4 spennende dager II

Alt vel ombord!

Det er lørdag kveld om bord. En nydelig, klar dag med knallrød solnedgang over Afrikas kyster, ned under horisonten i vest.En stor flokk delfiner besøkte oss, men ville ikke leke med propellen og forsvant med en gang. I hekken bygger vinden seg opp. Vi har rullet ut en flik av fokken, og slakket av på fortilgangen for japaneren. Greit nok, tenker han nok i sitt hete indre. Du får hva du betaler for! Bak oss bygger vinden seg opp. Nørdøst kuling er på vei.

Snart kan vi sette japaneren på stallen og la vinden og strømmen bære oss ned mot Richards Bay. I skrivende stund er det 266 nautiske mil igjen. Det bør vi klare med god margin innen vinden igjen snur på tirsdag.


Strømkart

Den spente, nervøse stemningen om bord, er byttet ut med optimismen. Dette kommer til å gå fint! Nå stålsetter vi oss for friske fraspark fra vinden bak oss. Bevegelsene i båten er blitt merkbart livligere på kort tid. Sjøen bygger seg opp. Hui hvor det går!

Rart det der. Nå bygger spenningen seg opp igjen. Hvordan blir bølgene og vinden inne ved land når vi nærmer oss målet? Når vi må tett på land og finne riktig innseilingspunkt, mens strømmen setter oss friskt sidelengs innover. Som å lande i sterk sidevind på Sola, kan man tenke.

Det er alltid noe…!


Hvis eg ser ein liten foggel

Vamp hadde suksess med den låten for noen år siden. Men det første Gnisten ser da hun drar opp hovedluka i går morges, var en liten, forpjusket svale som flakset unna. A-ha! Blindpassasjer, tenkte skipperen.

Det er vanskelig å ta seg opp i cockpit uten å bruke hovedluka, men vi syntes synd på stakkaren og prøvde å holde oss under dekk så lenge som mulig. Når vi dro opp luka igjen, satt den der på brodekket og balanserte på storseilskjøtet og kikket nervøst mot oss. Skipperen måtte en tur ut i cockpit og justere autopilot og seil og kikke horisonten rundt etter andre båter. Svalen gjemte seg i kroken ved redningsflåten. Det er skvettseilas, siden vi prøver å stå litt høyt i vinden.  Like etter at skipperen hadde returnert til kartbordet, der han holder til på sine vakter, kommer svalen susende inn i salongen og slår seg ned på skottet ved vasken, videre mellomlanding på sargen , før den flakser videre over til kartbordet og setter seg på sargen der, like foran skipperen. Foto-session! Gnisten sender forsiktig over kamera, og så blir den lille skapningen fotomodell. Stunden er en smule spesiell, men snart over. Når skipperen prøver seg med en liten, forsiktig tilnærmelse, tar den flukten og Gnisten begynner å flakse med luffene, hun også. Synes ikke dette er særlig stas. Få den ut!, kommanderer hun. Skipperen åpner luka, og den vesle luftakrobaten søker på nytt tilflukt ute på brodekket. Skipperen drar igjen luka, så bare den smale sprekken mellom rammen og luka er åpen. Men det er ingen hindring for en liten luftkakrobat. Snart sitter den igjen under dekk. Synes visst det er tryggere her. Ingen vind og ingen sjøskvett. Varmt og lunt også. Hva skal vi gjøre? Er det en trekkfugl, en havsvale eller en stakkar som har blitt tatt av vinden og så har gått tom for drivstoff? Skipperen antar at menyen er insekter, så det kan ikke bli noen servering. De siste insektene her ombord var vel knotten som beit i La Reunion. De gamle kakerlakkene fra et par år tilbake, har sporløst forsvunnet. Ikke et lik å se.

Akrobaten har tatt ny oppstilling på et av trinnene i leideren. Skipperen klarer å lure hånden under trinnet og griper tak i det flygende objektet bakfra. Stakkaren skriker til. skipperen har en liten rosin på lur. Om det kunne passe? I allefall mye energi i slikt. Skipperen har lite peiling på ornitologi og har ikke utstyr til,  eller kunnskap om tvangsmating av luftakrobater. Den frihetsberøvede nekter å åpne nebbet, så skipperen må gi opp. Selv ble han tvangsforet med sau i sin oppvekst og har derfor en viss sympati med akrobaten. Best å slippe fangen fri. Opp i luka. Akrobaten tar til vingene og tar en sving ut i havet. Skipperen tenkte: God tur og lykke på reisen! og gjeninntar sin faste posisjon ved kartbordet.

Vender tilbake til Dostojevski. Forbrytelse og straff. Fabelaktig diktning. Ikke før har han bladd opp boka på I-paden, så begynner Gnisten å flakse med luffene igjen. ÅÅÅH!. Vekk med deg!

Return to sender! Akrobaten leter etter landingsplass. Ta det med ro. Stakkaren er mye reddere deg enn du er, sier skipperen leende! Våre døtre hadde undulater i Skipperveien da de var enda yngre, og undulatene fløy mye rundt i fri flukt der. Det ble en del fuglelort på av-veie på den måten. Gnisten, som har hygiene som fag, så for seg fuglelort overalt. Ikke minst der man arbeider med mat. Få dyret ut! Skipperen utviklet på den tiden, det vil si i tidenes morgen, i dinosaurtiden, visse ferdigheter i fuglefanging.  Nå ble luka satt åpen, skipperen lurte høyre pekefinger forsiktig under buken på akrobaten, som lydig grep sjangsen til å sette seg på vaglen. Skipperen løfter stakkaren forsiktig opp i luka og setter den forpjuskede stakkaren ned på brodekket. Smeller igjen luka.

Først i tredje akt, etter flere nye gjesteopptredener på scenen i kahytten med blandet applaus, når Gnisten setter luka på vidt gap og vifter artisten av scenen i det siste da capo, tar den flukten.

Så, endelig var den vekk. Vi puster lettet ut og håper at vår lille gjest klarer seg på flukten videre, finner seg en ny landingsplass på fraktebåten som krysser vår kurs akterut, eller en ny tilværelse i en skog ved en innsjø, der det står en overflod av flygende insekter på menyen….

Jacta alea est….

Tro det eller ei, men vi er fortsatt på La Reunion. Henimot en uke forsinket etter en smule dramatikk og påfølgende reparasjoner.

Tirsdag 31.oktober legger vi i vei med godt mot i følge med vår franske venn Patrice for SørAfrika. Til å begynne med i rolig vind for to rev i storseilet og full genoa, og autopilot til å styre. Etter et par timer møter vi veggen, bokstavelig talt. En bratt vegg av brytende bølger og stiv kuling kommer veltende i mot oss. Vi rekker å rulle kraftig inn på fokken og slakker på storseilet, og med litt stikk i skjøtene dundrer vi avgårde i god fart på riktig kurs. Vi har kommet inn i aksellerasjonssonen som omgir slike øyer. En sone der vinden på grunn av soloppvarming går opp til kuling styrke og vel så det. Sjøene blir bratte og steile. Hvite hester over alt. Det samme fenomenet som man kan oppleve mellom Kanariøyene.

