Sangen ved reisens slutt

DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

DECKSPOJKEN
När jag var liten pojke
så hade jag en dröm
om att en dag få gå ombord
och segla ut på sjön.
Jag ville stå vid relingen
när båten gled från land,
och jag ville se allt det som fanns
där bortom havets rand
.
Jag ville en dag bli kapten
på världens största skepp.
Den djärvaste och stoltaste
kapten man nå’nsin sett.
Och jag skulle ta oss trygt i hamn
i storm og regn og snö.
Och mitt namn skulle viskas överallt
där klippa möter sjö.

Det är få av oss som blir kapten,
men många blir nå’t stort.
Jag blev en däckspojk,
men jag är stolt för det jag gjort.
För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …

För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …
Bjørn Alfselius/Åge Aleksandersen

Sponsored Post Learn from the experts: Create a successful blog with our brand new courseThe WordPress.com Blog

Are you new to blogging, and do you want step-by-step guidance on how to publish and grow your blog? Learn more about our new Blogging for Beginners course and get 50% off through December 10th.

WordPress.com is excited to announce our newest offering: a course just for beginning bloggers where you’ll learn everything you need to know about blogging from the most trusted experts in the industry. We have helped millions of blogs get up and running, we know what works, and we want you to to know everything we know. This course provides all the fundamental skills and inspiration you need to get your blog started, an interactive community forum, and content updated annually.

Takk for følget!

Vår Odysse er over, og siste kapittel i beretningen er skrevet.

Underveis, ute på det veldige havet, har det vært fint å holde kontakten med familien, venner og andre interesserte.

Vit det at alle små og store kommentarer og heiarop har vært motiverende for å fullføre drømmen om å se litt av verden!

Vi sier nå takk for for følget, og om ikke så lenge blir bloggen trolig avsluttet.

-skipperen og Gnisten

Hjemkomsten


I strålende sommervær seiler vi inn molokjeften i Skiftesvik etter å ha tatt en piruett utenfor huset til skipperens gamle mor. Vi ankom slik vi dro for 4 år siden. Nå med 54 gjesteflagg i riggen.
Skipperens gamle mor på 94 har heist storflagget og byr oss velkommen med en haug nysteikte vafler. Men først må vi ta i mot mottakelseskomiteen som stiller på brygga med sjampis og ferske jordbær, norske flagg og klemmer og gode håndtrykk og velkommen hjem.

Ringen er sluttet. 1471 dager, drøye 40.000 nautiske mil tilbakelagt. Rundt 75.000 km.

Jo, det kjennes godt å være hjemme igjen…..

……og så kom journalistene….
(De uinnvidde kan lese intervjuet i Stavanger Aftenblads arkiv som E-avis 7.juli 2018 s 14/15 eller som nettavis 5.juli)

Siste etappe

Det blåser godt fra nord både i Skottland og utenfor Vestlandet, mens midt i Nordsjøen er det et stort område med svake vinder. Været vil være det samme hele uka, så det er lite å oppnå med å vente i mange dager. Vi får strømmen med oss langt ut i Firth of Moray og snart dukker den ene oljeinstallasjonen opp etter den andre.

Vi blir minnet om hvor ryggraden i våre økonomier stammer fra. Om natten ser vi oransje blaff av fakling fra plattformene rundt oss og om dagen observerer vi rigger og skip i horisonten og klaprende helikoptere i lufta over oss. Ved to anledninger krysser seismikkskipene vår kurs og vi må holde oss unna eller vente på at det lange slepekablene skal passere. Ny leteteknologi oppdager nye olje- og gassforekomster like i nærheten av eksisterende oljefelt, så dette gir grunnlag for ny aktivitet og ny optimisme i en truet sektor av næringslivet. Tankene går til vår eldste datter og svigersønn som begge tjener til sitt daglige brød innen subsea-virksomheten. Etter noen magre år, ser framtiden nå lysere ut

Vi passerer Norskerenna, og vinden og sjøen bygger seg opp til kuling styrke etter som vi nærmer oss Utsira. Ut på kvelden tredje dagen dukker en liten, grå haug opp på et bakteppe av grått. Land i sikte! Havet bryter hvitt langs Utsiras klippekyst og vi smetter mellom bråttene, forbi Spannholmane og inn mot Sørvågen. De røde overettlysene leder oss leia inn mot moloen lenger inne. Så er vi inne i smult farvann. Vi henter opp igjen fendere og tauverk fra kistebenkene for å fortøye ved brygga til Geir Skare, der vi har lagt før når vi har besøkt denne sjarmerende utposten på norskekysten.

Hit ankom vi etter vår Karibiatur i 2003 og hit ankommer vi etter vår Jordomseiling 2014-2018. Ringen er sluttet…

Vår siste havkryssing på denne ferden er fullført uten problemer.

Det kjennes godt å ha norsk jord under føttene.

Det kjennes også godt å komme hjem med skuta i god behold, to år etter forliset i Tasmanhavet. …

Nå gjenstår bare sjarmøretappen, Utsira-Kvitsøy-Randaberg i morgen….

Tilbake til Skottland

Gjensyn med Skottland

På formiddagen rundet vi Kintyre med Paul MacCartney og sekkepiper i musikkanlegget. Passerte Sanda ytterst på sørsiden. Var det Sandøya i vikingruta til isle of Man og Dublin i vikingtida? kan man tenke…. Vi ætlet oss inn til Campbelltown på sørsiden av Kintyre, prøvde å finne ly før nordvestkulingen satte inn for fullt.

