Madeira!

Alltid spennende når man nærmer seg land og ukjente kyster. Klokken 02 i måneløse natten den 25.september oppdaget skipperen fyrlys på Porto Santo. Da han våknet til liv utpå formiddagen, etter 24-06 vakta, var Porto Santo for lengst passert og de smale, skarpe klippeformasjonene langs det østlige neset på Madeira steg opp av horisonten. Høydedragene delvis gjemt i dis og skyer. Endelig var vi her!

Vi hadde tinget oss plass i kardemommebyhavnen Quinta des Lordes. Her kunne godt Tobias i tårnet ha bodd, politimester Bastian, trikkefører Syversen og frøken tante Sofie. Og røverne? Ja, det må vel være oss det…

quinta des lordes

Men altså nytt, rent, pent og velordnet. Og Joana på havnekontoret var bare behjelpeligheten selv, på sitt utmerkede amerikansk-engelske. Absolutt ikke noen frøken tante Sofie! Vi fikk raskt ordnet oss med leiebil, og dagen etter var vi på oppdagelsesferd. 3 hele dager til ende.

Og hvilken øy! Hvis noen av dere som leser dette aldri har vært her før, sier vi bare: Løp og kjøp! Og når dere kommer hit: lei bil og oppdag nordsiden av øya. Her er det sjokkerende vilt, vakkert, frodig, pittoresk, mangfoldig. Dere vil forlate øya med et smil om munnen. Som oss.

Vi har i alle fall fått dyp respekt for det folket som gjennom århundrene har bygget et svært så livskraftig samfunn her ute. Naturen er rik. Det er fruktbar jord, masse sol, nok fuktighet og et ganske så bratt terreng med terrasserte fjellsider. Her finner man drueranker, bananpalmer, potetland, sukkerrør? frukttrær og mye rart ”edannes” som vi ikke finner i frukt og grøntdisken hjemme. Vakre blomster skipperen ikke kjenner navnet på, hvorav store mengder Hortensia. Epler høstes to ganger om året.

grøderikt land Flere avlinger pr år

bananer Nå vet dere hvordan bananen vokser

skipper in blue Skipperen på Horten’sia…

vakker blomst

blomsterprakt

De fleste hus er i god stand, godt vedlikeholdt og med all slags grønne matvekster rundt dørene. Noen eiendommer framhever seg i størrelse og standard, her bor ikke bare velstående lokale. Det er mange utlendinger som har flyttet hit, eller har en ferieleilighet. Noen timeshare.

Folket på landsbygda virker fornøyde og vennlige. Stolte. Noe de har god grunn til å være etter vår oppfatning. Det må være et arbeidsomt folk.

millom bakkar og berg

krøll

Veinettet er av overraskende bra standard, sett med vestlandsøyne. Men det er bratt og svingete. Noen steder svært bratt. 11% eller mer. Som en vulkansk øy, er” jordsmonnet” et kaos av løsmasser. Sand, grus, pukk, steiner, kampesteiner i svært tykke lag. Når det regner, noe det gjør til dels voldsomt, vaskes løsmassene ut ,og så raser steinen nedover fjellsidene. Hull og spor i asfalten og smadret autovern, bærer preg av at tyngre ting har kommet fra oven, kan man si. Når det regner, fosser regnvannet nedover fjellsidene og ned V-dalene. For å ha en viss kontroll med flomvann, har folket i de fleste dalene forsterket de tørre elvebankene med solide, høye betongmurer.

Utvasking Havkvernen maler

terrasser

on the edge

 

Vegetasjonen er svært vekslende med høyden. Øverst, over tregrensa finner man beiteland, lave busker, kratt og frittgående, lykkelige kyr. Det som ser ut som gjeterhytter, vitner om et dyrehold som minner om vår egen historie. Til og med inne i hovedstaden Funchal beitet geiter og sauer i terrasserte skråninger.

høyfjell Oppe på nærmere 1600 meter

møøø Lykkelige, frittgående

Men det er også mye lurv å se. Sammenraste hustak, falleferdige hus, og nybygg stoppet opp i ulike faser av byggeprosessen på grunn av pengemangel. Uteliggeres skjul, delvis i ly under ”Bedremannsen’s” bemurede ”festninger”. I byen en del mennesker som helt tydelig har falt ut av det ordnede liv. Men i det store og hele hyggelig, vennlig. Turistvennlig.

Turismen må sysselsette mye folk direkte og indirekte. Men turismen har et helt annet ansikt her enn det vi har sett på Kanariøyene, der den er til dels voldsomt dominerende. Her har vi ikke sett hele byer av hoteller. Så avgjort annerledes. Men armadaer av turister bak rattet i noe som må være en flåte av mange hundre, små leiebiler freser rundt. Som oss.

