Forberedelser til havseilas

Gnisten steker og braser i byssa. Det vil gå med mye gass når Gnisten må begynne å bake brød igjen. Vi koker på gass som ble toppet opp på Reunion. Vi har nå 5×2.8kg camping-gass og en tilnærmet full 13 kilos flaske som bør være rikelig i alle fall fram til Karibia, kanskje helt til Europa. Nå må vi bare ikke glemme å stenge flaskekranen så ikke gassen lekker ut for oss fra flaska som henger på rekka akterut….!

Om komfyren skulle svikte, kan vi koke direkte på bluss på gassflaskene…

Gnisten steker førsteklasses krydret og saltet kjøttdeig, og store kyllingfileter som deretter kokes i buljong før avkjøling. Så er det fram med vakuumpakkingsutstyret som sørger for at holdbarheten på kjøla økes til 5-6 uker, minst.

Vi har handlet inn mens vi ennå hadde bil. I kjøla ligger agurk, paprika, purre og gulrot som holder seg mindre godt i romtemperatur. I forpiggen ligger poteter og løk, epler og bananer og appelsiner, egg og langtids rugbrød. Eggene må vi passe på å snu regelmessig, epler får bananer til å modnes litt for fort. Vanlig brød holder seg ikke så godt, men skivene kan tørkes som kavring i sola i cockpit og bløtes litt før luning i stekeovnen.

Hjemmefra har vi mange tuber kaviar, juleansjos, bacalaofisk, leverpostei, makrell i tomat og en god del suppeposer. Ellers er skutas mange gjemmer fylt opp med hermetikk vi har kjøpt inn for opp til flere år siden.

Skuta har fått en omgang rengjøring og polering. Takket være vår venn, Hebron. Dykkere har renset skutebunnen for begroing og skiftet anodene før vi forlot Richards bay. Fokken ble reparert av Lasse på plenen utenfor Zululand Yachtclub. Reservefokken revnet i et stormkast, men er nå fullgodt reparert.

Skipperen har tatt ut dekkslukene og gjort et forsøk på å stoppe lekkasjene vi har vært plaget med når vi seiler med mye vann over dekk. Vann som drypper inne i båten er særdeles utrivelig. Vi håper inderlig problemene nå er løst.

Vi har skiftet ut den gamle og rustne ankerkjettingen og kjøpte en som er betydelig lenger slik at vi  kan nå ankre opp på mye dypere vann uten å bruke tau i tillegg. Godt å ha når det blåser opp eller det er trangt om de beste plassene øverst på ankerplassen.

Problemene med forstagsrulla fortsetter. Toppsvivelen er ikke helt i form, selv om vi har byttet ut de fleste kulene i lagerne. Fallet tvinner seg for lett rundt forstaget. Dette kan gjøre reving/ innrulling problematisk og i verste fall skape farlige situasjoner. Dagen før vi dro var skipperen oppe i masta og poppet fast en kraftig bøyle som trekker fallet unna forstaget. Håper det er godt nok til neste gang masta skal ned.

Hjemme fikk vi reparert lekkasjen i den hydrauliske akterstagsstrammeren og fylt opp med olje, så nå har vi igjen mulighet for å regulere riggspenningen.

Skipperen har fylt olje på kompasset, smørt styresnekka og rorlagerne. Kontrollert og rengjort motoren til autopiloten. Sjekket børstene. Rengjort de klisne fenderne med parafin og tørket fortøyningene før bortstuing. Skuta virker ship-shape.

Dieseltanken er nå renset og filterne skiftet. Impelleren kontrollert. Har fått tak i mange nye oljefiltere og olje for minst 3 oljeskift.

Vanntankene og dieseltanken er fylt opp, og på dekk befinner det seg 200 liter diesel i kanner som er stemplet av og sikret langs rekka, og dekket til med presenning mot sola.