Sol fra klar himmel og kald blæst møtte oss i den nye marinaen. Anlegget er helt nytt og den stolte harbourmasteren sto i oransje oljeklær og høyttrykkspylte flytebryggene. For her bor måsene. Langs piren vis a vis ligger matfatet: de svartmalte fiskebåtene. Så dukket Paul opp. Vår venn som hadde forsynt oss med værmeldinger mer eller mindre daglig siden Cocos Keeling-øyene i det Indiske hav. Det ble et hjertelig gjensyn som endte med at han sov over til neste dag. Paul bor utenfor Aberdeen, men har båten liggende i Creobh utenfor Crinan, 4 timers biltur for å pusse rust og male kjølsvinet. Nå kunne vi få takke ham personlig for den svært verdifulle hjelpen han bidro med på veien hjemover, mens Paul slapp å ligge ombord i egen båt i løsemiddeldamp fra det tredje strøket med maling..

Etter en natt stopp i idylliske Tarbert, la vi kursen inn mot Aidrishaig og Crinankanalen som går gjennom rota av Kintyrehalvøya. Det er bare endeslusene som er bemannet. Resten må man ordne selv. Åpne sluseportene som består av to L-formede rektangulære trelemmer som vender mot hverandre med armer av lange, grove tømmerstokker. Så fylle eller tappe vann ved å sveive opp eller ned to kraftige sluseventiler. Vannet kommer fra elva som ligger like ved kanalenMennene ombord og damene med tauene på land. I eldre tider ble fartøyene trukket av hester langs veien som går parallellt med kanalen. Ved slusene er det bygget små, koselige vokterboliger i stein. I dag et turistmål, og vi blir gjenstand for oppmerksomhet av ulike forbipasserende lokale og turister. Kanalen er kort, men passeringen tok oss to dager, siden godværet fikk svingbroene til å sette seg fast som følge av temperaturutvidelser i metallet. Vel framme i Crinan ble vi liggende på brygga bak et kullfyrt dampskip som lå og lunket kjelene til neste dags ukes-cruise med turister. Kullrøyken stakk i nesa og sotflakene tok av og til svingen over kanvasen vår når vinden snurret.


Neste dag, en time før høyvann ble vi sluset ut i havet og satte kursen for det fryktede Sound of Luing og Oban, den største byen i dette området. Strømmen gikk stri, men med oss. Strømvirvlene slet oss snart hit, snart dit. Tidlig på ettermiddagen seilte vi den hyggelige kanalen mellom Kerrera og Oban og snart lå vi fortøyd i den splitter nye marinaen inne i byen. Oban er en hyggelig og travel liten kystby som har hyppige ferjeanløp til øyene utenfor, deriblant Skye og Tobermory som lokket i det fjerne.

Vi besøkte pubben fra vårt forrige besøk her i 2009, men de gamle britiske marinefolkene som hadde hentet ut kongefamilien fra Tromsø i vårdagene i 1940 var ikke lenger å se.. Øya Kerrera rett utenfor Oban var base for norskopererte flybåter som patruljerte Nordsjøen i krigsårene, og daværende kronprins Olav besøkte basen ved en eller flere anledninger.

Godværet var kommet til Skottland og i herlig, men litt kjølig vær fikk vi endelig anledning til å besøke fargerike Tobermory. Liten, intim og sjarmerende. Men det er
turismen som holder liv i byen. Busslaster med passasjere fra ulike verdensdeler oversvømmer området, men om kvelden er det stille og fredelig i den lune bukta.

Det fine været hadde vi tenkt å utnytte til å komme oss gjennom Kaledoniakanalen fra Fort William i vest til Inverness i øst. Vi møter en strøm av norske og svenske båter for vestgående, hvorav Jan Inge og Gunnar fra Stavanger som vi tilbringer en hyggelig kveld sammen med i Fort Augustus. Det er fortsatte problemer med broer som kiler seg fast i varmen, og når anledningen byr seg, sluser vi like godt ut på lavvann og setter kursen hjemover mot gamle Norge, først som sist.

Gjensyn med Nord-Irland

Da uværet hadde lagt seg, og mens vinden fortsatt var i vest, dro vi videre nordover, som innebar at vi kom til å krysse grensa fra Irland til Nord-Irland. Det var grått og kaldt og bygeluft, og strømmen spilte oss et puss, trass i at vi hadde gått to timer før høyvann og skulle ha betydelig medstrøm, gikk det helst med en halv knop i snuten hele veien. Da vi kom fram til den lille fiskerihavnen Ardglass, og møtte en lokal seiler fikk vi forklaringen: Det er store bakevjer med motstrøm i området. Vi hadde vært her før, og ville bare benytte havnen som et nattlig stopp på veien videre mot Bangor og Belfast. På skrentene mot havet ligger en golfbane, mens lystbåthavnen på lavvann ser nesten uvirkelig ut der den ligger som en liten , grunn poll omgitt av fjære og tørre jernstaker og seilingsmerker bak en diger røysmolo som ligger som en beskyttende vegg mot storsjøen når uvær fra sør og øst slår til. Opp den bratteste leideren vi noen gang har forsert, på vei fra flytebrygga og opp til Seilklubben, der tiden ser ut som den har stått stille en stund. Den gamle og lettere skranglete havneverten fra 2014, var tilsynelatende den samme som for 4 år siden. Bare enda mer skranglete og mer krumbøyd. Fiskeskøytene i det indre havnebassenget sto tørt på grunna langs kaien, men det lokale brødet var aldeles utmerket… Vi kjente oss hutrende kalde og det var godt å kunne dra igjen glidelåsene i cockpitteltet og plugge inn vår lille elektriske vifteovn, i begynnelsen assistert av vårt dieselelektriske varmeapparat. Snart bredte varmen seg i ruffen og kokken tryllet fram deilig kveldsmat.

