Hiva Oa

Vi har funnet oss en riktig kremplass her på Atouna, Hiva Oa. Innerst i en bukt, bak moloen som sluker den verste dønningen. 4-5 meters dybde, og hardt, sort mudder for ankeret. (Sort fordi det er vulkansk sand.) Det vil si ankerne, for det er ikke svaierom blant alle båtene. Vi må derfor legge ut hekkanker også. Når vinden dreier, forblir båten i noenlunde samme posisjon. Første morgenen her våknet vi ved at båten lå rett oppå sin egen ankerbøye. Hekkankeret og hovedankeret befant seg på omtrent samme sted. Heldigvis hadde vi ikke dunket borti noen av nabobåtene i den stille natten. Vi hadde dregget. En advarsel. Hekkankeret er blitt noe riktig hekkan, som man sier i Stavanger. Når båten løfter seg på dønningen som dreier inn i bukta, og vinden kommer fra siden, dregger ankeret langsomt, men sikkert, og etter en dag eller to må vi trekke det opp og legge ut på nytt. Vi har tatt den enkle løsningen, legge ut anker uten kjetting og heller mye tau. Fordi vi ikke har mer kjetting. Uten kjetting graver ikke ankeret seg ned, selv om det er et relativt tungt, 15 kilos Bruceanker.  De som gjør det skikkelig med en gang, slipper problemer slik vi har. Vi vil gå til innkjøp av en ekstra lengde kjetting til hekkanker så snart vi får tak i. Ryktene sier at det har de til rimelige priser på jernvaren i landsbyen. For nødtørftigheter som brød, smør og ankerkjetting er visst subsidiert av de franske myndighetene…

Vannet er grumsete. Hvorfor vet vi ikke helt. Bølgeslag mot stranda innenfor hvirvler opp fine sandpartikler. Kanskje renner kloakken ut her og gir kraftig algevekst? Når det regner blir vannet rødlig. Kanskje skylles det røde jordsmonnet ut i bukta.  Det vrimler av småhai vi ikke ser. Rokker gjør kast i luften. Har vært uti og skrubbet vannlinje og skrog, men da en større grå fisk dukket opp rundt beina mine, forsvant badelysten…. Må innrømme at skipperen liker å se bunnen på grunt vann og propell og kjøl når skipperen dykker under båten.

En dag vi kom tilbake fra landsbyen, måtte vi gni oss i øynene, for da lå det en fransk båt ankret opp mindre enn en skroglengde ved siden av oss. Dette syntes vi ikke noe særlig om. At båter ligger så tett betyr at faren for sammenstøt er overhengende. Det ble kommunisert , men kontant avfeid av de franske. Arrogant syntes vi. Så vi så ikke noen annen råd enn å trekke oss opp på ankerkjettingen nok til å komme klar nabobåten. Siden viste de oss bare en kald skulder. Snudde seg en annen vei osv. Utrivelig atmosfære. En lærdom til oss til neste gang.

Her ligger trivelige folk nok ellers. Hollandske Aura med Simon og Anita om bord. Bodd i båten siste 8 år. Seilt norskekysten fra ende til annen. Simon, pensjonert helikoptertekniker,  jobbet flere måneder  på norske flyplasser og lærte seg atskillig norsk. Hollenderne er et språkmektig folkeslag. Anita er fra Surinam og halvt indianer. Høyreist, stolt og flott dame på alle mulige måter. Utdannet i hotellfag. Har sågar jobbet som fengselsbetjent mens ungene var små og jobb i hotell- og restaurantbransjen ikke lot seg kombinere.

På den andre siden ligger det en sliten katamaran. Om bord en mann som ser ut til å leve et asketisk liv. Amerikaner viste det seg. Hadde bodd i båten i 40 år, de siste 20 her på Marquesasøyene. Hver morgen folder han ut sitt klappbare aluminiumsbord, setter seg ned på sin skallstol av plast  og spiser andektig av sin skål med mat. Om morgenen ser vi en viftende arm eller fot fra gymøvelser i cockpit. En og annen kveld ser vi blålige lysblaff når han ser film på PC’en i cockpit. Han feiler ett eller annet , tror vi. Tynn, svak stemme. Hadde vært i riggen et par dager før. Med boremaskin. Totalt utslitt. Vi bød ham på middag, men han orket ikke. Om han ikke savnet selskap? Han hadde bare vært alene om bord de siste 2 år. Kunne vært interessant å høre hans historie….

