Sangen ved reisens slutt

DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge

DECKSPOJKEN
När jag var liten pojke
så hade jag en dröm
om att en dag få gå ombord
och segla ut på sjön.
Jag ville stå vid relingen
när båten gled från land,
och jag ville se allt det som fanns
där bortom havets rand
.
Jag ville en dag bli kapten
på världens största skepp.
Den djärvaste och stoltaste
kapten man nå’nsin sett.
Och jag skulle ta oss trygt i hamn
i storm og regn og snö.
Och mitt namn skulle viskas överallt
där klippa möter sjö.

Det är få av oss som blir kapten,
men många blir nå’t stort.
Jag blev en däckspojk,
men jag är stolt för det jag gjort.
För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …

För jag gjorde det jag alltid drömt,
som så många drömt förut:
Jag gick ombord och jag seglade …
Bjørn Alfselius/Åge Aleksandersen

Takk for følget!

Vår Odysse er over, og siste kapittel i beretningen er skrevet.

Underveis, ute på det veldige havet, har det vært fint å holde kontakten med familien, venner og andre interesserte.

Vit det at alle små og store kommentarer og heiarop har vært motiverende for å fullføre drømmen om å se litt av verden!

Vi sier nå takk for for følget, og om ikke så lenge blir bloggen trolig avsluttet.

-skipperen og Gnisten

Hjemkomsten


I strålende sommervær seiler vi inn molokjeften i Skiftesvik etter å ha tatt en piruett utenfor huset til skipperens gamle mor. Vi ankom slik vi dro for 4 år siden. Nå med 54 gjesteflagg i riggen.
Skipperens gamle mor på 94 har heist storflagget og byr oss velkommen med en haug nysteikte vafler. Men først må vi ta i mot mottakelseskomiteen som stiller på brygga med sjampis og ferske jordbær, norske flagg og klemmer og gode håndtrykk og velkommen hjem.

Ringen er sluttet. 1471 dager, drøye 40.000 nautiske mil tilbakelagt. Rundt 75.000 km.

Jo, det kjennes godt å være hjemme igjen…..

……og så kom journalistene….
(De uinnvidde kan lese intervjuet i Stavanger Aftenblads arkiv som E-avis 7.juli 2018 s 14/15 eller som nettavis 5.juli)

Siste etappe

Det blåser godt fra nord både i Skottland og utenfor Vestlandet, mens midt i Nordsjøen er det et stort område med svake vinder. Været vil være det samme hele uka, så det er lite å oppnå med å vente i mange dager. Vi får strømmen med oss langt ut i Firth of Moray og snart dukker den ene oljeinstallasjonen opp etter den andre.

Vi blir minnet om hvor ryggraden i våre økonomier stammer fra. Om natten ser vi oransje blaff av fakling fra plattformene rundt oss og om dagen observerer vi rigger og skip i horisonten og klaprende helikoptere i lufta over oss. Ved to anledninger krysser seismikkskipene vår kurs og vi må holde oss unna eller vente på at det lange slepekablene skal passere. Ny leteteknologi oppdager nye olje- og gassforekomster like i nærheten av eksisterende oljefelt, så dette gir grunnlag for ny aktivitet og ny optimisme i en truet sektor av næringslivet. Tankene går til vår eldste datter og svigersønn som begge tjener til sitt daglige brød innen subsea-virksomheten. Etter noen magre år, ser framtiden nå lysere ut

Vi passerer Norskerenna, og vinden og sjøen bygger seg opp til kuling styrke etter som vi nærmer oss Utsira. Ut på kvelden tredje dagen dukker en liten, grå haug opp på et bakteppe av grått. Land i sikte! Havet bryter hvitt langs Utsiras klippekyst og vi smetter mellom bråttene, forbi Spannholmane og inn mot Sørvågen. De røde overettlysene leder oss leia inn mot moloen lenger inne. Så er vi inne i smult farvann. Vi henter opp igjen fendere og tauverk fra kistebenkene for å fortøye ved brygga til Geir Skare, der vi har lagt før når vi har besøkt denne sjarmerende utposten på norskekysten.

Hit ankom vi etter vår Karibiatur i 2003 og hit ankommer vi etter vår Jordomseiling 2014-2018. Ringen er sluttet…

Vår siste havkryssing på denne ferden er fullført uten problemer.