Det er tid for å sette vindroret til å styre, men først må vindfløyen monteres og roret stilles inn. Gnisten tar rattet som hun pleier. Mens skipperen henger halvveis ut over akterspeilet, hyler Gnisten at hun klarer ikke å styre båten! Autopiloten har låst seg. Før skipperen klarer å reagere, går båten inn i en sving og storseilet jibber ukontrollert med slakt skjøte. Pang! Når skipperen snur seg, lander fillene av biminien, solseilet vi har over cockpiten, ned over oss, med de lettere forvridde stålbøylene i kaos i tillegg.

Hva skjedde? Trolig hadde skipperen spent borti kontrollboksen for autopiloten i det han smøg seg forbi Gnisten, slik at den låste seg i FU, following up, med roret låst i en tilfeldig vinkel.

Vi får raskt frigjort autopiloten og igjen kontroll over situasjonen, mens vi legger båten tilbake på kurs. Vi fjerner restene av biminien som ikke har vært nede på over et halvt år. Samler sammen stålbøylene og fester dem på hekken der de normalt er parkert når de brukes til cockpitkalesjen. Samtidig får vi bedre sikt mot storseilet, og snart oppdager vi til vår fortvilelse at 4 mastesleider er knekt, med en hel igjen i midten. Snart ryker to til og til slutt en tredje vi ikke var oppmerksom på. Nedre del av storseilet henger ikke lenger fast til masten!

Nå var rådyrene gode… Hva gjør vi nå? Vi er 20 nautiske mil ute med kurs syd om Madagaskar. Kan vi klare oss uten bimini og storseil på en seilas mellom 1600 og 1900 nautiske mil? Avgjørelsen kommer lett. Sola steiker hardt. Vi er varme og svette i pelsen. Å sitte ute betyr stor fare for å bli brent av sola. Særlig skal skipperen være forsiktig med slikt. Selv om vi bruker genoen mye mer enn storseilet, vil det være svært nyttig i svake vinder og når det gjelder å seile raskest mulig mot trygg havn før neste uvær treffer. Kan vi tørre å ta sjansen på det?

Vi snur!

Det er ikke ofte vi snur. Det har vel knapt hendt siden vi gjorde vårt første forsøk på å runde Lista på vei mot Egersund i 1984. Med Albine, vår inngangsport til seilingens verden.

Siden vi står høyt i vinden, er det lett å returnere uten å måtte krysse tilbake i grov sjø og brytende bølger. Vi blir minnet om kreftene som ligger i brytende sjøer, som rett som det er smeller inn i forskipet og sender kaskader av sjøsprøyt mange meter opp i lufta. En god del kommer klaskende nedover skipperen som ikke har kommet seg helt etter fadesen og slett ikke passet på å sette seg inn under sprayhooden. Snart er han våt til skinnet. Vrenger av seg vått tøy. Til slutt bare i underbuksa. Gnisten vasker dørkene under dekk der sjøvannet skvalper rundt etter at det stadig kommer skvetter inn i luka, mellom sprayhooden og dekk. Dekkslukene lekker i pakningen.skipperen glemte å smøre pakningen med vaselin før vi dro. Heldigvis kommer det ikke sjøvann direkte ned i sofaputene. Situasjonen med stress, steikende sol og skvett er en smule kvalmende. Det skal bli godt å komme i havn igjen. Vi har lenge seilt i medvind. Vendt oss til late dager, lensende unna hvite brott uten større problemer. Dette er også seiling. Vått og salt og kvalmende.

Vi melder oss i havna. Jerome, marinasjefen, venter på oss og hjelper til med å fortøye foran ARC-flåten. Vi finner fram vannslange og strømkabel. Gjør oss klare til å klarere inn på nytt. Jerome tar en telefon til immigrasjonen. Snart får vi vite at siden vi ikke hadde vært i noen ny havn, behøvde vi ikke sjekke inn på nytt. Og vi kunne ta ned det gule karanteneflagget og gjeninnta båtplassen vi hadde hatt i marinaen. Jerome tar i mot oss på nytt der og låner oss en kabelskjøt vi var så uheldig å miste i sjøen. (En ulykke kommer sjelden alene) Det er allehelgensdag i morgen. Stor helligdag i Frankrike. Alt er stengt. Men Jerome tar telefonen til seilamkeren som ikke er så nøye med slikt, for nå er det høysesong for istykkrerevne seil og penger å tjene. Kort tid etter er den blide seilmakeren der. Hadde jobbet som klovn i København og var godt kjent både på Strøget, og i Kristiania. Tjente en masse penger der. (skipperen som er klovn uten å vite det helt selv, har her kanskje uante muligheter inn i pensjonistalderen?) Sverige var han også kjent med. Vi utvekslet noen gloser på dansk og svensk før han sprettet en hel sleide ut av storseilet og dro avgårde på scooteren. Peugeot, selvfølgelig! Neste dag kom han innom med en neve nye sleider, stappet restene av biminien ned i en handlebag og lovet å reparere det hele innen neste ettermiddag. Torsdag.

I mellomtiden seiler vår franske venn Patrice der ute. Båten er som en vaskemaskin, melder han på epost. Vi er glade vi er i land og kan vente på neste værvindu, for våre hjelpere i Skottland og i SørAfrika melder om at et kraftig lavtrykk er på vei oppover…

Men lavtrykkene her er ikke som andre lavtrykk. Noen slakker av på farten, demper seg litt og spenner oss på pinebenken. For det er pinefullt å vente. Vi har ventet lenge nok, synes vi. Gjorde oss klar til å gå natt til søndag. Sjekket ut fredagen før og ville gå om natta. Så ser vi at vi vil ankomme sydspissen av Madagaskar alt for tidlig. Få vestavind rett i snuten. Kraftige saker også. Vi utsetter avreisen en dag til. Ser på mulige strategier, prøve å finne en måte å seile sørover på som gir enklest mulig seilas. Det krever litt kløkt og taiming. Under forutsetning av at værmeldingen er nøyaktig riktig. (Noe den neppe er, eller var ment å være?) Kjøper oss en stor pizza, spiser det vi orker og legger resten på kjøla. skipperen sjekker siste værmelding om kvelden. Oppdager at den forventede lavtrykkspasseringen lørdag neste uke er ytterligere forsinket. Konfererer med Des i SørAfrika og Paul i Skottland som gir oss værvurderinger vi trenger underveis ute i havet. Forstår at det er best å vente til mandag morgen og neste oppdatering av værmeldinger. Des frykter en overraskende værutvikling siden været ikke er helt som det pleier på denne tiden av året. Det er høyttrykkene i sørAtlanteren som styrer lavtrykkene som kretser rundt Antarktis og hindrer dem fra å sige oppover langs kysten av SørAfrika. Det er nede vest for Cape Town det hele begynner.

Nå er det mandags morgen. Vi har sjekket ut på ny. Gjort opp vår skyld og gjeld. Betalt for oss i marinaen. Handlet inn siste ladning ferskvarer. Gnisten har stekt og vakuumpakket kjøttdeig. Stekt kylling. Ferske hamburgere ligger på kjøla og pizzarestene fra i går.

I natt legger vi ut på etappe 6 av vår kryssing av det Indiske hav. Det er nå det gjelder. Til nå har vi stort sett bare hatt medvindsseilas. Nå kan vi få hva som helst. Men vi har som Askeladden, gode hjelpere, og en liten heiagjeng hjemme, så vi satser på å komme oss velberget gjennom dette, som trolig er det mest utfordrende vi kommer til å gjøre på denne jordomseilingen. Distansen til Richards bay er ca 1600 nautiske mil. Vi skal puste lettet ut når vi kommer fram dit om ca 12 dager. Er vi riktig heldige, prøver vi å komme oss lenger sør, mot Durban eller enda lenger. 1900 nautiske mil.

