Femten dager i Marina Taina.

 Marina Taina, Moorea i bakgrunnen

Sitter i cockpiten i Cook’s bay, Moorea og tenker tilbake på dagene vi fikk på Tahiti. To uker fulle av opplevelser.  Da vi ankom, ble vi loset til kai av hyggelig marinapersonell. Og hvilken båtplass vi fikk! Hadde bestilt på forhånd, slik vi har lært det er lurt å gjøre. Hadde fått beskjed om at det var fullt, men vi måtte si fra når vi kom, så skulle de se hva de kunne gjøre for oss.  Plass fikk vi, rett overfor de største megayachtene i marinaen, noen med mast, og noen med så mange etasjer at vi måtte legge hodet på nakken for å kunne se til topps. Plassen vår var også beskyttet for bølger og vind, så jeg tror ikke vi får oppleve bedre plass noen gang på turen vår. Gratis vann så mye jeg ønsket, og jeg tror jeg strålte om kapp med sola så lenge vi var der. Vaskemaskiner som virket, dusjanlegg som var rent og pent. Philippe som var sjef i marinaen, bodde i båt selv, syklet rundt og hadde et smil og et vennlig ord til alle. Og marinaen var stor. To, store veldrevne restauranter med mat i ok prisklasse, to båtbutikker, bilutleie, dykkerbutikker. Mye liv dagen lang.

Etter to dager kom vi oss på utsiden av marinaen og der fant vi det største supermarkedet siden Kanariøyene. Her kunne vi få alt vi trengte og mye, mye mer vi ikke visste at vi trengte. Begge fikk vi klippet oss hos frisøren i bygget, jeg fikk nye nesevinger til brillene, og så har vi kjøpt oss et lokalt sim- kort til i-paden så nå kan vi bruke den til internett i resten av Fransk Polynesia. Å snakke med jentene nå, er som å ha de rett ved siden av oss.

Dagen etter vi ankom, peip telefonen kl 04 om natta. Jeg måtte opp og se hvem som sendte SMS, måtte jo være fra Norge på den tiden av døgnet.” Æg kjæme, hi-hi”, sto det på bredt jærsk. Hans Olav som var på båten i 5 uker fra Martinique til Panama, hadde så lyst å oppleve stillehavsøyene og benyttet sjansen. Det var en kjempehyggelig beskjed å få, og vi sendte sporenstreks handleliste med mange ønsker, det viktigste var at vi fikk han til å kjøpe nytt kamera til oss til erstatning for det druknede. Og nå kan vi filme igjen også. Forpiggen ble ryddet i en fart, så var vi klare til besøk.

 Frokost m Hans Olav

Ellers gikk dagene veldig fort både før og etter Hans Olav kom. Vi var på biltur med Tom og Christian, på sykkeltur til museet og nye nordmenn på seiltur dukket opp. Per og Lindis fra Bergen i båten Glød. Fikk inntrykk av at de hadde vært på seiltur nesten hele livet, men de hadde vært hjemme og jobbet innimellom. Nå er de på vei til Indonesia og vil selge båten der. Så heller ikke de vil seile skuta si til Norge.

 Gnikke- og gnukkeobjekter

Daglig ble vi vitne til hvordan staben på de store yachtene arbeidet. De var ikke på ferie. Det var tidlig opp, gnikke og gni på alt det blanke, reparere, vaske skrog, dekk og ikke minst vinduer. En dag var eieren på en av de største yachtene ventet. Da var det nervøs tripping, blomsteroppsatser ble båret om bord, nøye plassert ved inngang på nederste dekk, duker ble lagt på bordet, prismekronene tent, men kom eieren? Nei, da klokka var 22 ble duken tatt av, brettet fint sammen, lysene slokket og tidlig neste morgen kastet skuta loss uten eier. Kanskje ville vedkommende komme til en annen havn? Vi vet ikke svaret. Der satt vi i Lovinda too, båtsyklene parkert foran båten vår på land, klesvasken vaiende i vinden på dekk og vi er veldig fornøyd med å være på tur i en båt der det meste virker. Det er litt lite plass til alle vi gjerne vil ha om bord til en middag i cockpiten, men vi stuer oss sammen, skipperen fjerner rattet, legger i kryssfinerplatene som gir ekstra sitteplass og så kommer gjester, bedt og ubedt kveld etter kveld. Å, hvor vi liker å være på tur!

Etter flere dagsturer til Papeete (utt: Pape-ete) har jeg gitt opp å finne bomullsgarn, men jeg har ennå noe igjen og før jeg får brukt det opp, er vi kanskje kommet til Australia og der har de helt sikkert bomullsgarn.