Det kjennes godt å ha norsk jord under føttene.

Det kjennes også godt å komme hjem med skuta i god behold, to år etter forliset i Tasmanhavet. …

Nå gjenstår bare sjarmøretappen, Utsira-Kvitsøy-Randaberg i morgen….

Tilbake til Skottland

Gjensyn med Skottland

På formiddagen rundet vi Kintyre med Paul MacCartney og sekkepiper i musikkanlegget. Passerte Sanda ytterst på sørsiden. Var det Sandøya i vikingruta til isle of Man og Dublin i vikingtida? kan man tenke…. Vi ætlet oss inn til Campbelltown på sørsiden av Kintyre, prøvde å finne ly før nordvestkulingen satte inn for fullt.

Sol fra klar himmel og kald blæst møtte oss i den nye marinaen. Anlegget er helt nytt og den stolte harbourmasteren sto i oransje oljeklær og høyttrykkspylte flytebryggene. For her bor måsene. Langs piren vis a vis ligger matfatet: de svartmalte fiskebåtene. Så dukket Paul opp. Vår venn som hadde forsynt oss med værmeldinger mer eller mindre daglig siden Cocos Keeling-øyene i det Indiske hav. Det ble et hjertelig gjensyn som endte med at han sov over til neste dag. Paul bor utenfor Aberdeen, men har båten liggende i Creobh utenfor Crinan, 4 timers biltur for å pusse rust og male kjølsvinet. Nå kunne vi få takke ham personlig for den svært verdifulle hjelpen han bidro med på veien hjemover, mens Paul slapp å ligge ombord i egen båt i løsemiddeldamp fra det tredje strøket med maling..

Etter en natt stopp i idylliske Tarbert, la vi kursen inn mot Aidrishaig og Crinankanalen som går gjennom rota av Kintyrehalvøya. Det er bare endeslusene som er bemannet. Resten må man ordne selv. Åpne sluseportene som består av to L-formede rektangulære trelemmer som vender mot hverandre med armer av lange, grove tømmerstokker. Så fylle eller tappe vann ved å sveive opp eller ned to kraftige sluseventiler. Vannet kommer fra elva som ligger like ved kanalenMennene ombord og damene med tauene på land. I eldre tider ble fartøyene trukket av hester langs veien som går parallellt med kanalen. Ved slusene er det bygget små, koselige vokterboliger i stein. I dag et turistmål, og vi blir gjenstand for oppmerksomhet av ulike forbipasserende lokale og turister. Kanalen er kort, men passeringen tok oss to dager, siden godværet fikk svingbroene til å sette seg fast som følge av temperaturutvidelser i metallet. Vel framme i Crinan ble vi liggende på brygga bak et kullfyrt dampskip som lå og lunket kjelene til neste dags ukes-cruise med turister. Kullrøyken stakk i nesa og sotflakene tok av og til svingen over kanvasen vår når vinden snurret.


Neste dag, en time før høyvann ble vi sluset ut i havet og satte kursen for det fryktede Sound of Luing og Oban, den største byen i dette området. Strømmen gikk stri, men med oss. Strømvirvlene slet oss snart hit, snart dit. Tidlig på ettermiddagen seilte vi den hyggelige kanalen mellom Kerrera og Oban og snart lå vi fortøyd i den splitter nye marinaen inne i byen. Oban er en hyggelig og travel liten kystby som har hyppige ferjeanløp til øyene utenfor, deriblant Skye og Tobermory som lokket i det fjerne.

Vi besøkte pubben fra vårt forrige besøk her i 2009, men de gamle britiske marinefolkene som hadde hentet ut kongefamilien fra Tromsø i vårdagene i 1940 var ikke lenger å se.. Øya Kerrera rett utenfor Oban var base for norskopererte flybåter som patruljerte Nordsjøen i krigsårene, og daværende kronprins Olav besøkte basen ved en eller flere anledninger.

Godværet var kommet til Skottland og i herlig, men litt kjølig vær fikk vi endelig anledning til å besøke fargerike Tobermory. Liten, intim og sjarmerende. Men det er
turismen som holder liv i byen. Busslaster med passasjere fra ulike verdensdeler oversvømmer området, men om kvelden er det stille og fredelig i den lune bukta.

