Tanker fra en ankerplass i et sydhavsparadis

Fakarava sunset2

Vi ligger oppankret som var vi inni en diger smultring. Lagunen er som et hav. Enden ligger under horisonten. En lav og smal stripe land foran oss gir oss le og skiller lagunen fra havet som drønner inn over revet utenfor, og lager en tordnende lydkulisse på ankerplassen.

Fakarava strandboere2

Lave hus og enkle brygger langs stranden på innsiden. Pent og ordentlig. Høye palmekroner svaier i vinden, som hele tiden står i varianter av øst.  Foran oss, inn mot land ser vi de mørke skyggene av korallknoller mot det lysegrønne vannet over sandbunnen.  Båten ligger på 8 meters dyp. 35 m 8mm kjetting og et 15 kilos Bruce-anker sørger for å lenke oss fast til havbunnen. Vannet er klart, men ikke krystallklart her vi ligger. For mye næring i vannet så nær folk. Under båten halvmeterlange, slanke, elegante fisker som kan være ganske nysgjerrige når vi bader. Av og til koker det når en lynrask jeger jakter småfisk i stim. Kamp på liv og død. Det gjelder å unnslippe. Småfisken her er ikke flygefisk, selv om det nesten ser slik ut. Drama. Svarte havsuler med hvite hoder stuper som prosjektiler ned i vannet og fanger seg en godbit eller to. Hvite terner med sine karakteristiske stakkato vingeslag og sitt skarpe mål konkurrerer med havsulene om godbitene. De større fregattfuglene patruljerer like over og er klar til å plage de andre av luftens jegere til å gulpe opp sitt bytte. Survival of the fittest.

Fakarava regnbue

Det er vær her også. Noen tror at sola skinner fra morgen til kveld. Men her er vinter i syd-Stillehavet. Varm og god vinter så nær ekvator, riktignok. Men fortsatt altså vinter. Mørke, tunge skyer  feier inn fra øst og det er bare å skalke lukene. Så styrtregner det. Noen ganger noen minutter, andre ganger stadig vekk i timesvis. På land samler de da takvann. Noen seilere samler regnvann i egnede presenninger, andre legger en sokk som demning i bue rundt påfyllingsstussen til vanntanken og lar dekket samle vann som renner dit. Før bygene kommer det kraftige vindkast. Willy-vindgenerator hyler da som en F-16 og ampere’ne fyker inn på batteribanken. For det blåser også. Jo åpnere ankerplass, jo mer. Og jo mer bølger som får båten til å gynge lett. Det synger i riggen og rasler i ankerkjettingen.

Men for det meste skinner altså sola, og månen og stjernene vakkert om natta….

 

Uro

Skrape, rasle, skrangle. Gadong! Støy fra ankerkjettingen som har lagt seg over korallknollene når båten har fått svaiet seg litt. Kalk mot galvanisert stål. Lyden mottas over baugrullen og forsterkes med forpiggen som resonanskasse. Av og til et kraftig smell. Skrekkscenario: brudd i ankerkjettingen! Derfor er skipperen aldri særlig beroliget når vi ligger oppankret mot lo kyst. Det er lite som da skal til før vi driver på land. Havari som konsekvens. Bråslutt på vår eventyrreise. Verst er det om nettene. skipperens hørsel er ikke slik den en gang var, men Gnisten hører ennå det meste. Ligger med store øyne i nattemørket, mens hun hører skipperens fredsommelige snorking fra skipets aktre gemakker.

Bang! Skipperen våkner med et høylytt smell. Hva var det? Noen som har drevet på oss i natten? Har vi dregget? Så var det bare forluka som smalt igjen.

 

Hete

Det er varmt i sola. Det er varmt i sjøen. Det er enda varmere under dekk. Til og med om natten. Om dagen holder vi oss for det meste på dekk, det vi si i cockpiten. Under biminien. Den kan vi ikke få lovprist nok. Når sola står lavt morgen og kveld, steker det godt inn under. Da hekter vi på en sideskjerm som går ned til vindskjermen på rekka. Men som her når vinden er østlig, finner sola inn bak hekken og steker oss om kvelden. Mot dette har vi lite å stille opp med. Bakskjørt av kanvas ville vært en god ide. Det får bli neste investering.

Men under dekk, særlig om natten, er det hett. Og Gnisten enda hetere. Så het at hun får lufte seg som best hun kan i salongen, mens skipperen kan breie seg i akterkøya. Akterkabinen er ikke det ideelle hvilested for varme strøk, da heller forpiggen. Forluka er stor, og en vindmann i åpningen kan virkelig gjøre susen, bokstavelig talt. Men forpiggen bruker vi som lager når vi ikke har gjester om bord. Så slipper vi å ha alt mulig synlig rot over alt. Fotoveske, gitar, kasser med bøker, hermetikk, frukt og grønt, tørrvarer. Så ligger vi og svetter og peser, vrir oss i hver vår ende av vårt lille skip. Siden det kommer kraftige regnbyger i blant, dag som natt, er det risikabelt å la lukene stå vidåpne. Før en riktig har blitt våken, kan alt være klissvått. Ferskvann tørker heldigvis. Sjøvann er det verre med. Salt lar sengetøy alltid føles klisset og fuktig.

