Robben Island

Skipperen tar av seg lua. Stiger med en viss andektighet inn i cellegangen. Celle nr 3 til høyre. Vi stiller oss i køen foran sprinkledøren som har et lite vindu ved siden av døren og et oppe på veggen som vender ut mot den lukkede gårdsplassen. Cella måler 2X3 meter. En rød bøtte til venstre. Et lite bord. En sammenrullet matte på gulvet. Ikke mye rom for privatliv her. Her tilbrakte Madiba 18 år av sitt liv som politisk fange i det avskyelige apartheidstyret i SørAfrika. Vi gyser ved tanken.

Vi er i Cape Town og har tatt turen ut til Robben Island som ligger tre kvarters båttur ute i bukten. Sola steiker, men det er iskaldt i lufta. Smeltevann fra Antarktis bringer kalde havstrømmer inn mot Afrikas kyster. En glad gjeng pyntede svarte damer holder et hoia liv. Synger og danser og får alle til å smile og le med dem. De fleste på vei ut hit er svarte. Middelklasse. Ser ut til å leve bra. Og noen hvite turister som oss. Som vil oppsøke dette berømte og beryktede sted. Fangeøya ingen klarte å rømme fra. Ikke-voldens hellige gral.

Øya er flat og bekranset av kratt. Selve fangeleiren utgjør bare en liten del av øya, som historisk var etablert som forvisningssted for den første muslimske imanen som grunnla islam i landet på 1600-tallet. En liten moske med grønt tak vitner om dette. Siden ble øya en Lepra-koloni, der alle spedalske ble internert og sykdommen fikk dø ut siden kvinner og menn ble holdt strengt atskilt. En stor kirkegård vitner om dette. Under andre verdenskrig satt franske! krigsfanger her. Da krigsfangene ble satt fri, omgjorde myndighetene øya til fengsel for tunge kriminelle og interneringsleir for politiske fanger. Til enhver tid satt ca 250 politiske fanger innesperret her. Noen kom aldri bort herfra, men i 1991 ble alle fanger satt fri. Da hadde ANC-ledelsen med Nelson Mandela i spissen lenge forhandlet med apartheidstyret om en løsning på den spente situasjonen i landet, som var truet av katastrofal borgerkrig.

Her blir vi tatt med i buss og vist rundt på området. Inne i leiren, bak piggtråd og høye gjerder møter vi omviseren, fange nummer 604 som satt her i 6 år. Lavmælt tar han oss inn i brakkene og forteller sin historie. Må oppleves litt absurd å ha sitt gamle fengsel som arbeidsplass. Hva han tenker oss som aldri har behøvd å kjempe for retten til likeverd og rettferdighet, røper han ikke med en mine.

Da vi til slutt får anledning til å stille noen spørsmål, sier han at som fange opplever han sitt bidrag til frihetskampen glemt og null verdsatt. Han får tårer i øynene når det blir spurt om situasjonen i SørAfrika i dag. Om hvordan ANC som makthavere har sviktet sitt folk. Et styre der korrupsjon og nepotismen råder, og der fattigfolk opplevde å ha det materielt bedre under apartheid enn nå.

Han var svært urolig for framtiden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s