I dag er leiebilen tilbakelevert, all skyld og gjeld oppgjort, motorolje sjekket, diesel fylt på tanken, rorlagrene smurt, vannlinjen pusset og bedervet animalsk mat i kjøla kassert. Gnisten har bevilget seg solseng og badebasseng oppe på hotellet. Det er henne vel unt.

I morgen heiser vi seil for Puerto Rico, Gran Canari, der vår eldste datter Bjørg og Jørn har tatt ”de små rakettene” med seg på sin første sydenferie. Forventningen er store.

MormorGnisten og moffa’Skipperen gleder seg.

Mot Madeira

På vei til Madeira

Det er mandag 22.september. Det er snart tid for å sette middagsposisjonen i loggbok og kart. Vi befinner oss ca 150 nautiske mil sørvest av Lisboa og av den portugisiske kysten. Det er flau vind, en svak gråe, flekkvis over nesten flatt hav.

hertervigske skyer Hertervigske skyer

blått hav 40 shades of blue

Svak dønning fra vestlig retning. Vi forlot Lisboa søndag morgen før daggry og har kun seilt i 2 timer siden da, resten motorseiling. Motoren snurrer på ca 1500 omdreininger i minuttet, som gir i overkant av 5 knop over grunnen. Antatt drivstoff-forbruk 1.3 liter diesel pr time.

skipperen fyller diesel Vind på kanner

Før vi dro lastet vi ned grib-filer som viser vindretning og vindstyrke for det området vi har tenkt å ferdes over de neste dagene. Målet er Madeira, men vi har lagt kursen mer vestlig, i retning av Azorene, fordi vi ønsker å seile mot forventet gunstigere vind og vindretning i løpet av dagen/morgendagen. Forhåpentligvis betyr det at vi ikke trenger motorseile etter dette.

gnisten kverner Og vinden kom….

Over oss spredt skydekke som gir moderat innstråling av sol. Under oss dybder på mer enn 5000 meter. Ca 80 nautiske mil sydøst for oss ligger undersjøiske fjell, Gettysburg og Ormonde som stuper opp fra 5000 meter, opp til henholdsvis 20 og 33 meter under havflaten. Underlig å forestille seg havet uten vann. Hvilken gigant av en fjelltopp ville det ikke vært på land? Og hvilke hemmeligheter ville vel ikke havbunnen avdekket? Ukjente arter av marint liv. Spanske galleoner søkklastet med gull og edelstener, skipsvrak fra alle tider, ubåter, handelsskip, fly, ammunisjon, krigsgass. Søppel dumpet i uvitenhet om skadevirkninger på marint liv. Hvem vet?

I går kveld ble den første flyvefisken observert. Fløy flere hundre vettskremte meter like over vannflaten. Var det oss den rømte fra, eller en fra av havets jegere? Fortsatt har vi godt med fersk mat om bord, så fiskesnøret får ligge inn til videre. Gnisten har stekt opp kylling, burgere og laks. Ferskvaren holder seg litt bedre slik og vi kan utnytte elektrisk energi mens vi ligger til kai. Det ble laks, purre og paprika i fløte med båndspaghetti og finraspet gulrot til middag. Fruktsalat til dessert. I overkant av hva som er normal standard om bord. Antar at Gnisten er glad for endelig å komme seg til Madeira, en opplevelse vi ble snytt for forrige gang vi var på disse kanter.

Vi har nettopp krysset leden til to store tankskip i ballast. Det ene skulle til Togo i Afrika med beregnet ankomst 2.oktober. Slikt står det å lese på AIS….

peter danser Peter, Den tredje mann, danser

Tre uker i Lisboa

 

Vi lå i Doca Alcantera like inne i sentrum av byen, ca 25 minutters gange langs elvebredden. Rio Tejo. Egentlig er det mer som en ganske stor innsjø med elven innerst. Ytterst en stor sandbanke i sør og relativt smalt innløp i nord. Det er betydelig tidevann her. Mellom 3 og 4 meter mellom flod og fjære. Det medfører kraftig strøm man bør ta hensyn til på vei inn og ut. Pålandsvind og utgående strøm vil gi ordentlig ubehagelig sjø. Flytebrygger er helt nødvendig for mindre båter som vår. Havnene her er innegjerdet, det er adgangskontroll i porten og døgnvakt.

På land er det dusj og toaletter som ikke bærer preg av mange investeringer siden sist vi var her, og internett som ikke er satt opp for dagens standard. Anlegget skal derfor totalrenoveres i løpet av vinteren.

