Snipp, snapp, snute? 

….Lovinda too er forlatt i havet med brukket ror…..
Med utsikter til en rask seilas nordvestover til NyKaledonia, forlot vi Opua NZ om formiddagen torsdag 5.mai. Lite visste vi da at vi i denne skrivende stund befinner oss om bord i et japansk gasstankskip på vei til Fiji, i dag, søndag 8.mai.

Mens vi feirer Gasten, Hans Olav’s 55 årsdag på fin sløreseilas nordvestover i havet, ca 300nm nord for Opua, hører vi et brak, som når et tre brekker ved felling. Båten lar seg plutselig ikke styre av autopiloten. -Vi har mistet roret! hører skipperen, midt i oppvasken, Gasten rope. En rask titt under akterspeilet sier alt: Her ligger nesten hele roret og flyter under båten. Et lite øyeblikk lamslått. Skipperen kryper inn i enden av akterlugaren og konstaterer at rorakselen snurrer lett, er hel og at det ikke kommer vann inn i dette området. Kryper ut igjen, en smule lettet. Hva nå? Vi kaver for å få slått tau rundt vrakrestene for eventuell senere reparasjon. Skipperen står nederst i badeleideren i underbuksa, sikret med vest og sele. Prøver først å sparke løs roret, som vi frykter kan slå hull i skroget, siden legge en løkke rundt for å kunne berge restene. Løkka bare glipper i vannstrømmen. Snart flyter vrakrestene unna. Langsomt går det opp for oss at her er det bare å snu. Dette er farlig. Vi varsler Gnisten via satelittelefonen og hun i sin tur HRS på Sola og forsikringsselskapet.

Om litt ringer de fra Redningssentralen på New Zealand…..

I mellomtiden klarer vi ikke snu båten for seilene, så storseilet rives ned straks, prøver å få fokken til å presse baugen vekk fra vinden, uten at det hjelper. Nødstyring vurderes. Styring med lange slepetau utelukkes som farlig i forhold til propellen. En kryssfinerplate på spribommen har andre erfart nesten umulig å kontrollere på grunn av store vrikrefter. Så får Gasten en ide: Starte motoren og kjøre opp farten for å få mer vannstrøm over den lille stumpen som er igjen av roret. Vi klarer å snu båten! Kan vi få situasjonen under kontroll? Så starter vår vinglete ferd tilbake i retning New Zealand. Dette vakre landet, som altså ble vår seilas’ Nemesis. Det rattes febrilsk. Båten skjærer opp i bølgene, for i neste øyeblikk å lense unna. Det friskner til mot natten, og håndstyre mot vinden og bølger man ikke ser, må oppgis i nattemørket. Autopilot og vindror kan ikke hjelpe her.

Vi beslutter å legge bi, setter ut drivanker mens båten ruller delvis på tvers i brytende sjøer. Så oppdager vi at det kommer vann oppå dørkplatene i le. Lesepumpa kjøres manuelt for å få skvalpevannet vekk. Slår oss til tåls med at vannet må ha kommet inn gjennom masta. Vi prøver å få i oss litt tomatsuppe. Tror ikke det smakte særlig godt. Ikke nå som vi hadde planlagt kongemiddag: Kjøttkaker med ertestuing, gulrøtter, brun saus og poteter. Det er jo Hans Olavs 55årsdag. Tidligere på dagen hadde vi markert med fløtekake og presang. Nå prøver vi å hvile oss på køya og gjøre forsøk på å komme oss videre søndag morgen. Men akk, for mange tanker i hodet på en gang.

Det blir en urolig natt. En riktig huskestue. Kasteball i køya. Ikke blund på øyet.

Ut på natten hører skipperen en ny lyd han ikke har hørt før. Det er sildrelyder i akterskipet. Han kryper inn i enden av akterkøyen med hodelykta og konstaterer at vann sildrer ut av et nesebor i forsterkningen rundt rorstammen. Har akterskipet sprukket som følge av rorhavariet? Det lenses vann ut av motorbrønnen. Vi sjekker slik mengden av vann som kommer inn.

Det sildrer mer etter som akterenden slamrer ned i sjøen når baugen løfter seg. Vi fjerner hele innholdet i den aktre styrbord kistebenken. Fendere, oljekanner, vannslanger og redningsvester. På hodet nedi med lykt. (Hvis noen husker historien med gutten skipperen lånte på Jåttå for å teite opp noen bolter til vindroret han ikke kunne komme til, så var det der) Da ser vi at det kommer en slump vann inn gjennom skroggjennomføringen til akterstaget hver gang akterskipet får seg en klask. Vi ser på hverandre. New Zealandske myndigheter har tilbakemeldt at vi er utenfor rekkevidden til helikopter og redningsbåter, men at de kan omdirigere et skip som er i området. Dette er vanskelig for skipperen å må gå til det skritt å be om assistanse, men det opplagte å forlate båten for å sikre liv, ikke minst mannskapets, er et valg som sier seg selv.

rescue-1[1]

Rescue 2

Rescue 3

Klokka 11 i dag står vi på et glatt skipsdekk omgitt av blide indiske sjøfolk. Under oss slingrer Lovinda langsomt langs jernskroget og ut i friheten igjen. Noen skrammer, men fortsatt hel. Ingen knuselyser. Targabøylen får seg kilevink på veien og vindgeneratoren blir litt vindskeiv. Motoren som vi glemmer å stanse, blir til et lite kraftverk så lenge det er diesel på tanken. Det vil ta sin tid….

