Mens vi venter på været.

Vi skriver 12.mai i kalenderen. Vi er fortsatt på New Zealand. Vi venter på været.

Gasten kom om bord 4.mai. 7.mai fylte han 56 år. Nøyaktig samme dag for ett år siden hadde vi akkurat markert Gastens 55 års dag med kake og presang ,2 døgns seilas ut i Tasmanhavet, da roret knakk og alle planer ble kullkastet. Tenk hvor fort tilværelsen kan vende seg fra det bedre til det verre!


Gasten tar ventetiden med fatning. Jærbuer er kjent for å stå støtt. Klager ikke. Han tråler Whangarei, regionhovedstad på Northland, på kryss og tvers. Trimmer Gnisten havna rundt hver morgen, mens skipperen sjekker været og har frokosten klar når de kommer tilbake. I underkant av 5 kilometer park, over tre broer og gjennom to marinaer. Kalde morgener. Av og til regner det. Nå regner det mye. Men de gir seg ikke!

Været på disse kanter er ikke helt som det pleier. Høljeregnet i natt var restene av Donna, den sterkeste og seneste tropiske orkanen i dette havområdet på flere ti-år. Sjøvannet nord om Tonga er fortsatt svært varmt. Uvanlig varmt. Her også, enda vi ligger så nær Sørishavet. Meteorologene hjemme snakker om at værfenomenet El Nina, jentebarnet som pleier komme året etter El Nino, guttebarnet, har sviktet oss. El Nino opptrer omkring juletider omtrent hvert 10.-12.år og kan gi kraftige tropiske orkaner, hyppigere og mer langtrekkende. Svakere vinder. Havstrømmer snur, og det oppstår tørke i Afrika. Året etter blir vannet kaldere, de tropiske orkanene svakere og sjeldnere, og vindene blir friskere.

2015, det året vi krysset Stillehavet, var sjøvannstemperaturen meget høy. Lite vind var det forøvrig både i Atlanteren og i Stillehavet. Dårlig fart. Ved Galapagos øyene målte vi 32 grader i sjøen. Da våre ferskvarer var spist opp, og tiden kom for å slippe ut fiskesnøret, var det knapt fisk å få. skipperen konkluderte med at de kalde og næringsrike havstrømmene fra polhavet gikk dypere, og fisken forsvant i dypet. Barriererevet utenfor Australia ble påført store skader. Store korallkolonier døde som følge av for varmt sjøvann. Forskerne er bekymret. Vi også.

Når vi seiler, må vi spille på lag med Moder Jord, ha respekt for naturkreftene. Utvise forsiktighet. Vi går aldri ut på havet på dårlige meldinger. Vi har fått nok bank i Nordsjøen. Nordsjøen kan være vill nok, men den er så liten og så oversiktlig værmessig sammenliknet med det vi holder på med her, at man får ikke mange overraskelser når man setter ut. Her derimot, er avstandene så mye større, tidshorisonten så mye lengre, at værmeldingene holder ikke helt fram. Et tre-dagers varsel er nokså sikkert. Et ukesvarsel mye mer usikkert. Et fjorten-dagers høyst usikkert.

Vi ønsker slett ikke å seile ut i uforutsigbart vær. Vi driver ikke risikosport i tide og utide. Vi vil ikke ha dårlige opplevelser, få ødelagt båt og utstyr, ligge bi i grov sjø, slå oss gul og blå. Derfor sitter vi på rompa og venter.

Vi sjekker værutviklingen mange ganger om dagen, måler avstander og regner på utseilte distanser i døgnet. Vi ætler oss til Ny Kaledonia, ca 900 nautiske mil nordvest av New Zealand. Med 6 knops gjennomsnittsfart, det vil si ca 150 nautiske mil i døgnet, tar en overfart 6 døgn. Vi finner fram tommestokken, 1.5cm på værkartet i døgnet. Vil vi klare å komme oss langt nok nord og inn i vindstilla før vinden dreier rett i snuten i 2 døgn? Vi regner og dividerer og konkluderer med at det blir for usikkert. Peise på med motor med bølger og kuling rett i snuten, frister ikke. Falle av og seile inn i sterkere vind, frister heller ikke.
Værkartene er bygget på ulike modeller. Vi tør ikke velge den mest optimistiske. Vi lar oss ikke friste til å sette ut på den snilleste meldingen.

Vi må bare erkjenne at vi er blitt late. Medvindsseilere. Vi sitter heller på rompa og venter. Kanskje så lenge som fram til 18.mai. Da later uværene til å ha gått i oppløsning lenger syd, og værbildet ser mye hyggeligere ut. Moderate vinder i hekken er langt å foretrekke. Sol og rolig hav. Slippe å klamre seg fast. Kjenne seg uggen og sliten. Kanskje ankomme frisk og uthvilt? Så meget bedre.

Tenk om det kunne bli slik…..

For den interesserte:
http://www.passageweather.com
http://www.windty.com
earth::a global map of wind (earth.nullschool.net )
zygrib-filer henter vi ned med satelittelefonen til havs. Raskt og billig. Den som er mer interessert i det tekniske rundt dette, kan kontakte Helge Tunsberg hos Fleetcom.(post@fleetcom.no) Han har fått oppskriften vår og blitt bedt om å dele den med de som spør. Steg for steg med detaljerte anvisninger og skjermdump.

Resume II. May 2016-May 2017

After leaving “ Lovinda too” on the hard in Opua, May 2016, the skipper flew home, awaiting the repairs.

One year later the skipper, the telegraphist (Gnisten) and the crew (Gasten) are back in New Zealand, still awaiting.

Not the repairs, but a suitable weather window. Although warm weather during the day, clear skies (and chilly nights) and even the convenient southerlies, nobody seems to dare leaving New Zealand at the moment. Donna, a small, but powerful hurricane is building up north of Vanuatu and is supposed to come drifting along this way during the coming week.

When the owners arrived Opua early April 2017, the repairs were almost finished. The new rudder was looking great, although the top bearing had to be somewhat adjusted to obtain acceptable low friction. After launching her, we moved the boat down to Whangarei, where we could benefit from far better access to all kinds of logistics.

