Sommer i januar.

Det er sommer for oss. Karibisk passatvind, sol, skyer og i blant høljende regnvær. Vi har akkurat blitt besteforeldre for 5. og 6. gang til gutten Noah født 10. Januar og jenta Signe født 21. Januar. Vi vil så gjerne se dem og hilse på de nyfødte. Heldigvis er det både minnepinner og skype som gjør kommunikasjon med våre kjære lettere. Og så venter det en tur til vinterlandet for mormor om ikke så lenge. Jeg har strikket og strikket og nå er alt pakket og klart i reisebagen. Ingen tvil om at jeg ser fram til en 14 dagers hjemreise.

Mens vi venter....    Fryktelig spente besteforeldre i st Pierre…

Og så vi har fått besøk på Lovinda. Anne Bente og Tryggve kom til Martinique den 15. Januar og vi skrøt uhemmet av velstanden om bord med nok av strøm og vann, mat og alskens goder. Og hva skjedde: Da vi entret båten hadde watermakeren ikke produsert en liter med vann, kun noen dråper. Samme hva skipperen fant på og prøvde, så nyttet det ikke. Watermakeren har tatt kvelden. Så nå jakter vi på ny. I mellomtiden må både vi og gjestene spare på vann og lese nøye i pilotbøkene hvilke havner det er mulig å få vann i. Men gjestene tar det sporty. Vi koser oss og nyter gjestenes gode kokekunster. Vi er nå på vei nordover i det som heter Leeward Islands, for oss gjensyn med vakre steder og for gjestene en ny verden både på land og på sjø. Om kvelden har vi funnet fram kortstokken og den som vinner, blir truet av de andre med å bli kjølhalt så hun får roet seg litt ned !!!

Morgenmad for anker i Grand Anse  Morgenmad i Grande Anse, Martininque

Sundowner i st Pierre  Like før solen går ned i st Pierre, den tidligere hovedstaden på Martinique

Vi har planlagt å seile nordover i ca 10 -12 dager for så å seile sørover igjen til Martinique til 1. Februar da neste besøkende kommer. Hans Olav vil seile med Svein når Gnisten er hjemme og hilser på alle små og store der.

Syd ved Diamanten  For seil syd om Diamanten, som franskmenn og engelskmenn kjempet om i århundrer

Og seile kan vi gjøre. Vinden er konstant øst, nordøst og blåser nå i januar akkurat passe. For bare 14 dager siden blåste det så mye at vi kunne bare ha en liten flik av seilet oppe, mens nå kan alle kluter settes og vi pusler de 30 nm det er mellom hver øy. Vi håper gjestene våre får opplevelser de sent vil glemme, og for oss er det et godt avbrekk i vår tilværelse og vi er veldig takknemlig for at de reiste den lange veien for å besøke oss.

Drepende vulkan i 1902 I 1902 tok denne vulkanen 30000  liv. Kun byens kjeltring i det dype fangehull overlevde..

Og gjestene skrev i gjesteboken:“Hei igjen! og Taaak for sist! Det var bare en fantastisk opplevelse! Har ingen problemer med å skjønne prosjektet deres! Vi må leve våre egne liv og ta våre egne valg. Det er verre å angre når det er for sent : ). Alle har ikke de samme drømmene , heldigvis, da hadde det blitt altfor mange på sjøen 🙂.Det har imidlertid aldri hersket tvil om hva som er deres drøm. Tøft at dere da realiserer den. Vi fikk en pitteliten smakebit og elsket det. Vi fikk seile med som mannskap og gjester fra sydspissen av Martinique og videre til,Les Saintes, Guadeloupe, Antigua, Barbuda og

retur. Øyene var langt mer forskjellig enn forventet, men alle sjarmerende.Vi badet i krystallklar sjø, snorklet etter skilpadder og ble belønnet med å svømme bare 1-2 meter over et av eksemplarene. Vi var på land i såpass eksotiske forhold på Domenica at hjertet hoppet over noen små hakk, da vi alle følte oss ørlite utrygge på vei inn til landsbyen.Det gikk raskt over. Langs kysten bor familier svært så enkelt, og vi må passe oss for å vise tegn til rikdom, men fotoapparatet klarte jeg ikke å holde unna 🙂.
Vi fikk også med oss en båttur inn i regnskogen. Det var litt av et skue. Majestetiske palmekroner langt der oppe mot den blå himmelen. Vi har sett det før, men kontrasten til mørket ved skogbunnen og den rolige elven gjorde synet enda mer spektakulært. Jeg må også nevne Babuda. En liten flat palmeøy med fantastiske strender. Å sleppe ankeret på to meter og ta jollen inn til en strand blottet for mennesker. Det er langt mellom slike paradis!
Ombord i båten ble det mye latter og leven, som vi sier i Bergen. God mat, god drikke og godt selskap. Aldri skuffende ombord i Lovinda Too. Klem til dere, og lykke til videre!”

 

Godt nytt år!

???????????????????????????????

