Ankomst Horta, Faial, Azorene

IMG_1611

Fem fantastiske seildøgn fulgte etter som vi kom oss opp mot 38.breddegrad og etter hvert også 39. Faktisk høyere enn Azorene. For fullt storseil og genoa dundret Lovinda av gårde i frisk bris fra SW. Flere dager kom og gikk med døgndistanser over 144 nm, som tilsvarer 6 knop eller mer i snittfart. Det er sjelden vi oppnår så høy fart. Når vinden er friskere, rever vi seilene ganske mye for å unngå materielle skader. Seil og rigg er vi redde for. Vil helst ankomme neste havn med hel båt og unngå stress med reparasjoner. Hvis det over hodet er hjelp å få.

IMG_1562

Spenningen om bord økte etter som farten økte. Vi hadde forlatt tanken på at det var mulig å rekke fram til Horta til 17.mai. På ett tidspunkt var 18. eller 19.mai mest sannsynlig. Stemningen ombord var litt laber. I alle fall på spinnesiden. Vi hadde ikke forestilt oss da vi la ut fra Sint Maarten 26.april at vi skulle bli grundig slått av vår forrige kryssing med en vesentlig mindre båt. Men Gnisten regnet og regnet. Hvis vi kunne holde mer enn 5 knop i snitt, ville det være mulig. Etter som dagene gikk og det var mye minus i det regnskapet, snudde det seg langsomt og prognosene begynte å gå i pluss. Først var det ETA (estimated time of arrival) ettermiddag/kveld på 17.mai. En stund lå vi an til å ankomme ved daggry, men så svant vinden langsomt hen og vi måtte kommandere ut det japanske kavaleriet. Nå var ikke mangel på diesel lenger et problem.

IMG_1615

Ved daggry 17.mai steg øya Faial ut av morgendisen, hengende under en mørk sky. Havet er svart og sølvblankt. Mindre båter ligger og fisker. Flere båter hadde passert oss om natten. Større båter med bataljoner av kavalerister og rikelig med for, kan man tenke. Noen uten AIS, andre svarte ikke på anrop. Kanskje var det et kappløp i gang om å komme først inn i havnen, få tildelt de siste restene av ledige plasser? Det hadde gått rykter om at havnen var full, men vi som har en av de minste båtene, valgte å ta dette med ro. Som regel smetter mindre båter inn der de større er for store.

På AIS’en dukker det opp flere og flere skip. Slik er det også hjemme. Så snart man nærmer seg en pynt eller en odde, dukker det opp båter fra alle kanter. Litt pussig det der.

Det er kjølig i lufta. Men nå skal stillongsene av og ordentlige bukser på. Det dusjes og vaskes og byttes tøy. Vi vil se skikkelige ut når vi ankommer. Ikke vil vi lukte vondt heller. På med 17.mai sløyfer. Opp med det portugisiske gjesteflagget og det gule karanteneflagget. Opp med flaggstanga og flagget på hekken (vi sparer på flagget i havet). Vi er to timer bak alle tog og festligheter hjemme. Men så snart vi får tre strekers dekning på mobiltelefonen begynner linjene hjem å gløde. Vi får se bilder og videoer fra glade unger i tog. Korpsjentene i Haugesund. Det er grønt og langt kommet løvsprett. Pollenallergien blomstrer og ikke alle er helt i toppform.

IMG_1638

Vi legger til kai ved innsjekkingskontoret. Sola steiker og vi skulle vel hatt shortsen på. Men portugiserne er vennlige og effektive, og jammen fikk vi den siste ledige plassen på pontong B! De større og de som kom etter måtte ligge langs moloen i tykke lag. Herlig å slippe å stige over flere båter hver gang man skal en tur i land.

IMG_1647

Gnisten finner fram signalflaggene og mens vi knytter sammen flaggene til en lang lenke, blir vi oppmerksomme på en norsk båt i havn. En diger en med festkledde mennesker ombord. Vi tar båtflagget av og vifter med det i lufta. Sporenstreks blir vi invitert over til «Skyline» på 17.maifrokost. Det ble en minneverdig stund. Christian og Torill fra Drøbak på årstur med en 54fots båt av nyere årgang. To herlige smårollinger og en ung medseiler ombord. Her treffer vi også Carl Emil Lie fra en annen norsk båt, «Windy Lady» som hadde rorhavari 1000 nautiske mil vest av Azorene i dårlig vær noen uker før oss. Nå lå de og ventet på å få tilsendt nytt ror fra Sverige. De er i alvorlig tidsnød siden de er nødt til å stille på jobb 1.juni. Siden kommer nytt ror på, men været snur seg til det verre, tiden renner ut, og de må gi opp å seile båten til Europa der far kan overta seile båten hjem. Nå blir båten seilt hjem av leid mannskap, mens de to SAS-flygerne må fly hjem i stedet. Skuffelsen er selvfølgelig stor, men avgjørelsen er helt riktig. Man setter ikke til havs i dårlig vær med dårlig tid.

IMG_1683

IMG_1688

I mens nyter vi landligge i herlige Horta. Vi tar en sving innom Cafe Sport og den berømte Peter’s Bar. Et kultsted for alle seilere. Vegger og tak er dekorert med flagg og vimpler fra alle verdenshjørner. Og jammen fant vi ikke vårt eget bidrag fra 2003 hengende i taket. Sterkt preget av tidens tann etter 15år i tobakksrøyk, støv og fettos fra kjøkkenet. Her henger det fillete flagget fra «Petra» av Tromsø ,og det rene og pene nye flagget fra «Saphir» fra vår egen seilforening.

IMG_1685

Vi leier oss en scooter og drar på tur opp til vulkanens topp. Men det er gråvær og ved krateret ser vi bare tåke og yr, som legger seg på brillene. Vi snur med uforettet sak, og styrer svingete røde grusveien nedover fjellsiden i le. Fukten gir stor frodighet og saftige beitemarker. Vi passerer store flokker med kyr og kalver. Ingen tøffer seg og vil stange. Heldigvis.

IMG_1660

Her treffer vi nye båtfolk, mens det er gjensyn med andre vi har møtt før. Franskmennene dominerer, men det er en del tyske, svenske og britiske. En finsk og en dansk og altså 4 norske, da en mindre ketch med ungdommer fra Bømlo dukket opp for et par dager siden i den verste NØ-kulingen. På Peters bar treffer vi ikke bare båtfolk, men ur-turisten. Folk som bare bestiller flyturen og drar avsted med ryggsekken. Turismen her er i framgang. Ikke i nærheten av tilstandene på Kanariøyene eller langs Middelhavskystene. Unspoiled er et begrep som tiltrekker seg en annen type turister.

Når vi ser oss rundt, tenker vi litt Lerwick på Shetland eller Kirkwall på Orknøyene. Intimt og levende og sjarmerende. Hyggelige priser. Ikke noe mas. Folk er ærlige, vennlige. Det er rent og pent. Tagging og søppel forekommer knapt. Ny maling på de fleste hus.

En form for ro og verdighet preger dette samfunnet, synes vi.

IMG_1662

IMG_1739

IMG_1736

Om få dager legger vi ut på siste etappe av Atlanterhavs-seilasene våre. Finværet hjemme setter opp kalde nordøstlige vinder her. Midt i snuten-vinder. Men ved å gå i nord-nordvestlig retning herfra ,kan vi finne sydvestlige vinder og kanskje kjøre motor i vindstille til vi er på høyde med Irland. Derfra ser det ut til at vi må ta oss østover i nordlige vinder. Heldigvis er det ikke så veldig langt til Irland herfra. Bare 1100 nautiske mil. En distanse vi under normale omstendigheter burde klare på 9-10 døgn, men hvis det blir en vesentlig omvei, må vi regne med 2-3 ekstra dager. Det viktigste er å unngå dårlig vær. Vi beveger oss herfra opp i det såkalte Vestavindsbeltet, der de polare lavtrykkene komme feiende. Siden det er godvær hjemme, blir disse lavtrykkene presset lenger nord, slik at det blir grisevær i NordNorge og ditto finvær i sør. Og vi unngår lavtrykkene her i sørvest. Ser det ut til…

IMG_1742

På vei gjennom det midtatlantiske høytrykket

IMG_1524

Det er blanke, blåe havet rundt oss. Slapp havdønning på kryssende kurser speiler av himmelen over i buktende striper. Kodemeldinger om sterkere vinder under horisonten i nord, vest og sør. Bare ikke der vi er. Sola sender sine stråler som et lekende, dansende lasershow  ned i det blå dypet under båten. Det er vakkert her ute. Vi nyter det i fulle drag. Bare å være til. Midt i vår lille Odysse. Ombord i vårt lille skip. I vårt eget lille univers. På vei hjem. Midt i NordAtlanteren. New Foundland i nord og Bermuda i vest. Azorene i øst.

