Rodriguez

Det er fredagskveld. 6.oktober. Det er lunt i ruffen. Utenfor er det vått. Det regner. En front passerer. Vi klager ikke. Vi har hatt lite av slikt på lang tid. Det er kjølig nå som vi har forflyttet oss ganske mye sørover. Vekk fra ekvator. Det er bare 21 grader i kveld, når sola ikke skinner. I ettermiddag måtte vi ta på oss Fleecejakkene for ikke å fryse i den friske vinden når vi skulle på dekk og vinke våre venner avgårde. 
I dag forlot 4 båter havna. En hollender, en tysk og to svenske, Elsa og Maria. Vi er nå fem tilbake. Tirsdag kveld hadde vi en uformell sammenkomst med svenskene om bord. Vi bød på ”Husets” salat med innlagte gitarsprell. Begge svenske mennene hadde hatt jevnlige gitarøvelser langs sin ferd, og nå fikk også skipperen være med. Det ble en kanonkjekk kveld, der svenskene ble kjent med Deckspojken, men også Reinert med Beine’, som en liten kuriositet. Det ble jammet kjente og ukjente låter. Salaten gled ned på høykant, samt nogo attåt, som Børt Erik Thoresen pleide si i fjernsynets barndom. Skandinavia er aldri mindre enn når man er på tur og det er langt hjemmefra. Mann er manns gaman. 

I kveld har vi spist enkel middag om bord, kylling nuggets og ris, og hygget oss med en koselig film. Anthony Hopkins i The World’s fastest Indian (Ikonisk amerikansk motorsykkel). Den sanne historien knytter tråder mellom Invercargill, New Zealand og Bonneville sletten i USA, mellom Askeladden og de gode hjelperne, mellom menneskers drømmer og oppfyllelsen. Bare man vil det sterkt nok. 

Gnisten sitter fordypet i Jo Nesbø. Det lyder dempet musikk over høyttalerne. Chet Atkins og Mark Knopfler spiller ”Tahitian skies”, mens skipperen er helt med på gitaren. En stund siden vi var der. Tahiti. Flere hav i mellom da og nå. Ferdigheter må holdes vedlike. Man blir lett rusten om man ikke øver litt i blant. Gitarkvelden var en stor inspirasjon og skipperen håper på gjentakelse hvis vi treffer de gilde svensker igjen på veien. 

Vi ligger altså for anker like utenfor kaien i Port Mathurin, Rodriguez. Øyene Rodriguez og Mauritius utgjør en stat øst for Madagaskar. Øya er omgitt av et vidt rev med et ganske så omfattende grunt sandhav innenfor. Frodig i nord, og tørt og avsvidd i sør. Den konstante passatvinden og den sterke sola tørker ut jordsmonnet. Høydedragene får skyene til å avgi regn og det blir ganske frodig. Her ligger øyas spiskammers. Her har det vært dyrket bomull, bananer og sukkerrør. Til slikt trengtes arbeidsfolk. Så importerte koloniherrene fra Frankrike, og siden England, arbeidskraft fra India og Afrika. Noen kinesere driver handel her, som vi så ofte har sett i Stillehavet. 





Byen oppleves som ren, pen og velordnet. Bygningene forteller noe om forhistorien, de eldre i tre, typisk kolonistil med overbygde tak og svalganger i 1-2 etasjer. Sjarmerende. Noen blikkskur, men de fleste i mur nå. De fleste bygningene er malte, og godt vedlikeholdt. Skiltmalere må ha hatt gode tider her, for både skilt og butikkfasader er rikt dekorert med en dyktig hånd.

Det er lite søppel og hundebæsj å tråkke i gatene. Gatene er rette. De fleste i sentrum av byen enveiskjørte. Veistandarden er ikke noe å skjemmes av. Det er fast dekke over det meste av øya. Veiene er svinget og bratte. Ingen hensyn til vinter, snø og is å ta.  

Bilen her er i mindretall. Det er japanske motorsykler som dominerer trafikkbildet. Knatringen fra en strøm av 125 kubikk ensylindret firetakt. Trafikken er tidvis tett, men relativt hensynsfull i forhold til fotgjengere. Folket oppleves som svært vennlige, høflige. Folk kler seg pent. Til dels elegant. I friske farger.

Gjerne i blomstret hatt. Eller med parasoll. Eldre menn med mørk bukse, lys skjorte og hatt.

Ungdommer i grønn skoleuniform. Eller Rasta-folk med sine karakteristiske omfangsrike, fargerike strikkeluer som fanger opp håret de aldri klipper, og med en viss slentrende gange. Om øynene var rødsprengte, klarte ikke skipperen å observere…. (Rastafolket anser marihuana som medisin mot det meste.) Mennene hilser hverandre ved å klaske de åpne håndflatene mot hverandre to ganger. Tar ikke grep, slik vi gjør.