Ellers rundt oss båter av ulike nasjonaliteter. Bak oss en svensk katamaran med 8 mann og en hund om bord. Bruker jolla som taubåt på styrbord side. (Hvis du får motorhavari, nytter det ikke å taue båten med jolla, men hvis du binder jolla fast langskips, gjør det susen, til og med med en 4 hester om været er rolig, sier Hans Olav.) Katamaran pleier å ha en motor i hvert skrog. Det viste seg at svensken hadde bare en motor i drift. Den andre hadde sprengt topp-pakningen. Konsekvens av manglende kjølevann og overopphetning av motoren. Slikt er ikke spøk heromkring. En ting er å få tak ny pakning og skifte den, noe ganske annet om topplokket har vridd seg.  Svensken, det vackra fruntimret og lilla hunden, seiler rundt med 6 betalende passasjerer som skal av på Tahiti i juni. Er avhengig av å ha inntekter på båten for å holde det gående. Det sliter hardt på båten sier han. Och det ska bli skønt att vara ennsamma igjen, sukker han. En atletisk kar i 35-års alderen, fysikk som en toppsvømmer. Glad for å få låne litt verktøy til å rense skroget og  håndbøker med havneinformasjon til planlegging av turen videre. Han skulle fotografere av sidene med mobilkamera og overføre til PC’en, eller datorn, som svenskene sier.

I andre enden av havnen finske Markus, på vei alene rundt jorden i sin Laurin 28, Himmene av Okkula. Vi traff ham i Oranjestadt på Aruba og siden utenfor Balboa i Panama. Han har seilt ganske raskt etter 48 timers stopp på Galapagosøyene. Trolig raskere enn oss. Han er stolt av det. Full pakke med genoa, storseil og spinnaker. Finsk sisu. Hyvvee Suominen!  Finnen er mekaniker, så nå er det håp for svensken!

Bak oss ligger også en rød, kanadisk stålbåt. Trivelige folk om bord. Båten sjøsatt for 3 år siden og seilt hitover via mellomamerika siste 2 år. Selvbygg. 15 år har det tatt. Imponerende finish. Ingen rustflekker.  Ingen bulker eller knekk i skroget. Eieren fortalte at basert på den kjente Bruce Roberts tegninger, hadde han fått alt metall data-laserskåret i Danmark og transportert til Canada der han hadde sveiset sammen alt selv. Jeg trodde platene var valset dobbeltkrumme, men danskene har andre metoder! Om bord 1 tonn teakplank til innredningen, det meste ferdig nå.  Mange dyktige mennesker rundt omkring. Men noen kommer aldri lenger enn til den perfekte båten….

Denne havnen er stort sett amerikansk. The star sprangled banner vaier fra de fleste akterspeil. Gjerne kjennetegnet av grønn kanvas over dekk og kanohekk. Amerikanerne holder sammen. Social calls everywhere.

Sammenleggbare joller, Portaboote, er populære blant dem. En av dem putrer rundt med en Lehr påhengsmotor, 4-takter drevet av små campinggassflasker! Mange gummibåter har store hjul på akterspeilet. Hjulene flipper rundt og vips er jolla blitt to-hjuls trillebår når den landes. Sparer nok jollebunnen for slitasje og mannskapet for krefter når jolla skal opp landingen. Jolleanker er også nødvendig for å hindre jolla å bli liggende å hogge i kaier med spiker og bolter, eller oppetter skarpe steiner og koraller.

Men østeuroperne kommer! I Skottland møtte vi 2 russiske skipsmannskaper i leide båter. Hyggelige folk i 20-årene. I Panama en mindre nyere Hanse-båt med polsk flagg. I går kom det en polsk båt inn. Foran oss ligger en tysk Baltic 42 bygd i Sør-Afrika. Når finnene faset ut gamle båtformer, havnet de i Sør-Afrika, kanskje som et håndslag til å bygge opp økonomien i landet. Tyskeren hadde en diger tunfisk liggende på dekk som de prøvde å vifte fluene vekk fra. I mellomtiden har flere tyske båter kommet til. En Bavaria, en Dehler og en amerikansk skonnert.

