En liten søndagshistorie fra Tonga

Vi er i Port Morelle i Vavau øygruppen på Tonga. En lun ankerplass i de fleste vindretninger med klart, turkisfarget vann og sandstrand med myk, fin sand. Kan se ankeret bare ved å svømme over, trenger ikke maske og snorkel en gang. Det er søndag. Vi vil til land for å besøke en av kirkene vi er blitt fortalt finnes der inne bak palmeskogen. Vi har også fått vite at her på denne øyen er menneskene fattige. De har lite klær å ha på barna, sannsynligvis fordi de ikke har penger å kjøpe for. I byen er det masse klær, både nytt og brukt, men det koster!

Før vi dro hadde datter Bjørg ryddet i skapene og funnet en god del klær fra de tre jentene som var pent brukt. Det hadde ligget godt nedpakket til nå. Jentene hadde også funnet mange fargeblyanter da jeg var hjemme sist som jeg fikk med. De var pent buntet sammen og blyantspissere fulgte med. Hadde også pakket ned alle kulepennene som lå alle steder rundt i huset hjemme og såper fra diverse hotellrom.  Lise, kollega fra arbeidet mitt, hadde også kommet med gutteklær. Alt hadde jeg samlet i to plastvesker og nå ble de lastet om bord i jolla.

Tonga landsbyen

Kom inn på sandstranden, dro jolla godt opp, bant den til et palmetre og ga oss i vei. Ikke lenge etter hørte vi sangen. Kunne gå etter lyden. De synger så vakkert at vi ikke vet hva vi kan sammenligne med. En dirigent foran menigheten med taktstokken. Flerstemt, kvinner synger og mennene svarer.

Utenfor kirkerommet er det et lass av sandaler. Alle gikk barfotet inn. Kvinner og småjenter i vakre kjoler, menn i leggside skjørt og dressjakke over.

Vi spente av oss, listet oss inn på bakerste benk. Vi kunne fornemme forkynnelsen selv om vi ikke forsto et ord av det som ble sagt. Alvorlige ansikter, smil innimellom, barn som ikke ville sitte stille, mødre som stille listet seg ut med dem. Men alle så fornøyde ut så langt vi kunne forstå. Det så ikke ut til at vi skulle bli kvitt noen klær her, nei. Etter gudstjenesten gikk vi en runde på den lille øya og var på vei tilbake til båten.

Tonga kirkedans

Det var da vi så henne. Mary på 13 år (mulig hun skrøt på seg et år eller to ). Knallrød kjole, stor hvit blomst i håret. Der sto hun og ropte på meg. Fra huset hun bodde i. Jeg gikk bort til henne, vi pratet litt om at det var søndag og kirketid. Så spurte jeg om hun hadde mindre søsken. Jada, det hadde hun, jeg oppfattet at hun nevnte 6 søsken. Jeg dristet meg til å spørre om hun trodde de trengte noen klær? Ja, det trodde hun, og for som en vind inn til mamma og spurte. Mamma, som måtte være godt oppe i 50-årene, kom ut med en nesten naken 2 åring i hånden og ga jenta lov til å følge med oss ned til dingien. Pappa vil være med, fortalte Mary , men han er litt sky for han kan ikke engelsk så godt. Men jeg kan snart alt i engelsk, neste år på skolen har vi lært alle glosene. Jeg ønsker å bli dronning, jeg, har dronningnavn og alt…

Tonga Mary

Mary pratet om skole og sang, de hadde vunnet førstepremie i sang på skolen der hun gikk. Alle barna på øya ble hentet med båt, hver dag kl 08 for å bli kjørt inn til byen for å gå på den kommunale skolen. Hele tiden mens vi gikk hadde hun et øye bak seg slik at hun var sikker på at pappa fulgte med gjennom skogen til stranden.

Tonga på vei til jolla

Vi kom så fram til stranden og jeg dro fram bagene som lå under tofta vi sitter på. Svein hadde spurt hva faren het, Paul, og nå snakket de sammen. Smilet til pappaen gikk nesten helt rundt da vi dro opp den ene kjolen etter den andre. Fant også en skyggelue fra gutteposen til 4 åringen han hadde med. Men høydepunktet for Mary var da vi dro opp posen med fargeblyanter, kulepenner og såper, samt neglelakker. Vi trodde nesten hun hadde lettet fra sanden. Aldri har vi sett en så glad jente for å få så lite.

Tonga åpne pakken

Med lovnad om å dele med andre det de ikke hadde behov for selv, dro de inn i palmeskogen igjen og vi sto igjen med glede i hjertene våre og takk til dere hjemme som sendte med oss disse skattene.

Tonga dagens fangst

….vi mente vi så flere lokale som travet den stranden den ettermiddagen….

Tonga strandhogg

Tonga, landet der dagen begynner…

(Har lånt tittelen fra hjemmesiden til s/y Maggie, meget lesverdig forresten)

Tonga ankerplass

Tonga veiskilt Landet der dagen begynner…

Tongabusiness Bybilder……..

Tonga halloen

Tonga strøm

Tonga marked2 Friske saker

Tonga handel Friske damer

Tonga kongerekka Kongerekka. Tonga er et kongedømme!

Tonga håndtverk Håndverk

Tonga gate5 Gatebilder

Tonga gate3

Tonga gate2

Tonga gate

Tonga blomst

Tonga mango

Vi befinner oss på bøye i Neiafu, byen i Vavau-øygruppen på nordre Tonga. Her er mange båter fra mange land, også med flagg vi er usikre på om vi har sett før. Båttyper vi definitivt ikke har sett før. Som bilene på land. Bilene på land er forresten et kapittel for seg selv. Mye nytt, men Biltilsynet ville hatt en stor jobb med avskilting av alle kjørende vrak og rusthauger lappet sammen med teip.

Tonga ankomst Innseilingen

Tonga mønndihedanne Mønndihedanne…

Vavau må være restene av et stort vulkankrater, rester som danner solid beskyttelse mot de framherskende vinder fra øst, et basseng av fjorder og viker som gir flatt vann, holmer og øyer som var det Ryfylke, uten dalstråka innafor riktig nok. I sør grunne områder med rev som knuser storhavet, flatt vann innenfor, sandstrender og mye innbydende lysegrønt vann. Snorklevann.  Haifritt vann.  Laguner. Grotter. Et paradis?

Tonga øysopp  Øysopp

Tonga grotte Grotter

Tonga knølhval Knølhval

Delvis innenfor, delvis utenfor kan man observere knølhvalene, svømme eller dykke med dem. Det er stor butikk her, som på Niue. Det koster en pen slump dollar, men vil være en opplevelse for livet. Noen turister kommer tilbake hit, år etter år, for å gjenoppleve møtet med disse imponerende og lekne sjødyrene. (Knølhvaler kan bli opp til 18 meter lange, veie 45 tonn og med 5 m lange luffer.) Små hoteller, eller resorts, som det gjerne heter her, tilbyr eksklusiv ferie i småhytter i strandsonen. Kjell Otto fra Farsund er en av dem som livnærer seg med hotelldrift midt i et paradis. Mystic Sands resort. Et par fra New Zealand, eller kiwier som vi gjerne kaller det folket, kom hit som seilere for over 20 år siden. Slo seg ned og startet opp med hvalsafari, restaurant og resort på en av de ytre holmene.  Whale diving resort.

Tonga gate4

Vi kom hit, lettere skadeskutt etter riggproblemene på Niue. Seilasen over fra Niue tok et par døgn. Som en tur fra Stavanger til Frazerburgh i Skottland. Men havet utenfor i øst er dypt, som Nordsjøen er grunn. Dybder ned henimot 10 000 meter. Vi grøsser litt av tanken på hva som måtte befinne seg der nede i det dypet vi skraper i overflaten av med vårt lille skip. Likevel er det grunnene, spisse fjell som tårner opp til like under overflaten fra mange tusen meters dyp, som imponerer mest. Undersjøiske fjell som er høyere enn Himalaya…

På veien hit passerte vi datolinja, 12 timer øst for, og vest for, Greenwich. Siden vi beveger oss vestover, forsvant plutselig en dag i kalenderen. Det motsatte fenomen er beskrevet av Jules Verne i historien ”Jorda rundt på 80 dager”. Da de kom fram til London en dag for seint, og hadde tapt veddemålet. Trodde de….  Tidsforskjellen mellom oss og hjemme er 12 og en halv time i Tonga-tid. Når vi begynner å gjespe og det er tid for å krype til køys, har dere hjemme for lengst spist frokost og er i gang med dagens dont.

