Houston, the problem is solved!

Niue yachtclub en liten hilsen til seilkubben

I går ettermiddag ankom nye mellomvant med fly fra New Zealand og ble montert i dag formiddag. Mens vi ventet på at pakken skulle komme, fryktet vi at vi hadde gjort en målefeil, at alt måtte returneres og nytt lages en gang til. Men allt passet perfekt! Puh!

Niue endelig kom riggen! Keith og Gnisten i strålende humør

Nuive rigging Pauline og Rene fra nederlandske Bounty hjelper riggeren i masta

Niue rigger som kunne trengt en blekksprut der oppe til å holde kontroll på alle løse deler.

Takket være iherdig innsats fra formannen i Niue Yacht Club, herr Keith Vial, unngikk vi videre forsinkelser. Vår forsendelse med riggdeler ble uten noen forståelig grunn holdt tilbake i tollen på flyplassen i Auckland i en uke. Agenten etterlyste ikke pakken før vi gjorde det etter 4 dager. Så var det helg. Eieren av agentbyrået kjørte egenhendig nærmere 200 km og hentet egenhendig pakken ut på flyplassen mandag morgen og leverte til riggeren. Dagen etter var nye undervant produsert og levert på flyplassen. Flyet gikk onsdag fra Auckland og ankom her tirsdag, altså dagen før…..

Niue takkefest Riktig deilig mat i hyggelig lag med Keith og Sue.

I går kveld inviterte vi  Keith og kona Sue på velfortjent middag, som takk for hjelpen. I dag er det økonomiske ordnet, 1900 NZ dollar betalt til Keith, som tar seg av videre betaling til rigger og befrakter. I morgen klarerer vi ut for Tonga, som ligger en liten Skottlands-seilas videre vestover.(På en ferd som vår i det veldige Stillehavet blir hjemlige seilaser små i forhold.) Her er det øyer, fjorder og viker, som gir godt le i tilfelle været skulle slå seg vrangt.

På et postkort herfra øya står det så slående:

“You arrive as a visitor, but leave as a friend..” Bedre kan det vel ikke sies.

Niue solnedgang  White sails in the sunset…

I mellomtiden tok vi noen flere bilder fra ankerplassen:

Niue hoppende hval Hoppende knølhval

Niue hvalrygg Snøftende knølhval

Niue vinkende hval Vinkende knølhval

Niue båt og hval Er dette en hvalkompis mon tro?

 

Houston, we have a problem…..

I dag føler vi oss fortapt. Lost in space. Pakken med riggdelene, tegninger og instruksjoner vi sendte herfra med fly som kurerpost tidlig i denne uka, har etter 4 dager ennå ikke kommet fram til riggeren på New Zealand!

Hjelp! Har pakken forsvunnet? Blitt levert til feil adresse? Eller er det bare en eller annen sendrektighet ett eller annet sted mellom Niuve og riggeren i Auckland? Vi stolte på at agenten, Tropicana Niuve, assosiert med tilsvarende på New Zealand, ville utføre en dør til dør tjeneste, slik vi var blitt forespeilet. Nå viser det seg at det er benyttet en mellomtjeneste vi ikke visste om. New Zealand Postal Services. Riggeren som hadde påtatt seg jobben, har stått på tærne helt siden vi tok kontakt, klar til å utføre jobben som et hasteoppdrag. Forsikringsselskapet, Pantaenius, stiller opp med betalingsgaranti for jobb og frakt.

Vi skriver, fredag 21.august, (som altså er lørdag 22. på New Zealand.)Niue er den øya som ligger sist i verden… Hjemme ligger 13 timer foran oss i tid.

Nå er det helg på New Zealand og vi vet at det ikke vil komme noen pakke til oss med flyet i dag. Et uvær ligger og trykker lenger øst og vil sette opp kraftig vind, regn og tungsjø. Vi skjønner at vi må belage oss på å vente her på ubestemt tid. Lost in space?

Stemningen om bord er laber, mildt sagt.

Vi kan ikke fri oss for å tenke verste fall, worst case. Hvis det setter inn med vestlig vind der storhavet kommer veltende inn bukta her, vil det bli huskestue om bord. Vi vet ikke helt hvordan masten vil oppføre seg hvis det blir voldsom rulling. Siden mellomvantene er fjernet, vil øvre del av masten mangle sidestøtte. Hvis masten begynner å slenge på seg, kan resten av riggen bli overbelastet. Da kan hele masten falle ned. I verste fall kan vi også miste båten. På grunn av inkompetanse, sendrektighet, eller noe vi ennå ikke helt forstår kunne være mulig i et moderne samfunn som New Zealand. Det var derfor vi forsøkte å få til en dør til dør forsendelse, og en hastereparasjon. Slik ble det altså ikke.

Hvis det blir huskestue her, kommer vi oss ikke i land. Hvis vi er på land, kommer vi oss ikke om bord. Da er vi fanget i en felle. Hjelp!