Om vinden er god….

Vi vil ikke være alene ute på havet. Det er en voldsom skipstrafikk. Noen av dem uten AIS….


Bildet viser skipstrafikken rundt Madagaskar. Den rosa gruppen ved La Reunion er WorldARC-flåten. Snart går de inn et skikkelig grisevær syd om Mdagaskar….

La Reunion

Vi sleper oss fram til bilen. Nesten som utslitte oldinger. Det er som beina nesten ikke kan bære oss. Det verker i knær og hofter. Musklene er stive og skjelvende. 7 timer over stokk og stein der hvert eneste fottrinn krever din oppmerksomhet. Gjennom tåkehavet. Underlaget er skarpt. Faren for å falle er overhengende.



Vi har vært på vulkanens topp. 2643 meter over havet. Sett ned i avgrunnen under oss der en av verdens mest aktive vulkaner ligger og slumrer. Siste utbrudd i slutten av Januar 2017.

For den som vil lese mer: https://www.volcanodiscovery.com/pitondelafournaise.html

Vandring i fjellene er stort her på Reunion. Det er som å være med på en massevandring til Prekestolen. Det kryr av folk. Mest den yngre garde. Unge, spreke og veltrente. Noen barn. Få på vår egen alder. Mange med staver. En som må være konkurranseutøver, jogger lett forbi oss. Vi kjenner oss gamle og utrente.

Å leve slaraffenlivet i båt er ikke den beste oppladning for noe slikt. Men vi klarte det! Vi har sittet på toppen av en vulkan.



La Reunion er Frankrike. Den franske stat og EU har investert enormt i infrastruktur og bygninger. Veinettet er fantastisk. Bygningene av nyere dato. Noen hypermoderne. Slum og elendighet er fraværende. Bilparken består av nesten bare nye, franske biler. Alt virker velordnet. Frankrike har kommet langt i forhold til fordeling. Egalite. Idealer fra den franske revolusjon. Det er et flerkulturelt samfunn. Raser og religioner lever fredelig sammen, side om side. Folk er fornøyde. Men vi er mange hakk opp i forhold til Rodriguez og Mauritius.


Men først og fremst er La Reunion vill og vakker. Flate, frodige skråninger mot nord. Skyene henger rundt fjellene. Det regner. Skoger, mindre flater med beitende kveg i høyden. Veiene slynger seg oppover og innover. Hus klorer seg fast i skråningene og gir betagende utsikt mot det Indiske hav.


I havnen som er hypermoderne har vi vann, strøm og internett. Dusj og toalett. Vi nyter luksusen å kunne dusje hver dag. Spise fersk pain, baguetter, det daglige brød i metervis, nesten. Vi gjør nødvendig vedlikehold på skuta. Forbereder oss på overfarten til SørAfrika. RSA. Her ligger båtfanter som oss. Her ligger World ARC-flåten som ankom for få dager siden. 3 svenske båter og en hollandsk reiste for en uke siden. Ann og Jonathan i Sofia ankom Richards Bay i går. De dro herfra dagen før vi kom.



Vi har studert været. Leser GRIB-filer lastet ned fra nettet daglig. Konfererer med vår franske venn Patrice, mottar råd fra vår skotske venn Paul. Vi skal krysse et område med to ulike værsystemer. Fram til rundingen av sysdpissen av Madagaskar kan vi forvente passatvind fra sørøst. Videre over Mosambique-kanalen der lavtrykk som runder SørAfrika kommer togende og kan sette opp sønnavind. Motvind.

Når vi nærmer oss land møter vi den beryktede sørgående Agulhas-strømmen. Når strøm og vind går mot hverandre, kan det bli svært grov sjø. Det vil vi prøve å unngå. Det gjelder å ha god timing og en porsjon flaks. I november måned er sjansen for at stabile høytrykk i syd-Atlanteren presser lavtrykksbanene sørover og gir roligere værforhold.

Men for en så lang overfart, 1600-1900 nm kan alt skje. Ingen værmeldinger er sikre etter to-tre dager. Vi skal være der ute i nesten 14 dager. Er vi heldige, bærer vinden oss langt sørover som mot East London, er vi uheldige presses vi mot Richards Bay som de fleste andre, lengst nord i RSA.

I morgen, tirsdag 31.oktober sjekker vi ut og begir oss ut på etappe 6 av kryssingen av det Indiske hav…..


Mauritius

Tre dagsreiser lenger mot sørvest ligger Mauritius, hovedøya i øystaten Mauritius-Rodrigues.

Øya er omgitt av et omfattende rev som beskytter kysten. Særlig i nordøst der det er vakre strender, rikelig med sol og le for den evige sørøstpassaten ligger mil etter mil med luksusboliger og såkalte resorts, dvs mindre luksushoteller med egen strandlinje, murer og gjerder, porter med adgangskontroll. Dyre biler suser rundt svingene på asfaltveiene og reflekterer velstand, fritidsboliger for rikinger fra hele verden og turister. Men Hvermannsen tar bussen. Det er færre motorsykler i gatene og flere biler. Ikke bare japanske og koreanske, men forbløffende mange europeiske.





Det er ikke bare den geografiske størrelsen, men det bor mer enn ti ganger så mye folk her, og turismen har blitt en stor industri. Hovedspråket er fransk, mens det også snakkes kreolsk og engelsk, noe som reflekterer befolkningens opprinnelse: Europa, India og Afrika. Herrene og arbeidsfolket på sukkermarkene og teplantasjene på de veldige flatene i de fruktbare og solvendte fjellsidene, med den rustrøde fruktbare jorda. De bratte fjellene som kneiser i bakgrunnen sørger for at skyene samler seg og avgir en passende mengde regn. Slik er det velordnede byer ved kysten og litt mer uryddige tettsteder i de slake fjellsidene og på slettene mellom toppene høyere oppe. Blomstrende handel som drives for en stor del av utvandrede kinesere og driftige indere, etterkommerne av kuliene, arbeidsfolket britene importerte i sin tid. Strandsittere bor i enkle, for ikke å si elendige skur langs kyststripen. Afrikanerne. Den sosiale arven fornekter seg ikke.

Hovedstaden Port Louis er preget av en ypperlig havn, moderne bygninger, travel trafikk og blomstrende handel. Forretningsfolk i hvite skjorter og trange kjoler i rask gange, uniformerte vakter og politi i relativt stort antall, bleke turister, og ikke fullt så elegant kledde filippinske sjøfolk og kinesiske fiskere. Fortausrestauranter og delvis overbygde gågater og shoppingområder sørger for å dekke behovene til de øvre samfunnslag og turisten. Prisnivået er behagelig, men ikke direkte billig. De fleste varer er importerte. Et enormt konteinerskip ligger i havnen utenfor. Rundt hovedstaden motorveier med rundkjøringer og lyskryss og altså to felt i begge kjøreretninger. Svingete veier ved kysten og flotte, rette veier i høyden.
