Skuta ligger tungt i vannet…

Gnisten har funnet fram dynene igjen. Sjøen er kald og lufta kjølig, så vi vil ikke fryse på frivakten. Vi oppbevarer dynene i vakuumposer som holder fuktighet og mugg borte. Når vi kommer opp mot tropene, er mormorteppene, Gnistens deilige hjemmestrikkede tepper mer enn lune nok for natten.

Før vi dro ble vasketøyet tatt hånd om på land. Viktig for trivselen, det også.

Vi kjører varmeapparatet en gang i måneden. Noen ting går ikke i stykker, men står i stykker… Kan bli godt å ha på hjemveien når det er vårkaldt i NordAtlanteren.

Som man skjønner, er det mye å tenke på og forberede før man legger ut på de store havkryssingene. Forhåpentligvis kommer vi fram uten de helt store problemene.

Langs Sør Afrikas kyster

Det uler i riggen, fallene klaprer klang-klang mot masten. Båten krenger til babord og jager fram og tilbake i de doble fortøyningene. Brottene slår over moloen og sjøsprøyten står høyt over takene på havneskurene i bakgrunnen. Vi er værfaste i Mossel Bay, en trivelig og fin liten by som ligger innenfor en tange i enden av en bred havbukt. Ikke det at det blåser så veldig hardt, men det er motvind og grov havdønning.

Vi var på vei fra Durban til Cape Town da vi fikk stoppordre fra vår værguru, Des, som kjenner disse kystene bedre enn oss. Vi hadde kjent på spenningen, ville vi klare å komme oss i god, frisk akterlig vind rundt Afrikas sydkapp, Point Agulhas og opp til Cape Town før vinden snudde?

Tidsmarginene var svært knappe, vi måtte holde 7 knop snittfart, som er i overkant for oss uten å kjøre hardt på med motor. Ingen hjelp å få av Agulhas strømmen lenger, heller. Vinden som var meldt å ligge på 35 knop, stiv kuling, kunne godt gå opp i 40-50 knop, full storm, utenfor de bratte klippene lenger vest. Vi hadde spjæret fokken sør om Durban i 45 knops vind og visste hva som kunne skje. Men ifølge Des, var tungsjøen, svellet fra syd bekymringsfullt. Svell fra sør og vind fra vest ville sette opp stygg, kryssende sjø. Mellom Mossel Bay og Cape Town, ca to dagers seilas, er det ingen havner å søke ly i før Simons Town eller Hout bay, like ved Cape Town.  Men når dønningen øker, blir det også et voldsomt drag i havnene som får båtene til å jage kraftig fram og tilbake og fortøyninger til å snappes tvert av.

Slik er det på disse værutsatte kystene. Man må utnytte de værvinduene man får og peise på, som de sier i FKH.

Det er få naturlige havner, og det er langt mellom dem. De fleste større havnene er industrihavner der malm og kull og mineraler skipes ut. Når det blåser opp, ryker det kraftig med støv i ulike kulører som legger seg over alt og som kan være vanskelig å vaske bort.

I SørAfrika må man sjekke inn og ut i hver eneste havn. Rundtur til Immigrasjon, Toll, Politi og Havnemyndighetene. Det er gratis, men tar tid. Noen steder dagesvis. Gjerne byen rundt i Taxi. Jo lenger man kommer vekk fra grensene, jo mer avslappet ser det ut til å være. Men alle tjenestemenn/-damer vi møter er høflige og hyggelige.

Kystene her har ingen skjærgård.  Ingen gjemmesteder. Utsatte ankerplasser. Robben Island, der Madiba satt fanget i 18 år, er vel den eneste øya vi har funnet på kartet. Ellers er det bratte klippekyster og lave sandstrender, og høye fjell kneisende i bakgrunnen her og der.