En stund lurte vi på hvor alle Bavariaene var blitt av. Ingen å se siden Shelter Bay. Så dukket det altså opp en med fransk flagg for noen dager siden og i går en med tysk flagg. Men ingen norske. Ennå.

Av norske båter har vi her møtt vi Milla av Tønsberg (Comfort 30) med trivelige ungdommer om bord, Kjell og Lise. Seilte først båten til vestindia og hjem, snudde hjemme og seilte tilbake til vestindia og Panama, der båten ble lagt opp noen uker på land. Da de kom tilbake var båten mer eller mindre ødelagt inni. Sterk varme og høy luftfuktighet hadde  medført kraftig muggdannelse, plast smuldret opp, metall korroderte i stykker. Det medførte kraftig klorvask, utskifting av det elektriske anlegget der isolasjonen datt fra hverandre. Bensinaggregatet falt også fra hverandre og måtte kastes. Oh, skrekk og gru! Milla skal til Australia og selges der. I likhet med Doris av Bergen (Oksø 32). Med Maruis, Henrik og Kristian om bord. De er ventet framme her på Marquesasøyene om noen få dager.

Så møtte vi Imagine (HR49) med norske Tor fra Rjukan og Louise fra St.Helena som betalende mannskap, en ung forfatterinne på seilende skrivebord. Tor kjøpte båt på Fiji for 3 år siden, mens kona flyttet hjem til Stavanger og kjøpte hus på Engøy. Hun liker ikke å seile og ville prioritere sin gamle mor på Egenes, mens Tor lever ut drømmen om å seile jorda rundt, Fiji-Fiji. Han er snart i mål, men gir seg neppe med det før han flytter til Engøy. Han hadde kjente over alt. Slik blir det vel med oss også etter hvert som vi siger hjemover mot vest. De fleste gjør jo det.

Alle som ankommer fransk Polynesia sjekker inn her på Hiva Oa eller på Nuku Hiva. Amerikanere og andre ikke-vestueropeere må garantere for flybillett hjem. Vi trodde vi også måtte det. Derfor en hyggelig oppdagelse at nordmenn og EU-borgere er fritatt fra denne regelen! Gendarmeriet, eller politiet viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Høflige og engelsktalende gjorde innsjekkingen avslappet. Da svensken bak oss troppet opp på kontoret , han och frun, med 8 pass, ble det en liten utfordring. Øvrighetspersonene måtte fysisk se de øvrige 6 personasjene. Løsningen ble at gendarmene kjørte svenskene ned på brygga, kaptenen holdt opp ett pass ett og, mens mannskapet ute på katamaranen troppet opp en og en på dekk og ble godkjent uten pardong, som man sejer på norska!

Det har vært drama ute i havet. På vei fra Galapagosøyene får den kanadiske båten Nirvana Now alvorlige tekniske problemer. I svak vind og relativt høy dønning ryker først forstaget. Masse kav med å få sikret masten mot å falle ned. Så ryker styrekablene og roret begynner å slamre fra side til side. På ned nødrorpinne rett på rorakselen. Den knekker som en fyrstikk. Mer slamring med roret. Endestopperne ryker av og rorkvadranten løsner. Roret begynner å slå inn i skroget som gradvis begynner å delaminere. Etter  en stund begynner vann å strømme inn og de må sette i gang nødprosedyrer. De vet at båten kommer til å gå ned. En USA-båt 200 nautiske mil unna hadde hatt kontakt med havaristen via SSB-radio siden de begge forlot Galapagosøyene og gikk til unnsetning. Nærmeste redningsfartøy var på Galapagos-øyene et par tusen mil unna. Marquesas-øyenes egne redningsbåter har kun en rekkevidde på 60 nautiske mil. USA-båten kommer til unnsetning før havaristen går ned. Mannskapet går i aluminiumsjolla i stedet for å gå i flåten. Ombord i havaristen ligger nyinnkjøpt utstyr for 60.000 USD i esker og kasser, uforsikret. Eieren var teknisk inspektør i et rederi. Vant til å ha alt teknisk på stell. De hadde hatt båten i 18 år. Så ryker riggen og styrekablene. Kanskje det man minst tenker på til vanlig. Kanskje det man minst bruker penger på i båtregnskapet? Mannskapet , mann og kone,kom inn her til Hiva Oa for noen dager siden, men var allerede reist til Tahiti da jeg fikk nyss om hendelsen. I havnen ligger en Local Hero too! Det var ham som ga meg historien.