Vi her om bord vil først og fremst ønske bloggens lesere et riktig godt, nytt år! 

Vi er glade for at vi har kommet så langt uten uhell eller ubehageligheter av noe slag.

Det er et stort prosjekt å legge ut på en slik tur, der forberedelser får et høyt fokus, samtidig som det kan være en stor utladning når man omsider har kastet loss og gitt seg Nordsjøen i vold.

Til nå har vi stort sett gått opp sporene våre, men om ikke lenge legger vi turen videre vestover mot Panama og det ukjente. Det pirrer oss, og herfra er det i utgangspunktet ingen retrett lenger. Så den egentlige turen, med Stillehavet som mål, begynner på en måte her i Vestindia.

Som tidligere nevnt har vi mange å takke for sine bidrag i 2014, og sikkert lenge før.

Som de som hver på sitt vis bidro til at båten fungerer som den skal.

Som venner og familie, som har tatt seg tiden og kostnaden ved å komme og besøke oss.

Som de av bloggens lesere som legger igjen tilbakemeldinger og gjerne beretter litt om hverdagen hjemme.

Som de som sender en liten SMS når det er naturlig.

Som bidrar til opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, opplevelsen av at det er noe å komme tilbake til hjemme en dag.

Som til og med viser omtanke for de vi har reist fra hjemme.

Som laget avskjedsfest på arbeidsplassen som ennå ryster de sjelelige grunnvoller.

Som reiste fra utlandet for å ta farvel med oss.

Som vi møtte på veien i Skottland, Irland, Spania og Portugal og på Atlanterhavsøyene.

Og de som vi vet tenker på oss.

Vi ønsker dere alle et herlig, opplevelsesrikt og godt nytt år!

Nyttårsbilde

MrPresident

Han står der, verdig, vennlig og byr oss smake på varene, i det vi passerer frukt- og grønnsaksmarkedet her i Admirality bay på Bequia. Han har vært lenge i denne bransjen og vet hvordan han skal kapre kunder. Til slutt har vi en bærepose full med all slags herligheter. Papaya, pasjonsfrukt, mango, avocado, bananer med flekkete skall og modne grønne appelsiner. Det ble ikke spesielt billig, men en deilig fruktsalat neste dag, ble det.

mrPresident

Mr President er Rastaman. En rastafarianer. Lett å skjelne fra andre mørkhudede. Klipper aldri hår eller skjegg, men samler alt i en omfangsrik strikkelue. Fargerik er den også. Hårkruset blir til en eller flere filtlignede fletter, og skjegget samles i knuter under haken. Rastafarianerne er religiøst beslektet med kopterne og holder avdøde keiser Haile Selassie av Etiopia som sin Messias. De bruker ikke alkohol eller tobakk, men røyker marihuana, som de anser som medisin mot alskens sykdommer. Derfor vil mange rastafolk, og andre øyboere for øvrig, gjerne være ganske røde i hvitøyet, noen også synlig påvirket .

Rastaene her har en intern rangorden og ulike kallenavn i stedet for vanlige navn. Som mr President. En boss står på toppen. Høvdingen kanskje? Rastaene ser på hverandre som brødre. De beflitter seg  på å oppføre seg ordentlig, være vennlige og imøtekommende,  og de verdsetter respekt for hverandre og sine medmennesker høyt. Man knytter neven vannrett og dunker knokene mot hverandres. Take care! Respect, man! Og smiler.

MrPresident er 55 år og har vært rastaman siden han var 15. Han har en kone, men lever ikke lenger sammen med henne. Han har en sønn på 15 år, som går på skole. Rastaman, han også. Vi bli agronom, lære kjemi og en vitenskapelig tilnærming til utvikling av jordbruk og matproduksjon. Bli rådgiver for andre. Bidra til økonomisk vekst og framgang for øyfolket.

Rastaene er gjerne kjøpmenn. Kjøper billig og selger dyrt, slik forretningsfolk i alle land driver det. Rastaene her på Bequia kommer fra StVincent, naboøya. Folk fra StVincent er ikke velsett her på Grenadinene. Rastamenn og stVincent-folk er outsidere her. De lokale sies å motarbeide rastaene og markedet deres, som for øvrig er svært velordnet, rikholdig og preget av varer med høy kvalitet. Kanskje er det slik her, som hjemme, at lokalsamfunn misbilliger fremmede, som nordlendinger, fanter, tatere, sigøynere og romfolk hos oss, frykten for de som ser annerledes ut eller snakker annerledes. Myter som, som oftest, ligger fjernt fra virkeligheten. Eller kanskje er det misunnelsen? Noen som får det til, tjener gode penger. Eller kanskje er det fattigdommen på StVincent, som har ført til mye kriminalitet de er redd for? All dritt har sitt opphav på stVincent? Bequiafolket selv er stolte over sine historiske tradisjoner som hvalfangere. Kanskje ligger det en hund begravet her?

