Tanker fra en stillehavsatoll

Det strømmer musikk fra et anlegg på land. Det er lørdag formiddag, og jeg sitter i cockpiten. Er veldig fornøyd. Har hatt ”videokonferanse” med jentene til frokosten i dag. Skype er en god ting!

Gjør meg tanker om å være her. Hva i all verden gjør jeg her? Damene i de andre båtene ser ut som om de er født i sjøen. Det boltrer seg over og under vann, kjører jolla så det spruter rundt, står på seilbrett og padler i ”kanojakk”, mens jeg drister meg til å kjøre jolla med skipperen som assisterende rormann ved siden av. Ja, ja. Jeg er definitiv ikke født på eller i sjøen. Men jeg koser meg likevel her. I morgen er det fødselsdag i nabobåten, og da kan jeg lage cockpit lampeskjerm. Hekler og hekler i lys gult, som gir et mykt, godt lys i mørket.

I går kveld ble vi invitert til middag til en annen båt, til tyske Stefan og Ilja i Sabir. Også de fikk en hjemmeheklet lampeskjerm til deres noe grelle lys i cockpiten. Vi fikk fantastisk tunfiskmiddag, og nå har jeg lyst til å gi dem grytekluter som takk for middagen. Grytekluter med anker, seilbåt og 2015.

Makemo strikkeLise

Så tar jeg et bad fra hekken og skyller meg i ferskvannet som watermakeren lager. Det er mitt ansvar å sørge for at watermakeren går og fyller tankene etter hvert som vi bruker. Det er godt drikkevann etter å ha passert et kullfilter, så vi sparer mye penger og krefter på å slippe å bære vannflasker om bord her på disse øyene der vann er en knapphetsressurs.

Og så er jeg en ivrig påpasser på at batteriene er fulladet. Solcellepanelene må vendes mot solen, og Willy Vindmølle må bidra, og nå er det blitt ganske enkelt, fordi skipperen har montert en ny laderegulator som holder styr på både solcellepanelet og vindgenerator og passer på at det ikke kommer for høy spenning til batteriene. Det har Hans sagt at vi må være nøye med å passe på!

En annen oppgave jeg har, er å planlegge ferden videre når vi drar. Har nylig lastet ned Navionics-kart over hele Stillehavet som applikasjon til mobiltelefonen min. Og med litt hjelp fra israelske Matan skjønte jeg hvordan app’en fungerer. Nå bruker jeg den til å studere innseilinger, tidevann og avstander. Så legger jeg det hele fram for skipperen, slik at han kan avgjøre om det er lure valg jeg foreslår.

Å lese og spørre andre om erfaringer er veldig nyttig. Likevel svikter planleggingen av ankomsttidspunktet av og til, men ikke verre enn at jeg kommer greit ut av det.

Pengene vi tok ut i banken på Nuku Hiva tar slutt fortere enn vi trodde. Norske priser og vel så det. Kontant betaling. Her er ingen bank og ingen vekslesentral. Men på en av butikkene kan vi bruke kort hvis vi handler for mer enn 2500 polynesiske francs, tilsvarende 250 USD.

Så nå har vi mer tid enn penger…..

Men jeg smilte pent til skipperen på en amerikansk båt, og vips kunne han veksle slik at vi nå har litt ekstra ”gærninger” i kassa.

I kveld er det bryggefest der alle bidrar med litt. Og da er jeg med! Fra Lovinda kommer det ovnsbakte, skivede poteter og focacciabrød!

Joda, en lørdag formiddag i Fransk Polynesia kan være ganske hyggelig!

Nuku Hiva ro din båt

Makemo

I skrivende stund er vi altså på Makemo-atollen. Ca 300 mennesker bor her og det er som nevnt et skolesenter er, baker og en katedral-lignende kirke.

Makemo overett i passet Over-ett-merker i passet forenkler navigasjonen

 

Makemo båt i passet  Båt på vei inn passet

Makemo ankerplass Prevailing winds…

Makemo fyr  Fyr her!