On our way we discovered that the wind instruments were no longer reliable, 10 meters of the genoa reefing line cut off by the salvagers making sailing almost impossible, and the autopilot control unit out of working order so we had to hand steer all the way. How important it was to carry out a sea trial before setting out into the Tasman sea again!

Arriving Whangarei, we were offered a good berth alongside the Town Basin Marina office. Lots of maintenance to be done. Climbing the mast, replacing the 35 years old mast transducer with a modern unit. One year in rain and sun takes its toll. Revealing the dinghy from the obviously not waterproof bag stored on the decks. What a heap of dirt and foul! Cleaning the dinghy, varnishing its floorboards, restitching the seams of the sprayhood, which had begun disintegrating from salt and UV deterioration. Rusty butane containers repainting, and having new fuel can covers made. Finding egg shells in the cockpit, our suspicion was confirmed when we discovered a rather voluminous birds nest in the main sail cover!

Sadly our 21 year old life raft had to be condemned, due to ageing glue, particularily in the floor to tube joints. Jumping into the raft might have lead to jumping straight through it…. We feel much safer now as we have replaced it with a brand new life raft, and having a new autopilot and integrated wind/speed instruments installed. Plug and play. The insurance company, Pantaenius accepted that the autopilot was damaged by breaking waves into the cockpit while the yacht was left adrift at sea.The local business here have been utmost helpful and efficient having our life raft and autopilot replaced on short notice.

When the time comes to leaving New Zealand again, we intend to go to New Caledonia first. After that, our plans are rather open. We ought to leaving Bali, Indonesia early august, which gives us the option seeing Vanuatu, the Solomon islands, Papua New Guinea, and may be a pit stop in Australia. What we actually will do, is not settled at all. The brief plan is to be in South Africa before Christmas and then returning to Europe via the Caribes next spring.

It’s a long way to go…..

Here in New Zealand we so far have met the
Sabir, Julia, Green Duck and Pacifico from Germany
Frideborg , Randivåg and Arianne af Stockholm from Sweden,
Bounty from the Netherlands
Zoonie from GB

Hjemreise på ubestemt tid…

Med utsikter til minst to måneder på land, uten muligheter for å kunne foreta seg noe særlig fornuftig, valgte skipperen å heller reise hjem inn til videre. Forsikringsselskapet har overtatt ansvaret for båten og skipperen har gjort henne klar for et langtidsopphold på land.

Klær og sengetøy vasket. Forpiggen fylt med gitar, puter og ymse båtting. Kjølsvinet rengjort og dørkene vasket.

Kjøla er tømt for bedervelige matvarer. Vakuumpakket ferdigstekt kylling og kjøttdeig, nok til å holde liv i Gasten og skipperen fram til Australia, ble samlet i noen bærenett sammen med pølser, skinke, ost, fløte på sprayboks og kilovis med løk fra nettet under targabøylen. På krysserklubben i Opua forsvant det hele som dugg for solen da skipperen satte fram det hele, vær så god og forsyn dere! Skipperen, hvis foreldre opplevde de harde 30-årene og siden okkupasjonen der alle ressurser måtte tas vare på, er oppdratt til ikke å kaste mat.

Her fikk skipperen sagt farvel til nederlandske Menno fra “Kairos” og tyske Ilja og Stefan fra “Sabir” som venter på værvindu for retur til varmere strøk.  Kjekke mennesker Gnisten og skipperen har hatt lag med det siste året. Menno seiler opp til Fiji og returnerer til Whangarei på slutten av året. Han er oppsatt på å fullføre sin ensomseilas jorda rundt. Ilja og Stafan som drømte om å bygge opp en restaurant på New Zealand, har fått kaldt vann i blodet. New Zealendere feirer ikke på samme måte som tyskerne på Nordeney. Det brukes mindre penger på restauranter og fest. Dermed en mer usikker inntektskilde. Litt desillusjonerte har de valgt å seile nordover mot Tonga og Fiji og tilbringe neste vinter i Sydney, Australia der deres australske venner,  fiskeglade Shelley og Drew fra “Firefly” holder til. Drømmer om, noe skipperen for lengst har slått fra seg, å feire ellevilt nyttår 2017 i selveste Sydney og siden seile hjemover mot Tyskland i 2018.

Hvem vet, kanskje sees vi igjen? Hvem møter vi på vår videre ferd? Ryktene går om at en annen norsk Baltic-båt er på vei ut i Stillehavet denne sesongen. Kanskje blir vi ikke eneste norske båt mot SørAfrika allikevel?

En langturseilers planer er som skrevet i sanden på lavvann….

Slik kan det også bli for skipperen og Gnisten. Gjøre om på planen om å komme hjem neste sommer? Kanskje blir det nødvendig å utsette videre seilas fra New Zealand med ett helt år. Gnisten blir pensjonist innen den tid, og velger da i tilfelle å returnere til Lovinda too for å seile henne hjem  i 2017-2018 sammen med skipperen. Fullføre jordomseilingen allikevel. I mellomtiden avventer hun hva som skjer med båten.

Tidsfaktoren i forhold til kommende orkansesong i sydhavet blir avgjørende. Dersom reparasjonen av båten tar for lang tid, blir tidsvinduet for seilas til SørAfrika for lite. Verken skipperen eller forsikringsselskapet vil ta risikoen på farlig seilas. Det springende punkt ser ut til å bli om Baltic Yachts i Finland eller Douglas Peterson i USA kan frigjøre tegningene til roret. New Zealanderne har en avansert båtproduksjon og står klar til å lage nytt ror. Om finnene og designeren  ønsker å holde på sine rettigheter, vil prosessen trolig ta lenger tid. Det gunstigste var om det bare er å børste støvet av et reserveror finnene kanskje kan ha liggende på hyllene i Bosund. Da blir det rask retur til Opua! Det gjenstår å se….

Tegning rorhavari 8 år gamle Ingrid Sofie har skjønt hva som har skjedd!