MrPresident, som altså kommer fra StVincent, fikk aldri ta noen utdannelse. Det ble bare grunnskole på ham. Moren var for fattig til å holde ham med skolepenger. Nåværende styre på denne øystaten har innført skoleplikt for alle barn opp til en viss alder, primary og secondary school, som vil sikre at alle får en mulighet til å lære seg noe, utdannelse som kan bidra til å trekke folket opp av fattigdommen, og dens barn, ut av kriminaliteten som får turister til å skygge unna. For St.Vincent er en naturskjønn øy som har mye å by på. Hvis vi, og alle andre på reise, bare tør…

Man skulle tro at et fattigslig øysamfunn solgte billige varer på sine markeder, men det er ikke nødvendigvis slik. De lokale bytter sine varer innbyrdes og kun overskuddet går til torgs. En fisk mot bananer, kanskje, mango mot poteter, en høne, et geitelår osv. Dermed koster deilige bananer med flekkete skall betydelig mer her enn hjemme. En annen faktor som driver opp matvareprisene, er at varer som lokalbefolkningen kjøper billig på markeder på stVincent, og som de tar med seg tilbake på ferja, blir ilagt betydelige fraktgebyrer av ferjeselskapet, selv om det bringes over som håndbagasje. Dermed går tvinningen opp i spinningen. Turister som oss, som kanskje også vil spare penger, med fulle handlenett og ryggsekker, slipper gjennom uten videre avgifter. Det kan være mye sant i at det er dyrt å være fattig…

Mr President er altså bonde og kjøpmann. I høysesongen er han kjøpmann her på Bequia i 5-6 måneder. Kjøper billig gjennom sine kanaler på StVincent og selger videre til lokalbefolkningen og turister som oss. I tillegg til hundrevis av lystseilere som vår på ankerplassen,  sies Bequia å ha besøk av ca 250 cruiseskip årlig. Da går barkassene i skytteltrafikk mellom ankerplassen og den palmeomkransede landingsplassen utenfor stranden, med skjeve, rustikke bygninger, små handelsboder, sightseeing-taxier til lands og til vanns. Fantastiske snorklemuligheter. Alle forsøker å slå mynt på turisten. Det har trolig ført til dyrtid på øya, noe lokalbefolkningen opplagt lider mest av. Prisene går ned når sesongen er over. Da reiser mrPresident, som leier husvære her i sesongen, tilbake til StVincent og gjenopptar arbeidet på bondegården og småsalg på det lokale markedet der.

Siden skipperen nylig er blitt pensjonist, var det naturlig å spørre mrPresident om hans framtidsutsikter. Hvis jeg forsto ham rett, ville han som pensjonist kunne motta 100 EastCaribean dollars i måneden, som utgjør ca 3000 kroner i året. Det er vel knapt til salt i grøten etter våre begreper. Han er derfor avhengig av å spare opp penger til den dagen han ikke kan arbeide lenger. Eller arbeide til han stuper. De eldre tas hånd om av familien. Hvis man blir syk og må på sykehus, må man selv sørge for maten og medisinene. Hører vi noen klage der hjemme?

Tanngarden hans ser forresten rimelig glissen ut. Han har neppe brukt mye penger på tannlegen heller. Tannstellet kan få folk til å se eldre ut enn de faktisk er. MrPresident og hans kolleger er slanke. Ikke mye overflødig fett å se. Rastaene mistenkes for et nøkternt levesett.

Hva med framtiden, spør jeg? MrPresident sier at klimaet har endret seg merkbart her på øystaten. Det har blitt lengre perioder med regn og tørke enn før. Oftere uvær. Han mener verden er nødt til å stå sammen, menneskene hjelpe hverandre. Menneskene trenger hverandre.

Hvem kan være uenig i det? Men er vi villig til å ta konsekvensene ved å endre vår livsstil drastisk?

MR President drømmer om et samfunn preget av framgang, mer selvstendige mennesker, utdanning for alle, og at turister vil slutte å unngå å besøke han vakre øy. For myndighetene tar kriminalitet på dypt alvor. Skyldige blir tatt og straffet hardt.

Med ett dukker det opp nye kunder. Et kjapt håndtrykk, samtalen er over. Så er han i gang. Deler ut smaksprøver…..

Money makes the world go around.

Jeg liker mrPresident. En likandes kar, som vi sier hjemme på Velstandet.

Han er min venn.

Jul på Bequia

Sist gang vi seilte over til Bequia, måtte vi kjøre motor det meste av veien. Denne gangen hadde vi vår fulle hyre med å holde oss fast. Ute på det åpne havet kommer bølger og vind for det meste fra samme hold, og båten oppfører seg noenlunde pent. Nå kom det kryssende sjø fra både nord, øst og sør samt strømsjø som satte opp kaotiske og krappe sjøer. Vind av kuling styrke.