Lisboa oppleves som en mangfoldig og storslått by. Langs elvebredden lange promenader og sykkelstier. Det har vært satset hardt på kultur og man vil finne mange museer og kulturelle bygninger, hvorav mange nybygg. Noen i hypermoderne arkitektur. Vasco da Gama , som vel regnes som landets største sjøfarer, har fått sitt gigantiske monument her. Sjøfartsmuseet innenfor er enormt. Vi blir også påminnet landets kolonihistorie ved det store innslaget av farget blod i befolkningen. Spor av indianske og afrikanske gener. I de ytre bydelene helt klart flertall av antakelig angolesere og mozambiqanere fra de tidligere afrikanske koloniene. Men man blir også overrasket over svært nordiske gener. Lyst hår, blå øyne og høyreiste. Kanskje en og annen sjømann som har satt spor etter seg, kan man undres. Det bredt anlagte militærmuseets hvite marmorvegger avslører tragediene. 183 kolonner med 50 mann i hver. Rundt regnet 9.000 mann tapt i årene mellom 1961 og 1974. Trolig i den afrikanske jungelens frigjøringskriger. Hvor mange afrikanere som mistet livet i samme tidsperiode kan man jo bare forestille seg. Hundretusener? War is ridiculous, sa havnekapteinen så treffende da jeg snakket med ham om dette.

vasco

Men Lisboa er så mye mer. Mye mer enn det en båtfant kan få med seg i løpet av noen dager. Byplanlegging har det vært lite av, i alle fall når det gjelder jernbaner. Det går spor i 4 ulike retninger. Alle fra hver sin stasjon. Det er et omfattende metrosystem, men stasjonene er ikke nødvendigvis knyttet til jernbanenettet. Man må gå, eller ta taxi i mellom. Som i Oslo i min oppvekst. Byen har et omfattende trikkesystem, som trafikkeres av utgamle, pittoreske vogner, så vel som nye og moderne.   Siden byens sentrum er anlagt langs et dalføre, der det er relativt bratte fjellsider, vil man finne heisetårn som løfter fotgjengere opp på et høyere nivå, og man vil finne korte, antikvariske kabelbaner som fløybanen i Bergen. Fra elvebredden et stort torg med rytterstatue, og en stor marmorbygning med portal som leder inn en gågate en del hundre meter oppover. Klær og sko er det det går i, kan man få inntrykk av. Fortausrestauranter og kafeer. Jøglere, musikanter og levende statuer. Solbrilleselgere, en av dem kunne 12 språk, og tiggere. De mest elendige tigget ikke en gang. Et tankekors det også.. Fra enden av gågaten en lang aveny med svære skyggefulle trær oppover dalen og øverst en flott og bredt anlagt park med symmetriske hekker

ridende rytter

midt i vrimmelen

Hennes og mauritz

På østsiden av dalen Al Farma, den eldste delen av byen, som overlevde et katastrofalt jordskjelv i slutten av 1700 tallet. Her finner man en bebyggelse som minner om Porto, selv om Porto kanskje er enda mer imponerende. Likevel en kaotisk uorden av gater, smau, trapper og falleferdige hus. Noen bare fasadene igjen, støttet opp av stålbjelker og stag, andre velholdt og revitalisert både som boliger og som kafeer, restauranter og små forretninger. Det vrimler av turister her. Som i gamle Stavanger. Vi får være glade for at ikke rikdommen ble så stor at alt ble revet og nytt satt opp. For kultur er som en magnet på turister, den nye industrien i det postindustrielle samfunn. Det merkes også på prisene. Men vi stikker gjerne innom der de lokale befinner seg. Der er prisene moderate og maten riktig så god, selv om vi lager det meste om bord.

For det er gjerne om bord det skjer. Vi har hatt stor glede av samværet med mannskapet på svenske Clary, Pia og Ulf. Om ikke hver dag, så lager vi middag for mer enn to i hverandres båter, så prater vi om løst og fast, utveksler matoppkrifter, historier og erfaringer, og diskuterer været. Vi er naturligvis opptatt av været, det vil si vindstyrke og vindretning. Om det regner har mindre betydning. For det regner her som hjemme i Stavanger. Høljer ned. Vi har funnet fram ”Kvitsøykalesjen” igjen og har det tørt og fint. Men innimellom skinner sola, og da blir det bakerovn i teltet.

Vi har vært ute i Oeiras, ved elvemunningen og hilst på nederlandske Bas og Agnes i TiSento og Lennart og Anett fra svenske Vagabond des Mers. Det ble et hjertelig gjensyn. Bas og Agnes var på gjenvisitt hos oss sist fredag. Vi bød på Trines fiskesuppe. For kokebok bør man ha med på tur. Den kvelden ble vi også nærmere kjent med Tore og Vibeke fra Villvind av Stavanger som kom for å invitere oss på kaffe lørdag klokka 16. Vibeke hadde bakt ostekake og vi fikk omvisning på romslige Villvind sammen med Ulf og Pia. Mannskapene fra Clary og Villvind har begge polare erfaringer, fra Svalbard og Grønland, så det ble en interessant stund.

