Nattestemning i Sydhavet

Månebåten

På ryggen,
som en gyllen båt,
med høgreiste stevner,
steg månen opp av havet.
Satte sin nattlige kurs
blant galakser, stjerner og planeter.

Melkeveien og Sydkorset om babord.
En og annen liten sky og vårt lille skip om styrbord.

Rufsetufs og ørkebørk!

(På grunn av begrenset internettilgang, vil bilder bli lagt til senere)

Motoren knurrer. Giret synger. Vårt lille skip knirker lett i sine mange sammenføyninger. Av og til får hun seg en klaps under sin flate buk. Vi slingrer og gynger oss nordover med vinden Gerade in die Nase. Det er mørkt og måneløst ute. Gnisten og Gasten sover. Gnisten sørger for indretjenesten og får natten fri som lønn. Gasten og skipperen kan bare gape opp, tygge om kapp og takke fornøyd for maten.

Vinden har spilt oss et puss i kveld. Vi seiler inn under kanten av en mørk sky. Vinden dreier fra østlig over til nord og presser oss vestover. Vekk fra målet som ligger bare 90 nautiske mil rett nord for oss. Forlokkende nær. Som en seilas rundt Jæren og Lista. Det vil seg liksom ikke helt for oss denne gangen. Å krysse oss oppover det siste stykket er ikke noe alternativ når vi har sett fram til en rolig natts søvn for anker i en lun vik etter å ha blitt banket både gul og blå i Tasmanhavet. Det vil bety enda en natt i sjøen. Da lar vi heller motoren knurre.

Det skulle ikke bli noen enkel seilas å komme seg vekk fra NZ. Det høres kanskje litt rart ut å si det slik, for vi har virkelig hatt det fint på NZ. Det har bare vært alt for lenge, og ute av vår kontroll. Vi vil så gjerne komme oss videre. Veien vil skal tilbakelegge før neste orkansesong og SørAfrika, er så lang og full av spennende opplevelser.

Så ligger vi og venter på gunstige værmeldinger. Når værvinduet endelig skulle åpne seg, har værutsikten forandret seg. Medvind blir til motvind. Så blir vi liggende nesten en uke til, ventende mens uværet hyler i riggen og regnet klasker ned. Noen tar sjansen og stikker til havs. Vi kan se dem på AIS som en flokk flygefisk i vifteform ut fra land.

Vi valgte å vente på god bør. Litt for god, skulle den vise seg. Da vi sjekket ut og satte nordover kysten av Northland i rokk og fokk, kjente skipperen en viss uro i magen. Stormkast slo ned fra klippene og drev opp vann så rokket sto i lufta. Galopperende hvite hester å se over alt, men små bølger, siden vinden sto ut fra land. Vi gikk nær land og hadde muligheten for å søke havn hvis magefølelsen ble for urolig, nesten bokstavelig talt. For etter å ha vært landkrabber i opp til halvannet år, følte både skipper og mannskap seg en smule rustne. Gnisten tåler alt, Gasten spiser piller, mens skipperen er tøff i trynet og tror at en skipper er en Skipper. Matlysten ble brått vekk etter en krypejobb bak i hulen til autopiloten. Gnistens lekkerbiskener ville liksom ikke ned. Han tygger og tygger og ser visst litt pjuskete ut. Gnisten smågliser og klarer etter en viss overtalelse å prakke piller på den heller spake skipssjefen. 1 stk Stugeron. Den gjorde susen.

For det ble en riktig humpetur i blåmyra. Først 2 døgn med vestakuling som satte oss kraftig ut av kurs østover. Så 2 døgn med sørvest som gav oss god fart nordover, vel vitende at vi hadde kraftig østavind i vente. Vi satte nautiske mil i banken for å kunne slippe oss vestover med, når det skulle bli nødvendig. Etter hvert brakte det løs med over 40 knops vind i kastene. Slikt blir det vått av. Stor sjø og skummende brått hele tiden. Vi går klar det meste som kommer bakfra, men sidesjøen slår over båten. Når kaskader av vann fra et brått treffer skutesiden med vindens hastighet, smeller det kraftig under dekk. Først hører man fossen komme buldrende, så kommer drønnet inn i skutesiden så gebisset skrangler. Men båter er bygd for slikt. Vakten sitter i ly under sprayhooden på brodekket med sikkerhetssele og redningsvest, for under slike forhold er cockpiten ikke noe hyggelig sted å oppholde seg. I måneløse natten ser vi de selvlysende morildbråttene dundre rundt oss. Da belønner nattevakten seg med noe knask og noe lunt i koppen.

