F-O-R-D

Vi har aldri eid en Ford. Men den er sikkert langt bedre enn sitt rykte. En vittig sjel forklarte hva FORD står for: Fikses Og Repareres Daglig. I så måte har alle langturseilere en Ford. Daglig er det ett eller annet som har gått i stykker eller henger og slenger. En moderne båt er en kompleks innretning som består av en mengde saker og ting som har gått i stykker, eller som kommer til å gå i stykker. Hvis ikke, hadde det vært best om det gikk i stykker, i følge Murphy.

Skipperen, som mener å være en riktig skrotnisse, har lesset skuta ned med verktøy, fikseting og reservedeler. Slikt kan komme til nytte en vakker dag, som da Øystein Sunde raljerte med bygdetullinger og skrotnissene i visa Kjekt å ha. I alle fall var en bit ståltråd kjekt å ha da våre norske naboer fikk problemer med å starte generatoren. En vinkelsliper med flappeskive til å slakte en brent solenoide, og en liten Honda-generator til å gi strøm til vinkelsliperen. Og vips, lot generatoren seg både starte og stoppe på gamlemåten. Uten solenoide.

Men her om bord er det ett og annet å fikse. Teakpropper til dekksskruer som langsomt kommer til syne blir det neste prosjektet. Epoxy og spesialbor ligger på lur i skuffen. I går var det elektrikerjobb. Lyset i kompasset var dødt. En syltynn kabel hadde knekt. Så viste oljetrykksmåleren skyhøyt oljetrykk. En terminalmutter hadde skrudd seg av. Letejobb under motoren. Så begynte vår hjemmelagede utelampe å blinke. Laget på vår forrige tur av et lite glass Apetitt-sild og en liten halogenpære, med hjemmeheklet  lampeskjerm.  Ser ut til å være en vakkel. Metalltretthet i hengekabelen. Kutte kabel og lodde pæreholderen på nytt. Er ikke sikker på om det er kappet nok. Så det blir sikkert mer arbeid med den kabelen… Heldigvis har vi kabel, loddebolt, loddetinn, terminaler, reservepære, så her er det bare å vakle….

Vi er så heldige å ha en watermaker om bord. Riktignok elsker Gnisten å søle med vann, men problemet er at produksjonen har blitt kraftig redusert. Det resulterer i at den må gå mye lenger enn før for å gi samme mengde ferskvann, som igjen fører til at batteriene blir hardere belastet, som igjen fører til at solceller og vindgenerator ikke klarer å opprettholde balansen mellom forbruk og lading. (men i går ble den fikset og går nå som den skal) Det er bra med futt i vindgeneratoren, men det fordrer at vi ligger oppankret der det blåser mye og jevnt. Noe vi altså ikke gjør for tiden. Kanskje må vi krype til korset. Enten dra i snora til Honda-generatoren eller vekke den slumrende Yanmar’en til live. Det går en skvett diesel, men varmt vann er heller ikke å forakte… en slags joint venture?

Så ruster det rustfrie. Tro det eller ei. Ikke originalvaren fra Finland, men nye rekkestøtter fra Biltema. Ei heller port-bøylene, pelikankrokene til sjørekka og targabøylen fra Danmark. Trolig er ikke stålet av tilstrekkelig høy kvalitet. Rustfritt er ikke nødvendigvis helt rustfritt. Så ble Gnisten en dag irritert på skipperens manglende tiltakslyst på dekk, og svingte seg med pussemiddel og ditto fille. Det gikk greit å komme på talefot med rustflekkene, men nederst hadde det dannet seg et hvitt belegg ”som sidder som heia”, som de blide sørrlendinger kanskje ville uttrykt det. Her måtte den smule gnistrende gi seg. Vi har også rustrender langs skutesiden og på akterspeilet. Men skrotnissen vet råd. Når vi kommer til Tahiti skal vi kjøpe oksalsyre eller fosforsyre. Det bør gjøre susen.

Doen er et kapittel for seg. Etter noen ukers daglig drift, begynner det å bli tilbakeslag i potta. Det står noen liter vann i utløpsslangen som er ført opp under dekket. Fare for at det skvalper over når vi seiler. Gnisten knurrer. Skipperen har frynet en stund. Da er det bare å ta mot til seg. Ut med pumpa, tilbakeslagsventilene må renses. Gufne greier. Belagt med et kalkaktig skall av urinsalter. But a man has got to do what a man has… Kraftig skrubbing. Smører inn komponentene med silikonfett. Så blir rengjøringen lettere neste gang.