Verdige menn i fotsid kjortel, kalott og skjegg på vei til og fra moskeen. Få kvinner å se med Hijab, men noen med hodeplagg. 

Folket møter deg med blikket, hilser gjerne et blidt Bonjour, smiler. For her er det fransk kulturpåvirkning. Her får man tak i franske delikatesser, oster, småkaker, croixanter, fylt vannbakkels og ferske baguetter. På det velordnede markedet er det et stort utbud av ferske grønnsaker og friske frukter. Utenfor, all slags hjemmesyltet, stråhatter, brukskunst, og typiske turistartifakter, skjønt det er ikke påtrengende mange turister å se i gatene. Kjøttmarkedet utenfor med atskilte boder, en for kylling, en for okse, en for geit, og en for svin, og altså en for fisk, men den var stengt. 

Det lyder reggae-musikk fra en klesbutikk i gågata. For noen år siden kom det for øvrig til opptøyer her da en lokal reggae-musiker ble arrestert av politiet. Kanskje hadde han fyrt seg en J? Vi får ikke inntrykk av at øya har et stoff-problem. Inger pusher oss, og vi har ikke kjent den umiskjennelige røyklukten heller. En og annen uflidd person kan observeres, men i det store og hele føler vi oss meget trygge her.  

I slutten av kommende uke arrangeres det en festival her. 15 års jubileet for uavhengighet skal feires. Byen pusses opp. Fortau fikses, asfalten lappes. Det mures og males. Girlandere og lenker med flagg henger i gatene.  

Dagen etter vi kom hit, ble vi jaget ut av havna fordi de ventet et forsyningsskip. Havna er trang og man ønsker å forebygge ulykker. Så snart skipet kom til kai, fikk vi komme inn igjen. Det var mandag. Onsdag var skipet losset, og så måtte vi ut igjen. Det går i containere. Store stabler av dem stuet på land. Forsyninger for en hel måned om gangen. Som sement. Armeringsjern. Esker og kasser til butikkene. Mel,sukker ris. Frysevarer. Flybensin og drivstoff til de tusen motorsykler, også de i containerformat. Nye biler. Tomme containere i retur. Skipet tydelig lettet da det dro. Så hadde vi havna for oss selv igjen.

Transport er billig. 30 rupi for en lang tur med buss. Ti kroner. Men vi hadde lyst til å se litt av øya på egen hånd og bestilte oss en terrengmotorsykkel, for sikkerhets skyld, siden veiene på øyene vi har besøkt tidligere, kan være både av sand og grus og ganske dårlig vedlikeholdt. Men ikke her, skulle det vise seg. Med skipperen som sjåfør og Gnisten som kartleser, bar det til fjells. Det er svingete og ganske bratt opp bakkene til de litt flatere partiene i høyden. Beitende storfe, geiter, små sauer. Magre. Terrasserte jorder slynger seg i fjellsidene. Bananpalmer, hirsemarker, appelsintre. Folk i arbeid med machete. Husklynger klorer seg fast i bakkehellet. Ikke fullt så mye maling i bruk som nede i byen. Det bar bakke opp og bakke ned. Noen i bratteste laget, syntes Gnisten. Vi snur. Klarer motoren bakken, eller må vi av og trille? Men det gikk så vidt opp på første og andre gir. I høyden, vakre overblikk utover revet og grunne, grønne vannet innenfor. Ned mot sjøen, flere såkalte resort. Hoteller med bungalower og vakt i porten. Turismen er i utvikling.

Vi tar en tur ned på stranda og ser såkalte Kitere som med seilbrett og skjermer i gilde farger i viltre hopp og sprett raser bortover vannet så spruten står. Vi skuer en åpning i revet og en renne innover der en katamaran hadde funnet veien inn til en ankerplass som er avmerket i kartet. Ikke så mange som våger seg inn her på lo side av revet. Man skal vite hva man gjør slike steder. Vi skygger i alle fall unna slikt. 

Vi tok lunsjpausen på en enkel restaurant i bakkehellet og fikk rimelig og god mat i tillegg til fin utsikt. En tiggende hund dukker opp samtidig som maten blir servert. Blir bryskt skysset vekk og lunter unna, men melder seg på nytt når vi har spist ferdig. Hunder har respekt for folk i dette landet. 

Så kjørte vi sjøveien over til flyplassområdet. Veien slynget seg langs strender og viker nesten i vannskorpa. Ingen føringskanter, så her må man holde tungen beint i munnen. Gnisten kommanderer skipperen til å konsentrere seg! Hun vil ikke at skipperen skal styrte oss ut i fjæresteinene. Men han stopper i hytt og pine. Finner fotomotiver over en lav sko.




