På vei mot Irland

Svømmebasseng i forpiggen

Vi har nå vært underveis fra Azorene mot Irland i en ukes tid. Vi forlot Horta tidlig fredags morgen og satte kursen nordover i finværet. Finne vind og unngå motvind. I tre fine døgn kjørte vi motor og seil samtidig eller vekselvis. Mandag kveld slo vinden brått rundt fra sørlig til nordlig og vi la kursen nordøstover. Etter hvert frisknet vinden på og det ble liv i leiren, for å si det slik. Snart hadde vi frisk bris til liten kuling forenom tvers. Storseilet ble låret og beslått og så dampet vi avgårde med en flik av fokken.

Sjøen slår inn i skutesiden og det skvetter over dekket hele tiden. Ikke bare skvett, men baugen godt vasket så det skyller over lukene helt bak til masten. Ankeret skramler på baugrullen, og det begynner å dryppe inn litt vann her og der. Fra mastekragen, og litt dråper som renner nedover skottet fra kilder vi ikke har klart å finne. I en båt som nå mest ligner undervannsbåt, der det er massevis av skruer og hull, beslag og luker, er det en viss risiko for at vann trenger inn ett sted og renner ut ett annet. Dekket er en kompleks del av en båt, med støpte kanaler og profiler som gir styrke, som ikke kan åpnes, men som kan lede vann flere meter. Vi har omhyggelig tettet alt vi kan komme på av mulige lekkasjepunkter. Mast, røstjern, luker og beslag. Men vi har ikke lykkes med å finne kilden. Det er utrivelig når skuta lekker. Vannet samles til slutt i bunnen ved kjølen. I selveste kjølsvinet. Etter som denne skuta har et lite kjølsvin, skal det ikke så mye vann til før det begynner å skvalpe over dørkplatene i le. Når det skjer, åpner vi kjølsvinet og lenser ut. Det er ikke alltid at lensepumpa får tak i dette vannet, så vi bruker i slike tilfelle svamp. Nok om det.

Så går det en stund og det begynner å skvalpe igjen. Det var da fælt så mye vann som kommer inn gjennom masta, tenker skipperen. Vi tømmer svinet på nytt, av med flere dørkplater for å komme til rommene mellom kjølbjelkene eller kjølstokkene som det heter.

Skuta stamper kraftig i en baugsjø og det begynner å slamre i baugen.A ha! Ankeret har hoppet av baugrullen! Gnisten kommanderes ut og må håndstyre mens vi lenser unna slik at skipperen kan våge seg ut på dekket. Ganske riktig, der henger vårt 15 kilos Bruce-anker og slenger på styrbord side med en stump kjetting ut gjennom et halegatt. Skipperen åpner ankerluka og finner til sin forskrekkelse at ankerbrønnen er breddfull av vann!

Ankeret kommer raskt på plass og kjettingen som må ha hoppet av låsen i ankerspillet, blir strammet opp. I bunnen av ankerbrønnen er det to dreneringshull, og mens vi lenser unna ser skipperen at det renner vann kun ut av det ene. Det andre er tett. Når vi seiler slik vi gjør med mye vann over dekk, er det en forutsetning at hullene er åpne. Skipperen hadde ikke forestilt seg at det kunne komme inn mer vann enn det renner ut, over tid.

Vi legger av kursen noe for å minske mengden av vann over dekk. Så skal Gnisten en tur i forpiggen, forlugaren, som er lager for smått og stort når vi er alene ombord,. Hente seg et eple som ligger i en plastboks på hylla på styrbord side. Plutselig blir det alarm der inne. Hun soppdager at boksen er full av vann, ja ikke bare boksen, men hele hylla ligner et svømmebasseng. Vann skvulper fram og tilbake. Hjelp!

Her er synderen funnet. Vannet i kjølsvinet har funnet sine kilder. Fram med balje og kluter og svamp, med skipperen som baljetømmer, tre hele baljer før det kan tørkes med håndklær. Hvordan kan det komme inn så mye vann? Har skipperen som har vært nøye med å kitte rundt alle kabler som går gjennom skottet i ankerbrønnen, gjort en dårlig jobb. Opp under dekk pipler vann, ja nesten renner i strie strømmer. Kan det være en sprekk? Eller kunne det være en kabelgjennomføring som de høykompetente finske båtbyggerne har glemt å kitte igjen?

Vi lenser unna på nytt. Legg kursen av vinden mens Gnisten styrer. Skipperen på dekk med bøtte og åpner ankerluka på nytt. Omtrent like mye vann som før. Lenser ut så mye som det går an. Her må det andre tiltak til. Luka er ikke laget for å være tett. Og hullet der ankerkjettingen passerer ut på dekk er ca 4 x6cm. Rikelig med plass til å kunne fylle på masse vann, mens lensehullene er maksimalt 1 cm i diameter. Fint støpt inn i en innsparing i skroget. Ingen ting å gjøre med, rett og slett. Vannet må stoppes fra oven. Løsninger, løsninger, tenker skipperen febrilsk. Brøler til Gnisten: har vi noen bukser eller klesfiller det går an å tette med? Snart er han tilbake på dekk med en pose skipperens gamle T-skjorter, som var tiltenkt å doneres til trengende under sydligere himmelstrøk.