Hvis vi har kjørt motor, er dieseltanken blitt god og varm. Gjett hvem som ligger og sover på toppen av den? Gnisten selvfølgelig!

Boff! Eg verte så heit’e!

 

Heimlengt

Det er det såre punkt. Vi har så lenge drømt om å komme hit. Vært svært målbevisst i planlegging og gjennomføring. Gitt avkall på det sikre og trygge i tilværelsen. Nå er vi her, midt i drømmen. Som ikke lenger er en drøm, men ren og skjær virkelighet. Vi tar oss i å si til hverandre; Tenk nå er vi her! Men det er alltid et men…..

…. for ofte faller vi i tanker om alle de der hjemme, foreldre, søsken, barn og barnebarn. Gode venners lag. Klart det trekker! Vinteren og alt regnet som bøtter ned halve året savner vi ikke, men nå som det stunder mot sommer og landet er på sitt fagreste, ja da må vi innrømme en viss hjemlengt. De lyse sommernettene, fuglesang, angen av nyslått gras. Her er nettene kullsvarte, lite fugleskrik å høre, kanskje noen terner, og små grastuster som trimmes med illsint knatrende trådklippere blir ikke tørket til dyrefor. Ikke lukter det det samme, heller.

Man kan ikke få både i pose og sekk. Slik er det vel med det meste her i livet. Vi nyter dagene, badevannet, fargene, friheten, gleden over å se nye og ukjente steder, treffe nye og ukjente mennesker, så vel som de kjente.

Samtidig vet vi at alle reiser er en omvei hjem. Og det er en lang vei hjem som venter oss.

Vi stusser stadig over at alle de norske vi har truffet til nå skal selge båten ett eller annet sted og fly hjem. Ingen som skal seile hjem til Norge, eller utlendinger til Europa for den saks skyld. Slipper unna de mer utfordrende og lange havseilasene, som over det indiske hav, rundt Sør-Afrika og opp syd-Atlanteren.  Og  hvorfor forlate  selve paradiset, Stillehavet, vil kanskje folk spørre?

Men vi har altså tenkt oss hjem.

Siden Gnisten må hjem og jobbe sommeren 2016, blir skipperen overlatt til seg selv i Australia eller New Zealand, der han har ca 7 måneder på seg til å flytte båten til Sør-Afrika henimot jul. Så hvis noen som leser dette skulle kjenne på lysten til å oppleve eksotiske farvann som the Great Barrier Reef, Australia, Mauritius osv, deler eller det hele, må de gjerne ta kontakt, selv om det ligger ett år fram i tid ennå.

 

Min båt er så liten…

Overraskende mange kjøper båt i Kroatia og USA for videresalg i Australia, der en 30-foter sies å være en stor båt. (Der er lenge siden Ola Nordmann var der.)

Vi opplever stadig at vi seiler rundt i den minste båten. Både her, og i ikke ubetydelig grad også hjemme. Har vi satset på en for liten båt? Noen mente visst det da vi dro, og har kanskje rett i det. Hvis det hadde blitt en ny tur, kunne vi nok latt oss friste til en større båt, nyere, mer stuveplass, flere kabiner, kanskje aircondition, fryseboks, dieselaggregat osv.

Fakarava Astafaya Oyster 56 s/y Astafaya

Skjønt når vi ser ulempene, skal vi kanskje være glade for at båten er stor nok for oss to…  Ikke mye som har gått i stykker til nå. Størrelsen er håndterlig, ingen hissig knurring i baugpropellen når vi går inn i trange havner, og vi kverner inn fokken med et lite smil. Uten elektrisk hjelp. Enn så lenge…..

 

Tidens tann.

Her om dagen rundet skipperen de 63. Er han virkelig blitt så gammel? Rett som det er blir han minnet om sin forgjengelighet. Det knirker i maskineriet. Ryggen småkrangler av for mye sitting. Antydning til sittesår i bakenden etter 34 døgn i havet. Knærne verker når han sitter for lenge ved bordet. Som tannpine under kneskålene. Når han går lange turer på land, verker det skikkelig rundt hoftene. Da føler han seg som en giktbrudden, gammel ku. (Eller skal vi si stut?) Venstre langfinger verker på gitaren. Lettere skamfert av sirkelsagen. Ryttere danser foran øynene når han leser. Må ha briller for hånden hele tiden. Søren, hvor ble det av de brillene, Gnisten? Skipperen har ufrivillig ofret ett par, samt ett glass til Kong Neptun. Hørselen og tinnitusen er jo en katastrofe i seg selv og blir neppe bedre. Se å få på deg høyreluren!, brøler Gnisten når skipperen vender det døve øret til. Når han vil være i sin egen verden. Som når han sitter fordypet i noen godbiter fra skipsbiblioteket, for eksempel.