Om natten kunne vi etter hvert se lysene fra Tobago i sør og stVincent i vest. Men det er fascinerende når målet materialiserer seg ved daggry. Vindroret styrer fabelaktig støtt og ble ikke korrigert på hele overfarten på 90 nautiske mil: Vi styrte midt inn i passasjen mellom stVincent og Bequia. Øystaten heter stVincent og Grenadinene, som består av en større og en rekke mindre øyer sørover til Union island.

Admirality bay  Admirality bay

Bequia er velsignet med en stor og trygg ankerplass, med plass til flere hundre båter, en intim og rustikk tettbebyggelse og en vennligsinnet befolkning. I det vi rundet godt klar av staken på the Devils table, et grunt rev til babord i innseilingen, ble vi møtt av passbåten Phat Shag, en av de lokale som ville selge oss en ankerbøye. Da vi var her sist, kunne vi ankre hvor vi ville, sa vi, noe som ble kraftig imøtegått med at det ikke var tillatt lenger. Vel, vi visste hvor vi ville ligge og fulgte Fitz, som han het, og ble snart fortøyd til en bøye rett utenfor Frangipani restaurant, som før. Han skulle ha 50 ECDollars (ca 125 kroner pr natt, noe vi syntes var dyrt, men kunne gi oss spesialpris på 40 ECD siden vi ville bli minst en uke, over både jul og nyttår.

Frangipani  Frangipaniutsikt

Jollelanding

Bequia walking

Handlegate Bequia

Ikke alle bor slik  Ikke alle bor slik….

Så bar det i land til immigrasjonsmyndighetene. Slikt skal man ta på alvor! Man klarerer ut fra forrige havn og angir neste havn. Når man ankommer, etterspørres papirer fra forrige havn. Først står man i kø for å få papirene som skal fylles ut, navn på båt, hjemmehavn, tonnasje, mannskap, passnummer osv. Så går man til en benk og fyller ut dokumentene. Så tilbake i samme kø og leverer de utfylte formularene, dokumenter fra forrige havn, samt skipspapirer og pass. De skyves over til offiseren ved siden av, og så må man begi seg til neste kø foran hans plass. Når man endelig, for det er mange som ankommer om morgenen og skal sjekke inn samtidig, kommer fram i køen, blir man avkrevd et gebyr på 70ECD/27USD, som det blir skrevet sirlig kvittering på, før man så må inn i køen til tolleren som skal se alle papirene på nytt, samt ber meg fylle ut en tolldeklarering om våpen, harpungevær, tobakk, brennevin og andre slags flytende nytelsesmidler. Man smiler pent, kler seg i hvit skjorte og side bukser. Bar overkropp og bikini er ikke akseptabelt i offentlige sammenhenger her, ei heller på offentlig sted. Utveksler høflighetsfraser med øvrighetspersonene (og smiler diskret overbærende over langsomme formaliteter til naboene i køene) Så er det ut i sola og møte deilig karibisk bris om pannen, som Evert Taube formulerte det.

IMG_6827

På immigrasjonskontoret sto det et oppslag om at havnemyndighetene fraskrev seg et hvert ansvar for følgene av å bruke moringsbøyene. Dette vekket min interesse. Jeg spurte en av tjenestemennene om det virkelig var forbudt å ankre opp inne i bukta. Det visste han ingen ting om, men ba meg snakke med havnefogden. Underveis traff jeg flere uniformerte som heller ikke kjente til noe ankringsforbud. Omsider fikk jeg tak i havnefogden, som på det bestemteste avviste at det var et ankringsforbud, så lenge man holdt seg unna leden for nyttetrafikk. Hvem som hadde sagt det? Jeg navnga personen. That man is a liar, sa han.  De lokale har i forståelse (men ikke med tillatelse) med havnemyndighetene fått anledning til å legge ut bøyer, men har ingen rett til å nekte folk å ankre opp der de måtte ønske. Jeg kunne droppe ankeret nøyaktig der jeg ville, til og med ved siden av en moringsbøye, så lenge jeg ikke brukte den. Her er det altså geskjeftige lokale som slår en plate i gjester og skaper en myte om ankringsforbud om til en blomstrende forretning. Det er massevis av bøyer her, og båter som Phat Shag, Da Rock, Flamingo, What’s my name? og andre ligger etter tur ute i havkjeften og kaprer kunder. Så kommer en tykkfallen svart mann de kaller the boss ut med sin Caribejolle og samler inn kollekten etter som dagene går. Det må være et kartell som samarbeider og deler på fortjenesten, som i løpet av en sesong må utgjøre en formue.

Vel, vi dro da ut bøyetauet neste morgen og la oss på anker nøyaktig der vi hadde avtalt med havnefogden. Ganske snart var Fitz der på plassen og sa at vi hadde ikke lov til å ankre opp her. Jeg viste da til havnefogden. Han pilte inn til land og skulle snakke med havnefogden personlig og omgående. Ikke lenge etter kom han tilbake noe rød i fjeset og sa at jeg hadde fortsatt ikke lov til bruke anker her, at jeg måtte ha misforstått noe, men at jeg skulle få lov til å ligge på anker allikevel. Nå får vi se hva som skjer. En brite som ligger på bøye rett bak oss fortalte at han hadde hjulpet disse karene å legge ut moringene og at det var mye rubbish på bunnen her. Kanskje sitter vi nå godt oppankret i gammelt skrot og får trøbbel med å få opp ankeret når vi skal dra herfra? Men Fitz hilser pent og smiler når han freser til og fra med sin Phat Shag. Stolt etterkommer etter hvalfangerne som håndharpunerte hvaler her i gamle dager.

