Da uværet hadde lagt seg, og mens vinden fortsatt var i vest, dro vi videre nordover, som innebar at vi kom til å krysse grensa fra Irland til Nord-Irland. Det var grått og kaldt og bygeluft, og strømmen spilte oss et puss, trass i at vi hadde gått to timer før høyvann og skulle ha betydelig medstrøm, gikk det helst med en halv knop i snuten hele veien. Da vi kom fram til den lille fiskerihavnen Ardglass, og møtte en lokal seiler fikk vi forklaringen: Det er store bakevjer med motstrøm i området. Vi hadde vært her før, og ville bare benytte havnen som et nattlig stopp på veien videre mot Bangor og Belfast. På skrentene mot havet ligger en golfbane, mens lystbåthavnen på lavvann ser nesten uvirkelig ut der den ligger som en liten , grunn poll omgitt av fjære og tørre jernstaker og seilingsmerker bak en diger røysmolo som ligger som en beskyttende vegg mot storsjøen når uvær fra sør og øst slår til. Opp den bratteste leideren vi noen gang har forsert, på vei fra flytebrygga og opp til Seilklubben, der tiden ser ut som den har stått stille en stund. Den gamle og lettere skranglete havneverten fra 2014, var tilsynelatende den samme som for 4 år siden. Bare enda mer skranglete og mer krumbøyd. Fiskeskøytene i det indre havnebassenget sto tørt på grunna langs kaien, men det lokale brødet var aldeles utmerket… Vi kjente oss hutrende kalde og det var godt å kunne dra igjen glidelåsene i cockpitteltet og plugge inn vår lille elektriske vifteovn, i begynnelsen assistert av vårt dieselelektriske varmeapparat. Snart bredte varmen seg i ruffen og kokken tryllet fram deilig kveldsmat.
Ikke lange biten opp til Bangor, men mørke, truende bygeskyer med torden snurret rundt med vinden og gjorde oss lettere engstelige for lynet. Det smalt stygt noen ganger, men vi kunne puste lettet ut da skyene seg forbi forut og akterut og det klarnet opp etter som vi nærmet oss holmene utenfor Bangor. Strømmen står stri i sundet, men så lenge den var med oss, var farten god og vi syntes vi hadde god kontroll. Problemet oppstår når strømmen er sterk, setter sidelengs og det er grunt på begge sider. Da skal man ha tungen beint i munnen og følge nøye med.
Forrige gang vi besøkte Belfast, var like før StPatricks day i 2002. Væpnet politi på alle gatehjørner sikkerhetsvakter i alle butikker, og klaprende helikoptere svevende høyt over oss. Det lå spenning i luften. Vi kjente på uhyggen og utryggheten. Sosial uro. Mellom protestanter og katolikker. Mellom de som har og de som ikke har. Urett skaper sinne, og sinne skaper vold. Drap og bomber. Voldsomme opptøyer. Et splittet folk, irene.
Denne gangen var stemningen helt annerledes. Den politiske situasjonen har blitt mer avslappet og det hersker ikke lenger borgerkrigslignende tilstander. Sinn Fein sitter i parlamentet og tidligere fiender snakker sammen. Byen er fortsatt delvis delt og en rundtur i byen viser store kontraster mellom de fattige katolske bydelene omgitt av 8-10 meter høye gjerder, veggmalerier som hyller mennesker som mistet livet der, knuste fasader og traurige hus, til sammenligning med de øvrige, moderne, rene og pene protestantiske bydeler. I dag et objekt for fullstappede, røde sightseeingbusser og lettere pregede turister fra cruiseskipene på havnen.
Fredeligere tider har ført til omfattende modernisering og investeringsvilje. En ny, liten marina ligger helt inne i sentrum. Oppmerksomheten rundt filmen om Titanic-tragedien har ført til at det nå slås mynt på et kritikerrost museum i dokkene der dette myteomspunnede skipet ble bygget tidlig i forrige århundre. Det er mange, hyggelige pubber og spisesteder i sentrum, og mange staselige offentlige bygninger der The Union Jack vaier fra fasader og tak.
Det dieseldrevne toget tok oss tilbake til hyggelige Bangor ytterst i fjorden inn mot Belfast. Moderne og velorganisert havn og en koselig liten by med handlegater og småbedrifter i bakgatene. Vinden sto i sørvest og skulle gå over i nordvest, så det var tid for å komme seg videre. Mot Skottland og Mull of Kintyre. På disse kystene reiser man med tidevannet. Vi spør de lokale og får klar beskjed om når det er best å dra. Det er mye greiere å dra ut av en kjent havn i mørket enn å gå inn til en ukjent i mørket. Vi satte vekkerklokka på 02.30 og i grålysningen dro vi nordover Irskesjøen. I Storbritannia får båtfolket anledning til å kjøpe diesel til båtbruk med 60/40-avgift. 60% til motoren og 40% til varmeapparatet.
Jordomseiling 2014-18 