Det fine været hadde vi tenkt å utnytte til å komme oss gjennom Kaledoniakanalen fra Fort William i vest til Inverness i øst. Vi møter en strøm av norske og svenske båter for vestgående, hvorav Jan Inge og Gunnar fra Stavanger som vi tilbringer en hyggelig kveld sammen med i Fort Augustus. Det er fortsatte problemer med broer som kiler seg fast i varmen, og når anledningen byr seg, sluser vi like godt ut på lavvann og setter kursen hjemover mot gamle Norge, først som sist.

Gjensyn med Nord-Irland

Da uværet hadde lagt seg, og mens vinden fortsatt var i vest, dro vi videre nordover, som innebar at vi kom til å krysse grensa fra Irland til Nord-Irland. Det var grått og kaldt og bygeluft, og strømmen spilte oss et puss, trass i at vi hadde gått to timer før høyvann og skulle ha betydelig medstrøm, gikk det helst med en halv knop i snuten hele veien. Da vi kom fram til den lille fiskerihavnen Ardglass, og møtte en lokal seiler fikk vi forklaringen: Det er store bakevjer med motstrøm i området. Vi hadde vært her før, og ville bare benytte havnen som et nattlig stopp på veien videre mot Bangor og Belfast. På skrentene mot havet ligger en golfbane, mens lystbåthavnen på lavvann ser nesten uvirkelig ut der den ligger som en liten , grunn poll omgitt av fjære og tørre jernstaker og seilingsmerker bak en diger røysmolo som ligger som en beskyttende vegg mot storsjøen når uvær fra sør og øst slår til. Opp den bratteste leideren vi noen gang har forsert, på vei fra flytebrygga og opp til Seilklubben, der tiden ser ut som den har stått stille en stund. Den gamle og lettere skranglete havneverten fra 2014, var tilsynelatende den samme som for 4 år siden. Bare enda mer skranglete og mer krumbøyd. Fiskeskøytene i det indre havnebassenget sto tørt på grunna langs kaien, men det lokale brødet var aldeles utmerket… Vi kjente oss hutrende kalde og det var godt å kunne dra igjen glidelåsene i cockpitteltet og plugge inn vår lille elektriske vifteovn, i begynnelsen assistert av vårt dieselelektriske varmeapparat. Snart bredte varmen seg i ruffen og kokken tryllet fram deilig kveldsmat.

Ikke lange biten opp til Bangor, men mørke, truende bygeskyer med torden snurret rundt med vinden og gjorde oss lettere engstelige for lynet. Det smalt stygt noen ganger, men vi kunne puste lettet ut da skyene seg forbi forut og akterut og det klarnet opp etter som vi nærmet oss holmene utenfor Bangor. Strømmen står stri i sundet, men så lenge den var med oss, var farten god og vi syntes vi hadde god kontroll. Problemet oppstår når strømmen er sterk, setter sidelengs og det er grunt på begge sider. Da skal man ha tungen beint i munnen og følge nøye med.

Forrige gang vi besøkte Belfast, var like før StPatricks day i 2002. Væpnet politi på alle gatehjørner sikkerhetsvakter i alle butikker, og klaprende helikoptere svevende høyt over oss. Det lå spenning i luften. Vi kjente på uhyggen og utryggheten. Sosial uro. Mellom protestanter og katolikker. Mellom de som har og de som ikke har. Urett skaper sinne, og sinne skaper vold. Drap og bomber. Voldsomme opptøyer. Et splittet folk, irene.

Denne gangen var stemningen helt annerledes. Den politiske situasjonen har blitt mer avslappet og det hersker ikke lenger borgerkrigslignende tilstander. Sinn Fein sitter i parlamentet og tidligere fiender snakker sammen. Byen er fortsatt delvis delt og en rundtur i byen viser store kontraster mellom de fattige katolske bydelene omgitt av 8-10 meter høye gjerder, veggmalerier som hyller mennesker som mistet livet der, knuste fasader og traurige hus, til sammenligning med de øvrige, moderne, rene og pene protestantiske bydeler. I dag et objekt for fullstappede, røde sightseeingbusser og lettere pregede turister fra cruiseskipene på havnen.

Fredeligere tider har ført til omfattende modernisering og investeringsvilje. En ny, liten marina ligger helt inne i sentrum. Oppmerksomheten rundt filmen om Titanic-tragedien har ført til at det nå slås mynt på et kritikerrost museum i dokkene der dette myteomspunnede skipet ble bygget tidlig i forrige århundre. Det er mange, hyggelige pubber og spisesteder i sentrum, og mange staselige offentlige bygninger der The Union Jack vaier fra fasader og tak.

