Ankomst Horta, Faial, Azorene

IMG_1611

Fem fantastiske seildøgn fulgte etter som vi kom oss opp mot 38.breddegrad og etter hvert også 39. Faktisk høyere enn Azorene. For fullt storseil og genoa dundret Lovinda av gårde i frisk bris fra SW. Flere dager kom og gikk med døgndistanser over 144 nm, som tilsvarer 6 knop eller mer i snittfart. Det er sjelden vi oppnår så høy fart. Når vinden er friskere, rever vi seilene ganske mye for å unngå materielle skader. Seil og rigg er vi redde for. Vil helst ankomme neste havn med hel båt og unngå stress med reparasjoner. Hvis det over hodet er hjelp å få.

IMG_1562

Spenningen om bord økte etter som farten økte. Vi hadde forlatt tanken på at det var mulig å rekke fram til Horta til 17.mai. På ett tidspunkt var 18. eller 19.mai mest sannsynlig. Stemningen ombord var litt laber. I alle fall på spinnesiden. Vi hadde ikke forestilt oss da vi la ut fra Sint Maarten 26.april at vi skulle bli grundig slått av vår forrige kryssing med en vesentlig mindre båt. Men Gnisten regnet og regnet. Hvis vi kunne holde mer enn 5 knop i snitt, ville det være mulig. Etter som dagene gikk og det var mye minus i det regnskapet, snudde det seg langsomt og prognosene begynte å gå i pluss. Først var det ETA (estimated time of arrival) ettermiddag/kveld på 17.mai. En stund lå vi an til å ankomme ved daggry, men så svant vinden langsomt hen og vi måtte kommandere ut det japanske kavaleriet. Nå var ikke mangel på diesel lenger et problem.

IMG_1615

Ved daggry 17.mai steg øya Faial ut av morgendisen, hengende under en mørk sky. Havet er svart og sølvblankt. Mindre båter ligger og fisker. Flere båter hadde passert oss om natten. Større båter med bataljoner av kavalerister og rikelig med for, kan man tenke. Noen uten AIS, andre svarte ikke på anrop. Kanskje var det et kappløp i gang om å komme først inn i havnen, få tildelt de siste restene av ledige plasser? Det hadde gått rykter om at havnen var full, men vi som har en av de minste båtene, valgte å ta dette med ro. Som regel smetter mindre båter inn der de større er for store.

På AIS’en dukker det opp flere og flere skip. Slik er det også hjemme. Så snart man nærmer seg en pynt eller en odde, dukker det opp båter fra alle kanter. Litt pussig det der.

Det er kjølig i lufta. Men nå skal stillongsene av og ordentlige bukser på. Det dusjes og vaskes og byttes tøy. Vi vil se skikkelige ut når vi ankommer. Ikke vil vi lukte vondt heller. På med 17.mai sløyfer. Opp med det portugisiske gjesteflagget og det gule karanteneflagget. Opp med flaggstanga og flagget på hekken (vi sparer på flagget i havet). Vi er to timer bak alle tog og festligheter hjemme. Men så snart vi får tre strekers dekning på mobiltelefonen begynner linjene hjem å gløde. Vi får se bilder og videoer fra glade unger i tog. Korpsjentene i Haugesund. Det er grønt og langt kommet løvsprett. Pollenallergien blomstrer og ikke alle er helt i toppform.

IMG_1638

Vi legger til kai ved innsjekkingskontoret. Sola steiker og vi skulle vel hatt shortsen på. Men portugiserne er vennlige og effektive, og jammen fikk vi den siste ledige plassen på pontong B! De større og de som kom etter måtte ligge langs moloen i tykke lag. Herlig å slippe å stige over flere båter hver gang man skal en tur i land.