Når man kikker ned i dypet, det vil si studerer kartet, ser man at på denne delen av kysten går kontinentalsokkelen ganske langt ut. Kartet viser en betydelig mengde gassbrønner fra 30 meter og ut til 200 meters dyp mer enn 100 nm av land. I Mossel bay lå en supplybåt ved kai, og inne i bukta en borerigg. Ute i havet, om lag 40 nm av land ligger flere produksjonsplattformer og det går en gassledning inn til Mossel Bay. På land har vi sett noe som ligner på et prosessanlegg med flammetårn, tilknyttet et omfattende strømnett, så det kan se ut som gassen driver strømproduksjon. Selv om virksomheten ikke på noen måte kan sammenliknes med det omfanget vi ser hjemme, er det likevel for uinnvidde som oss overraskende å finne dette her.

Siden Sydishavet er nærmeste nabo, er sjøvannet forholdsvis kaldt (19 grader), men næringsrikt. Badeliv er lite utbredt, av flere grunner. Ikke bare fordi vannet er kaldt, men også fordi det lurer farer som både hai og krokodille. Men det er den gigantiske og lumske Hvithaien man virkelig frykter. Konsekvensen blir at vi leier dykkere til å rense skroget og skifte anoder i det grumsete vannet i marinaen. skipperen like å se hva som beveger seg i vannet rundt båten når han skal jobbe under vann. I Mossel Bay ser vi flere båter med dykkerutstyr og heis med kraftige stålbur som tilbyr haisafari. Grøss!

I havet kan man observere mye sjøfugl, delfiner og sel. Rett som det er ser man flokker av små delfiner som hopper og danser. Men det er også artig å se når havsulene har funnet fiskestimer og stuper loddrett ned i havet med sammenfoldede vinger og pilformet kropp så spruten står rett til værs.

I Cape Town der vi allerede har besøkt to ganger på denne turen, uten båt riktignok, finner man gjerne sjøløver eller sjøleoparder på flytebryggene, og de har slett ikke tenkt å flytte seg når du skal forbi. Skarpe tenner og lynraske bevegelser gjør livet utrygt for tobeinte. I havet rundt Robben Island, kan man observere store flokker av dem.

På land ser man gjerne skarv og i havnene gigantiske hegrer som lander elegant på flytebryggene, men som skriker uhyggelig om du kommer for nær.

På våren, i Oktober måned, kommer hval opp fra SydIshavet for å pare seg i det varmere sjøvannet langs østkysten. Da kan man havne opp i store flokker med Blåhval og Knølhval. Det går flere historier om båter som har rent på sovende hval, og båter som har opplevd seg truet av paringsklare hanner eller kommet mellom en unge og en mor. Men den siste hvalen vi har sett, var utenfor Niue i Stillehavet for et par år siden.

Og alt dette livet skyldes altså det næringsrike havet, den brede næringskjeden av alger, plankton og fisk….

Så går alarmen på AIS’en. En båt er kommet innenfor vår 2 mils omkrets. Det er ”Barrier” på 492 fot på vei til Cape Town med ankomst om 4 timer. Vil passere på ca 1 mils avstand. Opp på dekk og kikke! Vi er i skipsleia og skip fra alle verdens kanter på vei hit eller dit steamer av gårde langs kystene her. Containerskipet siger inn på oss om babord, akterut, og jammen kommer en flokk delfiner på kryssende kurs i samme stund! Like etter koker det i havet om le. Delfiner på jakt etter frokosten sin og havsulene flyr nysgjerrig i samme retning.

40 nm foran oss ligger Cape Agulhas, Afrikas sydligste punkt. En milepæl. Kapp det Gode håp ligger lenger nord og vest, like sør for Kappstaden, Cape Town.

Japaneren knurrer lett, vinden er svak og på låringen, så fokken gir for dårlig fart. Vinden ventes å ta seg opp  etter at vi har rundet Kapp Agulhas.

Vi er på vei til stHelena, ca 1700 nm i nordvestlig retning når vi har passert Cape Town i morgen kveld. Vi håper å være framme om ca 14 dager.

Om vinden er god….