Det dieseldrevne toget tok oss tilbake til hyggelige Bangor ytterst i fjorden inn mot Belfast. Moderne og velorganisert havn og en koselig liten by med handlegater og småbedrifter i bakgatene. Vinden sto i sørvest og skulle gå over i nordvest, så det var tid for å komme seg videre. Mot Skottland og Mull of Kintyre. På disse kystene reiser man med tidevannet. Vi spør de lokale og får klar beskjed om når det er best å dra. Det er mye greiere å dra ut av en kjent havn i mørket enn å gå inn til en ukjent i mørket. Vi satte vekkerklokka på 02.30 og i grålysningen dro vi nordover Irskesjøen. I Storbritannia får båtfolket anledning til å kjøpe diesel til båtbruk med 60/40-avgift. 60% til motoren og 40% til varmeapparatet.

Uvær i Dublin



Vi er nå på vei nordover i Irskesjøen. En natt i hver havn fram til Dublin. Kinsale, Crosshaven, Kilmore Quay og Arklow. Fint vær, motvind og motorkjøring. Sola steiker og skipperen blir solbrent på nesa, siden biminien, seildukstaket over cockpiten, nå er tatt ned for godt. Her må det smøres!

Vi ankom den kjempestore marinaen i Dun Lagohaire utenfor Dublin søndag kveld og ligger her nå på fjerde døgnet mens vi venter på at et voldsomt uvær skal passere. Etter at det langvarige finværet hjemme har gitt seg og det stabile høyttrykket over Skandinavia har pakket sammen, har lavtrykkene i vest trukket kølapp og bygd seg opp til hold deg i havna-styrke.

Det uler i riggen, skuta krenger og vindmåleren vipper opp i over 55 knop i kastene. Full storm. Godt å være i havn.

Når uværet har passert og kommer feiende opp langs norskekysten, tenker vi oss videre nordover mot Ardglass og Belfast, før vi en gang i neste uke setter kursen mot Skottland.

Her noen glimt fra Dublin:

</a
>




Gjensyn med Irland

Se, hvilken morgenstund! Å hvilken snerleduft!

Etter som natten mistet sitt grep og dagen begynte å gry, mens det japanske kavaleriet hadde satt opp farten i lett galopp nordover, kunne vi kjenne duften av land. Jordbruksland. Nyslått gras og sauelort. Lenge før landet trådte ut av morgendisen og materialiserte seg som en tynn, lyseblå, bølgete stripe under en illrød himmel. Så steg solskiven opp av havet i nordøst. Kastet sitt lys opp på himmelen og malte kondensstripene fra nattflyene fra «over dammen» et sted. Som hvite piler mot øst. Den ene etter den andre. På ett tidspunkt kunne vi telle syv striper i ulike høyder og posisjoner, alle pekende mot øst. Mot det våknende europeiske fastlandet ett sted. Det minner oss om hvor raskt det går an å reise, og samtidig hvor seint det også kan gå an.

Det kjennes som en enorm lettelse å se landet stige opp av havet, ut av morgendisen. Vite at vi snart har kommet fram til Europa igjen. At vi også denne gangen berget oss unna dårlig vær. Når vi kommer fram og kan lese meldinger fra andre venner som ligger lenger bak i løypa, før Azorene, får vi lese om voldsomme vinder og grov sjø lenger vest. Full storm fra sørvest. Brottsjøer som fyller cockpit og ting som blir kastet rundt i båten når havet står i kok. Noen er redde. Har fått evig nok.
Vi får høre at Florida har hatt årets første orkan. I alle fall 2 måneder før tiden. Hva skjer med været, kan man tenke.

Så kommer vi opp langs land. The forty shades of green. Irlands fargepalett. Slåttemarker i gult og lysebrunt danner et rutete lappeteppe av farger. Vi finner elvemunningen ved Kinsale og snart glir vi inn i ein våg vi visste um, for å omskrive Olav H Hauge en smule. Det er sommer i landet. Klar himmel og sola varmer våre morgenkalde kropper. Ullundertøyet vrenges av. På med sivile klær. Snart ligger vi fortøyd ved flytebrygga. Nesten som å komme hjem. Kjente omgivelser. Vann og strøm.