Ikke lange biten opp til Bangor, men mørke, truende bygeskyer med torden snurret rundt med vinden og gjorde oss lettere engstelige for lynet. Det smalt stygt noen ganger, men vi kunne puste lettet ut da skyene seg forbi forut og akterut og det klarnet opp etter som vi nærmet oss holmene utenfor Bangor. Strømmen står stri i sundet, men så lenge den var med oss, var farten god og vi syntes vi hadde god kontroll. Problemet oppstår når strømmen er sterk, setter sidelengs og det er grunt på begge sider. Da skal man ha tungen beint i munnen og følge nøye med.

Forrige gang vi besøkte Belfast, var like før StPatricks day i 2002. Væpnet politi på alle gatehjørner sikkerhetsvakter i alle butikker, og klaprende helikoptere svevende høyt over oss. Det lå spenning i luften. Vi kjente på uhyggen og utryggheten. Sosial uro. Mellom protestanter og katolikker. Mellom de som har og de som ikke har. Urett skaper sinne, og sinne skaper vold. Drap og bomber. Voldsomme opptøyer. Et splittet folk, irene.

Denne gangen var stemningen helt annerledes. Den politiske situasjonen har blitt mer avslappet og det hersker ikke lenger borgerkrigslignende tilstander. Sinn Fein sitter i parlamentet og tidligere fiender snakker sammen. Byen er fortsatt delvis delt og en rundtur i byen viser store kontraster mellom de fattige katolske bydelene omgitt av 8-10 meter høye gjerder, veggmalerier som hyller mennesker som mistet livet der, knuste fasader og traurige hus, til sammenligning med de øvrige, moderne, rene og pene protestantiske bydeler. I dag et objekt for fullstappede, røde sightseeingbusser og lettere pregede turister fra cruiseskipene på havnen.

Fredeligere tider har ført til omfattende modernisering og investeringsvilje. En ny, liten marina ligger helt inne i sentrum. Oppmerksomheten rundt filmen om Titanic-tragedien har ført til at det nå slås mynt på et kritikerrost museum i dokkene der dette myteomspunnede skipet ble bygget tidlig i forrige århundre. Det er mange, hyggelige pubber og spisesteder i sentrum, og mange staselige offentlige bygninger der The Union Jack vaier fra fasader og tak.

Det dieseldrevne toget tok oss tilbake til hyggelige Bangor ytterst i fjorden inn mot Belfast. Moderne og velorganisert havn og en koselig liten by med handlegater og småbedrifter i bakgatene. Vinden sto i sørvest og skulle gå over i nordvest, så det var tid for å komme seg videre. Mot Skottland og Mull of Kintyre. På disse kystene reiser man med tidevannet. Vi spør de lokale og får klar beskjed om når det er best å dra. Det er mye greiere å dra ut av en kjent havn i mørket enn å gå inn til en ukjent i mørket. Vi satte vekkerklokka på 02.30 og i grålysningen dro vi nordover Irskesjøen. I Storbritannia får båtfolket anledning til å kjøpe diesel til båtbruk med 60/40-avgift. 60% til motoren og 40% til varmeapparatet.

Uvær i Dublin



Vi er nå på vei nordover i Irskesjøen. En natt i hver havn fram til Dublin. Kinsale, Crosshaven, Kilmore Quay og Arklow. Fint vær, motvind og motorkjøring. Sola steiker og skipperen blir solbrent på nesa, siden biminien, seildukstaket over cockpiten, nå er tatt ned for godt. Her må det smøres!

Vi ankom den kjempestore marinaen i Dun Lagohaire utenfor Dublin søndag kveld og ligger her nå på fjerde døgnet mens vi venter på at et voldsomt uvær skal passere. Etter at det langvarige finværet hjemme har gitt seg og det stabile høyttrykket over Skandinavia har pakket sammen, har lavtrykkene i vest trukket kølapp og bygd seg opp til hold deg i havna-styrke.

Det uler i riggen, skuta krenger og vindmåleren vipper opp i over 55 knop i kastene. Full storm. Godt å være i havn.

Når uværet har passert og kommer feiende opp langs norskekysten, tenker vi oss videre nordover mot Ardglass og Belfast, før vi en gang i neste uke setter kursen mot Skottland.

Her noen glimt fra Dublin:

</a
>




Gjensyn med Irland

Se, hvilken morgenstund! Å hvilken snerleduft!

Etter som natten mistet sitt grep og dagen begynte å gry, mens det japanske kavaleriet hadde satt opp farten i lett galopp nordover, kunne vi kjenne duften av land. Jordbruksland. Nyslått gras og sauelort. Lenge før landet trådte ut av morgendisen og materialiserte seg som en tynn, lyseblå, bølgete stripe under en illrød himmel. Så steg solskiven opp av havet i nordøst. Kastet sitt lys opp på himmelen og malte kondensstripene fra nattflyene fra «over dammen» et sted. Som hvite piler mot øst. Den ene etter den andre. På ett tidspunkt kunne vi telle syv striper i ulike høyder og posisjoner, alle pekende mot øst. Mot det våknende europeiske fastlandet ett sted. Det minner oss om hvor raskt det går an å reise, og samtidig hvor seint det også kan gå an.