Makemo katedral Katedralen

 

Makemo sentralskole Vidaregåande skule…Makemo pigen ved broen  Kanal mellom øyene

Makemo  sykkelmoro

Makemo sammenleggbar vindmølle Vindgenerator som kan legges ned under uvær….

Makemo lazy days Lazy days..

Makemo  frodig hage

Makemo hagepryd

Makemo ghost ship2 A Ghost Ship

(Man vet aldri når forsyningsskipene kommer)

Langt hjemmefra

Mother and child reunion. En gammel Paul Simon-tekst renner skipperen i hu.

Polyneserne bor i spredte, små øysamfunn, fra noen titalls, til noen hundre sjeler. Den oppvoksende slekt får et lokalt skoletilbud opp til 11-årsalderen. Videre skolegang er delvis sentralisert, til de større øysamfunn, mens høyere skolegang er lagt til Papeete på Tahiti.

Dette innebærer at mødrene må sende sine barn til internatskoler på mer eller mindre fjerntliggende øyer. Noen ganger flytter en av foreldrene med, gjerne moren. Å reise hjem i helger/helligdager er for dyrt, enten det skulle være med fly eller med båt. Kun jul, påske og sommerferie. Da blir det satt opp et ekstra fly hjem. På Raroia var det bare mindreårige og voksne å se. Ingen ungdommer. De er her på Makemo. I pinseferien. Spiller fotball i den åpne ballhallen, boccia på grusen ved fyret bak kirken. Bortenfor byen, på veien mot flyplassen ligger et større skolesenter med internatbygninger og aktivitetspark.

Hva skjer med disse ungdommene? Mange søker lykken i storbyen Papeete, der de finner likesinnede, arbeidsplasser og en større del av samfunnskaka. Et fåtall vender tilbake til hjemplassen. Hva det gjør for en redd liten 11-åring å forlate familien, hjemmet, lokalsamfunnet, de trygge rammene, vet vel bare de som har prøvd.

Vi kjenner det gjør oss vondt å tenke på….

”Drama” i jolla.

Vi ligger oppankret i lagunen på Raroia. Like ved et rev som utgjorde fundamentet til den gamle, lange trepiren. Ytterkantene markert av hvitmalte påler. Uten lys. Betongblokker med skarpe, bortrustede jernbjelker. Innenfor rev med skarpe koraller. Perfekt til å flerre opp bunnen i gummijolla med. Ankerplassen i lagunen ligger utsatt for vind og bølger som kan bygge seg opp over flere nautiske mil. Så ligger vi og dupper opp og ned i bølgene.

Vi ble, som tidligere nevnt, invitert over til naboene en kveld og mens vi var der hadde det blåst opp en del og det var ganske anstrengende bare å komme seg om bord i jolla uten å falle over bord. Men vi kom oss om bord. Motoren startet på to trekk, og vi hadde med oss vanntett sekk og kraftig lykt. Det bar utover i nattemørket. Kvapsete motsjø. Stummende mørkt. Vi kjenner Lovinda på den svaiende ankerlanternen og den hjemmehekla lampen i cockpit, men har bare en omtrentlig peiling på hvor revet befinner seg. Ikke har vi vester om bord, og i vannet er det hai. Hjelp hvordan skal dette gå? Vi kjører forsiktig utover. Bølgene slår i baugen og skvetter over Gnisten, siden hun sitter med lykta og speider foran skipperen som fører påhengsen med ustø hånd. Vi klarer ikke få øye på pålene som merker revet, trass i en aldeles utmerket lykt.

Redselen begynner å gripe tak i Gnisten. Skipperen holder maska. Prøver å roe det hele ned. Vi må bare huske på å ta gode svinger, som Frida-Frank rådde oss til, sier skipperen. Uling i området. Jeg vil ikke drukne, sier Gnisten. Pisseredd. Redd for at vi skal kjøre oss opp på revet og forlise jolla. Jeg klarer ikke svømme fra revet og til båten i de bølgene, hulker Gnisten. Skipperen tar en enda større sving utover. Så legger vi kursen langsomt i bue laangt utenfor det imaginære, monstrøse revtrollet, som sikkert hadde blitt 5 ganger så stort underveis.  Vi dreier av og surfer innover mot Lovinda og det trygge lyset fra den hjemmehekla lampeskjermen i cockpit. På skjelvende knær klatrer Gnisten om bord, våt til skinnet. Reddet fra nattens redsler….

