I løvens hule

Port Moresby, Papua Ny Guinea

Her må det har foregått et masseslagsmål, kunne skipperen godt ha tenkt. Et nattlig drama. Her må noen ha fått seg en nesestyver! Ikke bare en, men mange. Friskt blod må ha flytt i strie strømmer.

Gasten og skipperen er på rekognosering mot nærmeste supermarked på jakt etter ferskt brød. Vi vandrer i søppel, støv og skitt gatelangs, og det som ser ut som blod, er ikke blod, men illrøde, friske spyttklyser over alt. Folk her tygger Betelnøtter, som har en sterk rød saft med en viss bedøvende virkning. Gateselgere tilbyr varen over alt, som halvstore grønne frukter. Hamsen ligger strødd blant gatesøpla.

Vi er i Port Moresby, hovedstaden på Papua Ny Guinea, verdens nest største øy så vidt vi vet.

Vi kom hit for 4 dager siden etter 10 døgn i sjøen fra Luganville, havnebyen på Santo i Vanuatu. 10 fine dager med frisk akterlig vind og god fart. 1200 nautiske mils behagelig seilas.

Det ble litt dramatisk da vi ankom og fikk anvist ankerplass innenfor moloen for karantene og innsjekking. Vi slapp kroken på 5 meter vann og la ut 20 meter kjetting. Et russisk par i en større katamaran kom ut med jolla og var meget behjelpelige med å strekke fortøyninger til land. Mens vi ventet på immigrasjonen, frisket vinden litt til, og plutselig oppdager vi at vi er på drift bakover og inn mot steinene i moloen. Skal vi få ødelagt roret enda en gang? Å neiiii!

Heldigvis får vi gang i motoren på et øyeblikk og får strammet opp sidefortøyningen til en flytebrygge før det gikk helt galt. Kun med få meters klaring fra steinrøysa. Ankeret kommer opp med en stor stein i kloa. Vi klamrer oss fast til nabobåten. Vi prøver å legge ut ankeret på nytt med jolla, men vekten av kjettingen overstyrer skipperens panikkroing. På med påhengsen. Så tør ikke naboen mer. Presset på ankeret hans blir for stort. Begynner å drive bakover, han også. Slipper baktampene og stikker ut i bukta mens vi ligger igjen med tau på kryss og tvers under båten. Tør ikke bruke propellen av frykt for å få tau i propellen. Gnisten kaller desperat opp marinaen og ber om assistanse. På moloen står immigrasjonsoffiseren og bivåner det hele. Skipperen har klatret på land på flytebryggene og prøver å kontrollere resterende fortøyninger. This is emergency, hyler Gnisten på VHF’en.

Ventetiden føles lang. Det er lunsjtid på land.

Så kommer de endelig! 3 mann i lettbåt. Får tak i tampene våre og begynner å trekke oss utover. Gasten blir skipper, mens skipperen står igjen og ser at roret henger seg fast i en av tampene som holder den andre nabobåten. Vi drar med to andre båter utover. Skipperen hyler utover: Roret sitter fast i tau. IKKE BRUK PROPELLEN!

Så er de plutselig fri.

Om litt har de fortøyd til brygga, høyst ureglementært, siden innsjekkingen ikke er ferdig. Snart kommer de tilbake og plukker opp den akterutseilte skipperen som står alene igjen på flytebrygga som ikke er forbundet med land.

Oppankringen skulle være kortvarig, det var vindstille og regn, og han glemte å bakke inn ankeret, dvs rygge og sjekke at ankeret sitter fast. Så kom sola, det blåste opp, og plutselig var vi nære ved å få vårt helt nye ror smadret. Puh, skipperen puster lettet ut men har fått en ny lærepenge. Og vi som aldri ankrer opp på lo side av land!

Her bor vi som konger i den flotteste marinaen som tenkes kan. Høflige og blide mennesker som jobber på anlegget, som ligger som en festning i den moderne delen av byen. Sikkerhetsnivået er høyt. Høye gjerder og adgangskontroll i porten. Uniformerte vakter patruljerer og passer på at uvedkommende ikke tar seg inn på området.

The Royal Papua Yacht Club er ikke noe rusk. Et digert bygg på størrelse med en idrettshall rommer alle tenkelige faciliteter som dusj, toaletter, vaskemaskiner, kafe, restaurant, biljardbord, store TV-skjermer med Premier League-kamper, treningsstudio, kontorer mm.

Byen som har 800 000 innbyggere er kjent for kriminalitet pga enorm arbeidsledighet blant ungdom. 90%. Man ferdes ikke alene på gatene her etter mørkets frambrudd. Men vi var nysgjerrige på byen og folket her, og da vi oppdaget at det ikke fantes et organisert sightseeingtilbud, ba vi resepsjonen her om å skaffe oss en pålitelig taxisjåfør vi kunne leie.

Kort tid etter satt vi i drosja til Raphael, en sliten Toyota Vista med sotete vinduer. For dette er Toyota-land, og hvite kakser som oss er ransobjekter blant fattige og desperate mennesker.

Raphael var bevæpnet, men det oppdaget vi ikke før vi var tilbake i festningen. En solid machete diskret gjemt ved siden av førersetet.

Det ble en interessant rundtur blant moderne glass og betong, bevoktede privatboliger bak høye gjerder i bakkehellet og videre ut i forstedene som fikk et økende preg av slum og fattigdom etter som veistandarden sank.


Vi ønsket å se hvordan hvermannsen levde, og det fikk vi. Først til strandboerne. Folk bor i sammenraskede hus på stylter av tre eller stål. Man tager hva man haver. Fjøler, bord, plater, presenninger, bølgeblikk. Maling er det ikke så nøye med. Ei heller vedlikehold. Men folk går i pene og rene klær. Kvinnene i lange kjoler og mennene i T-skjorter og Caps.