IMG_1647

Gnisten finner fram signalflaggene og mens vi knytter sammen flaggene til en lang lenke, blir vi oppmerksomme på en norsk båt i havn. En diger en med festkledde mennesker ombord. Vi tar båtflagget av og vifter med det i lufta. Sporenstreks blir vi invitert over til «Skyline» på 17.maifrokost. Det ble en minneverdig stund. Christian og Torill fra Drøbak på årstur med en 54fots båt av nyere årgang. To herlige smårollinger og en ung medseiler ombord. Her treffer vi også Carl Emil Lie fra en annen norsk båt, «Windy Lady» som hadde rorhavari 1000 nautiske mil vest av Azorene i dårlig vær noen uker før oss. Nå lå de og ventet på å få tilsendt nytt ror fra Sverige. De er i alvorlig tidsnød siden de er nødt til å stille på jobb 1.juni. Siden kommer nytt ror på, men været snur seg til det verre, tiden renner ut, og de må gi opp å seile båten til Europa der far kan overta seile båten hjem. Nå blir båten seilt hjem av leid mannskap, mens de to SAS-flygerne må fly hjem i stedet. Skuffelsen er selvfølgelig stor, men avgjørelsen er helt riktig. Man setter ikke til havs i dårlig vær med dårlig tid.

IMG_1683

IMG_1688

I mens nyter vi landligge i herlige Horta. Vi tar en sving innom Cafe Sport og den berømte Peter’s Bar. Et kultsted for alle seilere. Vegger og tak er dekorert med flagg og vimpler fra alle verdenshjørner. Og jammen fant vi ikke vårt eget bidrag fra 2003 hengende i taket. Sterkt preget av tidens tann etter 15år i tobakksrøyk, støv og fettos fra kjøkkenet. Her henger det fillete flagget fra «Petra» av Tromsø ,og det rene og pene nye flagget fra «Saphir» fra vår egen seilforening.

IMG_1685

Vi leier oss en scooter og drar på tur opp til vulkanens topp. Men det er gråvær og ved krateret ser vi bare tåke og yr, som legger seg på brillene. Vi snur med uforettet sak, og styrer svingete røde grusveien nedover fjellsiden i le. Fukten gir stor frodighet og saftige beitemarker. Vi passerer store flokker med kyr og kalver. Ingen tøffer seg og vil stange. Heldigvis.

IMG_1660

Her treffer vi nye båtfolk, mens det er gjensyn med andre vi har møtt før. Franskmennene dominerer, men det er en del tyske, svenske og britiske. En finsk og en dansk og altså 4 norske, da en mindre ketch med ungdommer fra Bømlo dukket opp for et par dager siden i den verste NØ-kulingen. På Peters bar treffer vi ikke bare båtfolk, men ur-turisten. Folk som bare bestiller flyturen og drar avsted med ryggsekken. Turismen her er i framgang. Ikke i nærheten av tilstandene på Kanariøyene eller langs Middelhavskystene. Unspoiled er et begrep som tiltrekker seg en annen type turister.

Når vi ser oss rundt, tenker vi litt Lerwick på Shetland eller Kirkwall på Orknøyene. Intimt og levende og sjarmerende. Hyggelige priser. Ikke noe mas. Folk er ærlige, vennlige. Det er rent og pent. Tagging og søppel forekommer knapt. Ny maling på de fleste hus.

En form for ro og verdighet preger dette samfunnet, synes vi.

IMG_1662

IMG_1739

IMG_1736

Om få dager legger vi ut på siste etappe av Atlanterhavs-seilasene våre. Finværet hjemme setter opp kalde nordøstlige vinder her. Midt i snuten-vinder. Men ved å gå i nord-nordvestlig retning herfra ,kan vi finne sydvestlige vinder og kanskje kjøre motor i vindstille til vi er på høyde med Irland. Derfra ser det ut til at vi må ta oss østover i nordlige vinder. Heldigvis er det ikke så veldig langt til Irland herfra. Bare 1100 nautiske mil. En distanse vi under normale omstendigheter burde klare på 9-10 døgn, men hvis det blir en vesentlig omvei, må vi regne med 2-3 ekstra dager. Det viktigste er å unngå dårlig vær. Vi beveger oss herfra opp i det såkalte Vestavindsbeltet, der de polare lavtrykkene komme feiende. Siden det er godvær hjemme, blir disse lavtrykkene presset lenger nord, slik at det blir grisevær i NordNorge og ditto finvær i sør. Og vi unngår lavtrykkene her i sørvest. Ser det ut til…

IMG_1742

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s