Gleden

Når Gnisten og skipperen har fått nok av havnelivet, børstet av seg byens støv og skitt og larm, og det kjennes som det er tid til å komme seg videre, er det med blandede følelser.  Vi må gi slipp på noe og samtidig favne noe nytt og ukjent. Vi orienterer oss så godt vi kan før vi ankommer og når vi drar, men når vi har kastet loss og heiser seil igjen, er det alltid med en viss uro i magen for hva vi kan komme til å møte der ute. En ting er sikkert: ingenting er sikkert! Hverken som risiko betraktet eller som noe absolutt forutsigbart.

En lengre sjøreise, som denne vi nå har gitt oss i kast med, kan betraktes på ulike måter, fra ulike perspektiver:

En transport, en tvingende nødvendighet for å komme seg fra A til B. En kraftprestasjon, en utholdenhetsøvelse. Skrekkblandet fryd. Kanskje litt som når en skihopper har satt ut over hoppkanten, så er det ingen vei tilbake.

Eller en opplevelse av en sjøreise, med alt det det innebærer.

Eller kanskje en litt mer eksistensiell, filosofisk reise, i din egen tankeverden, i møte med deg selv og ditt indre. En tid til refleksjoner over fortid, nåtid og framtid.

En lang sjøreise som denne kan oppleves som gående i ulike faser:

Først blir man opptatt av hvor uendelig langt det er, blandet med frykten for hvor strabasiøst det kan bli.

Så blir man gradvis klar over hvor fint det er og hvor privilegert man er som kan tilbringe år av livet på havet. Oppleve friheten og lange sjøreiser under fjerne himmelstrøk.

Men når sjøreisen nærmer seg slutten, så skulle man gjerne ønske den varte lenger.

Det er nærliggende å peke på den uforlignelige Bernard Montessier, som hadde skaffet seg en stor ledelse i kappseilasen jorda rundt i tvekampen med Robin Knox Johnston.

Til alles forbauselse kom han i dype anfektelser, og istedenfor å vende tilbake til Europa og innkassere premie, heder og verdighet, fortsatte han bare ufortrødent videre, før han endte opp på Tahiti, der han slo seg ned. Han hadde funnet en indre ro, et balansepunkt der havet var det fineste stedet man kunne være.

Akkurat nå føles det nemlig litt slik.

Det er tiende dagen av denne lange sjøreisen. Ute i natten funkler stjernene over nattehimmelen. Lufta er behagelig. Ørlite svalende havtrekk fra luka. Bruset fra baugbølgen blander seg med knaking i skjøtene og små knikk i skutas egne sammenføyninger. Vi duver lett opp og ned og slingrer litt, etter som havdønningen løfter oss i hekken. Lit hit og litt dit. Som en sakte, svaiende dans. En svak during fra frivakten som har funnet roen i køyen sin. En vederkvegende ro som brer seg ut i kropp og sinn. Om man tør kjenne etter. Man må intet, bare være her og la seg føre videre. Det tar den tiden det tar, og det er fint å bare være med. Være til. La seg føre av sted.

Kanskje har vi mistet noe av reisens metafysiske dimensjoner i våre dager, når man kan fly jorda rundt på et par-tre dager. Rask fysisk forflytning har blitt en nødvendighet i dagens samfunn, mens kanskje man kan ta seg i å oppleve at ens indre gjerne henger etter, nesten som en strikkball som man får i hodet når det er stopp…? Da skulle man kanskje heller gjerne ønske seg en sjøreise?

Selv om det er langt fram til målet for denne etappen, kortes avstanden og tiden av hjemreisen ubønnhørlig ned. For vi kjenner vi nærmer oss slutten av vår odysse, nå som vi snart skal krysse ekvator og vende tilbake til den nordlige halvkule etter 3 år i sydhavet. Tilbake til det kjente.

Vår svenske venn Lasse, uttrykte da vi skiltes på StHelena, at han begynte nå å kjenne på abstinensen, frykten, ja angsten, for smerten ved tanken på at reisen snart er slutt.

For det er med blandede følelser man er på vei hjem. Ikke fordi at det ikke skal bli fint å komme hjem igjen, men fordi vi er smertelig klar over at vi snart må gi slipp på denne fine måten å leve på.