IMG_1528

Vi tar oss fram gjennom en armada av portugisiske krigsskip. De fryktede små manetene med seil på ryggen drivende forbi med ti meter lange tentakler slepende  i dypet under seg. Noen dotter med sargassotang. En bit hvit plast minner oss om en av de mest alvorlige miljømessige trusler på lang sikt.

IMG_1536

Det er lørdag og tiende dagen i havet. I skrivende stund er vi på vei nordover for seil og motor. Vi har forlatt den karibiske passatvinden  etter som vi har arbeidet oss nordøstover mot Azorene. Her ligger det midtatlantiske høytrykket og stenger for våre planer om en rask seilas. Vi hadde kjempet oss høyt i vinden nesten 700 nautiske mil i løpet av en ukes tid. Vinden av og på, for til slutt bare å forsvinne under en tung, mørk sky. Så lå vi der og duppet uten framdrift.

Det å miste vinden så langt fra land er ingen spøk. Vinden er vårt drivstoff og seilene vår motor. De færreste har drivstoff nok til å kjøre 1400 nautiske mil for motor Vi kan i beste fall klare 1000. Nå er gode råd dyre.

Fra vår værmann i Skottland får vi det rådet å sette kursen nordover. Komme oss gjennom høytrykket og over på nordsiden, der vi vil finne vinden igjen. Forhåpentligvis om ikke lenge. Denne gang som vestavind. Medvindseilas er noe langturseilere som oss vet å sette pris på. Nå håper vi på det beste…

IMG_1565

Solnedganger i blanke havet gir oss et fyrverkeri av farger over vesthimmelen. Når sola synker ned i havet og slokner i sin egen glohaug, starter et flammende fargespill i skylagene over. Hele fargeskalaen, om man ser nøyere etter. Etter som mørket siger på blekner bildet og den mer pastellaktige paletten tar over.

IMG_1543

Når natten har senket seg over hav og himmel, trer planetene inn på scenen. Venus i vest og Mars i øst. Og Karlsvogna har steget opp på himmelen og peker oss veien mot nord. Midt i baugen. Så trer en sprakende stjernehimmel fram. Ikke noe bakgrunnslys som blekner bildet. Et sprakende univers over oss.

Når månen stiger opp ut på natten, forandres scenen, horisonten trer fram og vi ser konturene av skyenes formasjoner. I kjølvannet morildens dans. Vi har hatt stor nytte av måneskinnet på nattevaktene, først som stigende måne godt synlig før solnedgangen. Nå i ne og synlig først lenge etter midnatt. Om noen dager blir det svarte netter.

Men vi er på vei nordover og inn i de lyse nordiske sommernettene. Vi ser fram til lange lyse kvelder og duft av bjørk og kaprifol i en lun vik i hjemlige farvann.

IMG_1605

I mens synker temperaturen i luft og sjø. Fortsatt gode temperaturer sett med hjemlige standarder. Men vi er nok for godt vandt. Nettene oppleves kjølige. Gnistens strikketepper holder ikke lenger stand mot nattetrekken, som ikke er svalende lenger. Vi må fram med varmere klær. Gnisten har funnet fram stillongsene og sommerdynene. Rart å tenke på at det er 4 år siden de sist var i bruk. Et klart tegn på at vi er i et tideskifte. Fiskebankene ved Newfoundland ligger bare noen få hundre mil nord for oss. The Grand Banks. Minner skipperen om historien om Den gamle mannen og havet….

Mens vi tar oss nordover, ser vi sola senere ned for hver kveld. Solnedgangen tar litt lenger tid også nå som solbanen skjærer horisonten med flatere vinkel. Når vi finner vestavinden, vender kursen østover, seiler oss inn i soloppgangen, vil sola gå tidligere ned for hver kveld igjen og tidligere og tidligere opp hver morgen. Sæå må vi på ett eller annet tidspunkt begynne å stille klokken fram. En time for hver femtende lengdegrad. Vi har tre tider å holde styr på og tre klokker ombord. På armen lokal tid, på skottet i salongen UTC-tid, på skottet i akterkabinen norsk tid.

I dag har vi kjørt motor sammenhengende gjennom hele dagen. Storseilet har stått oppe noen dager, men da vinden ble akterlig og seilet begynte å blafre i den akterlige vinden, valgte vi å ta det ned for å minske belastningene på duk og sømmer. Heldig for oss at vi nå har fått medstrøm. Vi følger med på sjøvannstemperaturen, som har steget. Kanskje er det Golfstrømmen som har slått inn?

Vi nærmer oss 34 grader nord. 32 nautiske mil lenger fram i løypa. Her håper vi på at vestavinden skal melde seg. I dag har det vært et svakt pust fra nord, dreiende i sør og i kveld tilbake i nord. Men tendensen nå i kveldingen peker mer mot vest. Det er lov å håpe, men vi satser på å holde det gående nordover for motor til vi finner vind. Vestavind. Et sted under horisonten.

IMG_1539

IMG_1556

Hjemover

Vi er midt i Nord Atlanteren. Vi er på hjemvei. Til sommer i Norge. Lange , lyse sommerkvelder. Det har vi ikke hatt siden vi dro hjemmefra for fire somre siden. Den lyse sommertiden er unik for oss nordboere og som vi gleder oss til å vende tilbake til. Ennå er det nesten litt uvirkelig. Her tasser vi rundt i vårt lille hjem på bare bein og ellers meget lettkledd. Hver sjette time skriver vi ned posisjon og sjøtemperatur. Er nå kommet til  22.5 grader i sjøen. For en uke siden var det 26.5. Jeg har funnet fram de tynne ull T -skjortene uten arm og synes det er behagelig å ha på, det er 24 grader ute på dagtid nå.

Bølgene skvulper rundt baugen. Det er midnatt, skipperen sover i akterlugaren og jeg passer på at vi er på rett kurs. Rett kurs kan være så mangt. Akkurat nå er rett kurs rett nordover. Vi er på jakt. På jakt etter vinden som kan føre oss nordøstover til Faial, den lille grønne øyen  med byen Horta, der så mange seilere har kommet for hvile på vei østover og nordover. Vi har vært der før, for femten år siden med gamle Lovinda. Feiret 17.mai der. Mange gode minner. Nå ser vi fram til hyggelig gjensyn. Håper vi rekker fram til 17. mai denne gangen også og at det er andre nordiske båter som forstår seg på 17.mai feiring. Hvis ikke , så får vi feire med de som er der.

Vinden er det store tema på lange overfarter. Vinden styrer oss, det nytter ikke å seile mot vinden. Det er en uke siden vi forlot Karibien nå, og i denne uka har vi hatt alt fra kuling til vindstille. Vi er nesten halvveis nå, bare 1400 nm igjen. Dette er den nest siste lange overfarten vi gjennomfører på denne turen. Ca tre uker i sjøen. Jeg er glad det er den siste, virkelig lange, det er nok nå. Men jeg vet at jeg kommer til å savne disse langsomme dagene der tiden føles som den går litt saktere. Vi har tid til å prate sammen, bare sitte sammen i cockpiten, lese i bøkene våre. Jeg strikker genser til Bjørg, håper hun blir fornøyd og at den passer. Vi planlegger hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Vi snakker om e-postene vi har fått. Paul i Skottland som hjelper oss med veivalg ut fra ferske værrapporter. Hver natt sender skipperen posisjonsrapport til Paul. Rykende fersk og klar til breakfast tea i Insch. Han plotter oss inn på kartet sitt og gir oss råd basert på ferske værrapporter. Vi verdsetter denne hjelpen meget høyt. Derfor går vi nå nordover  i stedet for å følge den rette linjen nordøstover med motor i vindstille. Veien blir litt lenger, men vi håper at det lønner seg til slutt. Bedre vind fra bedre retning. Fasiten får vi om en ukes tid.

