEngland, men har bodd i et gammelt steinhus på landet utenfor Aberdeen i mange år, med kattene Scapa og Flo.  Paul har også seilt med oss på North Sea Yacht Race 3 ganger. Paul og Janet var forøvig også på langtur samtidig med oss for 12 år siden og hadde planlagt 4 års jordomseiling. I stedet ble det en 2 års seilas i det karibiske hav før de returnerte hjem. Havet ble for stort for Janet som sliter med sjøsyke. Ytterst hyggelige og velmenede mennesker. Vi hadde gleden av å ha dem om bord i to netter og de gav oss hjelp med slusingen 4 sluser opp til det nivået vi skulle ta imot våre neste gjester, Bjørg og di små rakettane.

Før vi drar, treffer Irene et danske, hjemmehørende i Skovshoved i København. De var også bekjente av våre gode venner vi traff i Bayona på vår forrige tur, Stig Arentoft og Connie. 

Ja, verden er ikke stor ….

Og historien om sykkelen?

En svensk båt med to kjekke svenske damer, Kaarina och Elisabeth, ankom på plassen foran oss på pontong 5, og våre to sykler ble flyttet for ikke å være i veien for damene når de skulle i land. Stilt pent opp foran baugen på vår egen båt.  Mine olabukser som har vært utsatt for mye kneling og kryping på knærne i alt mulig arbeid som har vært begått den senere tid, hadde begynt å vise svakhetstegn og Irene tilbød seg å neste sammen en begynnende revne på høyre kne. Mens jeg satt i cockpiten i underbuksene, hørte vi et mektig plask like i nærheten. Hva var det? Naboene reiste seg. Vi kikket på hverandre. Syklene! Jeg satt en smule handlingslammet i min lite presentable blå og rødstripede  unnik og med damer i nærheten. Irene hev fra seg buksen og sytøyet, og styrtet fram på dekk. Ganske riktig. Kun 1 stk sammenleggbar sykkel med 2 atlanterhavskryssinger tilbake på kaien. Hva har du gjort? Lite å gjøre med det. Bare legge seg flat….

Men rådyrene er gode, som Øystein Sunde sikkert ville sagt. Etter at mann og olabukser atter var gjenforenet, ble hodene lagt i bløt. Min gode venn Hans hadde gitt meg en kraftig plukkmagnet med 5 meter snor i 60-års presang. Med litt ekstra tau og litt geleidelse fra øyenvitner til tildragelsen, ble det, etter noen minutters spent  fisking, napp av magnetisk materiale på 6 meters dyp under pontongen.  Men magneten, som kan løfte opp til 60 kilo mot en plan flate, fester ikke godt mot runde rør. Så etter diverse forsøk på å få løftbart tak, måtte magneten oppgis. Skulle vi heretter bare ha en sykkel om bord? Flere gode råd i området? Vår danske nabo foreslo en krok.  Løsningen ble å finne fram det minste ankeret vårt, senke det like ved snoren til magneten og dra i retning magneten. Det ble huket fast i noe, men i hva, var uvisst. Med forsiktige, langsomme bevegelser, nesten som om det var Wasa-skeppet som skulle heves, ble det magnetiske objekt brakt til overflaten. Vannet er brunt og sikten minimal. En kjent gjenstand, noe bemudret brøt overflaten hengende etter setet, på nebbet av ankeret. Sykkelen ble brakt i sikkerhet av en jublende syerske, deretter trillet bortover pontongen i triumf og beglodd av en smule humrende naboer, for så å bli grundig  spylt med doktorens slange. Det ble min lodd å sykle den nyvaskede, behjulede innretning den påfølgende, ganske lange turen oppover langs kanalen. Rekognosering. En fin tur i skjønne, parklignende omgivelser. Ganske støl , og våt i ræven da vi kom tilbake riktignok, sittende på et dyvått sete, men med et godt flir om munnen over tildragelsens lykkelige slutt og en god historie rikere, syntes vi.

Syklene