Da må vi stole på at moringen holder og sørge for at våre egne fortøyninger er gode nok. Vi har lagt ut dobbel fortøyning, og er forberedt på å legge ut tredobbel eller firedobbel. Forhåpentligvis går det hele av i likeste laget: at været holder seg i det østlige, da ligger vi forhåpentligvis i le. Det er ikke vinden, som kan gå opp i sterk kuling, vi frykter, men storsjøen som kan komme veltende rundt pynten her. Siden riggen er defekt, er det i utgangspunktet ikke mulig å stikke til havs. Det vil neppe forsikringsselskapet gå med på. Det er mulig å søke ly på den andre siden av øya, men det er ingen ankringsplasser annet enn her vi ligger. Å ligge og bakse i le av øya for motor i timevis, er heller ikke noe vi tør eller bør gi oss i kast med. If you are in doubt, stay out!, som det heter, gjelder ikke her. Vi har lastet ned værfiler fra U-Grib og Passage Weather, samt kikket på Zygrib. De to sistnevnte angir også bølgeretning og bølgehøyde. Vi håper meldingen holder. At øya gir oss le for storsjøen. Den lokale seilklubben, og forsikringsselskapet er begge av den oppfatning at vi vil være trygge her. Så får vi håpe de har rett….

Det neste spørsmålet er det økonomiske: Vil riggeren, når han forhåpentligvis mottar delene, levere ut ny rigg uten forhåndsbetaling eller betalingsgaranti? Vil befrakter transportere den ferdige riggen uten forhåndsbetaling? Hjemme ville trolig etterskudds betaling i et slikt nødstilfelle være helt OK. Uten en faktura er det svært vanskelig å få betalt via Norge, noe som også vil ta litt tid. Om kredittkortopplysninger kan løse det hele, vet vi heller ikke. Pantaenius har i alle fall sagt seg villige til å garantere for betalingen. Om det er tilstrekkelig eller ikke, vet vi ikke.

Til å begynne med tenkte skipperen å ta med seg delene med fly til Auckland, levere direkte til rigger, bo på hotell ei halv uke og deretter ta det ferdige produktet med seg tilbake. Det ville i utgangspunktet vært sikkert, men svært dyrt. Derfor valgte vi det vi trodde var en sikker kurertjeneste, som det rimeligste alternativet. Spare penger for oss selv/forsikringsselskapet. Dessuten ville Gnisten ikke vært komfortabel med å være alene om bord, ei heller ville skipperen likt å forlate verken Gnisten alene om bord, eller båten uten tilsyn uten videre…

Hvis det verste har hendt: At pakken er forsvunnet og ikke lar seg spore opp. At alt vi har sendt er tapt. Hva gjør vi da?

Niue Det som er forsvunnet

Deler av riggkomponentene er spesiallaget i Danmark. Skreddersydd. Kan man forvente at slikt er hyllevare, selv i et seiler-Mekka som New Zealand? Heldigvis har vi måledataene på riggen om bord, og utstyr til å ta mål av dimensjonene for å kunne lage nye terminaler. Men det betyr enda lenger ventetid på en usikker ankerplass.

Hva gjør man så? Ikke så mye annet å gjøre enn å tenke positivt! Løfte seg selv etter håret…?

Heldigvis har vi gode hjelpere på land. Formannen i den lokale seilklubben, Keith Vail, har vært svært hjelpsom. Hjulpet oss med å få pakken med riggdelene av gårde med første fly, og sittet på telefon og jobbet utrettelig med epost i forhold til befrakter og rigger. Prøver nå å spore opp pakken, finne ut hva som har skjedd. Få fortgang i sakene. Høflig i stilen. (Ingen må bli fornærmet. For polynesiere er det å tape ansikt meget alvorlig…) Sagt seg villig til å garantere for betaling av oppdraget. En slik innstilling skal man lete lenge etter!

Niue skipperen i masten

I mellomtiden får vi sikre masten som best vi kan. I dag går skipperen opp i riggen med klatresele og tau. Sikre riggen sideveis med lensetaklene bundet rundt øvre saling og spent opp tverrskips ved røstjernene. Sette babystag og kutterstag. Støtte opp mest mulig. Så får vi vente og se.

Håpe på det beste….

Hva gjør vi så? Kikke på hvalene som holder til i bukta her. Kanskje jakte på flere fotografiske blinkskudd. Finne oss en god bok eller fem. Glede oss til noe ekstra godt å spise. Ta oss en tur på land og poste denne noe dramatiserte artikkelen. (Som det koster oss mye å sette på papiret, for båtlivet skal jo være så bekymringsløst?).

Hygge oss med de lokale.

Ja, hele øya vet tilsynelatende at vi er i vanskeligheter. ”Hello, Sven and Irene. You are on the boat with the rigging problem?” Ryktene går! Denne øya trenger visst ingen avis….

Og våre nederlandske naboer på Bounty (HR46), Rene og Pauline, har sagt seg villige til å vente her og hjelpe oss med å rigge opp båten igjen. Svært generøst av dem! Men vi synes de må tenke på seg selv, sin båt, sin tur, sin egen trygghet. Kanskje blir de, kanskje seiler de av gårde mot Tonga mens været ennå er bra. Vi mener vi vil klare å rigge alene, uten assistanse når den tid kommer. Bit for bit, steg for steg. Steg i masten gjør forresten jobben uendelig mye enklere.