I mellomtiden reiste altså skipperen hjem.  Med buss fra Opua til Auckland fredag ettermiddag, vente over natten på flyplassen. Neste morgen fly til Melbourne. Vente 3 timer, så 9 timer videre til Bangkok og en ny natt på flyplassen før han kunne sette seg om bord i en av de nye Dreamlinerne ( Boeing 787) til Norwegian, 12 timer til Oslo , og så ettermiddagsflyet til Sola. Ikke sov han lenge natta før avreisen, og delvis uvitende og delvis svimete forsto han heller ikke konsekvensen av å legge noe håndverktøy i håndbagasjen.

I sikkerhetskontrollen på flyplassen i Auckland og siden Melbourne forsvant resten av skipperens superdyre superborsett for rustfritt stål, det hendige pipesettet for motorsyklene og skyvelæret og kjørneren han skulle bruke til å lage noen nye beslag mens han er hjemme. Helt tydelig skjerpede sikkerhetsregler for luftfarten. Ryggsekken endevendt av behanskede hender. En stund fryktet han at satelittelefonen og begge VHF-håndsettene han ikke turde langtidslagre i båten, skulle gå samme veien.  Men på den andre siden lærte han leksen sin. skipperen følte seg ikke høy i hatten mens heller bryske tjenestemennesker gjorde jobben sin. Ingen pardong!  En liten pris å betale for å kunne fly sikkert, men fryktelig irriterende!

Da bagasjen ble sjekket inn på nytt i Bangkok, var skipperen ikke sen om å ommøblere innholdet i bagasjen sin….. Når han om en uviss tid returnerer med nytt verktøy, har han nok lært leksen sin!

På vei gjennom ankomst- tunnellen på Sola, oppdager han små 17.mai- flagg viftende blant hodene foran seg i køen.  Snart ser han små hender og kjente, smilende fjes i enden på flaggene. Jammen har ikke Bjørg og di små rakettanne kommet ned fra Haugesund  for å ta i mot! Stor plakat med Velkommen hjem, morfar! i gilde farger! Stor gjensynsglede! Flere klumper i halsen. skipperen svelger. Blanke øyne. Gnisten, og skipperens mor på 92 år, nå oppsatt med rullator etter hoftebrudd 3 dager etter at skipperen ankom New Zealand for to måneder siden, ventende i bakgrunnen. Så bar det hjem til Grødem, til fest med pizza og fløterull og friske jordbær med sjampis! Slikt varmer. Ivrige barnehender som vil snurre, og snurre mer med morfar. Godt å kjenne at man hører hjemme et sted, at man er omgitt av godhet og at det er noen som bryr seg om en skipbrudden skipper. Et riktig godt plaster på såret.

Jo, det kjennes godt å leve!

IMG_5885

Gnisten har tatt mediatrøkket mens Gasten og skipperen led skipbrudd. Etter som dagene gikk, stilnet det av, akkurat slik skipperen håpet. Nyheter er ferskvare. Drama selger. Imorgen er det avtalt nytt intervju med Bygdabladet.

Snart agurktider? …

Hipp Hurra!

Reddet!

På denne norskeste av alle dager, selveste 17.mai, kan skipperen meddele at Lovinda too er berget, satt på land og inspisert av forsikringsselskapets representant. skipperen fryktet at hun var så skadet at hun måtte kondemneres, men den gode nyheten er altså at båten blir reparert!

Eg hadde ein gong eit ror...

Det var lite igjen av roret. Metallrammen inni rorbladet, som skal forsterke og ta opp kreftene roret utsettes for, hadde brukket i sveisene, nærmere bestemt nederst på rorstammen og ytterst på øvre støttebrakett for rammen. Selve rorbladet er laget av to symmetriske halvdeler av plast som er limt sammen og hulrommet imellom fylt med skum. Teorien til besiktigelsesmannen var at roret må ha blitt truffet av noe i sjøen, en stor fisk, en hval, eller sågar en neddykket ubåt!!!

På stumpene

Brukne sveiser

Skroget har fått seg noen skrammer der det meste sannsynligvis lar seg polere vekk, targabøylen må tas av og rettes på verksted. En antenne, vindgeneratoren og masten til vindgeneratoren må fornyes og solseilet/biminien må til seilmaker.

Den store utgiftsposten blir nytt ror. Siden egenandelen på forsikringen er ganske høy når man seiler world-wide som oss, blir det et solid innhogg i reisekassen, men vi er glade for å ha fått båten tilbake og at vi kan seile videre med den, trolig ut på sommeren en gang. Da er det vinter her og risiko for dårlig vær vesentlig redusert. Hvis det imidlertid drøyer for lenge, slik at værvinduet mot neste orkansesong blir for kort, håper vi at båten bare kan stå på land her i Opua fram til neste sesong.

Synd for de 4 bolde menn som hadde meldt seg som mannskap, og som nå trolig må avskrive reisene sine. Force majeure. Men dersom det blir avreise denne sommeren, må skipperen enten seile alene, eller håpe på at noen kan tenke seg å bli med på eventyret mot SørAfrika…..

I mellomtiden reiser skipperen hjem. Det er lite han kan bidra med de neste ukene uansett. Etter alt dette styret, kjennes det ut som det skal bli godt!

Gratulerer med dagen!

Vel berget.

Akkurat nå er det lørdagskveld her i Suva, hovedstaden på Fiji-øyene. Vi sitter i foyeen på det smule falmede Southern Cross Hotel og venter på at immigrasjonsoffiseren skal komme og stemple passene våre, dvs innvilge oss turistvisum. Han var innom her i morges og vi trodde saken var biff, men ikke en gang ertesuppe, som en viss humorist uttalte en gang i dinosaurtiden, da skipperen var en smule yngre. Det drar seg mot mørke og natten. Hvis han dukker opp og formalitetene lar seg ordne, tar skipperen kveldsbussen til den internasjonale flyplassen Nadi for retur til New Zealand i morgen, mens Gasten gir seg igjen her og blir en smule inkognito i området de neste dagene før han reiser hjem onsdag i neste uke.