Godt vi hadde lykt og vanntett sekk til våre verdisaker. Neste gang glemmer vi ikke vester og bærbar VHF. Kanskje et nødbluss også? Og aldri mer et rev mellom oss og hyggelige mennesker!

Og skipperen fikk seg kanskje en aldri så liten lærepenge….

Big bang-tragedien

Vi er i skrivende stund på atollen Makemo, som ligger ca 80nm vest av Raroia.  Makemo er noe større enn Raroia, de bebodde øyene er større og det bor ca 300 mennesker her i et bylignende samfunn.

I går kveld var vi samlet på land, folk fra flere av båtene som ligger på svai her i le like bak kaipiren. I den åpne, takoverbygde ballhallen sto det noen stoler vi håpet vi kunne låne til å sitte på ute på kaien. I stedet kom Gnisten tilbake med uforrettet sak, men med invitasjon til en filmkveld. Jo, det hørtes interessant ut. Tema Polynesia.

Det ble en sterk opplevelse.

Vi fikk se en dokumentarfilm fra Turaia, naboatollen til Mururoa lengst syd i Tuamotos, noen hundre mil herfra. For den uinnvidde drev Frankrike atomprøvesprengninger her i 30 år. Nærmere 200 i tallet, hvorav om lag 40 i atmosfæren, de resterende i berggrunnen under selve lagunen. Folket på Mururoa ble fordrevet av franske myndigheter. Kun militært personell fikk oppholde seg her.

Selve Mururoa-atollen er gjennomhullet av atomsprengningene, der berggrunnen er påført dype sprekker og hulrom, som har gjort atollen geologisk ustabil. Forskere frykter at atollen skal kollapse, rase ut i havdypet og forårsake en tsunami. En tsunami vil ramme naboatollene hardt. Turaia har ingen tilfluktsrom mot en flodbølge, og varslingstiden er kun 10 minutter. Utfallet kan man bare forestille seg.

Atomsprøvesprengningene etterlot seg store mengder Plutonium, verdens farligste stoff, bare en ørliten dose, det er snakk om mikrogram, er dødelig. Radioaktivt nedfall etter prøvesprengninger i atmosfæren har spredt for eksempel Strontium 90 over hver eneste kvadratmeter på hele kloden. Nedfall ligger i jordsmonnet der det dyrkes kokos og frukt. Livsgrunnlag for høner, griser og mennesker.

Franske myndigheter gjorde en opprenskning i nærområdet i atollen og deponerte det høyradioaktive mudderet i betongsylindere som ble gravd ned og forseglet i bakken på øya. Øya er i praksis gjort ubeboelig de neste 250 000 år. Det er fare for at sjøvannet allerede har vasket ut mye av de radioaktive stoffene i den oppsprukne berggrunnen, noe som uvegerlig fører til utvasking og spredning til det marine miljøet i havområdene rundt atollen. Giftstoffene konsentrerer seg høyere opp i næringskjeden, med polynesierne på toppen gjennom en spiseseddel i stor grad bestående av fisk og kokosnøtter.

Dokumentaren viste til et uhyggelig antall krefttilfeller på naboøya Turaia, som ligger ca 60nm (100 kilometer) unna. De fleste tilfellene var kreft i skjoldbuskkjertelen, dernest lungene, ellers tarm, mage, livmor og bukspyttkjertel. Unger med medfødte misdannelser. Franske myndigheter underkjenner disse fakta. Ingen påviste skadevirkninger, uttalte forsvarministeren fra talerstolen i det franske parlamentet….

Polynesierne krever at Frankrike skal ta ansvar i forhold til denne problematikken, men avgitte løfter koker bort i realpolitikken. De krever lokal legetjeneste, men det sier franske myndigheter blir for dyrt. Det later liten tvil om at polynesierne sitter igjen med svarteper etter Frankrikes stormaktsambisjoner under, og etter den kalde krigen. Om moderlandets betydelige subsidiering av økonomien på disse i alt 90 øyene som utgjør fransk Polynesia, er et uttrykk for dårlig samvittighet, skal være usagt…. Knapper og glansbilder?

