Ankomst Horta, Faial, Azorene

IMG_1611

Fem fantastiske seildøgn fulgte etter som vi kom oss opp mot 38.breddegrad og etter hvert også 39. Faktisk høyere enn Azorene. For fullt storseil og genoa dundret Lovinda av gårde i frisk bris fra SW. Flere dager kom og gikk med døgndistanser over 144 nm, som tilsvarer 6 knop eller mer i snittfart. Det er sjelden vi oppnår så høy fart. Når vinden er friskere, rever vi seilene ganske mye for å unngå materielle skader. Seil og rigg er vi redde for. Vil helst ankomme neste havn med hel båt og unngå stress med reparasjoner. Hvis det over hodet er hjelp å få.

IMG_1562

Spenningen om bord økte etter som farten økte. Vi hadde forlatt tanken på at det var mulig å rekke fram til Horta til 17.mai. På ett tidspunkt var 18. eller 19.mai mest sannsynlig. Stemningen ombord var litt laber. I alle fall på spinnesiden. Vi hadde ikke forestilt oss da vi la ut fra Sint Maarten 26.april at vi skulle bli grundig slått av vår forrige kryssing med en vesentlig mindre båt. Men Gnisten regnet og regnet. Hvis vi kunne holde mer enn 5 knop i snitt, ville det være mulig. Etter som dagene gikk og det var mye minus i det regnskapet, snudde det seg langsomt og prognosene begynte å gå i pluss. Først var det ETA (estimated time of arrival) ettermiddag/kveld på 17.mai. En stund lå vi an til å ankomme ved daggry, men så svant vinden langsomt hen og vi måtte kommandere ut det japanske kavaleriet. Nå var ikke mangel på diesel lenger et problem.

IMG_1615

Ved daggry 17.mai steg øya Faial ut av morgendisen, hengende under en mørk sky. Havet er svart og sølvblankt. Mindre båter ligger og fisker. Flere båter hadde passert oss om natten. Større båter med bataljoner av kavalerister og rikelig med for, kan man tenke. Noen uten AIS, andre svarte ikke på anrop. Kanskje var det et kappløp i gang om å komme først inn i havnen, få tildelt de siste restene av ledige plasser? Det hadde gått rykter om at havnen var full, men vi som har en av de minste båtene, valgte å ta dette med ro. Som regel smetter mindre båter inn der de større er for store.

På AIS’en dukker det opp flere og flere skip. Slik er det også hjemme. Så snart man nærmer seg en pynt eller en odde, dukker det opp båter fra alle kanter. Litt pussig det der.

Det er kjølig i lufta. Men nå skal stillongsene av og ordentlige bukser på. Det dusjes og vaskes og byttes tøy. Vi vil se skikkelige ut når vi ankommer. Ikke vil vi lukte vondt heller. På med 17.mai sløyfer. Opp med det portugisiske gjesteflagget og det gule karanteneflagget. Opp med flaggstanga og flagget på hekken (vi sparer på flagget i havet). Vi er to timer bak alle tog og festligheter hjemme. Men så snart vi får tre strekers dekning på mobiltelefonen begynner linjene hjem å gløde. Vi får se bilder og videoer fra glade unger i tog. Korpsjentene i Haugesund. Det er grønt og langt kommet løvsprett. Pollenallergien blomstrer og ikke alle er helt i toppform.

IMG_1638

Vi legger til kai ved innsjekkingskontoret. Sola steiker og vi skulle vel hatt shortsen på. Men portugiserne er vennlige og effektive, og jammen fikk vi den siste ledige plassen på pontong B! De større og de som kom etter måtte ligge langs moloen i tykke lag. Herlig å slippe å stige over flere båter hver gang man skal en tur i land.