Vi har fått melding fra venner og forsikringsselskapets håndgangne menn at Lovinda too er slept i land i Opua som vi la ut fra, og har blitt meddelt gledelige nyheter om at båten ser rimelig bra ut etter det den har vært gjennom. Forsikringsselskapet har bedt skipperen om å reise til Opua så snart som mulig for å ta seg av båten og verdisakene ombord. En tysk venn kommer også til å holde øye med båten inntil skipperen kan komme. Det er planlagt slippsetting tirsdag for inspeksjon av båten. Er spent på hva konklusjonen blir, men forsikringsselskaper prøver å helle kaldt vann i blodet på skipperen i forhold til tiden som vil medgå å få skaffet et nytt ror. Er vi heldig, har de et ror på lager i Finland. Er vi uheldig må roret lages først, er vi riktig uheldig har ingen kapasitet til å lage nytt før om lenge. skipperen frykter at værvinduet i forhold til orkansesongen kan bli lukket på nytt. Da blir det ingen seilas i 2016. Det vil utsette hjemkomsten med ett helt år.  Det vil være svært uheldig for Gnisten og skipperen.

skipperen takker alle dere som har engasjert dere i våre nyeste tildragelser, det være seg via vår epost eller via fjesboka, eller bloggen. Tusen takk, det varmer!

Vi er begge i fin form. Gasten returnerer til Klepp og skipperen returnerer til en mer uviss framtid. Kan båten istandsettes raskt, blir han værende på New Zealand for videre avkortet reiseopplegg mot Bali, i motsatt fall kommer han hjem for en lengre periode. Det kan være fint, det også…

Time will show.

Underveis…

Med siste rest av bytes fra New Zealand er vi pålogget nettet ytterst i Bay of Islands. Vi stevner nordøstover og ut i Stillehavet for motor, revet fokk og ett rev i storseilet. Fart ca 5.5 knop.Vinden står i nord her langs kysten, men forventes å dreie langsomt over i øst etter hvert som seilasen skrider fram. Vi planlegger å stå noen timer ut i havet, for å komme oss godt vekk fra land og deretter gå baut og videre holde en liten overbuet østlig kurs mot Ny Kaledonia, som ligger i ca 330 grader og ca 870 nautiske mil fra vår nåværende posisjon. Hans Olav holder orden på seilingen mens skipperen knotter i vei.

Med dette ønsker vi familie, venner og bloggens øvrige lesere riktig fine vårdager i kanskje verdens vakreste land!

Homeward bound

Det er siste kvelden her på New Zealand. Skuta ligger for anker i Opua, Bay of Islands. Det er en stille aften. Gasten har tatt kveld og roen har senket seg.  Ankerlanterner rundt oss lyser som planeter lavt på himmelen. I morgen sjekker vi ut, fyller opp drivstoff og legger kursen mot Ny Kaledonia, ca 900 nautiske mil i nordlig retning. Har hentet ned værmelding i kveld som sier at det vil være fine og rolige værforhold for overfarten, som vil ta en ukes tid eller der omkring om alt går bra….

Grovt sagt gjenstår det ca 20.000 nautiske mils seilas før vi regner med å være hjemme igjen om ett års tid.  Stillehavet var turens mål. Vi er omtrent så langt hjemmefra som det går an. Vi er ved et slags vendepunkt. Selv om vi skal besøke flere land og øysamfunn underveis, har vi på sett og vis begynt hjemreisen, når vi gir oss i vei i morgen. Homeward bound.

I dag har vi kjørt opp til Cape Reinga, det nordligste punktet på Nordøya. Lasse (Lars Ljung) var så snill å låne oss bilen sin. Det ble en fin tur gjennom et variert landskap. Kyst, beiteland, skog, daler og sletter, byer og tettsteder.

I kveld har vi vært i seilkubben og spist middag og spilt dart. Stefan fra tyske Sabir utfordret oss til å prøve. Det gikk heller dårlig for uøvde hender. Soleklar jumbo!

Dersom du skulle få lyst til å sende oss en melding mens vi er ute i havet, går det an å logge seg inn på hjemmesiden iridium.com. Herfra kan du sende SMS gratis til vår satelittelefon. Oppgi i tilfelle nummer 881631523875

Pantarei

Det var i den tiden man fortsatt hadde bokhylle og flittig brukte leksikon. Før Wikipedia, egentlig også før Internett. En båteier skipperen kjente hadde kalt båten sin Pantarei. Nysgjerrigheten drev ham til å finne ut hva et såpass ukjent og heller kryptisk båtnavn kunne bety. Det viste seg å være ganske så passende navn på en båt. Gresk om han ikke husker feil. Alt flyter.

IMG_5456 Ikke mye som kan flyte her på lavvann…

Båten flyter, og når man kikker seg rundt i skipets i ndre gemakker, blir navnet mer enn ensbetydende.  Periodevis kan en båt se ut som det reneste kaos. Ikke bare denne, forresten, men skipperen har sett flere lignende tilfeller der luka har stått åpen og åpenbart mye rart som skjuler seg under dekk. Flere han har snakket med har ikke vært i stand til å finne igjen viktige gjenstander som er stuet vekk, til og med i form av en brødbakemaskin! Jo større båt, jo verre. I denne skuten er gjemmene så små at slike avanserte innretninger er bare å glemme.

 

Men nå er det nesten velstand om bord. Det meste av store og små jobber er gjort, verktøy og utstyr  er tilbake på sine vante plasser. Piggen må ryddes, for snart kommer Gasten! Det blir atter trangt i akterkabinen når gitaren flytter inn i skipperkøya, siden Gnisten er hjemme. Hun har nok gjemt en del saker og ting som skipperen aldeles ikke husker hvor er, om han i det hele tatt vet han har om bord..