Det tynnes ut på ankerplassen. Det var 13 båter her for noen dager siden, nå er vi 5…

Men vi velger altså å prøve ”å stå ’an av,” som fiskerne nordpå pleier å uttrykke det….

Nå trenger vi noen som heier litt på oss…….!

Vi kommer oss ikke videre.

Lost in space….

 

Hvalsafari på ankerplassen

I går kveld hadde vi konsert ombord. Levende musikk. Uten skipperen på citaren. Syngende lyder med varierende frekvens. Var det noen som spilte skipperen et puss, eller var det bare hans plagsomme tinnitus som hadde antatt nye former? Så forsto vi det med ett: Hvalene synger!

Det er hval på ankerplassen. Svære dyr. Knølhval. Digre luffer og hud full av knoller. Mørk over og lys under. Dykker etter mat og viser oss sine mektige haler. Er nede i dypet gjerne i 20 minutter. Når de er lekne, skyter de opp fra dypet og vrenger seg rundt i lufta, før de faller ned i vannet igjen på ryggen med et veldig plask.

Niue hval1

Vi er tilskuere til et mektig spill.

 

Skipperen prøver seg som fotograf med telelinse:

Niue hval2

Niue hval3

Niue hval4

Niue hval5

Niue hval6

Niue hval7

Etter omfattende hvalfangst er hvalene nå fredet og bestanden på full fart oppover. Utenfor kysten her kommer de for å føde eller for skaffe seg føde. Mor og kalv. Par som dykker sammen.

Hit kommer turister for å se hvalene. De lokale er sertifisert til å ta med seg turistene ut på hvalsafari. For oss er det strengt forbudt å dra ut med egen båt. Farlig også. Hvis man kommer mellom en kalv og moren, kan hannene gå til angrep.

Det er utarbeidet regler for hvordan man skal oppføre seg om man støter på hvaler. Holde skjærende kurs bort, fare langsomt, slik at man ikke forstyrrer, skremmer opp eller provoserer. Holde god avstand.

 

Lovinda Too ankommet Niue, litt haltende…..

…’vi hadde d helt perfekt til 05 idag da hørte vi pioing, klang klang. Det var mellomvantet som rök. d var svak akterlig vind og vi rullet genoa forsiktig inn….’

Alt vel med skipper og gnist. Lovinda er nå ankommet Niue, men med skadet rigg. De kan ikke seile videre uten at den blir reparert, og har kontakt med leverandør – prøver å få koordinert shipping av nødvendige deler.

-bjørg

Niue rigghavari  Tretthetsbrudd ved nedre styrbord saling. Nytt for 15  måneder siden….

Niue jolleheis Vi må alltid heise jolla på land.
Niue ankerplass2 Ankerplassen med moringer

Niue landing Landingen

Niue sammenrast grotte Sammenrast grotte

Det er fint å ha kommet hit til Niuve. Vi ligger på bøye i en vestvendt bukt, på 10 meter krystallklart vann. Under oss koraller og utenfor oss blåser knølhvaler tett bak båtene.

Niue lossing Konteiner taues inn

Niue lasting2 løftes med mobilkran og kjøres opp til platået over havnen.

Det ligger et forsyningsskip som losser og laster konteinere via en liten lekter og taubåt inn til den vesle kaien, der lasten hives på land med kran og til ventende lastebiler som kjører opp bakken fra havnen og opp på det flate øyplatået.

Niue selvstyrt nasjon Selvstyrt øyNiue politikonferanse Politikonferanse for Oceania…

Niue veiskilt

Niue kirke Ulike kirkesamfunn

Niue kafe Lokal restaurant med kongeutsikt.

Pent og velordnet, selv om forholdene er små. Bittesmå butikker i en klynge får sine etterlengtede forsyninger. Backpackere på scooter, eller hånd i hånd i gatene. en og annen bil siger stille forbi.

Niue vakker hane Stolt som en hane

Det er stille her. et lite kykkeliky fra de lykkelige frittgående, en slumrende hund. Grå skyer som siger forbi fra øst som bryter solskinnet inni mellom. Vi sitter på Niuve Yacht club, en broget innretning. Omfattende byttebibliotek, signerte flagg fra mange land, også fra nylig besøkende Milla med Lise og Kjell, signerte seilercaps, kalde  forfriskninger og et tregt , men fungerende internett vi nå benytter oss av. Et ytterst serviceinnstilt par driver stedet, en vakker polynesisk kvinne og hennes noe eldre britiske mann. Backpackere bor i andre etasje.

Niue Yacht Club Liten klubb, men akk så hjelpsom!

Niue Lise og Kjell På vei til Australia for å selge båten..

Her er vi altså foreløpig strandet. Med skade på riggen, som gjør at vi ikke kan forlate øya uten videre. Vi ligger på en solid moring som er skikkelig vedlikeholdt. tas opp hvert år og kontrolleres. Har aldri sett bedre. Men hvis vinden går over i det vestlige, når en front passerer, kan det bli svært ubehagelig å ligge her. Verre enn Palmerston.