IMG_1647

Gnisten finner fram signalflaggene og mens vi knytter sammen flaggene til en lang lenke, blir vi oppmerksomme på en norsk båt i havn. En diger en med festkledde mennesker ombord. Vi tar båtflagget av og vifter med det i lufta. Sporenstreks blir vi invitert over til «Skyline» på 17.maifrokost. Det ble en minneverdig stund. Christian og Torill fra Drøbak på årstur med en 54fots båt av nyere årgang. To herlige smårollinger og en ung medseiler ombord. Her treffer vi også Carl Emil Lie fra en annen norsk båt, «Windy Lady» som hadde rorhavari 1000 nautiske mil vest av Azorene i dårlig vær noen uker før oss. Nå lå de og ventet på å få tilsendt nytt ror fra Sverige. De er i alvorlig tidsnød siden de er nødt til å stille på jobb 1.juni. Siden kommer nytt ror på, men været snur seg til det verre, tiden renner ut, og de må gi opp å seile båten til Europa der far kan overta seile båten hjem. Nå blir båten seilt hjem av leid mannskap, mens de to SAS-flygerne må fly hjem i stedet. Skuffelsen er selvfølgelig stor, men avgjørelsen er helt riktig. Man setter ikke til havs i dårlig vær med dårlig tid.

IMG_1683

IMG_1688

I mens nyter vi landligge i herlige Horta. Vi tar en sving innom Cafe Sport og den berømte Peter’s Bar. Et kultsted for alle seilere. Vegger og tak er dekorert med flagg og vimpler fra alle verdenshjørner. Og jammen fant vi ikke vårt eget bidrag fra 2003 hengende i taket. Sterkt preget av tidens tann etter 15år i tobakksrøyk, støv og fettos fra kjøkkenet. Her henger det fillete flagget fra «Petra» av Tromsø ,og det rene og pene nye flagget fra «Saphir» fra vår egen seilforening.

IMG_1685

Vi leier oss en scooter og drar på tur opp til vulkanens topp. Men det er gråvær og ved krateret ser vi bare tåke og yr, som legger seg på brillene. Vi snur med uforettet sak, og styrer svingete røde grusveien nedover fjellsiden i le. Fukten gir stor frodighet og saftige beitemarker. Vi passerer store flokker med kyr og kalver. Ingen tøffer seg og vil stange. Heldigvis.

IMG_1660

Her treffer vi nye båtfolk, mens det er gjensyn med andre vi har møtt før. Franskmennene dominerer, men det er en del tyske, svenske og britiske. En finsk og en dansk og altså 4 norske, da en mindre ketch med ungdommer fra Bømlo dukket opp for et par dager siden i den verste NØ-kulingen. På Peters bar treffer vi ikke bare båtfolk, men ur-turisten. Folk som bare bestiller flyturen og drar avsted med ryggsekken. Turismen her er i framgang. Ikke i nærheten av tilstandene på Kanariøyene eller langs Middelhavskystene. Unspoiled er et begrep som tiltrekker seg en annen type turister.

Når vi ser oss rundt, tenker vi litt Lerwick på Shetland eller Kirkwall på Orknøyene. Intimt og levende og sjarmerende. Hyggelige priser. Ikke noe mas. Folk er ærlige, vennlige. Det er rent og pent. Tagging og søppel forekommer knapt. Ny maling på de fleste hus.

En form for ro og verdighet preger dette samfunnet, synes vi.

IMG_1662

IMG_1739

IMG_1736

Om få dager legger vi ut på siste etappe av Atlanterhavs-seilasene våre. Finværet hjemme setter opp kalde nordøstlige vinder her. Midt i snuten-vinder. Men ved å gå i nord-nordvestlig retning herfra ,kan vi finne sydvestlige vinder og kanskje kjøre motor i vindstille til vi er på høyde med Irland. Derfra ser det ut til at vi må ta oss østover i nordlige vinder. Heldigvis er det ikke så veldig langt til Irland herfra. Bare 1100 nautiske mil. En distanse vi under normale omstendigheter burde klare på 9-10 døgn, men hvis det blir en vesentlig omvei, må vi regne med 2-3 ekstra dager. Det viktigste er å unngå dårlig vær. Vi beveger oss herfra opp i det såkalte Vestavindsbeltet, der de polare lavtrykkene komme feiende. Siden det er godvær hjemme, blir disse lavtrykkene presset lenger nord, slik at det blir grisevær i NordNorge og ditto finvær i sør. Og vi unngår lavtrykkene her i sørvest. Ser det ut til…

IMG_1742

På vei gjennom det midtatlantiske høytrykket

IMG_1524

Det er blanke, blåe havet rundt oss. Slapp havdønning på kryssende kurser speiler av himmelen over i buktende striper. Kodemeldinger om sterkere vinder under horisonten i nord, vest og sør. Bare ikke der vi er. Sola sender sine stråler som et lekende, dansende lasershow  ned i det blå dypet under båten. Det er vakkert her ute. Vi nyter det i fulle drag. Bare å være til. Midt i vår lille Odysse. Ombord i vårt lille skip. I vårt eget lille univers. På vei hjem. Midt i NordAtlanteren. New Foundland i nord og Bermuda i vest. Azorene i øst.