<a


Innsjekk er noe byråkratisk med helse, toll, kystvakt og immigrasjon, men alle er kjappe, ytterst høflige og vennlige. Omfattende bunker med formularer skal fylles ut for hånd, delvis med blåpapir og så stempel og signatur fra skipper og tjenestemann. Ingen tjenestekvinner her.

Øyene har problemer med munn- og klovsyke, så vi blir avkrevet rapport om vi har vært på bondebesøk og hva vi har av spiselige lferskvarervarer om bord. Landbruksvarer som poteter, løk, grønnsaker og frukt ble spist under overfarten, overskuddet dumpet over bord i havet. Forseglede kjøttvarer med opprinnelse i Europa eller Australia fikk vi beholde så lenge vi lovet å ikke ta med oss noe på land.
Kontrollen ble overfladisk for vår del. Andre har opplevd å få båten endevendt. Kanskje ser Gnisten og skipperen litt for ærlige ut..?
Og her koster det ingen ting å sjekke inn og ut. Men på Rodrigues måtte vi betale rundt om 500 NOK for helsekontrollen, som muligens er delvis selvfinansierende.

Så ble vi sluppet løs. Noen båter dro nordover til Grand Baie, andre sørover til Rivier Noire, mens Gnisten hadde klart å forhandle seg til en kaiplass i marinaen midt i byen for oppholdet. Hun foretrekker å kunne komme seg i land uten jolle, kunne få tilgang til strøm og vann og dra på oppdagelsesferd i gater og traske i handlestrøk og spennende bakgater. Nyte litt luksus uten å tenke på watermaker, solceller og vindgenerator, ankerfeste og det daglige brød. Ferske baguetter hver morgen og en eller flere utskeielser der det var hyggelig å sette seg ned og bli servert. Få strukket litt på beina. Skipperen må til med litt småfiks. Alltid noe som må repareres og holdes i orden. Kanskje gi andre en hjelpende hånd, eller motta en. Snakke med folk på kaien, treffe igjen kjente.

Her treffer vi igjen de gilde svensker i Maria og Elsa, tyske Sabir og hollandske Horizon. Det er press på havneplassen. World ARC er i kjømda. Organisert turseilas jorda rundt. Da må alle andre ut av havna. Men altså ikke oss, siden Gnisten klarte å forhandle oss et ubrukt hjørne i havna, uten strøm og vann. En stakket stund var vi alene før havna begynte å fylles. I forkant observerte vi en lyshåret, ung dame med nordisk utseende og gul skjorte rundt i havna. Skrittet og målte opp langs kaikanten sammen med havnesjefen. Hun viste seg altså å være WARC-verten Cecilie, med etternavn Hammersland. Fra hjembygda vår. Med seileronkel Arene i Oslo som vi har møtt flere ganger tidligere, og lillesøster som Torfinn og Anne Gro har hatt i klasse på Grødem skole. Verden er ganske liten, ikke sant?

Og Pia, som er kollega til Torfinn og reiste hjem for å gjenoppta jobb, er WARC-seiler selv og hadde bedt oss overbringe hilsener fra Aurora Polaris, Randabergbåten som nå ligger i opplag i Australia. Denne gjengen er godt sammensveist etter å ha seilt sammen siden Kanariøyene.

Slik ble vi kjent med en svensk familie med to mindreårige barn om bord.

Like før vi skulle dra videre ser skipperen mannen, Jørgen, på hodet nede i kistebenken ved roret. Om han trengte verktøy? Om vi hadde umbrakonøkler og en momentnøkkel? Skipperen slo raskt til med både det ene og det andre, siden man aldri vet hva som hender på en reise som vår, er Lovinda lastet med ”Någe a’ kvert”, som en kjøpmann i Farsund pleide å si en gang i tidens morgen. Nå kan svensken, om han ikke får tak i lokale materialer selv, støpe fast det øvre rorlageret som levde sitt eget liv. Vi satser på å treffes igjen i neste havn slik at Lovinda kan gjenforenes med utlånt verktøy.

Vi rakk å leie bil og kjørte øya rundt søndagen før vi dro. Vi foretrekker gjerne søndager. Da er bygatene øde og trafikken enklere på feil side av veien og det tar litt tid å vende seg til å måtte gire med venstre hånd. Men det gikk bra og vi ble mange inntrykk rikere.



I skrivende stund er vi kommet til siste stopp før Afrika, La Reunion, som er fransk. Her blir vi liggende og vente på vær for den siste og mest kritiske etappe 6 over det Indiske hav til SørAfrika, eller RSA, som det heter. Mer følger etter hvert.

Rodriguez

Det er fredagskveld. 6.oktober. Det er lunt i ruffen. Utenfor er det vått. Det regner. En front passerer. Vi klager ikke. Vi har hatt lite av slikt på lang tid. Det er kjølig nå som vi har forflyttet oss ganske mye sørover. Vekk fra ekvator. Det er bare 21 grader i kveld, når sola ikke skinner. I ettermiddag måtte vi ta på oss Fleecejakkene for ikke å fryse i den friske vinden når vi skulle på dekk og vinke våre venner avgårde. 
I dag forlot 4 båter havna. En hollender, en tysk og to svenske, Elsa og Maria. Vi er nå fem tilbake. Tirsdag kveld hadde vi en uformell sammenkomst med svenskene om bord. Vi bød på ”Husets” salat med innlagte gitarsprell. Begge svenske mennene hadde hatt jevnlige gitarøvelser langs sin ferd, og nå fikk også skipperen være med. Det ble en kanonkjekk kveld, der svenskene ble kjent med Deckspojken, men også Reinert med Beine’, som en liten kuriositet. Det ble jammet kjente og ukjente låter. Salaten gled ned på høykant, samt nogo attåt, som Børt Erik Thoresen pleide si i fjernsynets barndom. Skandinavia er aldri mindre enn når man er på tur og det er langt hjemmefra. Mann er manns gaman. 

I kveld har vi spist enkel middag om bord, kylling nuggets og ris, og hygget oss med en koselig film. Anthony Hopkins i The World’s fastest Indian (Ikonisk amerikansk motorsykkel). Den sanne historien knytter tråder mellom Invercargill, New Zealand og Bonneville sletten i USA, mellom Askeladden og de gode hjelperne, mellom menneskers drømmer og oppfyllelsen. Bare man vil det sterkt nok. 

Gnisten sitter fordypet i Jo Nesbø. Det lyder dempet musikk over høyttalerne. Chet Atkins og Mark Knopfler spiller ”Tahitian skies”, mens skipperen er helt med på gitaren. En stund siden vi var der. Tahiti. Flere hav i mellom da og nå. Ferdigheter må holdes vedlike. Man blir lett rusten om man ikke øver litt i blant. Gitarkvelden var en stor inspirasjon og skipperen håper på gjentakelse hvis vi treffer de gilde svensker igjen på veien. 

Vi ligger altså for anker like utenfor kaien i Port Mathurin, Rodriguez. Øyene Rodriguez og Mauritius utgjør en stat øst for Madagaskar. Øya er omgitt av et vidt rev med et ganske så omfattende grunt sandhav innenfor. Frodig i nord, og tørt og avsvidd i sør. Den konstante passatvinden og den sterke sola tørker ut jordsmonnet. Høydedragene får skyene til å avgi regn og det blir ganske frodig. Her ligger øyas spiskammers. Her har det vært dyrket bomull, bananer og sukkerrør. Til slikt trengtes arbeidsfolk. Så importerte koloniherrene fra Frankrike, og siden England, arbeidskraft fra India og Afrika. Noen kinesere driver handel her, som vi så ofte har sett i Stillehavet. 