Sola steiker hardt i panna, der pelsen ikke står like tett som før. Glissent solfilter, kan man si. På Aruba syntes skipperen han var blitt litt vel langhåret. Praktisk å slippe hårvask hele tiden. Men det fins råd. Den godeste Hans Olav grep til skipperens skjeggtrimmer, og om litt lå det meste av pelsen til skipperen og fløt i havnebassenget. Skipperen skulle visst se mye yngre ut etter dette. Siden har det grodd til igjen, omtrent som før. Han prøver å beskytte issen og nesa med sin langnebbede caps, som om han var blitt skallet. Men altså ikke helt, ennå. Men prosessen startet for opp til flere tiår siden og går sin ubønnhørlige, langsomme gang, ser det ut til. Skjegget som skipper Gråskjegg hadde samlet siden Panama, måtte til slutt falle. Det klødde som besatt. Sår og utslett under. Skipperen følte seg nesten som en skabbete hund. Så nå er han tilbake til sitt gamle 3-dagers. Praktisk i alle fall.  Noen mente sågar at skipperen var blitt minst 10 år yngre. Snakk om å trekke seg selv opp etter hårene! Men bortsett fra påminningen om tidens tann, er skipperen ganske fornøyd med fortsatt å være i live og kunne fryde seg over tilværelsen. Hver dag. For hva hadde vel vært alternativet?

Og Gnisten later til å være fornøyd. Hun har i alle fall ikke ytret frampå om å mønstre av, ikke riktig ennå i alle fall….

Makemo skipperen 63

 

7 thoughts on “Tanker fra en ankerplass i et sydhavsparadis”

  1. Kjekt å lese! Vi er så stolte av dere, så reis og kos dere og nyt hver eneste dag! Vi ber hver dag for at dere kommer trygt hjem ❤

    Like

  2. Herlig skrevet! Jeg lo for meg selv opp til flere ganger! Takk for ærligheten og innblikkene i hverdagen, det betyr masse for oss. Her regner det for fulle bøtter i dag, så solværet varte ikke så lenge. Sommerfest i Johannes sin barnehage i dag. Regnet betyr at alle barn og voksne må være inne på få kvadrat. Men, der det er hjerterom er der husrom. Så vi skal nok kose oss lell! Klem fra alle oss 4

    Like

  3. Kjekt å lese. Nå har det snart gått et helt år siden dere begynte seillasen, så jeg kan godt tenke meg at hjemlengselen kan bli litt plagsom iblant, selv om dere er midt i eventyret. De langturseilerne som ikke har barn og barnebarn å lengte etter har det nok mye lettere vil jeg tro. I neste uke skal vi treffe en familie som er fra Mauritius. Ser dere skal dit i løpet av neste år. Ha det fint videre.

    Like

  4. Hej dejlig læsning, begyndte at læse i morges, var så fordybet i læsningen at jeg nær var kommet for sent, må lære at vente til jeg kommer hjem. Nu er jeg hjemme og har læst det hele højt for Stig. Snakket om at det ikke altid er lutter lagkage ude i den vide verden. På et tidspunkt kan man ikke rumme flere oplevelser. Og angsten for at komme i uføre, trods tjek og tjek er man jo ikke herre ovet alt.
    Men Jeg tror det er bedre at sidde på en sydhavsø og været plaget af gigt og de tegn alderen giver , end slæbe sig gennm de sidste år af arbejdslivet i et kold og travl miljø.
    I dag er det folketingsvalg i Danmark spændende hvad udfaldet bliver.
    Sommeren lader vente på sig 13-15 gr. Og regnbyger , så drømmen om en lille sydhavsø egen kokospalme sol og varme er der.
    Fortsat god tur klem

    Like

  5. Hei Gnisten og skipperen. Følger med og leser referatene deres, koselig lesing.Jeg fikk ikke tatt farvel med inspektøren før dere reiste har tenkt mye på dere og er litt avensyk, men dette er ikke noe for meg lenger, er på vei til å bli uføretrygdet. Ha en forsatt god tur. Med hilsen John G Vistnes. (Bassengansvarig Vardenes skole)

    Like

    1. arbeidsfordeling og det er gnistens ansvar å svare på g- mail. Svein syntes det var kjekt å høre fra deg og vi setter begge stor pris på kommentarer fra dere som leser! Det gir oss inspirasjon til videre skriverier. beste hilsen fra Irene og Svein

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s