Den inderlige, rytmiske sangen fra en presbyteriansk kirke gjør oss nysgjerrige. Det er søndag og denne delen av verden ble intenst misjonert for 100-150 år siden, av alle tenkelig og utenkelige kirkesamfunn. Noen misjonærer betalte en høy pris og havnet i den sorte gryte, for kannibalismen her har foregått i innlandet langt inn i mer moderne tid. Det grøsses litt ved tanken….


Vi ble tatt med til et av de mange lokale markedene og kunne oppleve utbudet av alle slags varianter av frukt og grønt, og krimskrams. Overalt mennesker med røde munner, betelnøttrøde tenner og brede smil.

Skipperen fotograferer og folk stiller velvillig opp. Men sjåføren prøver å holde troppen samlet. Et kamera ville nok friste en tyv eller en overfallsmann inne i folkemengden.

Så kjører vi videre inn i en høyereliggende del av byen. Veien blir mer og mer svingete og humpete og trangere inn til vi kjører siksak mellom høye gjerder og blikkvegger inn til vi står på et tun. Her bor altså Raphael! En halvblind gammel hund med et betent, væskende øye kommer luntende, en gutt på 5-6 år smiler bredt og kommer glad løpende mot oss. Far og sønn hilser på hverandre. Det klemmes. Snart er vi omgitt av hele familien. Raphael som er syvende dags adventist og godt voksen, ble gift for få år siden og er far til tre gutter, den yngste helt nyfødt. Vi fikk møte kona, søsteren, onkelen, broren, nevøer og kusiner. Ei av kusinene studerte språk på universitetet, en 15årig gutt drømmer om å bli ingeniør. Kunnskap er makt, og kunnskap er veien ut av fattigdommen. La oss håpe det.

I et tett tun av bygninger, ikke ulike de vi har allerede sett, lever de som en storfamilie. Ingen materiell velstand, men de har det de trenger. Mat, klær og tak over hodet. De er ikke underernærte. Har friske, fine tenner. Lever sunt. Rene og pene i tøyet. Kjærligheten og respekten for hverandre, skinner rett igjennom. Raphael erkjenner at han i ungdommen var som ungdommer flest og tygde betelnøtter og drakk bort pengene sine, og gjorde mye dumt, men ikke nu mere…

I sannhet har Port Moresby gjort sitt dårlige rykte til skamme. Båtlitteraturen er full av advarsler om dette landet, denne byen, dette folket. Forutintatte holdninger basert på andres oppfatninger, stenger for møte med mennesker. Som ellers i livet, behøves gjerne en second opinion….

Vi kommer neppe hit igjen, men møtet med menneskene her har gjort inntrykk…..

I kveld har vi sjekket ut og i morgen ut på dagen er vi nok tilbake på bøljan blå, på vei mot Torresstredet, the Great Barrier Reef og Australia.

Gasten forbereder ferie med fruen og mønstrer av når vi kommer dit om få dager etter å ha seilt nesten 3.000 ramsalte nautiske mil siden avreisen fra New Zealand for bare 6 uker siden.
Hans Olav har vært en virkelig god hand å ha med sin innsiktsfulle problemløsing når ting går i stykker og må repareres (for det skjer hele tiden på tur), årvåkenhet på nattevaktene og ikke minst for sine herlige jærske, tatt-på-kornet-replikker (skipperen dukker som best han kan).

Vi frykter det blir litt stusselig til å begynne med, når Gnisten og skipperen atter skal fortsette videre alene…

På vei mot Papua Ny Guinea

Vi har i ettermiddag forlatt Vanuatu og satt kursen for Torresstredet, åpningen i det store barriererevet mellom Papua NyGuinea og Australia. 284 grader i kompasset. Målet ligger drøye 1500 nautiske mil vestover. 2500 km. Hvis vi er heldige med vinden: kun 10 dagers seilas unna.

Det er sene kvelden. skipperen er alene på vakt. Gasten og skipperen deler natten i 4. 3 timer hver. Gnisten får natten fri, men tar sitt igjen om dagen og i byssa. Solen sank i havet for snart fem timer siden. Det er lummert. Luften er fuktig. Kroppen kjennes klam. skipperen er kun iført kortbukse. Havet er stille. En svak svalende akterlig bris. Stjerneklart, men ingen måne. skipperen skuer ut over havet. Skimter horisonten så vidt. Litt morild i baugsjøen. Det knaker lett i skjøtene.

Ingen fare i sikte.

En mørk sky til lo øker årvåkenheten en smule. Mørke skyer kan bety regn, men også vindøkninger. Til dels kraftige vindøkninger. Dekkslukene er åpne, for det er enda mer lummert under dekk. Vår trofaste Yanmar slurper diesel. Vi har satt seil. Ett rev i storseilet og fullt utrullet genoa. For den uinnvidde er Genoa betegnelsen på et stort forseil. Noen skipslanterner er ikke å se, kun et svakt skimmer i horisonten til styrbord indikerer at her er bor det folk.

Hvorfor i det hele tatt holde nattevakt, kan man undres? Enkelte som seiler alene, tar sjansen og lar båten seile seg selv gjennom natten. Så lenge man er godt klar av land og skipsruter, går det som regel greit. Med Gasten om bord har vi råd til å holde våken vakt. Uten Gasten ville det blitt i knappeste laget med søvn for skipperen. Gasten trenger meget lite søvn. Skipperen atskillig mer, men han kan tøye seg langt når det gjelder. Å ikke få sove eller hvile nok, er en fare for sikkerheten både til lands og til vanns. Under krevende omstendigheter har utmattede seilere av mangel på søvn mistet dømmekraften og seilt sin skute inn i farlig farvann og seg selv inn i en våt grav. Når Gnisten og skipperen seiler alene og de er ute i åpent farvann, hviler de i vaktkøyen med alarmklokke innstilt på 15-20 minutter under nattevakten. Det er den tiden det tar for et stort skip å seile opp av horisonten og komme nær nok til å kunne utgjøre en trussel. Så er det opp i luka eller ut i cockpiten og sjekke horisonten. Man kan ikke stole på at andre sjøfarende holder vakt.

