I løvens hule

Port Moresby, Papua Ny Guinea

Her må det har foregått et masseslagsmål, kunne skipperen godt ha tenkt. Et nattlig drama. Her må noen ha fått seg en nesestyver! Ikke bare en, men mange. Friskt blod må ha flytt i strie strømmer.

Gasten og skipperen er på rekognosering mot nærmeste supermarked på jakt etter ferskt brød. Vi vandrer i søppel, støv og skitt gatelangs, og det som ser ut som blod, er ikke blod, men illrøde, friske spyttklyser over alt. Folk her tygger Betelnøtter, som har en sterk rød saft med en viss bedøvende virkning. Gateselgere tilbyr varen over alt, som halvstore grønne frukter. Hamsen ligger strødd blant gatesøpla.

Vi er i Port Moresby, hovedstaden på Papua Ny Guinea, verdens nest største øy så vidt vi vet.

Vi kom hit for 4 dager siden etter 10 døgn i sjøen fra Luganville, havnebyen på Santo i Vanuatu. 10 fine dager med frisk akterlig vind og god fart. 1200 nautiske mils behagelig seilas.

Det ble litt dramatisk da vi ankom og fikk anvist ankerplass innenfor moloen for karantene og innsjekking. Vi slapp kroken på 5 meter vann og la ut 20 meter kjetting. Et russisk par i en større katamaran kom ut med jolla og var meget behjelpelige med å strekke fortøyninger til land. Mens vi ventet på immigrasjonen, frisket vinden litt til, og plutselig oppdager vi at vi er på drift bakover og inn mot steinene i moloen. Skal vi få ødelagt roret enda en gang? Å neiiii!

Heldigvis får vi gang i motoren på et øyeblikk og får strammet opp sidefortøyningen til en flytebrygge før det gikk helt galt. Kun med få meters klaring fra steinrøysa. Ankeret kommer opp med en stor stein i kloa. Vi klamrer oss fast til nabobåten. Vi prøver å legge ut ankeret på nytt med jolla, men vekten av kjettingen overstyrer skipperens panikkroing. På med påhengsen. Så tør ikke naboen mer. Presset på ankeret hans blir for stort. Begynner å drive bakover, han også. Slipper baktampene og stikker ut i bukta mens vi ligger igjen med tau på kryss og tvers under båten. Tør ikke bruke propellen av frykt for å få tau i propellen. Gnisten kaller desperat opp marinaen og ber om assistanse. På moloen står immigrasjonsoffiseren og bivåner det hele. Skipperen har klatret på land på flytebryggene og prøver å kontrollere resterende fortøyninger. This is emergency, hyler Gnisten på VHF’en.

Ventetiden føles lang. Det er lunsjtid på land.

Så kommer de endelig! 3 mann i lettbåt. Får tak i tampene våre og begynner å trekke oss utover. Gasten blir skipper, mens skipperen står igjen og ser at roret henger seg fast i en av tampene som holder den andre nabobåten. Vi drar med to andre båter utover. Skipperen hyler utover: Roret sitter fast i tau. IKKE BRUK PROPELLEN!

Så er de plutselig fri.

Om litt har de fortøyd til brygga, høyst ureglementært, siden innsjekkingen ikke er ferdig. Snart kommer de tilbake og plukker opp den akterutseilte skipperen som står alene igjen på flytebrygga som ikke er forbundet med land.

Oppankringen skulle være kortvarig, det var vindstille og regn, og han glemte å bakke inn ankeret, dvs rygge og sjekke at ankeret sitter fast. Så kom sola, det blåste opp, og plutselig var vi nære ved å få vårt helt nye ror smadret. Puh, skipperen puster lettet ut men har fått en ny lærepenge. Og vi som aldri ankrer opp på lo side av land!

Her bor vi som konger i den flotteste marinaen som tenkes kan. Høflige og blide mennesker som jobber på anlegget, som ligger som en festning i den moderne delen av byen. Sikkerhetsnivået er høyt. Høye gjerder og adgangskontroll i porten. Uniformerte vakter patruljerer og passer på at uvedkommende ikke tar seg inn på området.

The Royal Papua Yacht Club er ikke noe rusk. Et digert bygg på størrelse med en idrettshall rommer alle tenkelige faciliteter som dusj, toaletter, vaskemaskiner, kafe, restaurant, biljardbord, store TV-skjermer med Premier League-kamper, treningsstudio, kontorer mm.