Men ellers var Papeete en spennende by. Et kjempemarked der vi kunne gå og gå og nyte synet av flotte blomster, frukt og grønt i all verdens farger, saftige tunfiskbiffer og smake på mat fra boder, både dag og kveld. Når føttene var trette og hodet fylt av inntrykk, tok vi bussen eller en taxi tilbake til marinaen der det var ro og fred, bare vinden som kunne ule i riggene på utsiden innimellom.

Så, etter 15 dager, bestemte vi oss for å dra videre etter at regnet ga seg. Tahiti er svært grønn øy, og det kan den ikke bli uten regn. Dagen kom med flott sol og lite vind, så de 15 nm over til lillesøsterøya Moorea ble en motorseilas i sakte fart.  Nå ligger vi her på en moring, rett utenfor et av de mange hoteller på øya. Det kommer fortsatt våte dråper fra oven innimellom, men det er en stille og fin ankerplass som ble krydret med flott lokal dans og musikk fra land i går kveld. Vi ble lokket inn, og etter en kort rotur, fikk vi også med oss den flotte tahitidansen.

 Cook’s bay, Moorea

 Local biker’s club

 Lagune, rev og Tahiti i bakgrunnen

 Belvedere utsikt mot Tareu-bukta

 Tareu strand og ankerplass

 Surfer’s paradise

 Lokal familie på dagstur

 Kveldsstemning på ankerplassen

Nå har skipperen svingt seg i byssa, laget masse god fingermat vi skal ha til kvelds. Og her ender historien om dagene i marinaen på Tahiti som ga oss så mange gleder.

Tahitian skies

En av skipperens drømmer var å øve inn ”Tahitian skies” på gitaren, og så deretter spille den når han kom til Tahiti. Det er herved gjort. Opptil flere ganger. (For den uinnvidde er melodien hentet fra utgivelsen ”Neck & Neck” med Mark Knopfler og Chet Atkins en gang i det forrige århundret.)

 Gatemusikanter i sving

Nå har vi altså nådd fram til Tahiti, som ligger nesten midt i Stillehavet. Vi har brukt 3 måneder fra Marquesasøyene, via Tuamotos-atollene og hit. Om ca 4 måneder bør vi være i sikkerhet for orkansesongen, trolig i Australia. Det er fortsatt mye igjen å se og oppleve, og spennende mennesker å møte før den tid.

Tahiti har en interessant forhistorie som kan knyttes blant annet til oppdageren James Cook, mytteristene på Bounty som ble aldeles fortumlet av de vakre polynesiske vahinene, og kunstneren Paul Gaugin som udødeliggjorde disse skjønnhetene med sin brede og fargeglade pensel.

Det er vakkert her på Tahiti, hovedøya i Fransk Polynesia. Hovedstaden Papeete er i folketall omtrent som Stavanger. Papeete ligger på øyas nordvestlige hjørne og er godt beskyttet mot framherskende østlige vinder av fjellene som går opp i ca 2.300 meter. Utenfor ligger svært grunne, langstrakte rev som brekker av storhavet i svære, drønnede brenninger. Noen av revene er blant de mest ettertraktede for surfere. VM skal arrangeres her dette året. Selve Tahiti består av to sammenhengende, øylignende fjell. Det er grønt og frodig. På østsiden, der fjellene møter skysystemer fra øst, regner det mye, og her er det tett regnskog. Flere elver renner ut i havet på nordsiden.

 Captain Cooks bay. Moorea i bakgrunnen

 I regnskogen

 Galapagosskilpadde

 Indre stråk

 Vassfar

 SurfeVM snart her

 Life is good

 Bilder fra det offentlige markedet

Hovedstaden Papeete er en moderne og travel by, langstrakt langs flatlandet mot sjøen og i fordypningen rundt bykjernen.

 

 Marina Papeete

 

Havnen er svært travel og ligger godt beskyttet bak en langstrakt, lav øy. Utenfor ligger en betongmolo. Innenfor revene er det flere marinaer. Den nyeste ligger ved sjøfronten inne i byen med park og en motorvei like inn til. Vi fulgte den godt oppmerkede leia sørover, forbi flyplassen som ligger på en lav tange innenfor revet. Her må vi kalle opp den blide havnekontrollen og vente til fly har landet eller tatt av. Så kom vi oss inn i Marina Taina, der vi hadde kjempeflaks og fikk plass inne i marinaen, blant megayachtene. Absolutt spurv i tranedans. Noen ganger en fordel med liten båt. Rett utenfor marinaen er det en stor ankerplass med hundrevis av oppankrede båter.