Byen oppleves som ren, pen og velordnet. Bygningene forteller noe om forhistorien, de eldre i tre, typisk kolonistil med overbygde tak og svalganger i 1-2 etasjer. Sjarmerende. Noen blikkskur, men de fleste i mur nå. De fleste bygningene er malte, og godt vedlikeholdt. Skiltmalere må ha hatt gode tider her, for både skilt og butikkfasader er rikt dekorert med en dyktig hånd.

Det er lite søppel og hundebæsj å tråkke i gatene. Gatene er rette. De fleste i sentrum av byen enveiskjørte. Veistandarden er ikke noe å skjemmes av. Det er fast dekke over det meste av øya. Veiene er svinget og bratte. Ingen hensyn til vinter, snø og is å ta.  

Bilen her er i mindretall. Det er japanske motorsykler som dominerer trafikkbildet. Knatringen fra en strøm av 125 kubikk ensylindret firetakt. Trafikken er tidvis tett, men relativt hensynsfull i forhold til fotgjengere. Folket oppleves som svært vennlige, høflige. Folk kler seg pent. Til dels elegant. I friske farger.

Gjerne i blomstret hatt. Eller med parasoll. Eldre menn med mørk bukse, lys skjorte og hatt.

Ungdommer i grønn skoleuniform. Eller Rasta-folk med sine karakteristiske omfangsrike, fargerike strikkeluer som fanger opp håret de aldri klipper, og med en viss slentrende gange. Om øynene var rødsprengte, klarte ikke skipperen å observere…. (Rastafolket anser marihuana som medisin mot det meste.) Mennene hilser hverandre ved å klaske de åpne håndflatene mot hverandre to ganger. Tar ikke grep, slik vi gjør.

Verdige menn i fotsid kjortel, kalott og skjegg på vei til og fra moskeen. Få kvinner å se med Hijab, men noen med hodeplagg. 

Folket møter deg med blikket, hilser gjerne et blidt Bonjour, smiler. For her er det fransk kulturpåvirkning. Her får man tak i franske delikatesser, oster, småkaker, croixanter, fylt vannbakkels og ferske baguetter. På det velordnede markedet er det et stort utbud av ferske grønnsaker og friske frukter. Utenfor, all slags hjemmesyltet, stråhatter, brukskunst, og typiske turistartifakter, skjønt det er ikke påtrengende mange turister å se i gatene. Kjøttmarkedet utenfor med atskilte boder, en for kylling, en for okse, en for geit, og en for svin, og altså en for fisk, men den var stengt. 

Det lyder reggae-musikk fra en klesbutikk i gågata. For noen år siden kom det for øvrig til opptøyer her da en lokal reggae-musiker ble arrestert av politiet. Kanskje hadde han fyrt seg en J? Vi får ikke inntrykk av at øya har et stoff-problem. Inger pusher oss, og vi har ikke kjent den umiskjennelige røyklukten heller. En og annen uflidd person kan observeres, men i det store og hele føler vi oss meget trygge her.  

I slutten av kommende uke arrangeres det en festival her. 15 års jubileet for uavhengighet skal feires. Byen pusses opp. Fortau fikses, asfalten lappes. Det mures og males. Girlandere og lenker med flagg henger i gatene.  

Dagen etter vi kom hit, ble vi jaget ut av havna fordi de ventet et forsyningsskip. Havna er trang og man ønsker å forebygge ulykker. Så snart skipet kom til kai, fikk vi komme inn igjen. Det var mandag. Onsdag var skipet losset, og så måtte vi ut igjen. Det går i containere. Store stabler av dem stuet på land. Forsyninger for en hel måned om gangen. Som sement. Armeringsjern. Esker og kasser til butikkene. Mel,sukker ris. Frysevarer. Flybensin og drivstoff til de tusen motorsykler, også de i containerformat. Nye biler. Tomme containere i retur. Skipet tydelig lettet da det dro. Så hadde vi havna for oss selv igjen.

Transport er billig. 30 rupi for en lang tur med buss. Ti kroner. Men vi hadde lyst til å se litt av øya på egen hånd og bestilte oss en terrengmotorsykkel, for sikkerhets skyld, siden veiene på øyene vi har besøkt tidligere, kan være både av sand og grus og ganske dårlig vedlikeholdt. Men ikke her, skulle det vise seg. Med skipperen som sjåfør og Gnisten som kartleser, bar det til fjells. Det er svingete og ganske bratt opp bakkene til de litt flatere partiene i høyden. Beitende storfe, geiter, små sauer. Magre. Terrasserte jorder slynger seg i fjellsidene. Bananpalmer, hirsemarker, appelsintre. Folk i arbeid med machete. Husklynger klorer seg fast i bakkehellet. Ikke fullt så mye maling i bruk som nede i byen. Det bar bakke opp og bakke ned. Noen i bratteste laget, syntes Gnisten. Vi snur. Klarer motoren bakken, eller må vi av og trille? Men det gikk så vidt opp på første og andre gir. I høyden, vakre overblikk utover revet og grunne, grønne vannet innenfor. Ned mot sjøen, flere såkalte resort. Hoteller med bungalower og vakt i porten. Turismen er i utvikling.

Vi tar en tur ned på stranda og ser såkalte Kitere som med seilbrett og skjermer i gilde farger i viltre hopp og sprett raser bortover vannet så spruten står. Vi skuer en åpning i revet og en renne innover der en katamaran hadde funnet veien inn til en ankerplass som er avmerket i kartet. Ikke så mange som våger seg inn her på lo side av revet. Man skal vite hva man gjør slike steder. Vi skygger i alle fall unna slikt. 

Vi tok lunsjpausen på en enkel restaurant i bakkehellet og fikk rimelig og god mat i tillegg til fin utsikt. En tiggende hund dukker opp samtidig som maten blir servert. Blir bryskt skysset vekk og lunter unna, men melder seg på nytt når vi har spist ferdig. Hunder har respekt for folk i dette landet. 

Så kjørte vi sjøveien over til flyplassområdet. Veien slynget seg langs strender og viker nesten i vannskorpa. Ingen føringskanter, så her må man holde tungen beint i munnen. Gnisten kommanderer skipperen til å konsentrere seg! Hun vil ikke at skipperen skal styrte oss ut i fjæresteinene. Men han stopper i hytt og pine. Finner fotomotiver over en lav sko.




Rustikt landskap og rustikke boliger. Smale, hvite båter på svai. To menn staker en båt utover grunna i skvalpesjø og heftige blæsten. Landskapet snaut, tørt og karrig. Der flomvann fra kraftige regnskyll dreneres ut i havet, er det forsenkede betongoverganger, der sjøvannet vasker over, siden det er fullmåne og høyvann. Så stopper motoren mens skipperen stakk sandalene i vann. Var det kommet sjøskvett i tenningsanlegget? Må vi trille sykkelen videre? spør Gnisten ganske engstelig. Heldigvis startet motoren straks. Trolig kvalt av for lav fart og høyt gir, tror skipperen. 