Byen som har 800 000 innbyggere er kjent for kriminalitet pga enorm arbeidsledighet blant ungdom. 90%. Man ferdes ikke alene på gatene her etter mørkets frambrudd. Men vi var nysgjerrige på byen og folket her, og da vi oppdaget at det ikke fantes et organisert sightseeingtilbud, ba vi resepsjonen her om å skaffe oss en pålitelig taxisjåfør vi kunne leie.

Kort tid etter satt vi i drosja til Raphael, en sliten Toyota Vista med sotete vinduer. For dette er Toyota-land, og hvite kakser som oss er ransobjekter blant fattige og desperate mennesker.

Raphael var bevæpnet, men det oppdaget vi ikke før vi var tilbake i festningen. En solid machete diskret gjemt ved siden av førersetet.

Det ble en interessant rundtur blant moderne glass og betong, bevoktede privatboliger bak høye gjerder i bakkehellet og videre ut i forstedene som fikk et økende preg av slum og fattigdom etter som veistandarden sank.


Vi ønsket å se hvordan hvermannsen levde, og det fikk vi. Først til strandboerne. Folk bor i sammenraskede hus på stylter av tre eller stål. Man tager hva man haver. Fjøler, bord, plater, presenninger, bølgeblikk. Maling er det ikke så nøye med. Ei heller vedlikehold. Men folk går i pene og rene klær. Kvinnene i lange kjoler og mennene i T-skjorter og Caps.


Den inderlige, rytmiske sangen fra en presbyteriansk kirke gjør oss nysgjerrige. Det er søndag og denne delen av verden ble intenst misjonert for 100-150 år siden, av alle tenkelig og utenkelige kirkesamfunn. Noen misjonærer betalte en høy pris og havnet i den sorte gryte, for kannibalismen her har foregått i innlandet langt inn i mer moderne tid. Det grøsses litt ved tanken….


Vi ble tatt med til et av de mange lokale markedene og kunne oppleve utbudet av alle slags varianter av frukt og grønt, og krimskrams. Overalt mennesker med røde munner, betelnøttrøde tenner og brede smil.

Skipperen fotograferer og folk stiller velvillig opp. Men sjåføren prøver å holde troppen samlet. Et kamera ville nok friste en tyv eller en overfallsmann inne i folkemengden.

Så kjører vi videre inn i en høyereliggende del av byen. Veien blir mer og mer svingete og humpete og trangere inn til vi kjører siksak mellom høye gjerder og blikkvegger inn til vi står på et tun. Her bor altså Raphael! En halvblind gammel hund med et betent, væskende øye kommer luntende, en gutt på 5-6 år smiler bredt og kommer glad løpende mot oss. Far og sønn hilser på hverandre. Det klemmes. Snart er vi omgitt av hele familien. Raphael som er syvende dags adventist og godt voksen, ble gift for få år siden og er far til tre gutter, den yngste helt nyfødt. Vi fikk møte kona, søsteren, onkelen, broren, nevøer og kusiner. Ei av kusinene studerte språk på universitetet, en 15årig gutt drømmer om å bli ingeniør. Kunnskap er makt, og kunnskap er veien ut av fattigdommen. La oss håpe det.

I et tett tun av bygninger, ikke ulike de vi har allerede sett, lever de som en storfamilie. Ingen materiell velstand, men de har det de trenger. Mat, klær og tak over hodet. De er ikke underernærte. Har friske, fine tenner. Lever sunt. Rene og pene i tøyet. Kjærligheten og respekten for hverandre, skinner rett igjennom. Raphael erkjenner at han i ungdommen var som ungdommer flest og tygde betelnøtter og drakk bort pengene sine, og gjorde mye dumt, men ikke nu mere…

I sannhet har Port Moresby gjort sitt dårlige rykte til skamme. Båtlitteraturen er full av advarsler om dette landet, denne byen, dette folket. Forutintatte holdninger basert på andres oppfatninger, stenger for møte med mennesker. Som ellers i livet, behøves gjerne en second opinion….

Vi kommer neppe hit igjen, men møtet med menneskene her har gjort inntrykk…..