IMG_5839 Kaffibesøk i Villvind

I havnen gjøres det småfiks på båt, oljeskift og vask av vanntank. Vi hadde satt inn en ekstra vanntank, en plastsekk på 150 liter som ble påfylt i Kilmore Quay i Irland. Da vannet skulle tas i bruk, smakte det plast og var aldeles udrikkelig. Nærmest mytteristemning om bord. Smaken hadde satte seg i slangene fra vannfordeleren, så nå smakte alt tankvann pyton. En telefon til Arne på Maritim i Stavanger løste problemet: Skyll tanken med eddik og la det stå en stund. For sikkerhets skyld ble det installert et kullfilter på byssevannet, så nå har freden senket seg igjen om bord. Antar at vi lar watermakeren får fylle plastsekken, så kan den brukes til renselse av watermakeren som absolutt ikke må ha slangevann med klorert vann i. Med tiden blir vel også dette vannet drikkelig….

klestørk Klesvask

I havnen gror det pels på skroget. Ikke grønt ragg som hjemme i støa, men mer som mose som må børstes av en gang i uka. Det sitter ikke særlig fast, men vil bremse farten betydelig ute i havet. Vi hadde de samme tendensene med den gamle båten da vi var der sist. Dagen før vi dro, snudde vi båten og bøstet begge sidene. I havnene er det mye fisk. De beiter på begroingen. Når solen er på sitt sterkeste hviler de i skyggen under skroget. Langs elvebredden og moloene står de lokale og fisker med sine imponerende stenger. Ser aldri at de får noe, men det er mange som holder på, enten det er tidsfordriv eller matauk. Om fisken er helsefarlig eller ikke ser ikke ut til å være et problem. Skulle ikke tro at bunnstoff og humant avfall er bra for fisk og folk høyere oppe i næringskjeden…

sjømat Frisk sjømat på restaurant

Tid for havseilas igjen

Det er lørdag kveld i Lisboa. Klarvær og stille. Vi har ventet her i 21 dager på the Portuguese trade wind, som dessverre fortsatt glimrer med sitt fravær. Ved daggry i morgen kaster vi loss for Madeira. Vi forventer rolige vindforhold de første dagene. Det vil trolig bety at vi er nødt til å kjøre motor i vestlig retning til vi møter nordøstlige vinder om et par dager. Antar at vi vil trenge 4 dager på en overfart på drøye 500 nautiske mil, eller ca 900 kilometer.

Værfast

image002

Så sitter vi altså her igjen i Lisboa. På tredje uken. Men nå ser det endelig ut til at sønnavinden vil bli avløst av nordavind om ikke lenge. Dermed ser det ut til at vi kan komme oss avgårde i begynnelsen av neste uke. Værkartet viser at lavtrykket som lå ved Azorene i ukesvis, nå flytter seg i nordøstlig retning. Av våre nye naboer, Villvind av Stavanger, har vi fått kjennskap til http://www.passageweather.com som gir fine, lettleste værkart for alle områder på kloden. Værkartet er sakset fra dette nettstedet.

Dermed har vi begynt å forberede oss for ny havkryssing. Forsyninger stues ombord og båten skal få en ekstra skrubb av vannlinjen. Så får vi håpe at været kommer som det lover og at vi kan få lov til å se Madeira denne gangen, om værgudene står oss bi.

 

Søndagsutflukt til Sintra

Etter en uke i havnen, der vi hadde feiret Gnistens ”forrektige” 60-årsdag, og vandret gamlebyens organisk snirklende gater, smau og trapper, flyttet båt og gjort motor og drivstoff klar for Madeira, ser været ut til å ha sviktet oss. Her i havnen står vinden konstant fra havet i vest, men der ute, langt til havs og retning sørover står vinden ”straight in the nose” som skottene ville sagt. Dermed har vi innstilt oss på å vente inn til vinden går over i nordlig der ute, noe som innebærer at det helst bør være et lavtrykk øst for oss, over nordvestlige Middelhav og et høyttrykk rundt Azorene, et stykke ut i Atlanteren. Sist gang vi var her, ventet vi i 3 uker på riktig vind. Belønningen var fløteseilas med vinden til Kanariøyene. Madeira rakk vi ikke den gangen. Nå begynner vi å frykte at vi ikke rekker det denne gangen heller. Vi sjekker været jevnlig, Yr.no, Wetterzentrale.de, og laster ned grib-filer fra nettet. I havnen er nettet tregt, mange brukere og neppe særlig sprekt heller, så vi tar med oss pc-tasken og finner oss heller en kafe med moderne wi-fi.