Så snart ankomstritualet er overstått, med Sjampis denne gangen, ryker hele innholdet ut av forpiggen og opp på dekk i sola. Skuta ser ut som ei fanteskøyte.

Det er ikke vått, bare fuktig der inne, og en skikkelig utlufing må til. Deretter omkalfatrering. Nødutstyr som stormfokk, overlevelsesdrakter og nødraketter kan omplasseres og vi må rydde ut gitar, ukulele, pc-vesker, fotobagger, saccosekker og mye annet løsøre som det ikke er plass til under køyene. Storseilfallet hentes i mastetoppen, pakke vekk reservegenoen som har gjort jobben over hele Atlanteren fra SørAfrika til Europa og kontrollere at fallet ikke snurrer seg rundt forstaget når vi ruller inn seilet. Kontrollere at fallet ikke er gnagd av, surre sikkerhetsnettet i baugen, fylle diesel, skifte olje på motoren, smøre styresnekka og rorlagrene, etterfylle kompasset. Skifte fallet til en av lazyjackene. Djevelen ligger i detaljene, sies det. Om man slurver nå, får man gjerne svi senere.



I morgen flytter det inn nytt mannskap i piggen, Stein og Anne Gro som har seilt med oss flere somre før. Vi vil gjøre det så hyggelig vi kan for våre gjester. Det skal vaskes klær, underbukser og sengetøy. Det skal vaskes båt, skuta skal se så noenlunde presentabel ut. Byssa skures og områder det saltvann har rent blir tørket spesielt. Vi kjører på med varme. Tørker ut fukten etter vasken.

Litt matt i pelsen har hun blitt. Sola og salte sjøen tar på skrog og dekk. Det minner oss om at en skikkelig oppsjaining må til når vi kommer hjem og kan gjøre en ordentlig jobb. Til høsten eller vinteren eller våren. Men først skal vi nyte gleden ved å være tilbake i Irland, gå på pøbb og oppleve det folkelige, hvermannsen og turisten som hygger seg med levende musikk. Folk er hyggelige, slår av en prat og lurer på hvor vi kommer fra.

Neste kveld står vi med litt klump i halsen og ser våre gjester stige ut av bussen. Fire støle timer i buss fra flyplassen i Dublin. Stor gjensynsglede. Ikke før har vi fått stuet gjestene inn i forpiggen, tikker det inn melding om at en Stavangerbåt er i kjømda. Selveste Guttedrømmen, eller Gottedrømmen, som eieren Gustav (Gostav)Paulsen pleier å si det. Gustav er en gammel kjenning, og mannskapet, Fritz Andersen, har vi møtt ved flere anledninger tidligere. Gammel kollega av Stein til og med.

Siden skipperen fyller år denne kvelden, byr Gustav på kald sjampis, før vi nyter herlig middag på Vista, like utenfor marinaporten, og drar videre inn i denne koselige byen. Lyden av levende musikk strømmer ut fra pøbbene og vi lar oss friste.

Dette blir en kjekk markering av skipperen, nå 66. Først da tar livet til… En smule overdrevet, kan man tenke, men man må jo se litt positivt på livet som ligger foran seg, ikke bare se seg for mye tilbake. For det venter oss mye kjekt når vi kommer hjem, håper vi….

Status august 2016

Sommernatt ved fjorden
I skrivende stund befinner Gnisten og skipperen seg hjemme på Randaberg. Gnisten sykler daglig til SUS og blir pensjonist 1.oktober.
Gnisten sykler

skipperen har funnet seg et oppussingsobjekt av en båt for videre salg mens han venter på våren 2017. Så har han noe fornuftig å holde på med og noe annet å tenke på i mellomtiden.
Comfortina 32

For skipperen har gitt opp håpet om å seile fra New Zealand dette året. Det tar tid å få orden på Lovinda too, som allerede har stått 3 måneder på land i Opua. skipperen har liten tro på at båten er ferdig reparert før utgangen av september. Værvinduet for trygg seilas fra New Zealand til SørAfrika varer fra Mai til November. Det var beregnet ca 100 døgns seilas og 100 dagers landligge i den opprinnelige planen. For å rekke fram til RSA i år måtte vi seilt non-stop. Alle ser at det ville ikke blitt særlig moro, og dessuten langt fra forsvarlig å ha så små marginer i forhold til kommende orkansesong.