Vi tuslet i alle fall meget betenkte og tause tilbake til jolla og båten….

Just to let you know.

Makemo

Så er vi kommet til neste øy/atoll. Makemo. Traff godt på innseilingen med slakt vann, kun 3 kn motstrøm. Motor og propell fikk kjørt seg med full guffe mens det sydet av strøm rundt oss! Trygt ankret og klare for å bese øyen senere idag! Klem fra oss begge!

   
 

Atollene

Raroia sunset

Tuamotos er fellesnavnet på en mengde atoller som ligger flere hundre nautiske mil syd for Marquesasøyene. For oss er de mest kjente atollene Mururoa og Raroia. På Mururoa drev Frankrike prøvesprengninger av atombomber fram til slutten på den kalde krigen, mens vi ønsker å oppleve Raroia der KonTikiflåten strandet etter sin eventyrlige ferd over Stillehavet i 1947.

For den uinnvidde er en atoll restene av en sunken vulkan. En atoll kjennetegnes av et ringformet rev med en grunn lagune innenfor. Enkelte atoller har seilbare åpninger mot havet, såkalte pass.

Raroia yttersia  Yttersiden på lavvann

Raroia revgrunna Musling blant korallerRaroia revgrunna 2 KorallerRaroia terne Lokal terne

Revkanten stiger bratt opp fra havet, og det er ganske dypt helt inn til land, i alle fall på lesiden.  Fra 2000 m til mindre enn 50 m på noen kabellengder. Å legge ut anker er ikke til å tenke på. Atollen er svært lav. Bare 2-3 meter over vannflaten. Ringen består av korallrev og små holmer, og litt større, avlange øyer som er bevokst med kokospalmer. Den robuste kokosnøtta flyter godt, og etter sin ferd over hav, skylles den opp på land, for under gunstige forhold å spire og slå rot. Naturlig nok blir kokospalmen og kokosnøtta en viktig ressurs. Drikke, mat, byggemateriale og mye mer. I bassenget innenfor er det rikelig med fargerik fisk. Det hele kan minne om et akvarium. Et lumsk akvarium, riktignok, for det er mye hai av ulike slag. Men de fleste er fredelige. Visstnok…

Raroia brensel Kokoshamsen blir til brensel

 

Raraoia hai Sulten hai

Siden atollen er lav og vanskelig å få øye på, planlegger vi ankomst i dagslys og med sola i ryggen. Da ser vi grunnene godt. Særlig om man i tillegg har polariserte solbriller. Vi har hørt mange historier om strandinger på dårlig kartlagte rev, men franske myndigheter har spandert mange penger på grundig oppmåling av innseilingen til atollene, så kartmaterialet er svært presist.

Raroia pass

Da vi ankom Raroia mandag 18.mai og nærmet oss passet like over middag, så vi brenningene rundt og fryktet at vi måtte vente på lavvann, men da vi så markant rosa korallstriper langs land, forsto vi at vi hadde truffet ankomsttidspunktet bra, så vi rullet inn fokken, og kjørte innover passet for motor. Skipper og Gnist lett urolige. Dette hadde vi aldri vært med på før. Forlis på atollene er fryktet blant sjøfarende som oss.  Minnet oss selv om historier om forsering av 7-8 knops motstrøm og brytende sjøer i passene. Vi hadde fryktet sterk strøm og at vi ville bli kjørt hit og dit av strømmen, særlig fordi vi har en dyp kjøl, og at det under vann ligger lumske korallknoller og lurer. Noe vi ikke visste om på forhånd, var overettmerkene vi oppdaget på vei langs land, og som gir oss en presis linje å styre etter innover i passet. Vannet er krystallklart og viste truende variasjon i farger og mønstre.  Koraller er hard som stein.  Store strømvirvler i vannet. Konsentrasjon på overettmerkene, rette opp kursavvik, små stjålne blikk på GPS’en. Stjålne blikk på vannet på begge sider av båten. Fortsatt 5.6knop. Kom vi til å få stryk i stryket? Men så smatt vi igjennom det kritiske punkt, dreide styrbord og styrte innover stakeleia mot ankerplassen. Puh. Vi pustet lettet ut. Var det ikke verre, spurte vi oss.