Slitne seil

Etter mange tusen mil, begynner vi å se at fokken har fått sitt. Den er fortsatt fin i fasongen, men stadige reparasjoner i akterliket har meldt seg. Først på Martinique, siden i Whangarei. I Darwin måtte vi ta fokken til seilmakeren og forsterke akterliket og underliket fra ende til annen. Duken var i ferd med å gå i oppløsning. Enten innslaget eller renningen i duken, trådene den er vevd av begynte å vise svakhetstegn. Utenfor Madagaskar i grov akterlig sjø og mer enn 40 knops vind oppdaget vi en revne i kanten mellom UV-duken og vanlig seilduk. Da vinden løyet, fikk vi byttet seil til den gamle, originale fokken vi dro med oss hjemmefra som reserveseil. I Richards bay hjalp vår gode svenske venn, Lars Ljung, oss med reparasjonen. Han har en kraftig symaskin, type Sailrite, på 25 kilo. Alternativet var å leie bil og kjøre to timer sør til Durban for reparasjon.

Midt på natten mens vi seilte sør om Durban blåste det kraftig opp. Et såkalt squall, en mørk bygesky hadde sneket seg inn på oss aktenfra i den måneløse natten. Plutselig hadde vi 40-45 knops vind, og før vi fikk hånd om det hele, smalt det i fokken på platt lens. Vi må reve, hyler Gnisten til frivakten. I en fart kommer skipperen seg ut av køya og ut i cockpit. Skipperen hiver seg på revelinen og oppdager at fokken er revnet fra forlik til akterlik i det nederste panelet . Heldigvis er dette et område av seilet som er veldig sterkt. Det ligger mange lag med forsterkninger, så seilet blir ikke delt i to. Men det må inn i en fart. Vi dundrer av gårde i nær på 8 knops fart på nakne riggen i Agulhas strømmen i svarte natten. Ved daggry har vinden stilnet helt av og vi får byttet seil.

Når vi kommer fram til Mossel Bay og blir liggende værfaste der, må vi få seilet reparert. Vi leier bil og kjører til Cape Town, der de er snille med oss og tar dette som en hastereparasjon over natten, mens vi leier oss inn på hotell. Neste morgen er seilet reparert og vi returnerer til Mossel bay.

Dagen etter er vi underveis igjen med seil og reserveseil…

Seilmakeren sier det er en utmatting i overgangen mellom UV-beskyttelsen og resten av seilet. Tiltaket er å skjære bort akterliket og korte inn seilet litt. Det har vi ikke tid til i denne omgangen. Det er fortsatt et sterkt seil med god fasong, så vi får se om vi finner noen som kan bygge om seilet uten at det koster skjorta.

Utmattingen skyldes blafring når vi seiler unna vinden uten å bruke spristaken.

Så det så…

Liten tue

Det var tilløp til dramatikk da japaneren plutselig sa stopp utenfor Port Elizabeth. Dette har vi aldri opplevd før. Hva i alle dager! skipperen skvetter til. Det var svake vinder og vi motorseilte med storseil og genoa. Som de fleste vet, stopper ikke en dieselmotor så lenge den får drivstoff. Mens Gnisten passer på at vi holder kursen og holder utkikk, går skipperen desperat i gang med å lete etter feilen. Går den elektriske drivstoffpumpa? Ber Gnisten sette på tenninga igjen. Jo, pumpa tikker og går, den. Så er det ut med grovfilteret som står i en vendbar, dobbelbrakett. Heller ut innholdet i en bøtte. Masse skitt og en god slump vann. Inn med nytt filter. Av med finfilteret vi skiftet i Darwin. Skitt og vann der også. Ingen motor kan gå på vann. Inn med nytt finfilter. Fyller alle filterne med diesel før de skrues inn. Opp med mannlokket i dieseltanken. Nedi med en hevert og slamsuge bunnen av tanken. Mer vann og skitt kommer opp i bøtta. Tømmer ut innholdet og pumper ut mer diesel til det ikke kommer annet en diesel i bøtta.