Men livet er her og nå. Akkurat nå. Akkurat nå er det fint. Helt fint….

Ursus major

Ursus Major. Store Bjørn. Karlsvogna. Kjært barn har mange navn. Det mest kjente stjernebildet på den nordlige halvkule ligger og vaker i horisonten i nord. Veltet, liggende opp ned, men gradvis mer identifiserbart etter som vi seiler oss opp på stadig lavere breddegrader på den sydlige halvkule. Samtidig synker Sydkorset stadig lenger ned mot horisonten. Om en ukes tid eller så krysser vi ekvator.

Det er som kjent i slike øyeblikk, i de sene nattetimer, da selveste nattdyret, skipperen er på vakt. Det er da han får sine inspirasjoner til sine små flanerier, fingertuppenes lek over tastaturet.

I et glimt ser han for seg Vicent van Goghs berømte selvportrett, med sitt røde skjegg og bandasjerte avskårede øre, og gule, spiralformede soler i bakgrunnen. Eller var det bare abstraherte stjernebilder i kunstnerens geniale galskaps fortolkning?

”Da jeg var enda yngre”, som den aldrende lektor Gjessen på st Svithun gymnas i Stavanger pleide så treffende å si det, med et smil. Det var en gang i dinosaurtiden. Mens skipperen var ung og glødende interessert i fotografering og tilbrakte atskillige kvelder under det røde lyset i skolens fotolaboratorium. Da kamera på stativ med objektivet rettet mot himmelen og lukkeren på B, sålengesomhelstlukkertiden, avslørte med all tydelighet for den glade amatør at stjernehimmelen slett ikke står stille om natten. Som lysende, buede streker satte stjernene sitt avtrykk på filmen. Alle, så nær som en. Stella Polaris. Nordstjernen.

Slik ble skipperen for alvor klar over at Nord på kompasset er noe helt annet enn Nord på kartet og hvordan det egentlig hang sammen. En liten a-ha opplevelse i stjerneklassen, for å si det sånn.

Det var først mange år senere, da skipperen hadde blitt skipper på egen skute og navigasjonens mange mysterier og finesser skulle avsløres, at han lærte seg å identifisere Stella Polaris på stjernehimmelen. For Nord var jo ikke rett opp, rett over hodene våre. Så lærte han seg å bruke Karlsvogna, som også roterer over nattehimmelen, til å telle vognkasselengder i forlengelsen av frontstykket. Rundt om 5 eller så. Der, litt sterkere enn omliggende stjerner, ligger den som et fast, uforanderlig punkt på himmelen. Mens alle andre stjerner dreier rundt dette punktet i natten.

At det hele forholder seg motsatt, er en annen sak. Jeg mener, stjernehimmelen står jo stille, mens vårt utkikkspunkt, jorda vi står på, roterer med sin rotasjonsakse pekende mot Stella Polaris. Dette er grunnleggende kunnskap for alle navigatører gjennom tidene.

Med sekstant og tabeller og klokke kan også stjernene benyttes til å fastsette en posisjon med ganske stor nøyaktighet. Slik flynavigatørene gjorde under andre verdenskrig, for eksempel. Men slikt har skipperen aldri vært opptatt av. Man har jo GPS.

Rart å tenke på at også i steinalderen, lenge før noen hadde tenkt ut kart og kompass, sekstant, GPS og kartplotteren, har folk ferdes på havet og funnet fram ved hjelp av stjernene. Slik ble øyene i havet oppdaget og befolket. Som i Stillehavet. Slik Polyneserne kunne det. Blant annet ved observasjon av bestemte stjernebilders bane over nattehimmelen gjennom natten. Overlevert kunnskap fra slektsledd til slektsledd. Om skipperen skulle vimet rundt i Stillehavet uten kart og kompass, ville det gått helt galt. Før eller siden. Muligens kunne han i det minste definere himmelretningene om natten, samt øst og vest om dagen. Men ikke kunnet navigere med en slik utrolig presisjon som polyneserne gjorde i førhistorisk tid. Slikt blir man imponert av!