Når vi ligger på ankerplasser så lenge, henger vi et trekk over spinnakerbommen på fordekket som gir skygge til dekk og dekkslukene. Teakdekket blir gløsende varmt å gå på i solsteiken. Skulle sikkert vært vannet flere ganger daglig, men det medfører at det blir salt over alt.  Vi har et trekk av aluminisert duk over området bak masta, som sørger for å skjerme dekk og hovedluke. For ikke å nevne biminien som har hengt oppe siden kappVerde-øyene.  Den er laget slik at den kan stå oppe mens vi seiler, også med storseil. Den gir oss solskygge og  litt le for småskvett fra oven. Beskytter huden mot UV-stråling.  Sol blir det nok av. Når vi ligger på ankerplasser i fri vind, som gjør at båten vender mot øst, har vi et avtagbart sidetrekk til biminien som skjermer mot solen om morgenen, og som vi flytter til motsatt side om kvelden. Til rattet har vi et trekk som gjør at maten på cockpitbordet skjermes mot akterlig vind og sol.

Men det regner også. Til gagns. Svarte skyer siger inn over fjellene over oss og regnet bøtter ned. Vi samler regnvann i bøtter (fint ordspill?)under kanten av biminien og slår direkte på tanken. Det hender at lukene ikke er skikkelig lukket og det blir fukt i puter og sengetøy. Hva gjorde vi så med det? Tro det eller ei: Vi kjørte varmeapparatet i timesvis. God lunk og tørt sengetøy ble resultatet. Vi kjører forresten varmeapparatet månedlig for å prøve å unngå at det står i stykker…..

Og om bord har vi Kakerlakker. Den tyske typen. Ca 1 cm lange. Brune. Piler rundt i mørket og er særlig aktive i søppelspannet og steder der det er noe spiselig. Om dagen holder de seg helst i skjul.Skipperen driver klappjakt på dem om natten.  Klask. Så gørra skvetter. Gnisten fryner, ikke som var det mus om bord, men hun liker det absolutt ikke! Harmløse, redde insekter, men likevel ikke kjekt å ha.Vi har sprøytet med gift. Vi har et lite lager av spraybokser. Hjelper en stund. Så kommer en ny generasjon. Nå har vi gått over til pulver fra tyske Bayer. Det virket godt på mauren under hellene hjemme. Nå får vi se. Av våre hollandske naboer fikk vi et kinesisk vidundermiddel. Hvis det tyske ikke virker, går vi over til det kinesiske. Det virker visst slik at kakerlakkene spiser seg i hjel av stoffet, og blir i neste omgang så  kannibalisert av sine egne som også elsker stoffet.

Hvordan kom krapylene seg om bord? Trolig som bitte små yngel i emballasje. De elske å gjemme seg i papp eller andre skjulesteder. Vi har nok hatt sviktende rutiner her. En lærepenge hvis vi klarer å bli kvitt dem. En kald vinter hjemme vil i alle fall gjøre susen. Men det er en stund til det….

Stillehavet- den lange veien mot Fransk Polynesia.

Det er dag 20 i sjøen. Jeg står i byssa og skal lage kveldsmat til oss. Har kokt egg og varmet to baguetter. Plutselig er det nok for meg. Roper:” Svein, kan du komme ned og overta, jeg orker ikke stå her lenger”.

Svein kommer ned leideren, gir meg en vennlig dult i ryggen.”Kom deg ut, jeg fikser dette!”

Hva var det som skjedde med meg? Sitter fortumlet i cockpiten, tårene renner stille nedover kinnene, er nesten apatisk. Greier ikke å tenke…

Etter en liten stund dukker det opp to varme baguetter med skinke og hjemmelaget italiensk salat. Skipperen visste nok hva som skulle til! Jeg får det i meg, selv om jeg ikke hadde lyst på mat. Forsiktig spør skipperen hva som har skjedd? Ikke vet jeg, men jeg tror jeg bare var trett, matlei, trett av all gynging ukontrollert fra side til side. I ettertid har jeg fortalt episoden til et par andre vi har møtt etter at vi kom fram til ankerplassen, og det var ingen ukjent problemstilling. Derfor forteller jeg i håp om å kunne si til andre også at dette er helt normalt. Langturseilere vi har møtt på vår ferd har spurt oss om vi har funnet litteratur der det ikke bare er glansbilder som er beskrevet. Mye av det som er skildret. er idyll, og selv når naturkreftene slår seg vrange, får noen det til å tro at det også er en lek.