Vi har mat nok, vi har vann nok. Vi har fortsatt en behagelig temperatur, men kanskje jeg må finne fram dynene om en liten stund. Jeg har forberedt, de ligger klare, vakuumert i bag i forpiggen, men ennå er det godt nok med de hjemmestrikkede ullteppene.

Vi er på hjemvei. Men ennå er det mange opplevelser som venter. Vi er i kjent farvann nå. Har vært der før. Irland og Skottland. Lange, lyse kvelder venter…..

-Gnisten

Treffpunkt Karibia

IMG_1052.JPG

Etter 6 ukers havkryssing fra SørAfrika til Martinique i Karibia via St.Helena, med over 5.800 nautiske mil langt kjølvann, var det godt å slippe kroken ut på 5 meters dyp utenfor StAnne ved Le Marin, søndag formiddag den 11.mars.

Grønt vann over sandbunn og le for storhavsdønningen under en stødig østlig passatvind ut fra land. En og annen regnbyge feier over øylandskapet og sørger for at det er grønt og frodig over alt. Noen av dem har siktet seg inn på oss og vi må i hui og hast søke dekning for ikke å bli pisket av iskaldt regn. Smekke igjen lukene som sørger for en behagelig gjennomtrekk når lufta holder 31 grader. Opp med duken som dekker over sprayhood og biminien. Opp med teltet som dekker over forluka.

Vi blir minnet om regnets velsignelse etter dager og uker mellom regndråpene siden vi forlot Darwin i Australia for et halvt år siden.

Nå kan vi tillate oss å sløse med vann igjen. Vi kan sette watermakeren i dvale for en stund og sette kursen inn i marinaen i Le Marin. Vi har forhandlet oss fram til plass ved brygge. Slangevann og strøm og franske baguetter og andre herligheter av beste sort.

Men først er det bading, uten redsel for hai og krokodiller. Gnisten ned badeleideren og padlende smilende rundt båten igjen. Så må skipperen til med maske og snorkel og skrape skroget for blindpassasjerene som henger under buken på skuta. Andeskjell i ulike størrelser. Skipperen undrer seg på hvordan det er mulig for slike skapninger å bite seg fast i vannstrømmen rundt et kopperbelagt, giftig skrog, som beveger seg relativt hurtig gjennom vannet. Det er kun i akterskipet disse skapningene klarer å klore seg fast. Kanskje er det undertrykk og oksygenrikt vann pisket inn under baugbølgen? Uansett: vekk med dem! Først skrape, så gryteskrubben så grønskeskyen står i vannet. Vannlinja først, så undervannsskroget så dypt det lar seg gjøre uten for store anstrengelser. Siden , når skipperen igjen går til verket, dypere under skroget, er andeskjellene vekk. Kanskje de ikke trives når skuta ligger i ro, eller kan det være småfisken som har spist seg mett?

Nå skal vi ligge ei ukes tid inne i marinaen og nyte roen noen dager, tråle båtbutikkene for reservedeler , fikse, ordne, reparere, vaske klær og skute, og kanskje treffe folk?

Det ligger om lag tusen båter her i området. Ute på ankerplassen speider vi etter norske flagg, skandinaviske flagg. Har noen av våre følgesvenner fra fjernere farvann kommet fram? Vi ser ett annet norsk flagg, men ingen vi kjenner. Flere svenske. De også ukjente.

IMG_1081.JPG

På bøyene utenfor selve marinaen ligger Sofia av Cowes med Ann og Jonathan vi traff første gang på Makemo-atollen i Stillehavet. Så snart vi har fortøyd til brygga kommer de på besøke og vi opplever det som bare pauseknappen har vært trykket ned. Nå er det Play! Og så får vi melding fra Sørlandet om at den franske halvsøsteren til fyrmesteren på Lista fyr var i havna med katamaranen sin. Det blir et minneverdig møte med Anny og Bernard. Vi finner raskt tonen selv om Bernard ikke er like flink med engelsken som Anny. Kjekt var det, rett og slett! Verden er ikke så stor…

IMG_1067.JPG

IMG_1083.JPG

Etter mange års bruk og flere titalls tusen nautiske mil er det mye som må fornyes. Skjøter, kanvas og seilduk. Toalettpumpa er utslitt. Trykktanken til ferskvannet har sprukket og lekket ferskvann ned i kjølsvinet i lengre tid uten at vi var klar over det. Steikeovnen virket bare på laveste nivå og brødsteikingen i havet kunne ta to timer. Vi så for oss en ny og lekker utgave, men til nesten dobbel pris av tilsvarende hjemme. Det ble litt for dyrt og føltes som sløsing å kassere en ellers relativt ny komfyr. Så da blir det mekking med hodet inne i steikovnen. Når skipperen hadde avdekket brenneren og stukket opp hullet i dysa med en av Gnistens sikkerhetnåler, og enda til fått jobben godkjent av Morten svigersønn med landets høyeste tekniske kompetanse, virker regulatoren på alle trinn igjen. Gnisten strålende fornøyd. Lommeboka også, forresten. Men å bytte den franske gassflaska vi hadde byttet på franske NyKaledonia, blånektet de på Martinique….

IMG_1130.JPG

Lørdag 17.mars sto vi spente på brygga og speidet etter taxien fra Lementin-flyplassen. Datter Solveig, Morten svigersønn og Johannes (5) og Signe Irene (3) på utvidet påskeferie fra Oslo. Uten beksømsstøvler, Bergansmeis og ski, riktig nok. Fulle av forventninger. Stor gjensynsglede, selv om vi var hjemme på juleferie et par uker. Mer enn påskebrune var de når de dro hjem igjen!

IMG_1141.JPG

IMG_1129.JPG

IMG_1123.JPG

Herlige dager med badeliv, strandliv fulgte. Ankringsøvelser for den relativt ferske skipperen fra Oksenøya Marina. Det gikk noen dager før barna var helt kvitt jetlag, men de var snart fortrolig med det meste ombord. Det var artig for oss besteforeldre å se hvordan barna sine grenser i forhold til vann ble tøyet under oppholdet. Særlig overraskende var det å se femåringen snorkle og oppdage fargerike småfisk utenfor stranda. Selv om ingen av dem kunne svømme og begge var oppsatt med redningsvest, så vi gode tilløp til hundesvømming for den minste og crawling for den største. Fint å være sammen døgnet rundt og følge stemningskiftene som følger i små barns liv. Seilturen rundt i vikene på lesiden av Martinique var rammen for ferien deres. Barna ble ikke sjøsyke eller redde ombord. De fikk se havskilpadder, delfiner og knølhval med dykkende spord. Den flyinteresserte femåringen som fikk en eske tørkede flygefisk da han kom ombord, kunne oppleve å se svermer av flygefisk rundt båten da han satt i baugen. Forhåpentligvis er grunnlaget for vellykkede båtferier i hjemligere farvann lagt. I skrivende stund er s/y «Rebekka» (Comfortina 32) sjøsatt etter den første ordentlige vårpussen og snart klar for sommerseilas i Oslofjorden igjen. Det oppleves som en stor glede for Gnisten og skipperen, at døtrene og barnebarna finner gleden ved båt og strandliv, enten det er i travle Oslofjorden eller lune viker på Nedstrand.

Etter å ha vinket farvel til påskegjestene, fulgte en travel uke for oss. Gnisten hadde bestilt hjemreise for å ta farvel med sin syke mor som hun besøkte ved juletider, men rakk ikke hjem i tide. Hun kom likevel tidsnok hjem til å få delta i planleggingen og gjennomføringen av begravelsen og et gildt minnesamvær etterpå. Sørgelige omstendigheter, og hektisk ble det også. I skrivende stund har hun forlengst kommet ombord igjen. Synes det er rart ikke å kunne ringe til mor lenger. Dette var noe vi fryktet da vi la ut fra Skiftesvik i 2014. Prisen man må betale for å gjennomføre en drøm som vår, er at noen kan falle fra mens man er langt hjemmefra. Heldigvis skjedde dette ikke mens vi var mange uker fra nærmeste havn.