Ankerplass mot nord

 

Catamaran heaven

 

Vi ankom altså lille julaften og tok oss en tur i jolla for å hilse på andre norske båter. For de fleste norske lå nederst på ankerplassen der det ikke er noe ”ankringsforbud”, rett utenfor stMargareths bay, en riktig så innbydende sandstrand. I nordre enden har det kommet et nytt etablissement der de fleste norske tydeligvis hadde tenkt å feire jul. (Vi hadde bestilt buffet på Frangipani, siden vi ikke visste om noe bedre.) Om det var bedre her, visste vi ikke, men nesten dobbelt så dyrt var det i alle fall. De fleste norske båtene, mer enn 10 i tallet, var jolleforlatt, antakelig var de vel inne på stranden. Flere av båtene hadde barn om bord, etter hva vi kunne forstå. Denne ankerplassen er nok langt roligere i forhold til båttrafikk enn der vi ligger, men mer åpen og utsatt for svell. Vi fikk i alle fall hilst på mannskapet på Ellida av Haugesund som hadde seilt ARC.

Julegrøt  Julegrøt

Julaften kom og Gnisten hadde pyntet skuten til jul, med enkle remedier fra en liten eske medbrakt hjemmefra. Våre hollandske venner Bas og Agnes ble invitert over på norsk risgrøt med sukker, kanel og strørosiner på toppen, og så slaktet vi marsipangris til slutt. Marsipangrisen var den perfekte avslutningen på adventskalenderen som våre døtre hadde laget til oss.

Steelband  Steelband

Om kvelden spiste vi julebuffet på Frangipani sammen med hollenderne og mannskapet fra Villvind. Riktig godt smakte det med grillstekt Maimai-fisk for min del og allslags deilige salater med brød og herlig fruktsalat til dessert. Et steelband spilte i bakgrunnen og skapte den helt spesielle atmosfæren denne restauranten er kjent for. Delvis under tak, skyggefulle kokospalmer, små sandflekker mellom steinsatte gangveier og brede, hvitmalte hagestoler, med de oppankrede seilere som bakgrunn.

Forrige gang vi var her, levde norsk-svenske Mariann Palmborg som pleide invitere alle skandinaver hjem til seg i ”Holmenkollåsen”, et hus hun leide i bakkene over havnen,  til julegløgg og pepperkaker.  Nå mangler det samlende element. For de uinnvidde seilte Mariann og Peter i sin selvbygde Colin Archer ”Fredag” ut fra Oslo på en fredag. Skuta forliste på Union island, ble hevet og etter noen år havnet den i Haugesund som en del av en institusjon for uartige børn. Mariann og Peter skilte lag etter hvert og bosatte seg på hver sin haug her i bukta med hvert sitt lille firma. Peter som Fixman og Mariann som Why knot?  For å spe på økonomien reiste Mariann hver sommer hjem til Oslo der hun satt portvakt i en av båthavnene i byen. Peter har skrevet boken ”Kakerlakkenes død”, som omhandler historien om Fredag og en del andre elleville fortellinger.

Men her sitter vi altså oss to om bord i vår lille skute og feirer jul langt hjemmefra. Som norske sjøfolk har gjort i generasjoner. Ikke fritt for at vi savner familie og venner hjemme. Lukten av juleribbe, glade barnestemmer, kosen rundt bordet med både de yngre og eldre. Det er noe av prisen man må betale ved å begi seg ut på et slikt prosjekt som vårt.  I et langtursregnskap havner det så avgjort på tapskontoen. Et lite plaster på såret er det jo å kunne logge seg inn på Skype og se di små rakettanne, døtre og svigersønner på direkten, samt 91 år gamle ”Mater familas” på juleferie hos skipperens bror i Fredrikstad. For å bøte på det verste savnet, laget Gnisten skikkelig julesteik med alt tilbehør og inviterte Bas og Agnes på juledagsmiddag og siden juleknask som sjokolade, tørkede frukter og nøtter, nesten som hjemme.

Her er mormor og morfar  Her er mormor og morfar!

Juleflesket ble trimmet av med en fottur til Friendship Bay som ligger ca 4 km mot øst, oppoverbakke og nedoverbakke i solsteiken. Her er en lang og fredelig strand som har et lite, men eksklusivt hotell i enden. Vi sjekket døgnprisen: 300 USD pr stk (2.250 NOK)  Så det ville nok neppe passet vår lommebok.