I kveld har vi sjekket ut og i morgen ut på dagen er vi nok tilbake på bøljan blå, på vei mot Torresstredet, the Great Barrier Reef og Australia.

Gasten forbereder ferie med fruen og mønstrer av når vi kommer dit om få dager etter å ha seilt nesten 3.000 ramsalte nautiske mil siden avreisen fra New Zealand for bare 6 uker siden.
Hans Olav har vært en virkelig god hand å ha med sin innsiktsfulle problemløsing når ting går i stykker og må repareres (for det skjer hele tiden på tur), årvåkenhet på nattevaktene og ikke minst for sine herlige jærske, tatt-på-kornet-replikker (skipperen dukker som best han kan).

Vi frykter det blir litt stusselig til å begynne med, når Gnisten og skipperen atter skal fortsette videre alene…

På vei mot Papua Ny Guinea

Vi har i ettermiddag forlatt Vanuatu og satt kursen for Torresstredet, åpningen i det store barriererevet mellom Papua NyGuinea og Australia. 284 grader i kompasset. Målet ligger drøye 1500 nautiske mil vestover. 2500 km. Hvis vi er heldige med vinden: kun 10 dagers seilas unna.

Det er sene kvelden. skipperen er alene på vakt. Gasten og skipperen deler natten i 4. 3 timer hver. Gnisten får natten fri, men tar sitt igjen om dagen og i byssa. Solen sank i havet for snart fem timer siden. Det er lummert. Luften er fuktig. Kroppen kjennes klam. skipperen er kun iført kortbukse. Havet er stille. En svak svalende akterlig bris. Stjerneklart, men ingen måne. skipperen skuer ut over havet. Skimter horisonten så vidt. Litt morild i baugsjøen. Det knaker lett i skjøtene.

Ingen fare i sikte.

En mørk sky til lo øker årvåkenheten en smule. Mørke skyer kan bety regn, men også vindøkninger. Til dels kraftige vindøkninger. Dekkslukene er åpne, for det er enda mer lummert under dekk. Vår trofaste Yanmar slurper diesel. Vi har satt seil. Ett rev i storseilet og fullt utrullet genoa. For den uinnvidde er Genoa betegnelsen på et stort forseil. Noen skipslanterner er ikke å se, kun et svakt skimmer i horisonten til styrbord indikerer at her er bor det folk.

Hvorfor i det hele tatt holde nattevakt, kan man undres? Enkelte som seiler alene, tar sjansen og lar båten seile seg selv gjennom natten. Så lenge man er godt klar av land og skipsruter, går det som regel greit. Med Gasten om bord har vi råd til å holde våken vakt. Uten Gasten ville det blitt i knappeste laget med søvn for skipperen. Gasten trenger meget lite søvn. Skipperen atskillig mer, men han kan tøye seg langt når det gjelder. Å ikke få sove eller hvile nok, er en fare for sikkerheten både til lands og til vanns. Under krevende omstendigheter har utmattede seilere av mangel på søvn mistet dømmekraften og seilt sin skute inn i farlig farvann og seg selv inn i en våt grav. Når Gnisten og skipperen seiler alene og de er ute i åpent farvann, hviler de i vaktkøyen med alarmklokke innstilt på 15-20 minutter under nattevakten. Det er den tiden det tar for et stort skip å seile opp av horisonten og komme nær nok til å kunne utgjøre en trussel. Så er det opp i luka eller ut i cockpiten og sjekke horisonten. Man kan ikke stole på at andre sjøfarende holder vakt.

Så kjenner skipperen at båten krenger litt mer, det knaker litt i skjøtene, en bølge litt større enn de små som knapt får skuta til å duve lett. Opp i luka og sjekke. Vindmåleren sier at vinden som kommer bakfra, har økt fra 5 knop til åtte knop. Ikke så mye, synes du kanskje, men det innebærer dobbelt så store vindkrefter. Det knitrer mot sprayhooden, skvettehetta, eller kalesjen som dekker luka. Det regner. Skipperen skynder seg ned i ruffen og lukker den åpne dekksluka.