Hva består så dagens dont av her?

Gnisten skype’r med døtrene med lokalt sim-kort i I-pad’en, eller ror i land og benytter seg av wifi der hun finner det. Stuller og steller med alt det som ikke syns. Skipperen jobber med FORD’en. Fikses, Ordnes og Repareres Daglig. Da vi etter flere måneders huskestue på åpne ankerplasser endelig kom til en plass det er flatt vann, grunt vann og haifritt badevann, var det nærmest en nytelse å slippe bølgeklask under hekken og rulling som gjør at man helst bør holde seg fast når man beveger seg om bord. Hva gjør man så? Gnisten svømmer rundt båten, skipperen under båten. Med maske og snorkel og utstyr til å fjerne begroing på undervannsskrog og fribord. Coppercoat som bunnstoff fungerer fortsatt godt etter 7 år og mange tusen mils seilas. Det fins ikke rur eller andeskjell under vannlinja, men slimalger danner grunnlag for lang grønn pels på fribordet i vannlinja. Kan vi ha tatt den med hjemmefra? Ser at fribordet burde vært satt mye høyere enn for hjemlige forhold. Båten ligger tyngre i vannet, og skvalpingen oppetter fribordet setter sine spor. Når skipperen jobber med vannlinja, bruker han en sugekopp til å klampe seg fast til skroget. Det hjelper mot Actio= Reactio. Gamle Newton, var det ikke?

Under vannlinja er det mest praktisk å spenne et tau fra side til side. Så trekker skipperen seg ned på ryggen under buken av båten og flenser i vei med en bred stålsparkelspade, eller skrubber med stålull-gryteskrubb. Når tauet smettes under kjølen, er det lett å komme seg ned dit også. Der har ikke skipperen vært siden båten sto på land på Martinique for 6 måneder siden.

Papegøyefisk flimrer rundt og ser ut til å godgjøre seg av skyen av pels som hvirvles rundt når skipperen grasserer. Fisken har nok vært til stor hjelp underveis. Da skipperen endelig hadde mannet seg opp til å fjerne andeskjell eller hva det nå var som klarte å klamre seg fast under Stillehavskryssingen, etter at han hadde sparket borti en hai som holdt til i grumsevannet på Hiva Oa, må fiskene ha holdt fest på begroingen, for vi kunne høre krafsingen inne i båten. Og alt skipperen ikke nådde var vekk. Men dugnad med pelsen vil visst ikke fiskene ha noe av her omkring.

Så sprang varmtvannsberederen lekk her om dagen. Lensepumpa begynte å gå. Trykkvannspumpa knurret litt den også, av og til. En sjekk: jo en tynn liten stråle fra flensen ved sikkerhetsventilen av messing. Tank av rustfritt stål. En forespørsel til servicefolka hos Moorings. Om det var noen der som kunne sveise rustfritt? Like etter lå tanken på benken klar for sveising. På gamlemåten, pinne med flussmiddel, eldgammel sveisetrafo. Det tok sin tid. Tror nesten jeg skulle gjort det likeså bra selv.  Men nå er tanken på plass. Tilsynelatende tett…. Viktig at vi ikke mister verdifullt vann, og plagsomt at vi måtte skru trykkvannspumpa på og av hver gang noen skulle tappe seg litt vann.

Her kunne skipperen i ro og fred trimme inn riggen på nytt. Spenne toppvant til korrekt spenning, rette av masta, og gjøre klar undervant og mellomvant til justering når vi setter seil igjen. Det er viktig at undervantene sitter så hardt at det ikke finnes bevegelse i masta ved nedre saling når båten går i sjøen. Ditto at mellomvant/toppvant/akterstag hindrer mastetoppen i å falle ut til le når det blåser opp.

Så synger det i giret. Syngingen gir seg når motoren har gått en stund. Skipperen fryktet at motoren, dvs giret ikke var korrekt avrettet mot propellakslingen. Men kontroll av åpningen mellom flensene med skipperens tynneste føleblad var beroligende. Så fikk giret isteden ny, lyserød olje. Den gamle giroljen var blitt brun.

Motoren viser nå 1120 gangtimer. Den får ny olje og filter jevnlig. Lever et rolig liv under leideren. Vi etterfylte diesel på Niue. Regnestykket 80 liter på 80 gangtimer, altså 1 liter i timen på moderat turtall (15-1800 rpm) må vel sies å være økonomisk?  Det som teller er mest mulig distanse pr liter drivstoff. Kan 300 liter diesel under gunstige omstendigheter flytte oss mer enn 1200 nautiske mil? 4 ganger over Nordsjøen? 12 dager gjennom vindstilla? Godt å vite i alle fall.

Annet forefallende arbeid? Rense akterspeilet for rustflekker, polere, fjerne rust og avleiringer på rekkestøttene, polere krommen på vinsjene. Jo da, intet ondt ord om FORD!

 

Hvor går så veien videre?

Vi har lenge vært i tvende sinn, hvor vi skal ta overvintringen, eller oversomringen som det egentlig er, her i opp-nedland. Først var det New Zealand, siden Australia. Men til slutt bestemte vi oss for altså for NZ. Slik de fleste gjør, selv om de ikke har tenkt seg videre vestover som oss. Gode råd fra Frida-Frank og Wenche som var her for 3 år siden, gjorde nok sitt. Likeså prisnivået, som for en havneplass utgjør en differanse på ca 30%.

Vi er også i tvende sinn om hvor vi skal ta spranget over havet sørover til NZ fra. Det er gunstigst vindvinkel her fra Tonga. Jo lenger vest vi forflytter oss, jo skarpere blir vindvinkelen. For latmannsseilere som oss, vil vi jo helst ha så behagelig seilas som mulig over lange strekninger.  Det kan bety at vi hopper over Fiji-øyene… Men lenger syd går vinden over i vest. Da kan det være en fordel å la seg presse vestover med østavinden, og så tilbake mot øst når vi møter vestavind? Så kanskje Fiji er et likeså bra springbrett sydover? Vi skal studere den globale værstatistikken nærmere.

Hvis noen lurer på hvorfor man ikke seiler i dette området på lokal sommertid/høst, så skyldes det faren for tropiske orkaner som bygger seg opp når havvannet i nærheten av ekvator blir oppvarmet. Det samme gjelder for Nordatlanteren, der havet krysses tryggest sent på høsten fram til forsommeren.

 

Fødselsdag

Gnisten fylte 61 den 2.september. Gnisten åpnet pakke fra døtrene som kom om bord for et halvt år siden. Men dessverre godt gjemt og glemt i mellomtiden. Lette desperat rundt i hele skuta. Endevendte forpiggen. Det var det reneste kaos. Stor jubel da pakken dukket fram nederst, under baugen blant seil, redningsdrakter, sykler og sjøsyketabletter. Kjolen med lengde til under kneet passet perfekt for de lokale regler for anstendig påkledning. Gjett om Gnisten var glad!

Tonga pakkejakt Jeg fant, jeg fant!

Tonga se min kjole Tuuusen takk, døtrene! Akkurat det jeg ønsket meg!

Vi ankom Tonga to dager i forveien. På veien inn til Neiafu møtte vi hollandske Bounty med trivelige Pauline og Rene som hadde vært så hjelpsomme og støttende da vi lå med riggproblemer på Niue. Sammen med tyske Ilya og Stefan fra Sabir ble vi invitert på en kjekk bursdagsfeiring på resorten til kiwien ute i holmene. De syntes vel litt synd på oss etter alt trøblet med riggen…

Tonga bursdagsholmen ute på holmetur

Tonga i hvalens gap I hvalens gap

Tonga bursdagsfest Kjekk feiring

Vi kvitterte i går med den middagen vi egentlig hadde planlagt å invitere våre venner til på Gnistens fødselsdag. Kjøttgryte fra Trines matblogg og hjemmelaget potetstappe. Tror jammen de slikket tallerkenene!  Så Firkløver til dessert. Ikke lite det heller. Forsvant som dugg for solen. Kanskje noen bør begynne agentur med Firkløver til markedene i Tyskland og Nederland?

Tonga middagsgjester Gryta hennar mor….

 

Møte ,med Tongafolket

Tonganeserne her på Vavau er kjent for sin vennlighet, og polynesierne i sin alminnelighet for sine sangferdigheter, særlig i kirkene. Vi kledde oss opp slik skikken er med nedenforkneet-sidt  og hatt og troppet opp i den katolske kirken som lå nærmest havnen. Vi ville oppleve den polynesiske sanggleden.  Festkledte folk, kvinnene i fargerike kjoler og makrame-dekorerte liv, mennene gjerne i sine lava-lavaer (som skottenes kilt) av tekstil, eller av flettet bast. Hele familien. Unge som gamle. Stinn brakke.