Vi hadde ætlet oss til oppdrettsanlegget for utryddingstruede landskilpadder. Lette å fange og offer for hensynsløs fangst i seilskutetiden, da ferskt kjøtt var en stor mangelvare. Også lokale jegere har bidratt til overbeskatning av bestanden, som nå er fredet. Anlegget hadde over 4000 skilpadder i ulike aldre, de eldste opp til 90 år og 150 kilo. Anlegget aler opp skilpaddearter for Seychellene, Madagaskar og Mauritius, som skal utplasseres tilbake i sin tid. Vi ble tatt med inn i innhegningene, der vi fikk hilse på og gå blant de eldste skilpaddene, som helt tydelig var vant til folk. På størrelse med to sementsekker. Fascinerende når de kommer mot deg, strekker hals og ser på deg med sine vasne, uutgrunnelige urtidsøyne. Nesten som en Alien fra en eller annen fjern planet. Liker å bli klødd forsiktig på halsen. Hannene kjennetegnes med spiss kant på bakskallet, hunnene med bred kant. Omtrent på samme vis som med krabben.  

Tilknyttet anlegget var det også en gedigen kalksteingrotte med stalagmitter og stalagtitter, der vi fikk en fin og interessant omvisning eksklusivt på engelsk for oss. En stor opplevelse! 

Så bar det veien oppover bakkene. Kjenner lufta bli kjøligere. Det regner en skvett. Stopper og konfererer litt med kartet. Spør de lokale om hvor vi befinner oss. Få kartet til å stemme med terrenget. Så bærer det bratte svingene nedover på lavt gir og bremsene på, mot havet og sola på nordsiden, der båten ligger og venter på oss under regnbuen… 

Lørdag morgen våkner vi til et selsomt syn. Det er fullmåne og storfjære. Store deler av revet ligger tørt. Det ligger strødd med hvite båter og det er massevis av folk som går rundt. Det er tydelig at det jaktes på noe spiselig. Vi vet ikke hva folk har i sekkene de bærer med seg eller hva de bruker de lange, tynne trestokkene noen bærer med seg. En kar løper så vannspruten står og kaster stokken mot ett eller annet. Vi antar folket fanger fisk som står i pyttene, plukker skjell og jakter trolig også den ettertraktede langusteren, en hummer uten sakseklør, som finnes i store mengder i kanten av korallrevene. Så kommer tidevannet og snart er det stor flod. Sandøya på revet er nesten helt under vann. Men hva jaktet de egentlig på? Dere gjetter det aldri! I kveld fikk vi rede på at det var årets store begivenhet, omtrent som hummerfisket hjemme. Det var jakten på havets store delikatesse, det strengt regulerte fisket på store blekksprut! Ett døgn i fryseboksen eller 1 times koking og kjøttet blir som smør…

Men fullmåne er en fin ting for seilere. Det betyr lysere netter og lettere nattevakter. Vi har besluttet å sjekke ut mandag morgen og begi oss ut på etappe 4 på veien fra Indonesia til SørAfrika, den 360 nautiske mil lange overfarten fra Rodriguez til Mauritius. Som strekningen Stavanger- Inverness. Vi regner med å bruke mellom 2 og 3 døgn på seilasen, og det er meldt rolige vind- og værforhold. 

Vi blir nå pustet i nakken av World ARC, en organisert turseilas jorda rundt. Heldigvis ikke så mange båter som forventet. Trolig mindre enn 15 båter. For oss betyr det større trengsel i havnene, der WARC har tinget alle de beste plassene, men også muligheten for å treffe nye seilere. 

Det er altså lørdag, Laugardagen. Vi vasker håret, skipperen klipper skjegget og Gnisten trimmer panneluggen hans. Skipperen såper seg grundig inn i cockpit, så hopper han på havet og skyller siden av saltet i dusjen på hekken. Gnisten lurte med seg noen flasker vann fra springen på kaien, som hun godgjorde sitt legeme med på dekk. Slik sparer vi vann. Men watermakeren slår sine rytmiske, syngende slag, og en jevn, liten strøm av vann finner veien inn på tanken. Solcelle og vindkraft omsettes til drikkevann.

Gnisten har hentet vasketøyet. Pent sammenbrettet og strøket til en rimelig penge. Hvilken luksus!

En revolusjon har funnet sted

Det er natt. Det er da nattdyrene er aktive. Også selveste Knotte-nattdyret, skipperen, som slumrende nattevokter gir seg hen til tankens frie flukt, over og gjennom tastaturet.Vi nærmer oss slutten av etappe 3 av kryssingen av det Indiske hav. Vinden har løyet kraftig gjennom de siste timene og vi siger langsomt gjennom natten for bare fokken. En og annen dønning får masta til å svaie, fokken til å blafre og skjøtene til å smelle. Skuta rister. Ikke helt bra for duken, men skipperen er en tålmodig sjel. Kikker på vindinstrumentet, sjekker vind mot båtfart og kurs. 3.5 knop over grunnen. Skal vi heller starte motoren, sette japaneren i sving, og la ham svette litt? Rulle inn fokken og spare duk, skjøter og rigg? 

Skipperen har vært oppe i luka og sjekket. Havet er ikke flatt, men månen kaster sine gylne flak foran baugen og stjernene funkler matt. Om noen timer har måneskipet seilt seg under horisonten og stjernehimmelen er atter seg selv igjen, sprakende. Men da har skipperen gått av vakt og Gnisten overtatt.

Skipperen har nettopp sendt av gårde e-post til Paul i Skottland som holder oss oppdatert på været, posisjonsrapport hjem til døtrene som oppdaterer oss med nytt hjemmefra og holder hjemmesiden oppdatert for den som har interesse av å følge oss på ferden mot nye horisonter, mot Rodrigues, Mauritius og Reunion, øyene like øst for Madagaskar, og lenger bak: Afrika!

Men altså. Over oss, blant stjernene på himmelen suser de i rasende fart: satelittene. Et våkent øye kan kanskje observere dem som hurtige lyspunkters flukt over stjernehimmelen. Noen er geostasjonære og derfor umulige å få øye på. 

Noen holder øye med oss. De militære. Storebror ser oss. Eller skal vi si Storebrødrene? Noen av dem gir oss vår posisjon med fabelaktig presisjon. GPS. Militært det også. Bomber og raketter skal treffe sine mål. 

Kommunikasjonssatelittene. Telefon. Internett. Noen har gitt oss tilgang til fotografier av hele kloden. Huset hjemme. Båten i støa. Mer nøyaktig enn noe kart. Google Earth.

En enorm revolusjon har funnet sted. Vitenskapelig framdrevet, med enorme sidevirkninger for Hvermannsen. 

I skipperens barndom, Sputnik som sendte sine Bip-bip signaler fra verdensrommet. Vi lyttet på radioen. Vi speidet opp på nattehimmelen. Laika, hunden som den første kosmonaut, siden mennesket. Jurij Gargarin, Valentina Tereskova. Russiske pionerer. Skipperen satt andektig klistret foran TV-skjermen og fulgte forbløffende sendinger fra romfartens pionertid med Erik Tandberg og Jan P Jansen som veivisere. Gemini, Apollo, månelandingen og de nesten uvirkelige scenene da astronautene kjørte bil på måneoverflaten, kosmisk støv virvlet opp fra de spinnende nettinghjulene. På direkten. Linket via satelitter jorda rundt. 