Den mørke skyen viste seg altså å være en regnbyge. For skipperen ønsker seg en skikkelig regnskyll nå. Skuta trenger en liten avspyling. Det er salt over alt på dekk. På dekket, tauverk, seilduk og kanvas. Det blir ikke helt tørt gjennom dagen. Vi drar salte føtter ned under dekk og smitter av salt på sengetøy og puter. Vi har ingen slange eller ferskvann til å spyle med. For et par kvelder siden, da vi lå på anker og spiste middag i cockpiten i stille natten, begynte det å dryppe saltvann fra biminien, seildukstaket vi har over cockpit. Nattedoggen løser opp saltet i duken….

Vinden og bølgene og båtens kurs er ingen konstant størrelse. Når vinden øker og båten begynner å krenge, øker rorpresset og vår livlige skute vil gjerne opp mot vinden. Skuta skjærer opp mot bølgene, det spruter over dekk, seilene blafrer. Riggen rister. Frivakten ligger i køyen og glipper med øynene. Lurer på hva som skjer? Rives ut av sin slumrende tilværelse. Vakten styrter ut i skvetten og rever litt i fokken for å minske rorpresset. Når vinden dabber av, når den mørke skyen har passert, har vi plutselig for lite seil oppe. Farten blir dårlig og vakten kan slippe ut mer duk igjen.

Autopiloten gjør styrejobben. Noen lurer på hva en autopilot er for noe? Kort sagt en del dingser som styrer båten ved hjelp av datahjerne, kompass, elektrisk pumpe og hydraulikk. Vi seiler rundt med Robert, som altså ble laget av Robertson i Egersund for flere tiår siden. Solide saker som befinner seg i båter som vår over hele verden. Siden ble Robertson kjøpt opp av norske Simrad som siden ble kjøpt opp av engelske Navico. Vår nye datastyring som ble montert på New Zealand er ikke lenger bygget i Egersund, men i Mexico. Godt for dårlig lønnede arbeidere i fattige land, men ditto trist at arbeidsplasser går tapt i Norge. Globalisering gir lavere priser for Ola Nordmann.

Værmeldingen tilsier svake vinder rundt Vanuatu, men bedre forhold lenger ute i havet. Det er derfor vi kjører motor og seil. Vi forsøker å komme oss raskt ut i seilbar vind. Da overtar vindroret, Peter, oppkalt etter oppfinneren Peter Førtmann i Tyskland. Vindroret er en ren mekanisk innretning som holder båten på en stø kurs i forhold til vinden. Dreier vinden, dreier båten. Vår britiske aleneseilende venninne Rhona på s/y Hello world, satte vindroret på vei mot New Zealand i fjor høst og gikk til køys. Så dreide vinden og hun våknet på et rev i fjæresteinene. Mistet båten, men uten redningsflåte, pumpet hun opp jolla og rodde til hun nådde en fiskebåt som plukket henne opp og berget henne i land.

Det er mangt som driver i havet. Ikke bare kokosnøtter. Greiner og mindre trestammer er å se inne i sundene. Men i natten, ute på det åpne havet har nattevakten ingen muligheter til å oppdage ting som flyter i sjøen. Det er en viss risiko for å treffe noe der ute. For 15 år siden kolliderte vi med en sovende hval utenfor kysten av Marokko. Hva som traff roret vårt ute i Tasmanhavet for mer enn ett år siden, får vi vel aldri vite. Vi kan ikke sikre oss mot alle farer ute på havene. Men det vil jo helst gå godt…..

Det kan gå dager og uker mellom hver gang vi ser et skip. Vi setter ut posisjonen i kartet og noterer i loggboka. Vi holder øye med kartplotteren og AIS-signaler. Akkurat nå er det bare oss her ute.
Det knaker mer i skjøtene. 12 knops vind nå. Kanskje på tide å la Peter avløse Robert og la gampene i motorrommet få hvile seg litt?
Snart er det vaktskifte…

Full galopp i Korallhavet

Lovinda sprinter av gårde gjennom natten. Det fråder og skummer rundt baugen. Morildglødende kjølvann bak oss. GPS’en viser 6.5-7 knop. Vi sluker mil så det står etter. Av og til spruter vann over dekk. Det er hett under dekk. Vi tør ikke holde dekkslukene åpne. En skvett ned i ruffen forårsaker for mye ubehageligheter. Salt i madrasser og sengetøy gjør at det aldri blir helt tørt. Det hele må skylles i ferskvann og tørkes. I grunnen det samme med mannskapet også… Så får vi heller svette litt.