Mens Gnisten var hjemme i sørgelig oppdrag, fikset skipperen videre på FORD’en (Fiks, Ordne og Repareres Daglig). Stell av dekk, motor og mye annet. Vår hydrauliske bomvang, kick, (en anordning som både holder storseilbommen vannrett i havn og kontrollerer at storseilet får riktig fasong på unnavindsseilas), hadde satt seg fast i en stilling og var ikke til å rikke. Da vi ankom Le Marin første gang, tok skipperen med seg dette tunge beistet til riggeren med spørsmål om de kunne fylle på olje og sjekke funksjonaliteten. 3 uker senere var fortsatt ingen ting gjort. Riggere har det travelt når det er høysesong som nå og køen av båter med riggproblemer er lang. Til slutt tok de seg i all vennlighet tid til å kikke på innretningen. Kjørte pumpa og dermed var den blitt noen cm for kort til at bommen gikk klar hindringer i cockpiten. Våre itelienske naboer Roberto og Giordiano hjalp til som best de kunne med å dytte bommen oppover for å strekke ut hydraulikksylinderen. Ikke om det smalt om 3 relativt sterke menn løftet alt det ryggene kunne klare. Roberto som hadde visse erfaringer med kicken sin som var av samme fabrikat, bare en smule større, fant fram kompressoren sin og så ble lufttrykket i sylinderen satt hardt. Ikke tale om at den lot seg rikke! Vi flushet hydraulikkolja slik at det som kom ut var rent og fritt for vann.

Uheldigvis tippet bøtta med olje på dekk og det fløt ut flere liter hydraulikkolje utover teakdekket. Hjelp! Katastrofe! Heldigvis kunne italienerne trø til med kokhett vann og masse oppvaskmiddel mens skipperen lå på dekk og desperat tørket opp oljesølet med det han kunne finne av kluter og gamle pussefiller. I tumultene som oppsto veltet bøtta en gang til, men da var dekket vått og det gikk lettere å få tørket opp det nye sølet. Klossmajor,skipperen! Heldigvis oppdaget skipperen at en ventilnål med fjær hadde fulgt med oljen ut av pumpehuset. Tilbake til riggeren. Om de kunne gjøre ett nytt forsøk på å få strukket sylinderen tilbake i riktig lengde? Forsøket mislyktes og skipperen fikk tilbudet om å slenge hele innretningen til kanskje 20.000 blanke norske kroner på den omfattende skrothaugen utenfor og gå over til gammeldags løsning med tau og blokker. Men skipperen er som kjent litt av en skrotnisse, og ved hjelp av to toggles (metallbøyler) i riktig lengde fra skrothaugen og et par riggbolter, sitter kicken igjen tilbake på sin vante plass med forlengelsene. Man kan jo ikke gi seg så lett. Når vi kommer hjem, får skipperen oppsøke noen av sine venner på verksteder i området og spørre tynt om de ser syn på å fikse den igjen. Hva har man båt til?

Litt stusselig ombord uten Gnisten, men Roberto forbarmet seg første kvelden etter innledende runder med språklige øvelser i «stokkafisso di Noruega» og prøvesmaking av Mills kaviar på Ryvittaa knekkebrød, til prøvesmaking av italienske spesialiteter ombord i den digre salongen i den eldre Oyster 64-foteren han hadde pusset opp. Spaghetti med tomatsaus, tørket fiskerogn og knallhard sauemelksost. Skipperen kvitterte med sardiner, makrell i tomat og en tube kaviar som Roberto syntes var for salt men som Giodiano som var betalt mannskap ombord slo kloa i da skipperen forlot skuta etter et glass hvitvin, eller var det to? og forsiktig gjesping hos verten. Vennskap etablert. Bare man tør by litt på seg selv.

IMG_1175.JPG

Mye småfiks ombord i de neste dagene, og lørdagskvelden var det klart for nytt besøk ombord i 10 dager. Vårt gamle mannskapsmedlem fra regattatiden med Willingen, Arvid og min gamle kollega Eva mønstret på for seilas videre nordover til Gouadeloupe der Gnisten skulle mønstre på igjen kommende lørdag. Arvid er en utmerket kokk og skipperen kunne slappe litt av i forhold til visse eskapader i byssa. Gildt å møte gode venner igjen og kunne gi besøket en liten smak av hva båtlivet i Karibia har å by på. Etter forsiktig avklimatisering for anker utenfor stAnne, bar det videre nordover til Grand Anse og Anse Mitan, der det var gode muligheter til å komme i land, gå turer, bade og nyte den lettere avslappede og delvis autentiske Karibiske atmosfæren.

IMG_1189.JPG

IMG_1201.JPG

Vi ankom den gamle hovedstaden stPierre like før solnedgangen og etter å ha blitt bedt om å ankre lenger unna en kanadisk båt, begynte problemene som endte med at skipperen la ut for lite ankerkjetting i marbakken. Da han våknet opp i grålysningen neste morgen, lå skuta ei nautisk mil ute i bukta på over 70 meters dyp. Og vi hang fast! I hva? Skipperen fryktet det verste i form av at vi hadde hukket oss fast i riggen til ett av de mange skutene som sank på havna katastrofedagen i 1902 da hovedstaden ble utslettet av en hetebølge som veltet nedover fjellsiden under vulkanen Mont Pelee. På sekunder brant hele byen opp med 30.000 mennesker og skipene på reden utenfor. Skipperen startet motoren og kjørte forsiktig opp mot vinden med ankerspillet i gang. 40 meter kjetting veier litt og vinsjen slet nok tyngre enn skipperen likte. Til slutt gikk den i stå. Ville ikke mer. Skipperen satte seg på dekk og dro i kjettingen til ankeret kom opp med en kraftig fiskeline i kloa. Arvid trådde til unnsetning og snart hadde vi kippet av fiskelina. Men ankervinsjen ville ikke reagere på kommando og skipperen måtte innse at den var kassabel fordi det ikke lenger går an å få tak i ny motor. Resten av ferden fikk vi gå fra bøye til bøye.

Hendelsen ble umiddelbart rapportert hjem til Gnisten som straks gjorde sin ankomst på Maritim i Stavanger. Dagen etter ankom vinsjen med ekspressfrakt fra lager i Arendal og så var plutselig bagen til Gnisten 23 kilo tyngre…

 

Det ble en frisk seilas mellom Martinique og Dominica. Gjestene fikk føling med seilas i åpent farvann, storhavet som velter inn fra øst med krapp sjø og skumsprøyt. Men ingen ble sjøsyke.

IMG_1214

Dominica ble rammet av orkanen Irma som slo hardt til i denne delen av Karibia i begynnelsen av september. Skrøpelige hus og brygger ble smadret og hustakene fikk hard medfart. Båter ble slynget på land og telefonstolper knakk som fyrstikker.

 

 

 

Uten fungerende ankervinsj grep vi tilbudet om bøye i Portsmouth, bestilte ferskt brød og så bar det i land. Der fikk vi med egne øyne se litt av ødeleggelsene. En av de lokale ba oss ta bilder og fortelle omverdenen hvilken situasjon den hardt prøvede befolkningen befinner seg i. 

 

 

 

Lettere rystet vendte vi tilbake til skuta og neste morgen bar det videre nordover mot Gouadeloupe og de vakre Les Saintes-øyene under roligere forhold enn dagen før. Mindre vind, bølger og en gunstigere retning.