IMG_7274

…og Lovinda flyter igjen. Har fått ny, dypvannsplass på pontong D, Town Basin Marina. Her når ikke pælemakken opp til kjølen (eller kjølen ned til pælemakken), sier Brian, som er storesjefen her i havnen.  Lovinda (too som hun heter siden skipperen elsker ordspill) ligger atter blank og fin i pelsen og skinner, ytterst på flytebrygga. Bunnmalingen som er 8 år gammel, har fått litt sliping og litt flekking, roret ser ut som nytt, aksel og propell satt inn med lanolinfett. Så får vi se hvor lenge det varer. Lanolin kan smøres på under vann. (Lovinda har nå fått seg slangedykkerutstyr, på størrelse med nevnte brødbakemaskin forresten, så nå kan skipperen oppholde seg leeenge under vann, som når skrogets edlere (metall) deler må skrubbes eller besmøres en gang i blant.)

Begroing av rur er et voldsomt problem her i Whangarei og i Opua der mange andre langtursseilere befinner seg. Lenger sør i landet har vifteorm fra Middelhavet spredt seg som rene pesten. Båter som kommer opp fra Auckland eller der om kring, må på land for spyling straks de ankommer dette området. I bakgrunnen trues det med heftige bøter. Det er gjengs her i landet. Statskassen skal fylles i år, sa Fatter’n. (Lettere omskriving a la Øystein Sunde.)  La syndere får svi på pungen! Vifteormen vokser så tett og blir så tyngende at det har ført til at flytebrygger synker.

Uansett bunnstoff, type og fabrikat, gror det altså heftig med rur her. Deler av båten så ut som et flytende rev da den ble løftet på land etter 4 måneders landligge. Verst var aksel og propell. Båten som lett kommer opp i 7 knops fart for motor, klarte ikke mer enn drøye 4 på vei til slippen. På hardt bunnstoff sitter kalkfoten igjen, selv om rurkrateret kommer lett av med høytrykksspyler. For skipperens del ventet helskraping av skroget. Lettere går det på selvpolerende bunnstoff.

På en langtur som vår, kan slippsetting være et problem. Varer bunnstoffet lenge nok, eller virker det i det hele tatt? Skipsbunnstoff er så giftig at det kan stå i 4 år eller mer. Det brenner på huden hvis man kommer i nærkontakt med det. Men når man kommer til Australia, blir det en annen dans. Dykkere tar prøver av bunnstoffet, som forlanges overmalt hvis det er av den giftige sorten. Vi valgte derfor miljøvennlige Coppercoat, som ikke smitter av, og som ikke forurenser utsatte havner og sårbare økosystemer.

IMG_5416 Menno fylte 47 og måtte fjerne all bunnmaling fra Panama.

Herved deles det ut en advarsel til de som tenker å få gjort arbeid på båten i Panama eller ellers i sørAmerika. To navngitte båter, Kairos og Arianna, opplever at dyr bunnmaling faller av på grunn av dårlig utført arbeid. Så må både grunning og bunnmaling slipes av og legges på nytt. Fagmessig og nøye, etter produsentens spesifikasjoner. Her sprøyter man bunnstoffet på. Fribordet tildekkes, lett sliping der det er nødvendig, og malejobben gjøres på en- to- tre. Lite søl. Kanskje noe man skal tenke på hjemme?

Apropos Panama. En båteier leverte inn redningsflåten sin til sertifisering i Panama. Han la deretter fortrøstningsfullt ut på Stillehavet og opplevde eventyret i 3 år. Så syntes han det var tid for å sertifisere flåten på nytt, og leverte den inn her på verksted i New Zealand. Da han skulle hente flåten til avtalt tid, var den ikke klar. Hvilken flåte, spurte de? I flåtecontaineren fant verkstedet kun en stor plastsekk med sand…..

IMG_5551

Skipperen ser at Lovinda flyter tyngre i vannet. Hun var egentlig en skikkelig lettvekter, fødselsvekt kun 6.5 tonn. Men han har sine mistanker. Konspiratorisk medskyldig, riktignok. Han har fødd henne godt, er han redd. Stuet hennes gjemmer fulle. Å spørre en hunkjønnsperson om hennes alder, regnes som ufint blant mennesker som kommer fra møblerte hjem, men drister man seg så lang som til å komme med antydninger om hennes vekt, kan det bli blodig alvor! Men så tungt Lovinda nå ligger i vannet, forlangte skipperen henne opp på vekta, da hun i et beleilig øyeblikk hang i krana før sjøsetting.  Nå er hun altså avslørt: 10.2 tonn, takk! Selv uten brødbakemaskin, diesel og forsyninger. Skipperen grøsset. Ikke rart skipperen må trimme livlinjen hennes for marine dyr og andre uhumskheter rett som det er. En smule over bikiniranden, kan man kanskje driste seg til å si. Men når hun kommer hjem, blir det en alvorlig slankekur! En annen dans! Lynkur, riktignok. Men det blir nok noen billass og noen dagers arbeid. Godt at ikke huset flyter, i alle fall. Da hadde det blitt en smule slagside i kjelleren…

Om det skulle bli en Neste gang, må det bli med en mye større båt, gjerne kalt Pantarei for den saks skyld, men det blir det vel neppe noe av….

IMG_7287  Dyktig lavvannsjeger på jakt i ettermiddag….

 

Alone again,naturally.

En strofe fra en av  Gilbert O’Sullivan’s 70-talls landeplager renner skipperen i hu. Rett og slett stusselig å være alene, i en båt, i et fremmed land. På land til og med. Så langt hjemmefra det nesten går an å komme. Down under.

Gnisten er hjemme og gjør god nytte for seg. Tar seg av den yngre garde, og etter at skipperens 92 år gamle mor brakk lårhalsen i svingdøra på et lokalt kjøpesenter, kom Gnistens sykepleierfaglige innsikt virkelig til nytte. Så intet er så galt at det ikke er godt for noe…. Det kjennes tungt å ikke kunne være tilstede og være til støtte for sin gamle mor en slik situasjon.  Bare få dager etter skipperen sa farvel til henne i døra på Grødem. Tungt var det å by henne farvel. Så lite man vet om framtida!