Det kjennes som en enorm lettelse å se landet stige opp av havet, ut av morgendisen. Vite at vi snart har kommet fram til Europa igjen. At vi også denne gangen berget oss unna dårlig vær. Når vi kommer fram og kan lese meldinger fra andre venner som ligger lenger bak i løypa, før Azorene, får vi lese om voldsomme vinder og grov sjø lenger vest. Full storm fra sørvest. Brottsjøer som fyller cockpit og ting som blir kastet rundt i båten når havet står i kok. Noen er redde. Har fått evig nok.
Vi får høre at Florida har hatt årets første orkan. I alle fall 2 måneder før tiden. Hva skjer med været, kan man tenke.

Så kommer vi opp langs land. The forty shades of green. Irlands fargepalett. Slåttemarker i gult og lysebrunt danner et rutete lappeteppe av farger. Vi finner elvemunningen ved Kinsale og snart glir vi inn i ein våg vi visste um, for å omskrive Olav H Hauge en smule. Det er sommer i landet. Klar himmel og sola varmer våre morgenkalde kropper. Ullundertøyet vrenges av. På med sivile klær. Snart ligger vi fortøyd ved flytebrygga. Nesten som å komme hjem. Kjente omgivelser. Vann og strøm.

Så snart ankomstritualet er overstått, med Sjampis denne gangen, ryker hele innholdet ut av forpiggen og opp på dekk i sola. Skuta ser ut som ei fanteskøyte.

Det er ikke vått, bare fuktig der inne, og en skikkelig utlufing må til. Deretter omkalfatrering. Nødutstyr som stormfokk, overlevelsesdrakter og nødraketter kan omplasseres og vi må rydde ut gitar, ukulele, pc-vesker, fotobagger, saccosekker og mye annet løsøre som det ikke er plass til under køyene. Storseilfallet hentes i mastetoppen, pakke vekk reservegenoen som har gjort jobben over hele Atlanteren fra SørAfrika til Europa og kontrollere at fallet ikke snurrer seg rundt forstaget når vi ruller inn seilet. Kontrollere at fallet ikke er gnagd av, surre sikkerhetsnettet i baugen, fylle diesel, skifte olje på motoren, smøre styresnekka og rorlagrene, etterfylle kompasset. Skifte fallet til en av lazyjackene. Djevelen ligger i detaljene, sies det. Om man slurver nå, får man gjerne svi senere.



I morgen flytter det inn nytt mannskap i piggen, Stein og Anne Gro som har seilt med oss flere somre før. Vi vil gjøre det så hyggelig vi kan for våre gjester. Det skal vaskes klær, underbukser og sengetøy. Det skal vaskes båt, skuta skal se så noenlunde presentabel ut. Byssa skures og områder det saltvann har rent blir tørket spesielt. Vi kjører på med varme. Tørker ut fukten etter vasken.

Litt matt i pelsen har hun blitt. Sola og salte sjøen tar på skrog og dekk. Det minner oss om at en skikkelig oppsjaining må til når vi kommer hjem og kan gjøre en ordentlig jobb. Til høsten eller vinteren eller våren. Men først skal vi nyte gleden ved å være tilbake i Irland, gå på pøbb og oppleve det folkelige, hvermannsen og turisten som hygger seg med levende musikk. Folk er hyggelige, slår av en prat og lurer på hvor vi kommer fra.

Neste kveld står vi med litt klump i halsen og ser våre gjester stige ut av bussen. Fire støle timer i buss fra flyplassen i Dublin. Stor gjensynsglede. Ikke før har vi fått stuet gjestene inn i forpiggen, tikker det inn melding om at en Stavangerbåt er i kjømda. Selveste Guttedrømmen, eller Gottedrømmen, som eieren Gustav (Gostav)Paulsen pleier å si det. Gustav er en gammel kjenning, og mannskapet, Fritz Andersen, har vi møtt ved flere anledninger tidligere. Gammel kollega av Stein til og med.

Siden skipperen fyller år denne kvelden, byr Gustav på kald sjampis, før vi nyter herlig middag på Vista, like utenfor marinaporten, og drar videre inn i denne koselige byen. Lyden av levende musikk strømmer ut fra pøbbene og vi lar oss friste.

Dette blir en kjekk markering av skipperen, nå 66. Først da tar livet til… En smule overdrevet, kan man tenke, men man må jo se litt positivt på livet som ligger foran seg, ikke bare se seg for mye tilbake. For det venter oss mye kjekt når vi kommer hjem, håper vi….

På vei mot Irland

Svømmebasseng i forpiggen

Vi har nå vært underveis fra Azorene mot Irland i en ukes tid. Vi forlot Horta tidlig fredags morgen og satte kursen nordover i finværet. Finne vind og unngå motvind. I tre fine døgn kjørte vi motor og seil samtidig eller vekselvis. Mandag kveld slo vinden brått rundt fra sørlig til nordlig og vi la kursen nordøstover. Etter hvert frisknet vinden på og det ble liv i leiren, for å si det slik. Snart hadde vi frisk bris til liten kuling forenom tvers. Storseilet ble låret og beslått og så dampet vi avgårde med en flik av fokken.