Etter ett mislykket forsøk med en hoderystende Gnisten på hyllekontroll i forpiggen, lyktes skipperen med å gjøre luka tilstrekkelig tett nok til å stoppe de verste lekkasjene. Fortsatt fuktig på hylla, fortsatt dråper som renner ned hovedskottet, men det verste problemet er løst. Vann inn ett sted, renner ut ett annet. Nye kontroller av hylla og kjølsvinet viser at vi har fått problemet under kontroll. Åpning av ankerluka nå kommer ikke på tale. Vi får stole på t-skjortene. Det er langt fram og vi må stå høyt i vinden for å peke mot målet, så skuta må tåle å få vann over dekk.

So far so good, eller so far so bad, skulle man nesten være fristet til å si.

På vei rett inn i et truende lavtrykk

Det er noe rart med været. Hjemme er det tropevarme. I Mai. I ukesvis. Et stabilt høyttrykk over Skandinavia sender lavtrykkene i nye og ukjente retninger. Vindene kommer fra uventet hold på uventede steder. Nordavind der det skulle vært sønnavind. Vi seiler sik-sak over kartet på jakt etter vind, eller vekk fra for kraftig vind eller motvind. Veien blir lang, ekstra lang. Slik ble det denne gangen.

Florida har allerede hatt årets første orkan. I Mai når de normalt ikke dukker opp før i Juli eller August. Et gedigent høyttrykk lå over hele Atlanteren fra Florida til England i månedsskiftet April-Mai. Ingen vind over enorme havområder. Noe som vanligvis er forbeholdt området rundt Azorene. Mooot norrrmalt, slik Leif Juster ville sagt det. Under slike omstendigheter er god værinformasjon særdeles verdifullt. Vi har vår egen værmann, vår seilervenn Paul Caldwell i Insch i Skottland er vår gode hjelper.

Vi sender daglig posisjonsrapport til Paul like etter klokka 12, og mottar nye, ferske oppdateringer på værsituasjonen sent om kvelden. På epost via satelittelefon. En stor betryggelse for oss. Lite mannskap og liten båt på ferd over veldige avstander i dager og uker.

Det var litt mer karslig før. Da fikk man mye bank og juling, fordi man ikke visste. Ikke kunne vite heller. Bare observere barometeret og studere skyene. Men mye godt sjømannskap, var det.

Før vi besluttet å a dra, visste vi at det var en viss mulighet for å seile oss inn i et lavtrykk på turen opp mot Europa. Men 7-10 dager lenger framme i tid, kan alt mulig skje med været og værmeldingenes presisjon avtar kraftig etter 2-3 dager. Så det var ingen bombe da vi for tre dager siden fikk beskjed om at vi ville komme nær et lavtrykk, som så ut til å ville danne seg nordvest av Irland og komme seilende sørøstover mot kursen vår.

Å seile inn i et lavtrykk, eller en syklon som det vanligvis heter i utlandet, et sirkelformet snurrende vindsystem, er ingen spøk. Særlig hvis du kommer for nær eller på feil side. For nær risikerer man for mye vind, og på feil side kraftig motvind og høy sjø. Vi hadde lavtrykkene i det Indiske hav i friskt minne, rundingen av Madagaskar og seilaser langs kysten av Sør Afrika var en påkjenning. Tøft vær og ingen havn å rømme til. Kun å seile en annen vei, legge om kursen. I tide. Når man vet tidsnok…

Med bekymring, ikke så lite bekymring, følger vi prognosene som tikker inn dag for dag. Må vi snu? Legge om kursen? Gå til havn i Spania eller Portugal, eller inn mot Brest i Frankrike? Ingen ønskesituasjon. Særlig ikke etter som nytt mannskap mønstrer på i Irland 5.juni og billetter er innkjøpt. Å legge bi har vi gjort før, men da for å vente ut en lavtrykkspassasje lenger unna,. Ikke særlig kjekt det heller, liggende å drive i åpent hav med dundrende bølger klaskende inn i skroget. Alt løsøre på dekk stuet nedi båten. Stinkende dieselkanner og huskestue under dekk. Minner fra Tasmanhavet strømmer på. Der vi lå og drev for drivanker i nesten tre dager mens et uvær raste sør for oss.

Mens vi forbereder oss på det verste, og stemningen ombord har blitt ganske laber, får vi løsningen fra Paul. Det er for risikabelt å fortsette mot Irland, vi skal legge kursen østover, tidlig nok, i et forsøk på å komme oss rundt lavtrykket på medvindsiden og så langt vekk fra lavtrykkssenteret som mulig. En skikkelig omvei.