Det var altså styrbord mellomvant som knakk ved nedre saling. Det er materialtretthet. Hva den egentlige årsaken kan være, er vanskelig å spekulere i. Vi kjøpte helt ny rigg til mange penger før vi dro. Ville sikre oss mot slikt som dette. Den gamle riggen hadde stått i 30 år. Båten har vært defensivt seilt hele veien, og vi har ikke vært utsatt for dårlig vær.

Niue demontering av rigg Nedrigging

Niue brudd i rigg Bruddstedet

Ved hjelp av formannen i den lokale seilklubben fikk vi etablert kontakt med rigger i New Zealand. Skipperen måtte klatre opp i riggen og demontere restene av det som var brukket, samt babord mellomvant. Godt å ha trinn i masten. Klatring opp og ned går som en lek. Så ble lengdene målt, fotografert og skissert, før alle terminaler ble kuttet med vinkelsliper, pakket og sendt med første fly til Auckland. Rod er heltrukket tykk tråd av rustfritt stål, som blir stuket(utvidet) i endene når alle terminalene er tredd på strengen. Det er ikke mulig å reparere slikt selv.

Nå har vi fått tilbakemelding om at riggeren prøver å ha alt klart med første fly som forlater Auckland på lørdag og ankommer hit dagen før, altså fredag. Underlig? Vi ligger tett opp til datolinjen, som gjør at når vi passerer den på vei til Tonga, forsvinner en dag i kalenderen. Så det så….

Men nå håper vi på de gode hjelperne. Ankerplassen her er svært utsatt hvis vinden går over i vest. Da står storhavet rett på med bølger og dønning, som vil lage huskestue ombord i en båt, som ligger tett på revet bak og får reflekterende bølger i tillegg bakfra.. Vi følger med på værmeldingen som melder om påfriskende vind søndag og store nedbørsmengder mandag. Forhåpentligvis har vi fått nye riggdeler fram og montert, slik at vi i nøden kan stikke til havs og redde oss unna der.

I mellomtiden koser vi oss som best vi kan her på denne hyggelige øya. 8 båter ligger i øyeblikket her, og vi har tenkt å utforske øya nærmere den tiden det tar å få ordnet riggen. Snorkle litt, komme oss rundt på land og strand, og prøve å få nærkontakt med knølhvalene som dykker og blåser like i nærheten. På land får vi tak i mat, og nødvendigheter, så vi lider ingen nød. La oss håpe været holder seg som nå. Da skal vi ikke klage.

Niue snorklebukt Landingsplass på sørsiden

Niue skøyere Snart jul….

Niue skulpturpark Skrotkunst

Sammen med tyske Sabir og nederlandske Bounty har vi hygget oss noen kvelder, og vært på sykkeltur rundt på denne store, men flate øya. Det er grønt og frodig på disse breddegrader. Det dyrkes bananer, papaya og diverse rotfrukter vi ikke kjenner navnet på. Med fly får man fram ferske grønnsaker fra New Zealand, som forøvrig forsyner det meste av øyene her med frossent kjøtt og friskt frukt og grønt.

Niue sundown

 

 

Lovinda Too på vei til Palmerston, Cook Islands 

Lovinda Too melder i dag fra satelitt telefon om posisjon 16.47s/158.37w. …’alt vel her. nettopp fått dagslys. mye vind inatt. vindror styrer bra. pos: . ca 250nm igjen til palmerstone,cook øyene. framme tirsdag tror vi….’

Spennende artikkel om Palmerston:
http://www.bbc.com/news/magazine-25430383

På vei til Palmerston island

Vi fikk formaninger før vi dro. Gasten i 4 uker, Hans Olav, sto med våte øyne (ikke bare han forresten) på kaien på Bora Bora og ba oss inderlig å passe godt på båt og oss selv. Han hadde sett på kartet. Det var øyer og atoller og rev både 20, 50 og 100 nautiske mil vest av Bora Bora, rett i leden mot Palmerston island, 660 nautiske mil lenger vest. Ja, vi er forsiktige! Men først av alt måtte vi få opp 25 meter tykk nylontrosse og 45 meter ankerkjetting. Så mye ankringsgods har vi aldri lagt ut og håndtert før. Det gikk bra. Opp med tauet først med håndmakt, så nok kjetting inn til å få avlastet og sikret den med et klyss, før ankerspillet kunne koples på og overta. Så var vi berget!