Raroia strøm i passet

Var Doris her? Våre venner, ungdommene fra Bergen, hadde snakket om å seile til Raroia. I kikkerten ingen båter å se. Vi forsto vi var alene her. Eneste båt. Litt stusselig. Vi som hadde gledet oss til å lage forsinket 17.maifest for norske nordmenn fra Norge. Men den gang ei! Vi lot kroken gå på 8 m sandbunn, forsøkte å finne et passende spor for ankerkjettingen mellom mørke korallhoder. Bortsett fra det å ødelegge levende koraller, er det en viss fare for at kjettingen kan snurre seg fast rundt en knoll. Men her er vinden stø, så båten svaier lite. Forhåpentligvis slipper vi bråk når vi skal gå.

Fra vår posisjon like ved den nye betongkaien kan vi så vidt se småøyer som ligger på revet mot øst. På en av disse strandet KonTiki. Vi var naturlig nok nysgjerrige på hvor. Vi hev jolla på vannet og rodde i land.  I havna sto en kvinne og rensket småfisk. Vi slo av en prat med henne, delvis på fransk og engelsk. Jo, hun pekte ut holmen for oss. De lokale hadde fått øye på at det var noe som skjedde der ute, og rigget opp seilkanoene og fant Thor Heyerdal og mannskapet hans der. De ble brakt i land og kom seg senere til Tahiti. Siden kom det et marinefartøy og hentet flåten. Hun hadde bok om KonTiki-ferden hjemme. Hun lot til å kjenne historien godt og det lot til at de lokale var stolte over det hele.

Raroia middagsmat

Raroia skolefri...

 

Raraoia strømforsyning

Nysgjerrige som vi var, tok vi beina fatt langs veiene på øya. Betong i landsbyen, grus utenfor. Gatelys med solcellepaneler. Lave, lette hus, også de med mange solcellepaneler og store forseglede bokser under. Batterier. Øya er altså ikke elektrifisert, folk lager sin egen strøm. Hunder lusker rundt. Noen barn hopper tau. Skolen har fri denne uka. Læreren er på kurs i Papeete. I enden av veien sørover ligger flyplassen. Vi passerer skolen, et lite mekanisk verksted, og et betonghus på søyler. Hva kunne det være? Senere fikk vi vite at i tilfelle uvær og flom, fungerte 2.etasje som tilfluktsrom for atollens befolkning . Vi blir minnet om den marginale eksistens på lavtliggende øyer. Stigning av havnivået som følge av global oppvarming, kan gjøre atoller og andre lavtliggende områder på kloden ubeboelige. Om hundre år kan disse samfunnene være utvisket fra kartet. Det smerter å vite at det er svært lite vi som enkeltmennesker kan gjøre for å forhindre at det vil skje….

Raroia skole og tilflukktsrom Skolen med tilfluktsrom i øvre høgdi

Raroia kjendiser Noen kjenner seg igjen i boka

Raraoia perlemuslinger

Raraoia perlefiskere

I sekken vår hadde vi tatt med to bøker der andre hadde beskrevet sitt opphold her for noen år tilbake.  Vi dristet oss bort til noen som satt og spiste lunsj ute og tok fram bøkene med bilder herfra. De ble meget interessert og pekte på bilder av lokale folk. Folkene var perlefiskere. Perleproduksjon er big business her. Hele lagunen er full av perlefarmer, markert med bøyer i ulike farger. Tradisjonelt er perlefiskerne fridykkere, noe som ikke er bra for helsa i det lange løp. En liten hvit perle settes inn i muslingen og når alt går som det skal, har man en stor, sort perle når muslingen høstes om ett års tid. På land ligger ulike produksjonsanlegg. Før var det flere små virksomheter, nå er det en større og noen få små igjen. Kineserne sies å ha investert her, da sorte perler visstnok er svært etterspurt i Kina.