Friendship bay  Friendship bay  og Mustique i bakgrunnen

 

Brødfrukt  Brødfrukt

Når vi er på tur som oss, er det viktig å formidle til lokale aktører som vil tjene penger på oss, at det charterturister bruker av midler til flybilletter, båtleie, restauranter og diverse i løpet av 2-3 uker, lett kan tilsvare det vi må klare oss med opp mot et helt år.  For slike er en bøye bare lommerusk.

I skrivende stund blåser det ganske friskt her på ankerplassen. Vindgeneratoren snerrer og dytter masse strøm inn på batteriene. Watermakeren dunker sitt stempel i pentriet og sender en tynn vannstråle inn på vanntankene, som gjør at Gnisten kan søle med vann og skipperen spyle salt av seg etter en liten svømmetur. Det regner en del om natten, slik at vi må være forsiktig med å la fordekkslukene stå åpne uten tilsyn. Gnisten har flyttet inn i forpiggen der det er mest luft under luken. I vindrossene knaker det i avlastingstauene til ankerkjettingen, det plasker rundt baugen og båten svinger ganske mye fra side til side. Skipperen sover ikke så godt da. Ser opp på stjernehimmelen og ser skyene drive forbi. Siden det er mørkt i ca 12 timer, og ikke alltid like mye å ta seg til, blir det gjerne til at skipperen tar kvelden tidlig, mens Gnisten sitter ute og strikker barnetøy etc.

Etter snart to uker på ankerplassen, med hylende kastevind dag og natt, er skipperen blitt noe rastløs. Vinden er litt trøttende når man sitter ute i cockpit hele dagen. (Særlig når skipperen tråkket på en spiker på stranda for et par kvelder siden og må ta det med ro mens penicillinkuren skal ta knekken på eventuelle basselusker.) Snart kaster vi nok loss og seiler nordover mot stVincent, stLucia og Martinique der vi skal plukke opp mannskap for noen uker, og der Gnisten skal reise hjem fra i februar for å hilse på den nye slekt.

Begge døtrene er få dager fra antatt fødselstermin. Vi venter i spenning og håper at alt skal gå bra….

Barbados

Vi ankom altså Carlisle bay, Barbados 18.desember etter drøye 16 døgn i havet.  Det hadde regnet kraftig, himmelen var blygrå og havet blankt. Saltet på teakdekket ferdig spylt fra oven. Vi tok en liten runde blant båter med norske flagg på hekken, før vi etter deres gode råd kastet kroken på 6 meters dyp. Dyp, hvit sand og nesten krystallklart vann. Sist vi var her lå vi lenger syd på ankerplassen. Nå er gjestende båter anvist den nordre del av stranden.

Barbados ankerplass

Ikke lenge etterpå kom mannskapet fra Villvind svømmende over. Vi bød sporenstreks på tapas fra kjøleboksen, manchego-ost, serranoskinke, stekte chorizopølseskiver, norske sardiner, brie og dadler servert med kjeks aveq. Det ble en herlig, trivelig aften og vi utvekslet våre historier og erfaringer til sene kvelden.

Neste morgen ble det bading. Herlig når vannet er klart og termometeret står på 28 grader. En liten svømmetur rundt båten avslørte at båten er omgjort til et flytende korallrev, dvs betydelig begrodd med andeskjell fra kjølen og bakover. Ca 2cm lange med sugefot til skroget. Akkurat som på forrige tur. Hvordan slikt i det hele tatt kan feste seg på en båt som beveger seg relativt raskt, er forunderlig. Dermed ble det en lengre økt med skraping og børsting av skroget, iført maske og snorkel, og med en sugekopp til å holde seg fast med. Newtons 3.lov, actio=reactio blir svært anskuelig når man skrubber skrog, kan man si. Tilslutt kommer utfordringen å dykke ned under buken av båten. Da skipperen var yngre, trente han mye på å være lenge under vann, men det er lenge siden, viste det seg. Nå er det meste skrapet vekk, men skipperen har planer om å gå helt ned når vi finner en helt rolig ankerplass uten bølgeskvulp og galninger med motoriserte farkoster i området.

For stranden innenfor viste seg å være landingsplass for utleie av vannscootere til cruiseturister. Dermed føk scootere skeinende mellom båtene og badende seilere i 20-30 knops fart. Å snakke til førerne var som å skvette vann på gåsa. Til slutt smalt to av de hissigste sammen etter noe som lignet på to husfluers paringsdans, etterfulgt av massiv plystring inne fra land.

Da vi var her forrige gang, brukte vi piren til strandklubben som brygge for jollene og dermed var jollene trygt beskyttet mot tyveri, ved at vi brukte den bevoktede hovedporten til klubben mot gata som inngang. Våre andre norske naboer prøvde seg på det samme, men ble da på bryskt vis bedt om å pelle seg vekk eller betale 40 dollars, ellers ville de bli anmeldt til politiet. Klubben leier ut parasoller og strandstoler til cruiseskipspassasjerer og påsetter kundene armbånd, som gir tilgang til klubbens øvrige faciliteter.