Så kjenner skipperen at båten krenger litt mer, det knaker litt i skjøtene, en bølge litt større enn de små som knapt får skuta til å duve lett. Opp i luka og sjekke. Vindmåleren sier at vinden som kommer bakfra, har økt fra 5 knop til åtte knop. Ikke så mye, synes du kanskje, men det innebærer dobbelt så store vindkrefter. Det knitrer mot sprayhooden, skvettehetta, eller kalesjen som dekker luka. Det regner. Skipperen skynder seg ned i ruffen og lukker den åpne dekksluka.

Den mørke skyen viste seg altså å være en regnbyge. For skipperen ønsker seg en skikkelig regnskyll nå. Skuta trenger en liten avspyling. Det er salt over alt på dekk. På dekket, tauverk, seilduk og kanvas. Det blir ikke helt tørt gjennom dagen. Vi drar salte føtter ned under dekk og smitter av salt på sengetøy og puter. Vi har ingen slange eller ferskvann til å spyle med. For et par kvelder siden, da vi lå på anker og spiste middag i cockpiten i stille natten, begynte det å dryppe saltvann fra biminien, seildukstaket vi har over cockpit. Nattedoggen løser opp saltet i duken….

Vinden og bølgene og båtens kurs er ingen konstant størrelse. Når vinden øker og båten begynner å krenge, øker rorpresset og vår livlige skute vil gjerne opp mot vinden. Skuta skjærer opp mot bølgene, det spruter over dekk, seilene blafrer. Riggen rister. Frivakten ligger i køyen og glipper med øynene. Lurer på hva som skjer? Rives ut av sin slumrende tilværelse. Vakten styrter ut i skvetten og rever litt i fokken for å minske rorpresset. Når vinden dabber av, når den mørke skyen har passert, har vi plutselig for lite seil oppe. Farten blir dårlig og vakten kan slippe ut mer duk igjen.

Autopiloten gjør styrejobben. Noen lurer på hva en autopilot er for noe? Kort sagt en del dingser som styrer båten ved hjelp av datahjerne, kompass, elektrisk pumpe og hydraulikk. Vi seiler rundt med Robert, som altså ble laget av Robertson i Egersund for flere tiår siden. Solide saker som befinner seg i båter som vår over hele verden. Siden ble Robertson kjøpt opp av norske Simrad som siden ble kjøpt opp av engelske Navico. Vår nye datastyring som ble montert på New Zealand er ikke lenger bygget i Egersund, men i Mexico. Godt for dårlig lønnede arbeidere i fattige land, men ditto trist at arbeidsplasser går tapt i Norge. Globalisering gir lavere priser for Ola Nordmann.

Værmeldingen tilsier svake vinder rundt Vanuatu, men bedre forhold lenger ute i havet. Det er derfor vi kjører motor og seil. Vi forsøker å komme oss raskt ut i seilbar vind. Da overtar vindroret, Peter, oppkalt etter oppfinneren Peter Førtmann i Tyskland. Vindroret er en ren mekanisk innretning som holder båten på en stø kurs i forhold til vinden. Dreier vinden, dreier båten. Vår britiske aleneseilende venninne Rhona på s/y Hello world, satte vindroret på vei mot New Zealand i fjor høst og gikk til køys. Så dreide vinden og hun våknet på et rev i fjæresteinene. Mistet båten, men uten redningsflåte, pumpet hun opp jolla og rodde til hun nådde en fiskebåt som plukket henne opp og berget henne i land.

Det er mangt som driver i havet. Ikke bare kokosnøtter. Greiner og mindre trestammer er å se inne i sundene. Men i natten, ute på det åpne havet har nattevakten ingen muligheter til å oppdage ting som flyter i sjøen. Det er en viss risiko for å treffe noe der ute. For 15 år siden kolliderte vi med en sovende hval utenfor kysten av Marokko. Hva som traff roret vårt ute i Tasmanhavet for mer enn ett år siden, får vi vel aldri vite. Vi kan ikke sikre oss mot alle farer ute på havene. Men det vil jo helst gå godt…..

Det kan gå dager og uker mellom hver gang vi ser et skip. Vi setter ut posisjonen i kartet og noterer i loggboka. Vi holder øye med kartplotteren og AIS-signaler. Akkurat nå er det bare oss her ute.
Det knaker mer i skjøtene. 12 knops vind nå. Kanskje på tide å la Peter avløse Robert og la gampene i motorrommet få hvile seg litt?
Snart er det vaktskifte…

Full galopp i Korallhavet

Lovinda sprinter av gårde gjennom natten. Det fråder og skummer rundt baugen. Morildglødende kjølvann bak oss. GPS’en viser 6.5-7 knop. Vi sluker mil så det står etter. Av og til spruter vann over dekk. Det er hett under dekk. Vi tør ikke holde dekkslukene åpne. En skvett ned i ruffen forårsaker for mye ubehageligheter. Salt i madrasser og sengetøy gjør at det aldri blir helt tørt. Det hele må skylles i ferskvann og tørkes. I grunnen det samme med mannskapet også… Så får vi heller svette litt.

Det er snart midnatt. Hun er en følsom dame, Lovinda. Når tingene gjøres rett, svarer hun umiddelbart og setter av sted i full galopp. Men hun og vindroret er ikke alltid gode venner, eller skal vi heller si at skipperen og vindroret sliter av og til med å finne tonen? Eller kanskje riktigere å si å holde stø kurs? Det er lite som skal til av vindøkninger eller justeringer før det bærer galt av sted. Da vingler hun gjerne 100 grader. Løper høyt i vinden med sjøsprøyt over dekk, for i neste øyeblikk å falle av til hun blir liggende og rulle med slakke seil. Men skipperen er en tålmodig sjel. Jo viltrere skuta hans galopperer, jo mer er han oppsatt på å få henne til å lystre. Men lett er det ikke. Slakker litt på skjøtene, gir litt mer motror, finjusterer vinkelen på vindfløyen. Sitter på pidestallen og kontrollerer det hele. Lenge. Til skuta og vindroret har blitt venner igjen. Tror han….