Raraoia perledobber Dobber til perlefarmer

Raroia båtstø Båthus light

Raroia båt

 

Raroia kirkebesøk

På andre siden av passet ligger et lite hotell, eller resort, som man gjerne kaller det her. Lave bygninger og småhytter rundt. Hit kommer bemidlede med det ukentlige flyet fra Tahiti, får blomsterkrans rundt halsen og blir skysset ut på naboøya. Eksklusiv ferie. Nesten som oss….

På kaien ligger det stabler med sekker av kopra, tørket kokosnøttkjøtt. En dag kom en båt med flere sekker. Tydeligvis er noen av øyene på andre siden av lagunen bebodde. De hadde med seg en skolegutt. Kopra har vært den tradisjonelt viktigste inntektskilden i Polynesia, men nå har perler blitt viktigere. Snart også turismen?

Raraoia lekter Sekker med kopra på vei ut til lasteskipet, The Ghost Ship som ligger for anker utenfor kaien

Raraoia flyet kommer

Ungdommen må forlate slike utkanter for å gå på skole. De fleste vender ikke hjem igjen, men velger å søke lykken i hovedstaden Papeete på Tahiti. Dermed utarmes utkantene. Polynesia urbaniseres, slik vi også ser hjemme. Parabolantenner utenfor husene og lyset fra flimrende TV-skjermer innenfor, viser at folket er vel orientert om tilbudsflommen i forbrukersamfunnet, der graset er grønnere?

Raroia Cool gang Se arret på underarmen!

 

Fortsatt går livet herlig avslappet her i ytterkanten av Tuamoto-atollene. Regis, den lokale kjøpmannen, leverer kalde forfriskninger, og vi blir invitert inn i bakhagen der vi treffer flere av familien hans som også nyter livet i skyggen under kokospalmene. Her får vi hilse på Hermano Yaplo, den unge perlefiskeren som også leverer fersk fisk med flyet til Papeete. Han viser oss et stygt arr på høyre underarm. Haibitt. Han fisker med harpun og legger fisken i et nett på ryggen. Når haien kjenner lukten av fiskeblod, strømmer de til og vil ha mat, de også. Det er da det skjer.

Regis har drueranker rundt inngangen til hagen sin. Klaser med grønne druer. En liten kuriositet. Han viser oss hvor flomvannet sto på husveggen i forrige uvær for 2 år siden. Saltet fra flomvannet ødela bananhagen hans. Så nå måtte han begynne på nytt. Noen korte bananpalmer står ved inngangen, som voktes av hundene hans. Mye hund på øya, sier jeg. Yaplo sier spøkefullt: Hund er godt kjøtt!

Raraoia blomst

Raroia hage

Salt kan altså være en av grunnene til at vi ikke ser samme mangfold av frukt og grønt som vi så på Marquesasøyene.

Raraoia rottekjøkken

Rundt palmene er det spikret metallplater. Rotteplage her også! Rottene klatrer opp i palmene og holder fest på innholdet i nøttene. På bakken under ligger grønne nøtter med hull i. På grunn av rottene, har avfallshåndtering også blitt et problem. Problemet blir svært synlig når avfallet brennes, da vrimler rottene ut av bålet. Hva med katter? Hvorfor ikke skyte rottene, spør skipperen litt på fleip. Yaplo blir alvorlig og sier at franske myndigheter er svært restriktive til skytevåpen på private hender. Folks uenigheter kunne lett fått dramatisk utfall. Husk at vi har bare brukt 300 år på å bli siviliserte, smilte han. Det går lett på knyttnevene løs. Kruttet holdes tørt, kan man si. Men uenigheter løses raskt opp, og neste dag er folk venner igjen, som før.

Hva med ferskvann, spør vi. Her er jo ingen høye fjell som får skyer til å regne. Brønngraving gir dessverre ikke annet enn et slags brakkvann. Men de store hustakene leder regnvann til store, svarte plast-tanker bak husene. Yaplo hadde 5000 liter i tanken sin. Han ble interessert da vi fortalte om vår egen watermaker som går på 12 volt. Kanskje vil osmoseteknologi bli et framtidig alternativ til å håndtere vannmangelen her på øyene?

