Lovinda Too på vei til Palmerston, Cook Islands

Lovinda Too melder i dag fra satelitt telefon om posisjon 16.47s/158.37w. …’alt vel her. nettopp fått dagslys. mye vind inatt. vindror styrer bra. pos: . ca 250nm igjen til palmerstone,cook øyene. framme tirsdag tror vi….’

Spennende artikkel om Palmerston:
http://www.bbc.com/news/magazine-25430383

På vei til Palmerston island

Vi fikk formaninger før vi dro. Gasten i 4 uker, Hans Olav, sto med våte øyne (ikke bare han forresten) på kaien på Bora Bora og ba oss inderlig å passe godt på båt og oss selv. Han hadde sett på kartet. Det var øyer og atoller og rev både 20, 50 og 100 nautiske mil vest av Bora Bora, rett i leden mot Palmerston island, 660 nautiske mil lenger vest. Ja, vi er forsiktige! Men først av alt måtte vi få opp 25 meter tykk nylontrosse og 45 meter ankerkjetting. Så mye ankringsgods har vi aldri lagt ut og håndtert før. Det gikk bra. Opp med tauet først med håndmakt, så nok kjetting inn til å få avlastet og sikret den med et klyss, før ankerspillet kunne koples på og overta. Så var vi berget!

Vi satte seil utenfor revet, ville se vinden litt an. Rullet ut genoa og satte kurs vestover. Autopiloten gjorde jobben i starten. Vingler ikke så mye som et vindror i variabel vind. Ville ha slingringsrom for å kunne passere Maupiti trygt. Så var det neste utfordring, de små atollene Maupihau og Manuau. Med sørøstlig vind ble vi presset nordenfor vest og etter hvert ble farten lite å skryte av. Storseilet måtte til pers. Lenge siden sist. Skipperen iført redningsvest og livline dro for harde livet i storseilfallet mens Gnisten prøvde å holde skuta presist opp mot vinden. Spilene i storseilet satte seg fast i lazy-jacker og lensetakler. Ned igjen, på med motor for å kunne holde båten i vindøyet. Der kom storseilet opp, men søren også, førsterevet  satt fast i bomnokken og vi fikk det ikke løs i slingresjøen, så da fikk det bli andrerevet da. (Nok en ting vi må finne ut av når vi kommer til neste havn.)Etter mye fram og tilbake, dampet vi av gårde i 7 knop over grunnen. Ja, Hans Olav, vi var forsiktige. Passerte de lave øyene med 5nm avstand. Utenfor synsranden. Så dreide vinden etter hvert. Ble mer østlig. Ny seilmanøver. Ned med storseilet og på med spristaken. Dette ble mer effektivt, siden storseilet gradvis legger den mye større fokken i vindskyggen etter som vi faller av i forhold til vinden. I de store dønningene slipper vi at storseilet slår og belaster riggen unødvendig. Spristaken kan vi låse fast og holde fokken stabil unna vinden. Reving er mye enklere også. På med vindroret, og med full genoa fosser vi videre vestover i sol og blå dønninger, som løfter oss opp og ned, til siden og tilbake. Ligger an til å tilbakelegge 140nm på tredje døgnet i gjennomsnitt.

Det tok litt tid før jeg fant roen.  Mange uker som turister og oppdagere i Fransk Polynesia har satt spor. Det skjedde noe hele tiden, hver dag. Vi så, vi oppdaget, vi snakket med ande seilere og med lokalbefolkningen. Hele juli er ”Heiva”-fest, glede, blomster, musikk, mat. Jeg satte meg ned og tenkte: Du må finne tilbake til godfølelsen på havet! Og plutselig var den der. Sammen med boka og strikketøyet.

Skipperen sover ”skjønnhetssøvnen” midt på dagen, vaktene er fordelt. Gnisten har 6-9 og 12-3, dag og natt, skipperen resten.

Det er lørdag kveld, men det blir ingen utskeielser i dag. Hadde arme riddere til lunsj, så det blir nok noe lett før mørket senker seg ved 18-tiden.