For the times they are a changing…

Så ble det pumpet luft i jolla, påhengsen motvillig forsøkt startet etter 6 måneder til tørk på hekken, men en liten bensinskjenk eller to i luftfilteret gjorde susen, nesten som på den gamle Marna’en til min salige fader. Så freste vi over til TiSento, som ankom utpå dagen. Da begynte det å ose så kraftig fra påhengsen at toppdekselet måtte av for lufting umiddelbart. Gnisten var klar i sin tale: Her skal det kjøpes ny påhengs! Men skipperen, som antakelig kan beskrives som både døvhørt, sta og en smule fingernem, ville ikke gi seg med første sverdslag, nei. Det ble fort konstatert at kontrollstråle fra kjølevannet var ikke-eksisterende. Derfor ble motoren overopphetet. Ville den være til å redde?

Etter nye utvekslinger av erfaringer fra overfarten om bord hos de glade, men slitne hollendere, putret vi tilbake til vår lille skute med halen en smule mellom beina. Påhengsen behørig heist om bord igjen. (Ja, for vi har en aldeles utmerket liten påhengsheis på hekken.) I og med at påhengsen, tosylindret, totakter 4 hk av merket Johnson og ganske lett, var relativt ny, men herpet da vi kjøpte den til forrige tur, og siden den alltid har vært svært startvillig, ble den istandsatt før vi dro hjemmefra denne gang. Tabben var at  kjølevannet ikke ble sjekket hjemme i kjelleren mens alt lå i lett tilgjengelige enkelte faktorer vinteren som var. Nå måtte den stakkars propellsnurrende innretningen demonteres på nytt, det vil si at motor, stamme og undervannshus skilles fra hverandre.

Johnson

Lang tenkepause fulgte. Gnisten strikket og skulte skeptisk på svidde, oljedryppende påhengsdeler og en skipper, for anledningen ekstra blank i pelsen, som hadde bredt seg ut over det meste, som han pleier. 6 timer senere var den gamle amerikaneren, (US made in Mexico, viste det seg), igjen klar til oppstart. Feilen lå i at impelleren (hjulet i vannpumpen) ikke var kilt fast til drivakselen. Dermed levde impelleren sitt eget hensovnede liv, mens motoren ble heitere og heitere i toppen, bokstavelig talt. Nå var det plutselig varm kontrollstråle, (noe vel kun skipperen ellers kunne skryte på seg), og skipper og Gnisten ditto strålende fornøyd, mens skipperens etterhvert frynsete selvbilde antas noenlunde gjenopprettet.

Som ikke det var nok, så vår utmerkede japanske gummijolle nokså begredelig ut på dekk neste dag. Den ene pontongen var blitt litt slakk i pelsen i løpet av natten. Hypalon sies å være det beste materiale en gummijolle kan lages av, siden det tåler sol suverent i forhold til PVC.  Skipperen, eller skrotnissen, som Gnisten kanskje ville kalle ham, søkte på Finn.no og fant en eldre, men nærmest ubrukt, grå Achillesjolle til en rimelig penge, siden den ikke kunne være mørkerød eller mørkeblå solfangere som de nyere modellene. (Nye er ikke å få tak i og skipperen er redd for å få ræven svidd på mørke, solsteikte gummipontonger.) Da jollen ble pakket ut og pumpet opp hjemme, viste den seg å ha et bittelite hull på den ene pontongen, som ble på selgers regning dyrt og profesjonelt lappet hos Vulken A/S. Med mistanke om at reparasjonens kvalitet ikke sto i forhold til regningens størrelse, ble pontongen gitt kunstig åndedrett og lappen vasket med såpevann. Ganske riktig. Hissig fresing fra japanerens indre organer under hjørnet av lappen. Heldigvis hadde skipperen gått til innkjøp av tokomponents spesiallim for slike anledninger, og etter nitidig lesing av bruksanvisning, noen timers herding under en limtvinges! jerngrep i solsteiken, ble japaneren forsiktig pumpet opp igjen. Siden har den holdt tett. Så får vi se.

En seilers hverdag er i ikke ubetydelig grad preget av stadige reparasjoner og småfiks. Ulempen er selvfølgelig at omfattende verktøy og reservedeler tar plass og utgjør en ikke ubetydelig vekt, som igjen svekker båtens fart under seil. Så rådet er: Kjøp nytt!

Etter disse viderverdigheter bordet skipper og Gnisten forventningsfullt jolla og kom seg helskinnet i land i Bridgetown. Som det framgår, er det en bro der. Inne i et lite elveløp omkranset som en kanal av kaifronter og brygger med promenader med rekkverk. Som et lite veneziansk under på en flat liten tropeøy. Utrolig hva et vannspeil gjør for oppfatningen av en by. Hva kunne vel ikke byer som Arendal og Stavanger vært i dag om man hadde tilbakeført de gjenfylte kanaler?