Sjøen slår inn i skutesiden og det skvetter over dekket hele tiden. Ikke bare skvett, men baugen godt vasket så det skyller over lukene helt bak til masten. Ankeret skramler på baugrullen, og det begynner å dryppe inn litt vann her og der. Fra mastekragen, og litt dråper som renner nedover skottet fra kilder vi ikke har klart å finne. I en båt som nå mest ligner undervannsbåt, der det er massevis av skruer og hull, beslag og luker, er det en viss risiko for at vann trenger inn ett sted og renner ut ett annet. Dekket er en kompleks del av en båt, med støpte kanaler og profiler som gir styrke, som ikke kan åpnes, men som kan lede vann flere meter. Vi har omhyggelig tettet alt vi kan komme på av mulige lekkasjepunkter. Mast, røstjern, luker og beslag. Men vi har ikke lykkes med å finne kilden. Det er utrivelig når skuta lekker. Vannet samles til slutt i bunnen ved kjølen. I selveste kjølsvinet. Etter som denne skuta har et lite kjølsvin, skal det ikke så mye vann til før det begynner å skvalpe over dørkplatene i le. Når det skjer, åpner vi kjølsvinet og lenser ut. Det er ikke alltid at lensepumpa får tak i dette vannet, så vi bruker i slike tilfelle svamp. Nok om det.

Så går det en stund og det begynner å skvalpe igjen. Det var da fælt så mye vann som kommer inn gjennom masta, tenker skipperen. Vi tømmer svinet på nytt, av med flere dørkplater for å komme til rommene mellom kjølbjelkene eller kjølstokkene som det heter.

Skuta stamper kraftig i en baugsjø og det begynner å slamre i baugen.A ha! Ankeret har hoppet av baugrullen! Gnisten kommanderes ut og må håndstyre mens vi lenser unna slik at skipperen kan våge seg ut på dekket. Ganske riktig, der henger vårt 15 kilos Bruce-anker og slenger på styrbord side med en stump kjetting ut gjennom et halegatt. Skipperen åpner ankerluka og finner til sin forskrekkelse at ankerbrønnen er breddfull av vann!

Ankeret kommer raskt på plass og kjettingen som må ha hoppet av låsen i ankerspillet, blir strammet opp. I bunnen av ankerbrønnen er det to dreneringshull, og mens vi lenser unna ser skipperen at det renner vann kun ut av det ene. Det andre er tett. Når vi seiler slik vi gjør med mye vann over dekk, er det en forutsetning at hullene er åpne. Skipperen hadde ikke forestilt seg at det kunne komme inn mer vann enn det renner ut, over tid.

Vi legger av kursen noe for å minske mengden av vann over dekk. Så skal Gnisten en tur i forpiggen, forlugaren, som er lager for smått og stort når vi er alene ombord,. Hente seg et eple som ligger i en plastboks på hylla på styrbord side. Plutselig blir det alarm der inne. Hun soppdager at boksen er full av vann, ja ikke bare boksen, men hele hylla ligner et svømmebasseng. Vann skvulper fram og tilbake. Hjelp!

Her er synderen funnet. Vannet i kjølsvinet har funnet sine kilder. Fram med balje og kluter og svamp, med skipperen som baljetømmer, tre hele baljer før det kan tørkes med håndklær. Hvordan kan det komme inn så mye vann? Har skipperen som har vært nøye med å kitte rundt alle kabler som går gjennom skottet i ankerbrønnen, gjort en dårlig jobb. Opp under dekk pipler vann, ja nesten renner i strie strømmer. Kan det være en sprekk? Eller kunne det være en kabelgjennomføring som de høykompetente finske båtbyggerne har glemt å kitte igjen?

Vi lenser unna på nytt. Legg kursen av vinden mens Gnisten styrer. Skipperen på dekk med bøtte og åpner ankerluka på nytt. Omtrent like mye vann som før. Lenser ut så mye som det går an. Her må det andre tiltak til. Luka er ikke laget for å være tett. Og hullet der ankerkjettingen passerer ut på dekk er ca 4 x6cm. Rikelig med plass til å kunne fylle på masse vann, mens lensehullene er maksimalt 1 cm i diameter. Fint støpt inn i en innsparing i skroget. Ingen ting å gjøre med, rett og slett. Vannet må stoppes fra oven. Løsninger, løsninger, tenker skipperen febrilsk. Brøler til Gnisten: har vi noen bukser eller klesfiller det går an å tette med? Snart er han tilbake på dekk med en pose skipperens gamle T-skjorter, som var tiltenkt å doneres til trengende under sydligere himmelstrøk.

Etter ett mislykket forsøk med en hoderystende Gnisten på hyllekontroll i forpiggen, lyktes skipperen med å gjøre luka tilstrekkelig tett nok til å stoppe de verste lekkasjene. Fortsatt fuktig på hylla, fortsatt dråper som renner ned hovedskottet, men det verste problemet er løst. Vann inn ett sted, renner ut ett annet. Nye kontroller av hylla og kjølsvinet viser at vi har fått problemet under kontroll. Åpning av ankerluka nå kommer ikke på tale. Vi får stole på t-skjortene. Det er langt fram og vi må stå høyt i vinden for å peke mot målet, så skuta må tåle å få vann over dekk.

So far so good, eller so far so bad, skulle man nesten være fristet til å si.

På vei rett inn i et truende lavtrykk

Det er noe rart med været. Hjemme er det tropevarme. I Mai. I ukesvis. Et stabilt høyttrykk over Skandinavia sender lavtrykkene i nye og ukjente retninger. Vindene kommer fra uventet hold på uventede steder. Nordavind der det skulle vært sønnavind. Vi seiler sik-sak over kartet på jakt etter vind, eller vekk fra for kraftig vind eller motvind. Veien blir lang, ekstra lang. Slik ble det denne gangen.