Men altså, i skrivende stund, mens vi dag for dag nærmer oss ekvator, har Ursus Major materialisert seg på nordhimmelen. Natt for natt hever vognkassen seg, steg for steg. Om få dager antar skipperen at han igjen kan finne Stella Polaris vakende i horisonten. Et sikkert tegn på at vi nærmer oss den hjemlige nordlige halvkule igjen. Der lavtrykkene, og vannet i utslagsvasken, snurrer den riktige veien igjen, for øvrig. Men det er en annen skål…

Alt er relativt

Vår første langtur, hva var det? Var det overnattingstur til Skarvøy, noen ”skarve” mil øst av Farsund i 1984? Trygg, innaskjærs seilas. Brygge for natten. Spaghetti Rimini i boks.

Favorittmiddagen til døtrene på tur. Lunk i varmeapparatet om kvelden? Skjønt, var det særlig trygt å seile med kartet på knærne, midt inne i ei forferdelig steinrøys, med kone og barn og et ikke alt for støtt grep om rorpinnen?

Eller var det vårt første, mislykkede forsøk på å runde Lista i nordvesten på vei til Egersund. 30 nautiske mil lenger framme. Ungene i trygg forvaring på Grødem hos farmor. Farfar passet fyret på Eigerøy der vi skulle plukke ham opp.

Vi lå og krysset i krapp motsjø i sommernatten utenfor Lista fyr. Vann over dekk. Gnisten var sjøsyk og elendig for første og hittil eneste gang. Båten lakk kraftig fra ankerbrønnen forut og sjøvannet skvalpet friskt på dørken under dekk. Skipperen så mørkt på utsiktene til å krysse oss opp til Eigerøy som blinket svakt i det fjerne. Vi gjorde vendereis. Halen mellom beina.

Vi slikket våre sår. Ankerbrønnen ble tettet en gang for alle, putene lagt til tørk ute i sol og vind, og noen dager senere strøk vi av gårde igjen, med skipperens far, selveste kystskipperen, som skipper, i varm, herlig østavind langs Listalandet, og kom oss opp til Stavanger, den siste biten i vindstilla utenfor Jæren for motor. Et karstykke, syntes vi. Vi lærte oss å sette pris på medvindsseilas. Den sommeren kom vi oss helt opp til Bergen. Gjorde våre første erfaringer med motortrøbbel og fallvindene i Hardanger. Her oppdaget vi også selveste Ryfylket for første gang. Med farmor og farfar og oss 4 av den litt yngre garde. I 26 fot. Tenk det! En lang tur, syntes vi.

Neste langtur var vel neste ferien, i femogåtti. Tur rundt neset, Cap Neus, selveste Lindesnes. Noe man fortsatt ikke spøker med, selv om det er lite. Til Mandal der vår yngste datter falt i elva da hun skulle entre vår lille gule Metzeler gummijolle.

Skipperen så de vidt oppspilte øynene til et forskrekket jentebarn med en oransj vest rundt ørene, sige nedover i elvestrømmen, og hev seg for første og hittil eneste gang i elva for å berge liv. Men det var vel mest for å trygge barnet, når han tenker etter. Stor ståhei på brygga. Men i dag er hun co-skipper på egen skute i Oslo. Vi kom oss videre til Flekkerøya for samvær med venner fra Stavanger. Siden videre langs sørlandskysten i fellesferien, helt til Grimstad. En fin opplevelse, selv om skipperen lå syk i flere dager med den såkalte peppersyken, som herjet landet som en mare den sommeren. Salmonella i pepperen. En lang tur det også..

Etter at skipperen hadde begynt å få litt sving på regattaseilingen, og ungene vokste til, ble det tid for å oppgradere til 31 fot. Svære greier med 9 køyer og vakre linjer, syntes skipperen. Den sommeren dro vi i flokk og følge, slik man gjorde den gangen mer enn nå, for øvrig, på ferietur til Danmark. Over natten- seilas i ytre Skagerrak, til Tyborøn, 93 nautiske mil fra Farsund, og videre inn i Limfjorden. To andre båter også med barn om bord, og ungene koste seg sammen i havnene. Kjente spenningen ved å se landet synke i havet. Seile til et annet land på den andre siden av havet.