Vi satte seil utenfor revet, ville se vinden litt an. Rullet ut genoa og satte kurs vestover. Autopiloten gjorde jobben i starten. Vingler ikke så mye som et vindror i variabel vind. Ville ha slingringsrom for å kunne passere Maupiti trygt. Så var det neste utfordring, de små atollene Maupihau og Manuau. Med sørøstlig vind ble vi presset nordenfor vest og etter hvert ble farten lite å skryte av. Storseilet måtte til pers. Lenge siden sist. Skipperen iført redningsvest og livline dro for harde livet i storseilfallet mens Gnisten prøvde å holde skuta presist opp mot vinden. Spilene i storseilet satte seg fast i lazy-jacker og lensetakler. Ned igjen, på med motor for å kunne holde båten i vindøyet. Der kom storseilet opp, men søren også, førsterevet  satt fast i bomnokken og vi fikk det ikke løs i slingresjøen, så da fikk det bli andrerevet da. (Nok en ting vi må finne ut av når vi kommer til neste havn.)Etter mye fram og tilbake, dampet vi av gårde i 7 knop over grunnen. Ja, Hans Olav, vi var forsiktige. Passerte de lave øyene med 5nm avstand. Utenfor synsranden. Så dreide vinden etter hvert. Ble mer østlig. Ny seilmanøver. Ned med storseilet og på med spristaken. Dette ble mer effektivt, siden storseilet gradvis legger den mye større fokken i vindskyggen etter som vi faller av i forhold til vinden. I de store dønningene slipper vi at storseilet slår og belaster riggen unødvendig. Spristaken kan vi låse fast og holde fokken stabil unna vinden. Reving er mye enklere også. På med vindroret, og med full genoa fosser vi videre vestover i sol og blå dønninger, som løfter oss opp og ned, til siden og tilbake. Ligger an til å tilbakelegge 140nm på tredje døgnet i gjennomsnitt.

Det tok litt tid før jeg fant roen.  Mange uker som turister og oppdagere i Fransk Polynesia har satt spor. Det skjedde noe hele tiden, hver dag. Vi så, vi oppdaget, vi snakket med ande seilere og med lokalbefolkningen. Hele juli er ”Heiva”-fest, glede, blomster, musikk, mat. Jeg satte meg ned og tenkte: Du må finne tilbake til godfølelsen på havet! Og plutselig var den der. Sammen med boka og strikketøyet.

Skipperen sover ”skjønnhetssøvnen” midt på dagen, vaktene er fordelt. Gnisten har 6-9 og 12-3, dag og natt, skipperen resten.

Det er lørdag kveld, men det blir ingen utskeielser i dag. Hadde arme riddere til lunsj, så det blir nok noe lett før mørket senker seg ved 18-tiden.

Niue baker Gnisten tryller fram luftige pizzahorn

Niue nybakt For ikke å si grovt brød…

Siste dagen. Dag 5 i sjøen opprant med skyfri himmel og passe akterlig vind. Lovinda sklir framover nesten uten å vippe på stjerten en gang. Mil etter mil ble tilbakelagt i hurtig tempo. Vi anslo å skulle være framme ved Palmerston island midt på dagen. Perfekt.

 

Vi så hvite skyer i vest komme mot oss og før vi nådde land hadde vinden dreid over i nordvest. Dårlig nytt for en ankerplass som er utsatt i vestlige vinder. Våre tyske venner i Sabir ankom et par timer før oss, og på VHF fikk vi vite at ankerplassen var svært urolig. Vinden sto inn mot land og da vi ankom, kom den lokale politimannen Edward med vennene sine ut og hjalp oss med å kople oss til moringsbøyen.

Palmerston

Vi ble rådet til å legge ut ankeret i tillegg som sikring. Vi ligger på en liten, smal og grunn korallhylle mellom brådypet og glefsende brenninger på revet like innenfor. Det skal gode nerver til for slikt. Vi så oss nødt til å laste ned en ny værmelding via satelittelefonen.  Det så ikke så galt ut. Vinden skulle legge seg, gå over i vest og så i sør i løpet av natta. Smilet kom tilbake i begge båtene. Gledet oss til å komme oss i land neste dag. Vi hadde fått fersk blå Papegøyefisk av Edward og hans to unge hjelpere, noe som smakte veldig godt i stekepanna etter alle strabasene med doble baugtau som tvinnet seg , moring og anker.

Men natta ble desto verre. Sov litt inn i mellom. Midnatt slo vinden over i sydvest og dermed var det plutselig bare ankeret som holdt båten, moringen lå til pynt ved siden av båten. Det bråkte og slo, for dønningen som svingte rundt øya innenfor var meget ubehagelig. Om bord i Sabir kunne de se kjølen vår flere ganger, så mye rullet vi da dagslyset kom. Ny værmelding viste samme været 3 dager til. Vi konfererte med våre tyske naboer og ble enige om at denne slingringen orket vi ikke 2 netter til. Vi kalte opp myndighetene på land og de var enige med oss. ”Mother nature rules. Nothing to do. God bless you and good luck to your next destination!” Bedre hilsen kunne vi ikke få. Men skuffelsen over å måtte oppgi besøket på Palmerston island var stor. Øya, atmosfæren og folket der skal være noe av det mest uforglemmelige på en hel jordomseiling, slik den norske båten Marialene uttrykte det i en bok for få år siden.

Vi fikk sagt fra muntlig til Edward at norske  Petter Mathisen ville komme til Rarotonga og hvis været tillater prøve å komme seg ut til Palmerston mellom november og februar. Han og familien hans var her i 2003, noe Edward husket godt.