Florida har allerede hatt årets første orkan. I Mai når de normalt ikke dukker opp før i Juli eller August. Et gedigent høyttrykk lå over hele Atlanteren fra Florida til England i månedsskiftet April-Mai. Ingen vind over enorme havområder. Noe som vanligvis er forbeholdt området rundt Azorene. Mooot norrrmalt, slik Leif Juster ville sagt det. Under slike omstendigheter er god værinformasjon særdeles verdifullt. Vi har vår egen værmann, vår seilervenn Paul Caldwell i Insch i Skottland er vår gode hjelper.

Vi sender daglig posisjonsrapport til Paul like etter klokka 12, og mottar nye, ferske oppdateringer på værsituasjonen sent om kvelden. På epost via satelittelefon. En stor betryggelse for oss. Lite mannskap og liten båt på ferd over veldige avstander i dager og uker.

Det var litt mer karslig før. Da fikk man mye bank og juling, fordi man ikke visste. Ikke kunne vite heller. Bare observere barometeret og studere skyene. Men mye godt sjømannskap, var det.

Før vi besluttet å a dra, visste vi at det var en viss mulighet for å seile oss inn i et lavtrykk på turen opp mot Europa. Men 7-10 dager lenger framme i tid, kan alt mulig skje med været og værmeldingenes presisjon avtar kraftig etter 2-3 dager. Så det var ingen bombe da vi for tre dager siden fikk beskjed om at vi ville komme nær et lavtrykk, som så ut til å ville danne seg nordvest av Irland og komme seilende sørøstover mot kursen vår.

Å seile inn i et lavtrykk, eller en syklon som det vanligvis heter i utlandet, et sirkelformet snurrende vindsystem, er ingen spøk. Særlig hvis du kommer for nær eller på feil side. For nær risikerer man for mye vind, og på feil side kraftig motvind og høy sjø. Vi hadde lavtrykkene i det Indiske hav i friskt minne, rundingen av Madagaskar og seilaser langs kysten av Sør Afrika var en påkjenning. Tøft vær og ingen havn å rømme til. Kun å seile en annen vei, legge om kursen. I tide. Når man vet tidsnok…

Med bekymring, ikke så lite bekymring, følger vi prognosene som tikker inn dag for dag. Må vi snu? Legge om kursen? Gå til havn i Spania eller Portugal, eller inn mot Brest i Frankrike? Ingen ønskesituasjon. Særlig ikke etter som nytt mannskap mønstrer på i Irland 5.juni og billetter er innkjøpt. Å legge bi har vi gjort før, men da for å vente ut en lavtrykkspassasje lenger unna,. Ikke særlig kjekt det heller, liggende å drive i åpent hav med dundrende bølger klaskende inn i skroget. Alt løsøre på dekk stuet nedi båten. Stinkende dieselkanner og huskestue under dekk. Minner fra Tasmanhavet strømmer på. Der vi lå og drev for drivanker i nesten tre dager mens et uvær raste sør for oss.

Mens vi forbereder oss på det verste, og stemningen ombord har blitt ganske laber, får vi løsningen fra Paul. Det er for risikabelt å fortsette mot Irland, vi skal legge kursen østover, tidlig nok, i et forsøk på å komme oss rundt lavtrykket på medvindsiden og så langt vekk fra lavtrykkssenteret som mulig. En skikkelig omvei.

Det betyr at vi kan seile mer unna været. Det betyr også mindre vann over dekk, mer behagelig å oppholde seg under dekk. Vi setter opp dampen. Sløreseilas, vinden inn fra siden er den raskeste seilas, og vi oppnår forbedret fart. Mer enn 6 knop, men altså ikke mot målet i Irland, men mot et veipunkt ca 300 nautiske mil vest av Brest i Frankrike.Vi styrer mot 10 grader Vest og 48 grader Nord. Det er ca 200 nm fra nåværende posisjon. Det bør kunne gå på ca 35 -40 timer. Så snart vi er i dette området, mener Paul at vi kan være i trygg avstand fra senteret og endre kurs nordover i retning Cork i Irland.


Det er beroligende å ha tilgang på oppdatert informasjon, og snart kan vi se lavtrykksbanen tegnet som veipunkter på skjermen i kartplotteren, slik at vi kan følge vår ferd over kartet vekk fra uværet. En fin oppfinnelse, kartplotteren, som har revolusjonert navigasjonen for både profesjonelle og amatører som oss. Med en viss grunn sikkert også forbedret sikkerheten til sjøs i betydelig grad. Ikke minst når plotteren er koplet opp mot AIS, som viser alle båter i området med AIS-sender utstyr. Navn, størrelse, avstand, kurs og fart. De som velger å ferdes uten, løper en ikke ubetydelig risiko. Vi har møtt en del av dem. Man vil se andre, men ikke bli sett selv. Vi var faktisk en av dem, inntil vi kom på bedre tanker…..

I skrivende stund har vinden løyet, men retningen er fortsatt den samme. Det vil si at lavtrykket ikke har dannet seg ennå, eller at vi er utenfor rekkevidden av det foreløpig. Når vinden dabber av, vil vi kommandere det japanske kavaleriet ut i galopp. Vi har rikelig med drivstoff til å kunne virkelig sette sporene i hestene. I dagevis. Helt fram til Irland om nødvendig.

Men helst vil vi selvfølgelig seile. Seilene knurrer ikke. Det blir så vennlige lyder i båten, så mye vennligere bevegelser.