Farten er upåklagelig god. Forholdene er nærmest perfekte akkurat nå. Sløreseilas for revet storseil og rev i fokken. 14 knops vind. 7 m/s. Laber til frisk bris. Lite sjø over dekk. Vinden på tvers og sjøen akterlig. På låringen. Vi skal seile langt, så vi håper på rask seilas og gode værforhold for overfarten. Vindstille eller motvind er det siste vi ønsker oss. Værmeldingen er tvetydig og svært forskjellig fra gårsdagens. Framherskende vind er sørøstlig. Vi er i passatbeltet, men etter som vi ikke bare seiler vestover men også nordover, vil passaten avta og vi kan risikere mer ustabile vinder. På en så lang seilas som denne, må vi være forberedt på at kan alt skje, så vi får ta det som kommer.
Det vi frykter mest er uvær i natten. Et squall, en mørk bygesky, et tordenvær. Å få orden på fokken er gjort på et øyeblikk fra cockpiten. Storseilet imidlertid, betyr en tur på dekk, noe som aldri er stas om natten når sjøen slår over båten. Reve eller berge seilet mens man befinner seg balanserende på et livlig og uforutsigbart underlag, som var det ryggen, nettopp på en galopperende hest. Ikke uten grunn at vi gjerne setter inn et rev i seilet før natten. For sikkerhets skyld.

Vi skriver onsdag 21.juni i kalenderen. En litt spesiell dag for skipperen. Hans fars fødselsdag. Han ville fylt 95 i dag. Lenge etter sin død som 65 åring er han likevel litt medskyldig i at skipperen i skrivende stund befinner seg i Korallhavet, Stillehavets vestligste del. En tidlig død satte en alvorlig støkk i skipperen som hadde nettopp blitt Skipper på egen skute og som nok ikke da visste at han gikk med en uforløst drøm om Sydhavet. Plutselig ble livets forgjengelighet et mantra for skipperen. Livet må leves! Her og nå! Drømmer kan realiseres, bare man vil det sterkt nok! Og nå, mange år senere befinner vi oss altså her. Både meningsløst og meningsfullt på en gang. For hva er vel helt entydig i tilværelsen, kan man undres?

Når Gnisten og skipperen en dag seiler inn i støa i Skiftesvik igjen, vil de trolig se på hverandre og tenke: Yess, vi gjorde det vi drømte om! Så får andre mene hva de vil om den saken.

Knotten biter

Knotten biter.

Vi knasker piller.

Hver morgen inntar vi vår rosa dose antimalariamedisin. skipperen har foretatt en liten vareopptelling på høyre bein. Mer enn 30 bitt. Noen mindre røde prikker tett i tett på fotbladet, og større, med hevelser rundt på resten av undersåttene. Vet ikke hva som er hva. Kanskje en blanding av knott og mygg, eller sandfluer.

Det er i mørket det skjer. Når vi sitter ute og spiser eller mens vi ligger varme og med lite klær på i natten. Det sier iiii i ørene, men plageåndene er vanskelige å få øye på. Av og til skvetter en av dem til når vi åpner døra til toalettet som er mørkt, og vi ser små skygger som hastig rømmer unna, inn i mørke kroker. Gjør seg klare til nattens snikangrep. I dagslyset går vi klar.

Gasten har forsynt oss med Permetrin, antiinsektmidler i store spraybokser. Går i friskt inn i striden. Stenger døra til forpiggen og har myggnett i luka. Grå røyk siver ut i dørsprekken. Gnisten derimot, har sine citrusbaserte kampmidler.

skipperen og insektene søker dekning….

Vi er i tropene. Luften er fuktig. Det regner rett som det er. Det er lummert.

Ypperlige forhold for blodsugerne. Vi håper det ikke får varige konsekvenser….

Underveis til Vanuatu

Sola gikk ned i havet 17.16 og månen steg opp 17.45 i kveld, lørdag 10.juni. Nøyaktig slik forutsagt. Vi benker oss i cockpit for å beskue det vakre sceneriet. Lite skyer i kveld. I det sola dukker under horisonten, kommer det berømte, grønne glimtet, the Green Flash.

En halv time senere begynner det å gløde bak en sky i øst. Fullmåne. Kaster sitt skinn i en bred stripe mot oss, reflektert som gylne radiale streker i nattsvarte havet. I nord ser vi nå Karlsvogna, veltet, liggende på ryggen. Peker retningen mot Polarstjernen, som ennå ligger dypt under horisonten. Nordvegen, Norway, retningen hjem….

Vi befinner oss på 20 grader syd og er på vei nordøstover mot Vanuatu. Port Vila ligger drøye 150 nautiske mil unna. Vinden som ble meldt, har sviktet oss. Havet er blankt og dønningen fra øst får vårt lille skip til å slingre en god del. Vår trofaste Yanmar knurrer fornøyd på 1500 omdreininger i minuttet. Vifta fra motorrommet sender opp en god lunk til nattevakten som har kledd på seg fleecejakke og overtrekksbuksene.

Optimistisk satte vi storseilet da vi forlot Liafu, Loyality Islands i dag formiddag. Men vinden avtok utover ettermiddagen og til slutt hang det stolte seilet bare og slang i slingresjøen. Ba om nåde, liksom. Hjelp! Så vi slapp det ned i sekken sin, en avlang pose med glidelås på toppen av bommen. En fin oppfinnelse, forresten. Ikke noe er mer nådeløst ødeleggende for et seil enn å stå og slå mens skuta ruller i sjøen uten vind. Vaff-vaff. Vaff-vaff. Sømmene i panelene får kjørt seg. Panelene slås mot riggen og skamfiles. Likene, som ytterkantene på seilene kalles, står i fare for å revne.
Da er det billigere å fore gampene i Yanmar-motoren. På lavt turtall står de fleste hestene i stallen, og trenger lite mat. På dekk står ti smekkfulle tyveliterskanner, som kan fore gampene opp i mot ei uke i langsomt trav.