Jeg tenkte med meg selv etter å ha lest i pilotboken om hvor værhardt det kan være: I orkansesongen er de lokale forberedt på å måtte surre seg fast til palmetrærne for ikke å bli skylt på havet. Så her lever de i pakt med naturen, kan man si!

Så var det å få løsnet tvunnet baugtau, hive anker og komme oss vekk fra moringstauet. Å få tau i propellen her kunne ført oss rett på revet. Etter hvert fikk vi skilt tau og kjetting som hadde viklet seg sammen i løpet av natten. Så var det siste steg å få løs ankeret fra korallhodene som lå 8m under oss. Hadde kjettingen viklet seg fast i noe? Hadde ankeret falt ned i en sprekk og kilt seg? Det knakte og brakte mens vi seg framover forsiktig for motor, strammet og slakket kjettingen med ankerspillet  for å lirke oss av hindringer på havbunnen. Holde kontroll på moringstauet som lå langs skutesiden. Plutselig løsnet ankeret og vi var fri. Da var det bare å slippe moringen. Ingen tau i propellen for noen av båtene og ferden videre mot Niuve, 360nm lenger vest i havet, kunne starte.

Ingen ankomst Palmerston grunnet for mye vind

Dessverre måtte Lovinda Too dra til havs igjen i kveld, etter mislykket forsøk på anløp til Palmerston. Årsaken var for mye vestlig vind. De visste at det ikke var mulig å gå gjennom passet, og lå utenfor revet da de ble møtt av en lokal båt. Jeg hadde tidligere i uken lest om Edward, den lokale politimannen som også lager ukulele, og formidlet dette videre til Irene og Svein. Det skulle da vise seg at det var Edward som møtte dem i den lokale båten! De fikk snakket sammen og ble enige om at det var for utrygt å gjøre anløp. I samme samtale fikk de formidlet videre din hilsen Petter Mathisen! Lovinda Too seiler nå videre 360 nm mot øyen Niue, med beregnet ankomst lørdag 15 august. 
Irene og Svein hilser til alle og forsikrer om at de har mer enn nok forsyninger og drivstoff til å både ankomme Niue eller dra videre derfra ca 250 nm mot Tonga.
Mvh Bjørg

 

 

Fransk Polynesia farvel

 

Fakarava ankerplass

Om få dager forlater vi Fransk Polynesia. Vi kom til denne nærmest paradisiske øygruppen  13.april, altså for nesten 4 måneder siden, siden vi nå skriver de første dagene av august.

Fatuhiva ankomst Fatuhiva

 

Fakarava Luft 7 Fakrarava

 

Moorea Moorea

Egentlig består Fransk Polynesia av 4 øygrupper: Marquesasøyene, vulkanske øyer uten rev, Tuamotos-atollene, sunkne vulkaner med kun øyer i ringformede rev, og Selskapsøyene som er både vulkanske øyer og ringformede rev i ett. Svært forskjellige naturmessig, vegetativt og i økonomisk aktivitet. Skole, utdanning, offentlige tjenester, perler, kopra og turister. I syd ligger Australøyene, som vi ikke kommer til å besøke.

Fakarava regnbue

Det er høst og vinter her. Bygeskyer, regntunge og skyggefulle i forhold til solen, gir nedbør nesten hver dag. Noen ganger litt småskvett, andre dager langvarige voldsomme rotbløyter. Det er da noen av oss samler regnvann til tankene. Sjøvannet er generelt varmt, 28-30 grader. Lufttemperaturen 26-32 grader. Når sola skinner og vinden stilner av, kan det bli smellvarmt både om bord og på land. Da tar vi oss en dukkert og skyller av med ferskvannsdusjen vi har på hekken. Dekker til båten med aluminisert, solreflekterende duk.

Vi er forsiktige med sola. Ikke smører vi oss inn lenger, for vi er blitt ganske brune over det meste av skrotten, men vi dekker oss til når vi er på land med shorts, T-skjorte og hatt eller caps. Solbriller beskytter øynene mot solskader.  Om bord lever vi godt under biminien, som er et flatt telt til beskyttelse mot solsteiken. Vi har et flyttbart sideskjørt som demper lav sidesol. Det blir nok sol likevel. Noen ser vi snorkle med T-skjorte for å beskytte ryggen mot solsteiken. Vi har observert en del lyserøde, solsvidde turister og misunner dem ikke. Båtfolket er generelt godt impregnert allerede.

Sjøvannet varierer i klarhet. Fra det krystallklare der skipperen nervøst skotter på ekkoloddet, i det korallflekkene tilsynelatende ligger rett under kjølen, i virkeligheten 10-15 meter under. Eller grumsete vann, som trolig er ditto næringsrikt og ikke innbyr til bading, fordi vi liker å se hva som er rundt oss og nedi dypet. I grumsevannet i Atouna bay på Hiva Oa sparket skipperen borti en ganske stor hai mens han fjernet store mengder begroing etter Stillehavskryssingen. Gjett om han var lynrask opp av vannet! På Fakarava dukket det opp et digert beist med 4 losfisk under båten mens skipperen skrapet skroget for ny algevekst, noe han må gjøre jevnlig. Haien skal visstnok være helt harmløs og uinteressert i mennesker. Det er fisk som står på menyen der i gården. Det er svært populært å la seg drive snorklende gjennom passene med jolla på slep. Da står det gjerne hundrevis av hai og jakter på fisk i strømmen. Vi har til nå ikke hatt nerver til slikt.