Nå må vel problemet være løst, tenker skipperen.

Gnisten kinner i vei. Trykkpumpa er selvluftende, så motoren starter ganske snart og går i noen sekunder, så er det stopp igjen. Hva i alle dager er dette? Tankene raser rundt i skipperens hode. Ut med filterne igjen. Tomme for diesel. Hvor har dieselen blitt av? Leter etter lekkasjer. Er tilførselsslangen fra dieseltanken tett? Av med slangen og suge til det kommer diesel fram. Fysj og pføy! Av med ut-slangen på den elektriske fødepumpa. Jo den freser og spytter, men det kommer lite ut derfra. Er pumpa gåen etter 2000 timer? Heldigvis har skipperen tenkt på nettopp dette og finner fram ei ny resevepumpe. Den tikker fint og en test i dieselbøtta viser at den pumper som bare det. Ut med holderen til de doble grovfilterne. Ut med filterne. Av med inn og ut-slangen. Blåse og suge i banjokoplingene der slangene går inn på. Her var det lite futt, syntes skipperen. Fram med verktøyet og av med banjokoplingen. Jo, der lå synderen: en skikkelig skittpropp mellom banjokoplingen og den hule bolten som skulle lede drivstoffet inn i filteret.

En stund senere ber han Gnisten starte motoren og siden har den gått som en klokke.

Og hvor ble dieselen i filterene av da motoren ikke ville starte? Den elektriske fødepumpen sørger for at høytrykkspumpa får det den trenger, overskytende drivstoff går i retur til tanken. Det er for øvrig derfor at tanken blir varm når motoren går…

Hva var så grunnen til det hele? Da vi var på vei fra Madagaskar til Richards bay, ble det fylt diesel på dekk da en sjø fikk båten til å krenge nok til at en slump sjøvann fant veien til påfyllingsstussen og forsvant ned i tanken. Da vi kom fram, var det så mye som skjedde at vi rett og slett glemte hele greia. Hadde skipperen tatt tak i dette i havn, hadde denne situasjonen vært unngått.

Vi priser oss lykkelige for at motoren stanset på et så gunstig tidspunkt. Under andre omstendigheter kunne dette kostet oss fryktlig dyrt..

Liten tue kan som kjent velte stort lass.

Hvorfor ikke?

Selv om vi vet lite om SørAfrika, har landet sjarmert oss i senk.

For de med reiselyst, kan vi varmt anbefale landet. Men man må være oppmerksom på at vinterklimaet så langt sør kan by på kjølig vær og mye regn om vinteren. Været skifter stadig, siden landet befinner seg i krysningspunktet mellom to ulike værsystemer. Ett fra øst og ett fra vest. Siden sommeren her er når det er vinter hjemme, kan det kanskje friste å prøve noe nytt enn ”Syden”?

Det er relativt billig å fly hit. Vi fløy hjem til jul via Dubai for 13.500 NOK t/r. I sørAfrika får man mye for pengene. En rand er ca 60øre. Så prisene finner man lett hvis man er god i 6-gangen.  Et skikkelig bra hotell i Cape Town kan man få for 5-600 kroner natten. På landet kan man finne overnattingssteder med senger til en hel familie for 3-500 kroner natten. Gjerne med svømmebasseng også.

Å leie bil er veldig rimelig. Drive Africa har ordninger med ubegrenset kjørelengde og muligheter for å levere fra seg bilen et annet sted enn der man hentet den. Drivstoffet koster ca 8kr literen. Trafikkulturen er vennlig og folk oppfører seg fint bak rattet. Veistandarden er en drøm. Bil og overnatting finner man på nettet, og kortbetaling finnes over alt. Mat og drikke er veldig billig, og man får fint et glass eller to med et utmerket måltid for to til 150 kroner eller mindre, alt etter behov og lommebok.