Vi kom oss til Struer, Fuhr, Løgstør, Ålborg og Sæby, før vi la ut i Kattegat for Læsø som lå langt ute, under horisonten. Der lå vi så værfast og inneblåst i 3 døgn i Østerbyhavn. Men vi kom oss til slutt opp til Skagen og siden derfra i den nydeligste av alle sommernetter i havet, tilbake til Høllen utenfor Kristiansand for noen kanner diesel. Vi var 6 mann om bord hele ferien. Oss 4 og en kamerat med sønn. I 3 uker. Kameraten fordi Gnisten den gang stolte mer på kameraten enn på skipperen! Så kunne hun konsentrere seg mer om barna og indretjenesten, mens mannfolkene fikk ta seg av mannetingene i cockpit. Vi syntes det var en lang tur da vi seg inn i Lauervik.

Så gikk det flere somre. Vi dro oppover sørlandskysten med oss 4 pluss en venninne til vår eldste datter som da nærmet seg tenårene. En tenåring er en annen tenårings gaman på tur. Kom oss opp til Stavern før vi krysset over Skagerrak til Kosterøyene. Hilste på skipperens onkel og tante i Fredrikstad. Så tok vi runden inn Oslofjorden og lå noen netter på Herbern, før det var blitt helt Aker brygge, som nå. Besøkte teknisk museum og Gnistens onkel og tante som hadde kafe på Grønlandsleiret og leilighet på Majorstuen.  Ungene spiste is og nøt bylivet. Så bar det sørlandskysten nedover.

På Lyngør nøt vi sommernatten på svabergene med gitar og bål. Baugen inn og hekkanker. En uforglemmelig kveld. Fikk oss nye venner i Arendal og kom oss siden velberget hjem til vår base i Farsund. En lang tur, det også.

Fram til nå hadde vi stort sett bare gjort kystseilas og var veldig fornøyde med det.

Så gikk det en vinter og vi skriver 1991. Den sommeren fikk skipperen tilbudet om å seile med en 33 fots båt til Banff i Skottland. Uten Gnisten, som var hjemme og tok hånd om ungene. Det ble en grensesprengende opplevelse. Start i Stavanger med over 40 båter og et hoia liv i havnen i Vågen. Skottene satte sitt preg på havnen i byen den gang. Vi fikk snart syn for segn på hva skotter har under kilten, når en mann gjorde turnoppvisning i riggen på en skøyte…

Da 5 mann med vikinghjelmer klatret opp den loddrette leideren i kaifronten i den hyggelige kystbyen MacDuff, som var gjestehavn for seilerne, var det med spenning. I alle fall for skipperen, som syntes det var stort å ha krysset Nordsjøen for seil. Det var kanskje like før at vi nordmenn hadde blitt så rike at vi kunne reise hvorsomhelst i verden uten å blunke. 280 nautiske mil blant supplyskip, oljerigger og seismikkskip. Røde fakler fra flammetårnene i sommernatten. Vi knytter vennskap med stavangerseilerne, stordseilerne og med de lokale skotske. Drar på busstur til slott, whiskydestillerier og helt til den samarbeidende seilklubben i Findhorn. The Royal Findhorn Yacht Club.

Tug of war på kaien og masse halloi. En enormt sosial opplevelse! Dette var kjekt! Den lengste turen så langt.

Og med det var det vel gjort. En opprømt skipper kommer hjem med friske inntrykk og lettere våt i blikket.  Gnisten beslutter at neste gang skal hun også bli med, i egen båt! Så det så! I løpet av vinteren skaffer vi oss mannskap og seiler over til Banff  før starten av selve regattaen til Stavanger det året. Vi er 6 mann om bord, og det hele blir en stor suksess. Gnisten er tent, bokstavelig talt!

Neste året opplever vi vestlig storm i Nordsjøen, uten å bli vettskremt. 11 av 36 båter kommer fram. Vi var femte båten inn i havnen og trodde knapt det vi så.

Slik går årene, og vi seiler hver sommer The North Sea Yacht Race fram til 2008. Da får vi tilbud om å være med en skøyte til Delf Zejl i Holland og kappseile hjem til Stavern. The Colin Archer Memorial Race. Vi slår til. Vi kommer oss fint fram etter opphold nye steder man sjelden kommer med båt. Som Ringkøbing, Esbjerg og Helgoland. Tog til Amsterdam. Rijksmuseum. Smaken på fjernere havner får næring.