Broer i Bridgetown

Den første broen er til å åpne, slik at når plassen tillater det, kan man faktisk seile båten helt inn i byen og ligge der midt i vrimmelen. (Selv oppdaget jeg forøvrig at London har en fantastisk, liten, sjarmerende båthavn ved Tower.)

Bridgetown er en travel by. En stor molo gir utmerket beskyttelse for turistskip som besøker øya og setter sving på økonomien. En flom av turister legger igjen mye penger. Prisene er absolutt ikke billige, men så lenge man stort sett slipper unna med norske priser, får man ikke klage.   Ferskvarer er vanskeligere å få tak i, dvs fisk og kjøtt, som som regel befinner seg i frysediskene. Tørrvarer er det rikelig av og maten er riktig god, den.

Bridgetown marked

Markedsplass i Bridgetown

Lokal skjønnhet

Det er førjulstid i byen. Folk er på julehandel. Noen ikledd røde nisseluer. De fleste svarte. pent kledd, og deres utvalgte gener lyser av mannlige muskler og yppige hunkjønn. Lokalbefolkningen er etterkommere etter slavene på sukkerplantasjene på øya.  Et flott folk med en tragisk forhistorie. Likevel vennlige og smilende. Men her griner også fattigdommer og rusmisbruket mot deg. Alkisen i strålende humør og fillete klær, med en halvfull flaske rom på kaikanten, hilser alle som går forbi. Skitne og slitne har enkelte installert seg sovende på benkene i parken. Noen gjennomsøker avfallet jollefolket fra ankerplassen har satt fra seg ved siden av en overfyllt avfallsdunk. Men ingen vi møtte tigget åpenlyst, slik vi opplevde i Mindelo på KappVerdeøyene. På torget og i parkene kunstige juletre som er vakkert lyssatt i kveldstiden. Juletrær ser vi ikke noen kommer bærende med. Folk kjøper knipper med lange pinner, kunstige blomster som de kanskje pynter sine hjem med. Vi har en mistanke om at de barna som fulgte sine foreldre på julehandel neppe kunne håpe på brøkdeler av det våre egne barn fant under juletreet i sin oppvekst for flere tiår siden. Alle butikker har sikkerhetsvakter. Over alt. Våkne øyne som følger med. Vi antar at tyveri er svært utbredt. Håndtering av betaling skjer gjerne via en sentral kasse godt avskjermet fra det handlendes blikk.  Å betale med våre kredittkort går ganske greit.

Juletre i Bridgetown

Over alt blir du blidt praiet av taksier som vil kjøre deg dit du vil. Igjen og igjen. Vi svarer at vi har dinghy (jolle) Da smiler de og ler. Vi har sittet stille i båten i 16 døgn og trenger virkelig å få bevege litt på skrotten.

Kjøpmennene i sentrum domineres av hvite, men også asiater i Kinabutikker som selger alt som tenkes kan fra sytråd til Iphone ladere, og kjortelkledde indere/pakier som har spesialisert seg på tekstiler og klær. Man får tak i det meste her. Restauranter langs vannspeilet tilrekker seg de mest kjøpesterke, men vi våget oss inn i de livlige bakgatene der de lokale handler. Det utbydes bønner fra en kjeftsterk kvinnelig gateselger. Rastafolk selger tørket frukt, nøtter. Noen tilbyr deg hjemmebrente CD’er med Reggaemusikk. Gir seg ikke.

Vi oppgraderte bloggen vår på spisesteder. Nettet fungerer overraskende bra. Telefonbruk er til dels svært dyrt.  Mye dyrere enn å bruke satelittelefonen. Men teknologien har blitt mye mer avansert siden siste vi var her. Nå gleder vi oss til å Skype med familien.  Sist gang måtte vi gå på telegrafen, som i gamle dager og bestille utenlandssamtale til en liten formue. Nå er det bare noen tastetrykk på PC’en eller smarttelefonen som skal til.

Det er rart å tenke hvor raskt verden endrer seg. Hvordan det utenkte og utenkelige er blitt virkelighet. Forrige gang måtte vi lære oss å sende tekstmeldinger på Nokia-vis. Nå kan vi med trådløst nettverk i havnen og vår spesialantenne kommunisere direkte fra båten til de fleste verdenshjørner. Vi er teknologi-takknemlige, selv om vi av og til trenger noen krykker for å få det til (takk, Morten). For øvelse gjør mester.

Kalenderen viste 22.desember. Vi hadde handlet det vi trengte av ferskvarer/frysevarer. Om ettermiddagen heiste vi anker, Gnisten kjører opp båten mot vinden og skipperen tar inn slakken på ankerkjeden ved hjelp av trådløs fjernkontroll til ankervinsjen. (Veldig fornøyd med denne innretningen!)

Så rullet vi ut fokken og satte kurs for Bequia, ca 90 nautiske mils medvindsseilas videre vestover. Beregnet ankomst ved daggry.

Det ble en rufsete natt…

Rufsetur