 

Vi fant også her en ledig bøye og her ville vi nyte noen dager mens vi ventet på at Gnisten skulle mønstre på. Det er en livlig båttrafikk mellom Gouadeloupe og Isles des Saintes. Passasjerbåter går i skytteltrafikk og ikke så rent få turister drar ut hit på dagstur eller overnatting. Tilbudet er ganske stort og stedet meget hyggelig. Intimt, rent og rustikt. I det kuperte terrenget slynger smale veier seg opp og ned. En del av trafikken er elektrifisert med golfbiler og sykler, men knallerter kommer fykende rundt gatehjørner og man må passe på å holde seg på fortauene. Her finner man små salgsboder, kafeer og restauranter. Velstelte hager og frodige blomstrende busker vitner om et godt liv.

 

Under rolige forhold tok vi oss opp til Basse Terre, en travel by i sørvestre Gouadeloupe. Vi kunne komme inn i marinaen, til kai, vann og strøm, dusj og toaletter og ikke minst vaskemaskiner. Gnisten vasket klær. Arvid og skipperen monterte ny ankervinsj. Med leiebil et par dager fikk vi anledning til å se oss litt om på øya, før vi kjørte gjestene helt til døren på flyplassen i Pont a Pitre som ligger på den flate, østre halvdelen av denne store øya, som er delt i to av en kanal. Små, intime badeviker, sjarmerende og rustikk bebyggelse fra koloniens storhetstid, frodige skoger og sukkermarker. Sukkeret har vært grunnvollen i de karibiske øyenes økonomi. Svære områder med sukker-rør som gjerne svis av før det hugges ned og fraktes bort til pressing. Sluttprodukter blir sukker eller rom.

 

Litt stusselig etter herlige dager med gjester ombord. Men det kjennes godt at noen der hjemme har lyst og anledning til å besøke oss. Se hvordan vi har det og oppleve Karibisk passatvind om pannan, som Evert Taube så treffende beskrev det. Referanser som gjør at vi lettere kan formidle inntrykk og opplevelser.

 

Når sengetøyet var vasket og tørt, dro vi opp til Deshaies nord på Gouadeloupe. Her i et skikkelig blåsehull av en havn fikk vi godt ankerfest på 5 meters dyp og den nye ankervinsjen gav oss handlefriheten tilbake, for bøyer er en knapphetsressurs i Karibia.

Neste stopp var Antigua, som ligger en dagsreise lenger nord og ganske høyt i vinden. Vi startet ved daggry og unngikk dermed den hardeste aksellerasjonssonen av vind på nordsiden. Men med motor og seil, må vi passe på å holde god utkikk for fiskeredskaper som det er en hel del av på kontinentalsokkelen rundt øyene. Karibiske fiskere bruker ikke flaggmenn som portugiserne, så de små markeringsbøyene kan være leie å få øye på. Tau i propellen er ikke noe stas.

IMG_1325.JPG

 

IMG_7731.JPG

IMG_7734.JPG

IMG_1352.JPG

IMG_7721.JPG

Vel framme i Nelsons Dockyard på Antigua kunne vi treffe Stavangerbåten 2K med Kaia Samuelsen og Kjell Dreyer som også er på langtur. Vi hadde møtt hverandre på Utsira for noen år siden og det ble et kjekt gjensyn. Vi var sammen et par kvelder og kunne oppleve Antigua Classic Race Week, der klassiske båter mønstrer til kappseilas hvert år i farvannene like utenfor ankerplassen vår. I English harbour ligger nydelige båter på rad og rekke i skinnende teak og krom og høyglanset, blankpolert lakk. Megayachter som kan ta pusten fra noen og enhver vitner om at godene i verden er høyst ulikt fordelt. Fint derfor å oppleve at lokale, enkle bruksbåter får mye oppmerksomhet. Lowtech for Hvermannsen gir et visst perspektiv på det hele.

IMG_7728.JPG

Vi var på vei til Sint Maarten og Kaia og Kjell seiler videre inn i det Karibiske hav før de legger opp båten på et orkansikkert sted. Derfra drar de ut på nye eventyr opp under jul, når orkansesongen er over. Stillehavsdrømmen lever der ombord og kanskje ga vi dem næring til drømmene….

IMG_1449.JPG

IMG_1426.JPG

Nå ligger vi inne i lagunen på Sint Maarten. Her slo orkanen Irma hardt til i september i fjor. Hollenderne her har kommet godt i gang med opprydningsarbeidet. Hustakene har fått hard medfart. Bølgeblikket er flekket av på mange tak og rundt i lagunen ligger båtvrakene strødd omkring grunner og strender. Det gjør vondt å se på. Her ligger mange knuste drømmer og triste skjebner. Mange av båtene er hevet og ligger som spøkelsesskip dekket med grått mudder, mer eller mindre fullstendig ødelagt. Noen er slengt på land. Brukne master stikker opp av vannet. Noen steder er sunkne vrak merket med bøye. Her har mange mistet alt de eier. Båten var huset, hjemmet. Gjerne uforsikret også, siden det er det billigste. Andre, skjødesløse båteiere ser ut til å ha latt være å sikre verdiene sine og lar forsikringsselskapene punge ut når uværet slår til. Det kommer det til å bli slutt på. Selskapene har tapt store summer og vårt eget selskap fraskriver seg nå ansvaret om båten ikke er tatt på land og rigget ned hvis et uvær med navn nærmer seg i et nærmere definert utsatt område.

IMG_1454.JPG

IMG_1438.JPG

I skrivende stund rykker det friskt i ankerkjettingen i vindkastene. Vindgeneratoren durer. Dette er siste stopp i Karibia. Neste havn er Horta på Azorene som ligger 2-3 ukers seilas mot nordøst.

Vi er definitivt på vei hjem. Paul i Skottland har studert værbildet og mener at det er ingen spesiell grunn til å vente med å komme seg avsted. Vi kjenner det knyter seg litt i magen ved tanken, nå når vi i ettermiddag legger ut på denne mer utfordrende delen av hjemturen.

Kjekt at det er noen som heier på oss.

Jacta alea est

All good onboard

As the Skipper and the Gnist is without internet access, due to a mini-USB incident with the Iridium modem, please excuse my humble attempt to derive all of us Lovinda-blog-readers from collective withdrawal symptoms, by authoring this post.

Meanwhile, Lovinda Too are reporting “pos 4.mar 12utc: 7.54n/45.17w plenty wind 20 t 30kn all time. poor speed 5.5kn. curr against us 1 t 2kn. 51 nm north of rumbline. 994 nm to mart.”

Short, informative SMS’s every two days, with position and situation report onboard. All good. I always forward the position to dad’s wise and long-trusted friend, Mr.Paul Caldwell, who rapidly responds with advise of the weather forecast, expected current or just an uplifting comment, you know from one skipper to another. My dad responds;

«paul. you must be clair voyante. the current against us left us about 2 pm utc. hopefully we will get some current with us soon. thanks for updates»

Meanwhile Paul and his Janet, enjoys the cold and beauty of Winter 2018.

So, in between my efforts of being an old-fashioned radio-operator, I punch in the Lovinda position on Google Maps and for a moment enjoy the look of her voyage getting closer to us. 994 nm divided by 120 nm a day means they will be berthing somewhere in 8 days from now. My sister and family is planning to vacate in the Caribbean for 2 weeks. My jealousy is not a secret, but I just couldn’t do the work of taking all 4 over there alone, as Mr. Døving’s offshore schedule did not favour us this year.

Mum called me from the Iridium on Saturday, well I’ve known her for 40 years now, and no doubt in her voice she called due to a familiar homesickness that caught her in the middle of the Pacific also, of course disguised with questions like ‘what are you up to?’ and ‘do you have any new knitting projects for me?’ At the time, I was busy of course, cheering my oldest two in a brass band contest in the Stavanger Hall of Concert, but my heart was instantly filled with love from my mom. Somewhere out there, missing her babies.

Photos below from winter moments in HAUGESUND.

Gleden

Når Gnisten og skipperen har fått nok av havnelivet, børstet av seg byens støv og skitt og larm, og det kjennes som det er tid til å komme seg videre, er det med blandede følelser.  Vi må gi slipp på noe og samtidig favne noe nytt og ukjent. Vi orienterer oss så godt vi kan før vi ankommer og når vi drar, men når vi har kastet loss og heiser seil igjen, er det alltid med en viss uro i magen for hva vi kan komme til å møte der ute. En ting er sikkert: ingenting er sikkert! Hverken som risiko betraktet eller som noe absolutt forutsigbart.