Det er snart midnatt. Hun er en følsom dame, Lovinda. Når tingene gjøres rett, svarer hun umiddelbart og setter av sted i full galopp. Men hun og vindroret er ikke alltid gode venner, eller skal vi heller si at skipperen og vindroret sliter av og til med å finne tonen? Eller kanskje riktigere å si å holde stø kurs? Det er lite som skal til av vindøkninger eller justeringer før det bærer galt av sted. Da vingler hun gjerne 100 grader. Løper høyt i vinden med sjøsprøyt over dekk, for i neste øyeblikk å falle av til hun blir liggende og rulle med slakke seil. Men skipperen er en tålmodig sjel. Jo viltrere skuta hans galopperer, jo mer er han oppsatt på å få henne til å lystre. Men lett er det ikke. Slakker litt på skjøtene, gir litt mer motror, finjusterer vinkelen på vindfløyen. Sitter på pidestallen og kontrollerer det hele. Lenge. Til skuta og vindroret har blitt venner igjen. Tror han….

Farten er upåklagelig god. Forholdene er nærmest perfekte akkurat nå. Sløreseilas for revet storseil og rev i fokken. 14 knops vind. 7 m/s. Laber til frisk bris. Lite sjø over dekk. Vinden på tvers og sjøen akterlig. På låringen. Vi skal seile langt, så vi håper på rask seilas og gode værforhold for overfarten. Vindstille eller motvind er det siste vi ønsker oss. Værmeldingen er tvetydig og svært forskjellig fra gårsdagens. Framherskende vind er sørøstlig. Vi er i passatbeltet, men etter som vi ikke bare seiler vestover men også nordover, vil passaten avta og vi kan risikere mer ustabile vinder. På en så lang seilas som denne, må vi være forberedt på at kan alt skje, så vi får ta det som kommer.
Det vi frykter mest er uvær i natten. Et squall, en mørk bygesky, et tordenvær. Å få orden på fokken er gjort på et øyeblikk fra cockpiten. Storseilet imidlertid, betyr en tur på dekk, noe som aldri er stas om natten når sjøen slår over båten. Reve eller berge seilet mens man befinner seg balanserende på et livlig og uforutsigbart underlag, som var det ryggen, nettopp på en galopperende hest. Ikke uten grunn at vi gjerne setter inn et rev i seilet før natten. For sikkerhets skyld.

Vi skriver onsdag 21.juni i kalenderen. En litt spesiell dag for skipperen. Hans fars fødselsdag. Han ville fylt 95 i dag. Lenge etter sin død som 65 åring er han likevel litt medskyldig i at skipperen i skrivende stund befinner seg i Korallhavet, Stillehavets vestligste del. En tidlig død satte en alvorlig støkk i skipperen som hadde nettopp blitt Skipper på egen skute og som nok ikke da visste at han gikk med en uforløst drøm om Sydhavet. Plutselig ble livets forgjengelighet et mantra for skipperen. Livet må leves! Her og nå! Drømmer kan realiseres, bare man vil det sterkt nok! Og nå, mange år senere befinner vi oss altså her. Både meningsløst og meningsfullt på en gang. For hva er vel helt entydig i tilværelsen, kan man undres?

Når Gnisten og skipperen en dag seiler inn i støa i Skiftesvik igjen, vil de trolig se på hverandre og tenke: Yess, vi gjorde det vi drømte om! Så får andre mene hva de vil om den saken.

Knotten biter

Knotten biter.

Vi knasker piller.

Hver morgen inntar vi vår rosa dose antimalariamedisin. skipperen har foretatt en liten vareopptelling på høyre bein. Mer enn 30 bitt. Noen mindre røde prikker tett i tett på fotbladet, og større, med hevelser rundt på resten av undersåttene. Vet ikke hva som er hva. Kanskje en blanding av knott og mygg, eller sandfluer.

Det er i mørket det skjer. Når vi sitter ute og spiser eller mens vi ligger varme og med lite klær på i natten. Det sier iiii i ørene, men plageåndene er vanskelige å få øye på. Av og til skvetter en av dem til når vi åpner døra til toalettet som er mørkt, og vi ser små skygger som hastig rømmer unna, inn i mørke kroker. Gjør seg klare til nattens snikangrep. I dagslyset går vi klar.