For meg er 34 dager i sjøen med hav og himmel ikke så voldsomt spennende, selv om det stadig er forandring i skyformasjoner og havbølger. Nyanser i grått og blått. Mye vind, lite vind, ingen vind.

Da vi dro fra Panama for vel en måned siden bestemte vi oss for å dra forbi Galapagosøyene. Det var dels på grunn av skyhøye priser for å sjekke inn, dels på grunn av værmelding vi lastet ned fra internett dagen før vi dro. Vi leste videre fra Jimmy Cornells World Cruisings Routes der han anbefaler å ta en stor bue utenom Galapagos. Det ble vår rute, ca 4200 nm. Og det kan jeg love leserne er en lang vei. De første 1100 nm rett sydover. Gjennom stillebeltet ved ekvator, og så videre dypt sørover til 7grader42(nesten 500 nautiske mil syd for ekvator) syd før vi fant passaten og kunne gå vestover. Det var mentalt slitsomt med slik en omvei.

Ute i det ekvatoriale stillebelte

Grindhval tett på

Men vi hadde våre morsomheter. Passerte ekvator kl 0400 (båtens tid) og det var belgmørkt. Svein klar med fotoapparatet for å ta bilde av GPS-en med 00.00.00. Men ville blitzen gå av, nei! Hele 8 ganger krysset vi fram og tilbake over linja før det perfekte bildet ble tatt. Ingen skal si at ikke skipperen er utholdende i avgjørende øyeblikk!!

passering av ekvator

Da vi kunne begynne nedtelling mot Hiva Oa, en av de største øyene i Marquesas øygruppen, steg humøret betraktelig, selv om det fortsatt var 3869 nm igjen. ( og da hadde vi allerede seilt 1100). Godt vi har watermaker om bord, så har vi i alle fall nok vann.

Jeg gjør meg mine små analyser om ankomsttider. Ikke det at jeg tror vi kommer fortere fram av den grunn, men det er den daglige spenningen om kalkylen holder, eller om jeg må resette målene. Måtte resette etter en uke, forsto at jeg i utgangspunktet var for optimistisk. Vinden var for svak og ustabil. Nå er analysen bedre, ligger 63 nm foran skjema. (Dag 30)

Navigatøren

Har også laget min egen lille regatta på sjøkaret, eller draftet, som det heter. Draftet tilhører Frank Moncrieff, som eier Frida og som var her for 3 år siden med kona Wenche. Frank har sirlig skrevet inn dag for dag, og nå gjør jeg likedan. Spennende er det om vi slår Frida i døgndistanse. Noen dager var de foran, noen dager vi. Men Frank, du lurte oss på slutten, de siste dagene. Da droppet du ut og det var bare våre nedtegnelser som kom helt fram.

Hvordan har så overfarten vært? Egentlig ikke kjedelig, det skjer noe hele tiden med vind og bølger. Men bølgene har vært mer urolige enn forventet. Selv om vinden er akterlig, kommer det bølger fra syd som slenger oss sideveis så det holder. Vi har hatt mye sjø over dekk, men svært lite i cockpiten, kun litt sprut og skvett. Svein har hatt mye arbeid med å justere Peter, vindroret. Vi har seilt med storseil og genoa, og det var en ny erfaring for Peter. Han streiket på å seile kursen når vindstyrken endret seg og drev skipper til fortvilelse. Og nesten alltid om kvelden når skipperen skulle sove.  Men til slutt fant Peter og Svein ut av det med hverandre og nå styrer Peter slik han er laget for å gjøre. De to siste ukene har vi seilt med spridd genoa i mer eller mindre full størrelse. Det er ganske enkelt å rulle inn eller ut og vi har funnet ut at Peter liker seg best når han kan styre skuta med litt sparsomt med seil. Vi ruller ofte inn litt ekstra om nettene. Vi seiler safe, med store sikkerhetsmarginer og har blitt belønnet med at utstyr ikke har gått i stykker.

En fin dag i passaten

Snart ferskt brød!

