Ett år på tur

I disse dager er det ett år siden vi dro fra Grødem for å seile verden rundt. 24. Juni 2014 kastet vi loss. Innpakket i sommerull og vindklær i en bris fra nordvest satte vi seil. Tungt å si farvel til alle, men med mange gode ønsker for turen, så hjalp det på.

 Mor i Topaskroken vinker oss av gårde

 Sommerbekledning i Norge…

 Tungenes fyr farvel

I dag spør vi oss selv, hva har dette året gitt oss? Hvilke opplevelser sitter igjen i minnet som ekstra spesielle? Noen av de minnene ønsker jeg å dele med leserne:

Det var veldig godt å starte mykt i Inverness med besøk av Bjørg og alle jentene. Gode, late dager gjennom Caledoniakanalen.

 Sjøslusen i Caledoniakanalen

 Bjørg og di små rakettanne i Neptuns Staircase

Mitt neste minne er da vi møtte Ti Sento med Agnes og Bas ombord i Kilmore Quay,Irland. Det viste seg etter hvert at de ble våre svært gode seilervenner helt til våre veier skiltes i Karibien. De er på sin tur, med sine mål, vi på vår. Nå holder vi kontakten med SMS og mailer.

 Tåkefast i Kilmore Quay med TiSento

 Bas og Agnes julegrøt på Bequia

Over Biscaya ble det varmt og stille. Så varmt at vi ikke kunne gå barbeinte på dekk, og det ga oss en forsmak på varmen som har fulgt oss siden. Sjøklær ble pakket ned i Caledoniakanalen og nedpakket har de vært siden.

 Fødelsesdagstårta. Grattis!

 

 Hjertelige og trivelige Pia og Ulf

Jeg ble 60 år i Lisboa og det er klart at det var en spesiell dag for meg som jeg lenge vil huske. De vi var sammen med, svenskene Pia og Ulf, samt Annette og Lennart, laget fest for meg og gjorde det til en flott dag. Pia og Ulf dro hjem for vinteren, men er nå på farten igjen, med sør-Amerika som mål.

 Oslofolket

 Haugesundfolket

 Ålgårdsfolket

Så ble det mange besøk på Kanariøyene. Begge døtrene med sine familier kom,bror Olav og svigerinne Lillian, samt Vigdis og Tore fra Farsund, som feiret sin 70-årsdag sammen med oss. Mange gode minner sitter vi igjen med.

 Tore på 70-årsdagen

Ferden gikk videre og vi var nok spente på Atlanterhavskryssen. Den ble tregere enn forventet, mindre vind og vi begynte å ane at det kanskje kunne være værendringer som gjorde at passatvinden ikke var så sterk som før.

 For spridde seil mot vest

Jeg har nok nevnt det tidligere, men skriver det gjerne igjen: Watermaker er en god ting å ha om bord. Når varmen er trykkende, er det utrolig godt å kunne dusje seg med ferskvann.

 Anne Bente og Tryggve på Barbuda

I Karibien fikk vi oppfriskende vennebesøk av Anne Bente og Tryggve som sto om bord i 2 uker, og vi ble besteforeldre til to flotte barnebarn, Noah og Signe Irene.

En snartur hjem til Norge i 14 dager var også flott, men det var tungt å si farvel igjen. Flyturen tilbake til Colombia var et eventyr det også, ble aldri enig med meg selv hvor mange timer turen tok, men jeg reiste fra Frankrike og kom til Colombia på samme dato i alle fall!

Colombia var for meg det første ukjente stedet på turen. Inntil da hadde vi seilt i sporet fra 12 år tilbake, og nå var vi veldig spente på nye, ukjente opplevelser.  Sammen med Hans Olav, som hadde mønstret på da jeg reiste hjem, fikk vi oppleve Casablanca og San Blas øyene før han dro tilbake til Norge fra Panama.

 Hans Olav og Grnisten i Santa Marta

Jeg hadde grudd meg til forsering av Panamakanalen, byråkratiet og slusene som virket enorme. Og så blåste det hardt. Det har vel aldri blåst mer på hele turen til nå enn det gjorde mellom Aruba og Panama, Shelter bay marina, der vi lå fortøyd. Godt at vi fikk en dyktig agent som loset oss gjennom kanalens byråkrati på beste vis. Til alt hell møtte vi Doris, en båt fra Bergen med de tre kjekke guttene, Marius, Kristian og Henrik om bord. De hjalp oss gjennom kanalen som lineholdere og jeg kunne sitte på dekk og vinke til web- kamera og hilse til dere der hjemme.