Men i går, søndag 7.september dro vi på søndagsutflukt til Sintra. Først med tog til badebyen og luksushotellenes Cascais, som ligger ytterst i innseilingen til Lisboa, og deretter videre med buss via Cabo Roca til middelalderbyen Sintra. Smale, svingete veier etter hvert inne i landsbyene opp etter fjellsidene, med avstikker til fyret på den høye og steile klippen Cabo Roca. I villfarelse ble det nevnt i en tidligere skrivelse at Cap Finisterre i Galicia, Spania, er Europas vestligste punkt, men en kontroll i kartet viser at det altså er Cabo Roca i Portugal. Ulike nasjonaliteter med på bussen, mest eksotisk sikkert to unge jenter med japanske trekk. Selfies hele tiden, men ikke når havet åpnet seg under oss. Da ble det knipset heftig, og noe som må ha vært japansk begeistring lød.
Som ved Nordkapp, hele busslaster av mennesker og mengdevis med bilister som vil se og oppleve den gamle verdens ytterpunkter. Ytterst en åpen plass med et digert kors. Eldgamle tradisjoner når veien for sjøfarende skulle markeres. Kanskje også verne de sjøfarende mot farer. Vi finner slike eldgamle kors også hjemme. For eksempel på Kvitsøy.

Fyret på Cabo RocaCabo Roca, Europas vestligste punkt
Travelheten turismen medfører gjenspeiles i B&B, kafeer og restauranter som griller fisk helt ute i veikanten, frukt- og grønnsaksmarkeder, det også langs veikanten. Veier og veikanter som neppe var påtenkt dagens trafikkvolum og svære busser. Noen ganger må det rygges litt… Det hele minner litt om landsbyer i fjellene på Gran Canari eller på Azorene. Lave, hvitkalkede bygninger med tegltak i usymmetriske mønster, tilpasset terreng og skiftende tiders behov. Men også mye forfall og fraflyttede bygninger. Kanskje ble livet på landet for hardt, og folk søkte lykken i byene, som hjemme?
Etter Cabo Roca slynger altså veien seg videre gjennom landsbyer, nedoverbakke og oppoverbakke, gjennom frodige skogholt og langs et rustent trikkespor. Litt absurd å tenke på at skinnene ligger og ruster, mens bilene og bussene brenner drivstoff opp bakkene. Frodigheten skyldes vel nærheten til havet, og til det velsignede regnet, som nok faller hyppigere her enn lenger sør og øst.
Men vi kom oss til middelalderbyen i Sintra. Mette etter et måltid ChopSuey fra den eneste Kina-restauranten vi har sett i hele Iberia til nå, bestemte vi oss for å klatre opp til fjellets topp. Kneisende høyt oppe, middelalderborgen Castillo de los Moros. (Enhver fjelltopp er vel en utfordring for sprekere norske nordmenn fra Norge enn oss?)Drivende av svette noen hundre høydemeter senere, var belønningen en majestetisk utsikt, fra havet i vest til Lisboa i øst. Et imponerende festningsverk bygd inn i en steinrøys med gigantiske steinblokker. De eldste delene har vært gjenstand for arkeologiske utgravinger, der vanncisterner nok var av aller største betydning for å kunne motstå en beleiring.

Borgtur

Byens vakttårn
I bratthenget i skogen i nord-øst, løypestreng fra tre til tre nedover. Så kom folk med hjelm og sikkerhetssele susende, lander på plattformer i tretoppene, kroker seg over til neste streng og suser videre nedover og innover skogen. Litt Tarzan og Robin Hood på en gang.

Me Tarzan, you Jane Me Tarzan, you Jane!
Å gå i bratt oppoverbakke er slitsomt, bratt nedoverbakke en utfordring for knær og lår. Ikke kjekt å falle heller, men vi kom oss fint ned til gamlebyen, som opplevdes som litt av en yrende turistmaskin. Keramikkarbeider, hvorav malte fliser kanskje er det vakreste, lær og skinnarbeider, duker og alskens håndarbeide, og bordets gleder fallbys her som ellers, men atmosfæren er annerledes. Bratt, trangt, slyngende, overraskende, pittoresk. Så sitter også gatekunstnerne med sine arbeider, malere, men også reisende, som oss med sine kamera, og sine skisseblokker. Og biler overalt, der ingen skulle tru at nokon kunne våge seg fram med slikt redskap. Vi lander på torget ved Palaciao Nacional de Sintra, med sine karakteristiske hvite tvillingpiper, eller var det tårn, som svære, hvite flaskehalser.