Raraoia hai

Her har vi truffet en del norske båter, så vi har fått praktisert morsmålet ganske mye. Ellers har det gått mye på engelsk, så mye at man tar seg i å tenke på engelsk. En dag dukket røde Glød av Bergen opp på ankerplassen utenfor Marina Taina på Tahiti med Per og Lindis om bord. De har vært til og fra båten og jobb hjemme siste 10 år. Contessa 32 er en tøff, merittert havseiler og høyt verdsatt blant britiske seilere. De hiver båten på land og drar hjem et halvt år. Så seiler de videre når neste permisjon er innvilget og lommeboka er fylt opp. Doris av Bergen ligger for salg på Raiatea, guttene reist hjem til sine nye jobber. Astahaya av London/Oslo med Tom og Christian om bord ligger på naboøya Tahaa og er ventende hit til Bora-Bora om noen dager. Hvor de andre norske båtene er, vet vi ikke akkurat nå.

Huahine på vei inn passet På vei inn passet ved Huahine

Huahine urolig ankringsplass Dramatisk ankerplass

Huahine ankerplass3 Vakker også…

Huahine gammel boplass2 Marae, gammel boplass

Huahine gammel boplass restaurert

Huahine åleruse Eldgammel ålefelle

Huahine main street Mainstreet’en

Huahine familieutflukt Familieutflukt

Huahine siste seilas Siste havn, drama på revet…

Huahine skilt Musikk og sang er populært

Huahine sterke karer Sterke karer i demo

Huahine lazy days Et sosialt folk

Selskapsøyene har vært en positiv opplevelse. Vi har besøkt Tahiti, Moorea, Huahine , Raiatea, Tahaa og nå altså Bora-Bora. Vi har sett oss om på land med bil, scooter og sykkel. Våre sammenleggbare sykler har vært til god nytte både som gymstudio og transportmiddel.

 

Tahaa strandhogg

Tahaa mate fisk

Tahaa mating

Tahaa fisk1

Tahaa gul fisk

Tahaa Blå fisk

Tahaa Gnisten snorkler

 

Vi har fotografert og filmet litt for å bevare noen av minnene. Det druknede kamera er ikke våknet til live igjen, men fotoposen til undervannsfotografering har blitt grundig reparert og gitt oss mange bilder av koraller og fargerike fisker. Den fineste snorklingen så langt hadde vi på NW Tahaa, på grunt vann mellom to motuer(øyer i revringen) Her var det nærmest tam fisk som var vant til å bli matet av turister. Brød løser seg raskt opp og det vrimlet av ulike ganske så fotogene fisker som mer eller mindre spiste av hånden vår. Gule, hvite, sorte, blå. Og altså ingen hai. Og Gnisten? Hun padlet av gårde som hun nesten ikke hadde gjort annet, med sine spesiallagede dykkemaskebriller.

BoraBora Gasten i god stil Hans Olav i perlehumør

BoraBora i sikte BoraBora i sikte

Tahaa Hans Olav snorkler I akvariet

Den 7.juli kom Hans Olav på besøk, og om to dager reiser han hjem igjen. Han har fått opplevd mye sammen med oss, som dansende hula-hula piker, steinløfting, spydkasting, fransk nasjonaldag, seiling mellom øyene, bading, snorkling, rundfart på øyene, hilst på våre venner, spist og drukket godt både om bord og på land. Hans Olav er morgenfugl. Hver dag skaffer han oss ferskt brød til frokost. Pariserloff, for det er ikke grovt brød å oppdrive her. Han er en takknemlig gast å ha om bord. Holder til i sin egen hule i forpiggen og forer oss med kjappe replikker og små historier. Er det et problem skipperen lurer på, finner han nye løsninger. Et funn å ha ombord som mannskap. Oppkvikkende. Det blir stusselig når han snart reiser hjem. Via Tahiti, Los Angeles og Paris. 17.000 km i luftlinje.

Vi blir minnet om vi har seilt enda lenger for å komme hit, og det er en lang vei hjem som venter oss….

BoraBora 39.år sammen Etter 39 år….

BoraBora Gnisten i god stil Gnisten, i perlehumør hun også!

Vi feiret vår 39.bryllupsdag 31.juli på en overraskende bra restaurant her på Bora-Bora. Det var lagt ned mye arbeid i matens kvalitet, smak og utseende, og det som ble servert i glassene, ligger noen klasser over det vi handler i de lokale butikkene. Kokkene er trolig høyt skolerte i det franske kjøkken  for kunne å betjene kresne turister med velfylte lommebøker. Rart å tenke på at den 40. Bryllupsdagen blir markert hver for oss: Gnisten hjemme på jobb og skipperen alene på seilas utenfor the Great Barrier reef. Så denne feiringen får vi leve lenge på!