Kanelboller i svingene

Vi har vår egen tid om bord (=Panamatid)Det er litt rart når sola går ned nærmere klokka 22 og står opp igjen 10 om formiddagen. Det blir litt rare nattevakter av sånt. Men vi skal konvertere til lokale tider når vi kommer til lands. Nattevaktene er en egen historie. Vi har AIS som varsler når skip nærmer seg, og dermed har vi unnet oss litt lenger søvnperioder på det mørkeste.  Sannheten er at vi så ikke et eneste skip eller seiler fra vi la om kursen vestover til vi var ved innseilingen til Hiva Oa. Da dukket det opp en 60 fots seiler som stevnet inn i havna rett før oss.

Satelitttelefon er en fin ting. Vi sender SMS hver tredje dag til Bjørg som oppdaterer bloggen vår. Og jeg kan love at det er høytid i båten når vi mottar SMS-er fra døtrene. Vi har også unnet oss noen korte tlf samtaler med døtre og mødrene våre. Vi tror det er viktig at de vet vi har det bra, og viktig for oss å få litt input hjemmefra.

Rastawoman

Luedusk i skjegget

Flittig-Lises Stillehavs-verk

Vi har hatt godt tid til å lese, strikke, tenke og prate om løst og fast. Det er nok de nærmeste og hvordan de har det vi snakker mest om. Ikke minst da det var dobbel barnedåp i Oslo. Vi var med på vår måte med forhåndsskrevet hilsen sendt til Snarøya menighet der dåpen fant sted. Vi har nok også drømt oss litt bort i hva vi skal gjøre videre på ferden og hva vi skal finne på når vi kommer hjem igjen. I tankene og drømmene er alt mulig og ikke alt kan festes til et skrevet ord…..

Dagens fangst

Flygende blekksprut...

Gullmakrell

 

Det som er skrevet til nå er forfattet ute i havet da vi fortsatt hadde tre-fire dager igjen til landkjenning.

Landkjenning Hiva Oa

 

Hjelp det gror på fribordet

 

 

Møkkete  båt

Ande(skjell)by

Nå sitter jeg i cockpiten med tiger- bikinien på, det er 30 grader i skyggen.  Svein har gjort en kjempejobb med å vaske skroget for skjell og alger, med nærgående småhai i området. Jeg har unnet meg telefon til døtrene og hører at de er godt fornøyd med at vi er framme. Fasiten ble 33 døgn og 8 timer. Ganske normalt. Ingen seil er ødelagt, alt fungerer som det skal til nå. I dag har jeg levert en stor bag med klær til vask på lokalt vaskeri, og på fredag unner vi oss en heldagstur øya rundt med lokal sjåfør.  Vi kan unne oss mye luksus etter å ha spart ca 2.000 dollar på å unngå å sjekke inn på Galapagosøyene.

For anker i Autouna bay Hiva Oa

Autouna bay beach anchorage

Havtroll eller fantasifoster

Velordnet fransk

Nærbutikk

 

 

Polynesisk treskurdkunst

 

Ikke -polynesisk standard

Havaiirose

Lykkelige og frittgående

Legger ved noen bilder som viser stedet vi er på. Velorganisert, vi får alt vi trenger, men det er norske priser. Ikke så rart når alt må fraktes fra Tahiti og hit, de får forsyninger med båt en dag i uken.

Takker for alle kommentarer og heiarop underveis, Bjørg var veldig flink å formidle det som kom til bloggen. Det varmer oss når dere kommenterer og synes det er interessant å lese det vi prøver å formidle. Da følte vi oss ikke så alene på det store havet.

Delt glede er dobbelt glede.

Vellykket kryssing av Stillehavet

Da er Lovinda Too ankommet Atuona på Hiva Oa og vi døtre har fått følgende melding i kveld:

…’Da er vi fortøyd akkurat slik vi ønsket. Har beskuet båten fra dingien og at vi har kunnet seile i mer enn 4 kn er helt utrolig. Vannlinja er dekket av skjell og grønt slim men nå har vi tid nok å gjøre den ren!! Klem fra happy foreldre!!…’

Så da puster vi lettet ut og gratulerer de galne foreldrene våre med en velsignet seilas over Stillehavet! Vi gleder oss til å høre referat fra ferden! 

  

Atuona, Hiva Oa.