IMG_5044  Oldis, Gnisten, skipperen og alle barnebarna samlet i Barlindveien i Haugesund

Men ting går framover, her Down under. Glenn båtbygger har reparert kjølskaden, som viste seg å være mindre enn forsikringsselskapets besiktigelsesmann hadde antatt (= god båt), og nå er det roret som gjelder. Roret er strippet for bunnstoff og grunning. Nå skal det tørkes og repareres slik at det blir helt tett og slik at bunnstoffet som siden kommer på, vil sitte fast.

IMG_7218 Carl konstaterer at her har pælemakken tatt godt for seg av kjølen

IMG_7233 Glenn båtbygger teiter opp kjølboltene

IMG_7226 Riggeren Matthew Smith, var med da NZ vant Americas cup og i 3 Whitbread round the world race. A true National Hero!

De siste dagene har det regnet voldsomt. Det pipler vann inn gjennom lekke pakninger i vinduene og rundt røstjernene i dekk.  Lekkasjer er aldri kjekt, så dette må tas tak i så snart det blir tørt i været igjen. Dette er nå fikset. Autopiloten voldte oss en del problemer de siste stykket mot New Zealand. Lekkasjer i hydraulikksylinderen. Olje som hele tiden måtte etterfylles. Pakninger må byttes, hvis nye kan skaffes. Etter litt om og men fant den lokale båtbutikken nytt pakningssett i Europa. Leveringstid 2-3 uker.

Båt er kontinuerlig vedlikehold. Tror skipperen forresten har nevnt det et par ganger før. Litt av aldringen gir seg utslag i at skipperen tar seg selv i å gjenta seg selv, kanskje til og med oftere enn han helt aner. Nesten som et karaktertrekk? Faren(eller moren?) for å bli en levende karrikatur av seg selv, er overhengende, er han redd.

Skipperen bor altså alene om bord og befinner seg mellom 3 og 4 meter over bakken. I øvre høgdi, så å si. Han må klatre opp en stige som er bundet fast til en av støttene til krybba båten står i. Han passer på, så godt han kan,  at han  holder seg fast slik at han ikke tar snarveien tilbake til bakken under,  om uhellet skulle være ute. Skal komme levende hjem, er målet. Det gynger når båten svaier i vindkastene, som river og rusker i båt og rigg.

IMG_5273 Bolig, verksted og arbeidsbrakke..

Det er så som så med matstellet. Det er 15 minutters gange til Pak’n Save, supermarkedet som ligger rett over veien der vi har hatt tilhold før båten kom på land. Etter en stund blir man litt lei av halvgrovt brød med skinke og ost, eller skinke og tomat, eller skinke tomat og majones. Skipperen traver av gårde til byen med ryggsekk på såre bein og en fot som vel aldri blir helt det samme etter et fall på dekk 17.mai.  Biter tennene sammen og langer i vei. Av og til skeier han ut med litt varm kveldsmat. Men skipperen har bedrevet Buddha-building i Thailand, Kambodjsa, Oslo, Haugesund og Stavanger. Nå kommer den sure svie: Blubbefettet skal vekk! Trur han…

Skipperen holder det gående, fra morgen til kveld. Mye som skal på plass i F-O-R-D’en. Alle slags småjobber som har en tendens til å ta hele dagen og vel så det. Lekkasjer er nevnt og fikset. Rulleforstaget har vært tregt en stund. Nå er det blitt orden på den etter en runde eller to med vinkelsliperen. Ankerrullen i baugen var utslitt. En ny innkjøpt og montert.  Storseilbommen trengte en ny akselforing i bronse.  Sår i gelcoaten er slipt ut , sparklet i flere  omganger. Skroget renset og polert. Alt som måtte demonteres da masta måtte løftes, er på plass igjen. Propellen demontert, renset og smurt. Settes så inn med Lanolin mot begroing. Anoder er montert.

IMG_7241 Ziggy i gang med å flå roret. Hardt arbeid!

Roret holdt ikke på bunnstoffet. Det ble mer omfattende enn tenkt. Å fjerne bunnstoffet og all gammel kjemi , ble for tungt å baske med. Skipperen måtte rett og slett kjenne sin begrensning. Det tok Simon og Ziggy noen timer å flekke av det hele med stålskraper, noe som ellers ville tatt skipperen dagevis uten ordinært slipeverktøy. For det er ikke spøk å fikse båt her. New Zealenderne har strenge regler for hva som er lov og ikke. For å håndtere slipeverktøy, må det brukes støvsuger, tildekking på bakken og rundt båten, for å hindre støv i å unnslippe og forurense grusen båtene står på. Heldigvis har skipperen alliert seg med Glenn båtbygger i fht støvsuger, og noen naboer som lånte ut presenningene sine til nødstelte som skipperen. 1000 NZ-dollar i bot vanker for den som forsømmer seg. Hvis miljømyndighetene dukker opp og finner syndere å flå. Det kan virke som staten her bruker store bøter som avskrekking mot det meste.  Nå er roret ferdig reparert, sparklet og slipt. Snart klar for maling og nytt bunnstoff. Men tørking  mellom epoxy-grunning og bunnmaling tar nesten ei uke til.

Her på opplagsplassen står det et 20-talls båter. Ganske mange tyske, et par sveitsiske, noen USA-båter, en australsk og en svensk. Svenskene er hemma i Folkhemmet, mens båten står på land på andre året for tørking av all slags reparasjoner. Noen seiler opp til Fiji og ned til New Zealand hvert år og kommer ikke lenger. De har funnet sitt Paradis. Svenske Lasse blir ett år til i sødra pasifiken. Nederlandske Menno tar en runde til Fiji og tilbake. Noen seiler opp i Indokina. Der har vi vært som turister ved årsskiftet.

Lovinda og skipperen er en av de få som har tenkt oss videre vestover. Mot Sør-Afrika,  og så den lange veien videre hjem til Europa. Atlanteren fra syd til nord. Dit skal også trivelige tyske Rosie og Claus i stålbåten Salmon av Peenemunde. For øvrig rakettforskningens Houston i Hitler-Tyskland. Men Salmon minner lite om en V-2 rakett. Det nærmeste måtte vel være et mini lommeslagskip. Bygd som en Hallberg-Rassy i dobbelkrumme stålplater. Rosie er en rev med slipeverktøy og malekost.