Sintra

Avslappet skipper i Sintra   Svett skipper
Vi inntok en liten fortauskafe, inntok litt forfriskninger og tok oss tid til å nyte atmosfæren, litt på avstand fra folkestimen. Artig å studere folk, la blikket vandre, snuse inn matlukt fra restaurantenes kjøkken, og lydene. Torgkirkens klokkeslag. Solen ned bak bygningene.

Det var tid for å komme oss av gårde med toget til Lisboa før mørket….

Gjensyn med Lisboa

Lisboa er en stor by. Den er levende og den har oss i sin hule hånd. Selvsagt er det været jeg tenker på. Vi venter på passe vind til Madeira, vil ikke dra 500 nm i motvind. Vi har ventet før, sist vi var her ble det tre uker, i skrivende stund er det en uke siden vi kom hit. MEN , det er en fantastisk by å vente i. Her er så mye å se og oppleve , så for den del kan vi være her i mange uker. Vi ligger i havna som er nærmest sentrum, Al Cantara, som og er en bydel. En liten spasertur , så er vi på Placa de Commersial, byens hjerte.

Lisboa fra øst mot vest
Vi kom hit sist søndag, nydelig vær. På veien hit passerte vi Europas vestligste punkt Capo Roca, der havet kan være ganske røft, men denne dagen var det blankstille. Utenfor Cascais var det regattaer og mange båter deltok, sikkert litt frustrerende seiling med bare små pust av vind. Da vi nådde Rio Tejo, innløpet til Lisboa, fikk vi en god medstrøm som gjorde siste del av dagens seilas til en flott opplevelse.
Pia og Ulf på svenske Clary hadde bestilt havneplass for oss, og det var en ekstra god følelse når andre båter gasset forbi oss for å finne havneplass først, og vi visste at 253 var vår!
Som vist tidligere så passerte jeg 60 på tirsdag. Dagen var behørig feiret hjemme før vi dro, men vi hadde nå planlagt en liten markering med de som vi var sammen med nå. Det ble en veldig hyggelig dag med mange hilsener på alle medier og Svein gjorde sitt beste for at våre gjester og jeg skulle få en fin opplevelse. Han hadde laget ulike tapasretter med pølser, ost, pesto og mye annet godt, Pia kom med piri-piri marinerte reker og til og med jordbærfløtekake hadde svenskene greid å få til. Og det er utfordrende når gradestokken er på rundt 30 og fløten oppfører seg totalt annerledes enn hjemme!

Fødelsdagstårta Fødelsdagstårta overrekkes

Full flagging Full festflagging
Dagene benyttes til vedlikehold av båt og inventar, forberedelser til videre ferd, og hver dag har vi en tur enten med sykkel eller annet fremkomstmiddel til en severdighet. I går tanket vi opp båten med diesel i kanner og tank, så nå har skipperen beregnet at vi har diesel til 8 døgn med skrogfart, håper ikke vi får bruk for det med det første. Vi har også fått gratis vask av båten, himmelens sluser åpnet seg i går og det var mye regn på kort tid. Styrtregnet kom i passe doser hele dagen, slik at den lille klesvasken jeg hadde på dekk ble grundig skylt hver gang den hadde begynt å tørke.
Da det regnet som verst, hadde jeg vareopptelling på medbragte vaffelposer fra Toro og fant ut at i dag var rette dagen å steke vafler. Selvsagt kom Pia og Ulf til ettermiddagskaffe/te og nystekte vafler med jordbærsyltetøy!!

vafler

Giiiv akt!!

De står rett opp og ned, flaggmennene. Tett i tett. Som en hær. Spretter opp i grunnstiling hver gang en bølge har rullet over den. Det må være hele divisjoner av dem. Vokterne av den iberiske kontinentalsokkel. Vokterne av havsnarene. Passer man ikke godt nok på, kan uhellet være ute. Et klask i skutesiden er en advarsel. En flaggmann i propellen en alvorlig trussel, for ikke å si en krigserklæring. Da væpner man seg med blanke våpen, båthake, skarpe kniver, eller man kan være fristet til å påkalle mannen med ljåen, for en ljå kunne nok vært et passende redskap, selv om det nok hadde påkalt en viss frykt rundt om i havnene, he he. Vi har dykkerutstyr for slike tilfeller. Håper vi slipper å bruke det. Andre har en RopeCutter på propellakslingen.