Gasten har forsynt oss med Permetrin, antiinsektmidler i store spraybokser. Går i friskt inn i striden. Stenger døra til forpiggen og har myggnett i luka. Grå røyk siver ut i dørsprekken. Gnisten derimot, har sine citrusbaserte kampmidler.

skipperen og insektene søker dekning….

Vi er i tropene. Luften er fuktig. Det regner rett som det er. Det er lummert.

Ypperlige forhold for blodsugerne. Vi håper det ikke får varige konsekvenser….

Havneliv i Vanuatu

Vi ankom tidlig mandag morgen i solrenningen. Vågen lå blank og stille og to seilbåter lå for anker. En britisk Najad ble offeret vårt. Vi praiet de og spurte om hvordan vi skulle gjøre tingene her? Og vi fikk beskjed. Dropp ankeret og ta jolla inn til myndighetene klokka 9. Ok, det ble frokost og istandgjøring av jolle og påhengs. Skipper og gast skulle av gårde. Jeg ville være om bord og rydde båt etter to døgn i sjøen. Det blir alltid litt…

I synsranden ser vi en mørk blå båt komme. Den kommer nærmere og nærmere og jammen har den norsk flagg. Navnet er Morild. De snakker ækt trøndersk, skipper Helge og gast Marit. De skulle farge tilværelsen vår i Port Vila. Tenk to norske båter i samme havn. Vi har ikke truffet norske båter siden Tahiti da vi sa farvel til Astahaya, med Tom og Christian om bord.

Etter innsjekking til Vanuatu fikk vi en flott kaiplass hos Yachting World, de som styrer både moringer og kaiplasser. Skulle være der få dager så da syntes vi det var greit å kunne ha fri tilgang til land. Og søle litt med vann….

Fri tilgang til land kan diskuteres. Båten kom til kaifronten, og det måtte balanseres på planke for å komme i land. I takt med høyvann og lavvann. Da er det godt å ha gode hjelpere om bord. En galant herre foran og en bak med hjelpende hender. En dag prøvde jeg meg alene. Begge mennene var ute på oppdrag. Da kom nabofruen og sa hun hadde observert mine flotte hjelpere. Det var ikke alle som hadde hjelp og krøp på alle fire for å komme tørrskodd i land….

Port Vila er en ganske moderne by med det meste vi kan tenke oss. Til og med fikk jeg kjøpt meg ny, fin bikini der. Vi fikk dusje på land, vannet var drikkbart fra kraner, og det gjorde susen i 30 graders varme og fuktig luft. Om natten biter insektene og vi har røde flekker over det meste av kroppen.

Vi leide bil og kjørte øya rundt. Da fikk vi se noe av virkeligheten vi har lest om. For mindre enn en måned siden kom siste orkan Donna feiende over øygruppen i 300km fart. Det har satt sine spor, spesielt på den nordre enden av øya. Palmene var brukket rett av, nakne stammene sto igjen. Veltede trær. Hus hadde fått flerret av tak og noen steder var hele landsbyens befolkning med på å gjenreise bygninger. Strandede vrak i Port Vila vitner også om stort drama i voldsomt uvær:

Sjøen slo mot land på østsiden av øyen og der var det ganske ugjestmildt. Få mennesker var bosatt der. Men de vi møtte var pent kledde, hilste pent og så riktig fornøyde ut.

Dagen etterpå ville vi ta byen nærmere i øyesyn. Vi spaserte gatelangs, og Gasten som går litt mer og fortere enn oss, traff ikke mindre enn tre politimenn, som også vi fikk hilse på etter hvert. Politiutdanningen varte i 6 måneder med 2 års praksis etterpå. Det var stor status å få utdanningen og det og bli offentlig tjenestemann. Da kunne de ha råd til å bygge hus i mur opp i høyden over byen, sikkert for tsunami og orkan. De fortalte at det er en fredelig øy der det var alle for en og en for alle. Vi kunne spør hvem vi ville og de ville svare på spørsmål så godt de kunne. Det var lite kriminalitet, men marihuana og hasj hadde kommet til øyen for 5 -6 år siden og det ble slått hardt ned på og straffet.

Det var blå tsunamivarselskilt over alt i strandsonen. Vi har sett de før i Stillehavet, det er forberedt rømningsone og sikre områder for befolkningen.