Små og større prosjekter observeres i området. Reparasjoner og vedlikehold. Bunnbehandling. Sliping av rust. Løsemiddel-eimen ligger tungt over opplagsplassen når det er malevær. Skipperen har fått sin dose, han også. Skipperen, som lærte litt tysk ”mens han var enda yngre”, som den aldrende lektor Gjessen på Svithun pleide å si med et smil, har fått børstet støvet av skoletysken. Ikke alle moderne tyskere er like drillet i engelsk, viser det seg. Ach, Du lieber! Det lånes verktøy og hender.   Erfahrungen ausvechslen und Problemen løsen! Mann er manns gaman. I oldtid som i nåtid. Mennesker lever i ly av hverandre…

Det kjennes godt å tenke på at man tross alt ikke er helt alene i verden. Varme tanker sendes til dere som hadde tid og anledning til å fylle på ”tanken” mens skipperen var hjemme!  Når skipperen tar seg selv i å smile litt ekstra, er nettopp dere grunnen.

Den 27.april mønstrer Hans Olav på igjen. Det skal bli gildt å få selskap om bord.  Gjesteflagg for Ny Kaledonia, Vanauatu, Solomonøyene, Papua Ny  Guinea og Australia er kjøpt inn.

Så får skipperen håpe at han ikke strekker seg lenger enn fellen rekker.

1.juli står Eirik på kaien i Darwin og vil mønstre på…

Førjulstider “down under” og havneliv i Whangarei

NZ Det fylles opp Det fylles opp i havna

Det er langt i fra kaldt, og fra oven kommer det kun sol, en smule UV og for lengst smeltede iskrystaller. Fra naturens side er det ingen ting som minner om at julen er nær forestående. I morgen er det 6.desember og andre søndag i advent. I fjor feiret vi jul på Bequia i Karibia, dette året i Bangkok, og neste år trolig i Cape Town.  Nå får vi et lite innblikk i hvordan andre nasjoner, andre folkeslag forholder seg til jul.

Ingen julenisser å se i butikkvinduene, ikke ennå i alle fall. Men plastjuletre i uilke størrelser og kvaliteter. På torget ved promenaden langs elva troner et digert juletre i metall og plast. Et høytragende metallskjelett kledd med seksjoner av imiterte barnåler og store, blanke kuler i rødt og hvitt.  Om kvelden skinner lyslenkene vakkert ut over havneområdet. Båteierne er blitt oppfordret til å pynte båtene sine. Kanskje ikke noe for oss, siden vi ikke er så pyntete av oss, og siden vi reiser bort før jul og blir lenge borte.

NZ nissejogg gode forsetter?

Apropos julenisser: det nærmeste vi har kommet så langt var da det lokale idrettslaget kom joggende mannsterke, menn som kvinner og barn, langs promenaden et par ettermiddager siden. Litt uvirkelig. De virket litt ekstra svette forresten, da de kom pesende med nisseluer og løsskjegg, iført nissedraktene sine. Ikke noe for skipperen, dette, som vanligvis må spille rollen som julenisse hjemme i snøskavler og regn.  Men Gnisten traver havnebassenget rundt. Hver morgen. 4-5 km. Juleforberedelser, det også?  (skipperen ler i skjegget)

NZ juleblæst

I går ettermiddag var det julekonsert i paviljongen på kaikanten.  Whangarei  District Brass band. Dirigenten het for øvrig  Lundberg og var tredje generasjons svensk-nyzealender. Bestefaren maskinist som slo seg ned her. Samspill med en hardtblåsende sekkepiper,  ikledd kilt med alt tilbehør.

NZ bagpiper Kjente toner

Minner oss om at en stor del av folket her er av britisk avstamming. New Zealand har forresten verdens høyeste forekomst av hudkreft, noe som trolig ikke bare tilskrives at ozonlaget er tynt her omkring, men kanskje også den tandre, britiske hud?

NZ dans under juletreet Rocking around the Chrstsmas tree

Danseklubben hadde oppvisning med swingdans i beste Satuday night fever-stil. Mest imponerende kanskje 6-åringen som svingte i vei med faren til allmenn jubel.

NZ talentiade Maorienes håpefulle ungjenter

Lokal talentiade på et gatehjørne uten den helt store publikale oppslutning. Blomstrende blomster i bed, plener og på trær.

NZ levende juletrepynt

I går, mens Gnisten var et lite ærend på land, knakket det på skroget. Tenkte det var henne som ville meg noe. Men, nei, der sto en norsk nordmann fra Norge i dress og hvit skjorte og liten stresskoffert.

NZ Brynjulv Kløve

Brynjulv Kløve, Statoil-direktør på NZ og gammel jordomseiler  fra slutten av 1970/begynnelsen av 1980-årene. Han hadde en liten avtale med ordføreren, men en time senere var han der igjen. Hjemmehørende i Bærum, hver 6.uke-hjem pendler. Det drives oljeleting utenfor Northland, i nordvest og sørøst. Foreløpig bare seismikk, men Statoil har teknologien for dypvannsboring/oljeproduksjon og eierinteresser i disse områdene. NZ har for øvrig produsert olje i over hundre år på land. I små mengder, riktignok. Årsproduksjonen, 48.000 tønner, tilsvarer 1 av de mange brønnene på Statfjord…. Han fortalte om sin jordomseiling på Anne Kathrine, en Nicholson 39. De seilte gjennom Panama, til New Zealand og tilbake rundt sør-Amerika via  Kapp Horn, før de seilte direkte til Azorene  fra Rio. Hele Atlanteren på langs for styrbords halser. NTH-studenter med dårlig tid byttet mannskaper på Tahiti og amerikansk Samoa. Voldsomme sjøer og en knockdown på vei til kapp Horn. Vi var unge og visste ikke konsekvensene av det vi foretok oss, sa han. Ville ikke gjort det samme i dag.