 Team Doris av Bergen

Det ble en lang Stillehavskryssing. Det var himmel og hav i 33 dager, fortsatt lite vind, men bølger som gjorde overfarten litt jumpete. Lite regn, og mye overskyet vær. Å komme fram til grønne øyer, som kom til syne som bratte klipper, var godt, men vi var ikke utslitt av å være på havet. Dessuten var ingenting gått i stykker på båten, den var bare blitt utrolig skitten både over og under vannlinjen.  Å nyte landlivet på de frodige Marquesasøyene var godt, men lysten til å seile videre ligger alltid på lur.

 Trolsk stemning på Fatu Hiva

Og så kom vi til Tuamotus-atollene i Fransk Polynesia og her er vi fortsatt. Vi nærmer oss langsomt Tahiti og en litt mer urban tilværelse om en ukes tid eller så, og godt er det, båtens gjemmer blir langsomt tømt for både vått og tørt, så nå må det snart påfyll til.

Fakarava fra drone, Lovinda too båt nr 2 fra venstre

De siste ukene har vi hatt selskap av norsk båt. Astahaya. Det har vært veldig kjekt å kunne snakke norsk og ha godt lag med nordmenn igjen. Båten er stor, Oyster 56 fra 2008, og mennene om bord, Tom og Christian, er meget spandable med flott mat, ditto oppdekking og godt selskap. I tillegg har en 30 fots amerikansk båt, Freya, med norsk flagg blitt med oss, Øyvind fra Vik i Sogn og Tina fra Moss. To herlige, nyforlovede som har spart til båt og tur og blir i Stillehavet i to sesonger.

 Tom, Øyvind, Christian

Tina, vertinne Lisa, Gnisten og skipperen

Så sitter jeg her på ei palmeøy i Stillehavet og tenker på året som har gått. Er det virkelig bare ett år siden vi dro? Det virker veldig lenge siden, men det er nok fordi vi har opplevd så mye. Vi har tatt steget ut av det mer rutinepregede livet mellom hjem og jobb. Hver eneste dag byr på nye opplevelser, nye møter med nye mennesker, nye landskaper, nye scenerier. Det er i alle fall veldig langt fra Grødem, vi har tilbakelagt ca 15000nm og begynner å nærme oss halvveis.

Det som har forundret oss litt, er de få norske eller for den del nordiske båter vi har møtt. Ikke en eneste annen norsk båt seiler jorden rundt, Norge-Norge, denne sesongen. Noen norske har vært på vei, men har av ulike årsaker forandret planene.

Båten vår har til nå oppført seg eksemplarisk, og Skipperens behov for å mekke får han tilfredsstilt på alle ankerplasser om bord i andre båter. Jeg liker ikke når ting om bord ikke er i orden, og det vet skipperen, så han er kjapp med å fikse det som måtte være nødvendig.

Vi har det godt om bord i Lovinda too. Vi sliper fortsatt kanter etter snart 40 års ekteskap, men det har ikke vært behov for aleneturer på land for å lufte verken aggresjon eller irritasjon. Skipperen pleier å si at Gnisten holder kruttet tørt og det tenner av og til, men går veldig fort over. Vi er sammen om det meste og Gnisten er fortsatt veldig fornøyd når skipperen rører i middagsgrytene.

Som på forrige tur er det møte med andre mennesker som krydrer turen. Naturen er mangslungen og flott, men det blir mye kjekkere når flere deler gleden. Det også å kunne dele mat og drikke, gode ord, gir oss mye begge. Det gir oss nye horisonter og gjør oss godt. Lokalt vertskap på holmer og øyer har lært oss mye. De tilbyr lokal mat til billig penge, inviterer oss seilere inn i deres hjem, vi sitter på plaststoler og bord er dekket med voksduker i gilde farger. Og de er så glade for at vi kommer!

Hjemlengten kommer også innimellom. Da er det tid for å finne fram cd- spilleren, sette på Bjørn Eidsvåg, Vamp, Ryfylke, Sigvart, Tønes og mye annet . Trekke fram pc-en, finne bilder av alle dere hjemme, og så mimrer vi litt!!!

Vi takker for alle som har fulgt oss på reisen til nå, og vi vil fortsatt prøve å formidle noe av det vi opplever i tekst og bilder. Det er mye av Stillehavet vi ennå ikke har sett, og vi gleder oss til nye steder å komme til.

 Korallgrus på stranden

Seilas inne i lagunen på Fakarava