Tonga kirkekjole Klar

Tonga kirkeFerdig… Gå!

Tonga vakkert par Nydelig par!!

Tonga vakre kjoler og makrame ..kjoler, makrame og….

Etterpå gikk vi oss en tur opp i boligkvarterene i den søndagsstille byen. I et veikryss ble vi praiet av en mann i bil som sa vi måtte komme ned til politistasjonen. Der var det Tongafest! Vi ble fascinert av det enorme matbordet og tok noen bilder, før vi trakk oss litt unna. Men….ikke snakk om! En kvinne dro oss inn og insisterte på at vi måtte bli med på festen. Det viste seg at det var årsfesten for tonganeiske politikvinners fagforening. Her var det laaange taler i fleng. Latter og snufsing. Vi skjønner ikke polynesisk, men forsto likevel at her handlet det om opplevelser fra politilivet. På bordet vanket det languster, blekksprut, helstekt smågris, potetsalat, kinamat, pizza, frukt, snop og mye mer vi ikke hadde evne til å smake på. Pent porsjonsservert på engangstallerken, med gladpak over. Vår vennlige vertinne konverserte lavmælt på engelsk under talene og viftet ivrig vekk fluene som gjerne ville smake på det som ikke var dekket til.  Svært velsmakende mat. Man kan ikke spise seg mer enn mett, uansett. Kjekk opplevelse! Selv om det var midt på dagen, var det ikke plass til middagsmat om kvelden.

Tonga toyota kirke Kontraster

Tonga kirketransport Kirkeskyssen

Tonga bolig

Tonga eldreomsorg Eldreomsorg

Tonga innpakning av mat Innpakningspapir…

Tonga festbord Tongafest

Tonga festbord2 pent dekket

Tonga lekkerbisken Lekkert

Tonga politikvinne Politikvinne, nå bosatt i USA

Tonga vertinne Gjestfritt

Litt spesielt for en gammel gitarklunker å få jamme med de lokale på brygga. Ukuleler, banjo, gitar og enstrengs kassebass . Dempet flerstemt sang på polynesisk, det gikk med nedstemt gitar i C, F og G, noe skipperen var riktig så komfortabel med. Uforglemmelig.

Tonga jam session Who’s that baseman?

Tonga kavamusikk Kava hjelper på futten. Ja, vi har smakt, vi også!

Vad trevligt!

I dag har vinden sprunget over i sør og frisknet til. Det siger stadig inn båter som vil søke ly og finne en roligere ankerplass. Båter vi har møtt tidligere. Som Aussie rules som skal til Australia for å selges. Som Arianna af Valleviken, Gotland med 74-årige Lasse ennsamseglare på sitt livs eventyr. Lenge var vi eneste skandinaviske båt. Nå er vi altså to. Og Lars Ljung, som han heter, er en lun og trivelig gotlender, gammel skipskaptein og altmuligmann med mange små virksomheter hjemme i Valleviken. Seilte til Antarktis, rundt Kapp Horn, besøkte Påskeøya og Pitcairn. Slikt står det respekt av!

Tonga Lasse Lars Ljung

Sønnen, som er fotograf, har lagt ut en fantastisk video fra turen til Antarktis på adressen https://vimeo.com/124858722   Til å få hjerteklapp av! Frank: Denne du se!

Det er meldt sterkere vinder de neste dagene, som vil gjøre de åpne ankerplassene mer urolige. Vi antar at vi blir liggende på bøye her i ”sivilisasjonen” noen dager til. Godt med flatt vann for en stund. Noen få åretak fra land. Kjekt å treffe folk også. Ikke minst.

Tonga selger Havneselger. Fint arbeid

Tonga selgerklang Showman også

Tonga servitrise2Tonga skoleuniform

Skjønn servitør.                                                      Skoleuniform

Tonga festdeltaker Stolt øyboer

 

 

Tongagrisikke bare folk, forresten……

Houston, the problem is solved!

Niue yachtclub en liten hilsen til seilkubben

I går ettermiddag ankom nye mellomvant med fly fra New Zealand og ble montert i dag formiddag. Mens vi ventet på at pakken skulle komme, fryktet vi at vi hadde gjort en målefeil, at alt måtte returneres og nytt lages en gang til. Men allt passet perfekt! Puh!

Niue endelig kom riggen! Keith og Gnisten i strålende humør

Nuive rigging Pauline og Rene fra nederlandske Bounty hjelper riggeren i masta

Niue rigger som kunne trengt en blekksprut der oppe til å holde kontroll på alle løse deler.

Takket være iherdig innsats fra formannen i Niue Yacht Club, herr Keith Vial, unngikk vi videre forsinkelser. Vår forsendelse med riggdeler ble uten noen forståelig grunn holdt tilbake i tollen på flyplassen i Auckland i en uke. Agenten etterlyste ikke pakken før vi gjorde det etter 4 dager. Så var det helg. Eieren av agentbyrået kjørte egenhendig nærmere 200 km og hentet egenhendig pakken ut på flyplassen mandag morgen og leverte til riggeren. Dagen etter var nye undervant produsert og levert på flyplassen. Flyet gikk onsdag fra Auckland og ankom her tirsdag, altså dagen før…..

Niue takkefest Riktig deilig mat i hyggelig lag med Keith og Sue.

I går kveld inviterte vi  Keith og kona Sue på velfortjent middag, som takk for hjelpen. I dag er det økonomiske ordnet, 1900 NZ dollar betalt til Keith, som tar seg av videre betaling til rigger og befrakter. I morgen klarerer vi ut for Tonga, som ligger en liten Skottlands-seilas videre vestover.(På en ferd som vår i det veldige Stillehavet blir hjemlige seilaser små i forhold.) Her er det øyer, fjorder og viker, som gir godt le i tilfelle været skulle slå seg vrangt.

På et postkort herfra øya står det så slående:

“You arrive as a visitor, but leave as a friend..” Bedre kan det vel ikke sies.

Niue solnedgang  White sails in the sunset…

I mellomtiden tok vi noen flere bilder fra ankerplassen:

Niue hoppende hval Hoppende knølhval

Niue hvalrygg Snøftende knølhval

Niue vinkende hval Vinkende knølhval

Niue båt og hval Er dette en hvalkompis mon tro?

 

Houston, we have a problem…..

I dag føler vi oss fortapt. Lost in space. Pakken med riggdelene, tegninger og instruksjoner vi sendte herfra med fly som kurerpost tidlig i denne uka, har etter 4 dager ennå ikke kommet fram til riggeren på New Zealand!

Hjelp! Har pakken forsvunnet? Blitt levert til feil adresse? Eller er det bare en eller annen sendrektighet ett eller annet sted mellom Niuve og riggeren i Auckland? Vi stolte på at agenten, Tropicana Niuve, assosiert med tilsvarende på New Zealand, ville utføre en dør til dør tjeneste, slik vi var blitt forespeilet. Nå viser det seg at det er benyttet en mellomtjeneste vi ikke visste om. New Zealand Postal Services. Riggeren som hadde påtatt seg jobben, har stått på tærne helt siden vi tok kontakt, klar til å utføre jobben som et hasteoppdrag. Forsikringsselskapet, Pantaenius, stiller opp med betalingsgaranti for jobb og frakt.

Vi skriver, fredag 21.august, (som altså er lørdag 22. på New Zealand.)Niue er den øya som ligger sist i verden… Hjemme ligger 13 timer foran oss i tid.

Nå er det helg på New Zealand og vi vet at det ikke vil komme noen pakke til oss med flyet i dag. Et uvær ligger og trykker lenger øst og vil sette opp kraftig vind, regn og tungsjø. Vi skjønner at vi må belage oss på å vente her på ubestemt tid. Lost in space?

Stemningen om bord er laber, mildt sagt.

Vi kan ikke fri oss for å tenke verste fall, worst case. Hvis det setter inn med vestlig vind der storhavet kommer veltende inn bukta her, vil det bli huskestue om bord. Vi vet ikke helt hvordan masten vil oppføre seg hvis det blir voldsom rulling. Siden mellomvantene er fjernet, vil øvre del av masten mangle sidestøtte. Hvis masten begynner å slenge på seg, kan resten av riggen bli overbelastet. Da kan hele masten falle ned. I verste fall kan vi også miste båten. På grunn av inkompetanse, sendrektighet, eller noe vi ennå ikke helt forstår kunne være mulig i et moderne samfunn som New Zealand. Det var derfor vi forsøkte å få til en dør til dør forsendelse, og en hastereparasjon. Slik ble det altså ikke.