Vår gode hjelper Paul, kona Janet og hunden Scotty skal på fjelltur i det skotske høylandet i helga. Men Olav Hasselknippe sitter i stua i Oslo og gir oss nødvendige oppfølging for resten av seilasen. Betryggende å vite at noen følger med oss og kan gi oss oppdateringer og varsler, i et beryktet havområde der alt kan skje. Selveste Biscaya.

Det er kulse på kaien, som man sier i Stavanger. Vi har gradvis fått merke at vi ikke lenger befinner oss i tropiske strøk. Vi har for lengst funnet fram ullundertøy og fleecejakkene, og vi tuller oss hutrende inn i Gnistens hjemmestrikkede ulltepper når nattekjølen kommer snikende. Sjøvannstemperaturen er nede på 11 grader og det er bare 17 grader under dekk om morgenen. Kjølig når man har vakt og bare blir sittende passiv, rett opp og ned. Kaldt, fuktig og utrivelig for oss som kommer fra varmere strøk. For en drøy måned siden lå vi og svømte i nesten 27 graders vann i Karibia. Nesten uvirkelig. Nesten like uvirkelig som at det er tropevær hjemme akkurat nå.

Vi har sett oss nødt til å fyre opp varmeapparatet om morgenen og la det gå hele formiddagen. Skipperen har holdt liv i apparatet månedlig de siste 3-4 årene i tropene, og den trofaste, lille japanske innretningen belønner oss med å starte villig opp, uten protester. Sprer en god lunk rundt i båten noen timer. Varmen varer ganske lenge og øker trivselen under dekk i betydelig grad. Litt for varmt til slutt, men det tar vi med et smil. Vi får tørket ut fukt, og vi kan holde luka åpen selv om det er kjølig ute.

Det er smått med matstellet når vi seiler hardt mot bølger og vind. Middagen blir varm pølse i brød. Ikke å forakte, forresten. Litt kjeks eller kavring med smør til lunsj. I hånden en boks kaldt mineralvann. Til frokost brødblingser med syltetøy, ost, kaviar, skinke med majones. Ett glass appelsinsaft.

Heldigvis fikk vi tak i godt brød med lang holdbarhet. Men i finværet slår Gnisten gjerne til, fyrer opp steikovnen og herlige dufter stiger opp fra byssa. Hun disker opp med nylaget pizza. Spø bunn og saftig fyll. Da blir det jubel i heimen! O la la, -hvilken ubegripelig luksus!

Matlysten som har vært laber noen dager, tar seg opp når storhavet stilner. Noen får lyst til å lage mat igjen. Fyre i byssa, koke tevann, lure på hva vi skal ha til middag i kveld. Et godt tegn.

Det er mye psykologi i lufta. Stemningen i ruffen er merkbart stigende.

Det lysner av dag og vi kan igjen se optimistisk på situasjonen for dagene framover. En synlig lettelse står nok å lese i våre ansikter, om noen hadde vært der og kunnet observere…..

Ankomst Horta, Faial, Azorene

IMG_1611

Fem fantastiske seildøgn fulgte etter som vi kom oss opp mot 38.breddegrad og etter hvert også 39. Faktisk høyere enn Azorene. For fullt storseil og genoa dundret Lovinda av gårde i frisk bris fra SW. Flere dager kom og gikk med døgndistanser over 144 nm, som tilsvarer 6 knop eller mer i snittfart. Det er sjelden vi oppnår så høy fart. Når vinden er friskere, rever vi seilene ganske mye for å unngå materielle skader. Seil og rigg er vi redde for. Vil helst ankomme neste havn med hel båt og unngå stress med reparasjoner. Hvis det over hodet er hjelp å få.

IMG_1562

Spenningen om bord økte etter som farten økte. Vi hadde forlatt tanken på at det var mulig å rekke fram til Horta til 17.mai. På ett tidspunkt var 18. eller 19.mai mest sannsynlig. Stemningen ombord var litt laber. I alle fall på spinnesiden. Vi hadde ikke forestilt oss da vi la ut fra Sint Maarten 26.april at vi skulle bli grundig slått av vår forrige kryssing med en vesentlig mindre båt. Men Gnisten regnet og regnet. Hvis vi kunne holde mer enn 5 knop i snitt, ville det være mulig. Etter som dagene gikk og det var mye minus i det regnskapet, snudde det seg langsomt og prognosene begynte å gå i pluss. Først var det ETA (estimated time of arrival) ettermiddag/kveld på 17.mai. En stund lå vi an til å ankomme ved daggry, men så svant vinden langsomt hen og vi måtte kommandere ut det japanske kavaleriet. Nå var ikke mangel på diesel lenger et problem.

IMG_1615

Ved daggry 17.mai steg øya Faial ut av morgendisen, hengende under en mørk sky. Havet er svart og sølvblankt. Mindre båter ligger og fisker. Flere båter hadde passert oss om natten. Større båter med bataljoner av kavalerister og rikelig med for, kan man tenke. Noen uten AIS, andre svarte ikke på anrop. Kanskje var det et kappløp i gang om å komme først inn i havnen, få tildelt de siste restene av ledige plasser? Det hadde gått rykter om at havnen var full, men vi som har en av de minste båtene, valgte å ta dette med ro. Som regel smetter mindre båter inn der de større er for store.

På AIS’en dukker det opp flere og flere skip. Slik er det også hjemme. Så snart man nærmer seg en pynt eller en odde, dukker det opp båter fra alle kanter. Litt pussig det der.

