La Reunion

Vi sleper oss fram til bilen. Nesten som utslitte oldinger. Det er som beina nesten ikke kan bære oss. Det verker i knær og hofter. Musklene er stive og skjelvende. 7 timer over stokk og stein der hvert eneste fottrinn krever din oppmerksomhet. Gjennom tåkehavet. Underlaget er skarpt. Faren for å falle er overhengende.

Vi har vært på vulkanens topp. 2643 meter over havet. Sett ned i avgrunnen under oss der en av verdens mest aktive vulkaner ligger og slumrer. Siste utbrudd i slutten av Januar 2017.

For den som vil lese mer: https://www.volcanodiscovery.com/pitondelafournaise.html

Vandring i fjellene er stort her på Reunion. Det er som å være med på en massevandring til Prekestolen. Det kryr av folk. Mest den yngre garde. Unge, spreke og veltrente. Noen barn. Få på vår egen alder. Mange med staver. En som må være konkurranseutøver, jogger lett forbi oss. Vi kjenner oss gamle og utrente.

Å leve slaraffenlivet i båt er ikke den beste oppladning for noe slikt. Men vi klarte det! Vi har sittet på toppen av en vulkan.

La Reunion er Frankrike. Den franske stat og EU har investert enormt i infrastruktur og bygninger. Veinettet er fantastisk. Bygningene av nyere dato. Noen hypermoderne. Slum og elendighet er fraværende. Bilparken består av nesten bare nye, franske biler. Alt virker velordnet. Frankrike har kommet langt i forhold til fordeling. Egalite. Idealer fra den franske revolusjon. Det er et flerkulturelt samfunn. Raser og religioner lever fredelig sammen, side om side. Folk er fornøyde. Men vi er mange hakk opp i forhold til Rodriguez og Mauritius.

Men først og fremst er La Reunion vill og vakker. Flate, frodige skråninger mot nord. Skyene henger rundt fjellene. Det regner. Skoger, mindre flater med beitende kveg i høyden. Veiene slynger seg oppover og innover. Hus klorer seg fast i skråningene og gir betagende utsikt mot det Indiske hav.

I havnen som er hypermoderne har vi vann, strøm og internett. Dusj og toalett. Vi nyter luksusen å kunne dusje hver dag. Spise fersk pain, baguetter, det daglige brød i metervis, nesten. Vi gjør nødvendig vedlikehold på skuta. Forbereder oss på overfarten til SørAfrika. RSA. Her ligger båtfanter som oss. Her ligger World ARC-flåten som ankom for få dager siden. 3 svenske båter og en hollandsk reiste for en uke siden. Ann og Jonathan i Sofia ankom Richards Bay i går. De dro herfra dagen før vi kom.

Vi har studert været. Leser GRIB-filer lastet ned fra nettet daglig. Konfererer med vår franske venn Patrice, mottar råd fra vår skotske venn Paul. Vi skal krysse et område med to ulike værsystemer. Fram til rundingen av sysdpissen av Madagaskar kan vi forvente passatvind fra sørøst. Videre over Mosambique-kanalen der lavtrykk som runder SørAfrika kommer togende og kan sette opp sønnavind. Motvind.

Når vi nærmer oss land møter vi den beryktede sørgående Agulhas-strømmen. Når strøm og vind går mot hverandre, kan det bli svært grov sjø. Det vil vi prøve å unngå. Det gjelder å ha god timing og en porsjon flaks. I november måned er sjansen for at stabile høytrykk i syd-Atlanteren presser lavtrykksbanene sørover og gir roligere værforhold.

Men for en så lang overfart, 1600-1900 nm kan alt skje. Ingen værmeldinger er sikre etter to-tre dager. Vi skal være der ute i nesten 14 dager. Er vi heldige, bærer vinden oss langt sørover som mot East London, er vi uheldige presses vi mot Richards Bay som de fleste andre, lengst nord i RSA.

I morgen, tirsdag 31.oktober sjekker vi ut og begir oss ut på etappe 6 av kryssingen av det Indiske hav…..