I går fikk skipperen bekreftet at nytt ror er endelig på vei til New Zealand. Baltic yachts som bygget båten for 33 år siden, eksisterer fortsatt og har vært en fornøyelse å ha med å gjøre. Litt uheldig at også finnene må få lov til å holde ferie i juli, kunne man være fristet til å tenke…. Men nå ligger roret ferdig og sirlig pakket i transportkasse for den lange turen til den andre siden av kloden.
Nytt ror

Litt uvirkelig å tenke på hvor langt unna Lovinda too egentlig befinner seg og hvor lang vei det er hjem igjen. Har studert globusen vår flere ganger og kjenner suget i magen. Rundt regnet 20.000 nautiske mil. Mange seilere rekker ikke å seile så langt i et helt liv. Hjelp! Hva er det for galskap vi har begitt oss ut på, kan man fristes til å tenke….
Globus

Men vi har ikke tenkt å gi oss. Til våren reiser vi tilbake for å fortsette i eventyret. Vi er langt fra skremt av dramatiske hendelser, glefsende hav og tilsynelatende endeløse havsletter. For det er fint å være der ute. Og det er fint å komme i havn, til lands. Se nye steder, treffe nye folk, og se hvordan folk lever. Folk er folk. Uansett. Man blir utfordret i møtet med seg selv, både i lange nattevakter, i tankens frie flukt, og ikke minst i møte med andre mennesker. Godt å oppleve at de fleste bekreftelser er positive.

Å gjennomføre drømmer koster og man blir stadig påminnet om livets forgjengelighet i møte med andre og med sitt eget speilbilde. Me ska’ leva så kort og vera daue så forferdeligt lengje, for å sitere en lokal filosof. Vi beflitter oss i å prøve å leve mens vi gjør det. Kanskje er de små gledene de største og viktigste for alle mennesker, når det kommer til stykket.
Mor 92
Vi gleder oss over at skipperens 92 år gamle mor har kastet rullator og krykker etter hoftebrudd i Mars. Ikke minst gleder vi oss over å ha blitt mye bedre kjent med de to siste skuddene på familietreet i Haugesund og Oslo. Snart har vi et barnebarn som er tenåring og går siste året i barneskolen. Gledelig og skremmende på en gang. Man trenger såvisst ikke se seg selv i speilet for skjønne at tiden går. …

En natt i Atlanteren

IMG_6678

Det er veldig mørkt. Det er ikke sent etter våre klokker som er stilt inn på UTC-tid. (London)

Havet er svart. Det er nærmest vindstille. Så vidt vi beveger oss framover. Alle seileres mareritt, vindstille og seil som slasker og slår i dønningene som alltid er her ute der det er 4481 meter dypt.

Det er to dager etter fullmåne. Månemannen lar vente på seg i kveld. Men himmelen lysner i øst. Jeg står i leideren og kikker. Tør nesten ikke gå ned til kartbordet for å skrive, kunne være jeg går glipp av å se månen bryte horisonten.

Rakk det akkurat. Til å begynne med bare et oransje lys på himmelen, så hver gang båten var på en bølgetopp fikk jeg et lite glimt. Det hele var over på 3 minutter. Så er han her:

”E kjenne deg måne som står ved ditt speil bak den fjernaste blåne og file ringfingernegl.

Med ansiktet vendt bort fra talløse menn som du hildrer med morild de slukkede hjem

Eg kjenne deg måne som står ved ditt speil Sjøl din glans må du låne og blir ditt kjærlighets speil har du åpna men brutt  

Har du åpna men brutt. Forløser hver natt bare kulde å stå der, bestandig forlatt” (fritt gjengitt etter hukommelse)

Det er stille i båten. Skipperen sover. Lader opp til å vakte de 6 siste mørke timene , som ikke er fullt så mørke når månenmannen lyser. Gnisten er så heldig å vakte de 6 første mørke timene. Derfår får jeg opplevelsen av den store stjerneimmelen som lyser før månen kommer og tar all lys slik at vi ikke kan se stjernene så klart lenger.

I kveld håper jeg han tar med seg litt vind også- det er litt for lite nå. Seilene slår. Og vi vil ha midtveismarkering i morgen formiddag!