En lengre sjøreise, som denne vi nå har gitt oss i kast med, kan betraktes på ulike måter, fra ulike perspektiver:

En transport, en tvingende nødvendighet for å komme seg fra A til B. En kraftprestasjon, en utholdenhetsøvelse. Skrekkblandet fryd. Kanskje litt som når en skihopper har satt ut over hoppkanten, så er det ingen vei tilbake.

Eller en opplevelse av en sjøreise, med alt det det innebærer.

Eller kanskje en litt mer eksistensiell, filosofisk reise, i din egen tankeverden, i møte med deg selv og ditt indre. En tid til refleksjoner over fortid, nåtid og framtid.

En lang sjøreise som denne kan oppleves som gående i ulike faser:

Først blir man opptatt av hvor uendelig langt det er, blandet med frykten for hvor strabasiøst det kan bli.

Så blir man gradvis klar over hvor fint det er og hvor privilegert man er som kan tilbringe år av livet på havet. Oppleve friheten og lange sjøreiser under fjerne himmelstrøk.

Men når sjøreisen nærmer seg slutten, så skulle man gjerne ønske den varte lenger.

Det er nærliggende å peke på den uforlignelige Bernard Montessier, som hadde skaffet seg en stor ledelse i kappseilasen jorda rundt i tvekampen med Robin Knox Johnston.

Til alles forbauselse kom han i dype anfektelser, og istedenfor å vende tilbake til Europa og innkassere premie, heder og verdighet, fortsatte han bare ufortrødent videre, før han endte opp på Tahiti, der han slo seg ned. Han hadde funnet en indre ro, et balansepunkt der havet var det fineste stedet man kunne være.

Akkurat nå føles det nemlig litt slik.

Det er tiende dagen av denne lange sjøreisen. Ute i natten funkler stjernene over nattehimmelen. Lufta er behagelig. Ørlite svalende havtrekk fra luka. Bruset fra baugbølgen blander seg med knaking i skjøtene og små knikk i skutas egne sammenføyninger. Vi duver lett opp og ned og slingrer litt, etter som havdønningen løfter oss i hekken. Lit hit og litt dit. Som en sakte, svaiende dans. En svak during fra frivakten som har funnet roen i køyen sin. En vederkvegende ro som brer seg ut i kropp og sinn. Om man tør kjenne etter. Man må intet, bare være her og la seg føre videre. Det tar den tiden det tar, og det er fint å bare være med. Være til. La seg føre av sted.

Kanskje har vi mistet noe av reisens metafysiske dimensjoner i våre dager, når man kan fly jorda rundt på et par-tre dager. Rask fysisk forflytning har blitt en nødvendighet i dagens samfunn, mens kanskje man kan ta seg i å oppleve at ens indre gjerne henger etter, nesten som en strikkball som man får i hodet når det er stopp…? Da skulle man kanskje heller gjerne ønske seg en sjøreise?

Selv om det er langt fram til målet for denne etappen, kortes avstanden og tiden av hjemreisen ubønnhørlig ned. For vi kjenner vi nærmer oss slutten av vår odysse, nå som vi snart skal krysse ekvator og vende tilbake til den nordlige halvkule etter 3 år i sydhavet. Tilbake til det kjente.

Vår svenske venn Lasse, uttrykte da vi skiltes på StHelena, at han begynte nå å kjenne på abstinensen, frykten, ja angsten, for smerten ved tanken på at reisen snart er slutt.

For det er med blandede følelser man er på vei hjem. Ikke fordi at det ikke skal bli fint å komme hjem igjen, men fordi vi er smertelig klar over at vi snart må gi slipp på denne fine måten å leve på.

Men livet er her og nå. Akkurat nå. Akkurat nå er det fint. Helt fint….

Ursus major

Ursus Major. Store Bjørn. Karlsvogna. Kjært barn har mange navn. Det mest kjente stjernebildet på den nordlige halvkule ligger og vaker i horisonten i nord. Veltet, liggende opp ned, men gradvis mer identifiserbart etter som vi seiler oss opp på stadig lavere breddegrader på den sydlige halvkule. Samtidig synker Sydkorset stadig lenger ned mot horisonten. Om en ukes tid eller så krysser vi ekvator.

Det er som kjent i slike øyeblikk, i de sene nattetimer, da selveste nattdyret, skipperen er på vakt. Det er da han får sine inspirasjoner til sine små flanerier, fingertuppenes lek over tastaturet.

I et glimt ser han for seg Vicent van Goghs berømte selvportrett, med sitt røde skjegg og bandasjerte avskårede øre, og gule, spiralformede soler i bakgrunnen. Eller var det bare abstraherte stjernebilder i kunstnerens geniale galskaps fortolkning?

”Da jeg var enda yngre”, som den aldrende lektor Gjessen på st Svithun gymnas i Stavanger pleide så treffende å si det, med et smil. Det var en gang i dinosaurtiden. Mens skipperen var ung og glødende interessert i fotografering og tilbrakte atskillige kvelder under det røde lyset i skolens fotolaboratorium. Da kamera på stativ med objektivet rettet mot himmelen og lukkeren på B, sålengesomhelstlukkertiden, avslørte med all tydelighet for den glade amatør at stjernehimmelen slett ikke står stille om natten. Som lysende, buede streker satte stjernene sitt avtrykk på filmen. Alle, så nær som en. Stella Polaris. Nordstjernen.

Slik ble skipperen for alvor klar over at Nord på kompasset er noe helt annet enn Nord på kartet og hvordan det egentlig hang sammen. En liten a-ha opplevelse i stjerneklassen, for å si det sånn.

Det var først mange år senere, da skipperen hadde blitt skipper på egen skute og navigasjonens mange mysterier og finesser skulle avsløres, at han lærte seg å identifisere Stella Polaris på stjernehimmelen. For Nord var jo ikke rett opp, rett over hodene våre. Så lærte han seg å bruke Karlsvogna, som også roterer over nattehimmelen, til å telle vognkasselengder i forlengelsen av frontstykket. Rundt om 5 eller så. Der, litt sterkere enn omliggende stjerner, ligger den som et fast, uforanderlig punkt på himmelen. Mens alle andre stjerner dreier rundt dette punktet i natten.

At det hele forholder seg motsatt, er en annen sak. Jeg mener, stjernehimmelen står jo stille, mens vårt utkikkspunkt, jorda vi står på, roterer med sin rotasjonsakse pekende mot Stella Polaris. Dette er grunnleggende kunnskap for alle navigatører gjennom tidene.

Med sekstant og tabeller og klokke kan også stjernene benyttes til å fastsette en posisjon med ganske stor nøyaktighet. Slik flynavigatørene gjorde under andre verdenskrig, for eksempel. Men slikt har skipperen aldri vært opptatt av. Man har jo GPS.

Rart å tenke på at også i steinalderen, lenge før noen hadde tenkt ut kart og kompass, sekstant, GPS og kartplotteren, har folk ferdes på havet og funnet fram ved hjelp av stjernene. Slik ble øyene i havet oppdaget og befolket. Som i Stillehavet. Slik Polyneserne kunne det. Blant annet ved observasjon av bestemte stjernebilders bane over nattehimmelen gjennom natten. Overlevert kunnskap fra slektsledd til slektsledd. Om skipperen skulle vimet rundt i Stillehavet uten kart og kompass, ville det gått helt galt. Før eller siden. Muligens kunne han i det minste definere himmelretningene om natten, samt øst og vest om dagen. Men ikke kunnet navigere med en slik utrolig presisjon som polyneserne gjorde i førhistorisk tid. Slikt blir man imponert av!

Men altså, i skrivende stund, mens vi dag for dag nærmer oss ekvator, har Ursus Major materialisert seg på nordhimmelen. Natt for natt hever vognkassen seg, steg for steg. Om få dager antar skipperen at han igjen kan finne Stella Polaris vakende i horisonten. Et sikkert tegn på at vi nærmer oss den hjemlige nordlige halvkule igjen. Der lavtrykkene, og vannet i utslagsvasken, snurrer den riktige veien igjen, for øvrig. Men det er en annen skål…

Alt er relativt

Vår første langtur, hva var det? Var det overnattingstur til Skarvøy, noen ”skarve” mil øst av Farsund i 1984? Trygg, innaskjærs seilas. Brygge for natten. Spaghetti Rimini i boks.