Vi er optimistiske og håper vinden skal ta seg opp igjen i løpet av natten. Vi henter ned værmeldinger med satellitt-telefonen. Det tar få sekunder og koster derfor lite penger. Folk vi har snakket med, sier det er lite vind i Stillehavet nå. Mindre enn normalt. Mooot norrrmalt, ville Leif Juster sagt. Rart å tenke på at siste orkanen passerte her for mindre enn en måned siden. Godt vi var i trygg forvaring på New Zealand!

På land ser vi ødeleggelser i den forholdsvis moderne marinaen på Lifou. Knekte strømstolper på flytebrygga. Aluminiumsdeksler på havbunnen under bryggene. Båter med åpenbare gnisseskader på skutesiden. Hus som mangler tak etter en eller annen orkan.

Men ting blir ikke vedlikeholdt og istandsatt på samme måte her som hjemme. Man tar det litt som det kommer. Ting haster ikke. Folk er blide. Alle vinker og vi hilser pent Bonjour når vi passerer langs veien. Frittgående høns med kyllinger, frittgående, magre hunder. Snuser deg ikke i skrittet når du passerer. Bjeffer ikke, holder seg på respektfull avstand. Kjenner sin plass på rangstigen, ser det ut til.


Vi finner oss en strand nesten helt for oss selv. Knapt et menneske å se. Kipper av oss sandalene og vandrer i flomålet i den pudderlignende, blekrosa sanden. Vannet er krystallklart. Sola steker og en doven dønning brytes av revet utenfor. Det er lavsesong og kun få turister å se. Vi lar oss friste til å bade. Kipper av oss klærne i buskene og bader i undertøyet. Havet forunderlig svalt. Vi bader lenge. Nyter øyeblikket. Vandrer videre til sola har tørket kroppen, før vi svipper raskt på oss yttertøyet igjen. Øverst på stranden mengder av kokosnøtter og grå pimpestein som flyter. Vitner om undersjøisk vulkanisme ett eller annet sted.

Vi faller for fristelsen og setter oss ned på en kafe under et blikktak og bestiller oss gylne forfriskninger. Her sitter for det meste menn. Kvinnene er kledt i lette, omfangsrike kjoler i gilde farger. Lifou er fransk, men befolkningen er for det meste melanesere. Mørkere i huden enn polyneserne, kruset hår og bredere neser. Noen med polynesiske trekk. Noen åpenbart oppblandet med andre raser. Vitner på sitt vis om koloniseringen av Stillehavet.

Lifou er en flat, men ganske stor grønn øy med steile klippekyster. Folk bor i lette, lave bygninger av sementblokker og bølgeblikktak. Noen er malt, andre ikke. Ikke alle har dører og vinduer. Kanskje et lett forheng i stedet. Praktisk når sola steker. I skyggene innefor en vinkende hånd som hilser.
Det feies for egen dør, bokstavelig talt. Søppel legges opp på et blikktrau i veikanten. Holder trolig hunder, katter og rotter unna. Kokosnøtten ligger strødd rundt og er kanskje ikke den ressursen den en gang var.

Det å bygge hus tar tid. Man bygger når man har penger. Noen hus er åpenbart forlatt eller ikke blitt reparert etter en eller annen orkan. Folk flest bor i romslige tun blant grønne vekster, palmer og trær. På tunet står gjerne også en sirkelformet løvhytte med spisst tak og ringmur. Minner om en høyreist tipi eller lavvo. Laget av flettede grener og stråtekket. Trolig stående mer av respekt for tradisjoner og fortid, enn i bruk som bolig.

Lifou er høvedøya på Lojalitetsøyene, som de heter, og som er underlagt Ny Kaledonia. Ny Kaledonia har en betydelig gruveindustri som gir gode inntekter og ditto høye priser. Den franske stat opprettholder ro og orden og sørger for en viss sysselsetting. Politistasjonen er omgitt av høye piggtrådgjerder og stålport. Det er flere offentlige bygg å se. Noen prangende, andre ganske enkle. Helse, sosial og undervisning. Vi passerer 3 kirker. Det vitner om omfattende misjonsvirksomhet for et århundre siden. Til å begynne med ble misjonærene spist, men det er det lenge siden nå. skipperen grøsser lett og kommer i hu litt av teksten til ”Reinert me’ beine’….”

Havnen er trolig offentlig finansiert. Kanskje med EU-midler, kan man undres? Havnesjefen er aldri å se. Havneavgift er det visst ingen som bryr seg om å kreve inn. En mann i gul vest gjør rent i bygningens toaletter og kontor. Vedlikeholdet på anlegget er tilsynelatende meget mangelfullt. Båtene i havnen bærer preg av å ha ligget der lenge. Noen tilsynelatende forlatt. Vitnende om brustne drømmer? Hvem vet. En ung mor vokst opp på verdenshavene og hennes far i hver sin båt. Hun boende i Australia, men hadde kjøpt et slikt vrak hun holdt på å pusse opp, delvis med hennes far som hjelper. Roret lå på brygga. Bygget av tre som hadde råtnet og klar for reparasjon. Hun ventet materialer fra Ny Kaledonia. Skulle ha båten til å bo i. Mye billigere enn å kjøpe et hus. Flytter båten til Noumea i orkansesongen. En utrolig blid kvinne og hennes kopidatter på 7 år. Prøver å følge opp hennes skolegang via radioskolen i Australia der slikt er vanlig i bushen.