Det er kjølig i lufta. Men nå skal stillongsene av og ordentlige bukser på. Det dusjes og vaskes og byttes tøy. Vi vil se skikkelige ut når vi ankommer. Ikke vil vi lukte vondt heller. På med 17.mai sløyfer. Opp med det portugisiske gjesteflagget og det gule karanteneflagget. Opp med flaggstanga og flagget på hekken (vi sparer på flagget i havet). Vi er to timer bak alle tog og festligheter hjemme. Men så snart vi får tre strekers dekning på mobiltelefonen begynner linjene hjem å gløde. Vi får se bilder og videoer fra glade unger i tog. Korpsjentene i Haugesund. Det er grønt og langt kommet løvsprett. Pollenallergien blomstrer og ikke alle er helt i toppform.

IMG_1638

Vi legger til kai ved innsjekkingskontoret. Sola steiker og vi skulle vel hatt shortsen på. Men portugiserne er vennlige og effektive, og jammen fikk vi den siste ledige plassen på pontong B! De større og de som kom etter måtte ligge langs moloen i tykke lag. Herlig å slippe å stige over flere båter hver gang man skal en tur i land.

IMG_1647

Gnisten finner fram signalflaggene og mens vi knytter sammen flaggene til en lang lenke, blir vi oppmerksomme på en norsk båt i havn. En diger en med festkledde mennesker ombord. Vi tar båtflagget av og vifter med det i lufta. Sporenstreks blir vi invitert over til «Skyline» på 17.maifrokost. Det ble en minneverdig stund. Christian og Torill fra Drøbak på årstur med en 54fots båt av nyere årgang. To herlige smårollinger og en ung medseiler ombord. Her treffer vi også Carl Emil Lie fra en annen norsk båt, «Windy Lady» som hadde rorhavari 1000 nautiske mil vest av Azorene i dårlig vær noen uker før oss. Nå lå de og ventet på å få tilsendt nytt ror fra Sverige. De er i alvorlig tidsnød siden de er nødt til å stille på jobb 1.juni. Siden kommer nytt ror på, men været snur seg til det verre, tiden renner ut, og de må gi opp å seile båten til Europa der far kan overta seile båten hjem. Nå blir båten seilt hjem av leid mannskap, mens de to SAS-flygerne må fly hjem i stedet. Skuffelsen er selvfølgelig stor, men avgjørelsen er helt riktig. Man setter ikke til havs i dårlig vær med dårlig tid.

IMG_1683

IMG_1688

I mens nyter vi landligge i herlige Horta. Vi tar en sving innom Cafe Sport og den berømte Peter’s Bar. Et kultsted for alle seilere. Vegger og tak er dekorert med flagg og vimpler fra alle verdenshjørner. Og jammen fant vi ikke vårt eget bidrag fra 2003 hengende i taket. Sterkt preget av tidens tann etter 15år i tobakksrøyk, støv og fettos fra kjøkkenet. Her henger det fillete flagget fra «Petra» av Tromsø ,og det rene og pene nye flagget fra «Saphir» fra vår egen seilforening.

IMG_1685

Vi leier oss en scooter og drar på tur opp til vulkanens topp. Men det er gråvær og ved krateret ser vi bare tåke og yr, som legger seg på brillene. Vi snur med uforettet sak, og styrer svingete røde grusveien nedover fjellsiden i le. Fukten gir stor frodighet og saftige beitemarker. Vi passerer store flokker med kyr og kalver. Ingen tøffer seg og vil stange. Heldigvis.

IMG_1660

Her treffer vi nye båtfolk, mens det er gjensyn med andre vi har møtt før. Franskmennene dominerer, men det er en del tyske, svenske og britiske. En finsk og en dansk og altså 4 norske, da en mindre ketch med ungdommer fra Bømlo dukket opp for et par dager siden i den verste NØ-kulingen. På Peters bar treffer vi ikke bare båtfolk, men ur-turisten. Folk som bare bestiller flyturen og drar avsted med ryggsekken. Turismen her er i framgang. Ikke i nærheten av tilstandene på Kanariøyene eller langs Middelhavskystene. Unspoiled er et begrep som tiltrekker seg en annen type turister.

Når vi ser oss rundt, tenker vi litt Lerwick på Shetland eller Kirkwall på Orknøyene. Intimt og levende og sjarmerende. Hyggelige priser. Ikke noe mas. Folk er ærlige, vennlige. Det er rent og pent. Tagging og søppel forekommer knapt. Ny maling på de fleste hus.

En form for ro og verdighet preger dette samfunnet, synes vi.

IMG_1662

IMG_1739

IMG_1736

Om få dager legger vi ut på siste etappe av Atlanterhavs-seilasene våre. Finværet hjemme setter opp kalde nordøstlige vinder her. Midt i snuten-vinder. Men ved å gå i nord-nordvestlig retning herfra ,kan vi finne sydvestlige vinder og kanskje kjøre motor i vindstille til vi er på høyde med Irland. Derfra ser det ut til at vi må ta oss østover i nordlige vinder. Heldigvis er det ikke så veldig langt til Irland herfra. Bare 1100 nautiske mil. En distanse vi under normale omstendigheter burde klare på 9-10 døgn, men hvis det blir en vesentlig omvei, må vi regne med 2-3 ekstra dager. Det viktigste er å unngå dårlig vær. Vi beveger oss herfra opp i det såkalte Vestavindsbeltet, der de polare lavtrykkene komme feiende. Siden det er godvær hjemme, blir disse lavtrykkene presset lenger nord, slik at det blir grisevær i NordNorge og ditto finvær i sør. Og vi unngår lavtrykkene her i sørvest. Ser det ut til…

IMG_1742