 For noen den siste havn…

 

Noen på bøyer, andre på eget anker. På grunn av dybden, må de som ligger for anker legge ut mye kjetting og tau. Når vinden dreier, hender det at båter klinker sammen og blir skadet.

 Luksushavn med Moorea i bakgrunnen.

Her i Marina Taina ligger hvermannsen på innsiden og storbiksene på utsiden. Det er ikke måte på hvor store båter noen kan holde seg med. Og de har folk til slikt, som Øystein Sunde pleier å raljere med. Men vi har vann og strøm, dusj og toalett på land, og dagligvarehandel like i nærheten. Carrefour er en av dem. Som en OBS-butikk X2, der vareutvalget er nesten kvalmende overveldende. Etter å ha vært ute på øyene i månedsvis, der bare det å få tak i en gulrot ikke er selvsagt, kan vi nå velge og vrake i haugevis av frukt og grønt, fersk kjøtt, melk, ost, og all slags herligheter det franske kjøkken kan trylle fram av råvarer og ferdigvarer. Men ting koster. Pariserloffen er lokal og billig, men alt annet er importvare. Mye kommer nok fra New Zealand. Prisnivået er norsk ++. Men vi klager ikke.

Juli er festivaltid. Heiva. Da samles dansere , musikere og idrettsfolk seg fra store deler av stillehavsområdet til dyst. En kveld var vi på en danseoppvisning inne i Papeete. 160 mannlige og kvinnelige dansere med blomsterkranser i håret, i danser og opplesning av polynesiske myter. Eggende hoftevrikk fra de kvinnelige, og viftende knær fra de mannlige. Mye vakkert, og mye mindre vakkert flesk. Polynesierne legger kraftig på seg med alderen. Både kostholdet (og gener?), samt at rikdom skulle synes på flesket, kan være faktorer som må utgjøre et gedigent helseproblem.

Stor var gleden og takknemligheten da vi kunne hente post fra Haugesund på det lokale postkontoret. Langt brev fra eldste datter Bjørg med beskrivelse av hvordan livet går i Barlindveien, og med bilder og tegninger fra de små rakettene. Det varmet veldig!

 Hva er det inni der, mon tro?

 På biltur med Tom og Christian

Her i havnen har vi det riktig så sosialt, med den britiske Malø’en Sofia, Ann og Jonathan fra Cowes, Astahayaguttene i Oysteren og i går Contessa’en Glød av Bergen med Per og Lyndis om bord, på tur siste 10 år med lange avbrekk hjemme. Ellers vet vi at Øyvind og Tina i Freya snart ankommer fra atollene, og at Dorisguttene, Marius, Christian og Henrik nyter eventyret nede på Bora Bora, der vi trolig ankommer i siste del av juli.

Torsdag 9.juli fikk vi besøk av de tidligere eierne av båten vår, Marianne og Mikkel Frostad og døtrene Mia og Martine. De ferierer på naboøya Morea i skoleferien og hadde lyst til å se gamlebåten igjen. Gjensynsgleden var stor for de voksne som seilte daværende Marimi fra Oslo til Vestindia og hjem 2003-2004. Mange gode minner må det ha vært knyttet til gjensynet, slik så det i alle fall ut i øynene deres.

 Mikkel og Marianne

 Mia og Martine i tegnestudio

Fredag 10.juli var det fest om bord. Da ankom vår gast den neste måneden, den blide og humørfylte jærbu Hans Olav fra Klepp. Søkklastet med godsaker fra gamlelandet, verktøy og andre nødtørftigheter. Blant annet også nytt kamera til erstatning for det druknede. Gasten en solid vitamininnsprøytning for Gnisten og skipperen. Hans Olav er installert i forpiggen, som sist da han var om bord fra Martinique til Panama.

 Cool gast

Lørdag 11.juli syklet vi sørover en mils vei og kom til det polynesiske sjøfartsmuseet, der det var folkefest.  Her fikk vi et lite innblikk i polynesiernes idrettsøvelser, som spydkast mot kokosnøtt på en høy stang, koprakonkurranse, steinløft og ulike danseoppvisninger, med mer eller mindre klær på. Trolig det nærmeste skipperen kommer Hula-hula.

 wow!

‘

Om få dager legger vi så ut på seilas til Selskapsøyene. Men først skal vi altså feire Bastilledagen (etter starten på den franske revolusjon)den 14.juli, som altså er den franske nasjonaldagen.

 Mye våpen og militært fokus

 Lyndis, Per, Gnisten, Tom, Christian og Hans Olav

 Noen polynesiere er smellvakre

Vi har polert skroget fra jolla og fylt opp tank og kanner med drivstoff. Nå gjenstår bare innkjøp av ferskvarer, før vi tar Hans Olav med oss videre ut i eventyret.