Under dekk ligger vi fastspent i sjøkøyene som hindrer oss i å trille på dørken og finne søvnen uten å måtte klamre seg fast. Støttet opp med puter og ei god dyne til å trekke over seg. For selv om det ikke er kaldt ute, blir man avkjølt av vinden og klam av salt og fukt. Snart faller man i søvn en stakket stund. Så midt i drømmeland blir man vekket til nye timers vakt.

Posisjon og andre tildragelser noteres i loggboka og settes ut i kartet hver 6.time. Det er lange avstander vi tilbakelegger på en slik tur. 900 nautiske mil eller ca 1700 kilometer. Våre framskritt i kartet synes små fra dag til dag. Farten er heller ikke så høy. 5-6 knop. Vi velger å seile forsiktig. Ruller ut en flik av fokken og prøver å unngå å utsette rigg og utstyr for høye belastninger. Så slipper vi å bli liggende flate i vindkastene med blafrende seil, skranglende rigg og roret på tvers. Vindroret gjør rormannsjobben. Gasten er helt imponert over hvor bra et vindror styrer. Vår nye autopilot krangler derimot. Den gamle motoren til hydraulikkpumpa må trolig få nye børster. (Heldigvis har vi delene) Men akkurat nå styrer den skuta helt utmerket. Når vi kommer til land, venter nye reparasjoner…..

Mens vi venter på været.

Vi skriver 12.mai i kalenderen. Vi er fortsatt på New Zealand. Vi venter på været.

Gasten kom om bord 4.mai. 7.mai fylte han 56 år. Nøyaktig samme dag for ett år siden hadde vi akkurat markert Gastens 55 års dag med kake og presang ,2 døgns seilas ut i Tasmanhavet, da roret knakk og alle planer ble kullkastet. Tenk hvor fort tilværelsen kan vende seg fra det bedre til det verre!


Gasten tar ventetiden med fatning. Jærbuer er kjent for å stå støtt. Klager ikke. Han tråler Whangarei, regionhovedstad på Northland, på kryss og tvers. Trimmer Gnisten havna rundt hver morgen, mens skipperen sjekker været og har frokosten klar når de kommer tilbake. I underkant av 5 kilometer park, over tre broer og gjennom to marinaer. Kalde morgener. Av og til regner det. Nå regner det mye. Men de gir seg ikke!

Været på disse kanter er ikke helt som det pleier. Høljeregnet i natt var restene av Donna, den sterkeste og seneste tropiske orkanen i dette havområdet på flere ti-år. Sjøvannet nord om Tonga er fortsatt svært varmt. Uvanlig varmt. Her også, enda vi ligger så nær Sørishavet. Meteorologene hjemme snakker om at værfenomenet El Nina, jentebarnet som pleier komme året etter El Nino, guttebarnet, har sviktet oss. El Nino opptrer omkring juletider omtrent hvert 10.-12.år og kan gi kraftige tropiske orkaner, hyppigere og mer langtrekkende. Svakere vinder. Havstrømmer snur, og det oppstår tørke i Afrika. Året etter blir vannet kaldere, de tropiske orkanene svakere og sjeldnere, og vindene blir friskere.

2015, det året vi krysset Stillehavet, var sjøvannstemperaturen meget høy. Lite vind var det forøvrig både i Atlanteren og i Stillehavet. Dårlig fart. Ved Galapagos øyene målte vi 32 grader i sjøen. Da våre ferskvarer var spist opp, og tiden kom for å slippe ut fiskesnøret, var det knapt fisk å få. skipperen konkluderte med at de kalde og næringsrike havstrømmene fra polhavet gikk dypere, og fisken forsvant i dypet. Barriererevet utenfor Australia ble påført store skader. Store korallkolonier døde som følge av for varmt sjøvann. Forskerne er bekymret. Vi også.

Når vi seiler, må vi spille på lag med Moder Jord, ha respekt for naturkreftene. Utvise forsiktighet. Vi går aldri ut på havet på dårlige meldinger. Vi har fått nok bank i Nordsjøen. Nordsjøen kan være vill nok, men den er så liten og så oversiktlig værmessig sammenliknet med det vi holder på med her, at man får ikke mange overraskelser når man setter ut. Her derimot, er avstandene så mye større, tidshorisonten så mye lengre, at værmeldingene holder ikke helt fram. Et tre-dagers varsel er nokså sikkert. Et ukesvarsel mye mer usikkert. Et fjorten-dagers høyst usikkert.

Vi ønsker slett ikke å seile ut i uforutsigbart vær. Vi driver ikke risikosport i tide og utide. Vi vil ikke ha dårlige opplevelser, få ødelagt båt og utstyr, ligge bi i grov sjø, slå oss gul og blå. Derfor sitter vi på rompa og venter.