Mange har bil. Små, franske biler av nyere årganger. Dollartaxier plukker opp kvinner i veikanten. Pickup’er med mange menn på lasteplanet durer forbi, vinkende, eller viser V-tegn. På vei til ett eller annet gjøremål. Trafikken er forbløffende tett. Ikke en syklist å se. Knapt en scooter heller. Øya har flyplass og en mindre passasjerkatamaran ligger i marinaen. Turistene ankommer trolig i luften, for en 4 timers humpetur i passatkuling i åpent hav frister vel neppe de fleste. Katamaranen sørger trolig for forbindelse til de nærmeste øyene.

Butikkene er innholdsrike, men enkle. Hver dag i uken, grytidlig, blir befolkningen forsynt med sin pariserloff. Skal man få tak i sitt daglige brød, nytter det ikke å ligge lenge under dyna. Mye av maten kommer fra New Zealand. Særlig frukt, grønnsaker og kjøttvarer. Fisken fiskes lokalt i små, lette båter og selges på egen fiskebutikk med ypperlig hygienestandard. EU-standard?

Snart er frivakten omme. Gnisten har dagtjeneste i byssa og natten fri i akterkabinen. Hun serverte middagsrester til lunsj og fylte pannekaker med kjøttdeig samt pizzahorn til middags, rett før solnedgang. Gasten nyter svale trekken ute i cockpit etter en varm dag i solsteika. Studerer stjernehimmelen.

Så kommer Gnisten og melder om gnisselyder inne i hulen til Robert, autopiloten. Skipperen kryper inn og konstaterer slark i boltene som holder hydraulikksylinderen. Når skipperen kommer ut i cockpit for å melde fra til Gasten, står han allerede og undrer seg på hva som gnisser så fælt? Best å slutte mens leken er god. Vi vet råd: Monterer den lille autopiloten som styrer ved hjelp av vindroret. Så får vi ta fiksingen av slakke bolter når vi kommer fram til en forhåpentligvis rolig ankerplass i Port Vila om et døgns tid.

Men natten blir helt annerledes. Den lille autopiloten sier takk for seg. Slår ut sikringene. Det er for det meste ikke seilbar vind, og vindroret duger ikke under slike forhold. Vingler for mye. Så det ender med at Gasten og skipperen må håndstyre 1 time om gangen hele natten gjennom. Ikke lett å håndstyre nøyaktig i vinglesjø i natten. Så det blir ingen bønn. Ved daggry kryper skipperen inn i hulen til Robert med bedre bolter, store stoppskiver og kontramuttere. Men først må kistebenken som skipperen har tenkt seg ned i for å hilse på Robert, tømmes. Ikke bør man lide av klaustrofobi heller når man tenker seg nedi der…

En kistebenk på en langtursbåt kan inneholde utrolig mye. Fem 3 kilos gassflasker, 20 liter bensin, 2X50m tykk nylontrosse, dykkerutstyr. Dregg, øsekar og pumpe til jolla. Sugekopp, skraper og stålull til rengjøring av skutebunnen. Taustumper, poleringsutstyr, 2 skjøteledninger, bøyekrok. Klepp til storfisken vi aldri fisker, en stor boks fiskeutstyr, en stor dieseltrakt og 3 heverter til dieselpåfylling fra kanner på dekk. Hele cockpiten full. Det ser ut som en blanding av loppemarked og skraphaugen til selveste Skrotnissen.

Så må vindroret justeres for å stoppe vinglingen. Vinden er svært laber, 2m/s akterlig. Ikke mye å seile på i dag heller, ser det ut. Men nå styrer Robert igjen. Støtt og fint. Gnisten har startet vannverket, vår lille watermaker, fått sine tåneglermalt og sitter nå og leser i bikinien, mens Gasten slapper av etter nattens rortørn.
Og nettopp nå melder Gnisten at det er 40 liter diesel igjen på tanken…

skipperen blir visst aldri arbeidsledig, ser det ut til….

(oppdateres med bilder så snart vi kan)

Havneliv i Noumea, Ny Kaledonia.

For en uke siden, søndag 28.mai kom vi til hovedstaden Noumea på New Caledonia. Vi startet dagen grytidlig på Isla de Pins og hadde en flott motorseilas nordover.ca 60 nm. Sola skinte, vinden blåste sånn passe. Pannekaker med krem og bringebærsyltetøy til lunsj. Vi så virkelig fram til et godt måltid på land om kvelden. Vann i slange på bryggen. En dusj med hårvask var heller ikke å forakte, gledet meg hele dagen. 10 dager uten hårvask gjør lysten til det enda større. Da vi nærmet oss byen, syntes vi nok det var rart at vi ikke fikk telefonforbindelse, det var mobilmaster over alt, men ”Ingen tjeneste” lyste mot oss på alle tre telefonene. Hm: Telenor og One Call !… Det viste seg etter hvert at New Caledonia har sin egen leverandør som ikke vil ha avtale med noen andre.

På vei inn mot havna så det ut som et kjempestort regattafelt med store katamaraner og enskrogsbåter. Strømmet til fra alle kanter. Sola var i ferd med å synke i havet og alle ville til land før mørket slukte oss. Etter et raskt oppkall til marinaen, skjønte vi at det ble ingen hårvask, det var ikke rom til oss. Litt slukøret var vi, alle tre , men det gikk fort over.. Ankeret ble droppet på 9 m ved siden av svenske Elsa på ankerplassen utenfor havnen. Det ble ingen god middag på land, derimot fant vi fram fra våre gjemmer det vi kaller cowboymat, bønner tomater og bacon i gryte. Mette ble vi, og beskjed om å møte på marinakontoret for innsjekk mandag morgen kl 08.

Vi var på plass og det var mange andre også, så i flokk og følge vandret vi fra kontor til kontor for å registrere oss. De som styrer med mat og sånt her, ville komme om bord og hente det vi ikke fikk lov å ha. Dvs egg, ferske grønnsaker osv. I realiteten var det bare eggene de tok, resten fik vi beholde siden vi kom fra New Zealand.