BoraBora sykkeltur2

BoraBora sykkeltur

BoraBora spektakulær øy Google luftfoto av BoraBora!!!!

I går syklet vi Bora-Bora rundt. Veistandarden  i sentrum var ganske laber. Hullete og veiarbeid over alt. Støvrokk og konstant bilkø. Men utenfor helt grei asfaltvei. Bora-Bora er turistindustri. Ute på motuene ligger hotellene på rad og rekke. Bungalower på stylter ute i sjøen.

BoraBora resort

 

Flyplassen ligger også der ute. Hurtigbåt transporterer flypassasjerene utover. Trist er det imidlertid å se at tilsvarende hoteller på fastlandssiden av øya ligger brakk og med et synlig, galopperende forfall.

BoraBora forfall

Vi endte opp på den berømte restauranten Bloody Mary der mange kjente og ukjente kjendiser har vært. Vi bestilte hamburgere som var laget av hakkekjøtt, servert med de sprøeste pommfritter skipperen kan huske å ha smakt. Til slutt måtte vi selvfølgelig smake den berømte drikken hvis navn restauranten er kjent for. Salt og pepret tomatsaft med is og noe sterkt oppi, blir nok neppe noen favoritt her i gården, i alle fall. Men en opplevelse var det å ha vært der, en helt spesiell atmosfære med sandgulv, taburetter av kokospalmestammer, høyt og luftig under taket av flettet kokospalmeblader og kjekke polynesiere som oppvartere.

BoraBora  at Bloody Mary's Nye kjendiser på Bloody Mary’s

BoraBora kjendiser

BoraBora flere kjendiser

BoraBora kelnere

Etter angrepet på Pearl Harbour på Hawaii, flyttet USA 20.000 av befolkningen på Hawaii hit til Bora-Bora. Rester av festningsverkene finnes fortsatt som en turistattraksjon.

Bara Bora Vakre BoraBora

 

BoraBora sightseeing Tur til kanonene

BoraBora perlesalg Big business!

BoraBora kineserne kommer! Kinerserne kommer!

BoraBora lucky guy Lucky guy!

BoraBora Dagens fangst prepareres Fersk tunfisk fileteres

BoraBora verdsatt fisk 90-150 kr/kilo

Da er det tid for å lese seg opp på værmeldinger og Tonga-øyene, som ligger en del dagsreiser lenger vest og syd. Vi må regne med at temperaturen faller i luft og i sjø, men fortsatt ligger vel nivået over gode sommerdager hjemme. Vi gjør det vi kan for å være i trygg havn i god tid før orkansesongen starter oppunder jul. Samtidig gleder vi oss til å se nye steder, oppleve nye møter med mennesker og kunne kommunisere med engelsktalende lokale igjen. Et språk vi er mer fortrolig med.

Apropos, det å kommunisere med de fransktalende her i Fransk Polynesia har vært en positiv opplevelse. De fleste vi møter er offentlig ansatte eller forretningsfolk som er nødt til, eller avhengig av å kunne litt engelsk. Vi sier: Bonjour, je ne’s pas parler plus francqais. Comprendez vous anglais? De svarer: A little. Så berger de oss ut av krisen med et smil.

Huahine  skjønnhet Smil 1

Huahine strandlek Smil 2

Huahine vahiner Smil 3 og 4

Huahine ungdom 5 og 6

Huahine lokal sjarmør no comments?

huahine vahine 2 en matrone og en wannabe?

For et smil er mange ganger gull verdt!  Folket her er generelt smilende. Høflige. Bonjour! Bon soir! Merci! Når vi passerer stedet de bor, vifter de med hånden inne blant buskene. Folk her er ikke fattige. Folket lever godt. De er godt i hold. Noen av mennene røslige som låvedører, kvinner som matroner i varierende grad. Noen slanke, men det er mer et unntak, ser det ut til. God matlyst, fetende diett, og som sagt en avslappet livsstil. Polynesierne har ord på seg for å være ett av verdens mest gjestfrie folk. Ikke generelt hardtarbeidende, for naturen er gaverik her, og kan vel kanskje forsvare en avslappet livsstil vi er lite vant til og vel neppe hadde overlevd i det kalde nord. Mange jobber i turistindustrien, og bor forholdsvis bra i lave hus malt i pastellfarger. Tette busker skjermer mot innsyn. Frodige hager, frukttrær med bananer, mango og papaya. Pompelmousse. Akasietrær som gir god skygge. Vakre blomsterbusker og fargerike stauder. Noen vi har i potter hjemme. Lite hundelort å tråkke i, tross mange frittgående hunder. Førsteklasses avfallshåndtering.

Huahine Vespa Mange Vespa’er å se

Huahine scooter Tougher than the rest!

Mange nye biler og scootere i mange varianter. Også gamle Vespa’er med totaktsmotor knatrer rundt med blå røyk. Mye bilvrak og annet skrot å se rundt dørene. Sikkert et eldorado for skrotnisser. I løpet av noen få år er en hensatt bil overgrodd og blitt til en grønn forhøyning i terrenget ….

Huahine at sundown Like før the green flash

 

En uendelig mengde gode minner å se tilbake på.