IMG_1528

Vi tar oss fram gjennom en armada av portugisiske krigsskip. De fryktede små manetene med seil på ryggen drivende forbi med ti meter lange tentakler slepende  i dypet under seg. Noen dotter med sargassotang. En bit hvit plast minner oss om en av de mest alvorlige miljømessige trusler på lang sikt.

IMG_1536

Det er lørdag og tiende dagen i havet. I skrivende stund er vi på vei nordover for seil og motor. Vi har forlatt den karibiske passatvinden  etter som vi har arbeidet oss nordøstover mot Azorene. Her ligger det midtatlantiske høytrykket og stenger for våre planer om en rask seilas. Vi hadde kjempet oss høyt i vinden nesten 700 nautiske mil i løpet av en ukes tid. Vinden av og på, for til slutt bare å forsvinne under en tung, mørk sky. Så lå vi der og duppet uten framdrift.

Det å miste vinden så langt fra land er ingen spøk. Vinden er vårt drivstoff og seilene vår motor. De færreste har drivstoff nok til å kjøre 1400 nautiske mil for motor Vi kan i beste fall klare 1000. Nå er gode råd dyre.

Fra vår værmann i Skottland får vi det rådet å sette kursen nordover. Komme oss gjennom høytrykket og over på nordsiden, der vi vil finne vinden igjen. Forhåpentligvis om ikke lenge. Denne gang som vestavind. Medvindseilas er noe langturseilere som oss vet å sette pris på. Nå håper vi på det beste…

IMG_1565

Solnedganger i blanke havet gir oss et fyrverkeri av farger over vesthimmelen. Når sola synker ned i havet og slokner i sin egen glohaug, starter et flammende fargespill i skylagene over. Hele fargeskalaen, om man ser nøyere etter. Etter som mørket siger på blekner bildet og den mer pastellaktige paletten tar over.

IMG_1543

Når natten har senket seg over hav og himmel, trer planetene inn på scenen. Venus i vest og Mars i øst. Og Karlsvogna har steget opp på himmelen og peker oss veien mot nord. Midt i baugen. Så trer en sprakende stjernehimmel fram. Ikke noe bakgrunnslys som blekner bildet. Et sprakende univers over oss.

Når månen stiger opp ut på natten, forandres scenen, horisonten trer fram og vi ser konturene av skyenes formasjoner. I kjølvannet morildens dans. Vi har hatt stor nytte av måneskinnet på nattevaktene, først som stigende måne godt synlig før solnedgangen. Nå i ne og synlig først lenge etter midnatt. Om noen dager blir det svarte netter.

Men vi er på vei nordover og inn i de lyse nordiske sommernettene. Vi ser fram til lange lyse kvelder og duft av bjørk og kaprifol i en lun vik i hjemlige farvann.

IMG_1605

I mens synker temperaturen i luft og sjø. Fortsatt gode temperaturer sett med hjemlige standarder. Men vi er nok for godt vandt. Nettene oppleves kjølige. Gnistens strikketepper holder ikke lenger stand mot nattetrekken, som ikke er svalende lenger. Vi må fram med varmere klær. Gnisten har funnet fram stillongsene og sommerdynene. Rart å tenke på at det er 4 år siden de sist var i bruk. Et klart tegn på at vi er i et tideskifte. Fiskebankene ved Newfoundland ligger bare noen få hundre mil nord for oss. The Grand Banks. Minner skipperen om historien om Den gamle mannen og havet….

Mens vi tar oss nordover, ser vi sola senere ned for hver kveld. Solnedgangen tar litt lenger tid også nå som solbanen skjærer horisonten med flatere vinkel. Når vi finner vestavinden, vender kursen østover, seiler oss inn i soloppgangen, vil sola gå tidligere ned for hver kveld igjen og tidligere og tidligere opp hver morgen. Sæå må vi på ett eller annet tidspunkt begynne å stille klokken fram. En time for hver femtende lengdegrad. Vi har tre tider å holde styr på og tre klokker ombord. På armen lokal tid, på skottet i salongen UTC-tid, på skottet i akterkabinen norsk tid.