NZ Stefan og Iljya på besøk

Så en dag stakk våre tyske venner Stefan og Ilja fra Sabir innom en snartur. De drømmer om å bygge en ny framtid her. Etablere seg med egen restaurant etter hvert. Bo i båten de neste 4 år mens de er på utkikk etter noe som trenger nytt blod. Nå har de kjøpt seg campingbil og skal se øyene de neste dagene. Godt å se dem. Kanskje treffer vi de aldri igjen. Kjekke og livlige mennesker vi vil savne. Men slik er seilerlivet.

Så også med Ann og Jonathan på Sofia. Hjemme i England for julen, og trolig reist videre når skipperen kommer tilbake. Også folk vi vil savne.

Men i morgen kommer nederlandske Nimmo, som skal fortøye utenpå oss. Han seiler alene og vil sikkert synes det er kjekt å treffe kjente, han også.

NZ in catamaran h(e)aven

Det ramler inn katamaraner i mengdevis nå om dagen. Store og svært plasskrevende i trange havner, som her.  En bølge av kanadiske og amerikanske båter, visstnok fordi tidene har bedret seg i Obama-land. Dollaren har styrket seg kraftig fordi USA ikke lenger er avhengig av import av olje. En av de trivelige yankee’ene vi har møtt, og som åpenbart har økonomi-bakgrunn, sier at oljeprisen ikke kommer til å overstige 70USD fatet de neste 20 år. Et vaklende USA er ikke verden tjent med, ei heller en norsk oljeindustri  nede med brukket rygg. Så får vi se…

NZ seilersamling

NZ Rudolf Rudolph the red nosed reindeer

NZ juletre

Om kvelden var det trommet sammen til treff for gjestende seilere i området.  Rikholdig buffet med lokale retter. Deilig mat. Julepyntet lokale. Levende musikk. Noen kjente fjes. Vi fikk etterpå overnattingsbesøk av Tina og Øyvind fra Freya, som vi møtte første gang på Fakarava-atollen. Tina er toppseiler fra landslaget i 4.70-jolle og skipper, Øyvind er fokkeslask og snart bonde i Vågå. Begge høyere utdannet innen naturforvaltning på Ås. Nå er Freya til salgs og de reiser hjem for å skaffe seg jobb og drive gård. Neste år vil de dra på loffen i Australia med bil. Et sporty par med masse eventyrlyst i en svært behagelig innpakning.

Fakarava Tina og Øyvind fra Freya Øyvind og Tina på Fakarava.

Fordi vi ligger så strategisk til, har Gnisten praktisk engelskundervisning hele tiden, her i enden av gangbrua. Masse folk som går forbi og stopper for en liten prat. Hun er et sikkert blikkfang, der hun sitter med strikketøyet sitt, mens det ene barneplagget etter det andre stappes ned i reisekofferten.

Skipperen derimot har jobbet med diverse under dekk. Gnisten trenger bil når hun kommer hjem. Vedlikehold og oppgradering av båt og utstyr.  Ny varmtvannsbeder skal anskaffes etter at den gamle ble reparert på Tonga. Baugrullen er utslitt av løpende kjetting og parkert anker. Våre gamle, men ypperlige,  vindinstrumenter er ustabile når de har stått på noen uker i ett strekk og nærmer seg nok snart en fornying. Godt at ny mastekabel er trukket og at vi har NMEA 2000 nettverk ferdig forberedt for flere givere og instrumenter.  AIS’ en blir trolig også byttet til en aktiv, slik at Gnisten hjemmefra kan følge med hvor vi befinner oss, og at andre sjøfarende kan se vårt lille skip, når vi ønsker det.

Nå har vi godt internett, mange nye venner på den aldeles overveldende og farlig altoppslukende fjesboka, og altså reisebrev som skal forfattes og formidles. Skipperen har lært seg å skaipe. Må trene seg til han blir alene om bord og må holde kontakt med omverdenen helt på egen hånd. Han observeres for øvrig til stadighet på vei til butikken for å kjøpe flere bytes…  Gnisten knurrer litt, vil at skipperen skal være mer sosial. Hun har selvfølgelig rett. Som alltid.

NZ skipperens bytes Skipperen, storforbruker av bytes

Rart å tenke på at hun skal mønstre av om en ukes tid. Mønstrer ikke på igjen før i Cape town neste jul eller deromkring. Hun forbereder sitt fravær, styrer og ordner slik at skipperen lettere skal finne alle gjemmeplassene hennes. For i en båt er det mange! Mannfolk er vanligvis ikke særlig flinke til å lete heller, og skipperen er ikke noe unntak!

Det er også gledelig å oppleve at Lovinda too og skipperen ikke behøver frykte for å måtte seile alene til Sør-Afrika neste år. Mannskapskabalen ser i skrivende stund ut til å ha gått opp.  4 staute, kjekke mannfolk, alle folk vi kjenner rimelig godt fra før.  Har laget en grovskisse for ferden med mannskapsskifte i Darwin, Bali, og Mauritius.  Gnisten er lettet. skipperen også. Soloseilas ville neppe forsikringsselskapet satt pris på, heller…

Nå gleder vi oss til jul- og nyttårsfeiring i Bangkok med Tom og Christian, og siden hjemreise midt i januar. Skal bli godt å treffe familien igjen. Hilse på den nye slekt. Kanskje treffe venner og bekjente.  Verden går videre. Det er tross alt halvannet år siden vi forlot Skiftesvik og gamlelandet den 24.juni 2014.

Ett år Runding av Tungenes Runding av Tungenes 24.juni 2014

Folk blir eldre. Men vi kommer altså hjem litt yngre. Vår tidsmaskin har seilt oss inn 1 dag i livet da vi krysset datolinja for litt siden.  Vår amerikanske venn på 74 år, den høyt dekorerte Vietnam-veteranen Fred…! , har for øvrig gjort tre runder rundt jorda til nå, og er altså følgelig blitt 3 dager yngre i løpet av 17 år. Tenk det!

På vei til Kapp Verde  Ett glimt fra tidsmaskinen…