Det var hardt å se Lovinda drive hjelpeløst ut i det enorme Stillehavet, lettere skamfaren etter en omgang med japanske jernplater. Skipperen er en skikkelig blautfisk. Klump i halsen og tårer i øynene. Minnene strømmer på. Alle de fantastiske seilasene til Skottland, Orknøyene, Shetland, Lofoten, Kolding, Ryfylke, Kvitsøy, Skartveit og Nedstrand, alene på natteseilas til Farsund. Varmt og koselig i ruffen i godt vennelag. På seilas i Kaledoniakanalen med Bjørg og de små rakettanne fra Haugesund. Så selveste eventyrreisen jorda rundt. Krona på verket. Den ultimate seilerdrømmen. Blir det kun halve jorda rundt? Må jordomseilingen oppgis? Kan hun berges? Repareres? Hun er forseglet og kan drive rundt til noen finner henne, med EPIRB, AIS, tent ankerlanterne, automatisk lensepumpe og et lite kraftverk. Dette har vi overlatt til forsikringsselskapet å avgjøre. De snakker om å prøve å sende ut bergningsfartøy fra New Zealand. Ikke bra som fare for skipsfarten heller.

Men nå sitter vi altså her på hver vår lugar mens en kjempeladning LPG, kokegass, er på vei til Fiji i grov sjø. Skipet er 2 år gammelt. Eid av japanske investorer og drevet av et indisk selskap med hel-indisk mannskap. De landet oss om bord med stor dyktighet. Vi ble møtt av blide, høflige og respektfulle mennesker. Umiddelbart ble vi invitert opp på broen til kapteinen, der det ble satt fram stoler til oss slik at vi kunne ta farvel med vårt lille fartøy. Først da de forsto at båten ikke ville gå ned, satte de i gang propellen.

Bildet av den gilde, vakre skuten som ruller forlatt på tvers i solsyningen fra broen, har brent seg inn på netthinnen. Hun gir seg ikke så lett, hun og skipperen. De var et bra team. Tror ikke skipperen kommer til å glemme dette synet så lenge han er ved sine fulle fem. (Hvis han i det hele tatt noen gang har vært det.) Tror Gasten vil minnes sin dramatiske 55-årsdag en stund framover.,

Blir det reparasjon på NZ, eller blir hun den nye flygende hollenderinnen, eller skal vi si finnen?

Det var vel ikke slik det store eventyret, skipperens og Gnistens våte drøm, skulle ende?

10 thoughts on “Snipp, snapp, snute? ”

  1. Vi er bare så lykkelige over at du og gasten er i god form og har kommet velberget fra denne dramatiske hendelsen. Selvsagt er det tungt at dere trolig har mistet Lovinda Too, og at savnet allerede er stort. Det kunne imidlertid gått så fryktelig galt. Med den målestokken blir tapet av en kjær båt likevel ikke så stor. Håper det tross alt står bra til med dere begge. ….. Og ja, vi husker godt historien om gutten du lånte 😃.Klem fra Anne -Bente og Tryggve .

    Liked by 1 person

  2. Hei Svein!
    Godt at dere er i god behold etter disse dramatiske hendelsene. Det er det aller viktigste. Kanskje det går an å tenke på alle de gode minnene som lyse perler i livets tråd. Kjenner vi dere rett søkes nye drømmer og gode opplevelser. Vi er spente på hvordan de vil se ut.
    Beste hilsen fra Anne og Per

    Like

  3. Har fulgt dere lenge, trist å lese. Men ha håp, håper ting løser seg, det viktigste er at dere er i behold og i sikkerhet. Lykke til fremover, hilsen langtidsdrømmer.

    Like

  4. For en dramatisk opplevelse dere har hatt! Vi er litt sjokket og veldig glade for at dere nå er i god behold.

    Like

  5. Hei Svein & co
    Dette var en uventet vending. Det er veldig godt å se at der hånterte situsajonen som erfarne seilere:) og at utfallet bare er av materiell art.
    Supert at Irene fikk ordnet med Redningssentralen og solid støtte. Det hadde ikke vært noe særlig med noen dager I flåten….
    Jeg liker instillingen med å skaffe ny båt og fortsette eventyret. Lykke til.

    Hilsen Ståle

    Like

  6. Det er ikke rart det som der er hændt jer. 😂
    Dette er ikke enden, men en ny begyndelse 👍 Fortsat god tur hjemad klem Connie

    Like

  7. Så flott at dette gikk godt. Alle skjønner at en slik seilas er en risikosport uansett for spesielt interesserte. En annen sak er at å legge utpå en slik seilas medfører et stort ansvar for Skipper i forhold til ev. hjelp av redningspersonell og forsikringsselskap. Jeg mener at alle som legger ut på en seilas oversjøisk burde vært pålagt av forsikringsselskap og ev. via internasjonalt lovverk å ha om bord et godkjent sikkert NØDROR. For min del ville jeg aldri lagt ut på en slik seilas uten dette. Det er omtrent like viktig som en EPIRB, Radar- VHF- brannalarm/sluker osv.).

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s