 Gnisten tryller fram luftige pizzahorn

 For ikke å si grovt brød…

Siste dagen. Dag 5 i sjøen opprant med skyfri himmel og passe akterlig vind. Lovinda sklir framover nesten uten å vippe på stjerten en gang. Mil etter mil ble tilbakelagt i hurtig tempo. Vi anslo å skulle være framme ved Palmerston island midt på dagen. Perfekt.

 

Vi så hvite skyer i vest komme mot oss og før vi nådde land hadde vinden dreid over i nordvest. Dårlig nytt for en ankerplass som er utsatt i vestlige vinder. Våre tyske venner i Sabir ankom et par timer før oss, og på VHF fikk vi vite at ankerplassen var svært urolig. Vinden sto inn mot land og da vi ankom, kom den lokale politimannen Edward med vennene sine ut og hjalp oss med å kople oss til moringsbøyen.

Vi ble rådet til å legge ut ankeret i tillegg som sikring. Vi ligger på en liten, smal og grunn korallhylle mellom brådypet og glefsende brenninger på revet like innenfor. Det skal gode nerver til for slikt. Vi så oss nødt til å laste ned en ny værmelding via satelittelefonen.  Det så ikke så galt ut. Vinden skulle legge seg, gå over i vest og så i sør i løpet av natta. Smilet kom tilbake i begge båtene. Gledet oss til å komme oss i land neste dag. Vi hadde fått fersk blå Papegøyefisk av Edward og hans to unge hjelpere, noe som smakte veldig godt i stekepanna etter alle strabasene med doble baugtau som tvinnet seg , moring og anker.

Men natta ble desto verre. Sov litt inn i mellom. Midnatt slo vinden over i sydvest og dermed var det plutselig bare ankeret som holdt båten, moringen lå til pynt ved siden av båten. Det bråkte og slo, for dønningen som svingte rundt øya innenfor var meget ubehagelig. Om bord i Sabir kunne de se kjølen vår flere ganger, så mye rullet vi da dagslyset kom. Ny værmelding viste samme været 3 dager til. Vi konfererte med våre tyske naboer og ble enige om at denne slingringen orket vi ikke 2 netter til. Vi kalte opp myndighetene på land og de var enige med oss. ”Mother nature rules. Nothing to do. God bless you and good luck to your next destination!” Bedre hilsen kunne vi ikke få. Men skuffelsen over å måtte oppgi besøket på Palmerston island var stor. Øya, atmosfæren og folket der skal være noe av det mest uforglemmelige på en hel jordomseiling, slik den norske båten Marialene uttrykte det i en bok for få år siden.

Vi fikk sagt fra muntlig til Edward at norske  Petter Mathisen ville komme til Rarotonga og hvis været tillater prøve å komme seg ut til Palmerston mellom november og februar. Han og familien hans var her i 2003, noe Edward husket godt.

Jeg tenkte med meg selv etter å ha lest i pilotboken om hvor værhardt det kan være: I orkansesongen er de lokale forberedt på å måtte surre seg fast til palmetrærne for ikke å bli skylt på havet. Så her lever de i pakt med naturen, kan man si!

Så var det å få løsnet tvunnet baugtau, hive anker og komme oss vekk fra moringstauet. Å få tau i propellen her kunne ført oss rett på revet. Etter hvert fikk vi skilt tau og kjetting som hadde viklet seg sammen i løpet av natten. Så var det siste steg å få løs ankeret fra korallhodene som lå 8m under oss. Hadde kjettingen viklet seg fast i noe? Hadde ankeret falt ned i en sprekk og kilt seg? Det knakte og brakte mens vi seg framover forsiktig for motor, strammet og slakket kjettingen med ankerspillet  for å lirke oss av hindringer på havbunnen. Holde kontroll på moringstauet som lå langs skutesiden. Plutselig løsnet ankeret og vi var fri. Da var det bare å slippe moringen. Ingen tau i propellen for noen av båtene og ferden videre mot Niuve, 360nm lenger vest i havet, kunne starte.