Det betyr at vi kan seile mer unna været. Det betyr også mindre vann over dekk, mer behagelig å oppholde seg under dekk. Vi setter opp dampen. Sløreseilas, vinden inn fra siden er den raskeste seilas, og vi oppnår forbedret fart. Mer enn 6 knop, men altså ikke mot målet i Irland, men mot et veipunkt ca 300 nautiske mil vest av Brest i Frankrike.Vi styrer mot 10 grader Vest og 48 grader Nord. Det er ca 200 nm fra nåværende posisjon. Det bør kunne gå på ca 35 -40 timer. Så snart vi er i dette området, mener Paul at vi kan være i trygg avstand fra senteret og endre kurs nordover i retning Cork i Irland.

Det er beroligende å ha tilgang på oppdatert informasjon, og snart kan vi se lavtrykksbanen tegnet som veipunkter på skjermen i kartplotteren, slik at vi kan følge vår ferd over kartet vekk fra uværet. En fin oppfinnelse, kartplotteren, som har revolusjonert navigasjonen for både profesjonelle og amatører som oss. Med en viss grunn sikkert også forbedret sikkerheten til sjøs i betydelig grad. Ikke minst når plotteren er koplet opp mot AIS, som viser alle båter i området med AIS-sender utstyr. Navn, størrelse, avstand, kurs og fart. De som velger å ferdes uten, løper en ikke ubetydelig risiko. Vi har møtt en del av dem. Man vil se andre, men ikke bli sett selv. Vi var faktisk en av dem, inntil vi kom på bedre tanker…..

I skrivende stund har vinden løyet, men retningen er fortsatt den samme. Det vil si at lavtrykket ikke har dannet seg ennå, eller at vi er utenfor rekkevidden av det foreløpig. Når vinden dabber av, vil vi kommandere det japanske kavaleriet ut i galopp. Vi har rikelig med drivstoff til å kunne virkelig sette sporene i hestene. I dagevis. Helt fram til Irland om nødvendig.

Men helst vil vi selvfølgelig seile. Seilene knurrer ikke. Det blir så vennlige lyder i båten, så mye vennligere bevegelser.

Vår gode hjelper Paul, kona Janet og hunden Scotty skal på fjelltur i det skotske høylandet i helga. Men Olav Hasselknippe sitter i stua i Oslo og gir oss nødvendige oppfølging for resten av seilasen. Betryggende å vite at noen følger med oss og kan gi oss oppdateringer og varsler, i et beryktet havområde der alt kan skje. Selveste Biscaya.

Det er kulse på kaien, som man sier i Stavanger. Vi har gradvis fått merke at vi ikke lenger befinner oss i tropiske strøk. Vi har for lengst funnet fram ullundertøy og fleecejakkene, og vi tuller oss hutrende inn i Gnistens hjemmestrikkede ulltepper når nattekjølen kommer snikende. Sjøvannstemperaturen er nede på 11 grader og det er bare 17 grader under dekk om morgenen. Kjølig når man har vakt og bare blir sittende passiv, rett opp og ned. Kaldt, fuktig og utrivelig for oss som kommer fra varmere strøk. For en drøy måned siden lå vi og svømte i nesten 27 graders vann i Karibia. Nesten uvirkelig. Nesten like uvirkelig som at det er tropevær hjemme akkurat nå.

Vi har sett oss nødt til å fyre opp varmeapparatet om morgenen og la det gå hele formiddagen. Skipperen har holdt liv i apparatet månedlig de siste 3-4 årene i tropene, og den trofaste, lille japanske innretningen belønner oss med å starte villig opp, uten protester. Sprer en god lunk rundt i båten noen timer. Varmen varer ganske lenge og øker trivselen under dekk i betydelig grad. Litt for varmt til slutt, men det tar vi med et smil. Vi får tørket ut fukt, og vi kan holde luka åpen selv om det er kjølig ute.

Det er smått med matstellet når vi seiler hardt mot bølger og vind. Middagen blir varm pølse i brød. Ikke å forakte, forresten. Litt kjeks eller kavring med smør til lunsj. I hånden en boks kaldt mineralvann. Til frokost brødblingser med syltetøy, ost, kaviar, skinke med majones. Ett glass appelsinsaft.

Heldigvis fikk vi tak i godt brød med lang holdbarhet. Men i finværet slår Gnisten gjerne til, fyrer opp steikovnen og herlige dufter stiger opp fra byssa. Hun disker opp med nylaget pizza. Spø bunn og saftig fyll. Da blir det jubel i heimen! O la la, -hvilken ubegripelig luksus!

Matlysten som har vært laber noen dager, tar seg opp når storhavet stilner. Noen får lyst til å lage mat igjen. Fyre i byssa, koke tevann, lure på hva vi skal ha til middag i kveld. Et godt tegn.

Det er mye psykologi i lufta. Stemningen i ruffen er merkbart stigende.

Det lysner av dag og vi kan igjen se optimistisk på situasjonen for dagene framover. En synlig lettelse står nok å lese i våre ansikter, om noen hadde vært der og kunnet observere…..