Vi utvider gjennom årene horisonten i vest. Går gjennom the Great Glen, Loch Ness, innsjøene i Caledonian Canal, ypper oss litt på Crinan Canalen også. Speider ut over solblanke Irskesjøen, og Isle of Man ligger og lokker. Irland. Og vi lærer å ha respekt for de voldsomme tidevannsstrømmene i Skottland. Det hindrer oss ikke å ta turen opp til Orknøyene, til Kirkwall og oppleve spor etter pikterne, et steinalderfolk som var der allerede flere tusen år før vikingene ankom.

Vi kom oss siden til Fair Isle, denne lille, sjarmerende steinknatten som ligger i havet mellom Orknøyene og Shetland.  Fra Fair Isle ser man rett over til Sumburgh Head på Shetland.

Men grensene var sprengt. Drømmen hadde fått næring i rikt monn, og den sommeren skipperen fylte 50, kastet vi loss og dro på langtur. Ett helt år med skjellsettende og rike opplevelser. Seilas til og fra VestIndia. Men det er en annen historie.

Da vi kom hjem, var vi enige om at vi egentlig ikke skulle tatt til høyre da vi kom til Karibia, men bare fortsatt rett fram. Ut i Stillehavet. Turen hadde gitt alvorlig mersmak. Men vi syntes vi ikke hadde råd. Sparekontoen var slunken. Dyrt hus. Lån og avdrag som skulle betales. Utsiktene til tidlig pensjon var truet, båten for liten. Vi hadde våre avtaler. Men neste gang…

Slik gikk årene og nå er vi altså her. To pensjonister på vei hjem etter 3-4 år på tur jorda rundt.  Det er en lang tur. Mye hav, som vår venn Frank sa.

Uendeligheter av hav. Enorme avstander. Enorme opplevelser. Langsom tid. Tusenvis av mil om gangen. Ukesvis uten å se land. En uendelighet av tid for tankens frie flukt. Man får mer respekt for tid og rom. En klar opplevelse av å reise. Helt annerledes enn å være om bord i sølvskipene som pløyer lufthavene  ti kilometer over hodene våre, nær opp til lydens hastighet. Man ankommer uten (jet)lag. Det nærmeste man kommer kondensstripene, er morildstripen i kjølvannet i svarte natten..

Så hva er egentlig en lang tur?

Alt er relativt, her i verden.  Vi har lagt stein på stein til vår erfaring. Utvidet våre horisonter langsomt. Brukt mer enn tre ti-år på å komme dit vi er i dag. Andre bare kjøper en båt og legger i vei. Det blir en litt brattere læringskurve. Men det går bra for de fleste.

For andre oppleves havet for stort. Og noen lar det bli med det. Ikke så dumt, det heller…

Kanskje den lengste turopplevelsen var ute i den krappe sjøen utenfor Lista i 1984, da vi innså at det var for langt og krevende å komme oss til Egersund?

I dag bryter vi gjerne ned en lang seilas i så og så mange Banff-seilaser. Etappen fra MosselBay til StHelena alene er omregnet til ca 7 Banff-seilaser. Derfra til Martinique nesten 14….

For at det ikke skal bli helt overveldende, ble halveis til første veipunkt i går markert i cockpit. 640 nautiske mil på 5 døgn. Det neste deretter blir derfra til ekvator. Derfra til Martinique bare halvparten igjen. Vi setter oss delmål. I morgen mindre enn 400 nm. Bare 4 dager igjen. Slik løfter vi oss etter håret, kan man gjerne si…

Om været hadde vært brenning av våre siste dieseldråper blankstilla, med desperat blikk på tankmåleren. Om vinden sto rett i snuten, høye bølger tårnet seg opp foran oss. Om vi hadde måttet klamre oss fast, og både vi og båten hadde blitt filleristet, for klosshalte seil med kryssfokken og tre rev i storseilet. Ja, det hadde vært en annen skål….. Hva ville langt vært da?