A small Step for a Man, a giant Leap for Mankind.

Så kom en bror en dag hjem med en liten, blank pakke, pakket ut en tynn, cellofanlignende, speilblank folie i blankt og gull. Et overlevelsesteppe. Til å speile kroppsvarmen i ekstremsituasjoner. Et romfartsprodukt. Skipperen som på den tiden var oppsatt med regnestav og kalkulerte alskens matteoppgaver, fikk nyss i kalkulatoren, som akkurat var kommet i handelen. Til eventyrlige priser. HP. Made in the United States of the USA. Tall som syltynne glødende tråder i grønt eller gult som viste beregninger raskere enn det var mulig å taste. Med så mange desimaler som helst. Som magi. Et romfartsprodukt. 

Dette var i den tiden universitet og næringsliv opererte med hullkort og datamaskiner så store som hus, med regnekapasitet som knapt kunne måle seg med kalkulatoren du har på telefonen din i dag. Lenge visste vi at de kompliserte beregningene av banene, glidevinkler og hastighet, måtte finkalkuleres om bord på romfartøyene med små regnemaskiner, programmerte datamaskiner. Derav framtvunget krav til krympet størrelse og vekt. Miniatyrisering av regnemaskiner var kommet for å bli. Utviklet i Silicon Valley of California. Mikroprosessoren var oppfunnet. Chipsen. De magiske svarte brikkene. Et romfartsprodukt.

Siden kom en jevn strøm av produkter som har sin opprinnelse i romfarten. Til glede for deg og meg. I stort og smått. Som tekstiler, komposittplast, den allesteds henværende mikrochipsen, styringsteknikk, mobiltelefoni, fjernkontroller, mikrobølgeovnen, Pc’en, mobiltelfoni, kartplotteren. Kraftfulle verktøy i arbeidsliv og fritid.

IT-revolusjonen, for ikke å si kommunikasjonsrevolusjonen, Internett, og Smarttelefonen, som på forbløffende kort tid har forandret hverdagen for de fleste mennesker på kloden. 

Og altså vår latterlig gammeldagse satellitt-telefon. 

Over hodet på skipperen i denne natten, Iridium-satelitter kretsende over klodens avkroker. Som her, over det Indiske hav. Langt ut på havet. Tusenvis av kilometer fra folk. Flere titalls kilometer over hodene våre, raser en av dem over himmelen til en hver tid. I svimlende fart. Knytter verdens avkroker sammen, Antarktis til K-2 i Himalaya, veiløse outback’en i Australia til Tierra el Fuego. Vårt lille skip til vår hjemlige familie.

To-tre-fire, snart fem streker på skjermen. Satelitten er klar. Vi er Online. Så kan skipperen kople seg opp og sende sin posisjonsrapport på e-post til døtrene der hjemme. Motta nytt hjemmefra, hente GRIB-filer med værinformasjon. Ta en telefon til sin gamle mor. I nøden kan han kalle opp Hovedredningssentralen på Sola. Eller i sin ytterste nød utløse sin nødpeilesender, og straks vet noen hvem vi er, hvor vi er og at vi trenger hjelp. 

En revolusjon har funnet sted. I det stille. Takket være romfarten! 

Vi har bare sett begynnelsen….

Half way to Rodrigues

A bit bumpy today and the predicted gale arrived quite accurately on time.
We were a bit overpowered during the night, and just after break of dawn we dropped the mainsail and eased the genoa furling somewhat. This gave much better balance for the windwane, which has been steering pretty accurate all day. Before dark we are sailing with about 1/3 of the genoa. This gives more pleasant sailing, although the speed could have been a bit better. Tomorrow morning we should be around half way to Rodrigues.
It has not been possible to sit out in the cockpit today due to rain and spray. we have been reading and relaxing almost all day.

For lunch today we had crepes and fried bacon, but for supper only a few biscuits….
Our position at sunset (13.20 UTC) 16.28 S / 81.32 E Distance to go 1050nm.


Wind gusting 28-30kts, but quite stable at 23kts. Boat speed around 6.4kts. waves 3-4m

all well aboard. 

Kind regards
Team Lovinda

Third day at sea

Twice a day, in the morning and in the evening we are talking with our French friend Patrice on s/y Alter of Toulon on the VHF. Its an Ovni 43. He is a solo sailor. We are exchanging positions and some small talk. What we have been having for dinner. The wind and the waves and the forecasts. On the menu for today was pasta with ham, garlic, olive oil, egg, parsley and cream. 

Patrice is ahead of us and slowly advancing away from us with full sail wardrobe, while we are only flying the genoa. The weather reports we are getting from Paul in Scotland are looking good and promising for the rest of the crossing, which actually is between two continents, Asia and Africa. It is still a long way to go. We are low risk takers and trying to keep a reasonable good speed without pushing the boat and gear. If the wind drops too much, we will hoist the mainsail to add more power. The genoa is quite big, and if the wind is coming too much from behind, the mainsail is killing the wind that hits the genoa and making it flapping. Running into the night with too much sail area is also a risk. Because the wind is gusty, and if the boat is overpowered, it starts running into the wind with flapping sails. If so, you may be quite sure to finding a darker cloud around the boat. Because some stronger winds are expected in a couple of days, we have positioned the boat a bit to the south of the rhumb line, so that we are prepared to bear off slightly if necessary.

During the days we are living under the bimini roof in the cockpit. At least when the weather is nice and spray rarely is thrown up against us. Irene, the Gnisten, is working with knitting or with the hook, or reading electronic books on her cellphone. The skipper is reading too, doing some small talk. Or just studying the changing skies, the pattern of the waves or the colours. In the rather rounded clouds of the trade winds, there is a world of recognizable forms and shapes. Like cartoon figures, monsters, trolls, human profiles and shapes, torsos and animals. In the morning you will collect the nights catch of flying fish on the decks. Up to 30 one morning. Mostly quite small. There is no moon, making our nights quite dark, but the sparkling stars above us are giving a scarce backlighting during the night watches. Further on we will have the benefit of the rising moon. There are still 10 to 12 days to go if the winds are good.

We rarely see any marine traffic. We saw the lights from a Chinese freighter to the south last night. The AIS is giving us more details. 

In front of us we have the Joshua and Alter, behind us the Maria, Elsa and Sabir. All heading for Rodrigues which to us lies 1584 nautical miles ahead of us at 02hrs, Wednesday 20.th of September.

Position 14.14 S /90.28 E COG 272 degrees Wind 13kts, SOG 5.6kts

Klar for Det Indiske Hav 

Cocos Keeling
Det er lørdag 16.september. Snart frostnetter hjemme. Rart å tenke på. 

For 4 måneder siden forlot vi New Zealand. På denne tiden har vi rukket over ganske mye. Ny Kaledonia, Lojalitetsøyene, Vanuatu, Papua Ny Guinea, Australia og Indonesia. Vi befinner oss nå på det ytterste punkt av australsk jurisdiksjon, som det visstnok heter, Cocos Keeling atollen. Den er ca 10 nautiske mil vid. En gang i tiden var det en vulkan her, som gjennom tidene har sunket tilbake i havet og etterlatt en grunn havslette med en ring av korallrev rundt. Noen steder er det bare rev, men inn i mellom, halvmåneformede, flate sanddynger med kokospalmer. Mot havet, glattere revstrukturer og hauger med korallgrus som havet har kastet i land. På innsiden i lagunen, fin, pudderaktig, hvit korallsand nederst, og her og der korallgrus øverst på stranden. Mellom øyene der revet er flatt, skylles sjøvann over og inn i lagunen. Det renner en frisk strøm med flere knops fart her og der.