Hvis det blir huskestue her, kommer vi oss ikke i land. Hvis vi er på land, kommer vi oss ikke om bord. Da er vi fanget i en felle. Hjelp!

Da må vi stole på at moringen holder og sørge for at våre egne fortøyninger er gode nok. Vi har lagt ut dobbel fortøyning, og er forberedt på å legge ut tredobbel eller firedobbel. Forhåpentligvis går det hele av i likeste laget: at været holder seg i det østlige, da ligger vi forhåpentligvis i le. Det er ikke vinden, som kan gå opp i sterk kuling, vi frykter, men storsjøen som kan komme veltende rundt pynten her. Siden riggen er defekt, er det i utgangspunktet ikke mulig å stikke til havs. Det vil neppe forsikringsselskapet gå med på. Det er mulig å søke ly på den andre siden av øya, men det er ingen ankringsplasser annet enn her vi ligger. Å ligge og bakse i le av øya for motor i timevis, er heller ikke noe vi tør eller bør gi oss i kast med. If you are in doubt, stay out!, som det heter, gjelder ikke her. Vi har lastet ned værfiler fra U-Grib og Passage Weather, samt kikket på Zygrib. De to sistnevnte angir også bølgeretning og bølgehøyde. Vi håper meldingen holder. At øya gir oss le for storsjøen. Den lokale seilklubben, og forsikringsselskapet er begge av den oppfatning at vi vil være trygge her. Så får vi håpe de har rett….

Det neste spørsmålet er det økonomiske: Vil riggeren, når han forhåpentligvis mottar delene, levere ut ny rigg uten forhåndsbetaling eller betalingsgaranti? Vil befrakter transportere den ferdige riggen uten forhåndsbetaling? Hjemme ville trolig etterskudds betaling i et slikt nødstilfelle være helt OK. Uten en faktura er det svært vanskelig å få betalt via Norge, noe som også vil ta litt tid. Om kredittkortopplysninger kan løse det hele, vet vi heller ikke. Pantaenius har i alle fall sagt seg villige til å garantere for betalingen. Om det er tilstrekkelig eller ikke, vet vi ikke.

Til å begynne med tenkte skipperen å ta med seg delene med fly til Auckland, levere direkte til rigger, bo på hotell ei halv uke og deretter ta det ferdige produktet med seg tilbake. Det ville i utgangspunktet vært sikkert, men svært dyrt. Derfor valgte vi det vi trodde var en sikker kurertjeneste, som det rimeligste alternativet. Spare penger for oss selv/forsikringsselskapet. Dessuten ville Gnisten ikke vært komfortabel med å være alene om bord, ei heller ville skipperen likt å forlate verken Gnisten alene om bord, eller båten uten tilsyn uten videre…

Hvis det verste har hendt: At pakken er forsvunnet og ikke lar seg spore opp. At alt vi har sendt er tapt. Hva gjør vi da?

Niue Det som er forsvunnet

Deler av riggkomponentene er spesiallaget i Danmark. Skreddersydd. Kan man forvente at slikt er hyllevare, selv i et seiler-Mekka som New Zealand? Heldigvis har vi måledataene på riggen om bord, og utstyr til å ta mål av dimensjonene for å kunne lage nye terminaler. Men det betyr enda lenger ventetid på en usikker ankerplass.

Hva gjør man så? Ikke så mye annet å gjøre enn å tenke positivt! Løfte seg selv etter håret…?

Heldigvis har vi gode hjelpere på land. Formannen i den lokale seilklubben, Keith Vail, har vært svært hjelpsom. Hjulpet oss med å få pakken med riggdelene av gårde med første fly, og sittet på telefon og jobbet utrettelig med epost i forhold til befrakter og rigger. Prøver nå å spore opp pakken, finne ut hva som har skjedd. Få fortgang i sakene. Høflig i stilen. (Ingen må bli fornærmet. For polynesiere er det å tape ansikt meget alvorlig…) Sagt seg villig til å garantere for betaling av oppdraget. En slik innstilling skal man lete lenge etter!

Niue skipperen i masten

I mellomtiden får vi sikre masten som best vi kan. I dag går skipperen opp i riggen med klatresele og tau. Sikre riggen sideveis med lensetaklene bundet rundt øvre saling og spent opp tverrskips ved røstjernene. Sette babystag og kutterstag. Støtte opp mest mulig. Så får vi vente og se.

Håpe på det beste….

Hva gjør vi så? Kikke på hvalene som holder til i bukta her. Kanskje jakte på flere fotografiske blinkskudd. Finne oss en god bok eller fem. Glede oss til noe ekstra godt å spise. Ta oss en tur på land og poste denne noe dramatiserte artikkelen. (Som det koster oss mye å sette på papiret, for båtlivet skal jo være så bekymringsløst?).

Hygge oss med de lokale.

Ja, hele øya vet tilsynelatende at vi er i vanskeligheter. ”Hello, Sven and Irene. You are on the boat with the rigging problem?” Ryktene går! Denne øya trenger visst ingen avis….

Og våre nederlandske naboer på Bounty (HR46), Rene og Pauline, har sagt seg villige til å vente her og hjelpe oss med å rigge opp båten igjen. Svært generøst av dem! Men vi synes de må tenke på seg selv, sin båt, sin tur, sin egen trygghet. Kanskje blir de, kanskje seiler de av gårde mot Tonga mens været ennå er bra. Vi mener vi vil klare å rigge alene, uten assistanse når den tid kommer. Bit for bit, steg for steg. Steg i masten gjør forresten jobben uendelig mye enklere.

Det tynnes ut på ankerplassen. Det var 13 båter her for noen dager siden, nå er vi 5…

Men vi velger altså å prøve ”å stå ’an av,” som fiskerne nordpå pleier å uttrykke det….

Nå trenger vi noen som heier litt på oss…….!

Vi kommer oss ikke videre.

Lost in space….

 

Hvalsafari på ankerplassen

I går kveld hadde vi konsert ombord. Levende musikk. Uten skipperen på citaren. Syngende lyder med varierende frekvens. Var det noen som spilte skipperen et puss, eller var det bare hans plagsomme tinnitus som hadde antatt nye former? Så forsto vi det med ett: Hvalene synger!

Det er hval på ankerplassen. Svære dyr. Knølhval. Digre luffer og hud full av knoller. Mørk over og lys under. Dykker etter mat og viser oss sine mektige haler. Er nede i dypet gjerne i 20 minutter. Når de er lekne, skyter de opp fra dypet og vrenger seg rundt i lufta, før de faller ned i vannet igjen på ryggen med et veldig plask.

Niue hval1

Vi er tilskuere til et mektig spill.

 

Skipperen prøver seg som fotograf med telelinse:

Niue hval2

Niue hval3

Niue hval4

Niue hval5

Niue hval6

Niue hval7

Etter omfattende hvalfangst er hvalene nå fredet og bestanden på full fart oppover. Utenfor kysten her kommer de for å føde eller for skaffe seg føde. Mor og kalv. Par som dykker sammen.

Hit kommer turister for å se hvalene. De lokale er sertifisert til å ta med seg turistene ut på hvalsafari. For oss er det strengt forbudt å dra ut med egen båt. Farlig også. Hvis man kommer mellom en kalv og moren, kan hannene gå til angrep.

Det er utarbeidet regler for hvordan man skal oppføre seg om man støter på hvaler. Holde skjærende kurs bort, fare langsomt, slik at man ikke forstyrrer, skremmer opp eller provoserer. Holde god avstand.

 

Lovinda Too ankommet Niue, litt haltende…..

…’vi hadde d helt perfekt til 05 idag da hørte vi pioing, klang klang. Det var mellomvantet som rök. d var svak akterlig vind og vi rullet genoa forsiktig inn….’

Alt vel med skipper og gnist. Lovinda er nå ankommet Niue, men med skadet rigg. De kan ikke seile videre uten at den blir reparert, og har kontakt med leverandør – prøver å få koordinert shipping av nødvendige deler.

-bjørg

Niue rigghavari  Tretthetsbrudd ved nedre styrbord saling. Nytt for 15  måneder siden….

Niue jolleheis Vi må alltid heise jolla på land.
Niue ankerplass2 Ankerplassen med moringer

Niue landing Landingen

Niue sammenrast grotte Sammenrast grotte

Det er fint å ha kommet hit til Niuve. Vi ligger på bøye i en vestvendt bukt, på 10 meter krystallklart vann. Under oss koraller og utenfor oss blåser knølhvaler tett bak båtene.

