Gjensyn med Irland

Se, hvilken morgenstund! Å hvilken snerleduft!

Etter som natten mistet sitt grep og dagen begynte å gry, mens det japanske kavaleriet hadde satt opp farten i lett galopp nordover, kunne vi kjenne duften av land. Jordbruksland. Nyslått gras og sauelort. Lenge før landet trådte ut av morgendisen og materialiserte seg som en tynn, lyseblå, bølgete stripe under en illrød himmel. Så steg solskiven opp av havet i nordøst. Kastet sitt lys opp på himmelen og malte kondensstripene fra nattflyene fra «over dammen» et sted. Som hvite piler mot øst. Den ene etter den andre. På ett tidspunkt kunne vi telle syv striper i ulike høyder og posisjoner, alle pekende mot øst. Mot det våknende europeiske fastlandet ett sted. Det minner oss om hvor raskt det går an å reise, og samtidig hvor seint det også kan gå an.

Det kjennes som en enorm lettelse å se landet stige opp av havet, ut av morgendisen. Vite at vi snart har kommet fram til Europa igjen. At vi også denne gangen berget oss unna dårlig vær. Når vi kommer fram og kan lese meldinger fra andre venner som ligger lenger bak i løypa, før Azorene, får vi lese om voldsomme vinder og grov sjø lenger vest. Full storm fra sørvest. Brottsjøer som fyller cockpit og ting som blir kastet rundt i båten når havet står i kok. Noen er redde. Har fått evig nok.
Vi får høre at Florida har hatt årets første orkan. I alle fall 2 måneder før tiden. Hva skjer med været, kan man tenke.

Så kommer vi opp langs land. The forty shades of green. Irlands fargepalett. Slåttemarker i gult og lysebrunt danner et rutete lappeteppe av farger. Vi finner elvemunningen ved Kinsale og snart glir vi inn i ein våg vi visste um, for å omskrive Olav H Hauge en smule. Det er sommer i landet. Klar himmel og sola varmer våre morgenkalde kropper. Ullundertøyet vrenges av. På med sivile klær. Snart ligger vi fortøyd ved flytebrygga. Nesten som å komme hjem. Kjente omgivelser. Vann og strøm.

Så snart ankomstritualet er overstått, med Sjampis denne gangen, ryker hele innholdet ut av forpiggen og opp på dekk i sola. Skuta ser ut som ei fanteskøyte.

Det er ikke vått, bare fuktig der inne, og en skikkelig utlufing må til. Deretter omkalfatrering. Nødutstyr som stormfokk, overlevelsesdrakter og nødraketter kan omplasseres og vi må rydde ut gitar, ukulele, pc-vesker, fotobagger, saccosekker og mye annet løsøre som det ikke er plass til under køyene. Storseilfallet hentes i mastetoppen, pakke vekk reservegenoen som har gjort jobben over hele Atlanteren fra SørAfrika til Europa og kontrollere at fallet ikke snurrer seg rundt forstaget når vi ruller inn seilet. Kontrollere at fallet ikke er gnagd av, surre sikkerhetsnettet i baugen, fylle diesel, skifte olje på motoren, smøre styresnekka og rorlagrene, etterfylle kompasset. Skifte fallet til en av lazyjackene. Djevelen ligger i detaljene, sies det. Om man slurver nå, får man gjerne svi senere.

I morgen flytter det inn nytt mannskap i piggen, Stein og Anne Gro som har seilt med oss flere somre før. Vi vil gjøre det så hyggelig vi kan for våre gjester. Det skal vaskes klær, underbukser og sengetøy. Det skal vaskes båt, skuta skal se så noenlunde presentabel ut. Byssa skures og områder det saltvann har rent blir tørket spesielt. Vi kjører på med varme. Tørker ut fukten etter vasken.

Litt matt i pelsen har hun blitt. Sola og salte sjøen tar på skrog og dekk. Det minner oss om at en skikkelig oppsjaining må til når vi kommer hjem og kan gjøre en ordentlig jobb. Til høsten eller vinteren eller våren. Men først skal vi nyte gleden ved å være tilbake i Irland, gå på pøbb og oppleve det folkelige, hvermannsen og turisten som hygger seg med levende musikk. Folk er hyggelige, slår av en prat og lurer på hvor vi kommer fra.

Neste kveld står vi med litt klump i halsen og ser våre gjester stige ut av bussen. Fire støle timer i buss fra flyplassen i Dublin. Stor gjensynsglede. Ikke før har vi fått stuet gjestene inn i forpiggen, tikker det inn melding om at en Stavangerbåt er i kjømda. Selveste Guttedrømmen, eller Gottedrømmen, som eieren Gustav (Gostav)Paulsen pleier å si det. Gustav er en gammel kjenning, og mannskapet, Fritz Andersen, har vi møtt ved flere anledninger tidligere. Gammel kollega av Stein til og med.

Siden skipperen fyller år denne kvelden, byr Gustav på kald sjampis, før vi nyter herlig middag på Vista, like utenfor marinaporten, og drar videre inn i denne koselige byen. Lyden av levende musikk strømmer ut fra pøbbene og vi lar oss friste.

Dette blir en kjekk markering av skipperen, nå 66. Først da tar livet til… En smule overdrevet, kan man tenke, men man må jo se litt positivt på livet som ligger foran seg, ikke bare se seg for mye tilbake. For det venter oss mye kjekt når vi kommer hjem, håper vi….