Dykker man under havflaten, er det et yrende liv. Levende koraller, store muslinger med blå sikk-sakk kjeft innvokst i korallene. Korallenes farger og form er svært variable. Noen som gulgrønne fotballer, andre som brune flak, andre som grener på et Bonsai-tre. Noe rødt. Hardt som betong. I det næringsrike sjøvannet som skylles over revet, finner vi et stort artsmangfold av fisk. Større eller mindre akvariefisklignende skapninger. De små, flaskeblå, de større hvite og gulstripede vi har fotografert tidligere. Berggylter, hvitblanke litt flate og noe større fisk i mindre stimer. En svart rugg lar meg ikke komme nærmere. 

På litt dypere vann, der båten ligger, får vi av og til besøk av småhai. Ca meteren lange. Black tipped. Det vil si at ryggfinnen og halen har en svart flekk. De er brunlige å se til fra oven. For vi har ikke tatt mot til oss å hilse på disse havets renovatører. De skal være litt nysgjerrige, men helt ufarlige. Men så skal man heller ikke prøve å mate dem med fiskeavfall, dersom fiskelykken skulle ha vært god. Om lag 10 stykker fulgte etter oss inn til ankerplassen. Starter vi motoren, er de der. De lokale klasker hule hånden mot vannflaten. Da stikker de av. Kanskje klarer vi å få lurt et kamera ned i vannet når de kommer på besøk….

Fargene her er bare ubeskrivelig vakre og sterke. Med polariserte solbriller blir det nesten overveldende. Hvite skydotter i horisonten over knallblå himmel. På grunna antar sjøen ulike avskygninger fra mørkeblått til lyseblått, for så å bli turkis som går over i nesten hvitt før sjøen bryter stranden. Havvannet, som er krystallklart, gir fantastisk sikt nedover. Det er nesten som man skulle tro vi berørte bunnen, og så er det kanskje 10 meter dypt eller mer. Slikt man sjelden opplever hjemme.  

Øyene er selvstyrte, men altså som nevnt underlagt Australia. Øyene er et såkalt Shire. De fleste bor på West Island, hovedøya som er forbundet med de andre øyene med en passasjerkatamaran. Befolkningen på naboøya Home Island som ligger en sjømil unna, består av Malaysiere, som er muslimer. 500 sjeler. Kvinnene går heldekket og bader heldekket. Samfunnet virker velorganisert og husene av ensartet utforming plassert i nøyaktige, vinkelrette strukturer. Det er flotte lekeplasser, minigolf, tennis-, badminton, og fotballbaner som omkranser et fint skoleanlegg.

Rømningshus på solide stålfundament som kan bringe befolkningen i sikkerhet i tilfelle sykloner eller Tsunami.

En moske med gul kuppel og halvmåne. Vi hilser på en eldre, tynn herre med hvit kalott. Han lar seg villig fotografere. Vi utveksler noen få ord. Var det imamen, mon tro? Snart hører vi han synge i høyttaleranlegget som kringkaster ett eller annet fra moskeens tak.


Noen smågutter i en liten båt på lekeplassen. Kaster med stang. Gjett hva de øver på! Det er et supermarked med tørrvarer, og frosne kjøttvarer. Langtidsbrød som ser ut til å ha kommet hit med fly. Mer eller mindre frisk frukt og grønt. Befolkningen oppleves som meget vennlige og hyggelige. Da vi hadde betalt vår havneavgift, 50 dollar for 5 netter på ankerplassen, kunne vi sjekke ut hos det føderale politiet. Så nå kan vi dra når vi måtte ønske det. 


Vi følger nøye med på værutviklingen ute i havet. Vi forbereder oss på etappe 3 over det Indiske hav, den 1900 nautiske mil lange strekningen fra Cocos Keeling til Rodrigues øst for Madagaskar. Syd for oss ligger the Roaring forties, the Hauling fifties og the Furious sixties, der lavtrykkene nord for Antarktis kan løpe uhindret kloden rundt og sette opp voldsomme uvær, enorme bølger som skyver opp store havdønninger fra sør. Heldigvis for oss har vi nå passert den tiden på kalenderen da været er på det friskeste, så vi håper på en god overfart uten altfor store utfordringer. Men vi har lenge kjent på spenningen ved å legge ut på dette havstykket.

Vår svenske venn Lasse i ”Arianna af Valleviken”, som er en måned tidligere enn oss i løypa, fikk nok av juling med kuling, for ikke å si det som verre var. Ødelagt utstyr, revnet fokk og vann inn i båten når ventiler sto åpne og en uventet brottsjø fylte hele cockpit. O skrekk og gru! 

Snart trekker vi opp kroken og gir oss i vei. Sannsynligvis blir det i morgen, søndag 17.september. Værutsiktene ser bra ut. Vår venn, Paul Caldwell, sitter hjemme i Skottland og følger med på værutviklingen fra ulike kilder. Han vil gi oss oppdateringer på vær som vi ikke har tilgang til underveis. Vi henter ned Grib-filer via satelittelefon og epost, men det gir ikke hele bildet. Det er langt å seile og værmeldinger blir mer og mer usikre jo flere dager som går etter utgivelsen. 

Å vite om ugunstig vær tidlig nok, er den virkelige utfordringen. Tidlig nok til å kunne legge om kursen og holde avstand nok for det verste, i alle fall. Værsystemene flytter seg raskere enn båten. Vår franske venn Patrice, vil også videresende informasjon til oss underveis, siden han har tilgang på annen informasjon hjemmefra og har studert meteorologi grundig gjennom sin 7år lange reise jorda rundt, hvorav mye alene, siden hans kone ikke liker seg på havseilaser.  

Vi er en del båter her på ankerplassen. Alle nyter livet her og seiler videre om kort tid. To svenske båter ankom i løpet av det siste døgnet, Maria av Stockholm og Elsa av Helsingborg. Tyske Sabir og franske Alter har vi hatt følge med siden Christmas island. Hver kveld møtes vi inne på stranden der det er laget til benker og bord under tak og en utegrill. Det utveksles informasjon. Vi er på ett vis en slags seilende familie, og vil sikkert treffes her og der på veien videre vestover og hjemover. I palmene henger oppfinnsomt varierende små hilsener fra tidligere besøk. Også norske. Som fra Stavangerbåten ”Saphir”, og ”Det gode liv” som var her for ikke lenge siden.

Uheldigvis er det ufred i Midtøsten og Rødehavet som ville vært en perfekt rute for oss, er stengt. Muligheten av å få oppleve Middelhavet på denne reisen glipper for oss. Risikoen for piratangrep er for stor. Intet forsikringsselskap vil dekke seilas i disse farvannene. Vi har livet kjært og tar ikke store sjanser. Så det blir en skikkelig omvei å seile sør av Afrika og over til Amerika for å finne vind til å seile tilbake til Europa på. Men vi tar det som en utfordring og håper på mange fine opplevelser framover, og ikke minst god bør på reisen som ligger foran oss.