Nå danser vindroret oss med vinden og akterlig sjø. Lufta er varm og havet blått. Noen halvlate hvite hester drønner inn over hekken og løfter oss langsomt mot vårt mål. Om en tre ukers tid eller så.

Skal vi være enige om at langt er et svært tøyelig begrep?

Alt er relativt.

St.Helena

Vi ligger fortøyd til en flat, gul bøye. Nr 17. En steil bergvegg kneiser over oss til styrbord i halvmørket. Bak oss, en svakt glødende kveldshimmel i vest. En slapp dønning ruller inn langs fjellet og vi hører et svakt brus, som susing fra vind i skogen. Det er stille og blanke kvelden. Lyset fra girlandere med kulørte lys fra waterfronten inne i Jamestown. På babord side, full festbelysning i riggen til RMS St.Helena, skipet som har vært livsnerven i dette samfunnet i mange år.

Dette er siste reis. En ny tidsalder har nådd dette øysamfunnet. En flyplass er anlagt. Heretter er det fly til naboøya Ascension og videre til Johannesburg i Sør-Afrika. Konteinerne på dekk som fraktes i land med lektere, skal heretter landes innenfor en molo i nabovika, Simpson bay med konteinerskip. I morgen er det avskjedsfest for dette stolte skipet som har gått i rute mellom Ascension, St.Helena og Cape Town i flere tiår.

Inne i Jamestown er det et solid innslag av turister. Siste turen har nok ført til et rush. Offisielle personer i dress og slips, og kvinner i finstasen blir skysset om bord før kvelden. Byen pyntes og langs waterfronten blir det satt opp partytelt. Befolkningen her vil vise sin takk til dette skipet og sin respekt for hva av det har betydd gjennom årene.

Vi befinner oss omtrent så langt det går an å være mellom Sør-Amerika og Afrika. Den Midtatlantiske ryggen, der vulkanske øyer som Sør-Georgia, Tristan da Cunha, St.Helena, Ascension, Azorene og Island befinner seg. I revnen mellom de to kontinentene, som driver langsomt fra hverandre.

I dag har vi vært på sightseeing med Colin, en taxisjåfør som stillferdig har delt av sine kunnskaper om sin øy. Vi har kjørt bratte bakker opp og ned, sett grønne daler med beitende bufe, bosettinger med panoramautsikt mot storhavet. Skoger av Cedertre. Pinjer. Eukalyptus. Gamle festningsanlegg. 9 hulls golfbane. Vindmøllepark, og utallige vanntanker.

Vi har besøkt Napoleons gravsted og huset han bodde i fram til sin død 5.mai 1821. I dag museum eid av den franske stat. EU-flagget og Trikoloren vaier side om side utenfor. I seks år satt han her, fanget i sitt eksil, med sine voktere og tjenere fram til han døde av magekreft. Tjue år senere ble hans levninger hentet hjem til Frankrike under store hederbevisninger. Slik fikk vi løftet en flik av verdenshistorien. Hendelser som kostet Norge 91 års union med Sverige. Så det så…

Jamestown ligger godt beskyttet i dalbunnen mellom to bratte fjellskrenter innover. Det er en helt spesiell atmosfære av historiske bygninger og festningsanlegg som vitner om den verdensmakten Storbritannia en gang var. Befolkningen er en underlig miks av India, Afrika, Europa, samt en liten dash Kina. Mange etterkommere av slaver som bygde øya i sin tid. Det meste av byen er murbygninger. Helt klart engelsk i stilen. Men man finner også romslige og frodige hageanlegg.

Fra nederst i byen og opp til fjellets topp til høyre, går den berømte trappen med 699 steile trinn, som vel er byens største turistattraksjon. I alle fall blant seilere. Kanskje bortsett fra Ann’s Place. Stedet det seilere fra alle verdens kanter har satt sine spor i flagg og vimpler i taket.  Kanskje prøver vi oss på trappen i morgen. Kanskje, fordi skipperens venstre kne har begynt å krangle etter visse eksesser til vulkanens topp på Reunion for noen måneder siden.

Lørdag kaster vi loss for den lange seilasen til Martinique. Kryssingen av ekvator, og inn på den nordlige halvkule vi forlot for snart 3 år siden.