Niue lossing Konteiner taues inn

Niue lasting2 løftes med mobilkran og kjøres opp til platået over havnen.

Det ligger et forsyningsskip som losser og laster konteinere via en liten lekter og taubåt inn til den vesle kaien, der lasten hives på land med kran og til ventende lastebiler som kjører opp bakken fra havnen og opp på det flate øyplatået.

Niue selvstyrt nasjon Selvstyrt øyNiue politikonferanse Politikonferanse for Oceania…

Niue veiskilt

Niue kirke Ulike kirkesamfunn

Niue kafe Lokal restaurant med kongeutsikt.

Pent og velordnet, selv om forholdene er små. Bittesmå butikker i en klynge får sine etterlengtede forsyninger. Backpackere på scooter, eller hånd i hånd i gatene. en og annen bil siger stille forbi.

Niue vakker hane Stolt som en hane

Det er stille her. et lite kykkeliky fra de lykkelige frittgående, en slumrende hund. Grå skyer som siger forbi fra øst som bryter solskinnet inni mellom. Vi sitter på Niuve Yacht club, en broget innretning. Omfattende byttebibliotek, signerte flagg fra mange land, også fra nylig besøkende Milla med Lise og Kjell, signerte seilercaps, kalde  forfriskninger og et tregt , men fungerende internett vi nå benytter oss av. Et ytterst serviceinnstilt par driver stedet, en vakker polynesisk kvinne og hennes noe eldre britiske mann. Backpackere bor i andre etasje.

Niue Yacht Club Liten klubb, men akk så hjelpsom!

Niue Lise og Kjell På vei til Australia for å selge båten..

Her er vi altså foreløpig strandet. Med skade på riggen, som gjør at vi ikke kan forlate øya uten videre. Vi ligger på en solid moring som er skikkelig vedlikeholdt. tas opp hvert år og kontrolleres. Har aldri sett bedre. Men hvis vinden går over i det vestlige, når en front passerer, kan det bli svært ubehagelig å ligge her. Verre enn Palmerston.

Det var altså styrbord mellomvant som knakk ved nedre saling. Det er materialtretthet. Hva den egentlige årsaken kan være, er vanskelig å spekulere i. Vi kjøpte helt ny rigg til mange penger før vi dro. Ville sikre oss mot slikt som dette. Den gamle riggen hadde stått i 30 år. Båten har vært defensivt seilt hele veien, og vi har ikke vært utsatt for dårlig vær.

Niue demontering av rigg Nedrigging

Niue brudd i rigg Bruddstedet

Ved hjelp av formannen i den lokale seilklubben fikk vi etablert kontakt med rigger i New Zealand. Skipperen måtte klatre opp i riggen og demontere restene av det som var brukket, samt babord mellomvant. Godt å ha trinn i masten. Klatring opp og ned går som en lek. Så ble lengdene målt, fotografert og skissert, før alle terminaler ble kuttet med vinkelsliper, pakket og sendt med første fly til Auckland. Rod er heltrukket tykk tråd av rustfritt stål, som blir stuket(utvidet) i endene når alle terminalene er tredd på strengen. Det er ikke mulig å reparere slikt selv.

Nå har vi fått tilbakemelding om at riggeren prøver å ha alt klart med første fly som forlater Auckland på lørdag og ankommer hit dagen før, altså fredag. Underlig? Vi ligger tett opp til datolinjen, som gjør at når vi passerer den på vei til Tonga, forsvinner en dag i kalenderen. Så det så….

Men nå håper vi på de gode hjelperne. Ankerplassen her er svært utsatt hvis vinden går over i vest. Da står storhavet rett på med bølger og dønning, som vil lage huskestue ombord i en båt, som ligger tett på revet bak og får reflekterende bølger i tillegg bakfra.. Vi følger med på værmeldingen som melder om påfriskende vind søndag og store nedbørsmengder mandag. Forhåpentligvis har vi fått nye riggdeler fram og montert, slik at vi i nøden kan stikke til havs og redde oss unna der.

I mellomtiden koser vi oss som best vi kan her på denne hyggelige øya. 8 båter ligger i øyeblikket her, og vi har tenkt å utforske øya nærmere den tiden det tar å få ordnet riggen. Snorkle litt, komme oss rundt på land og strand, og prøve å få nærkontakt med knølhvalene som dykker og blåser like i nærheten. På land får vi tak i mat, og nødvendigheter, så vi lider ingen nød. La oss håpe været holder seg som nå. Da skal vi ikke klage.

Niue snorklebukt Landingsplass på sørsiden

Niue skøyere Snart jul….

Niue skulpturpark Skrotkunst

Sammen med tyske Sabir og nederlandske Bounty har vi hygget oss noen kvelder, og vært på sykkeltur rundt på denne store, men flate øya. Det er grønt og frodig på disse breddegrader. Det dyrkes bananer, papaya og diverse rotfrukter vi ikke kjenner navnet på. Med fly får man fram ferske grønnsaker fra New Zealand, som forøvrig forsyner det meste av øyene her med frossent kjøtt og friskt frukt og grønt.

Niue sundown

 

 

Ingen ankomst Palmerston grunnet for mye vind

Dessverre måtte Lovinda Too dra til havs igjen i kveld, etter mislykket forsøk på anløp til Palmerston. Årsaken var for mye vestlig vind. De visste at det ikke var mulig å gå gjennom passet, og lå utenfor revet da de ble møtt av en lokal båt. Jeg hadde tidligere i uken lest om Edward, den lokale politimannen som også lager ukulele, og formidlet dette videre til Irene og Svein. Det skulle da vise seg at det var Edward som møtte dem i den lokale båten! De fikk snakket sammen og ble enige om at det var for utrygt å gjøre anløp. I samme samtale fikk de formidlet videre din hilsen Petter Mathisen! Lovinda Too seiler nå videre 360 nm mot øyen Niue, med beregnet ankomst lørdag 15 august. 
Irene og Svein hilser til alle og forsikrer om at de har mer enn nok forsyninger og drivstoff til å både ankomme Niue eller dra videre derfra ca 250 nm mot Tonga.
Mvh Bjørg

 

 

Fransk Polynesia farvel

 

Fakarava ankerplass

Om få dager forlater vi Fransk Polynesia. Vi kom til denne nærmest paradisiske øygruppen  13.april, altså for nesten 4 måneder siden, siden vi nå skriver de første dagene av august.

Fatuhiva ankomst Fatuhiva

 

Fakarava Luft 7 Fakrarava

 

Moorea Moorea

Egentlig består Fransk Polynesia av 4 øygrupper: Marquesasøyene, vulkanske øyer uten rev, Tuamotos-atollene, sunkne vulkaner med kun øyer i ringformede rev, og Selskapsøyene som er både vulkanske øyer og ringformede rev i ett. Svært forskjellige naturmessig, vegetativt og i økonomisk aktivitet. Skole, utdanning, offentlige tjenester, perler, kopra og turister. I syd ligger Australøyene, som vi ikke kommer til å besøke.

Fakarava regnbue

Det er høst og vinter her. Bygeskyer, regntunge og skyggefulle i forhold til solen, gir nedbør nesten hver dag. Noen ganger litt småskvett, andre dager langvarige voldsomme rotbløyter. Det er da noen av oss samler regnvann til tankene. Sjøvannet er generelt varmt, 28-30 grader. Lufttemperaturen 26-32 grader. Når sola skinner og vinden stilner av, kan det bli smellvarmt både om bord og på land. Da tar vi oss en dukkert og skyller av med ferskvannsdusjen vi har på hekken. Dekker til båten med aluminisert, solreflekterende duk.

Vi er forsiktige med sola. Ikke smører vi oss inn lenger, for vi er blitt ganske brune over det meste av skrotten, men vi dekker oss til når vi er på land med shorts, T-skjorte og hatt eller caps. Solbriller beskytter øynene mot solskader.  Om bord lever vi godt under biminien, som er et flatt telt til beskyttelse mot solsteiken. Vi har et flyttbart sideskjørt som demper lav sidesol. Det blir nok sol likevel. Noen ser vi snorkle med T-skjorte for å beskytte ryggen mot solsteiken. Vi har observert en del lyserøde, solsvidde turister og misunner dem ikke. Båtfolket er generelt godt impregnert allerede.