En dag begynte babord genoawinsj å hyle. Vi hadde siden forrige smøring på KapVerde seilt for det meste for babord halser, slik at styrbord vinsj hadde vært kontinuerlig i bruk. Da babordwinsjen ble demontert, var den full av salt i de nederste lagre. Riktignok var seilasen fra Aruba til Panama den salteste til nå. Ting går ikke i stykker, de står i stykker…

Folk har problemer med riggene sine. Vant og stag som brekker. Riggwire som knekker i terminalene. Moderne rigger med kompliserte konstruksjoner, der undervantene er sjaklet inn over salingene. Særlig undervantene er problembarn.  Vanskelige å komme til og kontrollere. Når de ryker, begynner masta å svaie. Da er faren for at masta knekker ganske overhengende. Det skremmende er at også wire kan knekke uten forvarsel i form av opptrevling. På vår forrige tur hadde vi med reserve undervant og toppvant og akterstag, samt to forstag. Nå er vi hjelpeløse. Det nytter ikke å ha med seg reserve rod-rigg, som må kveiles i store kveiler. Men vi spanderte mye penger på å kjøpe nytt før vi dro hjemmefra. Riggen er trimmet inn etter håndbok. Spent og strukket til 15% av bruddstyrken. Vi kan imidlertid trimme riggen fra dekk. Rod er sterkt, men gir ingen varsel på metalltretthet. Det er litt nifst. Den gamle riggen sto i 30 år, selv om den er anbefalt å byttes hvert 12.år. Her må det altså være store sikkerhetsmarginer. Får vi håpe. Vi har også åpnet beskyttelsen for strekkfiskene og kontrollert at splittpinnene er på plass.

Sola gnager på sømmene i alle tekstiler. Har måttet sy fast stroppen til Lazy-jackene. Storseiltrekket som var sandfarget, har inntatt en mer offwhite farge. Sidetrekkene er medtatte. Trolig må vi gjøre noen fornyelser når vi går i bøyene sydpå, mens det er orkansesong i sydhavet.

Dekket ser fortsatt bra ut. Natingen av alcoxysilikon holder stand. Stefan fra Sabir ble forbauset da han oppdaget at natingen vår ikke var klissete. Det er visst et vanlig problem i solsteiken.

Ellers ser vi at vannlinja vår er for lav. Når båten er nedlesset og det skvalper så pass mye som det gjør, blir det lett belegg på fribordet, samt at det setter seg grønt sjøgress i kanten mellom bunnstoff og fribord. Derfor må vannlinja skrubbes hyppig. Bunnstoffet vårt holder bra stand mot rur og slikt, men slim og sjøgress må skrubbes regelmessig. Det gror mest der sollyset trenger gjennom, som forskipet og på roret. Som hjemme. Skipperen snorkler og dykker det han orker med diverse verktøy. En bred sparkelspade for gjenstridige saker, og en rustfri gryteskrubb til resten. Til å motvirke Newtons 3.lov, actio=reactio, bruker han en kraftig sugekopp med håndtak når det skal brukes krefter i vannet. Gryteskrubben antas også å frigjøre mer kopper i bunnstoffet.

Sola og saltet tærer på gelcoaten. Den blå vannlinja er blitt noe blass. Skroget trenger en omgang polering. Forhåpentligvis kan vi få det til på Tahiti. En regnskur kan vanne en liten skrogvask fra jolla. Så er det bare å gå i gang….

Kanskje skulle vi hatt et jobbeglass om bord? Et glass der man legger lapper med forefallende jobber.  Så trekker man en lapp når man har seget for dypt ned i godstolen, sofabenken, eller har falt for dypt i egne tanker?

Men la oss prøve påstanden: de fleste har en FORD?

4 thoughts on “F-O-R-D”

  1. Det ser ut for at tilværelsen er langt fra kjedelig! Det virker på meg som om skipperen kan ha en fremtidig karriere som ROV pilot, de samler også på alt som kan komme til nytte. De er også kreative og finner løsninger på problemer når nøden er som størst. Spørs om ikke skipperen skulle ta kontakt med Bjørg for en stilling I Reach når han er hjemme igjen.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s