Grunnen til at det var så fullt i marinaen, viste seg å være en hel flokk av båter fra Australia som hadde kommet over i regattaen ”Down under” fra Brisbane. De tok mesteparten av ressursene i marinaen og de kjekke damene bak skranken jobbet så svetten silte. Jeg holdt meg klokelig i bakgrunnen, og mennene om bord på Lovinda ble lovet plass i havnen et par dager etter. Vi var jo lystne på å få reparert autopiloten, og trengte muligens landstrøm. Hans Olav brukte alle sine triks og ba høflig og pent om plass. Vi kjørte med jolla og observerte ledige båser, og til slutt på tirsdag så sa de at nå var det vår tur. Vi var ikke sene om å lette anker og tøffe inn på plass.

Jeg fikk nå vann så mye jeg ønsket, der er mye vann på denne øyen, det er godt drikkevann. Anlegget til marinaen på land er upåklagelig, kan dusje så mye og hvor ofte vi vil.

Men ting tar tid. Å finne reparatører både til mennesker og båter gir oss mye mosjon. Båtbutikken er en bensintank unna med jolla, og de hadde heller ikke det skipperen trengte for å reparere autopiloten. Det kunne de bestille og motta om en uke. Men seilmakeren reparerte en sprukket sprayhood. Vi håper den holder til vi er hjemme, men sola er sterk….

Skipperen hadde en overhaling i cockpit i de verste bølgene under overfarten fra New Zealand og kjente seg følelsesløs i låret og viste fram en blårose i ryggen. Vi mente alle at det var best han fikk en legekonsultasjon. Damene på marinakontoret hjalp til med å finne en engelsktalende lege ikke altfor langt unna. De er svært medgjørlige etter at de ble tildelt en stor melkesjokolade fra Norge da marinaplassen var fikset. Skipperen og jeg troppet opp hos legen. Han konstaterte nærmest umiddelbart at slaget i ryggen var årsak til følelsesløsheten i låret, bestilte røntgen bilde og foreskrev smertestillende og annen medisin som skulle gjøre susen. Røntgenbildene viste ingen tegn til brudd og nå er skipperen bedre og følelsen i låret synes å være i ferd med å komme tilbake.

Vi har møtt mange andre seilere i havnen. Det er en daglig samtale om hvor ferden går videre. Noen følger hovedleden til Australia, mens andre vil oppleve andre ting. Vi har etter nøye vurdering besluttet å holde oss til den opprinnelige planen som innebærer at vi vil prøve oss på Vanuatu og den nordlige ruten gjennom Torresstredet. Vi vil gjerne innom Indonesia og trenger da visum. Vi hadde ordnet med agent før vi dro fra New Zealand. Det viste seg at det var lite verd i søknadsprosessen. Vi trasket i to km til Indonesias ambassade med alle papirene våre. Sekretæren på ambassaden møtte Skipperen med svar at han ikke kunne hjelpe oss. Men etter litt lirking og snakk, endte det med at jo han kunne hjelpe og gi oss visum. Det han ikke fortalte var at de trengte 4 virkedager til å gjøre visumene klar, så nå sitter vi her uten pass og venter på visum til Indonesia som kommer neste helg. Ja, ja ikke verste plassen i verden å vente dette.
Nå er canvasen på plass, cockpit er bonet, klærne er vasket. Ulltøy og langbukser er pakket lengst inn i skapene og vi håper vi ikke trenger de før vi nærmer oss Norge igjen. Og vår nye autopilot Ben, har fått nye børster på motoren, de gamle var helt utslitt og årsak til at motoren ikke virket. Innfestingen til rorkvadranten er også forbedret betydelig med Petter smart arbeid, så nå ….

Jeg har visst en litt lei evne til ikke å gi meg. Ved frokosten i går begynte jeg igjen. Du Svein, den AIS en som ikke viser at vi er aktive…………. Og skipperen kommer med en tirade om at jeg biter meg fast, aldri gir meg og at jeg avslører med en gang når han prøver å ta en litt lettvint løsning. Som for eksempel å late som han ikke hører. Eller noe slikt. Det endte med at vi lo slik at jeg satt juicen i halsen og …. Satte på senderknappen til AIS og jammen kom Lovinda Too opp på Marin Traffic.

Det med fire virkedager for den Indonesiske ambassaden for å sette stempel i passet ble en god historie. Vi så for oss en uke, men tirsdag etter pinsehelgen tidlig morgen fikk vi e-post fra ambassaden at visa var godkjent og passene klar til å hentes. Jeg nærmest løp av gårde mens Hans Olav og Svein skulle sjekke og merke ankerkjettingen.
Ambassadefunksjonæren smilte da han så meg og tydelig stolt overrakte han meg passene og ønsket oss velkommen til Indonesia. Nå gjenstår å se hva som skjer når vi kommer dit.

Ankerkjettingen var rusten. Og gammel. Livstråden vår på ankerplassen. Den ble raskt besluttet å skiftes ut med ny. De har det meste her på øyen og levert på båten ble den. Nå er det 70 m ny fin og merket ankerkjetting på plass i ankerbrønnen.
Siste klesvask er gjort, båten er ship shape, værmelding er gunstig, AIS sender er på, vi har handlet mat for en mnd, minst, med den største trallen vi noen gang har hatt, så nå er vi klar til å slippe fortøyningene om noen timer. Skipperen er gått for å sjekke oss ut av landet og jeg tar en tur på markedet for å få med oss litt ferskvarer. Vi er spent på hva som vi får se og oppleve de neste dagene på vår vei til Port Vela, Vanuatu.

Rufsetufs og ørkebørk!

(På grunn av begrenset internettilgang, vil bilder bli lagt til senere)

Motoren knurrer. Giret synger. Vårt lille skip knirker lett i sine mange sammenføyninger. Av og til får hun seg en klaps under sin flate buk. Vi slingrer og gynger oss nordover med vinden Gerade in die Nase. Det er mørkt og måneløst ute. Gnisten og Gasten sover. Gnisten sørger for indretjenesten og får natten fri som lønn. Gasten og skipperen kan bare gape opp, tygge om kapp og takke fornøyd for maten.