Sjøvannet varierer i klarhet. Fra det krystallklare der skipperen nervøst skotter på ekkoloddet, i det korallflekkene tilsynelatende ligger rett under kjølen, i virkeligheten 10-15 meter under. Eller grumsete vann, som trolig er ditto næringsrikt og ikke innbyr til bading, fordi vi liker å se hva som er rundt oss og nedi dypet. I grumsevannet i Atouna bay på Hiva Oa sparket skipperen borti en ganske stor hai mens han fjernet store mengder begroing etter Stillehavskryssingen. Gjett om han var lynrask opp av vannet! På Fakarava dukket det opp et digert beist med 4 losfisk under båten mens skipperen skrapet skroget for ny algevekst, noe han må gjøre jevnlig. Haien skal visstnok være helt harmløs og uinteressert i mennesker. Det er fisk som står på menyen der i gården. Det er svært populært å la seg drive snorklende gjennom passene med jolla på slep. Da står det gjerne hundrevis av hai og jakter på fisk i strømmen. Vi har til nå ikke hatt nerver til slikt.

Raraoia hai

Her har vi truffet en del norske båter, så vi har fått praktisert morsmålet ganske mye. Ellers har det gått mye på engelsk, så mye at man tar seg i å tenke på engelsk. En dag dukket røde Glød av Bergen opp på ankerplassen utenfor Marina Taina på Tahiti med Per og Lindis om bord. De har vært til og fra båten og jobb hjemme siste 10 år. Contessa 32 er en tøff, merittert havseiler og høyt verdsatt blant britiske seilere. De hiver båten på land og drar hjem et halvt år. Så seiler de videre når neste permisjon er innvilget og lommeboka er fylt opp. Doris av Bergen ligger for salg på Raiatea, guttene reist hjem til sine nye jobber. Astahaya av London/Oslo med Tom og Christian om bord ligger på naboøya Tahaa og er ventende hit til Bora-Bora om noen dager. Hvor de andre norske båtene er, vet vi ikke akkurat nå.

Huahine på vei inn passet På vei inn passet ved Huahine

Huahine urolig ankringsplass Dramatisk ankerplass

Huahine ankerplass3 Vakker også…

Huahine gammel boplass2 Marae, gammel boplass

Huahine gammel boplass restaurert

Huahine åleruse Eldgammel ålefelle

Huahine main street Mainstreet’en

Huahine familieutflukt Familieutflukt

Huahine siste seilas Siste havn, drama på revet…

Huahine skilt Musikk og sang er populært

Huahine sterke karer Sterke karer i demo

Huahine lazy days Et sosialt folk

Selskapsøyene har vært en positiv opplevelse. Vi har besøkt Tahiti, Moorea, Huahine , Raiatea, Tahaa og nå altså Bora-Bora. Vi har sett oss om på land med bil, scooter og sykkel. Våre sammenleggbare sykler har vært til god nytte både som gymstudio og transportmiddel.

 

Tahaa strandhogg

Tahaa mate fisk

Tahaa mating

Tahaa fisk1

Tahaa gul fisk

Tahaa Blå fisk

Tahaa Gnisten snorkler

 

Vi har fotografert og filmet litt for å bevare noen av minnene. Det druknede kamera er ikke våknet til live igjen, men fotoposen til undervannsfotografering har blitt grundig reparert og gitt oss mange bilder av koraller og fargerike fisker. Den fineste snorklingen så langt hadde vi på NW Tahaa, på grunt vann mellom to motuer(øyer i revringen) Her var det nærmest tam fisk som var vant til å bli matet av turister. Brød løser seg raskt opp og det vrimlet av ulike ganske så fotogene fisker som mer eller mindre spiste av hånden vår. Gule, hvite, sorte, blå. Og altså ingen hai. Og Gnisten? Hun padlet av gårde som hun nesten ikke hadde gjort annet, med sine spesiallagede dykkemaskebriller.

BoraBora Gasten i god stil Hans Olav i perlehumør

BoraBora i sikte BoraBora i sikte

Tahaa Hans Olav snorkler I akvariet

Den 7.juli kom Hans Olav på besøk, og om to dager reiser han hjem igjen. Han har fått opplevd mye sammen med oss, som dansende hula-hula piker, steinløfting, spydkasting, fransk nasjonaldag, seiling mellom øyene, bading, snorkling, rundfart på øyene, hilst på våre venner, spist og drukket godt både om bord og på land. Hans Olav er morgenfugl. Hver dag skaffer han oss ferskt brød til frokost. Pariserloff, for det er ikke grovt brød å oppdrive her. Han er en takknemlig gast å ha om bord. Holder til i sin egen hule i forpiggen og forer oss med kjappe replikker og små historier. Er det et problem skipperen lurer på, finner han nye løsninger. Et funn å ha ombord som mannskap. Oppkvikkende. Det blir stusselig når han snart reiser hjem. Via Tahiti, Los Angeles og Paris. 17.000 km i luftlinje.

Vi blir minnet om vi har seilt enda lenger for å komme hit, og det er en lang vei hjem som venter oss….

BoraBora 39.år sammen Etter 39 år….

BoraBora Gnisten i god stil Gnisten, i perlehumør hun også!

Vi feiret vår 39.bryllupsdag 31.juli på en overraskende bra restaurant her på Bora-Bora. Det var lagt ned mye arbeid i matens kvalitet, smak og utseende, og det som ble servert i glassene, ligger noen klasser over det vi handler i de lokale butikkene. Kokkene er trolig høyt skolerte i det franske kjøkken  for kunne å betjene kresne turister med velfylte lommebøker. Rart å tenke på at den 40. Bryllupsdagen blir markert hver for oss: Gnisten hjemme på jobb og skipperen alene på seilas utenfor the Great Barrier reef. Så denne feiringen får vi leve lenge på!

BoraBora sykkeltur2

BoraBora sykkeltur

BoraBora spektakulær øy Google luftfoto av BoraBora!!!!

I går syklet vi Bora-Bora rundt. Veistandarden  i sentrum var ganske laber. Hullete og veiarbeid over alt. Støvrokk og konstant bilkø. Men utenfor helt grei asfaltvei. Bora-Bora er turistindustri. Ute på motuene ligger hotellene på rad og rekke. Bungalower på stylter ute i sjøen.

BoraBora resort

 

Flyplassen ligger også der ute. Hurtigbåt transporterer flypassasjerene utover. Trist er det imidlertid å se at tilsvarende hoteller på fastlandssiden av øya ligger brakk og med et synlig, galopperende forfall.

BoraBora forfall

Vi endte opp på den berømte restauranten Bloody Mary der mange kjente og ukjente kjendiser har vært. Vi bestilte hamburgere som var laget av hakkekjøtt, servert med de sprøeste pommfritter skipperen kan huske å ha smakt. Til slutt måtte vi selvfølgelig smake den berømte drikken hvis navn restauranten er kjent for. Salt og pepret tomatsaft med is og noe sterkt oppi, blir nok neppe noen favoritt her i gården, i alle fall. Men en opplevelse var det å ha vært der, en helt spesiell atmosfære med sandgulv, taburetter av kokospalmestammer, høyt og luftig under taket av flettet kokospalmeblader og kjekke polynesiere som oppvartere.

BoraBora  at Bloody Mary's Nye kjendiser på Bloody Mary’s

BoraBora kjendiser

BoraBora flere kjendiser

BoraBora kelnere

Etter angrepet på Pearl Harbour på Hawaii, flyttet USA 20.000 av befolkningen på Hawaii hit til Bora-Bora. Rester av festningsverkene finnes fortsatt som en turistattraksjon.

Bara Bora Vakre BoraBora

 

BoraBora sightseeing Tur til kanonene

BoraBora perlesalg Big business!

BoraBora kineserne kommer! Kinerserne kommer!

BoraBora lucky guy Lucky guy!

BoraBora Dagens fangst prepareres Fersk tunfisk fileteres

BoraBora verdsatt fisk 90-150 kr/kilo

Da er det tid for å lese seg opp på værmeldinger og Tonga-øyene, som ligger en del dagsreiser lenger vest og syd. Vi må regne med at temperaturen faller i luft og i sjø, men fortsatt ligger vel nivået over gode sommerdager hjemme. Vi gjør det vi kan for å være i trygg havn i god tid før orkansesongen starter oppunder jul. Samtidig gleder vi oss til å se nye steder, oppleve nye møter med mennesker og kunne kommunisere med engelsktalende lokale igjen. Et språk vi er mer fortrolig med.

Apropos, det å kommunisere med de fransktalende her i Fransk Polynesia har vært en positiv opplevelse. De fleste vi møter er offentlig ansatte eller forretningsfolk som er nødt til, eller avhengig av å kunne litt engelsk. Vi sier: Bonjour, je ne’s pas parler plus francqais. Comprendez vous anglais? De svarer: A little. Så berger de oss ut av krisen med et smil.