I dag har vi kjørt motor sammenhengende gjennom hele dagen. Storseilet har stått oppe noen dager, men da vinden ble akterlig og seilet begynte å blafre i den akterlige vinden, valgte vi å ta det ned for å minske belastningene på duk og sømmer. Heldig for oss at vi nå har fått medstrøm. Vi følger med på sjøvannstemperaturen, som har steget. Kanskje er det Golfstrømmen som har slått inn?

Vi nærmer oss 34 grader nord. 32 nautiske mil lenger fram i løypa. Her håper vi på at vestavinden skal melde seg. I dag har det vært et svakt pust fra nord, dreiende i sør og i kveld tilbake i nord. Men tendensen nå i kveldingen peker mer mot vest. Det er lov å håpe, men vi satser på å holde det gående nordover for motor til vi finner vind. Vestavind. Et sted under horisonten.

IMG_1539

IMG_1556

Hjemover

Vi er midt i Nord Atlanteren. Vi er på hjemvei. Til sommer i Norge. Lange , lyse sommerkvelder. Det har vi ikke hatt siden vi dro hjemmefra for fire somre siden. Den lyse sommertiden er unik for oss nordboere og som vi gleder oss til å vende tilbake til. Ennå er det nesten litt uvirkelig. Her tasser vi rundt i vårt lille hjem på bare bein og ellers meget lettkledd. Hver sjette time skriver vi ned posisjon og sjøtemperatur. Er nå kommet til  22.5 grader i sjøen. For en uke siden var det 26.5. Jeg har funnet fram de tynne ull T -skjortene uten arm og synes det er behagelig å ha på, det er 24 grader ute på dagtid nå.

Bølgene skvulper rundt baugen. Det er midnatt, skipperen sover i akterlugaren og jeg passer på at vi er på rett kurs. Rett kurs kan være så mangt. Akkurat nå er rett kurs rett nordover. Vi er på jakt. På jakt etter vinden som kan føre oss nordøstover til Faial, den lille grønne øyen  med byen Horta, der så mange seilere har kommet for hvile på vei østover og nordover. Vi har vært der før, for femten år siden med gamle Lovinda. Feiret 17.mai der. Mange gode minner. Nå ser vi fram til hyggelig gjensyn. Håper vi rekker fram til 17. mai denne gangen også og at det er andre nordiske båter som forstår seg på 17.mai feiring. Hvis ikke , så får vi feire med de som er der.

Vinden er det store tema på lange overfarter. Vinden styrer oss, det nytter ikke å seile mot vinden. Det er en uke siden vi forlot Karibien nå, og i denne uka har vi hatt alt fra kuling til vindstille. Vi er nesten halvveis nå, bare 1400 nm igjen. Dette er den nest siste lange overfarten vi gjennomfører på denne turen. Ca tre uker i sjøen. Jeg er glad det er den siste, virkelig lange, det er nok nå. Men jeg vet at jeg kommer til å savne disse langsomme dagene der tiden føles som den går litt saktere. Vi har tid til å prate sammen, bare sitte sammen i cockpiten, lese i bøkene våre. Jeg strikker genser til Bjørg, håper hun blir fornøyd og at den passer. Vi planlegger hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Vi snakker om e-postene vi har fått. Paul i Skottland som hjelper oss med veivalg ut fra ferske værrapporter. Hver natt sender skipperen posisjonsrapport til Paul. Rykende fersk og klar til breakfast tea i Insch. Han plotter oss inn på kartet sitt og gir oss råd basert på ferske værrapporter. Vi verdsetter denne hjelpen meget høyt. Derfor går vi nå nordover  i stedet for å følge den rette linjen nordøstover med motor i vindstille. Veien blir litt lenger, men vi håper at det lønner seg til slutt. Bedre vind fra bedre retning. Fasiten får vi om en ukes tid.

Vi har mat nok, vi har vann nok. Vi har fortsatt en behagelig temperatur, men kanskje jeg må finne fram dynene om en liten stund. Jeg har forberedt, de ligger klare, vakuumert i bag i forpiggen, men ennå er det godt nok med de hjemmestrikkede ullteppene.

Vi er på hjemvei. Men ennå er det mange opplevelser som venter. Vi er i kjent farvann nå. Har vært der før. Irland og Skottland. Lange, lyse kvelder venter…..

-Gnisten