Hjemreise på ubestemt tid…

Med utsikter til minst to måneder på land, uten muligheter for å kunne foreta seg noe særlig fornuftig, valgte skipperen å heller reise hjem inn til videre. Forsikringsselskapet har overtatt ansvaret for båten og skipperen har gjort henne klar for et langtidsopphold på land.

Klær og sengetøy vasket. Forpiggen fylt med gitar, puter og ymse båtting. Kjølsvinet rengjort og dørkene vasket.

Kjøla er tømt for bedervelige matvarer. Vakuumpakket ferdigstekt kylling og kjøttdeig, nok til å holde liv i Gasten og skipperen fram til Australia, ble samlet i noen bærenett sammen med pølser, skinke, ost, fløte på sprayboks og kilovis med løk fra nettet under targabøylen. På krysserklubben i Opua forsvant det hele som dugg for solen da skipperen satte fram det hele, vær så god og forsyn dere! Skipperen, hvis foreldre opplevde de harde 30-årene og siden okkupasjonen der alle ressurser måtte tas vare på, er oppdratt til ikke å kaste mat.

Her fikk skipperen sagt farvel til nederlandske Menno fra “Kairos” og tyske Ilja og Stefan fra “Sabir” som venter på værvindu for retur til varmere strøk.  Kjekke mennesker Gnisten og skipperen har hatt lag med det siste året. Menno seiler opp til Fiji og returnerer til Whangarei på slutten av året. Han er oppsatt på å fullføre sin ensomseilas jorda rundt. Ilja og Stafan som drømte om å bygge opp en restaurant på New Zealand, har fått kaldt vann i blodet. New Zealendere feirer ikke på samme måte som tyskerne på Nordeney. Det brukes mindre penger på restauranter og fest. Dermed en mer usikker inntektskilde. Litt desillusjonerte har de valgt å seile nordover mot Tonga og Fiji og tilbringe neste vinter i Sydney, Australia der deres australske venner,  fiskeglade Shelley og Drew fra “Firefly” holder til. Drømmer om, noe skipperen for lengst har slått fra seg, å feire ellevilt nyttår 2017 i selveste Sydney og siden seile hjemover mot Tyskland i 2018.

Hvem vet, kanskje sees vi igjen? Hvem møter vi på vår videre ferd? Ryktene går om at en annen norsk Baltic-båt er på vei ut i Stillehavet denne sesongen. Kanskje blir vi ikke eneste norske båt mot SørAfrika allikevel?

En langturseilers planer er som skrevet i sanden på lavvann….

Slik kan det også bli for skipperen og Gnisten. Gjøre om på planen om å komme hjem neste sommer? Kanskje blir det nødvendig å utsette videre seilas fra New Zealand med ett helt år. Gnisten blir pensjonist innen den tid, og velger da i tilfelle å returnere til Lovinda too for å seile henne hjem  i 2017-2018 sammen med skipperen. Fullføre jordomseilingen allikevel. I mellomtiden avventer hun hva som skjer med båten.

Tidsfaktoren i forhold til kommende orkansesong i sydhavet blir avgjørende. Dersom reparasjonen av båten tar for lang tid, blir tidsvinduet for seilas til SørAfrika for lite. Verken skipperen eller forsikringsselskapet vil ta risikoen på farlig seilas. Det springende punkt ser ut til å bli om Baltic Yachts i Finland eller Douglas Peterson i USA kan frigjøre tegningene til roret. New Zealanderne har en avansert båtproduksjon og står klar til å lage nytt ror. Om finnene og designeren  ønsker å holde på sine rettigheter, vil prosessen trolig ta lenger tid. Det gunstigste var om det bare er å børste støvet av et reserveror finnene kanskje kan ha liggende på hyllene i Bosund. Da blir det rask retur til Opua! Det gjenstår å se….

 8 år gamle Ingrid Sofie har skjønt hva som har skjedd!

I mellomtiden reiste altså skipperen hjem.  Med buss fra Opua til Auckland fredag ettermiddag, vente over natten på flyplassen. Neste morgen fly til Melbourne. Vente 3 timer, så 9 timer videre til Bangkok og en ny natt på flyplassen før han kunne sette seg om bord i en av de nye Dreamlinerne ( Boeing 787) til Norwegian, 12 timer til Oslo , og så ettermiddagsflyet til Sola. Ikke sov han lenge natta før avreisen, og delvis uvitende og delvis svimete forsto han heller ikke konsekvensen av å legge noe håndverktøy i håndbagasjen.

I sikkerhetskontrollen på flyplassen i Auckland og siden Melbourne forsvant resten av skipperens superdyre superborsett for rustfritt stål, det hendige pipesettet for motorsyklene og skyvelæret og kjørneren han skulle bruke til å lage noen nye beslag mens han er hjemme. Helt tydelig skjerpede sikkerhetsregler for luftfarten. Ryggsekken endevendt av behanskede hender. En stund fryktet han at satelittelefonen og begge VHF-håndsettene han ikke turde langtidslagre i båten, skulle gå samme veien.  Men på den andre siden lærte han leksen sin. skipperen følte seg ikke høy i hatten mens heller bryske tjenestemennesker gjorde jobben sin. Ingen pardong!  En liten pris å betale for å kunne fly sikkert, men fryktelig irriterende!

Da bagasjen ble sjekket inn på nytt i Bangkok, var skipperen ikke sen om å ommøblere innholdet i bagasjen sin….. Når han om en uviss tid returnerer med nytt verktøy, har han nok lært leksen sin!

På vei gjennom ankomst- tunnellen på Sola, oppdager han små 17.mai- flagg viftende blant hodene foran seg i køen.  Snart ser han små hender og kjente, smilende fjes i enden på flaggene. Jammen har ikke Bjørg og di små rakettanne kommet ned fra Haugesund  for å ta i mot! Stor plakat med Velkommen hjem, morfar! i gilde farger! Stor gjensynsglede! Flere klumper i halsen. skipperen svelger. Blanke øyne. Gnisten, og skipperens mor på 92 år, nå oppsatt med rullator etter hoftebrudd 3 dager etter at skipperen ankom New Zealand for to måneder siden, ventende i bakgrunnen. Så bar det hjem til Grødem, til fest med pizza og fløterull og friske jordbær med sjampis! Slikt varmer. Ivrige barnehender som vil snurre, og snurre mer med morfar. Godt å kjenne at man hører hjemme et sted, at man er omgitt av godhet og at det er noen som bryr seg om en skipbrudden skipper. Et riktig godt plaster på såret.

Jo, det kjennes godt å leve!

Gnisten har tatt mediatrøkket mens Gasten og skipperen led skipbrudd. Etter som dagene gikk, stilnet det av, akkurat slik skipperen håpet. Nyheter er ferskvare. Drama selger. Imorgen er det avtalt nytt intervju med Bygdabladet.

Snart agurktider? …