Favorittmiddagen til døtrene på tur. Lunk i varmeapparatet om kvelden? Skjønt, var det særlig trygt å seile med kartet på knærne, midt inne i ei forferdelig steinrøys, med kone og barn og et ikke alt for støtt grep om rorpinnen?

Eller var det vårt første, mislykkede forsøk på å runde Lista i nordvesten på vei til Egersund. 30 nautiske mil lenger framme. Ungene i trygg forvaring på Grødem hos farmor. Farfar passet fyret på Eigerøy der vi skulle plukke ham opp.

Vi lå og krysset i krapp motsjø i sommernatten utenfor Lista fyr. Vann over dekk. Gnisten var sjøsyk og elendig for første og hittil eneste gang. Båten lakk kraftig fra ankerbrønnen forut og sjøvannet skvalpet friskt på dørken under dekk. Skipperen så mørkt på utsiktene til å krysse oss opp til Eigerøy som blinket svakt i det fjerne. Vi gjorde vendereis. Halen mellom beina.

Vi slikket våre sår. Ankerbrønnen ble tettet en gang for alle, putene lagt til tørk ute i sol og vind, og noen dager senere strøk vi av gårde igjen, med skipperens far, selveste kystskipperen, som skipper, i varm, herlig østavind langs Listalandet, og kom oss opp til Stavanger, den siste biten i vindstilla utenfor Jæren for motor. Et karstykke, syntes vi. Vi lærte oss å sette pris på medvindsseilas. Den sommeren kom vi oss helt opp til Bergen. Gjorde våre første erfaringer med motortrøbbel og fallvindene i Hardanger. Her oppdaget vi også selveste Ryfylket for første gang. Med farmor og farfar og oss 4 av den litt yngre garde. I 26 fot. Tenk det! En lang tur, syntes vi.

Neste langtur var vel neste ferien, i femogåtti. Tur rundt neset, Cap Neus, selveste Lindesnes. Noe man fortsatt ikke spøker med, selv om det er lite. Til Mandal der vår yngste datter falt i elva da hun skulle entre vår lille gule Metzeler gummijolle.

Skipperen så de vidt oppspilte øynene til et forskrekket jentebarn med en oransj vest rundt ørene, sige nedover i elvestrømmen, og hev seg for første og hittil eneste gang i elva for å berge liv. Men det var vel mest for å trygge barnet, når han tenker etter. Stor ståhei på brygga. Men i dag er hun co-skipper på egen skute i Oslo. Vi kom oss videre til Flekkerøya for samvær med venner fra Stavanger. Siden videre langs sørlandskysten i fellesferien, helt til Grimstad. En fin opplevelse, selv om skipperen lå syk i flere dager med den såkalte peppersyken, som herjet landet som en mare den sommeren. Salmonella i pepperen. En lang tur det også..

Etter at skipperen hadde begynt å få litt sving på regattaseilingen, og ungene vokste til, ble det tid for å oppgradere til 31 fot. Svære greier med 9 køyer og vakre linjer, syntes skipperen. Den sommeren dro vi i flokk og følge, slik man gjorde den gangen mer enn nå, for øvrig, på ferietur til Danmark. Over natten- seilas i ytre Skagerrak, til Tyborøn, 93 nautiske mil fra Farsund, og videre inn i Limfjorden. To andre båter også med barn om bord, og ungene koste seg sammen i havnene. Kjente spenningen ved å se landet synke i havet. Seile til et annet land på den andre siden av havet.

Vi kom oss til Struer, Fuhr, Løgstør, Ålborg og Sæby, før vi la ut i Kattegat for Læsø som lå langt ute, under horisonten. Der lå vi så værfast og inneblåst i 3 døgn i Østerbyhavn. Men vi kom oss til slutt opp til Skagen og siden derfra i den nydeligste av alle sommernetter i havet, tilbake til Høllen utenfor Kristiansand for noen kanner diesel. Vi var 6 mann om bord hele ferien. Oss 4 og en kamerat med sønn. I 3 uker. Kameraten fordi Gnisten den gang stolte mer på kameraten enn på skipperen! Så kunne hun konsentrere seg mer om barna og indretjenesten, mens mannfolkene fikk ta seg av mannetingene i cockpit. Vi syntes det var en lang tur da vi seg inn i Lauervik.

Så gikk det flere somre. Vi dro oppover sørlandskysten med oss 4 pluss en venninne til vår eldste datter som da nærmet seg tenårene. En tenåring er en annen tenårings gaman på tur. Kom oss opp til Stavern før vi krysset over Skagerrak til Kosterøyene. Hilste på skipperens onkel og tante i Fredrikstad. Så tok vi runden inn Oslofjorden og lå noen netter på Herbern, før det var blitt helt Aker brygge, som nå. Besøkte teknisk museum og Gnistens onkel og tante som hadde kafe på Grønlandsleiret og leilighet på Majorstuen.  Ungene spiste is og nøt bylivet. Så bar det sørlandskysten nedover.

På Lyngør nøt vi sommernatten på svabergene med gitar og bål. Baugen inn og hekkanker. En uforglemmelig kveld. Fikk oss nye venner i Arendal og kom oss siden velberget hjem til vår base i Farsund. En lang tur, det også.

Fram til nå hadde vi stort sett bare gjort kystseilas og var veldig fornøyde med det.

Så gikk det en vinter og vi skriver 1991. Den sommeren fikk skipperen tilbudet om å seile med en 33 fots båt til Banff i Skottland. Uten Gnisten, som var hjemme og tok hånd om ungene. Det ble en grensesprengende opplevelse. Start i Stavanger med over 40 båter og et hoia liv i havnen i Vågen. Skottene satte sitt preg på havnen i byen den gang. Vi fikk snart syn for segn på hva skotter har under kilten, når en mann gjorde turnoppvisning i riggen på en skøyte…

Da 5 mann med vikinghjelmer klatret opp den loddrette leideren i kaifronten i den hyggelige kystbyen MacDuff, som var gjestehavn for seilerne, var det med spenning. I alle fall for skipperen, som syntes det var stort å ha krysset Nordsjøen for seil. Det var kanskje like før at vi nordmenn hadde blitt så rike at vi kunne reise hvorsomhelst i verden uten å blunke. 280 nautiske mil blant supplyskip, oljerigger og seismikkskip. Røde fakler fra flammetårnene i sommernatten. Vi knytter vennskap med stavangerseilerne, stordseilerne og med de lokale skotske. Drar på busstur til slott, whiskydestillerier og helt til den samarbeidende seilklubben i Findhorn. The Royal Findhorn Yacht Club.

Tug of war på kaien og masse halloi. En enormt sosial opplevelse! Dette var kjekt! Den lengste turen så langt.

Og med det var det vel gjort. En opprømt skipper kommer hjem med friske inntrykk og lettere våt i blikket.  Gnisten beslutter at neste gang skal hun også bli med, i egen båt! Så det så! I løpet av vinteren skaffer vi oss mannskap og seiler over til Banff  før starten av selve regattaen til Stavanger det året. Vi er 6 mann om bord, og det hele blir en stor suksess. Gnisten er tent, bokstavelig talt!

Neste året opplever vi vestlig storm i Nordsjøen, uten å bli vettskremt. 11 av 36 båter kommer fram. Vi var femte båten inn i havnen og trodde knapt det vi så.

Slik går årene, og vi seiler hver sommer The North Sea Yacht Race fram til 2008. Da får vi tilbud om å være med en skøyte til Delf Zejl i Holland og kappseile hjem til Stavern. The Colin Archer Memorial Race. Vi slår til. Vi kommer oss fint fram etter opphold nye steder man sjelden kommer med båt. Som Ringkøbing, Esbjerg og Helgoland. Tog til Amsterdam. Rijksmuseum. Smaken på fjernere havner får næring.