Hvem er de så, disse flaggmennene? I Skottland var det helst oransje PVC-kuler, i Irland og Spania plastkanner i ulike farger svart, blått og hvitt, men her i Portugal altså flaggmenn. De fleste bestående av en isoporklump, gjennomboret av en lang bambusstang med ett farget flagg i den øvre enden og et lodd i den andre enden under vann. Ved siden av gjerne en kort line med en liten dobbe. Ned i dypet ett eller annet fiskeredskap. Det ser ut som noen av dem må ha stått der lenge, grønne som de er av havskjegg, flaggene fillete. Har de drevet av og blitt avskrevet som tap? Markerer de en hevdvunnet fiskeplass? Du må’kke komme her og kommer her?

Flaggmann Flaggmann på sin post

Portugisiske fiskebåter er velholdte. Malt i gilde farger. 40-50 fot. Ulike vår hjemlige i formen. Gjerne med spring og svært bred, utsvinget baug. De fisker rett ut i Atlanteren og må nok tåle mye juling gjennom årets skiftninger. Ingen skjærgård å gjemme seg bak. Havet er iskaldt. (Få bader her) Næringsrikt. Mye rødåte å se i det rødflekkete havet. Havet lukter stramt, som av opptinte, frosne reker. Havet må være fiskerikt. Optimistiske hobbyfiskere med lange fiskestenger på kaier og moloer og i småbåter. Optimistiske fiskemåker på vannet, men ikke mange havsuler slik vi så langs klippekystene lenger nord. Opp av havdypet underlige skapninger som utstilles på is i supermarkedenes fiskedisker. Man finner hjemlige fiskeslag som makrell og sild og krepsdyr som hummer, store reker og sjøkreps, store ,svarte strandkrabber,ja endatil taskekrabben. Sei, lyr og torsk ser man ikke. Men langustere, red snapper, sardiner, bonito blekksprut, akkar, og mange fiskeslag vi ikke kjenner navnet på. Skjell og muslinger.

Det som landes, sorteres og legges i nummererte kasser på fiskemottaket. Så står kjøperne klar og byr når auksjonen starter. Mange nysgjerrige å se, lokale, eller turister som oss. Spennende å se fangsten. I noen byer går sirenen hver gang en tråler klapper til kai. Trolig for å gjøre kjøperne oppmerksom på neste mulighet til å by. For portugiserne er glade i fisk. Når man går gatelangs i disse kystbyene kryr det av fiskerestauranter. Fisken grilles gjerne hel og serveres med hud og hår, dvs med hode og hale, skjell, innmat og bein, rett på tallerkenen med poteter og grønnsaker. Men fisk er ikke billig. Prisen på litt større fisk i forhold til kilo. Gjerne 300 kroner kiloen på restaurant. Man spiser sin fisk med andektighet.

I mens forflytter vi oss fra havn til havn sørover kystene. I flaggmannsjungelen, ekstremt tett i åpningen rundt havnene, i kystens slalomløyper finner du vårt vinglete far. Her går man helst ikke i tåke, og slett ikke i svarte natten for motor. For vinden har sviktet oss. The Portuguese trade wind, en plystrende nordvest, har uteblitt. Vi har vind på kanner på dekk, og jerngenoaen knurrer fornøyd under dekk mens den slurper i seg diesel. Det er krevende å holde utkikk, særlig fordi vi når vi går sørover, har solen i øynene og det er vanskelig å oppdage flaggmennene på avstand.

Selv om vi ikke kan si vi liker flaggmennene, så er det liv i havet og Portugal et kjekt land for en frossen nordbo. Et småvokst og vennlig folkeslag.

Så får vi heller tolerere flaggmennene langs kystene, mens vi sier: Giiiv-akt!

Om Porto og portvin

Fra Povoa Varzim tok vi metroen til Porto. Hypermoderne metro som går delvis på bakkenivå, delvis i dype grøfter, delvis i kulverter og delvis i tunell. Billig var det også. 11 Euro for to personer tur retur. Turen gikk gjennom tettsteder, urbane strøk, bugnende maisåkre, byggeprosjekter som hadde stoppet opp, langs en romersk viadukt, skogsområder og industriområder en times tid. Avkjølte vogner, myk start og stopp. Presis.

Så endte vi på Tindade-stasjonen midt inne i Porto, Portugals nest største by.265 000 innbyggere. Byen ligger i skrentene opp langs Duoro-elva. Overraskende kupert. Bakke opp og bakke ned. Bratt ned mot elva. Flere broer binder de to bydelene sammen.