Huahine  skjønnhet Smil 1

Huahine strandlek Smil 2

Huahine vahiner Smil 3 og 4

Huahine ungdom 5 og 6

Huahine lokal sjarmør no comments?

huahine vahine 2 en matrone og en wannabe?

For et smil er mange ganger gull verdt!  Folket her er generelt smilende. Høflige. Bonjour! Bon soir! Merci! Når vi passerer stedet de bor, vifter de med hånden inne blant buskene. Folk her er ikke fattige. Folket lever godt. De er godt i hold. Noen av mennene røslige som låvedører, kvinner som matroner i varierende grad. Noen slanke, men det er mer et unntak, ser det ut til. God matlyst, fetende diett, og som sagt en avslappet livsstil. Polynesierne har ord på seg for å være ett av verdens mest gjestfrie folk. Ikke generelt hardtarbeidende, for naturen er gaverik her, og kan vel kanskje forsvare en avslappet livsstil vi er lite vant til og vel neppe hadde overlevd i det kalde nord. Mange jobber i turistindustrien, og bor forholdsvis bra i lave hus malt i pastellfarger. Tette busker skjermer mot innsyn. Frodige hager, frukttrær med bananer, mango og papaya. Pompelmousse. Akasietrær som gir god skygge. Vakre blomsterbusker og fargerike stauder. Noen vi har i potter hjemme. Lite hundelort å tråkke i, tross mange frittgående hunder. Førsteklasses avfallshåndtering.

Huahine Vespa Mange Vespa’er å se

Huahine scooter Tougher than the rest!

Mange nye biler og scootere i mange varianter. Også gamle Vespa’er med totaktsmotor knatrer rundt med blå røyk. Mye bilvrak og annet skrot å se rundt dørene. Sikkert et eldorado for skrotnisser. I løpet av noen få år er en hensatt bil overgrodd og blitt til en grønn forhøyning i terrenget ….

Huahine at sundown Like før the green flash

 

En uendelig mengde gode minner å se tilbake på.

Femten dager i Marina Taina.

Tahiti morgenstund Marina Taina, Moorea i bakgrunnen

Sitter i cockpiten i Cook’s bay, Moorea og tenker tilbake på dagene vi fikk på Tahiti. To uker fulle av opplevelser.  Da vi ankom, ble vi loset til kai av hyggelig marinapersonell. Og hvilken båtplass vi fikk! Hadde bestilt på forhånd, slik vi har lært det er lurt å gjøre. Hadde fått beskjed om at det var fullt, men vi måtte si fra når vi kom, så skulle de se hva de kunne gjøre for oss.  Plass fikk vi, rett overfor de største megayachtene i marinaen, noen med mast, og noen med så mange etasjer at vi måtte legge hodet på nakken for å kunne se til topps. Plassen vår var også beskyttet for bølger og vind, så jeg tror ikke vi får oppleve bedre plass noen gang på turen vår. Gratis vann så mye jeg ønsket, og jeg tror jeg strålte om kapp med sola så lenge vi var der. Vaskemaskiner som virket, dusjanlegg som var rent og pent. Philippe som var sjef i marinaen, bodde i båt selv, syklet rundt og hadde et smil og et vennlig ord til alle. Og marinaen var stor. To, store veldrevne restauranter med mat i ok prisklasse, to båtbutikker, bilutleie, dykkerbutikker. Mye liv dagen lang.

Etter to dager kom vi oss på utsiden av marinaen og der fant vi det største supermarkedet siden Kanariøyene. Her kunne vi få alt vi trengte og mye, mye mer vi ikke visste at vi trengte. Begge fikk vi klippet oss hos frisøren i bygget, jeg fikk nye nesevinger til brillene, og så har vi kjøpt oss et lokalt sim- kort til i-paden så nå kan vi bruke den til internett i resten av Fransk Polynesia. Å snakke med jentene nå, er som å ha de rett ved siden av oss.

Dagen etter vi ankom, peip telefonen kl 04 om natta. Jeg måtte opp og se hvem som sendte SMS, måtte jo være fra Norge på den tiden av døgnet.” Æg kjæme, hi-hi”, sto det på bredt jærsk. Hans Olav som var på båten i 5 uker fra Martinique til Panama, hadde så lyst å oppleve stillehavsøyene og benyttet sjansen. Det var en kjempehyggelig beskjed å få, og vi sendte sporenstreks handleliste med mange ønsker, det viktigste var at vi fikk han til å kjøpe nytt kamera til oss til erstatning for det druknede. Og nå kan vi filme igjen også. Forpiggen ble ryddet i en fart, så var vi klare til besøk.

Tahiti frokost Frokost m Hans Olav

Ellers gikk dagene veldig fort både før og etter Hans Olav kom. Vi var på biltur med Tom og Christian, på sykkeltur til museet og nye nordmenn på seiltur dukket opp. Per og Lindis fra Bergen i båten Glød. Fikk inntrykk av at de hadde vært på seiltur nesten hele livet, men de hadde vært hjemme og jobbet innimellom. Nå er de på vei til Indonesia og vil selge båten der. Så heller ikke de vil seile skuta si til Norge.

Tahiti flottaser Gnikke- og gnukkeobjekter

Daglig ble vi vitne til hvordan staben på de store yachtene arbeidet. De var ikke på ferie. Det var tidlig opp, gnikke og gni på alt det blanke, reparere, vaske skrog, dekk og ikke minst vinduer. En dag var eieren på en av de største yachtene ventet. Da var det nervøs tripping, blomsteroppsatser ble båret om bord, nøye plassert ved inngang på nederste dekk, duker ble lagt på bordet, prismekronene tent, men kom eieren? Nei, da klokka var 22 ble duken tatt av, brettet fint sammen, lysene slokket og tidlig neste morgen kastet skuta loss uten eier. Kanskje ville vedkommende komme til en annen havn? Vi vet ikke svaret. Der satt vi i Lovinda too, båtsyklene parkert foran båten vår på land, klesvasken vaiende i vinden på dekk og vi er veldig fornøyd med å være på tur i en båt der det meste virker. Det er litt lite plass til alle vi gjerne vil ha om bord til en middag i cockpiten, men vi stuer oss sammen, skipperen fjerner rattet, legger i kryssfinerplatene som gir ekstra sitteplass og så kommer gjester, bedt og ubedt kveld etter kveld. Å, hvor vi liker å være på tur!

Etter flere dagsturer til Papeete (utt: Pape-ete) har jeg gitt opp å finne bomullsgarn, men jeg har ennå noe igjen og før jeg får brukt det opp, er vi kanskje kommet til Australia og der har de helt sikkert bomullsgarn.

Tahiti blomstermarked

Tahiti markedsplass

Men ellers var Papeete en spennende by. Et kjempemarked der vi kunne gå og gå og nyte synet av flotte blomster, frukt og grønt i all verdens farger, saftige tunfiskbiffer og smake på mat fra boder, både dag og kveld. Når føttene var trette og hodet fylt av inntrykk, tok vi bussen eller en taxi tilbake til marinaen der det var ro og fred, bare vinden som kunne ule i riggene på utsiden innimellom.

Så, etter 15 dager, bestemte vi oss for å dra videre etter at regnet ga seg. Tahiti er svært grønn øy, og det kan den ikke bli uten regn. Dagen kom med flott sol og lite vind, så de 15 nm over til lillesøsterøya Moorea ble en motorseilas i sakte fart.  Nå ligger vi her på en moring, rett utenfor et av de mange hoteller på øya. Det kommer fortsatt våte dråper fra oven innimellom, men det er en stille og fin ankerplass som ble krydret med flott lokal dans og musikk fra land i går kveld. Vi ble lokket inn, og etter en kort rotur, fikk vi også med oss den flotte tahitidansen.

Morea morgenstund Cook’s bay, Moorea

Morea MC-club Local biker’s club

Morea lagune Lagune, rev og Tahiti i bakgrunnen

Morea Belvedere Belvedere utsikt mot Tareu-bukta

Morea ankringsplass Tareu strand og ankerplass

Morea surfer life Surfer’s paradise

Morea familie på tur Lokal familie på dagstur

Morea kveldsstemning Kveldsstemning på ankerplassen

Nå har skipperen svingt seg i byssa, laget masse god fingermat vi skal ha til kvelds. Og her ender historien om dagene i marinaen på Tahiti som ga oss så mange gleder.

