Mauritius

Tre dagsreiser lenger mot sørvest ligger Mauritius, hovedøya i øystaten Mauritius-Rodrigues.

Øya er omgitt av et omfattende rev som beskytter kysten. Særlig i nordøst der det er vakre strender, rikelig med sol og le for den evige sørøstpassaten ligger mil etter mil med luksusboliger og såkalte resorts, dvs mindre luksushoteller med egen strandlinje, murer og gjerder, porter med adgangskontroll. Dyre biler suser rundt svingene på asfaltveiene og reflekterer velstand, fritidsboliger for rikinger fra hele verden og turister. Men Hvermannsen tar bussen. Det er færre motorsykler i gatene og flere biler. Ikke bare japanske og koreanske, men forbløffende mange europeiske.





Det er ikke bare den geografiske størrelsen, men det bor mer enn ti ganger så mye folk her, og turismen har blitt en stor industri. Hovedspråket er fransk, mens det også snakkes kreolsk og engelsk, noe som reflekterer befolkningens opprinnelse: Europa, India og Afrika. Herrene og arbeidsfolket på sukkermarkene og teplantasjene på de veldige flatene i de fruktbare og solvendte fjellsidene, med den rustrøde fruktbare jorda. De bratte fjellene som kneiser i bakgrunnen sørger for at skyene samler seg og avgir en passende mengde regn. Slik er det velordnede byer ved kysten og litt mer uryddige tettsteder i de slake fjellsidene og på slettene mellom toppene høyere oppe. Blomstrende handel som drives for en stor del av utvandrede kinesere og driftige indere, etterkommerne av kuliene, arbeidsfolket britene importerte i sin tid. Strandsittere bor i enkle, for ikke å si elendige skur langs kyststripen. Afrikanerne. Den sosiale arven fornekter seg ikke.

Hovedstaden Port Louis er preget av en ypperlig havn, moderne bygninger, travel trafikk og blomstrende handel. Forretningsfolk i hvite skjorter og trange kjoler i rask gange, uniformerte vakter og politi i relativt stort antall, bleke turister, og ikke fullt så elegant kledde filippinske sjøfolk og kinesiske fiskere. Fortausrestauranter og delvis overbygde gågater og shoppingområder sørger for å dekke behovene til de øvre samfunnslag og turisten. Prisnivået er behagelig, men ikke direkte billig. De fleste varer er importerte. Et enormt konteinerskip ligger i havnen utenfor. Rundt hovedstaden motorveier med rundkjøringer og lyskryss og altså to felt i begge kjøreretninger. Svingete veier ved kysten og flotte, rette veier i høyden.
















<a


Innsjekk er noe byråkratisk med helse, toll, kystvakt og immigrasjon, men alle er kjappe, ytterst høflige og vennlige. Omfattende bunker med formularer skal fylles ut for hånd, delvis med blåpapir og så stempel og signatur fra skipper og tjenestemann. Ingen tjenestekvinner her.

Øyene har problemer med munn- og klovsyke, så vi blir avkrevet rapport om vi har vært på bondebesøk og hva vi har av spiselige lferskvarervarer om bord. Landbruksvarer som poteter, løk, grønnsaker og frukt ble spist under overfarten, overskuddet dumpet over bord i havet. Forseglede kjøttvarer med opprinnelse i Europa eller Australia fikk vi beholde så lenge vi lovet å ikke ta med oss noe på land.
Kontrollen ble overfladisk for vår del. Andre har opplevd å få båten endevendt. Kanskje ser Gnisten og skipperen litt for ærlige ut..?
Og her koster det ingen ting å sjekke inn og ut. Men på Rodrigues måtte vi betale rundt om 500 NOK for helsekontrollen, som muligens er delvis selvfinansierende.

Så ble vi sluppet løs. Noen båter dro nordover til Grand Baie, andre sørover til Rivier Noire, mens Gnisten hadde klart å forhandle seg til en kaiplass i marinaen midt i byen for oppholdet. Hun foretrekker å kunne komme seg i land uten jolle, kunne få tilgang til strøm og vann og dra på oppdagelsesferd i gater og traske i handlestrøk og spennende bakgater. Nyte litt luksus uten å tenke på watermaker, solceller og vindgenerator, ankerfeste og det daglige brød. Ferske baguetter hver morgen og en eller flere utskeielser der det var hyggelig å sette seg ned og bli servert. Få strukket litt på beina. Skipperen må til med litt småfiks. Alltid noe som må repareres og holdes i orden. Kanskje gi andre en hjelpende hånd, eller motta en. Snakke med folk på kaien, treffe igjen kjente.

Her treffer vi igjen de gilde svensker i Maria og Elsa, tyske Sabir og hollandske Horizon. Det er press på havneplassen. World ARC er i kjømda. Organisert turseilas jorda rundt. Da må alle andre ut av havna. Men altså ikke oss, siden Gnisten klarte å forhandle oss et ubrukt hjørne i havna, uten strøm og vann. En stakket stund var vi alene før havna begynte å fylles. I forkant observerte vi en lyshåret, ung dame med nordisk utseende og gul skjorte rundt i havna. Skrittet og målte opp langs kaikanten sammen med havnesjefen. Hun viste seg altså å være WARC-verten Cecilie, med etternavn Hammersland. Fra hjembygda vår. Med seileronkel Arene i Oslo som vi har møtt flere ganger tidligere, og lillesøster som Torfinn og Anne Gro har hatt i klasse på Grødem skole. Verden er ganske liten, ikke sant?

Og Pia, som er kollega til Torfinn og reiste hjem for å gjenoppta jobb, er WARC-seiler selv og hadde bedt oss overbringe hilsener fra Aurora Polaris, Randabergbåten som nå ligger i opplag i Australia. Denne gjengen er godt sammensveist etter å ha seilt sammen siden Kanariøyene.

Slik ble vi kjent med en svensk familie med to mindreårige barn om bord.

Like før vi skulle dra videre ser skipperen mannen, Jørgen, på hodet nede i kistebenken ved roret. Om han trengte verktøy? Om vi hadde umbrakonøkler og en momentnøkkel? Skipperen slo raskt til med både det ene og det andre, siden man aldri vet hva som hender på en reise som vår, er Lovinda lastet med ”Någe a’ kvert”, som en kjøpmann i Farsund pleide å si en gang i tidens morgen. Nå kan svensken, om han ikke får tak i lokale materialer selv, støpe fast det øvre rorlageret som levde sitt eget liv. Vi satser på å treffes igjen i neste havn slik at Lovinda kan gjenforenes med utlånt verktøy.

Vi rakk å leie bil og kjørte øya rundt søndagen før vi dro. Vi foretrekker gjerne søndager. Da er bygatene øde og trafikken enklere på feil side av veien og det tar litt tid å vende seg til å måtte gire med venstre hånd. Men det gikk bra og vi ble mange inntrykk rikere.



I skrivende stund er vi kommet til siste stopp før Afrika, La Reunion, som er fransk. Her blir vi liggende og vente på vær for den siste og mest kritiske etappe 6 over det Indiske hav til SørAfrika, eller RSA, som det heter. Mer følger etter hvert.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s