Det kryr av folk. Mange turister. Det klikkes og fotograferes over en lav sko. Selfies også. Sightseeingbusser fulle avfolk. Hva vil folk se her mon tro? En overveldende frodighet av bygninger fra ulike tidsepoker. Forfall. Eldgamle og skjeve. Så som så med vedlikehold. Gater mer som smaug. Krongler seg oppover det kuperte terrenget. Brede åpne parker, torg og skulpturer fra storhetstiden. Den gangen sjøfarere og indianerrøvere brakte gull og enorme verdier fra Amerika til et stadig mektigere og rikere folk. Penger pløyes ned i praktbygg, rike utsmykninger og sikkert også en overdådig livsførsel. Monumenter over rikdommens flyktighet. Man kjenner et aldri så lite grøss ved tanken på den urett Amerikas urbefolkning må ha vært utsatt for av ren griskhet. Langsomt falt landet tilbake i fattigdom og endte som vest-Europas fattigste land til opp mot vår tid. En klasse også Norge tilhørte inn til for en generasjon eller to siden. Portugiserne forsøker å ta vare på sine gamle bygninger. En stor oppgave. Her og der bygningsfolk med murerskje og spade. Husfasader støttet opp med stålstag fra å falle ut i gatene. Innenfor åpne tak, råttent og forfallent. Frittgående høner, blomstrende fasader. Litt grønnsaker dyrkes i bakgårder. Rustne smijernsrekkverk og morkne dører. Fillete bakgårdskatter og hundelort. Fasader kledt med kvadratiske keramiske fliser, en eldgammel arv fra den tiden maurerne, blåmennene, araberne hadde fotfeste her. Det reneste kaos. Sjarmerende. Også velstand.

Fortauskafeer,parasoller og mennesker nytende sin latte, sin avis eller et glass vin. Dette landet kan vin. Flommer over av det.Lange tradisjoner. Som portvin. Vi hadde ætlet oss til portvinhusene. Lukte på atmosfæren, smake på varene. Over en praktfull buet stålbru i gråmalt jern og fagverk klinket sammen. Som Karmsundbroen ganger to. Et spenn øverst på buen, et spenn hengende under buen over elvekløften. Vi begynte øverst der brolegemet kun er for metroen og fotgjengerne. Under oss gondollignende fartøyer med latinerrigg og lang vrikkeåre. Lastet med portvinstønner. Nå staffasje. En gang viktig transportmiddel nedover elven . Ut mot elveosen der ventende skip mottar tønnene med det ettertraktede fluidum ut til verdensmarkedet. På andre siden i dag taubane ned langs elven, sendende turister inn og ut av portvinsmaskinen. Vi tok trappene nedover, beskuende portvinshusenes lange, tettliggende tegltak. Offley og Sandeman. Tenkte selvfølgelig på vår gode venn Arvid da.

Sandeman

Sultne var vi og innfant oss til lunsj i en liten sidegate. Stappfullt inne. Et godt tegn. Da pleier maten å være god og rimelig. En lettere laidback kar tok i mot oss på utmerket engelsk. Ikke ulik den amerikanske smørsangeren Dean Martin. Det ble ryddet et bord ute på brosteinen bak en parkert bil og snart satt vi og inntok vår lunsj, nytende en duggende, perlende frisk vino verde. Stekte sardiner til meg, selvfølgelig.

Portvin skulle smakes denne gang. Vi fikk anbefalt et sted og snart satt vi 4 personer, herlige Ulf og Pia fra svenske Clary andektige inne i portvinstempelet og smattet på 5 ulike røde væsker. To klasser, Ribeira som kun lagres på tønne en kortere periode før den lagres på flaske i opp til 70 år, og Tawny som har et betydelig lengre opphold på tønne før den havner på flaske. 10-20-30 år. Jo eldre, jo lysere farge, jo mer rosinsmak. Godt smakte det. Alt sammen. Kulturarv?

Porto

Så vandret vi langs elvebredden på begge sider av broen beskuende det myldrende folkelivet og det bygningsmessige utrolige mangfold. Siden begikk vi bakker, gater og smaug oppover fjellsiden og over i den nyere og mer moderne del av byen. Innslag av hypermoderne arkitektur og bitte små fortauskafeer i liksom-terrasser i bakkene. I en av gatene sto en rød Ferarri med motoren i glassmonter til beskuelse. En mafiosolignede yngre kar i svart silkedress og ditto mørke solbriller senket sitt legeme ned i den brede, nesten hysteriske kjøredoningen. Litt blå røyk og noen lette purr purr før ekvipasjen forsvant rundt neste gatehjørne. Rolig, rolig! Men i flere minutter senere hørte vi hylene av den 10 sylindrede lowflyer hver gang mafiosoen fikk grønt lys oppe i gatene? Vi har slikt hjemme også. Så et titalls slike utstilt på Aker brygge for få år siden.

Kanskje her som hjemme, det er midler nok, det er bare fordelingen det kan stilles spørsmål ved? For tiggere er det over alt. Ikke rumenere som hjemme, men fortsatt stor arbeidsledighet og åpenbar fattigdom. Yngre, eldre. Det gjør vondt å se på.

Men folk flest ser ut til å ha det bra.