Tahitian skies

Tahtitian skies

En av skipperens drømmer var å øve inn ”Tahitian skies” på gitaren, og så deretter spille den når han kom til Tahiti. Det er herved gjort. Opptil flere ganger. (For den uinnvidde er melodien hentet fra utgivelsen ”Neck & Neck” med Mark Knopfler og Chet Atkins en gang i det forrige århundret.)

Tahitit gatemusikanter Gatemusikanter i sving

Nå har vi altså nådd fram til Tahiti, som ligger nesten midt i Stillehavet. Vi har brukt 3 måneder fra Marquesasøyene, via Tuamotos-atollene og hit. Om ca 4 måneder bør vi være i sikkerhet for orkansesongen, trolig i Australia. Det er fortsatt mye igjen å se og oppleve, og spennende mennesker å møte før den tid.

Tahiti moro

Tahiti har en interessant forhistorie som kan knyttes blant annet til oppdageren James Cook, mytteristene på Bounty som ble aldeles fortumlet av de vakre polynesiske vahinene, og kunstneren Paul Gaugin som udødeliggjorde disse skjønnhetene med sin brede og fargeglade pensel.

Det er vakkert her på Tahiti, hovedøya i Fransk Polynesia. Hovedstaden Papeete er i folketall omtrent som Stavanger. Papeete ligger på øyas nordvestlige hjørne og er godt beskyttet mot framherskende østlige vinder av fjellene som går opp i ca 2.300 meter. Utenfor ligger svært grunne, langstrakte rev som brekker av storhavet i svære, drønnede brenninger. Noen av revene er blant de mest ettertraktede for surfere. VM skal arrangeres her dette året. Selve Tahiti består av to sammenhengende, øylignende fjell. Det er grønt og frodig. På østsiden, der fjellene møter skysystemer fra øst, regner det mye, og her er det tett regnskog. Flere elver renner ut i havet på nordsiden.

Tahiti katamaran Captain Cooks bay. Moorea i bakgrunnen

Tahiti regnskogbunn I regnskogen

Tahiti Galapagosskilpadde Galapagosskilpadde

Tahiti innland Indre stråk

Tahiti vannliljer Vassfar

Tahiti ved surferstranden SurfeVM snart her

Tahiti life is good Life is good

Tahiti markedsplass Bilder fra det offentlige markedet

Tahiti torgkone

Tahiti blomstermarked

Hovedstaden Papeete er en moderne og travel by, langstrakt langs flatlandet mot sjøen og i fordypningen rundt bykjernen.

Tahiti Papeete muskler

 

Tahiti papeete marina2 Marina Papeete

Tahiti Papeete marina

 

Havnen er svært travel og ligger godt beskyttet bak en langstrakt, lav øy. Utenfor ligger en betongmolo. Innenfor revene er det flere marinaer. Den nyeste ligger ved sjøfronten inne i byen med park og en motorvei like inn til. Vi fulgte den godt oppmerkede leia sørover, forbi flyplassen som ligger på en lav tange innenfor revet. Her må vi kalle opp den blide havnekontrollen og vente til fly har landet eller tatt av. Så kom vi oss inn i Marina Taina, der vi hadde kjempeflaks og fikk plass inne i marinaen, blant megayachtene. Absolutt spurv i tranedans. Noen ganger en fordel med liten båt. Rett utenfor marinaen er det en stor ankerplass med hundrevis av oppankrede båter.

Tahit Broken dreams For noen den siste havn…

 

Noen på bøyer, andre på eget anker. På grunn av dybden, må de som ligger for anker legge ut mye kjetting og tau. Når vinden dreier, hender det at båter klinker sammen og blir skadet.

Tahiti morgenstund Luksushavn med Moorea i bakgrunnen.

Her i Marina Taina ligger hvermannsen på innsiden og storbiksene på utsiden. Det er ikke måte på hvor store båter noen kan holde seg med. Og de har folk til slikt, som Øystein Sunde pleier å raljere med. Men vi har vann og strøm, dusj og toalett på land, og dagligvarehandel like i nærheten. Carrefour er en av dem. Som en OBS-butikk X2, der vareutvalget er nesten kvalmende overveldende. Etter å ha vært ute på øyene i månedsvis, der bare det å få tak i en gulrot ikke er selvsagt, kan vi nå velge og vrake i haugevis av frukt og grønt, fersk kjøtt, melk, ost, og all slags herligheter det franske kjøkken kan trylle fram av råvarer og ferdigvarer. Men ting koster. Pariserloffen er lokal og billig, men alt annet er importvare. Mye kommer nok fra New Zealand. Prisnivået er norsk ++. Men vi klager ikke.

Juli er festivaltid. Heiva. Da samles dansere , musikere og idrettsfolk seg fra store deler av stillehavsområdet til dyst. En kveld var vi på en danseoppvisning inne i Papeete. 160 mannlige og kvinnelige dansere med blomsterkranser i håret, i danser og opplesning av polynesiske myter. Eggende hoftevrikk fra de kvinnelige, og viftende knær fra de mannlige. Mye vakkert, og mye mindre vakkert flesk. Polynesierne legger kraftig på seg med alderen. Både kostholdet (og gener?), samt at rikdom skulle synes på flesket, kan være faktorer som må utgjøre et gedigent helseproblem.

Stor var gleden og takknemligheten da vi kunne hente post fra Haugesund på det lokale postkontoret. Langt brev fra eldste datter Bjørg med beskrivelse av hvordan livet går i Barlindveien, og med bilder og tegninger fra de små rakettene. Det varmet veldig!

Tahiti poste restante Hva er det inni der, mon tro?

Tahiti på tur På biltur med Tom og Christian

Her i havnen har vi det riktig så sosialt, med den britiske Malø’en Sofia, Ann og Jonathan fra Cowes, Astahayaguttene i Oysteren og i går Contessa’en Glød av Bergen med Per og Lyndis om bord, på tur siste 10 år med lange avbrekk hjemme. Ellers vet vi at Øyvind og Tina i Freya snart ankommer fra atollene, og at Dorisguttene, Marius, Christian og Henrik nyter eventyret nede på Bora Bora, der vi trolig ankommer i siste del av juli.

Torsdag 9.juli fikk vi besøk av de tidligere eierne av båten vår, Marianne og Mikkel Frostad og døtrene Mia og Martine. De ferierer på naboøya Morea i skoleferien og hadde lyst til å se gamlebåten igjen. Gjensynsgleden var stor for de voksne som seilte daværende Marimi fra Oslo til Vestindia og hjem 2003-2004. Mange gode minner må det ha vært knyttet til gjensynet, slik så det i alle fall ut i øynene deres.

Tahiti Team Marimi Mikkel og Marianne

Tahiti tegnestudio Mia og Martine i tegnestudio

Fredag 10.juli var det fest om bord. Da ankom vår gast den neste måneden, den blide og humørfylte jærbu Hans Olav fra Klepp. Søkklastet med godsaker fra gamlelandet, verktøy og andre nødtørftigheter. Blant annet også nytt kamera til erstatning for det druknede. Gasten en solid vitamininnsprøytning for Gnisten og skipperen. Hans Olav er installert i forpiggen, som sist da han var om bord fra Martinique til Panama.

Tahiti cool nut Cool gast

Lørdag 11.juli syklet vi sørover en mils vei og kom til det polynesiske sjøfartsmuseet, der det var folkefest.  Her fikk vi et lite innblikk i polynesiernes idrettsøvelser, som spydkast mot kokosnøtt på en høy stang, koprakonkurranse, steinløft og ulike danseoppvisninger, med mer eller mindre klær på. Trolig det nærmeste skipperen kommer Hula-hula.

Tahiti tilskuere wow!

Tahiti dansedamer

Tahiti hula hula

Tahiti krigere

Tahiti spydkast

Tahiti blinkskyting

Tahiti blinkskudd

Tahiti 104 kg

Om få dager legger vi så ut på seilas til Selskapsøyene. Men først skal vi altså feire Bastilledagen (etter starten på den franske revolusjon)den 14.juli, som altså er den franske nasjonaldagen.

Tahiti Giiv akt! Mye våpen og militært fokus

Tahiti Bastilledagsmarsj

Tahiti den norske delegasjonen Lyndis, Per, Gnisten, Tom, Christian og Hans Olav

Tahiti misser

Tahiti lokal skjønnhet Noen polynesiere er smellvakre

Vi har polert skroget fra jolla og fylt opp tank og kanner med drivstoff. Nå gjenstår bare innkjøp av ferskvarer, før vi tar Hans Olav med oss videre ut i eventyret.

Tahiti paddle