Vi inviterte trønderne på middag. Vi ville gjerne høre deres historie. Helge er sjømann. Han har kone hjemme som tidvis er med om bord. Ellers har han mannskap. Han har mer og mindre seilt hele livet. Er jevngammel med Gnisten, og er pensjonert nå. Seilte fra Trøndelag i 2015 og krysset Stillehavet i 2016. Har nesten nådd målet sitt nå. Han vil til Solomonøyene der han som ung gutt kom som mannskap på Colin-Archerskøyta Framstig. Av alle ting vi har med oss om bord i Lovinda, er også boka om Framstig.

Inni boka som er datert 05.juni 1985 står det: Til Svein! Følger ”Albine” etter mon tro?
Gratulerer med dagen, og ønske om god seilsesong! Hilsen Elisabeth og Theis. Og nå har vi altså fått et notat til :
14.06.2017

Så hyggelig å se et norsk flagg her i Port Vila da vi kom inn. Takk for middag om bord, kanskje vi sees i Cheke, Morova Lagoon på Solomonøyene. Helge Witzø.

Albine var vår første båt, og allerede da var nok drømmen om langtur født.

Marit var fra Helges hjemtrakter, også 62, pensjonert fra cateringen i NSB. Hadde to store mål som pensjonist, reise og spise god mat! Skulle nå være om bord til hun reiser hjem i slutten av august sammen med Helges kone.

Men vi ville videre. Etter hyggelige dager og gode anbefalinger satte vi kursen nordover mot Santo der vi kunne sjekke ut fra Vanuatu. Det er en overnattseilas og det er god vind. Vi kjører med motor og seil for å kunne greie å komme fram før mørkets frambrudd neste dag. Vi seiler på lo-siden av øyene , dvs det er mye vind og sjø. Og den kommer på tvers av båten. Klask i skutesiden. Og så skjer det som ikke skal skje: Jeg har satt takluka i salongen i luftestilling og smålukene bak i akterkabinen er åpne. Det er varmt. Pang, det smeller slik at vi skulle tro noe knuste , men det er bare en sjø som brekker over hele båten fra baug til hekk. Skipperen som ligger i salongen og sover, får en god dose sjøvann rett på kroppen, og jeg som sover akter ser bare grønn sjø sprute inn i lukene og hele senga er våt. Ufffff.

Men ingenting er ødelagt, det var bare den ene sjøen. Av med klær og sengetøy, gjett hva jeg må gjøre neste dag?
Da vi ankom Luganville på Santo neste dag, var det en liten nedtur. Ingen ankerplass utenfor byen som så rolig ut, vi var litt rådville. På andre siden av bukten lå det to båter og det så ut som en resort. Vi satte over sundet et par nautiske mil og kom til et av de flotteste steder vi har vært til nå.

Bøyen lå klar til oss, vi kom inn til land og der var det vann og dusj, de kunne ikke hjelpe oss med vaskemaskin, det var fullt belegg og knapt med ressurser, men vann hadde de, så det var bare å bruke. Før kvelden kom hadde jeg fått vasket og skylt sengetøy og klær og hengt til tørk. Med det været som er her, er luften som en enorm tørketrommel og det hele var tørt neste formiddag.

Vi fikk servering av det vi ville på resorten, de hadde eget opplegg for seilgjester. Vi kunne bli fraktet over sundet til byen for en billig penge, vi kunne bade på stranden, vi kunne se på ”akvariet” under jollebryggen, det var en vei på land som gikk øya rundt. Vi gikk et stykke og selvsagt var det en firhjuling som vakte mennenes interesse. Det så pent og ordentlig ut, og plutselig dukket eierne opp. Et par fra Picton, New Zealand hadde kjøpt stedet for 14 dager siden. Alt fulgte med, båt, firhjuling, nesten tannbørsten til forrige eier. Dette var et pensjonistpar, som hadde kjøpt herlighetene fra en 84 år gammel mann der helsa hadde sviktet. 3 mill omregnet i norske kroner var betalt for herligheten.
Et kjekt minne å bli invitert inn på terrassen til noen lokale.

Vi har strevd med veien videre. Vi vil så gjerne ha mye mer med oss , men tiden løper fort og det er lange avstander. Dermed ble det ikke Solomonøyene på oss, muligens Papua Ny Guinea. Kursen er lagt mot Torresstredet som er 14 dager unna….