Rustikt landskap og rustikke boliger. Smale, hvite båter på svai. To menn staker en båt utover grunna i skvalpesjø og heftige blæsten. Landskapet snaut, tørt og karrig. Der flomvann fra kraftige regnskyll dreneres ut i havet, er det forsenkede betongoverganger, der sjøvannet vasker over, siden det er fullmåne og høyvann. Så stopper motoren mens skipperen stakk sandalene i vann. Var det kommet sjøskvett i tenningsanlegget? Må vi trille sykkelen videre? spør Gnisten ganske engstelig. Heldigvis startet motoren straks. Trolig kvalt av for lav fart og høyt gir, tror skipperen. 

Vi hadde ætlet oss til oppdrettsanlegget for utryddingstruede landskilpadder. Lette å fange og offer for hensynsløs fangst i seilskutetiden, da ferskt kjøtt var en stor mangelvare. Også lokale jegere har bidratt til overbeskatning av bestanden, som nå er fredet. Anlegget hadde over 4000 skilpadder i ulike aldre, de eldste opp til 90 år og 150 kilo. Anlegget aler opp skilpaddearter for Seychellene, Madagaskar og Mauritius, som skal utplasseres tilbake i sin tid. Vi ble tatt med inn i innhegningene, der vi fikk hilse på og gå blant de eldste skilpaddene, som helt tydelig var vant til folk. På størrelse med to sementsekker. Fascinerende når de kommer mot deg, strekker hals og ser på deg med sine vasne, uutgrunnelige urtidsøyne. Nesten som en Alien fra en eller annen fjern planet. Liker å bli klødd forsiktig på halsen. Hannene kjennetegnes med spiss kant på bakskallet, hunnene med bred kant. Omtrent på samme vis som med krabben.  

Tilknyttet anlegget var det også en gedigen kalksteingrotte med stalagmitter og stalagtitter, der vi fikk en fin og interessant omvisning eksklusivt på engelsk for oss. En stor opplevelse! 

Så bar det veien oppover bakkene. Kjenner lufta bli kjøligere. Det regner en skvett. Stopper og konfererer litt med kartet. Spør de lokale om hvor vi befinner oss. Få kartet til å stemme med terrenget. Så bærer det bratte svingene nedover på lavt gir og bremsene på, mot havet og sola på nordsiden, der båten ligger og venter på oss under regnbuen… 

Lørdag morgen våkner vi til et selsomt syn. Det er fullmåne og storfjære. Store deler av revet ligger tørt. Det ligger strødd med hvite båter og det er massevis av folk som går rundt. Det er tydelig at det jaktes på noe spiselig. Vi vet ikke hva folk har i sekkene de bærer med seg eller hva de bruker de lange, tynne trestokkene noen bærer med seg. En kar løper så vannspruten står og kaster stokken mot ett eller annet. Vi antar folket fanger fisk som står i pyttene, plukker skjell og jakter trolig også den ettertraktede langusteren, en hummer uten sakseklør, som finnes i store mengder i kanten av korallrevene. Så kommer tidevannet og snart er det stor flod. Sandøya på revet er nesten helt under vann. Men hva jaktet de egentlig på? Dere gjetter det aldri! I kveld fikk vi rede på at det var årets store begivenhet, omtrent som hummerfisket hjemme. Det var jakten på havets store delikatesse, det strengt regulerte fisket på store blekksprut! Ett døgn i fryseboksen eller 1 times koking og kjøttet blir som smør…

Men fullmåne er en fin ting for seilere. Det betyr lysere netter og lettere nattevakter. Vi har besluttet å sjekke ut mandag morgen og begi oss ut på etappe 4 på veien fra Indonesia til SørAfrika, den 360 nautiske mil lange overfarten fra Rodriguez til Mauritius. Som strekningen Stavanger- Inverness. Vi regner med å bruke mellom 2 og 3 døgn på seilasen, og det er meldt rolige vind- og værforhold. 

Vi blir nå pustet i nakken av World ARC, en organisert turseilas jorda rundt. Heldigvis ikke så mange båter som forventet. Trolig mindre enn 15 båter. For oss betyr det større trengsel i havnene, der WARC har tinget alle de beste plassene, men også muligheten for å treffe nye seilere. 

Det er altså lørdag, Laugardagen. Vi vasker håret, skipperen klipper skjegget og Gnisten trimmer panneluggen hans. Skipperen såper seg grundig inn i cockpit, så hopper han på havet og skyller siden av saltet i dusjen på hekken. Gnisten lurte med seg noen flasker vann fra springen på kaien, som hun godgjorde sitt legeme med på dekk. Slik sparer vi vann. Men watermakeren slår sine rytmiske, syngende slag, og en jevn, liten strøm av vann finner veien inn på tanken. Solcelle og vindkraft omsettes til drikkevann.

Gnisten har hentet vasketøyet. Pent sammenbrettet og strøket til en rimelig penge. Hvilken luksus!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s