Vi utvider gjennom årene horisonten i vest. Går gjennom the Great Glen, Loch Ness, innsjøene i Caledonian Canal, ypper oss litt på Crinan Canalen også. Speider ut over solblanke Irskesjøen, og Isle of Man ligger og lokker. Irland. Og vi lærer å ha respekt for de voldsomme tidevannsstrømmene i Skottland. Det hindrer oss ikke å ta turen opp til Orknøyene, til Kirkwall og oppleve spor etter pikterne, et steinalderfolk som var der allerede flere tusen år før vikingene ankom.

Vi kom oss siden til Fair Isle, denne lille, sjarmerende steinknatten som ligger i havet mellom Orknøyene og Shetland.  Fra Fair Isle ser man rett over til Sumburgh Head på Shetland.

Men grensene var sprengt. Drømmen hadde fått næring i rikt monn, og den sommeren skipperen fylte 50, kastet vi loss og dro på langtur. Ett helt år med skjellsettende og rike opplevelser. Seilas til og fra VestIndia. Men det er en annen historie.

Da vi kom hjem, var vi enige om at vi egentlig ikke skulle tatt til høyre da vi kom til Karibia, men bare fortsatt rett fram. Ut i Stillehavet. Turen hadde gitt alvorlig mersmak. Men vi syntes vi ikke hadde råd. Sparekontoen var slunken. Dyrt hus. Lån og avdrag som skulle betales. Utsiktene til tidlig pensjon var truet, båten for liten. Vi hadde våre avtaler. Men neste gang…

Slik gikk årene og nå er vi altså her. To pensjonister på vei hjem etter 3-4 år på tur jorda rundt.  Det er en lang tur. Mye hav, som vår venn Frank sa.

Uendeligheter av hav. Enorme avstander. Enorme opplevelser. Langsom tid. Tusenvis av mil om gangen. Ukesvis uten å se land. En uendelighet av tid for tankens frie flukt. Man får mer respekt for tid og rom. En klar opplevelse av å reise. Helt annerledes enn å være om bord i sølvskipene som pløyer lufthavene  ti kilometer over hodene våre, nær opp til lydens hastighet. Man ankommer uten (jet)lag. Det nærmeste man kommer kondensstripene, er morildstripen i kjølvannet i svarte natten..

Så hva er egentlig en lang tur?

Alt er relativt, her i verden.  Vi har lagt stein på stein til vår erfaring. Utvidet våre horisonter langsomt. Brukt mer enn tre ti-år på å komme dit vi er i dag. Andre bare kjøper en båt og legger i vei. Det blir en litt brattere læringskurve. Men det går bra for de fleste.

For andre oppleves havet for stort. Og noen lar det bli med det. Ikke så dumt, det heller…

Kanskje den lengste turopplevelsen var ute i den krappe sjøen utenfor Lista i 1984, da vi innså at det var for langt og krevende å komme oss til Egersund?

I dag bryter vi gjerne ned en lang seilas i så og så mange Banff-seilaser. Etappen fra MosselBay til StHelena alene er omregnet til ca 7 Banff-seilaser. Derfra til Martinique nesten 14….

For at det ikke skal bli helt overveldende, ble halveis til første veipunkt i går markert i cockpit. 640 nautiske mil på 5 døgn. Det neste deretter blir derfra til ekvator. Derfra til Martinique bare halvparten igjen. Vi setter oss delmål. I morgen mindre enn 400 nm. Bare 4 dager igjen. Slik løfter vi oss etter håret, kan man gjerne si…

Om været hadde vært brenning av våre siste dieseldråper blankstilla, med desperat blikk på tankmåleren. Om vinden sto rett i snuten, høye bølger tårnet seg opp foran oss. Om vi hadde måttet klamre oss fast, og både vi og båten hadde blitt filleristet, for klosshalte seil med kryssfokken og tre rev i storseilet. Ja, det hadde vært en annen skål….. Hva ville langt vært da?

Nå danser vindroret oss med vinden og akterlig sjø. Lufta er varm og havet blått. Noen halvlate hvite hester drønner inn over hekken og løfter oss langsomt mot vårt mål. Om en tre ukers tid eller så.

Skal vi være enige om at langt er et svært tøyelig begrep?

Alt er relativt.

St.Helena

Vi ligger fortøyd til en flat, gul bøye. Nr 17. En steil bergvegg kneiser over oss til styrbord i halvmørket. Bak oss, en svakt glødende kveldshimmel i vest. En slapp dønning ruller inn langs fjellet og vi hører et svakt brus, som susing fra vind i skogen. Det er stille og blanke kvelden. Lyset fra girlandere med kulørte lys fra waterfronten inne i Jamestown. På babord side, full festbelysning i riggen til RMS St.Helena, skipet som har vært livsnerven i dette samfunnet i mange år.

Dette er siste reis. En ny tidsalder har nådd dette øysamfunnet. En flyplass er anlagt. Heretter er det fly til naboøya Ascension og videre til Johannesburg i Sør-Afrika. Konteinerne på dekk som fraktes i land med lektere, skal heretter landes innenfor en molo i nabovika, Simpson bay med konteinerskip. I morgen er det avskjedsfest for dette stolte skipet som har gått i rute mellom Ascension, St.Helena og Cape Town i flere tiår.

Inne i Jamestown er det et solid innslag av turister. Siste turen har nok ført til et rush. Offisielle personer i dress og slips, og kvinner i finstasen blir skysset om bord før kvelden. Byen pyntes og langs waterfronten blir det satt opp partytelt. Befolkningen her vil vise sin takk til dette skipet og sin respekt for hva av det har betydd gjennom årene.

Vi befinner oss omtrent så langt det går an å være mellom Sør-Amerika og Afrika. Den Midtatlantiske ryggen, der vulkanske øyer som Sør-Georgia, Tristan da Cunha, St.Helena, Ascension, Azorene og Island befinner seg. I revnen mellom de to kontinentene, som driver langsomt fra hverandre.

I dag har vi vært på sightseeing med Colin, en taxisjåfør som stillferdig har delt av sine kunnskaper om sin øy. Vi har kjørt bratte bakker opp og ned, sett grønne daler med beitende bufe, bosettinger med panoramautsikt mot storhavet. Skoger av Cedertre. Pinjer. Eukalyptus. Gamle festningsanlegg. 9 hulls golfbane. Vindmøllepark, og utallige vanntanker.

Vi har besøkt Napoleons gravsted og huset han bodde i fram til sin død 5.mai 1821. I dag museum eid av den franske stat. EU-flagget og Trikoloren vaier side om side utenfor. I seks år satt han her, fanget i sitt eksil, med sine voktere og tjenere fram til han døde av magekreft. Tjue år senere ble hans levninger hentet hjem til Frankrike under store hederbevisninger. Slik fikk vi løftet en flik av verdenshistorien. Hendelser som kostet Norge 91 års union med Sverige. Så det så…

Jamestown ligger godt beskyttet i dalbunnen mellom to bratte fjellskrenter innover. Det er en helt spesiell atmosfære av historiske bygninger og festningsanlegg som vitner om den verdensmakten Storbritannia en gang var. Befolkningen er en underlig miks av India, Afrika, Europa, samt en liten dash Kina. Mange etterkommere av slaver som bygde øya i sin tid. Det meste av byen er murbygninger. Helt klart engelsk i stilen. Men man finner også romslige og frodige hageanlegg.

Fra nederst i byen og opp til fjellets topp til høyre, går den berømte trappen med 699 steile trinn, som vel er byens største turistattraksjon. I alle fall blant seilere. Kanskje bortsett fra Ann’s Place. Stedet det seilere fra alle verdens kanter har satt sine spor i flagg og vimpler i taket.  Kanskje prøver vi oss på trappen i morgen. Kanskje, fordi skipperens venstre kne har begynt å krangle etter visse eksesser til vulkanens topp på Reunion for noen måneder siden.

Lørdag kaster vi loss for den lange seilasen til Martinique. Kryssingen av ekvator, og inn på den nordlige halvkule vi forlot for snart 3 år siden.