Hva har så landet å by på? Cape Town syntes vi var en sjarmerende by. Det bor rundt 4 millioner mennesker i området rundt. Havneområdet er nytt og moderne. Byen har handlemuligheter av beste sort for de som er interessert i slikt. Vi besøkte Robben Island der Nelson Mandela satt fanget i 18 år. Vi besøkte også Groote Shuur hospitalet der vi fikk oppleve på nært hold operasjonsteknikken og miljøet der verdens første hjertetransplantasjon fant sted i 1967. Vi kom oss ikke opp på Table Mountain, fordi været var skyet da vi hadde tenkt oss dit. Med sightseeingbuss kommer man seg rundt i byen og omgivelsene rundt. Blant annet flotte strender i sør og frodige dalsider oppe i høyden.

Landet har en omfattende vinproduksjon og vingårder fins i mengdevis. Her der det muligheter for både overnattinger og vinsmaking. Landskapet langs N1 oppe i høyden ved roten av de høyere fjellene lenger nord var betagende. Her regner det mer og klimaet er perfekt for vinproduksjon. Majestetiske, høye fjell og vakre farger, veier som slynger seg oppover gjennom fjellpass og tunneller. Landskapet er bølgende. Her og der mindre innsjøer. Det er plantet skog og det er et omfattende hagebruk der frukttrærne står i snorrette rekker i landskapet. Fine byer og tettsteder der det er velordnet og pent.

Safari er et must, og landet har mange nasjonalparker. Noen spesialisert på elefanten, andre på sebraen eller de store kattedyrene. Man behøver ikke dra opp til Kruger-parken i nordøst for å oppleve dette. Hvis man velger å dra dit, finnes det egen flyplass inne i parken. Hvis man vil spare litt penger, bor man utenfor parken og finner omvisere som ikke er knyttet direkte til driften av parken. Her er prisene mer behagelige.

Men. Det et kontrastrikt samfunn. 4 millioner hvite og om lag 50 millioner svarte. Utenfor det store byenes høyhus og villastrøk finnes de elendigste boliger i bølgeblikk, men her og der atskillig bedre  og nyere hus i mur. Mange av disse bosetningene er ulovlige. Opprinnelig var landet svært tynt befolket, men den svarte delen av befolkningen har søkt inn mot byene av flere årsaker, delvis fordi den jorda de hadde er blitt tatt fra dem, og delvis fordi de søker å overleve der det finnes tilgang på jobber. Men arbeidsledigheten blant svarte er høy. Loven sier at 80% av jobbene skal tilfalle svarte. Mange arbeider på veiene og i landbruket. Noen har kommet seg ovenpå og ser ikke ut til å mangle noe. Men det er også klasseskiller blant de svarte, der visse folkegrupper diskriminerer andre. Høyest på rangstigen står folket i Cape regionen og lavest står folket i nordøst.

Du vil oppleve ren tigging, virkelig innpåslitende også, og mer avansert tigging som å betale for at noen passer på bilen din, eller vil hjelpe deg å sette posene i bagasjerommet. Vi lar oss sjarmere av oppfinnsomheten. Vi runder alltid betalingen av oppover når vi har mulighet til dette.

Man skal ikke dra ut på egen hånd etter mørkets frambrudd, og det kan være visse strøk i en by man ikke oppsøker alene. Vekk med statusobjekter som kan fange interesse. Det er mange som advarer mot ditt og datt, men vi valgte å være forsiktige og opplevde ikke noen som helst ubehageligheter på våre reiser i landet.

Vi vet som sagt lite om landet, men det er et moderne, velordnet samfunn med fantastisk natur, og mange muligheter for uforglemmelige opplevelser.

Turismen generer landet inntekter og gir en mulighet til å skaffe flere mennesker som trenger det arbeid. Slik kan vi hjelpe landet og bidra til at i alle fall noen av  Mandelas visjoner for sitt folk kan holdes i live.

Men det er politikk og en annen skål…