Vinden har spilt oss et puss i kveld. Vi seiler inn under kanten av en mørk sky. Vinden dreier fra østlig over til nord og presser oss vestover. Vekk fra målet som ligger bare 90 nautiske mil rett nord for oss. Forlokkende nær. Som en seilas rundt Jæren og Lista. Det vil seg liksom ikke helt for oss denne gangen. Å krysse oss oppover det siste stykket er ikke noe alternativ når vi har sett fram til en rolig natts søvn for anker i en lun vik etter å ha blitt banket både gul og blå i Tasmanhavet. Det vil bety enda en natt i sjøen. Da lar vi heller motoren knurre.

Det skulle ikke bli noen enkel seilas å komme seg vekk fra NZ. Det høres kanskje litt rart ut å si det slik, for vi har virkelig hatt det fint på NZ. Det har bare vært alt for lenge, og ute av vår kontroll. Vi vil så gjerne komme oss videre. Veien vil skal tilbakelegge før neste orkansesong og SørAfrika, er så lang og full av spennende opplevelser.

Så ligger vi og venter på gunstige værmeldinger. Når værvinduet endelig skulle åpne seg, har værutsikten forandret seg. Medvind blir til motvind. Så blir vi liggende nesten en uke til, ventende mens uværet hyler i riggen og regnet klasker ned. Noen tar sjansen og stikker til havs. Vi kan se dem på AIS som en flokk flygefisk i vifteform ut fra land.

Vi valgte å vente på god bør. Litt for god, skulle den vise seg. Da vi sjekket ut og satte nordover kysten av Northland i rokk og fokk, kjente skipperen en viss uro i magen. Stormkast slo ned fra klippene og drev opp vann så rokket sto i lufta. Galopperende hvite hester å se over alt, men små bølger, siden vinden sto ut fra land. Vi gikk nær land og hadde muligheten for å søke havn hvis magefølelsen ble for urolig, nesten bokstavelig talt. For etter å ha vært landkrabber i opp til halvannet år, følte både skipper og mannskap seg en smule rustne. Gnisten tåler alt, Gasten spiser piller, mens skipperen er tøff i trynet og tror at en skipper er en Skipper. Matlysten ble brått vekk etter en krypejobb bak i hulen til autopiloten. Gnistens lekkerbiskener ville liksom ikke ned. Han tygger og tygger og ser visst litt pjuskete ut. Gnisten smågliser og klarer etter en viss overtalelse å prakke piller på den heller spake skipssjefen. 1 stk Stugeron. Den gjorde susen.

For det ble en riktig humpetur i blåmyra. Først 2 døgn med vestakuling som satte oss kraftig ut av kurs østover. Så 2 døgn med sørvest som gav oss god fart nordover, vel vitende at vi hadde kraftig østavind i vente. Vi satte nautiske mil i banken for å kunne slippe oss vestover med, når det skulle bli nødvendig. Etter hvert brakte det løs med over 40 knops vind i kastene. Slikt blir det vått av. Stor sjø og skummende brått hele tiden. Vi går klar det meste som kommer bakfra, men sidesjøen slår over båten. Når kaskader av vann fra et brått treffer skutesiden med vindens hastighet, smeller det kraftig under dekk. Først hører man fossen komme buldrende, så kommer drønnet inn i skutesiden så gebisset skrangler. Men båter er bygd for slikt. Vakten sitter i ly under sprayhooden på brodekket med sikkerhetssele og redningsvest, for under slike forhold er cockpiten ikke noe hyggelig sted å oppholde seg. I måneløse natten ser vi de selvlysende morildbråttene dundre rundt oss. Da belønner nattevakten seg med noe knask og noe lunt i koppen.

Under dekk ligger vi fastspent i sjøkøyene som hindrer oss i å trille på dørken og finne søvnen uten å måtte klamre seg fast. Støttet opp med puter og ei god dyne til å trekke over seg. For selv om det ikke er kaldt ute, blir man avkjølt av vinden og klam av salt og fukt. Snart faller man i søvn en stakket stund. Så midt i drømmeland blir man vekket til nye timers vakt.

Posisjon og andre tildragelser noteres i loggboka og settes ut i kartet hver 6.time. Det er lange avstander vi tilbakelegger på en slik tur. 900 nautiske mil eller ca 1700 kilometer. Våre framskritt i kartet synes små fra dag til dag. Farten er heller ikke så høy. 5-6 knop. Vi velger å seile forsiktig. Ruller ut en flik av fokken og prøver å unngå å utsette rigg og utstyr for høye belastninger. Så slipper vi å bli liggende flate i vindkastene med blafrende seil, skranglende rigg og roret på tvers. Vindroret gjør rormannsjobben. Gasten er helt imponert over hvor bra et vindror styrer. Vår nye autopilot krangler derimot. Den gamle motoren til hydraulikkpumpa må trolig få nye børster. (Heldigvis har vi delene) Men akkurat nå styrer den skuta helt utmerket. Når vi kommer til land, venter nye reparasjoner…..

Voldsomt uvær herjer nå på Fiji-øyene

Mens vinterstormene hjemme i Norge har tatt seg en liten pause, har det virkelig braket løs over Fiji-øyene, der den kraftige tropiske orkanen Winston nå har truffet midt på. Vindkast rapportert opp tll 250 km/t. Grøss! Hvordan det vil gå med de seilerne som har satset på såkale Hurricane holes eller fortøyd til orkansikrede bøyer, er vi spent på å få vite mer om. Godt å vite at Lovinda too ligger trygt fortøyd på New Zealand, langt unna nedslagsfeltet for tropiske orkaner.

Når orkansesongen er over i april? satser vi på å returnere til de stødige østlige passatvindene lenger nord og eventyrlig seilas mot Vanuatu, Solomonøyene, Australia og Indonesia på veien mot SørAfrika opp under jul.