Vi sjekker værutviklingen mange ganger om dagen, måler avstander og regner på utseilte distanser i døgnet. Vi ætler oss til Ny Kaledonia, ca 900 nautiske mil nordvest av New Zealand. Med 6 knops gjennomsnittsfart, det vil si ca 150 nautiske mil i døgnet, tar en overfart 6 døgn. Vi finner fram tommestokken, 1.5cm på værkartet i døgnet. Vil vi klare å komme oss langt nok nord og inn i vindstilla før vinden dreier rett i snuten i 2 døgn? Vi regner og dividerer og konkluderer med at det blir for usikkert. Peise på med motor med bølger og kuling rett i snuten, frister ikke. Falle av og seile inn i sterkere vind, frister heller ikke.
Værkartene er bygget på ulike modeller. Vi tør ikke velge den mest optimistiske. Vi lar oss ikke friste til å sette ut på den snilleste meldingen.

Vi må bare erkjenne at vi er blitt late. Medvindsseilere. Vi sitter heller på rompa og venter. Kanskje så lenge som fram til 18.mai. Da later uværene til å ha gått i oppløsning lenger syd, og værbildet ser mye hyggeligere ut. Moderate vinder i hekken er langt å foretrekke. Sol og rolig hav. Slippe å klamre seg fast. Kjenne seg uggen og sliten. Kanskje ankomme frisk og uthvilt? Så meget bedre.

Tenk om det kunne bli slik…..

For den interesserte:
http://www.passageweather.com
http://www.windty.com
earth::a global map of wind (earth.nullschool.net )
zygrib-filer henter vi ned med satelittelefonen til havs. Raskt og billig. Den som er mer interessert i det tekniske rundt dette, kan kontakte Helge Tunsberg hos Fleetcom.(post@fleetcom.no) Han har fått oppskriften vår og blitt bedt om å dele den med de som spør. Steg for steg med detaljerte anvisninger og skjermdump.

Resume II. May 2016-May 2017

After leaving “ Lovinda too” on the hard in Opua, May 2016, the skipper flew home, awaiting the repairs.

One year later the skipper, the telegraphist (Gnisten) and the crew (Gasten) are back in New Zealand, still awaiting.

Not the repairs, but a suitable weather window. Although warm weather during the day, clear skies (and chilly nights) and even the convenient southerlies, nobody seems to dare leaving New Zealand at the moment. Donna, a small, but powerful hurricane is building up north of Vanuatu and is supposed to come drifting along this way during the coming week.

When the owners arrived Opua early April 2017, the repairs were almost finished. The new rudder was looking great, although the top bearing had to be somewhat adjusted to obtain acceptable low friction. After launching her, we moved the boat down to Whangarei, where we could benefit from far better access to all kinds of logistics.

On our way we discovered that the wind instruments were no longer reliable, 10 meters of the genoa reefing line cut off by the salvagers making sailing almost impossible, and the autopilot control unit out of working order so we had to hand steer all the way. How important it was to carry out a sea trial before setting out into the Tasman sea again!

Arriving Whangarei, we were offered a good berth alongside the Town Basin Marina office. Lots of maintenance to be done. Climbing the mast, replacing the 35 years old mast transducer with a modern unit. One year in rain and sun takes its toll. Revealing the dinghy from the obviously not waterproof bag stored on the decks. What a heap of dirt and foul! Cleaning the dinghy, varnishing its floorboards, restitching the seams of the sprayhood, which had begun disintegrating from salt and UV deterioration. Rusty butane containers repainting, and having new fuel can covers made. Finding egg shells in the cockpit, our suspicion was confirmed when we discovered a rather voluminous birds nest in the main sail cover!

Sadly our 21 year old life raft had to be condemned, due to ageing glue, particularily in the floor to tube joints. Jumping into the raft might have lead to jumping straight through it…. We feel much safer now as we have replaced it with a brand new life raft, and having a new autopilot and integrated wind/speed instruments installed. Plug and play. The insurance company, Pantaenius accepted that the autopilot was damaged by breaking waves into the cockpit while the yacht was left adrift at sea.The local business here have been utmost helpful and efficient having our life raft and autopilot replaced on short notice.

When the time comes to leaving New Zealand again, we intend to go to New Caledonia first. After that, our plans are rather open. We ought to leaving Bali, Indonesia early august, which gives us the option seeing Vanuatu, the Solomon islands, Papua New Guinea, and may be a pit stop in Australia. What we actually will do, is not settled at all. The brief plan is to be in South Africa before Christmas and then returning to Europe via the Caribes next spring.

It’s a long way to go…..

Here in New Zealand we so far have met the
Sabir, Julia, Green Duck and Pacifico from Germany
Frideborg , Randivåg and Arianne af Stockholm from Sweden,
Bounty from the Netherlands
Zoonie from GB