De siste dagene har det kommet nye båter til. En britisk og en canadisk Katamaran. Og tyske Sabir med Stefan og Ilya om bord. Britene inviterer hele flokken om bord til forfriskninger en kveld. O-hvilken luksus! Som å komme om bord i et hus! Katamaranfolket ser ut til å være fornøyd med å seile rundt i østre Polynesia. Så legger de opp båten noen måneder og reiser hjem eller på tur på land. År etter år.

De fleste av dem vi har møtt så langt, skal ikke hjem med båten. I høyden selge i Australia, der prisene visstnok er gode.

Men vi har altså tenkt å seile båten hjem….

Raroia sunset2

 

Raroia

Lovinda Too ankom Raroia atollen i natt: 

…’ingen andre båter her, kan se bunnen her vi ankrer og det er eventyrlig flott! Pappa har tatt film og bilder fra innseilingen som var helt uproblematisk, godt merket. Må bli her et par dager og gjøre oss kjent! Du skulle sett solnedgangen i kveld, hele himmelen var pastell! I morgen tar vi dingien te land, nå akal det bli godt med en hel natts søvn etter 4 døgn med vakter. Hadde 3 timerhver! Klem fra oss!…’ 

  
 
   

Om månemannen og Karlsvogna med mer

Her vi befinner oss, midt i Stillehavet, ser nattehimmelen noe annerledes ut enn hjemme. I sene nattetimer hender det at fantasien løper litt løpsk…

Månemannen bukke ikkje djupt og stiligt lenger. Han har lagt seg helt på ryggen. I hengekøya si. Vannrett. Nyter det gode liv? Smiler et Mr Smiley himself smile. Så eser han ut, natt etter natt, og ser riktig fornøyd ut en stund. Rund og god. Så skifter stemningen. Begynner å henge med geipen. Så galen og sinna at han tar kvelden med et skikkelig surefjes. Til slutt sitter vi igjen med nattevakter i svarte natten. Som en liten, billedlig Svarteper.

Kanskje er han lei seg for at kompisen på nattehimmelen, Vognmannen Karl har gått helt av skaftet. Har han hatt en ulykke? Jammen ser det ikke ut som om vogna har tippet rundt og ligger med hjulene i været! Og lasten, selve nattehimmelens juvel, Stella Polaris har tippet i havet… Men vi vet hvor hun gjemmer seg! Vi lar oss ikke lure så lett!

Vi har funnet oss nye venner på nattehimmelen, Sydstjernen. Sydkorset. Southern cross. Ligger som en rombe på høykant med 4 markante hjørner som antyder endene av et kors. Det er også en 5.stjerne på høyre side, men mindre markant. Sydkorset er avbildet på nasjonalflaggene til både New Zealand og Australia, samt flere av øystatene i Oceania.

Melkeveien snor seg som et bulkete lyshav over himmelen. Stjernetåkene som syntes vanskelig å få øye på hjemme, framtrer svært tydelig her vi er uten bakgrunnslys fra sivilisasjonen. Kun forstyrrende lys fra ildfluen i mastetoppen som lyser opp windex’en.

Noen himmellegemer er så lyssterke at de i måneløse netter speiler seg i havet, som minimåner. Det finnes app’er til smarttelefoner som via innebygd gps temmelig presis gir oss navnene på de himmellegemer man retter skjermen mot. Med et tastetrykk kommer tegningene av de greske mytologiske figurene opp. De gamle grekerne må ha hatt en viss fantasi…. Imponerende teknologi for Hvermannsen, synes skipperen.

Det er få flyruter som krysser sydlige Stillehav, ser det ut til. Om natten pleier vi se flyenes røde og grønne lanterner selv i stor høyde. Satelitter er lyssvake, men beveger seg ganske raskt over nattehimmelen. Trolig er de lettest å få øye på i mørket en tid etter solnedgang og før soloppgang. Kanskje har vi gått glipp av mye som flyr over nattehimmelen i de lange, mørke nattevaktene, men vår utmerkede bimini tar det meste av utsikten oppover både dag og natt. En gang i blant flammer stjerneskudds lysende spor i et glimt over oss.